Metaverset

Metaverset, som per dags dato er mer en idé enn en realisert virkelighet, refererer til den stadig økende virtuelle virkeligheten som vi deler. Gjennom digitalt mediert kommunikasjon er vår involvering med verden og hverandre stadig påvirket og fasilitert av Internett-teknologi. Metaverset er den ultimate realiseringen av dette mønsteret vi ser, ikke gjennom flate PC-skjermer nødvendigvis, men gjennom kraftig omsluttende teknologier som VR og AR. Når slik teknologi blir tilgjengeliggjort—og det er dette som kan skje mye fortere enn vi tror—vil verdien av et slikt metavers være vanskelig å se for seg. 

Virtualitet er rimeligere og mer fleksibelt enn virkelighet. Virtuelle kontor og skjermer, f. eks, koster nesten ingenting; og med riktig teknologi tilgjengelig, er det heller ikke behov for bil eller pendletid til jobben. Kort fortalt vil verdien være sterkt knyttet opp til alt som allerede har med virtualitet å gjøre—som sosiale medier, banker, informasjon, spill og underholdning—bare at dette nå kan syntetiseres til en omsluttende virkelighet. Alt vi allerede gjør effektivt på verdensveven vil vi kunne erfare som virkelig i stedet for å representere det gjennom abstrakte symboler på flate skjermer. Det som vil ligge bak verdien til selskapene som får eierskap over denne virtuelle virkeligheten er riktignok ikke kildekoden til metaverset i seg selv. Verdien beror seg på at vi, mennesker, vil være dypt involvert i metaverset, bli avhengige av teknologien, og derfor også bruke mer tid på plattformene til eierne.

Potensialet til metaverset er enormt, og selv om metaverset enda ikke er realisert, er gigantene på ballen. Oculus, verdens største Virtual Reality (VR)-selskap, slapp nettopp sin nyeste flaggskip-modell Oculus Quest 2. Det trådløse VR-headsetet trenger ingen kraftig PC—har suveren grafikk og oppløsning—og har i sin kategori av såkalte frittstående VR-headset ingen reelle utfordrere. Prisen—299 dollar—er så lav at mange potensielle kjøpere lurer på hvordan det er mulig. Hva kan ligge bak den tilsynelatende subsidierte prisen?

Da Oculus startet ved hjelp av en Kickstarter i 2012, var VR-teknologi bare en fjern drøm for mange. To år senere ble selskapet kjøpt opp av Facebook for 2 milliarder dollar. Siden har VR-innovasjonen skutt i været, da det ledende VR-selskapet har sugerør inn i Facebook sin tilsynelatende endeløse pengekasse. Oculus kan nå beskrives som Facebook sin langtidsstrategi for å sikre markedsdominans over sosial kommunikasjon også i fremtiden. For å forhindre at de selv går dunken pga. disruptiv innovasjon, tar ikke bare Facebook over konkurrerende aktører som WhatsApp og Instagram—Facebook’s konkurrenter i samtiden. Facebook sikrer seg også mot konkurranse i fremtiden ved å ta over Oculus. Oculus fungerer som en gigantisk innovasjonsavdeling for fremtidens kommunikasjon, mens de sakte men sikkert legger fundamentet for hele fremtidens metavers. Å levere rimelige VR-headset til forbrukere er en del av denne planen, men denne “subsidieringen” innebærer også at forbrukerne betaler på andre vis enn med penger.

Det blir nå vanskeligere og vanskeligere å se forskjell på Facebook og Oculus. Alle brukere av Oculus Quest 2 må registrere seg på Facebook—med ekte navn og ID. Sletter du Facebook, bruker falsk konto, eller bryter retningslinjer mister du tilgang til alle kjøpte spill og applikasjoner. Dette er grunnen til den påspanderte prisen vi ser: den flotte, hvite teknologi-dingsen som kan ta deg til andre verdener sørger samtidig for at du er “trygt” festet i Facebook sin infrastruktur. Kravet til Facebook om ekte, ID-verifiserte kontoer er svært uvanlig i teknologiverdenen, og når dette kobles opp mot trussel om utestengelse og frarøving av virtuelle eiendeler, er valget urovekkende. Her ser vi en aktør som vil sikre seg kontroll over fremtidens metavers, der det å bli utestengt vil få betydelig større konsekvenser enn å miste tilgangen til et par spill. Så, da er det vel bare å følge reglene?

Behovet for en virtuell offentlighet

Kampen om metaverset er i gang fordi dette er et sted hvor vi vil samles, hvor vi vil bruke tiden vår. Dette gir aktørene makt, fordi der mennesker er kan de påvirkes—om det så er med reklame eller politisk overbevisning. Utfordringen med å gi så mye makt til private aktører, er det mulige avviket mellom våre interesser og interessene til de private aktørene. Suksesskriteriet til Facebook er skjermtid: jo lengre vi er på skjermen, jo mer reklame kan de selge. Algoritmene deres, som har som mål å øke skjermtid og engasjement, er dessverre de samme algoritmene som ender opp med å promotere konflikt, da dette holder oss aktiv og øker skjermtiden. Vi ser det samme hos andre aktører som må kjempe om oppmerksomheten vår, for eksempel nyhetsmedier. For å øke skjermtid brukes det misvisende overskrifter og overdrivelser. Resultatet blir konflikt og polarisering i samfunnet.

Når metaverset skal skapes, er det derfor viktig at vi har en mulighet til å påvirke det—hvor suksesskriteriet ikke er skjermtid, men heller det beste for oss selv og samfunnet. Vi må finne ut hva det er vi vil ha, og kanskje vil vi betale for dette på en annen måte enn med våre personlige data, på samme måte som vi i dag betaler for veier og bygater. Det er nærmest nå bare private aktører som er med i kampen om metaverset. Dette betyr ikke automatisk at de store aktørene har såkalte onde planer, men private aktører er ikke fundamentalt demokratiske, noe som blir problematisk når de fasiliterer for, og kontrollerer, vår omsluttende virkelighet.

Man kan innvende at selv om ikke Facebook er demokratisk, vil det naturligvis være i deres egen interesse å tjene kundene sine best mulig. Hvis ikke, vil konkurransen ta over: de som leverer en bedre tjeneste vil få kundene. Selv om det er lov å håpe, så er det dessverre ikke så enkelt. Facebook fortsetter den vellykkede strategien sin med å kjøpe opp enhver konkurrent, slik som de har kjøpt opp Oculus, Instagram, WhatsApp med flere. I tillegg er det vanskelig å konkurrere med en etablert sosial nettverks-aktør da verdien de tilbyr ikke ligger i selve kildekoden, men i det faktum at du kan kontakte vennene dine da de allerede er på plattformen. Et nyoppstartet sosialt nettverk vil derfor ikke kunne tilby den viktigste komponenten i det sosiale nettverket: de sosiale aktørene. Det er faktisk helt sant at Facebook tjener kundene sine slik de er godt tjent med, men siden Facebook er gratis, så er du ikke Facebook sin kunde i tradisjonell forstand, men heller Facebook sitt produkt. Dine data selges til Facebook sine faktiske kunder: bedriftene som vil kjøpe reklame. 

Veien mot metaverset

Som mennesker må vi ta eget ansvar over hvor vi vil eksistere og bruke tiden vår, og beholde makten til å sette egne suksesskriterier for hvilket metavers vi vil ha. Vi må sikre oss muligheten til å påvirke omverdenen vår til beste for oss selv og samfunnet. Det er naturligvis ikke rett frem å legge en plan for å utmanøvrere et av verdens største selskap, men det er likevel flere ting vi kan gjøre for å bevege oss i riktig retning. Investering i åpen forskning kan øke kunnskapen vår om medierende informasjonsteknologier, slik at vi kan designe disse til det beste for mennesket. På Universitetet i Bergen etableres det nå et Forskningssenter for ansvarlig medieteknologi og innovasjon. Slike tiltak vil være viktige investeringer i kunnskapen om medieteknologiene som påvirker samfunnet vårt. Videre, kan investering i virtuell, offentlig infrastruktur minske grepet private aktører har over samfunnet vårt. Det største og viktigste vi gjør handler riktignok om å se potensialet til de kommende teknologiene: at vi innser og fører dialog om verdien og makten som vil komme med denne nye delte virkeligheten som teknologiene vil realisere. Dette trenger heldigvis ikke bare være å se for seg skrekk og gru, men også alle de positive retningene. Vi trenger mer diskusjon om hva vi vil som mennesker og hvordan vi kan designe fremtidens teknologier på en måte som tjener oss godt. 

Bio:
Joakim Vindenes er stipendiat i informasjonsvitenskap, hvor han jobber med VR-teknologi. På fritiden driver Joakim bloggen Matrise hvor han skriver om VR-teknologi i et filosofisk lys, samt podcasten VR & Philosophy.

            Men det går faktisk an å tenkje positivt for medievitarar også. Det går an å formulere optimistiske visjonar knytt til teknologiutviklinga innan medier og kommunikasjon. I dette innlegget vil eg supplere pessimisten Hans Jonas med optimisten John Dewey, og vise korleis vi kan bruke hans måte å tenkje på for å fikse den norske offentlegheita anno 2020.

Skift retning på ytringsenergien

Folk flest har mykje på hjartet, og ytrar seg villig vekk i sosiale medium. All den energien som går med til å skrive og fotografere på Facebook, Twitter, Instagram og Snapchat kunne i prinsippet brukast annleis. Kva om borgarane kunne overtydast til å gjere ein friviljug innsats for å lage sakleg, relevant og samfunnskritisk journalistikk som mediene til og med fekk gratis? 

            No har det rabla for Lars Nyre, vil ein kunne meine. Det er urealistisk å tru at medievitarar kan bidra til ei slik endring! Eg vil no likevel argumentere for denne posisjonen. Det er eit visst grunnlag for optimisme fordi fleire studentprosjekt dei siste åra har vist kor lett det er for unge folk å foreslå slik konstruktiv endring.

            Våren 2019 laga studentar ved UiB prototypen Ekko; ein app som gjer ditt nyheitstips til ein artikkel i lokalavisa med minimal innsats. Våren 2020 laga studentar ved Universitetet i Stavanger fem prototypar for redaksjonell nyvinning. Desse utviklingsprosjekta gjev eit hint om kva som kunne lagast viss verkeleg tunge ressursar vart sett inn. 

Offentlegheita har eit problem

Gode gamle Jürgen Habermas seier at offentlegheita er eit varslingssystem for problem som må behandlast av det politiske systemet fordi dei ikkje kan løysast andre stader (Between Facts and Norms 1996: 359–60). Offentlegheita kan best skildrast som eit kommunikasjonsnettverk der politisk informasjon vert formidla ved at borgarane fungerer som sensorar som fangar opp viktige forhold og melder frå gjennom t.d. sosiale medium, lokale medium, debattarrangement og liknande. 

            Men sosiale medium er er eit dårleg varslingssystem! Teknologipessimisten Hans Jonas ville sagt at dei er uttrykk for eit utstoppeleg teknologisk framskritt som ikkje tek omsyn til andre verdiar enn endå meir framskritt. Sosiale medium er laga for at vi skal trykke på knappane og skape aktivitet for dei globale medieaktørane, ikkje for at vi skal kommunisere fornuftig i offentlegheita.

Rett nok har vanlege menneske gode vilkår for å ytre seg i sosiale medium, men debatten er lite sakleg og lite prega av tillit. Dei unge ser underholdningsvideoar på TikTok og YouTube i staden for å engasjere seg politisk. Dei gamle kranglar seg i hel på Facebook. Hatprat i filterbobler har for lengst spreidd seg ut av små fora, og bidreg til å svekke den offentlege samtalen. Det er dessutan eit overdrive personfokus i sosiale medium. 

            I ei fersk doktoravhandling hevdar Ida Andersen at sosiale medium er ikkje er laga for å stimulere til offentleg debatt, men til å vise fram påstandar og skape reaksjon. “Debatter på Facebook er dominert av selvhevdelse og moralsk posisjonering framfor konstruktiv argumentasjon”, seier ho i eit intervju i Klassekampen 27. august 2020. Vi er generelt blitt dårlegare til å argumentere for standpunkta våre, og dårlegare til å skifte frå “eg meiner” til “vi meiner” fordi dette så sjeldan vert forventa av oss i sosiale medium, seier Andersen. Ho underbygger tanken om at det trengst ein dugnad for skape høgare kompetanse i å drive konstruktiv diskusjon i den norske offentlegheita.

Problemet kan løysast

Problemet kan løysast dersom medievitskapen, informasjonsvitskapen og journalistikken inntek ei positiv sosialkonstruktivistisk haldning og samarbeider på tvers. Denne haldinga føreset at menneska kan bygge teknologiar utifrå våre behov og interesser, og såleis forme samfunnet til det betre for flest mogeleg ved hjelp av gjennomtenkte prosjekt.

            John Dewey var ein sosialkonstruktivist før omgrepet var oppfunne, og han føreset at samfunnsvitarar kan byggje teknologar slik at dei konstruerer gode konsekvensar for menneska som tek dei i bruk: “Technologies should be “subject to constant and well-equipped observation of the consequences they entail when acted upon, and subject to ready and flexible revision in light of observed consequences” (The Moral Writings of John Dewey 1994: 203). 

            Løysinga på det dårlege debattklimaet har allereie blitt antyda. Lat oss prøve å flytte den folkelege ytringsenergien som fløymer gjennom sosiale medium over til lokale medium. Ja, til lokalavisene i norske byar, bygder, fjordar og fjelldalar. 

            Borgaren er jo allereie teknisk kompetent til å bidra med velskrivne nyheiter. Vi har alle saman publisert bilete på Instagram og Facebook, laga og redigert videoar, og formulert oss spissfindig med skrivne ord. Det bør gå an å flytte desse ferdigheitene over til lokale medium, og bruke dei til å utgjere det varslingssystemet Habermas definerer offentlegheita som.

            Borgaren må vel kunne stimulerast til å vere eit varslingssystem for kvaliteten på sine eigne livsvilkår også i lokale medier, og ikkje berre på internasjonalt eigde, globalt orienterte sosiale medium?

Flytt energien frå sosiale til lokale medium

Dersom ein vil forbetre den norske offentlegheita er det viktig å byrje i små, lokale samanhengar, for der er det lettare å konstruere ein styrka posisjon for borgarane, og lettare for borgaren å føle seg som ein bidragsytar. Det er lettare å sørge for transparent informasjonsutveksling viss teknologileverandøren er tettare på og viss du kan oppsøke redaktøren og klage på innretninga. Dei globale sosiale media som Facebook og Twitter er jo nesten fullstendig utilgjengelege for innspel frå norsk kultur.

  Hvis ein vil prøve å bygge eit varslingssystem for borgarane på 2020-talet er det ganske naturleg å ta i bruk big data, mobiltelefon og kunstig intelligens. Slik teknologi er svært kraftfull, og vil kunne få fart på overgangen frå sosiale til lokale medium. Med dei rette verkemidla kan slik teknologi understøtte lokale grasrotinitiativ så vel som globale sosiale medium.   

            Kunstig intelligens vert allereie brukt til å lage automatiserte nyheiter. Algoritmar lagar informative nyheitsaker utifrå strukturert informasjon om fotballresultat, kjøp og sal av eigedom, valresultat og andre forhold som er enkle å kvantifisere. NTB legg ut tusenvis av nyheiter som er skrivne på denne måten, og utviklinga mot meir avansert automatisering går for fullt. 

            Studentprosjektet Ekko som eg nemnte ovanfor har vorte vidareutvikla til mobilappen Tipps. Dette er eit regionalt utviklingsprosjekt for lokalaviser der lesaren/borgaren skal kunne sende inn nyheitstips til lokalavisa. Kort fortalt skal brukaren kunne ta eit bilete av ei hending, skrive faktaopplysningar inn i appen, og få autogenerert ein nyheitssak som dei også kan sjå over før dei sender den inn til lokalavisa.

            Denne appen viser at det er potensial for å understøtte og delvis automatisere ein viktig del av borgarens rolle, nemleg det å kunne ytre seg raskt og effektivt i lokale medium på omlag same vilkår som opinionsleiarar og etablerte intervjuobjekt.

Tenk positivt!

Det scenarioet eg skildrar framstår truleg som ganske hårete, men det er mogeleg å satsa i denne retningane. Tenk positivt! Av og til må ein tenkje at “det finst ikkje problem, berre utfordringar”.

            Borgaren kan lære å ytre seg på ein måte som er meir relevant og konstruktiv, og som stimulerer til samarbeid og gjensidig tillit. Slike haldningar kan stimulerast ved hjelp av kunstig intelligens bygd inn i Tipps-appen og lokalavisa i framtida. Med dei rette forteljartekniske rammene og gode interaksjonsmuligheiter kan borgarane verte posisjonert som aktive bidragsytarar. 

            Borgarane kan få ei sterkare kjensle av å eksistere samtidig med andre i den same situasjonen, der me deler konsekvensane av alle val, og sjølve må vere med å ta val. Borgarane kan oppleve at dei er komplekse menneske med sterke relasjonar til andre menneske, geografiske stader, og viktige endringsprosessar på desse stadene. Alt dette kan understøttast med den same teknologien som Facebook brukar til å engasjere folk i politisk debatt, dele morosame kattevideoar og selje reklame.

            Avanserte teknologiske verktøy treng ikkje vere kapitalistiske, med mål om maksimal vekst og global marknadsrekkevidde. Denne teknologiutviklinga kan i prinsippet vere non-profit, dugnadsbasert, og offentleg subsidiert.       

            Avanserte teknologiar for offentleg dialog kan vere godt forankra i norske, regionale og lokale omgjevnader, og vere basert på norsk kultur og språk. Dei kan lagast for å prioritere kvalitetar som er positive for norsk offentlegheit og debatt, slik som det å unngå for sterke filterbobler og ekkokammer, og dei kan vere utan sporing og manipulering av brukaren.

            Frå eit sosialkonstruktivistisk perspektiv handlar det berre om menneskas vilje til faktisk å lage teknologiar som er gode for oss, og oppføre oss på dei måtane som er gode for fellesskapet. Vanskelegare er det ikkje! 

            I denne delen dreier det seg om Jonas sine refleksjonar rundt det han oppfattar som det moderne menneskets ansvarsløyse. Dei finst særleg i kapittel 5 “Responsibility Today: Endangered Future and the Idea of Progress” og kapittel 6 “A Critique of Utopia and the Ethic of Responsibility”. 

Essayføljetong i ni deler

Framskrittets begeistringsrus

Alle dei godene som framskrittet skapar gjer det vanskeleg for oss å gå oppriktig inn for å endre utviklinga. “Ingen stiller spørsmål ved det “teknologiske imperativet”, og det let seg ikkje stille spørsmål ved fordi det er antropologisk grunnleggande og integrert i den menneskelege tilstanden. Det treng ingen talspersonar i den vestlege verda i det 20. århundret fordi begeistringsrusen har overteke fullstendig” (s. 203). 

            Eit oppgjer med det teknologiske imperativet måtte nødvendigvis ha gått i retning ein livsførsel som var mindre effektiv, komfortabel og underhaldande, men det ser vi ikkje fordi vi er rusa på begeistring for den siste iPhone-modellen og billige flyreiser til Syden. 

            “Slik vi oppfører oss no tek den teknologiske drivkrafta hand om seg sjølv på grunn av trykket frå dei nødvendigheitene den har skapt, dens besnærande lovnader, dei kortsiktige belønningane for kvart steg som vert tatt, og ikkje minst gjennom si sjølvforsterkande kobling med framskrittet i vitskapen” (s. 203).

            Vi ser ikkje skadeverknadene. Framskrittet er opium for folket fordi det gjer oss blinde for den tøyleslause teknologiutviklinga som strukturerer liva våre for permanent innovasjon, brukar opp naturressursane vi ein gong trudde var uendelege, og gjer oss alle til kortsiktige livsnytarar.

Dyrkinga av velstand er eit problem

Framskrittet skapar så mange gode at det nesten umogeleg å vera imot det. Framskrittet påverkar “den sosio-politisk-økonomiske orden, tryggheit og komfort, dekkinga av behov, variasjonsrikdomen i og tilgangen til kulturelle aktivitetar og underhaldning, handhevinga og kvaliteten på lovene, respekten for personleg verdigheit, og sjølvsagt også manérane våre, dvs. dei indre og ytre vanane vi har med å leve saman” (s. 167). 

            Velstandsproblemet finst på alle nivå i samfunnet. Når utviklingsland løftar seg ut av fattigdom ynskjer dei sjølvsagt å ta i bruk den mest avanserte teknologien som er tilgjengeleg, og dei ynskjer seg alle dei goder som er råd å bygge opp. Når små barn vert oppdratt lærer dei seg å bruke dataverktøy på ein endå meir gjennomgripande måte enn oss vaksne, og vert flinkare enn oss til å sikre fortsatt vekst. 

            Menneska får meir fritid; tid som ikkje er bunden til hardt arbeid eller andre plikter. Vi får også meir handlefridom; armslag til å kjøpe, reise og forbruke materielle goder. Alt dette gjer det vanskeleg å gå inn for moderasjon og måtehald. 

            Jonas oppfattar vår dyrking av velstand som ei ansvarsløyse, og analyserer den på ein måte som eg vil presentere i detalj. Velstanden skapar både individuell og kollektiv ansvarsløyse, og denne haldninga kan vere både medviten og umedviten. 

Umedviten ansvarsløyse

Hans Jonas brukar mykje plass på å formulere det ansvaret vi har for å ta vare på liv og ting i framtida. Slikt ansvar “peikar framover mot noko som må verte gjort; og eg føler meg ansvarleg ikkje fyrst og fremst for mi eiga åtferd og dens konsekvensar, men for denne tingen som har krav på at eg gjer noko” (s. 92). 

            Jonas er realistisk nok til å skjøne at folk ikkje utan vidare klarer å ta på seg eit slikt ansvar. Det er intellektuelt krevjande å aktivere framtidsansvaret. Vi let ting vere som dei er, og gjennom denne inaktiviteten utfører vi “ei umerkeleg, ukonsentrert, uintendert ansvarsløyse som er ekstra farleg nettopp fordi den ikkje er identifiserbar ved konkrete handlingar” (s. 94).

            Jonas oppfattar dette som svært skadeleg, men han erkjenner at framtidsansvaret ikkje er synleg på same måte som fortidsansvaret. Til dømes vil det vere lett for oss alle å fordømme den ansvarsløysa ein gambler viser når han speler bort lønna si og familien må gå svolten til sengs. Ansvaret som foreldre har overfor barna sine viser seg tydelegare enn det ansvaret vi alle har overfor framtida (s. 94). 

            Framtida viser seg berre i den grad mennesket tenkjer medvite på den, og skapar nye etiske praksisar rundt dei tinga og liva det er viktigast å verne. Difor er det også lett å falle inn i det Jonas kallar umedviten ansvarsløyse.

Medviten ansvarsløyse

Ansvarsløysa kan også vere sjølvvalgt og medviten. Jonas har ein fascinerande kritikk av den haldninga som i mange tiår vart kalla eksistensialisme, og som er endå meir dominerande no utan å ha ein tydeleg merkelapp. I sekulære samfunn er ein stor del av folkesetnaden humanistar; dei er opptekne av verdslege forhold og har lite fokus på religion og religiøse levesett. 

            Det er særleg stor risiko for at folk inntek ei medviten ansvarslaus haldning viss dei er humanistar i denne tydinga. Dei set jo menneskets fridom i sentrum, enten det er seksuell fridom, ytringsfridom, eller andre verdiar som i utgangspunktet er positive og velmeinte. 

            Problemet for Jonas er at denne typen humanisme gjev oss fripass til ein fullstendig sjølvvald omsorg for det som måtte interessere oss (s. 88). Ein slik subjektiv etikk er ikkje i pakt med framtidsansvaret. Det går ikkje an å velje framtida viss du har lyst, seier Jonas. Du kan ikkje velje kva du skal vere ansvarleg overfor som om du veljer ein ny hatt, det er imperativt at du viser ansvar for framtida for liv og ting. 

Symbolhandlingar

Den sterke kjensla av fridom som mange dyrkar i liva sine skapar fare for symbolhandlingar som ikkje kan løyse det materielle problemet Jonas er oppteken av. Jonas er skeptisk til åtferd som er motivert av det å føle at ein gjer ei god handling (s. 84–85). 

            Symbolhandlingar fjernar berre enkeltpersonen si kjensle av dårleg samvit, og er slik sett ei egoistisk handling. I slike tilfelle har mennesket liksom “vakse som moralsk vesen fordi han lydige aksepterte pliktas kall, og det gjeld enten han lever og kan sjå eit gode oppfylt eller ikkje; enten han kan nyte godet sjølv eller ikkje; og sjølv om han skulle oppdage at handlinga feila” (s. 84). 

            Men dette er ikkje godt nok for Jonas. Som eg var inne på i episode 2 er det framtida til naturen, livsvilkåra og deira status i framtida som gjeld. Difor kan den gode kjensla berre vere legitimt moralsk viss du hadde omsorg for objektet og ikkje for deg sjølv. “Moralsk åtferd kan aldri ha seg sjølv som målsetjing” (s. 85). Det er ikkje handlingas form, men dens gjenstand som er viktigast (s. 85).

Kollektiv ansvarsløyse

Effektiv teknologi tek over arbeid som menneska måtte gjere. Her oppstår det ein type ansvarsløyse som ikkje er individuell, og som den enkelte ikkje så lett kan ta eit oppgjer med. Framskritt inneber at mange menneska vert ekskludert frå nyttig arbeid utan dermed å vere fattige. Maskinene reduserer behovet for arbeid blant menneska (s. 193), og dette skapar intellektuelle forskjellar som medfører ein ny type risiko for ansvarsløyse.           

            “Aukande heller enn synkande spesialisering ser ut til å verte skjebnen for alle dei som deltek aktivt i å drive produksjonsapparatet. Dei andre — som nødvendigvis er majoriteten, er ikkje så mykje frigjort som ekskludert frå nyttig arbeid” (s. 194). Det oppstår forakt og spenningar mellom grupper med ulik tilgang til kunnskap, og der vitskapsfolka er dei mest priviligerte. 

            Deltakarane i den vitskaplege prosessen har ein ekspertkunnskap som er ikkje er tilgjengeleg for dei andre. Kunnskap “vert meir og meir esoterisk, mindre og mindre kommuniserbar til lekfolk; og dermed ekskluderer vitskapen den store majoriteten, til og med dei lesekyndige samtidige, frå rollen som intelligente vitne […] Kløfta aukar, og i vakuumet som oppstår spreier det seg pseudovitskap og overtru” (s. 167). 

            Jonas peikar ut ei konflikt mellom dei kunnskapsrike spesialistane som alltid vil få interessante jobbar og dei lågt utdanna generalistane som risikerer arbeidsløyse og gjerandsløyse. Denne konflikta bidreg til å auke ansvarsløysa blant folk, og er farleg for framtida. 

Virketrong er opium for folket

Som eg var inne på i forrige innlegg har mennesket ei skaparkraft som er vanskeleg å stagge. Vår virketrong og behov for å gjere nytte for oss er også eit slags opium når målet er å dempe veksten, redusere konsumet og ta meir ansvar for framtida.

            Mennesket vil ha behov for å “aktualisere seg sjølve på andre måtar enn å gjere nytte for seg når dét vert tatt hand om av den arbeidsintensive nesten ubemanna robot-apparaturen” (s. 194). Vi bør arbeide mindre, og dette hjelper moderne teknologi oss godt med, men arbeidseffektiviseringa fjernar ikkje vårt ibuande behov for å vere i aktivitet. Her vil tidsfordriv som reiser, hobbyar og anna friviljug sysselsetjing verte stadig viktigare. “Hobbyar vil verte det nye kallet” skriv Jonas syrleg (s. 195).

            Journalist Anne Håskoll-Haugen skreiv om fritid i artikkelen “Når fritida ikke lenger er fri” i Klassekampen sommaren 2020. “Løpeturer skal registreres, bøker skal listes opp, og tomatplanter skal fotograferes. Fritida er blitt til en tid som skal utnyttes til det fulle. Ho snakkar med sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen som blant anna seier: “De som bryter med effektivitetslogikken, blir sett på som eksentriske fordi de ikke er systemlojale. De er opprørere, selv om de ikke går i demonstrasjoner. De markerer et annet verdigrunnlag”.

Fritid gjer oss ufrie og ulukkelege

Jonas har ei meir pessimistisk tolking av fritid enn Hylland Eriksen. Fritid tek frå oss ei grunnleggande kjensle av fridom. “Fridom består av å bryne seg på det nødvendige, og lever ved dette. Når den vert åtskilt frå dette mistar den sitt objekt og like tom som ei kraft utan motkraft […] Fiktive aktivitetar beskyttar oss like lite frå meiningsløyse og fortviling som kronisk inaktivitet” (s. 198).

            Dersom våre handlingar får eit preg av hobby istadenfor noko som er nødvendig for andre/objekt/liv, vil vi ikkje fyrst og fremst verte heroiske opprørarar som lever eit godt liv på eksentriske måtar, slik Hylland Eriksen foreslår. Vi vil miste verkelegheitssansen vår. 

            Når livet tek form av fritid og hobby går det utover sjølvkjensla di. “Den dystre sanninga er at det ikkje betyr noko kva dei gjer, at handlinga like gjerne kunne vore ugjort eller utsett eller gjort skjødeslaust utan annan skade enn at dei set eit dårleg eksempel og utan annan straff enn at dei får eit sosialt minuspoeng” (s. 197). Det kjennest som eit uverdig liv utifrå dei krava som vert stilt til Homo Faber — det skapande mennesket, i vår tid. 

            Problemet er uløyseleg. Hvis folk arbeider vert dei frie og lukkelege, men bidreg til framskrittet gjennom si produksjonskraft. Hvis folk ikkje treng arbeide vert dei ufrie og ulukkelege, og bidreg til framskrittet gjennom sine hobbyar.

Neste del

Dette er ein essay-føljetong i ni deler. Sjuande del heiter “Frykt må få sin rettmessige plass”. Vi står midt i den største krisa menneska nokon gong har bragt over seg sjølve, og spørsmålet er om vi klarer å anerkjenne dette. Kampen er retorisk, og står mellom teknologioptimistar og teknologipessimistar. Hans Jonas meiner krisemaksimering og frykt er den beste retoriske strategien for å skape endring.

            Det er avgjerande for Jonas sitt prosjekt å skildre dette trekket ved vitskapen. Eg nærleser deler av kapittel 5 “Responsibility Today” som handlar om korleis vi bør forstå kunnskapens rolle i framskrittet. I denne episoden er Jonas sine refleksjonar rundt teoretisk kunnskap viktige, og særleg skiljet mellom naturvitskapleg og humanistisk kunnskapsauke.

            Vitskapen står alltid klar til å sprenge grenser og ta nye skritt innover i det ukjente. Denne kunnskapstørsten og skaparkrafta er eit vesentrekk ved mennesket, og den endrar seg ikkje sjølv når vi ser at det vil få negative konsekvensar i framtida. Optimisme og framskrittstru er uløyseleg knytt til vitskapen, og den er no så sterk og uhemma at den vert vår eigen verste fiende, seier Jonas.

Essayføljetong i ni delar

Mennesket er seg sjølv nærast

Det teknologiske imperativet tilseier at auke i vitskapleg kunnskap er grunnleggande positivt. Kunnskapstørst og kunnskapsauke kan ikkje så lett verte utfordra på moralsk grunnlag fordi den er ein integrert del av vår menneskelege tilstand, seier Jonas (s. 203).

            I naturen er det alltid den sterkaste som har rett. “Det finst ein enkel regel som seier at kvar art er seg sjølv nærast, og denne regelen har forrang utifrå livets generelle orden” (s. 137). I valet mellom menneske og natur vil mennesket velje mennesket gong etter gong, og det er heilt naturleg.

            Som art er vi heilt samde med oss sjølve om at vi kan herske på jorda, og sidan vi er sterkast på dette området vil vi rett og slett berre kunne gjere det. “Menneskets utøving av makt vis-a-vis resten av den levande verda er ein naturleg rett basert fullstendig på våre evner. Med andre ord; det enkle faktum at vi har denne overlegne krafta legitimerer at vi brukar den” (s. 137).

            Løva spør ikkje om lov til å vere konge på savannen, og mennesket spør ikkje om lov til å herske over naturen. Vi brukar vår skaparkraft og alle våre verktøy til å reprodusere oss og styrke makta vår, og det finst ingen naturlover som hindrar oss i dét.

Homo Faber har tatt overhand

“Å herske over naturen” framtrer som menneskets fremste kall. Homo faber tårnar over homo sapiens.” (s. 168). Faber kjem frå det latinske ‘handverkar’ og er ei nemning for at mennesket er eit skapande vesen som omformer seg sjølv og omgjevnadane sine med verktøy. Sapiens kjem også av latin, og betyr ‘klok’ eller ‘sensitiv’.

            Jonas meiner at menneskeartens evne til å tenkje vert misbrukt i jakta på omforming av naturen. Homo Faber har gjort Homo Sapiens til sin undersått. “Tenkinga vert eit verktøy i hendene til dei som vil lage nye ting, og ekstern makt vert sett fram som det høgste gode” (s. 168).

            Jonas meiner at menneska driv ei sosialt tvangsmessig utøving av makt. Den makta som naturvitskapen har gitt oss over naturen har gjort oss ute av stand til å begrense oss i utøvinga. “Det veldige omfanget av den makta mennesket har fått gjennom sin jakt på teknisk framskritt […] har skapt eit tilsvarande behov for å bruke den — og dermed den merkelege vansken med å stoppe dens forutsigbare og sjølvdestruktive framgang” (s. 141).

            Vi kan ikkje stoppe framskrittet fordi heile samfunnet er rigga til for å støtte opp under det skapande mennesket. Både utdanningsinstitusjonar, industri og næringsliv, forsking og utvikling underbygger legitimiteten til denne eine menneskelege aktiviteten; den utreknande tenkjemåten og dens permanente innovasjon.

            Det har vorte moralsk akseptabelt å søkje stadig større suksess, og aldri verte nøgd. “Teknologi utgjer eit kumulativt og ekspanderande kunstig miljø der dei kreftene i mennesket som lagde det vert forsterka. Den tvinger fram ei ustoppeleg skapande verksemd knytt til vedlikehald og vidareutvikling, og sidan menneska vert lønna med endå større suksess vert iveren deira ytterlegare forsterka” (s. 9).

            Den handlekraftige Homo Faber tårnar over den saktetenkjande Homo Sapiens på ein måte som er destruktiv ikkje berre for menneska sjølve, men også for naturmiljøet som vi er ein del av.

Teoriar er farleg

Vitskaplege teoriar er farlege fordi dei forsterkar menneskets innflytelse i verda. “Naturen kunne ikkje ha forårsaka ein større fare enn mennesket […] Så lenge vår praktiske intelligens og teoretiske intelligens gjekk kvar sin veg var påverkinga på balansen i verda akseptabel. Men sjølve meininga til ordet “teori” har endra seg. I motsetning til det kontemplative intellektet i gamle dagar har det oppstått ein frigjort arving; eit aggressiv og manipulerande intellekt fostra opp i moderne vitskap og slept laus som administrator av alle ting” (s. 138).

            Naturvitskapen gjev oss makt til å gjere teoretiske hypotesar til empirisk verkelegheit. “Det at teorien finst er i seg sjølv ein historisk faktor som endrar vilkåra for det objektet det vert samla kunnskap om. Teorien samlar kausal makt for å hjelpe dens eigne sanningar til å verte verkelegheit. […] Det at den får rett til slutt beviser ikkje at den var sann, men at den fekk makt over dei intellekta som viste seg å kunne bidra med relevante handlingar” (s. 115).

            Vitskaplege teoriar fungerer i stor grad som sjølvoppfyllande profetiar. Etter at eit framlegg er formulert, t.d. at det burde gå an å lage kraftige bomber med all den energien som vert utløyst ved spalting av eit atom, vil Homo Faber brette opp ermene og gå i gang med forsøket.

            Denne dynamikken gjer at forsking og utvikling kan kome til å ha uendeleg framskritt. “Alt i den noverande tilstanden til desse tvillingprosjekta peikar mot ei ubegrensa vidareføring i framtida (kanskje også med ein eksponensiell auke i tilverking). I alle tilfelle er dei i prinsippet i stand til dette utifrå deia kognitive formalisme og den uuttømmelege ressursen som deira forskingsgjenstand er” (s. 166).

Kognitiv formalisme

Jonas brukar eit litt undarleg språk når han omtalar vitskap som “kognitiv formalisme”, og det er fordi han vil skilje mellom humanismens og naturvitskapens måte å tenkje på.

            Her kan vi tenkje på fag som robotikk, kybernetikk og programutvikling. Med kvart gjennombrot innan naturvitskapen, til dømes knytt til kvantefysikk, oppstår det nye tekniske muligheiter innan desse faga. Trongen til ekspertise og spesialisering vert heile tida stimulert av desse gjennombrota.

            Den som baserer si utforsking på kvalitetar ved den fysiske verda er involvert i eit kunnskapsprosjekt som aldri vil ta slutt. Det ligg både i gjenstanden (naturen) og i verktøya (teknologi og kognisjon). “Utforskinga av denne opne vegen er meir enn ein grunnleggande rett, det er den høgste plikt for dei kognitive subjekta som er velsigna med evne til ei slik utforsking” (s. 167).

            Forskarane sin nysgjerrigheit og “aggressive intellekt” er knytt til det Heidegger kallar “utreknande tenkjing”. Kombinasjonen er svært kraftfull. Ein pris den naturvitskaplege forskaren må betale for bidraget til vitskapleg framskritt er at kunnskapen får eit mindre personleg opphav (s. 167). “Det kognitive subjektet er i mindre grad ein individuell tenkjar og i større grad eit “kollektivt intellekt” i det samfunnet som lagrar kunnskapen” (s. 167).

            Dette gjeld også samfunnsfaga: hypotesar vert til verkelegheit. Metodisk framskritt i etablerte fagområde er no ein rutinesak i det vitskapleg-teknologiske komplekset og den kan styrast i ynskjelege retningar ved pengetildelingar (s. 121).

            “Dei moderne analysane av sosiale og økonomiske samanhengar er svært mykje betre enn tidlegare tiders kunnskap og tillet framskrivingar innover i framtida som set futurologien fri frå enkle analogiar med fortida, sjølv om det framleis er stor usikkerheit” (s. 113).

            Også samfunnsvitskapleg teori er farleg. Samfunnsstyringa er i dag basert på mykje større teoretisk kunnskap enn tidlegare statmannskunst kunne drøyme om. “Dei vitskaplege samfunns- og teknologifaga leier futurologien forbi ein iterativ induksjon frå erfaring (dvs. frå presedens) til deduksjon av det som aldri har funnest før. Istadenfor å gjette om framtida kan ein no rekne ut framtida” (s. 113).

Humaniora: Kognitiv heterogenitet

Jonas har eit interessant poeng når han seier at politisk liv er fristilt frå den kumulative dynamikken som kognitiv formalisme i særleg grad bidreg til. Menneska kan ikkje ha moralsk framskritt slik vi kan ha framskritt i vitskapleg kunnskap.

            ““Kunnskap” om menneskelege ting, det vi kallar forståing, er noko kvalitativt anna som er mindre stegvis og mindre kumulativ enn kunnskap om den fysiske verda […] Det er noko kvar generasjon må omforma på ein måte som er unik for dei sjølve, og for ein eller fleire rivaliserande leirar” (s. 164).

            Det vert ikkje stadig betre politikk, eller stadig betre moral i folkesetnaden. Tvert imot kan den politiske og moralske diskusjonen mellom menneske degenerere når som helst, slik Jonas sjølv opplevde i Nazi-Tyskland på 1930-talet.

            “Filosofisk kunnskap har den skjebne å alltid vere open for meiningsbryting sjølv om den handlar om ting som i sin natur er endegyldige, medan naturkunnskap kan oppnå stor grad av objektiv sikkerheit” (s. 186).

            I menneskas forståing finst det ein “kognitiv heterogenitet” som ingen framskritt kan knyte saman og gjere heil. “Medan kvar generasjon har den vitskapen den arvar (med eller utan nye bidrag) har kvar generasjon den humanismen den fortener” (s. 165).

            Politikken er i utgangspunktet fristilt frå å bidra til framskritt, men sidan den i aukande grad brukar moderne teknologi i politikkutforminga kan den ende opp med å verte kontrollert av dei same kreftene som vil ha stadig  meir og betre teknologi. Då vert politikk i så fall like farleg for framtida som dei andre utviklingstrekka Jonas peikar på.

Neste del

Dette er ein essay-føljetong i ni deler. Sjette del heiter “Framskritt er opium for folket”. Majoriteten av menneska har det stadig betre på grunn av det tekniske framskrittet, og det vil difor verte svært vanskeleg for oss endre åtferd sjølv når vi ser at det trengst. Med sitt typiske skråblikk viser Hans Jonas at menneskas virketrong og behov for å gjere nytte for oss er blant våre farlegaste eigenskapar når målet er å dempe veksten og redusere konsumet.

Essayføljetong i ni delar

Nærlesing av The Imperative of Responsibility (1984)

Hans Jonas er bekymra for framtida, og allereie i 1984 gav han ut ei bok om problema med moderne teknologi og korleis dei berre vil vekse seg sterkare viss vi ikkje gjer noko straks. Eg leste The Imperative of Responsibility i sommar, og vart slått av kor relevant denne kritikken er for medier og kommunikasjon også i vår tid.

            I denne essayføljetongen vil eg difor undersøke hans fundamentalkritikk av det moderne samfunnet. Jonas meiner at moderne teknologiar har gitt oss ein særskilt type makt over naturen som gjer dei svært farlege for oss sjølve. Han skriv:

            “Moderne teknologi, som vert utvikla med grunnlag i ei stadig djupare gjennomtrenging av naturen og driven framover av marknadskrefter og politikk, har auka menneskas makt utover alt nokon har høyrt om eller drøymt om før. Det er ei makt over materielle ting, livet på jorda, og mennesket sjølv, og den veks med akselererande fart” (s. ix).

            The Imperative of Responsibility er ei storfelt kritisk analyse av menneskas jakt på teknologisk betring og vidareutvikling. Her argumenterer Jonas for at menneska må lage alternativ til dei mest skadelege trekka ved teknologiutviklinga, og han peikar ut nokon store hinder for at dette vil kunne skje.

Det teknologiske imperativet

“Ingen stiller spørsmål ved det “teknologiske imperativet”, og det let seg ikkje stille spørsmål ved fordi det er antropologisk grunnleggande og integrert i den menneskelege tilstanden. Det treng ingen talspersonar i den vestlege verda i det 20. århundret fordi begeistringsrusen har overteke fullstendig. Slik vi oppfører oss no tek den teknologiske drivkrafta hand om seg sjølv på grunn av trykket frå dei nødvendigheitene den har skapt, dens besnærande lovnader, dei kortsiktige belønningane for kvart steg som vert tatt, og ikkje minst gjennom si sjølvforsterkande kopling med framskrittet i vitskapen” (s. 203).

            Koplinga mellom teknologi, vitskap og menneskeleg åtferd vert framstilt som ei nesten ustoppeleg kraft for vidare framskritt og vekst, og denne utviklinga er skadeleg for naturen og dermed også for mennesket sidan vi sjølv er ein del av den. Det teknologiske imperativet treng å verte balansert med eit imperativ om menneskeleg ansvar; eit prinsipp om at vi som lever no har ansvar for livsvilkåra for menneske og dyr så langt innover i framtida som teknologiane våre strekkjer seg (og det er langt!).

            Jonas peikar ut ei rekkje dilemma med den vekstautomatikken han meiner utspelar seg i moderne teknologi, og hevdar at utviklinga må motverkast meir aktivt i politikk og næringsliv. Det er viktig at borgarane vert meir medvitne om kva dei bidreg til, og difor må teknologiutviklinga verte meir synleg i den offentlege debatten. Det har heldigvis vore ei god utvikling på dette området sidan boka kom ut i 1984. Andre forfattarar og skribentar har kjempa for same sak som Jonas gjorde, og folk er meir medvitne om problema.

Ansvarleg teknologiutvikling

Boka har inspirert økologar, moralfilosofar, klimaforskarar og miljøaktivistar i fleire tiår. The Imperative of Responsibility har vorte ein av dei teoretiske grunnsteinane for miljørørsla saman med økosofien frå Arne Næss og Gaia-hypotesen til James Lovelock.

            Tankane til Hans Jonas har vore eit viktig grunnlag for den tradisjonen som vert kalla Responsible Research and Innovation (RRI). Denne er særleg knytt til å gje ei framtidsansvarleg grunngjeving for målsetjingane til forsking og utvikling i Europa.

            RRI er eit forsøk på “å utvikle nye former for styring som bedre kan håndtere modernitetens skyggesider og problemer” seier professor i vitskapsteori Roger Strand ved UiB i nettartikkelen “Ansvarlig forskning og innovasjon — et politisk begrep i støpeskjeen” (2015). Han kallar RRI “en prosess der samfunnsaktører og innovatører har ansvar for å forholde seg aktivt til hverandre og arbeide for at forskningsresultater og teknologi blir etisk akseptable, bærekraftige og ønsket av samfunnet”.            

Det finst spor etter Jonas sin tankegang i ei rekkje etiske analysar av utfordringane med moderne teknologi, ofte utan at det er direkte sitat. Dette gjeld til dømes Spiekermanns Ethical IT Innovation (2015), Jasanoffs Ethics of Invention (2016), Bowles Future Ethics (2018) og Cockelberghs AI Ethics (2020).

Det problematiske ved moderne medier

Jonas er mest opptatt av utfordringane for miljøet, men resonnementet hans er i stor grad allmenngyldig. Då eg leste boka tenkte eg heile tida at dette gjeld jo også for mediebruken og mediesamfunnet i vår eiga tid. Dette essayet er difor ikkje berre meint å forklare kva Jonas meiner, men er også meint å aktualisere hans kritikk i samanheng med medieutviklinga.

            Eg gjev ei rekkje døme på uheldige, negative og skadelege trekk ved mediene i samtida, og ynskjer å skremme både meg sjølv og lesaren til å tenkje gjennom kor fastlåste vi er i dei rådande teknologiane. Kritikken er “fundamental”, og det betyr at at den gjeld heile samfunnet, og ikkje enkeltpersonar, grupper eller institusjonar.

            I andre samanhengar arbeider eg med positive tilnærmingar. Mediedesign og innovasjonspedagogikk er løysingsorienterte og konstruktive faglege tilnærmingar som involverer kollegaer og studentar i tverrfaglege samarbeid.

            Det er svært viktig å arbeide for ansvarlege medieløysingar. Dette essayet kan lesast som ein moralfilosofisk bakteppe for det store arbeidet som skal gjerast i det nye senteret for forskingsdriven innovasjon, MediaFutures, som vert etablert ved Universitetet i Bergen hausten 2020. Jo betre forståing vi har av fare og risiko, jo betre stilt er vi til å gjere noko med dei.

Om Hans Jonas

Hans Jonas (1903–1993) var ein tysk-jødisk filosof som opplevde 2. verdskrig på kroppen og vart prega av det i si tenkjing. Jonas rømte frå det nazistiske regimet i Tyskland og vart soldat for dei allierte i Midt-Austen. Han kjempa også for Israel i den arabisk-israelske krigen i 1948. Erfaringane frå krigen og jødeutryddinga gav arbeidet hans eit eksistensielt alvor, og eit nøkternt for ikkje å seie negativt syn på menneska.

            På midten av 1950-talet emigrerte Jonas til New York der han budde resten av livet. Han vart professor i filosofi ved New School for Social Research, og arbeidde med biologisk etikk, livsfilosofi og naturfilosofi. Ei anna av hans kjente bøker er The Phenomenon of Life (1966). Stipendiat ved NTNU Sigurd Hverven har skrive om denne boka i artikkelen “Hans Jonas og fenomenet liv” i Filosofisk supplement (udatert).

            Boka som eg tek for meg; The Imperative of Responsibility (1984), er prega av at Hans Jonas hadde Martin Heidegger som rettleiar på doktorgraden sin. Jonas hadde eit komplisert forhold til denne innflytelsesrike filosofen gjennom heile sin karriere, og på 1960-talet tok han eit generaloppgjer med Heideggers nazisme.

            Samtidig finst det tydelege element av Heideggers teori om moderne teknologi i resonnementa til Jonas. Der Heidegger i stor grad er beskrivande er Jonas normativ. Han peikar ut dei moralske implikasjonane av at teknologi har fått så enorm kraft i samfunnet, og her ligg det ein spennande dialog med Heideggers filosofi.

            Det har vorte skrive ein del om Hans Jonas på norsk. Alfred Fidjestøl utgav i 2004 boka Hans Jonas. Ein introduksjon på Universitetsforlaget, men den er diverre utselt frå forlaget. Klassekampen gjorde eit intervju Fidjestøl med tittelen “Etikk for en ny tid” då boka kom ut. Utover dette har eg funne to korte pedagogiske framstillingar som er verdt å lese; Hein Berdinesen (2017) “Hans Jonas og ansvaret for fremtiden” på nettstaden Klimaaksjonen og Morten Fastvold (udatert) “Ansvarsetikk” på nettstaden Filosofi i skolen. Engelsk Wikipedia har eit grundig og leseverdig oppslag om Hans Jonas.

Omsetjinga

Eg har omsett alle sitata til nynorsk. Hans Jonas skriv godt, og han formulerer tankar med eit slikt alvor at eg får frysningar på ryggen. Han brukar slåande metaforar, har slagferdige poeng og fører innsiktsfulle resonnement. Men samtidig er det ingen tvil om at han skriv vanskeleg. Han skriv til eit fagfilosofisk og akademisk publikum og smykkar seg med grundige drøftingar av alt frå dydsetikken til filosofen Immanuel Kant til marxistisk utopisk teori frå Ernst Bloch.

            Jonas skriv resonnement på mange titals sider som går så djupt inn i det filosofiske grunnlaget for framtidsetikken at det nesten vert uleseleg. Han har sjølv omsett sin tysk til eit engelsk, og dette gjer ikkje saka betre. Det er innskotne setningar i dei innskotne setningane, liksom.

            Difor har eg utført ei semantisk omsetjing. Eg har lagt større vekt på kva som er poenget med setninga enn å omsetje den nøyaktig med dei norske orda som ville tilsvara dei engelske, eller med tilsvarande setningsoppbygnad. Nynorsk er eit aktivt språk, og eg har i mange tilfelle “aktivert” Hans Jonas sine setningar.

Neste del

Dette er ein essay-føljetong i ni delar. Neste del heiter “Framtida er viktigare enn notida”. Her presenterer eg det aller viktigaste moralske poenget til Hans Jonas. Fordi moderne teknologi har gitt menneska så stor makt over naturen har vi også eit stort ansvar for at livet klarar seg i framtida. Vi må dyrke ei ansvarskjensle parallell til den foreldre har til sitt nyfødte barn, men ansvaret må dreie seg om å skjøtte miljøet, teknologiutviklinga og menneskas vilkår.

Boken baserer seg på et omfattende flerårig studiearbeid der hun oppsøkte og analyserte arbeidsforhold og bruken av datateknologi i ulike institusjonelle og individuelle kontekster. Hun kommer frem til at forholdet mellom informasjonsteknologi og arbeid har tre grunnleggende kjennetegn: 1) Teknologien er ikke nøytral i seg selv, men har noen innebygde karakteristikker som åpner for helt nye erfaringer, men som også går på bekostning av andre erfaringer; 2) på bakgrunn av de nye mulighetene som åpner seg, tar individer og grupper valg som former den videre utviklingen, og 3) samspillet mellom teknologiens iboende kvaliteter og menneskelig valg påvirkes i tillegg av sosiale, politiske og økonomiske interesser med både forutsigbare og uforutsigbare utfall. Allerede på et så tidlig stadium av datateknologiens inntog i organisasjons- og arbeidslivet, ser Zuboff tydelige særpreg ved det informasjonsteknologiske skiftet. På et tidspunkt lenge før internett ble introdusert peker hun på ulike kontrollmekanismer de nye informasjonsteknologiene åpner for, som etter hennes mening vil forandre fremtidens arbeidsliv.

Et nytt økonomisk paradigme

30 år etter at boken ble publisert befinner vi oss midt i en æra som ofte betegnes som «det store digitale skiftet» der alle hjørner av livet og samfunnet er i ferd med å gjennomsyres av datateknologi. Denne ideen går tilbake til Mark Weisers (1991) visjon av en usynlig, allestedsnærværende datateknologi («ubiquitous computing»), og er knapt 30 år senere ikke lenger en utopisk forestilling, men en faktisk realitet.

Tingenes internett, bedre kjent som «Internet of Things», har blitt et «buzzword» i den aktuelle digitaliseringsdebatten, og beskriver enkelt sagt det neste store skrittet i informasjonsteknologiens evolusjonære syklus. Teknologien veves nå tett inn i hverdagslivet og gjennomtrenger nærmest alle aspekter og omgivelser vi beveger oss i. Den stopper ikke foran oss, men invaderer i økende fart vår egen, menneskelige kropp.

Tidsnok til denne nye og invaderende fasen i informasjonsteknologien er Shoshana Zuboff i 2019 tilbake med en ny bok, med originaltittelen «The Age of Surveillance Capitalism. The Fight for a Human Future and the New Frontier of Power», som bygger på hennes akademiske livsverk og bærer på flere viktige budskap. Boken bygger på tanker som særlig finner resonans i den tyske offentligheten. I 2013 ble Zuboff nemlig vervet av den tyske journalisten og forfatteren Frank Schirrmacher til å skrive for føljetongen i et av Tysklands intellektuelle, journalistiske flaggskip: Frankfurter Allgemeine Zeitung. I flere essayer som Zuboff publiserte fra 2013 til 2018 innfører hun flere nye begreper som «overvåkningskapitalisme» («Surveillance Capitalism»), «de store andre» («Big Other») eller «mørke Google» («Dark Google»), og utvikler nye ideer som utgjør startskuddet til den store debatten om menneskenes digitale fremtid og «Big Data».

Den hemmelige arkitekturen

Zuboffs refleksjoner rundt overvåkning, datamisbruk og nye informasjonsteknologier treffer et fortsatt åpent sår i landet som er kjent for verdens strengeste datavern-reguleringer. Tysklands store interesse for å beskytte privatsfæren og personlig data er dypt forankret i flere kulturhistoriske begivenheter og resulterende kollektive traumer knyttet til datamisbruk (f. eks. jødeforfølgelse, Øst-Tysklands Stasi og folketelling i 1983).

Med argusøyne og sterkt ambivalente følelser har tyskerne først observert, og så diskutert, den pågående og omfattende digitaliseringen i samfunnet og hva det innebærer at datateknologiene og tilhørende infrastrukturer gjennomsyrer alt. Mange bransjer, særlig store mediebedrifter, hoppet nølende på transformasjonens digitale hurtigtog med ukjent reisemål. Med god grunn. Dette viser også et åpent brev fra 17. april 2014 fra en av Tysklands mest innflytelsesrike mediestyrere, Mathias Döpfner (daglig leder for Axel Springer-konsernet), i Frankfurter Allgemeine Zeitung, der han henvender seg til Googles administrerende direktør, Eric Schmidt. Under tittelen «Why we fear Google» forklarer Döpfner med et medrivende og tydelig språk at europeiske mediehus er helt avhengige av gigant-konsernet Google, og han tviler på at konkurranse kan fungere i dagens digitale marked, hvor søke-infrastrukturen og stort sett alle dataene til digitalt aktive borgere ligger i hendene til noen få private aktører. Situasjonen spissformulerer han slik: Google trenger ikke oss. Men vi trenger Google.

Zuboffs argumentasjon treffer tonen i diskusjonene om digitalisering i den tyske offentligheten, og da er det lite overraskende at hennes nyeste bok først ble utgitt i Tyskland før den ble publisert i hennes hjemland, USA. Bokens fysiske representasjon kan ses som en «statement» i seg selv, og kommer kanskje til å skremme alle som har vent seg til «lettfordøyelig» digitalt innhold. Boken er bokstavelig talt ingen lettvekter med sine 1,2 kilo og 704 sider, men Zuboffs lettflytende og essayistiske fortellerstil, kombinert med et fengende innhold, gjør boka til en «pageturner».

Zuboff briljerer i sin nye bok med sin omfattende kunnskap, og lager et sammenhengende og klokt oppbygget narrativ der hun prøver å finne svar på et viktig grunnleggende spørsmål: Hvem profitterer på den grenseløse kunnskapen og den nye makten informasjonsteknologier åpner for?

Gjennom møysommelig granskede detaljer fra ulike hendelser og utallige kilder samlet over 17 år, som bedriftsrapporter, statistikker, juridiske vedtak og avisartikler, samt kritisk vurdering av teorier av forskere som Burrhus Frederic Skinner og økonomiprofessorer Joseph A. Schumpeter eller Thomas Piketty, følger Zuboff utviklingen og sporene til hovedsakelig tre tech-giganter: Google, Facebook og Microsoft. Hun identifiserer disse konsernene som petriskålen for å observere «DNA-strukturen» til et nytt økonomisk paradigme som har dannet seg i kjølvannet av spesielle historiske konstellasjoner på begynnelsen av 2000-tallet i USA.

Radikal kapitalisme

Zuboff beskriver utviklingen av en ny og mer radikal form for kapitalisme hun betegner som «overvåkningskapitalisme». Den baserer seg ikke lenger på menneskelig arbeid og det velkjente Marx-imperativet hvor den som eier produksjonsmidler eier makten, men grunner sin økonomiske interesse i en allsidig og altomfattende overvåkning av menneskers handlinger og adferd, både i digitale og analoge sammenhenger. I dette systemet forstås menneskelig adferd som en grenseløs, utømmelig råvare som er tilgjengelig i et uregulert område, og som kan brukes og forvandles til økonomisk gevinst.

Zuboff ser spesielt på høsting av dataspor generert av menneskelige interaksjoner på nett. Slike spor samles, analyseres og akkumuleres ved hjelp av avanserte algoritmer og kunstig intelligens uten at vi er klar over det. Disse datasporene, som også omtales som «datastøv», kan forstås som forskjellige overskuddsdata som lagres uten at vi legger merke til det, for eksempel gjennom et enkelt Google-søk. I tillegg til selve søket genereres nemlig forskjellige andre data, som antall brukte søkeord, søkerens formuleringer, individuelle inter-punkteringer, klikkmønstre, inntastingshastighet, oppholdes varighet, staving og lokalisering. Disse overskuddsdataene, i kombinasjon med andre data fra våre bevegelser på nettet, blir brukt til å lage omfattende profiler av personer og danner grunnlaget for det neste steget – å kategorisere og forutsi adferden vår (Zuboff, 2018, s. 90).

Zuboff beskriver det nye økonomiske paradigmet som «uten presedens», og det kreves dermed helt nye begreper og konsepter for å forstå de nye fenomenene og deres overordnede betydning. Den fremvoksende makten hun kaller for «instrumentarisme» erstatter tidligere produksjonsmidler med komplekse og omfattende teknologi-baserte mekanismer for å analysere, modifisere, samkjøre og styre menneskelig adferd i sanntid med et overordnet mål om å oppnå sikre økonomiske gevinster. Zuboff ser denne nye data-drevne markedsformen som en ny standardmodell for web-baserte bedrifter, og hun avslører Silicon Valleys Tech-Elites (Google, Facebook og Microsoft) ulike metoder og strategier for å konsentrere makt og bevisst skjule sin egen praksis og egne interesser.

Å bruke narrativer basert på teknologisk determinisme beskriver Zuboff som den trojanske hesten i det nye økonomiske paradigmet. Ifølge Zuboff blir innovasjon bevisst fremstilt som et uunngåelig og skjebnesvangert disruptivt brudd som automatisk foregår i svimlende fart. Hun ser på dette som et strategisk trekk for å legitimere det som i Silicon Valley kalles «permissionless innovation». Med andre ord innebærer dette å bevisst formidle et bilde av teknologiutviklingen som en uunngåelig skjebne, og bruke dette som et raffinert retorisk grep for å tvinge folk til blind aksept og kapitulasjon.

Antidemokratiske maktstrukturer

Zuboffs dyptgående refleksjoner løfter ikke bare sløret på hva tech-gigantene driver med, godt skjult for offentlighetens blikk, men avslører en ny form for makt som er selv-referensiell, parasittær og spikret med dyptgående, antidemokratiske tendenser. Den satser på et maskinbasert, matematisk bilde av mennesker, hvor mennesker degraderes til deterministiske objekter som styres, manipuleres og høstes, uspurt av avanserte og likegyldige (umoralske) maskiner for de mest intime og private detaljer som andre tjener penger på.

Zuboff konkluderer med at den indre logikken som avtegner seg bak den nye økonomiske logikken og dens maskinbaserte systemer representerer en antropologisk trussel for individets suverenitet, verdighet og selvbestemmelse. Hun oppfordrer oss til å være sand i girkassen ved å stille kritiske spørsmål og å ikke akseptere den nåværende, skandaløse misbruken av digitale ferdigheter som er forbeholdt en liten elite av menneskeheten.

Boken representerer ikke bare et viktig bidrag til å forstå det større bildet bak det digitale skiftet i samfunnet; den er også et viktig og etterlengtet korrektiv til den dominerende og ensidige retorikken til industrien og tech-gigantene, som fortsatt opptrer som om de har enerett å bestemme over menneskenes fremtid. Boka er et manifest som motiverer til samfunnsdebatt, og oppfordrer oss til å våkne opp og stille kritiske spørsmål. Den er et opprop for å kjempe for alternative forståelser som gir lysere framtidsutsikter enn det overvåkningskapitalismens ensidige og altomfattende logikk avtegner.

Kilder

Doepfner, M. (2014). «Why we fear Google.» Frankfurter Allgemeine Zeitung.
Weiser, M. (1991). «The Computer for the 21st Century», Scientific American, 265/3: 94–105. JSTOR.
Zuboff, S. (1988). In the Age of the Smart Machine. The Future of Work and Power. New York: Basic Books.
Zuboff, S. (2018). The Age of Surveillance Capitalism. The Fight for a Human Future at the New Frontier of Power. New York: PublicAffairs.

Kva er mediedesign?

Vi har jobba med ei tilnærming kalla “mediedesign” i mange år. Her vert metodar frå informasjonsvitskap kombinert med teoriar frå samfunnsvitskapane og humaniora.

Forskarar og studentar utgjer eit team eller ein redaksjon som utviklar dataprogram, lagar interaksjonsdesign og skriv journalistisk innhald. Dette utgjer eit provisorisk medium som vi testar saman med relevante målgrupper, til dømes avislesarar. Vi forsøker å forstå teknologiske og perseptuelle prosessar ved å prøva dei ut sjølve og kjenna på dei teknologiske kreftene gjennom programutvikling, eksperimentering og evaluering med vanlege brukarar.

Vi har gjennomført prosjekta Lokanytt (Nyre et.al. 2012) om lokativ lokaljournalistikk, PediaCloud om geo-lokaliserte Wikipedia-oppslag (Tessem et.al. 2015) og NewsCloud (Tessem og Nyre 2016) om mikrolokaliserte nyheiter i Bergen. Føremålet med våre studier er å undersøka stadig nye kvalitetar ved dei teknologiske muligheitane, i dette tilfellet lokasjonsteknologi, og gjera eksperiment for å sjå kva som kan komma til nytte for samfunnet.

Dette er ei teknologibasert og framtidsretta medieforsking, og den trengst som eit supplement til den analytiske og historiske medieforskinga som er vanleg ved norske universitet. Vi meiner at særleg akademiske utviklingsteam må kunna akseptera ein viss risiko når det gjeld farlege eigenskapar ved teknologiane som vert utprøvd. Dette er noko vi ynskjer å satsa meir på i åra som kjem, både i forskinga og undervisninga.

Omgrepet “transgressiv”

Forskarar ved Infomedia i Bergen har allereie lenge vore opptekne av dette omgrepet. Asbjørn Grønstad forskar på “the cinema of transgression”. Dette er ei filmrørsle som brukar vald, sjokk og humor som verkemiddel for å overskrida dei etablerte grensene for kva du kan gjera i kunst og design (Grønstad 2016). Omgrepet er også knytt til dataspelkulturen. I prosjektet Games and Transgressive Aesthetics forskar Kristine Jørgensen på korleis spelaren opplever kontroversielt innhald i digitale spel (Jørgensen, 2018).

Dei gamle romarane snakka om to delar av Gallia: det cisalpine og transalpine Gallia. Det var stor forskjell på dei menneska som budde på kvar si side av Alpane. Dei cisalpine gallarane var på same side som Romarriket og utgjorde ingen fare, men dei transalpine gallarane var på andre sida av Alpane og lot seg ikkje så lett kontrollera eller forstå. Å dra til den andre sida betyr at du står overfor fare. Det er risikabelt å kryssa fjellet.

Cisgressiv design

Overført til design kan poenget leggast ut slik: Cisgressiv design er på same sida av normverket som brukarane, og fører til ei styrking og vidareføring av status quo. Cisgressiv design skal konservera eksisterande funksjonar og verdiar, til dømes at ein avisredaksjon skaffar seg nye tekniske løysingar som understøtter deira noverande mål om 8.000 betalande abonnentar.

Sustaining/konserverande teknologi skapar effektivisering ved å fjerna nokre ledd og prosessar, men det skjer ikkje nemneverdige endringar i kommunikasjonsnormene. Innføringa av DAB-radio i Noreg er eit eksempel på dette.

Transgressiv design

Transgressiv design derimot er på veg over fjellet, og der finst det disruptive krefter som undergrev dei noverande funksjonane og normene. Vi vil bruke ansiktsgjenkjenning som gjennomgåande eksempel. Denne typen maskin- eller datasyn er basert på kunstig intelligens og er ein viktig ny teknologi i vår samtid. Det er lett å registrera ansikta til folk, det er lett å laga falske eller manipulerte bilete av folk, og vanskeleg for den enkelte å halda kontrollen.

Slik teknologi går rett i strupen på Vær varsom-plakaten i norsk journalistikk. Vær varsom-plakaten tillet ikkje manipulasjon av foto. “Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk,” åtvarar paragraf 4.11. Dermed følgjer det at datasyn og manipulasjon er problematisk i seriøs norsk journalistikk.

Datasyn i journalistikken

Prosopo er det fyrste prosjektet som aktivt brukar ei transgressiv tilnærming til design og evaluering. Prototypen dreier seg om biletbruk i kriminaljournalistikk, og forsøker å reformulera den journalistiske verdien identitet ved hjelp av manipulerte portrettbilete. Prosopo er eit mediedesign i forskingsprosjektet Vismedia ved Universitetet i Bergen (Midtun, 2017; Lien 2017a; 2017b).

Ein Android-app lagar «gjennomsnittsbilete» av eit ansikt basert på kunstig intelligens-teknologiar. Vår hypotese var at aviser kan bruka slike bilete for å skapa sterkare identifikasjon. Dei kan visa realistiske, men referanselause bilete av interessante personar i ei sak. Det kan vera ei ung jente som er offer for seksuell mishandling, eller ein voldsforbrytar som har rømt frå fengselet.

Gjennomsnittsbiletet viser det etniske opphavet til personen, og naturlegvis også kjønn, alder og eventuelt andre særpreg. Desse kvalitetane vil gjera at lesaren får sterkare identifikasjon med nyheitssaka, er vår hypotese.

Ikkje overraskande framstår dette som djupt problematisk for journalistar. Vi snakka med journalistar i Bergens Tidende, TV 2 og NRK, og deira respons på bruk av datasyn i journalistikk var eintydig negativ. Å bruka slike bilete i nyheitsformidling bryt med normene i Vær varsom-plakaten, og kjem ikkje til å bli aktivt utforska av avisene sjølve.

Kva om endringane skjer uansett?

Prosopo lærte oss at etablerte nyheitsmedier ikkje utan vidare er interesserte i å eksperimentera med transgressive former. Men datasyn er i ferd med å verta vanleg i mange mediesamanhengar, og vil kunna påverka folks måte å forstå verda på uavhengig av kva journalistikken gjer.

Snapchat, Musicly og andre sosiale medier brukar ansiktsgjenkjenning og ‑manipulasjon som overskrider alle tidlegare former for biletpresentasjon. Brukarane kan tulla med biletet, og skifta ut andletet, setja kaninøyrer på, eller skifta kjønn. Ofte er det ikkje så nøye kva biletet representerte i utgangspunket, eller om det i det heile tatt har ein verkelegheitsreferanse.

Transgressiv design tek ikkje omsyn til eksisterande kommunikasjonsformer. Nokre nye teknologiar er så kraftfulle at dei undergrev eksisterande normer og tvinger oss til å etablera nye normsett. Desto meir prekært er det difor at akademia satsar på transgressiv mediedesign som ein del av forsking og utdanning. Til dømes bør utdanningane i Media City Bergen i særleg grad verta involvert i denne typen framtidsorientert, risikovillig design.

Kjelder

Grønstad Asbjørn (2016). From an Ethics of Transgression to a General Ethics of Form. In: Film and the Ethical Imagination. Palgrave Macmillan, London

Jørgensen, Kristine (2018). Games and Transgressive Aesthetics. About the GTA Project.

Lien, Camilla (2017a) “– Jeg kan ikke se noen stor nytteverdi”. I TekLab 7. august 2017.

Lien, Camilla (2017b) “Kunstig intelligens utfordrer presseetikkens normer”. I TekLab 16. august 2017.

Lien, Camilla (2017c) “Gambling med skjør troverdighet”. I TekLab 2. oktober 2017.

Midtun, Joar (2017) Automatic Facial Anonymisation Using Average Face Morphing. Masteroppgåve ved Universitetet i Bergen.

Midtun, Joar, Bjørnar Tessem, Simen Karlsen & Lars Nyre (2017) “Realistic face manipulation by morphing with average faces”. Norsk Informatikkonferanse 2017.

Nyre, Lars; Bjørnestad, Solveig; Tessem, Bjørnar; Øie, Kjetil Vaage (2012). “Locative journalism: Designing a location-dependent news medium for smartphones”. In Convergence 18(3) s. 297–314.

Tessem, Bjørnar, Solveig Bjørnestad, Weiqin Chen, Lars Nyre (2015). “Word Clouds for Locative Information”. In Journal of Location-based Services. 9(4):254–272.

Tessem, Bjørnar; Karlsen, Simen Skaret; Nyre, Lars. 2016. Mobilen som distribusjonskanal for hyperlokal journalistikk. NOKOBIT — Norsk konferanse for organisasjoners bruk av informasjonsteknologi. 24. 16 sider.

Kunstig intelligens og offentligheten

Innleggene i denne nye bloggen vil tolke teknologiens betydning for mediene ut fra fagfelt som medievitenskap, designvitenskap, programutvikling, kunstig intelligens, teknologifilosofi og innovasjonsteori. Skribentene vil granske hvordan konkrete teknologier setter medienes etablerte arbeidsmåter under press. De vil også analysere hvilke begreper og forståelsesrammer vi tar i bruk når vi snakker om teknologien.

Bloggen startes i samarbeid med TekLab ved Universitetet i Bergen. TekLab er et initiativ for å fremme akademisk forskning som sikrer at kunstig intelligens og andre avanserte teknologier brukes på en best mulig måte for offentligheten. Innleggene blir også publisert på TekLabs nettsider.

Farlige og spennende teknologier

Det første innlegget “Transgressiv mediedesign” er skrevet av forskerne Lars Nyre og Bjørnar Tessem, begge ved Infomedia på UiB og TekLab, og illustrerer godt hva bloggen vil by på. De to peker på at flere nye teknologier oppleves som “farlige”: Droner, ansiktsgjenkjenning, syntetisk tale. I mediesammenheng er det farlige at de truer for eksempel innarbeidede presseetiske regler og praksiser. Men de er også farlige i betydningen “spennende” – teknologiene kan brukes av mediene for å løse samfunnsoppdraget på nye måter. Ved hjelp av transgressiv mediedesign kan forskere ta for seg farlige teknologier på en ansvarlig og nytteorientert måte, hevder Nyre og Tessem.

Bloggen vil vie kunstig intelligens (AI) spesiell oppmerksomhet. Den offentlige samtalen om AI er det kanskje beste eksemplet på hvordan heseblesende hyllest kombineres med bange anelser om konsekvensene av ny teknologi. Men hva er egentlig kunstig intelligens, og hva er de viktigste problemstillingene for medier som vil utnytte det smarte, men styre unna det skumle?

Bidragsytere på bloggen vil være forskere ved UiB og andre forskningsmiljøer i inn- og utland, medarbeidere i medie- og teknologivirksomheter samt uavhengige skribenter. Bloggen vil også publisere bearbeidede innlegg fra seminarserien AI Agora, der eksperter på kunstig intelligens tar for seg viktige tema og tilnærmingsmåter. Vi tar sikte på å publisere et nytt innlegg hver måned det første halvåret.

Ta kontakt dersom du har innspill til bloggen eller kunne tenke deg å bidra med eget innlegg.

2600 bilder fra norsk filmhistorie publisert

Nasjonalbiblioteket har digitalisert og publisert mer enn 2600 stillbilder fra norsk filmhistorie i perioden 1912–1944. Dette er bilder som aldri har vært tilgjengelige for allmennheten før. Og digitaliseringsarbeidet er ikke ferdig – ennå er det en rekke bilder Nasjonalbiblioteket ikke har rukket å ta tak i.

LES MER HOS RUSHPRINT
SE BILDEARKIVET HER (15/08/2018)

Google ser deg – selv om du sier nei

Associated Press har funnet ut at Google kartlegger og lagrer data om hvor du er, selv om du har skrudd av posisjonsdata. Det viser seg at Google også lagrer posisjonen din gjennom andre funksjoner, som åpning av Google Maps, værmelding, søk med mer. Samtidig skriver Google i sine brukerbetingelser at «Hvis posisjonsloggen er slått av, blir ikke stedene du drar til, lagret lenger. Når du slår av posisjonsloggen for Google-kontoen din, slås den av for alle enheter som er tilknyttet samme Google-konto.» Søketjenesten mener likevel den har sitt på det tørre, siden den hevder å informere om lagring av posisjon knyttet til de ulike funksjonene, og gjør det mulig å skru lokalisering av hvis man greier å finne ut hvordan…

LES MER HOS MEDIER24
LES MER HOS GUARDIAN (15/08/2018)

Vil gjøre strømmeinnhold tilgjengelig i utlandet

Regjeringen ønsker å sikre at nordmenn får tilgang til tjenester som NRK, Netflix, TV 2 Sumo og HBO når de er i utlandet. Bakgrunnen er EUs såkalte portabilitetsforordning, som trådte i kraft i april. Den skal sikre at abonnenter av portable nettbaserte innholdstjenester får tilgang til tjenestene ved midlertidig opphold i utlandet. Et forslag på hvordan portabilitetsforordningen kan gjennomføres sendes nå ut på høring av regjeringen.

LES MER HOS KAMPANJE (15/08/2018)

Farvel til store fotballpakker?

Attraktiv fotball på TV selges i dag i pakker kombinert med annet TV-innhold, til ganske høye priser. Dette gjenspeiler prisøkningen på rettigheter, som har hatt en voldsom utvikling. Med tjenesten Strive kom et nytt produkt inn på banen. Strive tilbyr kun strømmet fotball, utenom TV-kanalene, til en lavere pris enn de andre aktørene. Dette mener forsker Harry Arne Solberg er framtiden: Mindre og målrettede pakker, i form av strømmetilbud direkte fra de som sitter med rettighetene.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (14/08/2018)

Norge sakker akterut på spisskompetanse innen IKT og teknologi

En ny rapport fra Abelia, NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter, viser at nordmenn fremdeles befinner seg på verdenstoppen når det gjelder kompetanse og bruk av teknologi. Men sammenlignet med andre land satser Norge mindre på spisskompetanse innen teknologi og IKT. Nivået på den IT-relaterte forskningen er ikke høy nok sammenlignet med en rekke andre land. Mens næringslivet investerer mer penger i forskning og utvikling, har den offentlige støtten minsket.

LES MER HOS KAMPANJE
FINN RAPPORTEN HOS ABELIA (14/08/2018)

Amerikanske aviser går sammen mot Trump

Etter Donald Trumps stadige angrep mot den frie presse, har The Boston Globe oppfordret USAs aviser til å gå sammen og publisere hver sin leder hvor de tar standpunkt mot presidentens medieangrep. Hensikten er å belyse faren ved Trump-administrasjonens angrep på pressen. Foreløpig har over 100 aviser meldt seg på initiativet, og antallet er ventet å øke.

LES MER HOS KAMPANJE (13/08/2018)

Deeyah Khans dokumentar nominert til Emmy

Den norske dokumentarfilmskaperen Deeyah Khan kan vinne Emmy igjen. Hun fikk Emmy i 2013 for dokumentaren «Banaz: A love story», om æresdrap. Nå er hun nominert for en film om høyreekstremisme, hvor hun går tett på amerikanske nynazister og prøver å finne ut hvem de er, og hvorfor de er ekstremister. “White Right: Meeting the Enemy» er produsert av hennes norsk/britiske filmselskap Fuuse. Khan har i mange år hatt base i London. Filmen er tilgjengelig hos NRK.

LES MER HOS VG (10/08/2018)

Foto: TEDxExeter cbnd

Deeyah Khan kan vinne sin andre Emmy.

Italienske kinoer ut mot Netflix

Netflix produserer stadig flere spillefilmer som meldes på til filmfestivaler, noe som vekker debatt fordi strømmetjenesten oppfattes som en trussel mot filmbransjen. Årsaken er at Netflix ikke overholder vanlig «kutyme» om å la spillefilmer gå en runde med kinovisninger før de vises på video, men slipper filmene samtidig på kino og som strømmetilbud. Reaksjonen fra franske kinoeiere førte til at Cannes-festivalen endret reglene sine, og krevde ordinær filmvisning for filmer som vises på festivalen. Nå reagerer også italienske kinoer etter at Netflix har fått med seks filmer på filmfestivalen i Venezia, og krever samme regler som i Cannes.

LES MER HOS RUSHPRINT
LES MER HOS VARIETY (10/08/2018)

Nye strømmerekorder for Telenor

Mobildatabruken til nordmenn i utlandet har i år vært rekordstor. Trafikktallene til Telenor viser blant annet at nordmenn så dobbelt så mye Netflix-innhold i midten av ferien sammenlignet med en dag tidlig i juni. Strømming av fotball-VM var også populært, og datamengden brukt på Youtube var 50 prosent større i midten av ferien enn i juni. I tillegg brukte nordmenn mye tid på sosiale medier, særlig Snapchat. For Telia-kundene økte mobildatabruken med 33 prosent i juli sammenlignet med samme måned i fjor.

LES MER HOS DIGI (10/08/2018)

Nye digitalabonnenter gir NY Times overskudd

The New York Times fortsetter å tiltrekke seg flere digitale abonnenter. I årets andre kvartal fikk avisen 109 000 nye rene digitalabonnenter, og abonnentveksten gjorde opp for tapet av omsetning fra printannonser. Avisen fikk et overskudd på 24 millioner dollar i andre kvartal. The New York Times har totalt 3,8 millioner abonnenter, hvorav 2,9 millioner er rene digitalabonnenter.

LES MER HOS NY TIMES (10/08/2018)

Foto: Jens Schott Knudsen cbn

The New York Times høster abonnenter i 2018.

Stadig flere falske, norske nyhetssider

Faktisk.no, som er et samarbeid mellom VG, Dagbladet, NRK og TV 2, har avslørt enda et norsk nettsted som sprer falske nyheter. Nettstedet bruker navnet Aftenstidende, som ligner både på Aftenposten og Aftenbladet, og inngår trolig i et nettverk av lignende nettsider – såkalte løgnfabrikker.

LES MER HOS MEDIER24 (10/08/2018)

Norske storannonsører vil starte eget byrå

Orkla, en av landets største annonsører, skal ha jobbet med å få flere av storannonsørene med på etableringen av et nytt reklamebyrå. Hensikten er å kunne handle reklame direkte fra mediene selv, og slippe å gå via mediebyråene. Ifølge en undersøkelse fra Den norske annonsørforeningen har det vært økende mistillit mellom annonsører og mediebyråene de siste årene. Lite transparens og skjulte pengestrømmer har vært blant temaene. Det nye selskapet har fått navnet Optimizd AS og er godkjent av EU-kommisjonen. DNB skal være en av initiativtakerne.

LES MER HOS KAMPANJE (10/08/2018)