“Publikum haanlo, trampet og ropte til hende”

Aasta Hansteen (1824–1908) er en av disse pionerene som brøyta vei i den mannsdominerte vellinga ved å ha en oppførsel som til de grader overskred det aksepterte for en kvinne i datidens Norge.

I tillegg til å være første norske kvinne til å tale borgerlig kvinnesak i offentligheten, var hun også Norges første kvinne som blei utdanna til profesjonell billedkunstner. Problemet her var at hun ikke bare var malerinne, men en ambisiøs sådan. Dette gjorde at karrieren ikke varte så lenge, da en kvinne til nøds burde holde seg til portrettmalerier, noe som føltes altfor begrensende for Hansteen. Malerperioden ble likevel veldig viktig for henne; hun ble anerkjent som portrettmaler, og kunsten gav henne selvtillit til å fortsette sine andre kamper gjennom resten av livet.

Hansteen var også en av de aller første brukerne av den nye målformen landsmål, den første blant borgerskapets kvinner som gikk aleine på gata (også på kvelden), og som frekventerte kafeer alene (Uten anstand! Skandale!) — hun var rett og slett en pioner på flere arenaer.

Aasta Hansteen, 1863 av A. Moestue

Men tilbake til den talende Aasta Hansteen. Virksomme ord-databasen inneholder foreløpig fire av Hansteens taler og foredrag, og hennes mest kjente er foredraget (og boka): «Kvinden skabt i Guds billede». Dette reiste hun rundt med, og høstet, vel, ikke akkurat applaus, men i hvert fall nysgjerrige tilskuere. De kunne få se noe så eksotisk (og latterlig) som en kvinnelig foredragsholder! Overalt hvor hun kom, ble hun latterliggjort og trakassert av salen og kritikerne. Anders Johansen skriver i sin ennå ikke utgitte “Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre”:

En ung mann som var til stede da Hansteen opptrådte i Trondhjem, husket det seinere som noe av det pinligste han hadde opplevd. «Publikum haanlo, trampet og ropte til hende. Bare det at hun var kvinde og stod paa talerstolen – noget sligt var aldrig den gang set – det var saa uhyre komisk. Naar dertil kom at hun var en liten, uanselig skikkelse, som med heftighet utkastet sine originale idéer, da blev komiken for grandios – for mængden.»

Talen i seg selv er i grunn ikke det spor morsom, men heller et kampskrift mot den patriarkalske kirkens «hankjønnstyranni» som ikke ville tilkjenne kvinner det samme verd eller de samme rettigheter som menn. Når kvinnen i likhet med mannen var skapt i Guds bilde, måtte hun være likestilt med ham, mente hun, slik at de sammen kunne få gi stemme til alle tonene i orgelet:

Naar Kvindeligheden bliver erkendt som aandelig Størrelse, da vil endelig Menneskehedens Orgel kunne tone med “fuldt Spil”, (Aasmund Olafsson Vinje), efterat hidtil, gennem Aartusinder, den mandlige Røst har lydt, altoverdøvende og “alene, med Styrkens Haardhed.”

Hun innrømmer lett at motstanden mot kvinnesaken finnes hos både menn og kvinner, men at hun nå retter seg mot de mannlige motstanderne:

Den Sag som kaldes Kvindesagen, dette Arbeide som drives over hele den civiliserede Verden for at forbedre Kvindernes Stilling og indsætte dem i deres naturlige Rettigheder, denne Sag har sine Modstandere, som fremstille den paa en saa forvendt og karikaturagtig Maade, at man har ondt for at tro, at det virkeligt er deres Opfatning de kommer frem med, man nødes næsten til at tro, at der er ond Vilje med i Spillet; det vil da sige, at de slaa sig dumme, som man siger, for ikke at indrømme det berettigede, det uendeligt berettigede, i dette Arbeide, for at frigøre Kvinderne fra Fordommenes Tryk. Denne Sag har mandlige Modstandere og kvindelige Modstandere. Jeg ved ikke hvem af disse som er værst. De mandlige Modstandere er mere tykhudede, men de kvindelige Modstandere er over al Maade stivnakkede og aldeles umodtagelige for Fornuft. Alligevel er disse Strøtanker, som jeg nu vil fremføre hovedsageligt rettede mod de mandlige Modstandere, af den Grund, at jeg synes at der nu er, og altid har været, hakket altfor meget paa Kvinderne og altfor lidet paa Mændene. Jeg vil derfor lade de kvindelige Modstandere sejle deres egen Sø. Jeg vil blot se hen til, at man ikke kan vente stort af Kvinderne, da de lever i saa trykkede og indskrænkede Forhold, og er blevet vetskræmte af altfor megen Hovmesterering fra alle Kanter, baade fra den verdslige og fra den geistlige Side. Med Magthavere behøver man derimod ingen Medlidenhed at have.

“En Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen”

Et annet foredrag, holdt på Sagatun Folkehøgskole i 1879, har tittelen «Kvindesagen set fra Folkehøjskolens Standpunkt», og her får vi glimt av de sosialt snevre rammene kvinnene opererte i:

- Hvor nøje man imidlertid tog det med Hensyn til «Overgreb» fra Kvindekønnets Side, faar man Besked om i Vergelands Brevveksling. Vi ser der, at Fredrika Bremer i 1840 havde skrevet til Henrik Vergeland for at forhøre sig om norske Forhold, da hun vilde digte en Fortælling som skulde foregaa i Norge. Hun spørger, om det kan gaa an at skildre en ung norsk Pige som interesserer sig for noget mer end Silkebaand og Smørrebrød. Hertil svarer Vergeland: Nei det kan ikke gaa an. Han havde selv været tilstede, i et Selskab, hvor en Dame havde gjort en Bemærkning, som røbede et tænkende Væsen, og da havde Herrerne tydelig vist at de havde en pinlig Fornemmelse, man kunde mærke at de heller havde ønsket at høre en Ytring af en anden Slags, f. Ex. «Søde Lina, hvor har du købt det Kjoletøjet?» Og Damerne havde faaet en ren Skræk, de saa du som en Flok Høns som Høgen netop har fløjet over.

Her var det sket et Overgreb, et af disse frygtelige, hvor «Naturens Lov» og «Guds Anordninger» er krænket, det var tydeligt for Alle!

Hun ser likevel noen lyspunkt, blant annet en omdreining hos samtidens diktere, med for eksempel Ibsens kvinneskikkelser:

Vi føler som en Luftning af den gamle frie norske Folkeaand komme os imøde, vi ser vore Digtere som Ledere i Spidsen for det folkelige Fremskridt. Vi føler en Forvisning om at naar Folkeaanden engang bliver rigtig vaagen og reiser Hovedet, da vil dens første Gerning være at føre Frøya, Husfruen, Kvinden igen op i Højsædet, hvor i Norden fra gammel Tid, hendes Plads altid har været. Og naar det er sket, da maa Forkuelsen forsvinde og det nordiske Folkeliv vil opblomstre i fuld Kraft og Skønhed.

Som nevnt emigrerte Hansteen til USA i nesten ti år på grunn av alt trykket rundt henne, men da hun returnerte, kom hun til et Norge som både var politisk og kulturelt endret siden hun dro. Nå ble hun mottatt som den kvinnesakspioneren hun virkelig var, til stor inspirasjon for datidens ferske og den senere etablerte kvinnebevegelsen. I 1904 ble hun æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening, og hun fortsatte selv sitt eget kvinnesaksarbeid helt til sin død, både gjennom foredrag og kronikker.

Kilder:

Anders Johansen: «Komme til orde. Politisk kommunikasjon i det 19. århundre» (under utgivelse)
Norsk biografisk leksikon
Store norske leksikon
Wikipedia

Vox Publica har intervjuet prosjektleder Jens E. Kjeldsen og prosjektkoordinator Marit Kristine Bjøntegård.

Gratulerer med vel overstått finale! Hvordan gikk utvidelsen fra Bergen til Vestlandet?

Bjøntegård: – Da alt skjedde i Bergen var jo alt veldig greit og oversiktlig, men da vi skulle utvide til fire fylker var vi usikre på hvordan vi skulle gjennomføre det. Vi valgte å ha en lærerworkshop i hvert fylke, slik at det skulle være lav terskel for lærere å melde seg på for å få med flest mulig. Deretter arrangerte vi semifinaler i Bergen og Ålesund der vi fra retorikkgruppa dro og møtte elevene, før finalistene hadde kurs hos SpeakLab her i Bergen og til slutt deltok i finalen. Det var en logistisk utfordring å sørge for at alle elevene kunne reise hit og dit, Norge og Vestlandet spesielt er jo ganske kronglete, men fordelen var at vi hadde en vellykket finale fra i fjor å vise til, og mange, både elever og lærere, hadde fått med seg talen til fjorårets vinner, Cecilie Martinessen.

Arne Møller fra SpeakLab instruerer finalist Kristin Romfo. Foto: Tove Breistein

Kjeldsen, hvordan fikk du ideen til Ta Ordet!-konkurransen?

Kjeldsen: – Når jeg foreleser i Danmark, så strekker studentene hånden i været og sier «er du nå sikker på det, Jens? Kan det ikke være sånn eller slik i stedet»? I Norge er situasjonen helt annerledes. Det er mye mindre respons, færre kommentarer, færre ytringer – en våger sjeldnere å ta ordet. Så jeg hadde egentlig gått og tenkt på dette lenge: Jeg vil at ungdommene i Norge skal være mer som sine danske jevnaldrende. For litt over to år siden havnet jeg i en heldig situasjon, som veileder til tre flinke stipendiater som var interesserte i å bidra i et slikt prosjekt. Da tenkte jeg «nå gjør vi det». For å oppsummere: jeg mente det var noe ungdommer hadde bruk for, og jeg hadde ressursene til det.

Formatet på dette er en konkurranse, og det er ganske få som får taleopplæring her på universitetet. Som du selv sa bruker du av din egen tid til dette, og flere stipendiater og en vitenskapelig assistent er involvert – en del ressurser, altså. Hva med bredden? Er en konkurranse med seks finalister en god måte å drive faglig formidling på?

Kjeldsen: – Jeg mener dette formatet gjør det mulig å utnytte de faglige ressursene våre maksimalt, fordi vi overlater mye til lærerne. Vi rekrutterer og holder et kurs for interesserte lærere, som gjennomfører opplegg i skolene. Der er de frie til å gjøre hva de vil: Noen har kun klasseromsundervisning og velger ut en deltaker fra sin skole selv, andre arrangerer store skolekonkurranser med jury og publikum. Så du kan si at vi vil hjelpe lærere og ungdom til å hjelpe seg selv, og dersom du begynner å telle hvor mange elever som har vært involvert på de 26 skolene, så er det mange. Dessuten må det sies at jeg ikke nødvendigvis vil ha en konkurranse. Konkurranseformatet ble valgt fordi det er lett å organisere, samtidig som finalen blir til en stor hendelse der vi tar i bruk det flotteste rommet på universitetet og viser ungdommene at vi setter pris på dem.

Finalist Amalea Salvail taler til forsamlingen i Universitetsaulaen. Foto: Tove Breistein

Hvorfor er det viktig å kunne holde tale i et moderne mediesamfunn og et moderne demokrati?

Kjeldsen: – Det er fordi at dersom du ikke vet hvordan du skal si noe, har du heller ingen ting å si. Da har man ingen stemme, og demokratiet avhenger av at alle har en stemme. Dessuten er det å tale også å tenke: når du sitter ned og skriver et manuskript, blir du tvunget til å tenke gjennom saken, se den fra flere sider, se hvor dine svake argumenter ligger. Det er også viktig å få med seg at dette er en måte å trekke retorikkundervisningen ut av skolen og inn i verden på. Vi understreker at deltakerne skal holde en tale om et tema de virkelig er engasjert i, at de skal forsøke å oppnå noe med talen, og til slutt blir den fremført i offentligheten. Det gjør en enorm forskjell fra en tale som bare holdes i klasserommet, og samtidig blir finalen en mulighet til å lytte til ungdommene.

Ta ordet!-vinner Aleksandra Olsen og Jens Kjeldsen. Foto: Tove Breistein

Hvor går veien videre nå?

Kjeldsen: – Vi har vært heldige og fått stor støtte fra universitetets ledelse og fra Sparebanken Vest, så vi har finansene til å fortsette, men vi trenger også å ta vare på de som utfører arbeidet – stipendiater og vitenskapelige assistenter blir jo ferdige med engasjementet etter hvert. Sikkert er det i alle fall at vi fortsetter, og neste år fortsetter vi på Vestlandet og håper å utvide gradvis, for eksempel med Trondheim.

Bjøntegård: – Jeg må også si at jeg var skeptisk når jeg begynte i prosjektet, først og fremst med tanke på om elevene ville engasjere seg. Synes de det er kult med talekonkurranse, liksom? Men det synes de faktisk, og vi ser at både de og lærerene får mye ut av dette. Det dekker et hull i læreplanen og er en ny og annerledes måte å lære retorikk på.

Denne utfordringen overvant Støre i landsmøtetalen. Han unnlot ikke å kritisere regjeringen og han pekte på alvorlige problemer som hele verden står overfor. Likevel bar talen frem en positiv og oppløftende tone – særlig for Arbeiderpartiets medlemmer, som var ute av seg selv i begeistring. Hva var det Støre gjorde?

For det første presenterte han seg selv som en leder – en statsminister – med overblikk, visjoner og selvtillit, en mann som så ut til å ha løsningene og var klar til å gå i gang. Dette personlige overskuddet var tydelig i bruken av humor. En opposisjonsleder med moderate tall på meningsmålingene, er under press. I en slik posisjon blir humoren ofte sur, sint eller bitende. Slik var Støres bruk av humor ikke, den var heller avslappet og ertende, slik vi ser det hos personer som føler seg sikre og ovenpå. Vi må følge Barack Obamas råd, sa han: «Don’t do stupid shit. Om dere lurer på hva det betyr, så spør Thorbjørn Berntsen om en passende oversettelse.» I spørsmålet om privatisering sa han at «Høyre er så ivrige på å selge unna verdier at det er dager jeg er redd for at de vil selge Kåre Willoch!», og så tilføyde han utenfor manus: «Men da får vi legge inn bud, tror jeg». Ja, selv harseleringen med regjeringens bruk av ordet «robustiserende» fremstod mer lattermild enn forarget.

Foto: Sandra Skillingsås, Arbeiderpartiet cbd

Partileder Jonas Gahr Støre (Ap) holder landsmøtetalen i Folkets hus i Oslo 20. april 2017.

For det andre presenterte han seg selv og Arbeiderpartiet som en sikker hånd på rattet i en usikker tid. De gir svar på de store spørsmål, fremfor å henge seg opp i de små detaljene. Som han sa tidlig i talen: «Mønsteret de siste årene har vært: Først sjokkene, vantroen. Så etterpå analysene, etterpåklokskapen: Hva gikk galt?». I motsetning til regjeringen, forstår tilhørerne, har Støre og Arbeiderpartiet ikke en slik ad hoc tilgang til politikk: «Det betyr slutt på å late som segway og vannskutere og lakrispiper er like viktig – nei, viktigere – enn å fullføre pensjonsreformen!» Hvor Høyre underforståes som tekniske byråkrater som er opptatt av detaljer, fremstilles Arbeiderpartiet som en bevegelse med politikk og retorikk som har større utsyn og potensial enn Høyres liberaliseringspolitikk. Samfunnsproblemer må håndteres av aktive politikere som griper inn, er argumentet. De må politiseres, sa Støre, og fortsatte med et smil: «Ellers blir vi mindre robustifiserte!»

En siste grunn til suksessen i Folkets hus er måten Støre tegner et positivt bilde av det norske samfunn og fletter seg selv og partiet inn i en lang politisk tradisjon for å skape og ta ansvar for dette samfunnet. Han innleder med stor energi og erklærer: «Jeg har aldri vært klarere, aldri kjent på en slik drivkraft.» Vi er klare, sier han, «til å lede landet i en urolig tid!» Ja, han snakket som om han allerede var den som ledet landet: «Vi er i gang, selv i opposisjon.»

Gjennom hele talen følger beskrivelser av Norges kvaliteter og muligheter: Vi skal ikke frykte den foruroligende utvikling i verden for «vi har et sterkt immunforsvar mot splid og urettferdighet.» Vi kan løse de store oppgaver hvis vi «tar vare på det sterke samholdet og de små forskjellene.» Klarer vi det kan vi «i Norge sammen møte fremtiden – ikke med frykt, men med håp!» Norge kan gjøre en stor forskjell i verden, forteller Støre, «vi har vist det før. Tenk på vaksiner til alle verdens barn. Eller vern av regnskog.» Og nå skal vi «lede an i et internasjonalt krafttak for å redde havets helse!»

Støre ga mye av oppskriften på en retorisk og politisk suksess: En tillitverdig leder, en sikker politisk hånd på rattet, og etableringen av et fellesskap vi kan være stolte over. Delegatene var begeistret, men Støres politiske motstandere deler neppe denne begeistringen, så det blir spennende å se hvordan de møter hans statsminister-retorikk.