I slike advarsler referer «svenske tilstander» til en uholdbar situasjon skapt av høy innvandring, kombinert med en integreringspolitikk hvor rettigheter har blitt vektlagt fremfor krav. Det hevdes at den svenske innvandringsdebatten har vært for konsensuspreget og styrt av en «meningskorridor» som har gjort det vanskelig å snakke om de mindre positive sidene ved innvandringen.

Artikkelen er basert på en studie av fem partilederdebatter fra valgår i perioden 1991–2018. Også tidligere debatter er gjennomgått, men utelatt fordi innvandring ikke ble diskutert. Følgende debatter er inkludert i studien: Slutdebatten 13.9.1991 (SVT), Slutdebatten 13.9.2002 (SVT), Partiledardebatt 10.9.2014 (SR), Partiledardebatt 1.9.2014 (Aftonbladet), Slutdebatten 7.9.2018 (SVT).

Studien er en del av prosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet ledes fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.

Annerledeslandet

Beskrivelsen av Sverige som et «annerledesland» med en eksepsjonelt liberal holdning i innvandringsspørsmålet finner støtte i faktiske befolkningstall, praktisk politikk på innvandrings- og integrasjonsfeltet og i statsborgerskapslovgivningen. I tillegg til dette kommer landet ofte best ut på indekser som måler lands åpenhet mot innvandrere, som MIPEX-indeksen, hvor Sverige i 2015 ble rangert som nummer én av i alt 38 land.

SCANPUBs omfattende undersøkelse av innvandringsdebatten i avisspaltene peker i retning av at ikke bare innvandringspolitikken, men også innvandringsdebatten skiller seg ut – både i skandinavisk og europeisk sammenheng. Studien viser, blant annet, at negative sider ved innvandring vektlegges i langt mindre grad enn i de øvrige landene, mens rasisme langt oftere tematiseres (Hovden, Mjelde & Gripsrud, 2018; Hovden & Mjelde, 2019).

Lenge var også Sveriges politiske landskap ganske ulikt vårt. Med unntak av det kortlivede partiet Ny Demokrati, som ble valgt inn i Riksdagen i 1991 og falt ut igjen ved neste valg, var det først i 2010, da Sverigedemokraterna kom inn i Riksdagen, at et politisk parti var villig og i stand til å sette innvandringskritiske standpunkter på det politiske kartet. Fraværet av et innvandringskritisk parti kan sees som både en konsekvens av, og en bidragende faktor til, den svenske «eksepsjonalismen».

Væromslag i debattklimaet

På de ti årene Sverigedemokraterna har vært i Riksdagen har det skjedd mye i den svenske innvandringsdebatten. Fra en situasjon hvor det var bred enighet mellom de øvrige partiene om ikke å la Sverigedemokraterna få noen innflytelse, har partiet det seneste året vært det største på flere målinger. Den brede alliansen mot dem har slått sprekker og partiet samtaler nå jevnlig med andre partier i Riksdagen, fremfor alt med partiene på den konservative fløyen.

Væromslaget i debattklimaet tidfestes ofte til høsten 2015. Fra først å ha sagt at det var uaktuelt å stenge hjertene sine for mennesker i nød, foretok landets ledere det som har blitt kalt en «U‑sving» og innførte strenge restriksjoner på asylinnvandringen. I årene som fulgte endret retorikken seg.

Jeg har undersøkt disse endringene i innvandringsdebatten ved å studere hvordan partiene argumenterer i TV-sendte valgdebatter i perioden 1991–2018. Fjernsynsdebattene er en av de viktigste retoriske genrene for offentlig diskusjon om politiske saker – både for partiene som skal mobilisere velgere og for borgerne som skal foreta et valg. Perspektivene og argumentene som dominerer i disse debattene både reflekterer og bidrar til å forme den offentlige mening. Tendensene som gjør seg gjeldene i disse debattene kan slik gi oss et inntrykk av, ikke bare av partienes standpunkter, argumentasjon og de rådende konfliktlinjene, men også hva som kan ytres og hvordan dette kan uttrykkes.  

Fremmedfiendtligheten er problemet

Første gang innvandring ble satt på dagsorden i en valgdebatt på svensk fjernsyn var i 1991. Innvandring bringes på banen av Ian Wachtmeister, lederen av det nystartede partiet, Ny Demokrati. Partiet skapte kontroverser da det gjorde strengere innvandringspolitikk til en valgkampsak. At dette var kontroversielt er tydelig: Da partiets representanter ankom SVTs valgvake samme år forlot flere inviterte partiledere studioet i protest.

I debatten argumenterer Wachtmeister for strengere innvandringspolitikk. Han presenterer saken som en sak som «typiskt nog inte behandlas här, men som folk alltid talar om». Derfor, sier han, må politikerne våge å snakke om dette. Foruten å vektlegge de økonomiske fordelene av innstramminger, er Wachtmeisters hovedargument at man ved å stille strengere krav til innvandrerne bidrar til å minske «främlingsfientlighet[en] i Sverige». Blant annet argumenterer han for «att alla bidrag som ges ska ersättas med lån därför att den som tar ett lån misstänks inte för att leva på andra».

Da innvandring igjen er tema i valgkampens siste partilederdebatt i 2002 er fremmedfiendtlighet og rasisme det mest fremtredende perspektivet i politikernes argumentasjon. Dette er den første av debattene hvor en egen sekvens er dedikert til å diskutere innvandring. Debatten karakteriseres av bred enighet om at 1) fremmedfiendtlighet og diskriminering ikke kan tolereres, 2) fremmedfiendtlighet og diskriminering er utbredt i Sverige, og 3) svenskene, ikke innvandrerne, er problemet.

Det råder full enighet om situasjonsbeskrivelsen: «Verkligheten idag är ju miserabel», slår Alf Svensson fra Kristdemokraterna fast. «Invandrarna behandlas ju sämre än svenskar idag», hevder Centerpartiets Maud Olofsson. «Vi vet att även om det finns jobb så får inte invandrare de jobben därför att de kanske har fel efternamn», forteller Göran Persson fra Socialdemokraterna.

Det eksisterer imidlertid uenighet om hvem som kan klandres for dette, og hvordan problemet skal løses.Representantene fra Moderaterna (M), Centerpartiet © og Folkpartiet (FP) beskriver diskriminering som et strukturelt problem:

“Det är ju samhället som håller dem ute. Det är ju inte deras fel att de inte har jobb, utan vi har byggt samhället så att de hålls utanför och det är det vi måste ändra på” (Lars Leijonborg, FP).

Løsningen er at det stilles strengere krav til innvandrerne – slik sikrer man at flere kommer i jobb og derigjennom blir inkludert i det svenske samfunnet.

Representantene fra Sosialdemokraterna (S), Vänstern (V), Kristdemokraterna (KD) og Miljöpartiet (MP), hevder derimot at det er denne tankegangen som bidrar til å gi næring til fremmedfiendtlighet og tilrettelegger for diskriminering. De stiller opp en kontrast mellom «ett samhälle som bygger på respekt för varje människas lika värde» og å «börja tala om att vi ska ställa krav på dem» (Gudrun Schyman, V). Problemet er den individuelle svenske («det sitter fördomar i människors huvuden») og må løses gjennom å holdningsskapende arbeid og sanksjoner:

“Vi måste ju också ta avstånd från diskriminering. Vi måste ta avstånd från de som uttrycker den här typen av värderingar. Och vi kan aldrig säga att det beror på att man lever i ett samhälle som präglas av arbetslöshet eller utanförskap” (Göran Persson, S).

På tvers av denne konfliktlinjen er det imidlertid stor enighet om at selve innvandringen ikke skaper utfordringer; problemet er enten den individuelle svenske med dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som holder innvandrerne utenfor. 

Sverigedemokraterna er problemet

I 2014 har Sverigedemokraterna sittet i Riksdagen i fire år og er, i motsetning til valgkampen i 2010, invitert til å delta i valgdebattene. Partiet er imidlertid ikke invitert inn i varmen, snarere samles alle de øvrige partiene i en unison fordømmelse av Jimmie Åkesson og hans parti. Åkesson bidrar også selv til å skape denne alle mot én-dynamikken som preger debatten. For eksempel sier han: «ni övriga sju partier är helt överens om att [ökad asylinvandring] ska vara den enskilt största satsningen under nästa mandatperiod, och jag är den enda som inte tycker det, utan som istället gör stora satsningar i välfärden».

Som Åkesson selv påpeker er han den enste som argumenterer for innstramminger i asylpolitikken. Han begrunner innstrammingene med økonomiske hensyn: Han argumenterer for å prioritere velferd over asylinnvandring. I motsetning til dette, benytter de øvrige partilederne seg av et bredt arsenal av argumenter. De argumenterer ut fra et humanitært perspektiv (mennesker i nød), et kulturelt perspektiv (multikulturalisme) og et økonomisk perspektiv (arbeidskraft). Mens Åkessson utelukkende snakker om asylinnvandring, snakker de øvrige partilederne om flyktninger og arbeidsinnvandrere: Innvandrerne er både «människor som behöver fly för sina liv» og «massor av arbetskraft som vi behöver här i vårt land» (Stefan Löfven, S). I tillegg til dette beskrives innvandrerne som en kulturell berikelse som skaper et mer «spännande samhälle» (Fredrik Reinfeldt, M).

Politikernes innlegg består ikke kun av deliberativ argumentasjon orientert mot fremtidig handling, men inneholder i stor grad epideiktisk og konstitutiv retorikk som søker å skape et fellesskap gjennom fremvisning og feiring av felles verdier, fortellinger om hvem «vi» er og fordømmelse av utsiden av dette fellesskapet. Også de norske innvandringsdebattene har i stor grad vært preget av epideiktisk og konstitutiv retorikk, mer presist av fortellingen om Norge som en «anstendig nasjon» og fordømmelsen av Fremskrittspartiet som den «uanstendige» utsiden av det nasjonale felleskapet (Hagelund, 2003; Bjøntegård, 2017).

I debattene fra 2014 fortelles to narrativer om nasjonen: Sverige er en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon. Denne konstitueringen skapes gjennom fremvisning av nasjonens tradisjon for å være solidarisk og åpen overfor omverdenen, samt fremheving av innvandring som det som har bygget nasjonen til det den er i dag. Utsiden av det nasjonale felleskapet som konstitueres gjennom disse narrativene er Sverigedemokraterna. Partiet fordømmes i sterke ordelag av alle de øvrige partilederne. Et utdrag fra Centerpartiets Annie Lööfs argumentasjon illustrerer godt hvordan konstitusjonen av Sverige – både som en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon – utføres, og hvordan Sverigedemokraterna plasseres utenfor dette fellesskapet: 

“Vi hade haft möjligheten under den här stunden när vi pratade om migration att prata om vad som byggt Sverige starkt under väldigt lång tid, vi hade haft möjligheten att prata om alla de människor från andra länder som bygger vår hemtjänst, våra äldreboenden, som ser till att vad händer i vården, vi hade haft möjligheten att prata om alla de företagsledare som har kommit till vår land och byggt Sverige starkt och skapat jobb. Istället väljer vi att prata om problemen. Och jag tycker det är så förbaskat tråkigt. Sverigedemokraterna är trots sitt namn det mest osvenska som finns. Vi är ett land som är byggt på solidaritet, vi är ett land som är byggt på öppenhet, vi är ett land som växer från glesbygd till storstad på grund av att människor kommer till vårt land. Flyr undan krig och förtryck. Ser till att skaffa ett arbete och göra rätt för sig. Låt Sverige fortsätta vara ett varmt och humant land även i framtiden.”

I debattene konstrueres Sverigedemokraterna som den konstitutive utsiden av Sverige som en åpen, humanitær innvandringsnasjon og utgjør en trussel mot alt fellesskapet verdsetter. For å handle i tråd med nasjonens verdier og tradisjoner er det dermed ikke nok bare å være for en liberal innvandringspolitikk, man må også distansere seg fra Sverigedemokraterna og sikre at de ikke får noen innflytelse hverken i politikken eller den offentlige debatten.

Innvandringen skaper problemer

I de tidlige debattene var det bred enighet om å ikke snakke om problemene knyttet til innvandring: I 1991 og 2002 var bekymringen fremmendfiendtlighet i det svenske samfunnet; i 2014 var det kun Sverigedemokraternas representant, Jimmie Åkesson som snakket om problemer, noe han møtte sterk fordømmelse for å gjøre. I 2018 er bildet et helt annet. Bakgrunnen for debatten var de økende problemene relatert til integrering – både i form av høy arbeidsledighet blant innbyggere med innvandrerbakgrunn og problemer med gjengkriminalitet i forstedene. Det er bred enighet om situasjonsbeskrivelsen: «I dag misslyckas Sverige med båda de sakerna [og] integrationen är en av Sveriges absolut stora ödesfrågor just nu” (Ulf Kristersson, M).   

De fleste av partilederne er enige om at det ikke bare er akseptabelt, men også nødvendig å stille krav til at innvandrerne skal tilpasse seg til det svenske samfunnet. To typer krav promoteres: 1) innvandrerne må tilpasse seg nok til det svenske samfunnet til å kunne bli en del av arbeidsstyrken, og 2) innvandrerne må tilpasse seg til svensk kultur, handle i tråd med felleskapets verdier og følge landets lover.

Argumentasjonen for å stille krav til kulturell tilpasning representerer en endring, ikke bare i retorikken til partiene som tidligere har tatt sterk avstand fra en slik debatt, men også i Sverigedemokraternas retorikk. Til tross for at partiet ofte beskrives som «etno-nasjonalistisk» med en argumentasjon som fremstiller innvandring, især fra muslimske land, som en trussel mot den nasjonale identiteten (Elgenius & Rydgren, 2018), er denne typen argumentasjon lite fremtredende i partiets retorikk i tidligere valgdebatter. I 2014 kritiserer Jimmie Åkesson aldri innvandrerne; han kritiserer innvandringspolitikken. I 2018 er det først og fremst innvandrerne Åkesson er kritisk til. Et utdrag kan illustrere hvordan Åkessons problembeskrivelse nå vektlegger kulturelle motsetninger mellom innvandrerne og svenskene:

“Och det är den självklara principen om att man tar seden dit man kommer, man kommer till Sverige, man anpassar sig, man ställer framförallt inte krav på vårt land, att vi ska anpassa oss till hur det såg ut i deras hemland. Man kan inte ställa krav på att man ska slippa ta chefen i hand. […] Man kan inte ställa krav på att man ska få bygga storskaliga moskékomplex och höga minaret, och sen ska man väl ha böneutrop. Man kan inte ställa krav på att svenska domstolar ska ta hänsyn till sharialagstiftning och så vidare. Ställer man sådana krav, så ska man inte bo i Sverige, då får man välja ett annat land.”

Der partiene i tidligere debatter samlet seg i en unison fordømmelse av Sverigedemokraterna, er det i 2018 kun småpartiene (Vänstern, Centerpartiet, Miljöpartiet og Liberalerna) som markerer verdimessig avstand fra partiet gjennom anklager om rasisme, fremmedfiendtlighet og et uholdbart menneskesyn. Både Stefan Löfven (S) og Ulf Kristersson (M) uttrykker politisk uenighet med Jimmie Åkesson, men kritikken rammer ikke hans moralske karakter, men de praktiske politiske løsningene han argumenterer for. Dermed anerkjenner de Åkesson som en legitim meningsmotstander. Kristdemokraternas leder, Ebba Busch Thor, går lengre enn å anerkjenne Åkesson som en legitim meningsmotstander, hun inviterer til samarbeid for å finne løsninger på integreringsproblemene: «Enda sättet att göra, det är att sluta posera mot Sverigedemokraterna». Slik bereder hun grunnen for hendelsene som finner sted året etter, da

Busch Thor skapte overskrifter ved å spise lunsj og diskutere politisk samarbeid – blant annet på innvandringsfeltet – med Jimmie Åkesson.

En svensk konsensuskultur?

Innledningsvis presenterte jeg en rekke forestillinger om det svenske debattklimaet som har vært utbredt i den norske offentligheten. Disse kan sammenfattes med begrepet «konsensuskultur». I de TV-sendte valgdebattene kommer denne konsensuskulturen til syne. Lenge var innvandringssaken viet lite tid i debattene. Da saken ble diskutert, var debattene preget av bred enighet om at eventuelle problemer knyttet til innvandringen måtte skyldes svenskenes dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som bidro til å skape utenforskap.

Men stemmer denne beskrivelsen av debattklimaet fortsatt? I debattene fra 2014 kan vi se hvordan den rådende konsensusen slår sprekker. Sverigedemokraterna er alene i å utfordre enigheten og fordømmes av de øvrige partiene. Så kom høsten 2015. Politikere som tidligere hadde sagt det var utenkelig å innføre restriksjoner i innvandringspolitikken så nå behovet for å gjøre nettopp dette. I årene som fulgte fikk diskusjoner om gjengrelaterte problemer i landets forsteder stadig større plass i offentligheten. Sverigedemokraterna vokste på målingene. Flere av de øvrige partiene begynte å snakke om behovet for kontroll.

I den siste partilederdebatten før valget i 2018 er det nærmest full aksept for å snakke om problemer knyttet til innvandring og integrering av innvandrerne. Politikernes retorikk har endret seg – også Sverigedemokraternas retorikk. Rommet for hva som kan ytres ser ut til å ha utvidet seg. Samtidig preges debatten av bred enighet: Vi måsnakke om problemene, vi måstille krav. Dette vitner om at en konsensuskultur er i ferd med å reetablere seg, med den forskjell at det nå er det motsatte standpunkt det nå hersker bred enighet om.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier
Den utskjelte debatten

Litteratur:

Bjøntegård, M. K. (2017). Innvandringsdebattens retorikk. En analyse av identitetskonstruksjoner og argumentasjon i norsk fjernsynsvalgkamp (1987–2015). (MA). Universitetet i Bergen

Elgenius, G. & Rydgren, J. (2019). Frames of nostalgia and belonging: the resurgence of ethno-nationalism in Sweden. European Societies, 21(4), 583–602.

Hagelund, A. (2003). The importance of being decent: political discourse on immigration in Norway 1970–2002. Oslo: Unipax.

Hovden, J. F., Mjelde, H. & Gripsrup, J. (2018). The Syrian refugee crisis in Scandinavian newspapers. The European Journal of Communication Research, 43(3), 1613–4087.

Hovden, J. F. & Mjelde, H. (2019). Increasingly Controversial, Cultural, and Political: The Immigration Debate in Scandinavian Newspapers 1970–2016. Javnost – The Public, 26(2), 138–157.

Han forteller om hvordan utgivere bukket under fordi de trykket prislister på kondomer, om tiltaler for blasfemi og sedelighetsbrudd, om pressesensur under andre verdenskrig og forslag om forhåndsgranskning av publikasjoner, som det heldigvis aldri ble noe av.

Foto: David Hall cb

Siste nytt? Et knippe svenske avisforsider.

Selv husker jeg at den fremvoksende svenske arbeiderbevegelsen systematisk utfordret trykkefrihetens grenser under pionertiden. Ved slutten av 1880-tallet ble samtlige ledende sosialdemokrater dømt til fengsel. August Palm, Hjalmar Branting, Axel Danielsson var noen av dem, alle redaktører og agitatorer. Lovbruddene var blant annet forargelsesvekkende oppførsel, ulovlig møtevirksomhet, spott mot riksdagen, majestetsfornærmelse, blasfemi og uberettigede beskyldninger mot myndighetspersoner.

Selve tittelen på Funckes artikkel er litt vel idealistisk. “Det fria ordet finner alltid en väg”. Som om det frie ordet er en selvstendig svevende ånd. Men kampen for ytrings- og trykkefrihet står aldri på egne ben, den er uløselig forbundet med kampen for demokrati og rettferdighet. Det er en stadig pågående dragkamp mellom ulike samfunnsinteresser. For noen er trykkefriheten en trussel, for andre selve luften vi puster i.

Avhengig uavhengighet

Det finnes ingen uavhengig riksbank. Og om den likevel vil kalle seg det, så må man minne om at dens rett til å fatte selvstendige pengepolitiske beslutninger hviler på riksdagsbeslutninger og det faktum at det finnes en majoritet for en slik ordning.

Det finnes ingen uavhengig forskning. Den frie forskningen er avhengig av at regjering og riksdag vil finansiere forskningen og holde fingrene av fatet når forskerne formulerer spørsmålene og når konklusjonene trekkes. Uten statens engasjement, økonomisk og som støtte for den frie forskningen som idé, ville dens forutsetninger ha vært radikalt annerledes og de frie forskerne ville ha blitt overlatt til andre, blant annet kommersielle, interesser.

Det finnes ingen uavhengig journalistikk. Den frie journalistikken forutsetter støtte fra en demokratisk opinion, fra politikere og partier som er rede til å slåss for den. Den frie debatten og en uavhengig granskning av makten og makthaverne er grunnlaget for et velfungerende demokrati. Man kan ikke tenke seg det ene uten det andre. Når det stilles spørsmål om hvorvidt staten, eller egentlig politikerne, skal blande seg inn, så er svaret at det må de. Men selvsagt ikke på hvilken måte som helst.

Alle fortellinger må fortelles

Grunnlovsfestet ytrings- og pressefrihet er nødvendige forutsetninger for demokratiet. Men ikke nødvendigvis tilstrekkelige for at resultatet skal bli et velfungerende demokrati. Vil man dra det enda lenger, så er heller ikke den formelle stemmeretten tilstrekkelig. Det er fullt mulig at store befolkningsgrupper likevel blir satt utenfor og er uinteressert i å delta i demokratiet. Fordi de ikke blir sett og ikke kommer til orde. Litt historie igjen. Da Axel Danielsson, Arbetets grunnlegger, kom til Malmö 1887 var byen hjemsøkt av både svinepest og kolera. I et kåseri om sin ankomst forteller Danielsson at det eneste han fikk tak i etter en lang jakt på et spisested, var en parkbenk, skyggen av et tre og byens liberale avis. I den avisen, skriver Danielsson, “der slakterbutikkene hadde sterk innflytelse, appellerte man i lederen til bystyret om å “kraftfullt gripe inn mot svinepesten”. Koleraen derimot var uhelbredelig og kunne medføre nedskjæringer i byens budsjett for syke og fattige.”

Arbetet og de andre sosialdemokratiske avisene ble opprettet for å fortelle om og gi arbeiderne en stemme. Selvsagt spiller det en rolle hvem som eier og driver aviser eller medier. Og det faktum at den gamle partipressen er død, endrer ikke på det forholdet. Mangfoldet i debatten opprettholdes overhodet ikke bare — eller engang i hovedsak — av lederskribenter og debattinnlegg. Det handler også om hvilke nyheter som formidles og hvilke som ikke formidles. Det spiller en rolle for den demokratiske samtalen hvilke interesser som eier mediene. Men også andre faktorer er viktige. For snart ti år siden undersøkte journalisten Kerstin Ekberg hvor i landet den svenske journaliststanden bodde. Det viste seg at mer enn halvparten av landets journalister bodde i Stockholm, og der bodde uforholdsmessig mange på Södermalm (Här bor journalisterna, Sim(o) 2007). De fleste journalistene, i likhet med de fleste politikere, bor i middelklasseområder. I innvandrertette forsteder og i typiske industrisamfunn bor det nesten ingen journalister og få politikere. Selvsagt påvirker middelklasselivet perspektivene, prioriteringene og måten å beskrive virkeligheten på.

Pressestøtte for mangfold

Den statlige pressestøtten ble innført i Sverige på begynnelsen av 70-tallet for å fremme mangfold i nyhetsformidling og opinionsdannelse og for å forhindre framveksten av lokale avismonopol. Støtten ble først og fremst rettet mot “nummer to-avisene”. Tanken var og er at et velfungerende demokrati forutsetter allsidig informasjon og opinionsdannelse, at alle historier blir fortalt og at alle borgere blir sett og kommer til orde på sine egne vilkår. Utgivervirksomhet har også en tung kommersiell side. Noen må være innstilt på å betale for det frie ordet. Erfaringene fra det gamle medielandskapet viser tydelig at de “frie markedskreftene” også på mediemarkedet har en monopolistisk tendens. Dagspressen ble finansiert først og fremst av annonseinntekter og nummer én-avisene, som nesten uten unntak var borgerlige aviser, genererte langt større annonseinntekter enn de sosialdemokratiske avisene. Det var delvis på grunn av politisk annonsering, det vil si at bedriftsledelsenes meninger samsvarte med de borgerlige avisenes og avisledelsenes meninger, men også på det forholdet, delvis overdrevet, at de borgerlige avisenes lesere hadde større kjøpekraft. Det hører nok også med til historien at arbeiderbevegelsen som aviseier tok på seg eller ble pålagt et public service-oppdrag. Som eier stilte arbeiderbevegelsen krav om at hver kommune og større by skulle overvåkes rettferdig og helst ha en egen lokalredaksjon.

Foto: Christer cbnd

Avisenes levebrød. Annonser i “Arbetet”, 1946.

Pressestøtten har spilt en viktig rolle for å fremme mangfold og konkurranse. Til tross for dette, så finnes det ikke lengre noen A‑presse og bare to fagforeningseide sosialdemokratiske morgenaviser igjen, Värmlands Folkblad og Piteå- Tidningen. De andre har, i den grad de finnes i det hele tatt, blitt overtatt av den borgerlige konkurrenten på stedet eller av andre forretningsorienterte aviseiere. Mangfoldet har mer eller mindre blitt redusert til et spørsmål om ulike lederspalter. Den gamle partipressen er for lengst erklært død og avismonopolistene innbiller seg gjerne at de kan opprettholde mangfoldet og en spennende demokratisk samtale helt alene. Hvilket de naturligvis ikke kan.

Det nye medielandskapet, da?

Det nye medielandskapet, da? Tja, spørsmålet er om den gamle morgenavisen, abonnert på og distribuert, fortsatt eksisterer om 10 år. Jeg tror ikke det.

Nå slåss også nummer én-aviser og monopolaviser, slik som løssalgspressen, for livet i cyberspace. Organisasjonene slankes som følge av hurtig fallende annonseinntekter. Virksomhet outsources og legges ut på anbud for å presse kostnader, og bemanningsbransjen har gjort sitt inntog i redaksjonene. I løpet av det siste tiåret har journalistene blitt 25 prosent færre og “gravende journalister” sjeldnere. Men kommunikasjonsmedarbeiderne på partikontorene har blitt flere.

Årsakene til dagspressens nedgang er at annonsepengene søker seg til andre medier, fortrinnsvis på nettet, men også at leserne vender pressen ryggen. Først og fremst de stadig yngre informasjonsforbrukerne har andre vaner enn å kaste seg over morgenavisen. Dagspressens utfordringer er selvsagt ikke nye. Allerede for et par tiår siden så man en voksende konkurranse om annonsepengene fra rendyrkede reklameblader og gratisaviser, hvis overskyggende publisistiske idé var og er annonser. Men den store revolusjonen og utfordringen kom med Internett og sosiale medier.

La oss begynne med de gode nyhetene. Internett medfører helt nye, grenseløse muligheter til å innhente nyheter, å debattere, knytte kontakter og til opplevelser. Nettet har dessuten klart demokratiske trekk.

Alle kan i prinsippet komme til orde, ja bli sin egen redaktør, formidle nyheter og skrive ledere. Det er billig, nesten gratis, å starte en blogg, å legge seg ut på Youtube, å twitre eller lage podcasts.

Men det er fortsatt dyrt å bedrive en systematisk nyhetsovervåkning og å skape god journalistikk. De dårlige nyhetene om nettet handler om mangelen på kvalitetssikring, at presseetiske regles settes til side og om nett-troll. Men også om maktkonsentrasjon, og et nytt avansert overvåkingssamfunn der informasjonen om livet vårt havner i hendene på private selskaper som Facebook og Google. Og de globale IT-selskapene får enorme inntekter som selvsagt sluses ut av land med høye skatter og velferdsambisjoner.

Politikkens ansvar

Det frie ordet lever fortsatt farlig. Ytringsfrihet og pressefrihet innskrenkes i land etter land. Også i Den europeiske unionen, i Polen og Ungarn og i kandidatlandet Tyrkia. Sosiale medier sensureres når totalitære regimer føler seg truet av demokratiske bestrebelser.

Ytrings- og pressefriheten må forsvares og nå som før er dette forsvaret verden over en uatskillelig del av den politiske kampen for demokrati og rettferdighet. Men også når og der grunnleggende demokratiske mål er oppnådd, kreves det politisk handling for å fremme mangfoldet og forbedre demokratiets forutsetninger.

I Sverige har pressestøtten eksistert og gjort nytte i nesten et halvt århundre, men i sin nåværende form har den utspilt sin rolle. Den må reformeres og bli til en mediestøtte tilpasset det nye medielandskapet. Forslagene om en framtidig mediestøttes utforming går blant annet ut på å innrette en støtte til kvalitetsjournalistikk, til «redaksjonell produksjon» uavhengig av distribusjonsform, basert på at en ansvarlig utgiver står bak og at man følger de etiske spillereglene, og på antallet midlertidig ansatte journalister og betalte opplag. Andre innspill tar sikte på å særlig støtte nasjonale medieaktører og å stimulere lokal nyhetsproduksjon og medienærvær.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan mediestøtten skal finansieres, er det en tiltalende tanke at nye medier som Google og Facebook gjennom beskatning får muligheten til å finansiere det fremtidige mangfoldet. Et prosjekt som krever initiativ i EU.

Som en bekreftelse på hvor vanskelig det er å finne frem til en modell som fungerer, har regjeringen nylig besluttet å forlenge Medieutredningen til den 31. oktober i år. Uten å vente på den konstaterer jeg at det er viktigere enn noensinne å gi public-servicevirksomheten i radio og TV reelle ressurser og ikke gi etter for dem som vil begrense utgiftene og mulighetene deres. En ting er sikkert, politikken slipper ikke unna sitt ansvar for det frie ord.

De største er best

Hovedinntrykket fra Sveriges produksjon er først og fremst at partiene synes det er viktig å ha en film. Produksjonen er stor, og de fleste gjør så godt de kan med begrensede økonomiske ressurser – noen lykkes bedre enn andre. Men først og fremst er det svært tydelig at de største partiene lykkes mest.

To filmer skiller seg ut: «För Gustaf» fra Socialdemokraterna, og «Alla behövs» fra Moderaterna. Førstnevnte er en narrativ og emosjonell berg- og dalbane, og sistnevnte er en elegant sammenkobling av historiefortelling, politikk og positive følelser og verdier. Det de har til felles er at grunnkjernen i reklamebudskapet er bygget på personlige historier om hverdagsmennesker ekte skjebner i det svenske samfunnet. Den ene historien er dypt tragisk og skremmende. Den andre handler om å få noe stort ut av noe lite og det å lykkes, fellesskapet og positive verdier. Det er her snakk om frykt og vonde følelser på den ene siden, og entusiasme og gode følelser på den andre siden. Disse utgangsposisjonene er ganske typiske for de rollene de to partiene har i svensk politikk for øyeblikket.

En kjent tendens fra forskning på politisk reklame er at de med makt ofte spiller på entusiasme. Enkelt sagt ønsker de ofte å kommunisere at alt står bra til, og at velgerne derfor bør la landet fortsette i samme spor — ingen grunn til å bytte regjering. Opposisjonen derimot, ønsker ofte å spille på frykt, engstelse eller urettferdighet. De ønsker å få sagt at det slett ikke står så bra til i landet, og at det er på høy tid med forandring.

Socialdemokraterna

Socialdemokraterna er Arbeiderpartiets søsterparti i Sverige. De er for tiden i opposisjon, og opplever en sterk medvind, noe resultatet fra Europaparlamentet også viser. För Gustaf forteller historien om den 22-år gamle Gustaf Seppelin Solli, som i 2011 ble alvorlig brannskadd i en arbeidsulykke i tungindustrien. I filmen veksler fortellerstemmen mellom Gustaf selv, og hans far. Vi får vite at uhellet skjedde under manglende oppsyn, og at arbeiderne ikke hadde fått opplæring. Slik skal det ikke være i Sverige, eller i EU, forteller reklamefilmen, før den oppfordrer oss til å stå opp for en trygg arbeidshverdag for alle.

Rettigheter i arbeidslivet er også temaet i Rättvisa villkor. En lastebilsjåfør og familiemann holder på å sovne bak rattet. En renholdsmedarbeider kjemper seg opp lange trapper. I bakgrunnen hører man  et utdrag fra en tale av Olof Palme: Menneskeverd er retten til helse, arbeid, utdanning og sosial trygghet — menneskeverd er retten og den praktiske muligheten til å forme fremtiden sammen med andre:

Rösta för att våra barn inte ska få i sig ftalater, bisfenoler och flamskydsmedel presenterer en fars bekymringer for sin sønn: Jeg er er ikke kjemiker, jeg kjenner ikke en gang en kjemiker, men det er akkurat det: jeg synes ikke man skal måtte være kjemiker for å sørge for at ens eget barn ikke får i seg gifter.

Nya Moderaterna

Høyres søsterparti i Sverige har i sin valgfilm en annen vinkling på frykten for miljøgifter og kjemikalier den unge faren i filmen ovenfor hadde. Her løftes positive sider ved EU-medlemskap frem parallelt med en tryggere hverdag for svensker flest: Det synes ikke alltid, men det merkes i detaljene. I pølsens innholdsfortegnelse, i ketchupen med mindre sukker og servietten uten farlige kjemikalier… og fortsetter med å ramse opp en rekke andre fordeler, i et slags svar på spørsmålet “Hva har EU noensinne gjort for oss?”.

Alla behövs er ikke direkte knyttet til Europaparlamentsvalget. Den tar opp et mer generelt tema, og det ville kanskje ikke vært overraskende om den blir brukt inn mot selve Riksdagsvalget i september. Den handler om viktigheten av små bedrifter og gründere for samfunnet som helhet, og er samtidig en hyllest til de som tør å skape noe av ingenting.  I filmen møter vi en liten familie, som gjennom hardt arbeid med en liten restaurant har skapt arbeidsplasser, skattekroner og mange bidrag til det gode svenske fellesskap. De har laget “en meny med femtifem nye retter – og hundretusentalls nye skattekroner. Det er her velferd skapes…” For hver nudel og hver sursøt saus som plasseres i en takeaway-pose tikker det inn ressurser til alt det som er vårt, forteller filmen: til nattbusser, til skolen og til sykehusene.

Centerpartiet: Teite byråkrater og skjulte avtaler

Centerpartiet har både en mer liberal og grønn profil enn det norske Senterpartiet. I Sverige sitter de også for tiden i regjering med den borgerlige blokken. Det er kanskje ikke like utpreget “bøndenes parti” som i Norge, heller da et parti for distriktene. Dette gjenspeiler seg også i reklamefilmene de har laget, som spiller på spenningen mellom sentrum og distrikt — i dette tilfellet distriktet i Sverige, og sentralmakten EU i Brussel. I denne valgfilmen får vi se EU-byråkrater rote rundt i den svenske skogen for å måle og registrere trær. EU detaljregulerer alt for mye, Centerpartiet vil heller bruke tid og krefter på å løse de store miljøspørsmålene.

Kritikken fortsetter i “stoppa flyttcirkusen!”. Her er det papirmølla EU som får gjennomgå. At EU-parlamentet pendler mellom Brussel og Strasbourg er dyrt og unødvendig, forteller en stemme. Samtidig får vi se byråkrater rote rundt, og velte seg i papir der de snubler i hverandre. En eldrende mann ser trist på en ødelagt dommerklubbe — skrivebordet hans er overlesset med papir — overalt er det flytteesker. Dette bruker altså EU penger på, men hva med de store miljø- og klimaspørsmålene, spør filmen.

Det finnes dem som vil at Sverige skal ha euro istedenfor den svenske kronen, får vi høre i “Nej til euron!”. Men de snakker ikke så høyt om det — ikke nå. Isteden insinuerer filmen visuelt at eurotilhengerne heller gjør skjulte avtaler i lukkede klubber og foreninger.

Sverigedemokraterna: Beverdrap og rasering av nasjonalskatter

I Sverigedemokraternas filmunivers er ikke byråkratene dumme og ineffektive, som hos Centerpartiet. Her presenteres EU-toppene heller som onde skurker med uheldige planer for Sverige. På et filmatisk sett får vi se hvordan de ønsker å la det stå til, før filmen blir satt på pause, og partileder Jimmie Åkesson kommer slentrende frem fra bak fjernsynsapparatet: Fullt så skremmende som dette er det naturligvis ikke, men det er skremmende at halvparten av Sveriges lovgivning styres av EU, forteller han. I en serie på tre filmer får vi se EU-skurkenes planer for den svenske beveren:

Sveriges største innsjø, Vänern:

Og Globen, en kjent nasjonalarena:

Sverigedemokraterna får i år, som i 2010, mye oppmerksomhet for sine valgfilmer. Det er kanskje ikke så rart, når de går langt i å fremstille EU-byråkrater som onde skurker omgitt av en nazi-inspirert estetikk. Men det finnes også andre måter å få oppmerksomhet på: Nakenhet!

Fra denne filmen kan en altså lære at det slett ikke hjelper med et flott utseende dersom man er EU-tilhenger. Filmen er forøvrig en regelrett kopi fra et sveitsisk politisk parti, noe SD later til å ta med knusende ro.

Danmark har også hatt valg til Europaparlamentet, og produsert politiske reklamer. De blir tema for neste bloggpost.

Først må jeg få lenke til den finlandssvenske ildsjelen Jens Finnäs, som i kjølvannet av nettpubliseringen sin framstår som en riktig enmanns-armé. På datajournalistik.se har han samlet et knippe teknikker, ressurser og verktøy, og samlingen er imponerende. Dette er snacks for den lærevillige så vel som for den som bare vil ha eksempler på hva som kan gjøres. Et eksempel fra Finnäs’ spalte for “inspirasjon” er denne crowdsource-appen fra SvD Næringsliv, det svenske rente-kartet, som viser hva våre brødre mot øst betaler for sine lån. Slett ikke irrelevant for dagens norske boligrente-problematikk. Muligens også et forhandlingskort for svenske låntagere?

Finnäs har også en blogg på engelsk med tittelen dataist, som både viser eksempler på hvordan andre gjør det, men særlig hvordan Finnäs selv løser praktiske problemer i sin datajournalistikk. Eksempler fra bloggen er en post om datavask i refine (det har vi også skrevet om før), erfaringer om hvordan han brukte “musklene” i d3.js og kombinerte det med Raphaël.js noe bedre nettleser-støtte (her) og instruksjoner om hvordan du “pimper” Google maps i ny fargedrakt. Imponerende arbeid.

SVT “Pejl” — eksempel til etterfølgelse

Å si at databasredaktör Helena Bengtssons datajournalistikk-prosjekt “SVT Pejl” er en blåkopi av the Guardians Datablog er urettferdig. Hun har bare lånt ideen, og lokalisert den til SVTs omgivelser. De har laget en video der prosjektet introduseres:

Flere detaljer kan du lese her, hvor det svenske begrepet databasejournalistikk også diskuteres og brukes som et synonym til computer-assisted reporting (CAR). Helena Bengtsson får tydelig vist at SVT henger med i svingene.

Et eksempel fra SVT Pejl er denne grafen over skoleresultater, som understreker at barnas skoleresultater har en hel del å gjøre med hvem de er barn av. Unikt er dette ikke (den likner f.eks. litt på denne fra NYT i kjent Amanda Cox-stil, arbeidsledighet blant folk som deg), men det er lokalisert, aktuelt og reelle data. SVT ser videre ut til å følge opp med stilen der metoder diskuteres grundigere enn i tradisjonell journalistikk, et fenomen som som både nye prosjekter og gamle travere tidvis glimter til med. At svenskene leder dette an i Skandinavia, lover godt. (Se f.eks. metodeforklaring bak skole-prosjektet skolpejl her).

Videre har SVT Pejl hevet seg over både politiets data “Brottspejl”, skoler “Skolpejl” og tilbyr angrepsvinkler via geografisk område i disse dataene. For en nasjonal rikskringkaster virker dette fornuftig. I tillegg inneholder bloggen prosjekter som de løpende arbeider med internt i SVT-systemet.

Ser vi for oss at NRK følger i SVTs fotspor, mon tro?

Må redusere støtte til storbyaviser

Begrunnelsen for den svenske støtten er å sørge for en mangfoldig og variert presse. Alle aviser som deltar i organisert samdistribusjon mottar derfor distribusjonsstøtte, noe som utgjorde omtrent 68 millioner kroner i 2009. I tillegg mottar nummer 2‑aviser som har mindre enn 30 prosent husstandsdekning på utgivelsesstedet også driftsstøtte, og det er denne driftsstøtten som nå skal endres. Slik ordningen er i dag mottar Svenska Dagbladet og Skånska Dagbladet et større beløp enn andre aviser det er rimelig å sammenligne dem med, fordi de defineres som storbyaviser. Storbyavisene har hittil fått sin støtte regnet ut på bakgrunn av en bidragssats på 297000 kroner, mens bidragssatsen til andre høy- og middelfrekvente aviser er på 235000 kroner. Disse avisene har også et bidragstak på 16,9 millioner, mens storbyavisene i 2009 kunne motta en samlet støtte på 63,9 millioner kroner. Ifølge EU-kommisjonen gir dette de to storbyavisene et konkurransefortrinn, og anser denne måten å fordele støtten som ulovlig. Storbyavisenes bidragssats skal derfor senkes slik at den kommer på samme nivå som andre sammenlignbare aviser.

Storbyavisene har imidlertid særskilte kostnader som følge av konkurransesituasjonen i markedene de opererer i, og de må også oppfylle en del krav for å kunne betegnes som storbyavis. Avisene må utgis i enten Stockholm, Gøteborg eller Malmø, de må utgis syv dager i uken og ha en minimumsandel redaksjonelt innhold. Som kompensasjon for de ekstrautgifter disse kravene fører med seg skal storbyavisene derfor også kunne motta et ekstra beløp. Dette beløpet skal imidlertid ikke kunne utgjøre mer enn 40 prosent av avisenes netto ekstrakostnader, og taket for mottatt støtte skal senkes fra 63,9 millioner i 2009 til 45 millioner i 2016.

Andre aviser vil i hovedsak ikke bli berørt av endringene, bortsett fra gjennom innføringen av to nye regler knyttet til mottakelse av støtte; støtten skal ikke kunne utgjøre mer enn 40 prosent av totale kostnader for aviser som kommer ut ofte eller middels hyppig. Støtten til aviser som kommer ut sjelden skal ikke overstige 75 prosent. Avisene må hvert år gjøre rede for hvilke kostnader støtten har dekket.

Vil utjevne støtten

Argumentet for å endre storbyavisenes støtte er at dette vil utjevne konkurransen og utviske forskjellene mellom disse avisene og andre aviser med hyppige utgivelser. I tillegg vil endringene også gjøre støtten mer lokal. Professor i massemedieøkonomi, Karl Erik Gustafsson, sier til journalisten.se at EU-kommisjonen ikke liker at konsern som eier aviser som mottar svensk støtte også utgir aviser utenfor landets grenser, fordi dette kan påvirke konkurransen på det indre marked.

Konsekvenser for norsk støtte?

Selv om Norge ikke er medlem av EU, sier EØS-avtalens bestemmelser at all statsstøtte som kan påvirke handelen mellom EØS-land er forbudt. Støtteordninger som eksisterte før avtalen trådte i kraft godkjennes, men eventuelle endringer skal innmeldes og godkjennes av Eftas overvåkningsorgan ESA. Mediestøtteutvalget må derfor ta hensyn til EØS-avtalen i sine forslag til endringer av støtten, og det er ikke umulig at de svenske endringene også vil få konsekvenser for innretningen av den norske støtten. Utvalget skal levere sin rapport før nyttår.

Professor Erling Johan Hjelmeng ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo sier til Vox Publica at der man finner konkrete løsninger er det en viss presedens for at løsninger som aksepteres av Kommisjonen også setter standarden for ESA. Den norske støtten er ikke prøvd mot EØS-avtalens regler — foreløpig.

– Hvis den norske ordningen har lignende svakheter som det Kommisjonen opprinnelig påpekte med den svenske, er det ingen grunn til at dette vil bli vurdert annerledes etter EØS-avtalen, sier Hjelmeng.

I et svar til Stortingets familie- og kulturkomite i fjor, skriver Kulturdepartementet at det legger til grunn at regelverket for statsstøtte i EØS-avtalen ikke hindrer produksjonsstøtte til aviser. Men departementet presiserer også at pressestøtten ikke er blitt prøvd konkret mot statsstøttereglene. Videre framhever departementet på den positive siden for pressestøtten at Kommisjonen langt på vei har godtatt den svenske ordningen og begrunnelsen for den.

Bakgrunn for granskningen

EU-kommisjonens granskning av det svenske støttesystemet startet allerede i 2006. Dette året kom Presskommittén 2004, en komité som var nedsatt for å vurdere pressestøttesystemet og komme med forslag til hvordan det kunne utformes i fremtiden, med sin innstiling hvor den blant annet foreslo å øke støtten med 50–60 millioner kroner. EU godkjenner statsstøtteordninger som eksisterte før landet ble medlem av unionen, så lenge de ikke endres. Hvis de skal endres, må EU-kommisjonen godkjenne dem før endringene settes ut i livet. Den svenske regjeringen meldte derfor de planlagte endringene inn for Kommisjonen, og dette førte til at Kommisjonen igangsatte en granskning av støtten.

Gjenstand for debatt

Den svenske pressestøtten regnes som svært vellykket, og mange stiller seg skeptiske til at den nå skal legges om. Gustafsson mener at EU ikke vet hvordan avismarkedet i Sverige ser ut, og at de dermed ikke kan uttale seg om hvordan støtten best bør innrettes. Flere partier i regjeringen ønsker imidlertid å avskaffe støtten, og Socialdemokraterna har anklaget Moderaterna for å bruke EUs regler som et argument for å gjøre nettopp dette. Et viktig poeng for opposisjonen har også vært at Sverige nå har gitt fra seg sin egen bestemmelsesrett i dette spørsmålet. Kulturminister Lena Adelsohn Liljeroth har likevel hele tiden hevdet at pressestøtten skal bevares, og regjeringen har nå altså kommet til enighet med EU-kommisjonen om innretningen av støtten.

Mer om svensk pressestøtte:

• Regeringen.se: Presstödet
• Presstödsförordning

Nyhetene har de siste par dagene naturlig nok vært preget av søndagens valg i Sverige. Det “vil bli endringer i det svenske politiske landskapet” (VG), “flere tusen protesterer mot Sverigedemokraterna” (NRK), Mona “Sahlin nekter å gå av” (Dagbladet) og “svenskekronen og Stockholmsbørsen styrker seg etter søndagens valg” (NA24).

Svenske medier har selvsagt laget fine løsninger med disse dataene, se f.eks. Aftonbladet og SVT. Norske medier har ikke benyttet disse dataene slik de gjør med valg her hjemme, men som eksempler kan du ta en titt på Morten Skoglys gjennomgang av ulike løsninger for visualiseringer av valgdata i norske nettaviser fra valget i 2009. Mulighetene med disse dataene er ganske godt utforsket, men i liten grad av mennesker utenfor etablerte medier. Med en delingskultur som valgmyndighetene i Sverige legger opp til er det opp til oss å komme opp med den beste ideen.

Rådata åpner for gjenbruk

Gode visualiseringer og analyser er metoder for å forstå og formidle kunnskap. Det krever også et godt datagrunnlag. Når vi kun får aggregerte tall, så er store deler av analysen allerede gjort, og detaljene i dataene forsvinner. Rådata er ubehandlede data, som fordrer innsikt og kunnskap for å produsere meningsfulle tolkninger, det er også dette som må til for å kunne gå analysene og visualiseringene etter i sømmene.

Å dele data som rådata er åpent og seriøst. Det fordrer tillit til at de som skal benytte dataene tar seg den tid som kreves for å forstå dataene. Det muliggjør også ny bruk ut over eksisterende tankesett. Rådata er den type data som det ligger størst potensial i med tanke på gjenbruk.

Formater: Valgvaken er over, men stemme-dataene er like spennende som valgnatten

De svenske valg-dataene deles i åpne formater som XML og SKV (semikolonseparerte verdier). Dette betyr at dataene kan behandles fritt etter nedlasting, og ikke er begrenset til enkelte typer programvare. De er også godt tilpasset maskinell behandling, som er svært viktig for de som skal skape merverdi, nye produkter og innsikt av disse dataene. Geografiske data (beskrivelse av kommunegrenser og grenser for valgkretser) deles som shape-filer, som GIS-interesserte vil finne nyttige.

Dataene deles også som excel-filer, som gjør dem enkle å åpne på en rask og kjent måte.

Under søndagens valgvaker på TV og web kom dataene litt etter litt som de ble offentliggjort. Slik er det også i Norge, og vi kan se kommune for kommune (valgdistrikt i Sverige) samles opp mot et helhetlig resultat. Dette gir oss oppdaterte data, bit for bit. Bra for direkte TV-sendinger. Valg-dataene som i dag ligger til nedlasting er (formodentlig) de samme dataene, men akkumulert opp for alle del-enheter. Til dette formål har valgmyndighetene i Sverige gjort en forbilledlig jobb, og delt på en måte som godt kan sette standarden.

Her kan du selv laste ned dataene.

• Vi har også registrert datasettet på datakildeportalen no.ckan.net. Der er det åpent for alle til å legge ut informasjon om datakilder.

I dag er det utviklingsredaktør Pelle Sten i Svenska Dagbladets tur, og han framhever “databasjournalistik” — journalistikk via programmering, datastøttet journalistikk — som en av trendene som vil skimtes tydeligere neste år. I Sverige er det valgår, og det bør inspirere redaksjonene, mener han:

Läsarna vill veta hur deras lokalpolitiker röstar, både i kommunen och i riksdagen. De vill veta hur politikerna röstar i frågorna som berör deras kvarter och städer. De vill veta hur voteringarna stämmer överens med vallöftena.

Sten peker på TV4s Kalla fakta om de folkvalda som et lovende forsøk. Her kan velgerne sjekke riksdagsrepresentantenes inntekter og fravær. Men Sten føler seg ikke sikker på at vi vil få se flere gode prosjekter i denne retning: Han frykter at mediehusene igjen vil “tappa bollen” og se seg forbiløpt av “pigga entusiaster och nördar”.

Her på bloggen skrev jeg tidligere i høst om behovet for presis og oppdatert informasjon om hva kommunepolitikere stemmer i enkeltsaker. Journalist Tom Erik Thorsen plukket opp poenget og fortalte om egne erfaringer fra Skien:

For noen dager siden jobbet jeg med en sak om en mulig storhavn på Auenlandet i Porsgrunn. Bystyret i Skien har sagt nei til å utrede dette, mens Porsgrunn og Bamble kommuner har sagt ja. I protokollen i Skien står det bare at vedtaket ble fattet med 34 mot 21 stemmer. Javel, men hvem stemte hva? En telefon til formannskapskontoret gjorde meg ikke særlig klokere, og det er ikke formannskapskontorets skyld. For protokollen sier ikke noe om hvilke representanter som stemte hva. Dersom hver representants stemme blir registrert kan man gå tilbake og lett bringe dette på det rene. Vi slipper å gjette oss til hvem som stemte hva. Dette ville være en styrke for demokratiet. Sindre Skiensborger vil kunne sjekke hvilke politikere som stemmer etter hans smak. Og vi i pressen vil slippe å gjette.

Thorsen konkluderer med at “kalenderen sier 2009”, mens voteringssystemene er på steinaldernivå (la oss i hvert fall være enig om at de bare så vidt er på Gutenberg-nivå!). Det er merkelig hvordan deler av samfunnet er teknologisk hyper-oppdatert, side om side med at vi finner slike åpenbart utilstrekkelige løsninger på et så viktig felt som lokalpolitikken. Dette må det gjøres noe med, og økt interesse fra mediene kan bidra.

I dag (14. mars) har journalisten Dawit Isaak sittet fengslet i Eritrea i 2000 dager. Han har ikke blitt stilt for retten, er ikke dømt for noen forbrytelse. Dawit Isaak holdes innesperret av det eritreiske regimet av en eneste, uakseptabel årsak: Han har utøvet sitt, og vårt, yrke.

Dawit Isaak er svensk statsborger. Hans kone og barn bor i Gøteborg. En lang rekke svenske privatpersoner, politikere og organisasjoner som Svenska Journalistförbundet, Tidningsutgivarna, Reportere uten grenser, Publicistklubben og Amnesty har tatt opp hans sak. I dag får Dawit Isaak, som første prisvinner, Publicistklubbens ytrings- og trykkefrihetspris til minne om den drepte russiske reporteren Anna Politkovskaja.

Dawit Isaak. Illustrasjon hentet fra dawitisaak.com.

Også Utenriksdepartementet og den svenske regjeringen, den nåværende og dens forgjengere, arbeider og har arbeidet for Dawit Isaaks sak. Men hvordan og med hvilken intensitet? Den svenske regjeringens strategi har vært det stille diplomatiet. Regjeringen har når spørsmålet er blitt tatt opp forsikret at saken har høy prioritet. Men tydelige og skarpe offentlige uttalelser har vært sjelden å høre. Kanskje er dette den mest effektive og beste måten å ivareta den svenske statsborgeren Isaaks interesser. I så fall finnes det ingen grunn til å kritisere den svenske statsmakten for dens valg av metode. Utgangspunktet og målestokken for det offisielle Sveriges handlemåte kan og bør ikke være noen annen enn Dawit Isaak, hans familie og deres muligheter til snarlig gjenforening.

Men i dag har Dawit Isaak sittet fengslet i 2000 dager. Det er lang tid i et voksent menneskes liv. For et barn er det en evighet.

Det kan finnes grunner til å spørre seg om det stille svenske diplomatiet har vært for stille. Det kan også finnes grunner til å spørre seg om det stille svenske diplomatiet ville vært noe mindre stille hvis Dawit Isaak hadde hatt et annet navn.

Dawit Isaaks frihet er det viktige. Men det er heller ikke uviktig at regjeringen rydder unna enhver tvil om at et svensk statsborgerskap veier like tungt, uansett om statsborgeren er født i Sverige eller et annet sted i verden.

Vi, seks kulturredaktører i seks konkurrerende svenske dagsaviser, publiserer i dag en felles oppfordring til den svenske regjeringen om å intensivere anstrengelsene for å få vår kollega og landsmann Dawit Isaak satt fri.

Statsministeren, eller utenriksministeren, bør snarest reise til Eritrea for på stedet å kreve at Dawit Isaak slippes fri.

Per Svensson, kulturredaktør Expressen/GT/KvP
Gabriel Byström, kulturredaktør Göteborgs-Posten
Håkan Jaensson, kulturredaktør Aftonbladet
Daniel Sandström, kulturredaktør Sydsvenska Dagbladet
Maria Schottenius, kulturredaktør Dagens Nyheter
Carl Otto Werkelid, kulturredaktør Svenska Dagbladet

Oppropet ble publisert 14. mars 2007 i alle de seks avisene. Oversatt av Olav Anders Øvrebø.