Denne utfordringen overvant Støre i landsmøtetalen. Han unnlot ikke å kritisere regjeringen og han pekte på alvorlige problemer som hele verden står overfor. Likevel bar talen frem en positiv og oppløftende tone – særlig for Arbeiderpartiets medlemmer, som var ute av seg selv i begeistring. Hva var det Støre gjorde?

For det første presenterte han seg selv som en leder – en statsminister – med overblikk, visjoner og selvtillit, en mann som så ut til å ha løsningene og var klar til å gå i gang. Dette personlige overskuddet var tydelig i bruken av humor. En opposisjonsleder med moderate tall på meningsmålingene, er under press. I en slik posisjon blir humoren ofte sur, sint eller bitende. Slik var Støres bruk av humor ikke, den var heller avslappet og ertende, slik vi ser det hos personer som føler seg sikre og ovenpå. Vi må følge Barack Obamas råd, sa han: «Don’t do stupid shit. Om dere lurer på hva det betyr, så spør Thorbjørn Berntsen om en passende oversettelse.» I spørsmålet om privatisering sa han at «Høyre er så ivrige på å selge unna verdier at det er dager jeg er redd for at de vil selge Kåre Willoch!», og så tilføyde han utenfor manus: «Men da får vi legge inn bud, tror jeg». Ja, selv harseleringen med regjeringens bruk av ordet «robustiserende» fremstod mer lattermild enn forarget.

Foto: Sandra Skillingsås, Arbeiderpartiet cbd

Partileder Jonas Gahr Støre (Ap) holder landsmøtetalen i Folkets hus i Oslo 20. april 2017.

For det andre presenterte han seg selv og Arbeiderpartiet som en sikker hånd på rattet i en usikker tid. De gir svar på de store spørsmål, fremfor å henge seg opp i de små detaljene. Som han sa tidlig i talen: «Mønsteret de siste årene har vært: Først sjokkene, vantroen. Så etterpå analysene, etterpåklokskapen: Hva gikk galt?». I motsetning til regjeringen, forstår tilhørerne, har Støre og Arbeiderpartiet ikke en slik ad hoc tilgang til politikk: «Det betyr slutt på å late som segway og vannskutere og lakrispiper er like viktig – nei, viktigere – enn å fullføre pensjonsreformen!» Hvor Høyre underforståes som tekniske byråkrater som er opptatt av detaljer, fremstilles Arbeiderpartiet som en bevegelse med politikk og retorikk som har større utsyn og potensial enn Høyres liberaliseringspolitikk. Samfunnsproblemer må håndteres av aktive politikere som griper inn, er argumentet. De må politiseres, sa Støre, og fortsatte med et smil: «Ellers blir vi mindre robustifiserte!»

En siste grunn til suksessen i Folkets hus er måten Støre tegner et positivt bilde av det norske samfunn og fletter seg selv og partiet inn i en lang politisk tradisjon for å skape og ta ansvar for dette samfunnet. Han innleder med stor energi og erklærer: «Jeg har aldri vært klarere, aldri kjent på en slik drivkraft.» Vi er klare, sier han, «til å lede landet i en urolig tid!» Ja, han snakket som om han allerede var den som ledet landet: «Vi er i gang, selv i opposisjon.»

Gjennom hele talen følger beskrivelser av Norges kvaliteter og muligheter: Vi skal ikke frykte den foruroligende utvikling i verden for «vi har et sterkt immunforsvar mot splid og urettferdighet.» Vi kan løse de store oppgaver hvis vi «tar vare på det sterke samholdet og de små forskjellene.» Klarer vi det kan vi «i Norge sammen møte fremtiden – ikke med frykt, men med håp!» Norge kan gjøre en stor forskjell i verden, forteller Støre, «vi har vist det før. Tenk på vaksiner til alle verdens barn. Eller vern av regnskog.» Og nå skal vi «lede an i et internasjonalt krafttak for å redde havets helse!»

Støre ga mye av oppskriften på en retorisk og politisk suksess: En tillitverdig leder, en sikker politisk hånd på rattet, og etableringen av et fellesskap vi kan være stolte over. Delegatene var begeistret, men Støres politiske motstandere deler neppe denne begeistringen, så det blir spennende å se hvordan de møter hans statsminister-retorikk.

Inntredelsestalen blir en tale hvor den kjente, frie og friske formen vil vike for opplesningen av et omhyggelig gjennomarbeidet manuskript skrevet av taleskrivere. Det blir ingen enkel oppgave for taleskriverne å finne Trumps tone og stemme som president. De flotte og velformulerte setningene som taleskriverne vanligvis skaper til slike situasjoner, høres ganske enkelt ikke ut som den Trump vi har lært å kjenne.

Den retoriske bevegelsen fra en ukontrollert presidentkandidat mot en mer kontrollert president begynte allerede med Donald Trumps seierstale på valgnatten. Denne talen hadde de retoriske kvalitetene han har vist gjennom hele valgkampen, men gav oss også en forsmak på hva vi kan vente oss. Vi fikk både den nye presidentaktige tonen og den kjente pratsomme stilen med politiske innspill ut fra hva Trump tilfeldigvis kom i tanke om.

Til majestetisk musikk hentet fra klimaks-scenene i en Hollywood-film spaserte Trump mot talerstolen, fulgt av sin yngste sønn, konen Melania Trump, samt sine andre døtre og sønner og mer familie.

ABC Breaking News | Latest News Videos

Stemmen var rolig og behersket, nærmest mild, da han innledet med å takke tilhørerne «Takk, takk, takk alle sammen». Han slo armene ut. Smilte og sa «Beklager at dere måtte vente –  kompliserte saker, kompliserte saker». De første ordene fra den nyvalgte presidenten var lik den retorikken han har brukt i sine enorme valgmøter over hele USA. Enkle setninger med få ord som ofte har bare en eller to stavelser – og gjerne med visse ord utelatt. Grammatisk hadde hans første ord verken verb eller objekt. Hva var det som var komplisert? Politikk? Overdragelse av makt? Ville den fullstendige setningen ha vært «politikk er kompliserte saker»? De tomme rommene må tilhørerne selv fylle.

Den imøtekommende og vennlige stilen fortsatte med storsinn da han anerkjente Hillary Clinton for å ha gjennomført en meget, meget hard valgkamp, og sa at «vi skylder henne stor takknemlighet for hennes tjeneste for landet». Så slo han fast at det var tid for Amerika å hele adskillelsens sår og forenes som et samlet folk.

Noen ble kanskje overrasket over denne vennligheten, storsinnet og ønsket om enhet fra en mann som er blitt kjent som klodens største mobber. Men egentlig er det ikke så overraskende. For det første krever genren en slik holdning. Det er dette alle nyvalgte presidenter har sagt før Trump. For det andre har Trump tidligere vist at han kan være både storsinnet og imøtekommende – så lenge det går bra for ham. Hvis andre roser ham og taler positivt om ham, gjengjelder han vanligvis denne holdningen. Det er når han møter motstand, når han blir kritisert eller angrepet, at han svarer med uforbeholden aggresjon og fornærmelser.

Mens de første ordene var utenfor manuskript, begynte Donald Trump nå å følge teksten på teleprompteren som hans taleskrivere hadde skrevet. Her hører vi den nye og mer tradisjonelt velformulerte presidentaktige tonen. Den har et skriftlig ordvalg og stil, som skiller seg fra måten Trump har snakket på til sine valgmøter: «I pledge to every citizen of our land», «I am reaching out to you for your guidance and your help», «Vårt lands glemte menn og kvinner, vil ikke lengre være glemte», «Vi må gjenvinne vårt lands skjebne og drømme stort, djervt og dristig». Ikke akkurat uttrykk og talemåter vi tidligere har hørt fra Trump. Men det gir en fornemmelse av hvordan hans taleskriver kommer til å få ham til å høres ut.

Da Trump kom til takksigelsene sine, endret stilen seg tilbake til uttrykksmåten fra valgkamptalene – ikke med fornærmelsene og uthengingen, men med den hverdagslige, tilstedeværende og spontane retorikken. Nå kom de plutselige innskytelser, som å invitere den intetanende republikanske formann, Reince Priebus, på scenen: «Get over here, Reince. Boy, oh, boy, oh boy. It’s about time you did this right. My god. Nah, come here. Say something”. I motsetning til den evig over-forberedte Clinton eller den alltid veltalende Obama, snakker og opererer Trump etter innfallsmetoden. Fri fra manuskript og normer sier han det som faller ham inn i øyeblikket, og gjør det med vanlige ord, formulert i korte setninger og få stavelser: «I will not let you down. We will do a great job. We will do a great job”.

Det er denne uttrykksformen som gjennom hele valgkampen har gitt ham autentisitet og personlig troverdighet. Han fremstår vanlig og ekte. I motsetning til den korrekte Clinton som leser opp fra et manus, er han tilsynelatende bare seg selv. For mange ligger appellen i at han ikke snakker som en profesjonell politiker, men derimot som folk flest. Derfor opplever mange at de kan identifisere seg med Trump: Han snakker som meg, så derfor må han jo være som meg, og derfor forstår han meg. Vi stoler på dem som er som oss selv.

Selv om Trump kanskje ikke er som folk flest, selv om han er en milliardær, så er det enda viktigere at han verken snakker som en politiker eller oppfører seg som en politiker. Det retoriske spørsmål er hva det gjør med hans troverdighet når han i sin nye rolle som president både politisk og retorisk kommer til å handle som en politiker. Rollen krever politiske handlinger, genrene han kommer til å tale, skrive og kommunisere innenfor krever tradisjonell politisk retorikk. Vil han miste sin retoriske troverdighet som en anti-politiker, eller vil han klare å redefinere rollen som president?

En annen utgave av denne teksten har tidligere vært trykt i Bergens Tidende.

På underlig vis har en tom stol etterhånden utviklet seg til et fast retorisk grep i mange taler. Clint Eastwoods bisarre og usammenhengende samtale med en tom stol under republikanernes konvent i 2012 er uforglemmelig. Stolen representerte president Obama, og Eastwood insinuerte blant annet at presidenten hadde uttrykt seg obskønt overfor andre.

Retorisk blir tomme stoler brukt til å fremstille fravær, mangel på tilstedeværelse – og ingen publikumsinteresse. Derfor er det ikke rart at Donald Trump under den pågående primærvalgkamp i september angrep en fotograf som hadde tatt bilder av mange tomme stoler i salen under en Trump-tale. «I look like a schmuck», klaget Trump, og hevdet at stolene bare var tomme fordi folk i lykkerus løp mot talerstolen for å være tett på ham. Vel, vel.

Retorisk bruk av tomme stoler er altså utbredt. Men stol-grepet i årets tale er bare et av flere grep Obama-administrasjonen har gjort for å videreutvikle State of the Union til virkelig å bli en tale til nasjonen og gjøre den interessant, relevant og forståelig for hele befolkningen – ikke bare for pressen og tilhørerne i kongressen. I en kort video-melding på hjemmesidene til Det hvite hus, forteller president Obama at talen er til folket og at staben nettopp nå jobber for å utvikle nye måter borgene kan se og involvere seg i talen: «While I am writing my team is cooking up new ways you can watch and engage with the speech, and I hope you will all tune in next Tuesday night ‘cause this address will be for you».

Delt skjerm: Nettversjonen av Obamas State of the Union-tale i 2015.

Obama-administrasjonens endringer av hvordan talen formidles – ja, endringer av hva talen egentlig er – er mer omfattende enn de fleste av endringene talen tidligere har gjennomgått, siden den første gang ble holdt av George Washington i 1790. Selv om talen gjennom mer enn 200 år ikke grunnleggende har endret sin karakter og appell, har det likevel vært viktige forandringer. For eksempel har State of the Union ikke alltid vært gitt som tale. Noen presidenter valgte å orientere kongressen skriftlig. Det gjorde for eksempel Thomas Jefferson (1743–1826), som ikke var noen stor taler. Den siste som gav orienteringen skriftlig var demokraten Jimmy Carter i 1981.

De første par hundre år måtte befolkningen lese om talen i avisene. Men i 1923 ble talen første gang sendt på radio, og amerikanerne kunne høre president Calvin Coolidge (1872–1933) orientere nasjonen. I 1947 kunne de som fjernsynsseere for første gang se sin president, Harry S. Truman (1884–1972), holde tale, og i 1997 ble Bill Clinton den første presidenten som formidlet nasjonens tilstand direkte på internett.

Disse endringene illustrerer at talen til nasjonen har beveget seg fra hovedsakelig å henvende seg til kongressen til hovedsakelig å henvende seg til borgerne. Opprinnelig var talen nemlig direkte henvendt til kongressens medlemmer, men i våre dager retter den seg først og fremst mot det amerikanske folket. Dette var særlig tydelig ved Obamas taler fra 2011 og frem til 2015, fordi man her endret formidlingen av talen. Som presidenter før ham brukte Obama ingen former for lysbilder eller presentasjonsteknologi da han holdt talen. Her var det verken PowerPoint eller Keynote. Da talen ble sendt på hjemmesiden til Det hvite hus, derimot, var det annerledes. Her brukte man et oppdelt bilde, et «split screen», så seerne både kunne høre Obama holde talen og samtidig se lysbildene som støttet hans budskap. Lysbildene viste grafer og figurer og bilder av presidenten i samtale med vanlige folk. Denne utvidete online-versjonen ga tilhørerne mulighet for å følge talemanuskriptet under transmisjonen, «se grafer og informasjons-diagrammer over nøkkelområder, twitre sine favorittreplikker og kommentere.»

Før var det vanlig at Det hvite hus før talen bare sendte manuskriptet til pressen. Pressen kunne se talen og følge ordene mens presidenten talte, men kunne ikke rapportere fra den før et bestemt tidspunkt. Offentligheten, derimot, fikk ikke noe eksemplar av talen før etter talen var holdt. I 2011 endret dette seg for første gang: Det hvite hus gjorde en online versjon av talen offentlig tilgjengelig på sin hjemmeside før talen ble holdt. Denne versjonen hadde også utvalgte lysbilder som offentligheten kunne studere.

Siste års State of the Union er et godt eksempel på hvordan Det hvite hus forsøker å nå et bredere publikum og å gi folk flere forskjellige muligheter for å oppleve – og involvere seg i – en tale. Det viser hvordan vår tids taler fungerer på nye og annerledes måter enn tradisjonell talekunst. Selv om talen ble holdt på tradisjonelt vis, uten bruk av digitale presentasjonsteknologier som PowerPoint, hadde publikum over hele USA altså likevel tilgang til den utvidete versjonen og manuskriptet med de utvalgte lysbildene. Det gjorde det mulig for et online publikum både å se presidenten tale og samtidig følge manuskriptet og se lysbildene. Det skal bli spennende å se om Obamas stab virkelig har funnet flere nye måter å holde og formidle den tradisjonelle talen til nasjonen.

Utover endringer i formidlingen får vi kanskje også endringer i selve talens karakter. President Obama ønsker å gjøre sin siste tale utradisjonell. Et av de mest tradisjonelle trekkene ved en presidents siste State of the Union er å se tilbake og fremheve egne resultater og fortreffeligheter. Men Obama har bedt taleskriverne om «ikke å ta foten av gasspedalen». Talen skal ikke være en handleliste med politiske forslag eller en oppramsende avkryssing av hva presidenten og hans administrasjon har oppnådd.

En presidents åttende State of the Union er en vanskelig tale å holde. Talen må se tilbake på det som er oppnådd, men også se fremover på det som bør komme. Talen bør slå tonen an for presidentvalgkampen som er på vei, men også vise statsmannsegenskaper og nasjonalt fellesskap. Taleren må anerkjenne at makten som president vil falle, men likevel vise en styrke og energi som sikrer at hans arbeid blir gjort ferdig. Om Obama og taleskriverne virkelig lykkes med alt dette, om de klarer å skrive en utradisjonell State of the Union, vet vi onsdag morgen. Men det krever mer enn en tom stol og lysbilder.

Mitt Romney mottar altså nominasjonen slik de fleste presidentkandidater siden Franklin D. Roosevelt har mottatt dem: Ved å holde en lang og vel forberedt tale. (Fra Lincoln til Hoover skrev man i stedet et brev, telegram, eller holdt talen et annet sted. Siden Thomas E. Dewey i 1944 har også republikanernes presidentkandidat mottatt nominasjonen med en tale til partiet, og først og fremst nasjonen.) Roosevelt etablerte altså tradisjonen med “acceptence speech” i 1932, da han fløy til Chicago, etter at demokratene hadde opplevd seks dagers nervepirrende kamp om vervet – og han begynte med ordene:

The appearance before a National Convention of its nominee for President, to be formally notified of his selection, is unprecedented and unusual, but these are unprecedented and unusual times.

FDR kan ha hatt mange årsaker dette. En av de viktigste var sannsynligvis å samle partiet, slik alle politiske taler til meningsfeller er. Men det var et såpass kontroversielt valg at han som dyktig politiker måtte snu det til både selvskryt og et angrep på motstanderne:

Let it also be symbolic that in so doing I broke traditions. Let it be from now on the task of our Party to break foolish traditions. We will break foolish traditions and leave it to the Republican leadership, far more skilled in that art, to break promises.

Det talen utvilsomt er mest kjent for er imidlertid ikke at den ble holdt på selve konvensjonen, men at det var her Roosevelt lanserte sin “New Deal”-politikk, som kom til å prege amerikansk politikk i flere tiår, og befeste det demokratiske partiets posisjon helt frem til slutten av 60-tallet. Konvensjonstaler er viktige hendelser i verdens mektigste demokrati!

Men hva er Mitt Romneys oppgave den 30. august? Vi kan dele den i to: For det første inngår talen i en lang tradisjon. Han møter krav knyttet til talen på samme måte som presidentkandidater før ham. Partiet har, som opposisjonsparti, vært igjennom en nominasjonskamp. Den er skitten, og som vanlig hevdes det at den har vært skitnere enn noen gang. Det samme gjelder presidentvalget. (Det er vanskelig å vite hvilket valg som har vært det “skitneste”, men det vi vet sikkert er at alle valgkamper siden 1988 er blitt kalt den skitneste) Mitt Romney må, slik mange før ham, samle partiet bak seg, og forsøke å inspirere flest mulig til å jobbe hardt. Ikke bare må han samle partiet, han må også fremstå som en som kan samle nasjonen. Dette er regelen, ikke unntaket. Som Ronald Reagan i 1980:

More than — More than anything else, I want my candidacy to unify our country, to renew the American spirit and sense of purpose. I want to carry our message to every American, regardless of party affiliation, who is a member of this community of shared values.

Eller som Bill Clintons bevingede ord etter at han overraskende vant nominasjonen i 1992:

Tonight every one of you knows deep in your heart that we are too divided. It is time to heal America.

And so we must say to every American: Look beyond the stereotypes that blind us. We need each other — all of us — we need each other. We don’t have a person to waste, and yet for too long politicians have told the most of us that are doing all right that what’s really wrong with America is the rest of us- them.

Them, the minorities. Them, the liberals. Them, the poor. Them, the homeless. Them, the people with disabilities. Them, the gays.

We’ve gotten to where we’ve nearly them’ed ourselves to death. Them, and them, and them.

But this is America. There is no them. There is only us.

Det var også denne tematikken som ga Barack Obama en politisk rakettfart i 2004 – da ikke som kandidat – men taleren bak “the keynote address.” Talen som, slik navnet tilsier, skal etablere en tone – eller et underliggende tema for møtet:

Now even as we speak, there are those who are preparing to divide us — the spin masters, the negative ad peddlers who embrace the politics of “anything goes.” Well, I say to them tonight, there is not a liberal America and a conservative America — there is the United States of America. There is not a Black America and a White America and Latino America and Asian America — there’s the United States of America.

Det vil også være selvsagt at Romney sier noe om familien sin og om familieverdier – og gjerne at han knytter sin egen historie til det at han er en god presidentkandidat. Slik Barack Obama gjorde med sin mangefasetterte bakgrunn som et symbol på det mangfoldige USA, og slik Bill Clinton gjorde med enkle ord i 92:

You want to know where I get my fighting spirit? It all started with my mother. Thank you, Mother. I love you.

Eller som George W. Bush i 2000:

No matter what else I do in life, asking Laura to marry me was the best decision I ever made.

To our daughters, Barbara and Jenna, we love you, we’re proud of you, and as you head off to college this fall … … Don’t stay out too late, and e‑mail your old dad once in a while, will you?

I tillegg kommer han GARANTERT til å si noe slikt som at USA er et stort og fantastisk land med en gudbenådet befolkning – men vi er dessverre på vei i feil retning. Dette inngår i den viktige tradisjonen kalt amerikansk eksepsjonalisme som ble etablert av den puritanske kolonisten John Wintrop I 1630: “wee shall be as a Citty upon a Hill”. Det dreier seg om troen på USA som et sted spesielt utpekt av Gud som frihetens forpost og et forbilde for andre nasjoner. I denne delen av talen må han kombinere hemningsløst skryt av landet med like sterk kritikk av retningen landet er på vei. Det er også viktig å få frem at det er et viktig øyeblikk i historien. Slik for eksempel Obama gjorde for fire år siden:

We meet at one of those defining moments — a moment when our nation is at war, our economy is in turmoil, and the American promise has been threatened (…)

America, we are better than these last eight years. We are a better country than this.

Eller som George W. Bushs gjennomgangstema i talen i 2000, når han snakket til et USA med solid budsjettoverskudd, lav ledighet og stor fremtidstro, og hvor han avfeide åtte år med Clinton/Gore slik:

This administration had its moment.

They had their chance. They have not led. We will.

Og videre:

The rising generations of this country have our own appointment with greatness.

It does not rise or fall with the stock market. It cannot be bought with our wealth.

Greatness is found when American character and American courage overcome American challenges.

De sikre temaene er altså 1) å samle USA, 2) familien, og 3) amerikansk eksepsjonalisme. Men politiske taler er alltid unike, i den forstand at de må forholde seg til situasjonen her og nå: Det gjelder stort og smått, megatrender og mikrohendelser. Her er listen lengre og mer uforutsigbar – og det er her gjetningen kanskje blir ekstra morsom. Romney entrer scenen som utfordrer, og han ligger bak Obama på meningsmålingene. Dette må han snu til en styrke, slik Bush Sr. (med rette) gjorde det i 1988:

There are a lot of great stories in politics about the underdog winning — and this is going to be one of them.

Religion er et fast tema, men dette er den første valgkampen hvor et av partiene stiller uten en protestant som president eller VP-kandidat, Romney er som kjent mormoner, og Paul Ryan er katolikk. Religiøse eksperter tror Romney kommer til å snakke om “troen sin”, men unngå spesifikke referanser til at han er mormon. Og husk: John F. Kennedy er fremdeles den eneste ikke-protestantiske presidenten USA har hatt i moderne tid.

I disse dager sitter nok også strategene i Romney-kampanjen og diskuterer hvordan de skal forholde seg til den ekstremt negative saken for republikanerne med den ultrakonservative senatskandidaten Todd Akin fra Missouri som uttalte at de finnes ulike typer voldtekt – og at det ved en “ekte voldtekt” ikke er mulig for kvinnen å bli gravid. Ekstremt som dette høres ut er det et gjengs syn i deler av “pro-life”-bevegelsen i USA, noe for eksempel Rachel Maddow viste tydelig. Saken blir ekstra utfordrende siden Paul Ryan faktisk har samarbeidet med Akin om å introdusere nybegrepet forcible rape i lovverket – med den hensikt å kutte bruk av offentlige midler til abort for voldtekstofte. Disse fremstøtene er vel omtrent på samme vitenskapelige og politiske nivå som middelalderens vannprøve av hekser og fungerer bra i et politisk miljø som bekjenner seg til “Intelligent design” fremfor evolusjonsteorien – men det fungerer dårlig i mainstream-USA. Romney har allerede tatt sterk avstand fra Akin, men fremfor å referere direkte til en sak som trekker kampanjen hans ned i sølen vil han kanskje heller snakke om strengere straff for voldtekt, et sterkere politi, trygghet for familier. Han har som kjent mindre støtte hos kvinner enn menn.

Men det antatt sterkeste kortet til Romney er økonomien. USA har fremdeles har en arbeidsledighet på over 8 prosent, selv om ledigheten er på vei ned. Han kommer til å snakke om en helt annen økonomisk politikk – det som blir spennende er hvor radikale og tydelige løsninger han presenterer.

USA er fremdeles på vei ut av to kriger. Romney kan også komme til å ta opp situasjonen i Syria, og nevne både Israel og Iran – men utenrikspolitikk er ikke avgjørende, og kommer ikke til å være hovedtema. Det blir også interessant å se hvilke ord han bruker om sin motstander. For to uker siden slo han her over i et hardere taktskift ved å be Mr. President, take your campaign of division and anger and hate back to Chicago.

Oppsummert:

En god tale til RNC kan skaffe Romney en form for “politisk kapital” som kan brukes hvis han blir president. En politiker som er ærlig og konkret med sine hensikter – for eksempel når det gjelder økonomisk reform — har lettere for å gjennomføre dem senere. Men jeg mistenker at Romney kommer til å kjøre en litt for trygg strategi, i forsøk på å gjøre alle tilfreds, til at det kan bli en spennende tale. Som Peggy Noonan, den legendariske taleskriveren til Reagan skriver i Washington Post, så er dette Romneys store sjanse til å virke “president-aktig” for det amerikanske folket. Så kan man heller innvende at det burde han allerede ha greid. Mer interessant er det at hun bestiller humor fra Romney - både fordi det vil løse opp et allerede stivt image, og fordi det er en angrepsform hun mener Obama takler dårlig.

Sannsynligvis kan overraskelsene komme fra annet hold – og kanskje fra noen som posisjonerer seg foran valget om fire år. Det er allerede knyttet store forventninger til talen til guvernør Chris Christie. Og det er alt i alt ikke så sannsynlig at Rommney blir USAs president nr. 45, noe også Sveinung Arnesen har skrevet bra om her på Vox Publica.

Generelt har denne valgkampen vært mer preget av “issues” enn en politisk bevegelse – slik vi var vitne til da Barack Obama forandret amerikansk politikk for fire år siden. Begge parter driver en mer segmentert kampanje der de fokuserer på interessegrupper og vippestater fremfor Obamas mer overordnede 50-stater strategi fra 2008. Men ingenting er sikkert når det gjelder politikk og pølser. Det kan være Romney holder en genial tale, og presenterer en visjon som bærer ham frem til valgdagen – og som vi da må analysere i ettertid. Og hvis ingen av forutanelsene slår til vil jeg si som Winston Churchill:

Political skill is the ability to foretell what is going to happen tomorrow, next week, next month and next year. And to have the ability afterwards to explain why it didn’t happen

Selv vg.no virker litt overrasket og slår fast at den nyansatte vil få 832.000 i lønn. Kanskje jeg skulle skifte jobb, det er mer enn man får som professor på universitetet. I hvert fall på humaniora og SV, hvor vi utdanner retorikere til å bli ….  ja, for eksempel taleskrivere. Men kanskje lønnsnivået likevel ikke er det mest interessante. Det er heller ikke sikkert at den som blir ansatt vil få topplønnen i et lønnsspenn som for seniorrådgivere begynner på 569.800 kroner. Det er mer interessant at den nyopprettete stilling så åpenbart og utilslørt er en taleskriverstilling.

Jeg har tidligere skrevet om at man i det politiske systemet ikke blir ansatt som taleskriver, man er sekretær eller rådgiver, noen ganger informasjonsmedarbeider eller pressesekretær. Men slik er det åpenbart ikke mer.

I USA er Obamas taleskriver Jon Favreau både velkjent og beundret for sine verbale evner. I den igangværende svenske valgkampen skriver avisene anerkjennende om partiledernes skribenter. “De hjälper partiledarna att hitta orden” var overskriften på Dagens Nyheter på nettet tredje juli. Her forteller Moa Berglöf hvordan hun som “politisk sakkunnig” (taleskriver) utformer taler for statsminister Reinfeldt. Vi lærer hvilken utdanning hun har, hva hennes drivkraft er og hvilke politiske forebilder hun har. Vi lærer det samme om Anneli Toresson, som er politisk sekretær (taleskriver) for Mona Sahlin. Holdningen i artikkelen er ikke kritisk til at partiledere og statsministere ikke skriver deres egne taler (alene), men bruker i stedet spaltene på at berette om arbeidsprosessen og taleskrivernes syn på hva som er en god tale, en god taler og en god taleskriver. 

Den samme anerkjennende holdningen finner vi i en artikkel på Svenske Dagbladets nettsider (19. august). Her skriver Peter Adler at “Talskrivaren på väg ta steget ut i rampljuset”. Peter Adler er ikke journalist ved avisen, men “retorisk konsult, talskrivare och gästföreläsare i retorik vid Lunds universitet”.

I Danmark – som siden 80-tallet har hatt en universitetsutdanning i retorikk – har man lenge hatt den samme åpenhet om taleskrivere og kommunikasjonsrådgivere. Som idoler og sportsstjerner har flere av dem figurert på forsiden av månedsmagasiner med glossy forsider. Når de forlater deres minister får de gjerne egne fjernsynsprogrammer eller spalter i avisene.

Nå opplever vi altså samme tendensen i Norge. Politisk taleskrivning er blitt profesjonalisert, kjent og (delvis) anerkjent. Det er bra. Stjernestatus for de nye verbale heltene er ikke nødvendigvis ønskelig, men åpenhet om de politiske (kommunikasjons)prosesser er viktig og profesjonalisering av yrker er nødvendig – og uunngåelig. Forhåpentlig kan det bidra til å styrke fordelene og minske ulempene ved politisk taleskrivning.

”Kongen trenger hjelp”, skrev statsviter Carl-Erik Grimstad i VG 5. januar 2007. Han syntes at Kongens nyttårstale var den språklig dårligste på mange år; fylt med tomt ordgyteri, klisjeer, meningsløse setninger og maniert patos. Slottet manglet en god taleskriver, mente Grimstad. Hjelp til å skrive taler har Kongen hatt i mange år. Og han er ikke den eneste. Den norske regjeringen har mer enn 120 rådgivere og mange av disse bidrar til å skrive taler.

Mest utbredt er taleskrivning i USA. Barack Obama er antagelig verdens beste politiske taler. Likevel hjelper den bare 28 år gamle Jon Favreau ham med å uttrykke sine tanker så overbevisende som mulig. I offentligheten betraktes Favreau nærmest som et idol – gutten som på café formulerer ordene som påvirker en hel verden.

Slik åpenhet om taleskrivning har det ikke alltid vært. I februar 1933 sitter Franklin Delano Roosevelt ved peisen og skriver setningene som skal bli det første han sier som president. Tiltredelsestalen kommer til å inneholde noen av de mest kjente ord i USA: ”the only thing we have to fear is fear itself”.

Linje etter linje nedfelles og først klokken halv to om natten setter Roosevelt sitt siste punktum. I dag ligger det håndskrevne manuskriptet i Roosevelt-museet. Her kan man se mannens egne rettelser og overstrekninger. Det finnes til og med et dokument med presidentens underskrift som verifiserer at dette virkelig er originalmanuskriptet til talen som ble holdt på Capitol.

Det er bare et problem: Roosevelt skrev ikke talen selv. Han fant ikke på ordene om at ”det eneste vi har å frykte er frykten selv”. Talen ble opprinnelig utformet av taleskriver Raymond Morley; sitatet kom fra vennen og rådgiveren Louis Howe. Den kommende presidenten leste utkastet omhyggelig og skrev så nøyaktig de samme ordene med sin egen håndskrift, slik at ingen skulle få vite at han hadde brukt en taleskriver.

Hva skal vi synes om dette? Hvis ikke Roosevelt først tenkte ordene selv, er de da hans ord? Hans tanker? Hans politikk? Slike spørsmål gjelder ikke bare amerikanske presidenter. Fra Hellas på Sokrates tid og til Norge i vår tid har talere fått skriveføre mennesker til å forme tanker og ord på sine vegne.

Når statsminister Stoltenberg holder nyttårstalen, når partileder Erna Solberg taler på Torgallmenningen, når hotelleier Petter Stordalen oppmuntrer sine ansatte eller holder 1. mai-tale for Oslo Arbeiderparti, da gjelder det samme som når sentralbanksjefen eller Kongen holder tale: De har ikke formet ordene helt alene.

Det er ikke noe de skryter av. Politikere holder helst for seg selv at de ikke formulerer sine egne ord. Og de som skriver talene, tier høflig om hva de gjør. I det politiske systemet blir man heller ikke ansatt som taleskriver, man er sekretær eller rådgiver, noen ganger informasjonsmedarbeider eller pressesekretær.

Men hvorfor har vi egentlig taleskrivere? Det beste ville vel være at politikere skrev sine taler selv? For det første gir mange politikere langt flere taler enn de rekker å skrive. For noen, særlig statsråder, er det ikke uvanlig å holde opp mot 15 taler i løpet av en måned.

Dessuten må man sikre seg at politikeren ikke sier noe som er ukorrekt, inkompetent eller som kan få uheldige juridiske konsekvenser. Eksperter kan sikre faglig presisjon og holde politikeren innenfor departementets rammer. Høyres Inge Lønning har visst engang brukt Kristelig Folkepartis Jon Lilletun som eksempel på viktigheten av at taleren holder seg til et forberedt manuskript. Lilletun var en hyggelig og gavmild person, rask til å love støtte til de svakeste, skal Lønning ha forklart, så når denne gode mannen ”løftet blikket fra manuskriptet kostet det fort 50 millioner”.

Endelig brukes taleskrivere for å få frem manuskripter som er velformulerte, levende og overbevisende. Som regel legges det, dessverre, minst vekt på dette – spesielt i departementene. Her foregår det gjerne på denne måten: Fra politisk hold kommer en bestilling som sier hvem som skal tale, og hvor. Det følger et notat om hva som bør være med i talen og hva som skal fremheves. Saksbehandleren skriver et utkast som normalt går til flere personer med ulik kompetanse, før det endelig går via ledelsen til politikeren, som legger siste hånd på verket.

Avhengig av hva statsråden ønsker seg, kan utkastet være alt fra en rekke med stikkord, til noen sider med bakgrunnsmateriale eller en ferdig utformet tale. Da Arbeiderpartiets Dag Terje Andersen var nærings- og handelsminister, brukte hans taleskrivere mye tid på å utforme bilder til PowerPoint – med alt fra isbjørner og økonomen Milton Friedman til verdenskart og malerier fra romantikken. Og selvfølgelig: masser av punktlister. Ministeren brukte så bildene på veggen som sitt manuskript.

Partipolitikeren har ikke det samme apparat av rådgivere rundt seg. Her er det vanlig at man enten skriver talen selv eller i samarbeid med sin personlige rådgiver. Jo viktigere saken og anledningen er, desto mer involvert er politikeren. For korte innlegg i Stortinget er det ikke helt ualminnelig at representanten ser ordene for første gang når han eller hun går på talerstolen.

Talen det brukes mest tid på er antakelig partilederens landsmøtetale. Tidligere var det vanlig at partilederen skrev alt selv. Nå forfattes landsmøtetalen i et samarbeid mellom taleren og en eller flere rådgivere. Ofte utvikles tema, innhold og vinkling i en samtale, deretter skriver politikeren selv eller rådgiverne et utkast, som så mottar en rekke tilbakemeldinger og går gjennom revisjoner, før talen til sist blir finpusset og forberedt av partilederen. I store partier hender det at opp til 10–15 personer har hatt fingrene i manuskriptet underveis.

Det er altså fordeler med å benytte taleskrivere, men det er også ulemper. Prosessen har en tendens til å utvanne tone, stemme og budskap. Talene mangler fasthet og klarhet, og talerens karakter blir uklar og utroverdig. Den som skriver for andre er ofte mer forsiktig og diskret. Og det er vanskelig å treffe et annet menneskes språkstil presist. Risikoen øker jo flere som er involvert, for da fødes talen ikke lengre av et menneske med karakter, men av en ansiktløs komité. Ronald Reagans taleskriver Peggy Noonan har sammenliknet det med å presse friske og fargerike grønnsaker gjennom en gammeldags kjøttkvern, karakteren forsvinner og du ender med en grå, utflytende og teksturløs seig masse.

En alvorlig risiko ved å adskille skriver og taler, er at man derved skiller taler og tanke, person og politikk. Warren G. Harding, som var USAs 29 president, sa engang følgende etter at han hadde lest opp en passasje fra en tale han holdt: ”Jeg har aldri sett dette før. Jeg har ikke skrevet denne talen og jeg tror ikke på det jeg nettopp har lest”. Slik kommer vi ikke til å høre vår statsminister si. Men det betyr ikke at han har skrevet talen selv.