Vi har undersøkt folks holdninger til telefonavlytting, og spørsmålet vi reiste er om innbyggerne tar stilling til forslag om telefonavlytting ut fra allmenne, prinsipielle standpunkter, eller om holdningene deres er påvirket av hvilke grupper avlyttingen er rettet mot. Dersom holdningene er avhengige av målgruppe, er det slik at innbyggerne skjærer alle over én kam (for eksempel alle muslimer), eller er holdningene basert på vurderinger av hvilke grupper som oppfattes å være reelle trusler, for eksempel ved at de eksplisitt har fremmet trusler?

Vi har gjennomført et spørreskjemaeksperiment som viser at innbyggernes støtte til antiterrortiltak, som telefonavlytting, i stor grad er avhengig av hvilke grupper PST ønsker å avlytte. Resultatene tyder derimot ikke på at terrorfrykt er forbundet med lavere toleranse overfor muslimer som gruppe i Norge.

I spørsmål om personvern og rettssikkerhet, knytter befolkningen prinsipper og rettigheter til spesifikke undergrupper. Denne gruppedifferensieringen opptrer i to varianter. Den første fokuserer på egenskaper ved gruppene selv. Villigheten til å begrense ytringsfriheten kan være høyere overfor grupper som tydelig har proklamert eller demonstrert at de er villige til å bruke vold som politisk kampmiddel. Her baserer innbyggerne sine holdninger på informasjon om konkrete grupper som kan representere trusler mot innbyggernes sikkerhet. Antiterrortiltak fokuserer nettopp på slike “utgrupper”. PST peker i sine risikoanalyser på radikale muslimske miljøer og ekstreme høyreorienterte miljøer som de viktigste risikogruppene.

Foto: Lars Kjølhede Christensen cbnd

Hva slags antiterrortiltak godtar befolkningen, og rettet mot hvilke grupper?
Her fra markering mot terrorisme i København 16. februar 2015. To mennesker ble drept i terrorangrepene i byen 14.–15. februar.

Den andre varianten av gruppedifferensiering tar utgangspunkt i innbyggernes psykologiske reaksjoner på terrorhendelser. Forskningen som understøtter dette synet viser at terrorfrykt styrker tilhørigheten til grupper som er lik en selv, mens befolkningen blir mer fiendtlig innstilt overfor grupper de oppfatter som annerledes. Med andre ord: gruppetenkningen forsterkes i fryktpregede situasjoner. En miks av terrorhendelser og innvandring kan oppleves som en trussel mot sikkerheten i samfunn preget av økende etnisk mangfold. Det er interessant om nordmenn trekker et tydelig skille mellom ekstrem islam og muslimer generelt. Negative oppfatninger av muslimer er utbredt i Europa, og spørsmålet er om antimuslimske holdninger øker villigheten til å akseptere inngrep overfor norske muslimer generelt.

For å undersøke dette spørsmålet, utformet vi et spørreskjemaeksperiment. Det er to grunner til at et slikt direkte spørsmål kunne vært problematisk. For det første kan det tenkes at et direkte spørsmål om telefonavlytting av konkrete sosiale grupper er såpass sensitivt at respondentene ikke ville ha avdekket sine faktiske holdninger. I så fall ville et direkte spørsmål underrapportere befolkningens villighet til å gi politiet større handlingsrom overfor visse sosiale grupper. Det kan for eksempel tenkes at vi ikke ville vært i stand til å avdekke befolkningens toleranse overfor muslimer generelt. Et annet problem i tradisjonelle surveyundersøkelser er spørsmålet om kausalitet. Kan korrelasjonen mellom hvilken sosial gruppe som identifiseres og holdningen til telefonavlytting være påvirket av en tredje faktor, for eksempel befolkningens tillit til andre mennesker?

Surveyeksperimentet håndterer slike metodiske utfordringer, og er således velegnet både til å avdekke “skjulte preferanser” og ikke minst kausale sammenhenger. 1500 tilfeldig utvalgte personer fikk spørsmål om hvor villige de var til å gi PST rett til telefonavlytting. Vi stilte følgende spørsmål, som henviste direkte til etterforskningen av en terrorsak med den hensikt å gjør eksperimentet så realistisk som mulig:

Se for deg at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har bedt om lov til å avlytte telefonene til medlemmer eller sympatisører av [Gruppe X] fordi de tror det kan hjelpe dem i etterforskingen av en terrorsak. Noen mener PST bør få lov fordi det kan avverge terrorplott tidlig, andre mener PST ikke bør få lov fordi dette vil være et for stort inngrep i privatlivet til gruppen. Hvor enig eller uenig er du i at Politiets Sikkerhetstjeneste skal få rett til slik telefonavlytting?»

Spørsmålet hadde syv svarkategorier, der ytterpunktene var svært enig (1) og svært uenig (7). For å få tydelig frem betydningen av den sosiale gruppen anmodningen gjaldt, eksponerte vi respondentene (igjen tilfeldig) for ulike grupper i spørsmålsformuleringen. I alt delte vi utvalget opp i fire eksperimentgrupper og én kontrollgruppe: “En muslimsk fundamentalist-gruppe” versus “En muslimsk menighet”, og “En høyre-ekstrem gruppe” versus “Fremskrittspartiet”. I utgangspunktet hadde vi ingen grunn til å tro at befolkningen ville støtte telefonavlytting av Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører, men partiet ble valgt som kontrast til ekstreme høyreorienterte grupperinger. Disse fire gruppene utgjør eksperimentgruppene, mens respondenter eksponert for «En samfunnsgruppe» er kontrollgruppen. Kategorien «En samfunnsgruppe» er nøytral både politisk, religiøst og etnisk. Vi antar at respondenter eksponert for denne gruppen assosierer dette med hvilken som helst gruppering i samfunnet. Den eneste forskjellen mellom de fem gruppene av respondenter er at de ble eksponert for ulike sosiale grupper i spørsmålsformuleringen. Eksperimentet er derfor egnet til å kaste lys over hvilke sosiale grupper respondentene mener PST bør gis anledning til å bruke skjulte politimetoder overfor.

Resultatet av eksperimentet er vist i Figur 1, der det fremgår at befolkningen i høy grad er villig til å gi PST rett til telefonavlytting for å avverge terrorangrep.

Foto: Dag Arne Christensencb

Figur 1. Telefonavlytting: Resultater av gruppekategoriseringseksperimentet. (Gjennomsnitt med tilhørende 95 % konfidensintervaller – N=1,399)

Samtidig var det svært virkningsfullt å eksponere respondentene for ulike grupper. Det betyr at befolkningens holdninger til anmodningen om telefonavlytting fra PST er betinget av hvem metoden skal benyttes overfor. Minst villig var befolkningen til å la PST ta i bruk telefonavlytting for å overvåke medlemmer av FrP. Resultatet for FrP kan tyde på at overvåking av politiske partier oppfattes som sensitivt. Innbyggerne var mest tilbøyelige til å støtte anmodningen fra PST hvis den gjelder en av de to ekstremistgruppene – en høyreekstrem gruppe eller en muslimsk fundamentalistgruppe. Det er små forskjeller mellom de to gruppene, noe som tyder på at nordmenn oppfatter dem som likeverdige trusler. Dette tror vi kan ses i lys av terrorangrepet 22. juli 2011. Høyreekstrem terror har ikke bare vært en trussel i Norge, men noe landet smertelig har erfart.

Vår undersøkelse avdekker også et annet helt sentralt funn: Befolkningen trekker et tydelig skille mellom muslimske fundamentalister og muslimer generelt (“en muslimsk menighet”). Det innebærer at terrorfrykt ikke går ut over muslimer som gruppe. Våre resultater kan forstås i lys av responsen på terroren 22. juli. Politikere reagerte med å oppfordre befolkningen til solidaritet og fellesskap. Hva politikerne sier og gjør som respons på terrorhendelser, kan ha betydning for innbyggernes holdninger.

Om undersøkelsen

Undersøkelsen er basert på data fra Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen. Blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert og fritt tilgjengelig i Tidsskrift for samfunnsforskning.

Christensen, D. A., & Aars, J. (2017). Nordmenns holdninger til telefonavlytting: Resultater fra et surveyeksperiment. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(02), 191–209.

Komposisjonen av bildet fremhever de sterke følelsene som formidles. Blikket faller på Stoltenbergs forknytte ansikt og faste grep, som røper reaksjonene han forsøker å kontrollere. I bakgrunnen ser vi Knut Storbergets alvorstunge ansikt og en årvåken sikkerhetsvakt som minner oss om unntakstilstanden landet befant seg i dagene etter terroren.

Fotograf Tommy Ellingsen ble tildelt prisen “Årets bilde” for dette blinkskuddet. I en kommentar til VG Nett i forbindelse med prisen, sa Stoltenberg følgende om scenen:

«Jeg husker veldig godt at jeg møtte Eskil Pedersen, at jeg ga ham en klem, og at det var vondt. Vondt å se ham, vondt å se alle de som hadde fått beskjeden om at en av deres nærmeste hadde mistet livet.»

I sin doktoravhandling fra 2012 gjør Arthur D. Santana en undersøkelse av sammenhengen mellom anonymitet og «civility» i nettdebatter om innvandring i et utvalg amerikanske aviser. Santana trekker et tilfeldig utvalg av 900 kommentarer fra disse avisene og koder dem for «uncivility». Han finner en klar sammenheng: i anonyme innlegg er graden av «uncivility» klart høyere:

Among the sample of 900 comments, anonymous commenters were significantly more likely to register their opinion with an uncivil comment than non-anonymous commenters (…). Of the 369 uncivil comments between both groups on the topic of immigration, anonymous commenters wrote 65% of the uncivil comments while non-civil commenters did so in 35% of the comments. (side 72)

Begrepet om «uncivility» overlapper med, men er ikke helt identisk med Næss sitt begrep om saklighet, som vi har diskutert i tidligere innlegg. Likevel peker resultatet i samme retning som det som er vår arbeidshypotese, nemlig at anonymitet gir mer usaklighet. For å prøve denne hypotesen i norsk sammenheng, og dermed skjønne bedre hvilken rolle anonymitet spiller for sakligheten i nettdebattene, forsøkte vi å måle usaklighetsnivået i tre aviser med ulike regler for identifisering. Perioden vi undersøkte var høsten 2011. VG (vg.no) krever innlogging med Facebook-profilen for å kommentere på artikler i nettutgaven, og identifisering med navn på innlegget. Dette var kombinert med moderering av debattene i etterkant (post-moderering). Bergens Tidende (bt.no) tillot på den tiden anonyme innlegg, men gjorde post-moderering av debattene ved hjelp av firmaet «Interaktiv Säkerhet». Dagbladet (dagbladet.no) tillot også anonyme innlegg, og post-modererte debattene selv. I en periode etter 22. juli gjennomførte noen av avisene i tillegg forhåndsmoderering av debatter om en del sensitive tema, blant annet om innvandring og saker om 22. juli. Alle avisene har og hadde tydelige regler for atferd som forventes av deltakerne i debatter under artiklene.

Materialet vårt er en samling av nettutgavene av de tre avisene, lastet ned klokken 12 hver dag i hele perioden (høsten 2011). Det første vi gjorde var å finne frem til de sakene som var åpnet for debatt, blant de 10 øverste sakene på forsidene i avisene. VG.no åpnet flest saker for debatt i perioden. Bildet så slik ut:

Figur 1. Antall saker åpnet for debatt i august-desember 2011. Utvalg: Ti øverste saker på for­si­den kl. 12 hver dag.

Det neste skrittet var å klassifisere sakene som var åpnet for debatt. Her brukte vi et skjema for klassifisering som er mer eller mindre standard i norsk medieforskning:

1. Økonomi, 2. Krim, 3. Sosiale spørsmål, forbruker, 4. Politikk, 5. Ulykker, 6. Kultur og underholdning, 7. Sport, 8. Vær, 9. Teknologi og vitenskap. I tillegg laget vi en gruppe for saker om 22. juli.

Denne klassifiseringen ga en slik fordeling av sakstyper som var åpnet for debatt, i prosent:

Figur 2. Saker åpnet for debatt august-desember 2011. Fordeling på stofftyper.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Saklighetsnivået i saker om politikk er spesielt viktig for klimaet i det offentlige ordskiftet, så i den videre analysen fokuserte vi på debattene om politiske saker – i tillegg til debattene om sakene om 22. juli.

Slik var fordelingen av saker om politikk som var åpnet for debatt, i de tre avisene høsten 2011:

Figur 3. Saker om politikk åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

Vi ser at Dagbladet åpner vesentlig færre saker for debatt om politikk enn i august 2011, enn det VG gjør. Det samme mønsteret er enda tydeligere for saker om 22. juli, hvor Dagbladet er veldig forsiktig med å åpne saker om 22. juli for debatt:

Figur 4. Saker om 22. juli åpnet for debatt august-desember 2011.
Utvalg: Ti øverste saker på forsiden kl. 12 hver dag.

I intervju med medieforskerne Karoline Ihlebæk, Anders Sundnes Løvlie og Henry Mainsah (Norsk Medietidsskrift, no. 3, 2013) forklarer representanter for Dagbladet at de var bekymret for hva som ville skje dersom de åpnet 22. juli-saker for debatt, fordi de var usikre på hvordan debattantene til sakene deres ville oppføre seg. Den samme usikkerheten har åpenbart ikke gjort seg gjeldende i VG og bt. Grafen viser også at i desember var det ingen saker om 22. juli som var åpnet for debatt, hverken i Dagbladet eller bt.

Neste skritt i analysen var å kode debattene om politikk i de tre avisene, med utgangspunkt i Næss sin karakterisering av usaklighet. Vi kodet de inntil 50 første innlegg i alle debattene i november 2011, pluss de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. Vi var to kodere, som til dels kodet overlappende for å sikre konsistens i kodingen. Vi la vekt på en strikt bruk av kriteriene til Næss, og vi tok høyde for at tonen i nettdebatten ofte er uformell, og der litt røffe formuleringer er en del av sjangeren. Vi krevde derfor ikke en utviklet argumentasjon eller endog hele setninger. I praksis klassifiserte vi som usaklige hovedsakelig klare tilfeller av personangrep, innlegg som var helt irrelevante for artikkelens tema, eller avsporet debatten. Det er åpenbart et problem å operasjonalisere kriteriene til Næss, men siden vårt mål er å sammenlikne usaklighetsnivåer, er strikt og konsistent anvendelse av kriteriene det avgjørende.

For sammenlikningen brukte vi en enkel score for usaklighet, som er forholdet mellom antallet usaklige artikler delt på det totale antallet kodete artikler (det vil si inntil 50). Resultatet av denne analysen er representert i figuren nedenfor, hvor vi ser at Dagbladet har dobbelt så høyt usaklighetsnivå som VG:

Figur 5. Andel usaklige (rød søyle) og saklige innlegg i debatter i de tre avisene.
Utvalg: Debatter under forsidesaker om politikk og 22. juli i november 2011, og de 10 mest kommenterte sakene i oktober, november og desember. 50 første kommentarer i hver debatt.

Resultatet er i tråd med hypotesen om at anonymitet gir mer usaklighet, slik vi så Santanas undersøkelse også tyder på. Men betyr dette at vi definitivt kan trekke den slutningen at debattene i Dagbladet har større innslag av usaklighet fordi debattantene får lov å være anonyme? Nei, det er ikke mulig å konkludere så klart om dette. Det som taler mot en slik konklusjon er at vi bare har data fra en kort periode, og at det kan være andre forhold som spiller inn. I en kommentar til undersøkelsen pekte kulturredaktør Geir Ramnefjell på at Dagbladet i den perioden vi har undersøkt, tok avisens journalister selv hånd om modereringen, og at Dagbladet derfor ikke hadde kapasitet til å følge opp debattene så tett som de burde. (Nå bruker også Dagbladet firmaet Interaktiv Säkerhet). En grunn til å tro at dette ikke er hele forklaringen, er at våre stikkprøver tydet på at innlegg som står som fjernet av moderator var minst like høyt i Dagbladet som i VG. Det kan tyde på at det må ha vært fler problematiske innlegg i Dagbladet, selv om vi ikke vet hva som er fjernet. Det er også slik at vi har kodet for usaklighet, som omfatter mer enn det som ville bli klassifisert som upassende av moderatorene.

Vi ser imidlertid også at bt har samme lave usaklighetsnivå som VG, selv om de tillater anonyme innlegg. Det kan være en grunn til å tenke at anonymitet ikke er så viktig for usaklighet likevel. Men det kan også bety at det er andre forhold enn anonymitet som reduserer usaklighet. Blant annet er det slik at sakene som åpnes for debatt er lite kontroversielle, og debattene har ofte veldig få bidrag. Det er sannsynlig at lengre debatter gir relativt fler usaklige innlegg, men vår score tar ikke hensyn til det. Vi ser også at en god del debattanter i bt opptrer med fullt navn, selv om avisen tillater anonymitet. Det lave nivået på usaklighet kan også være en tilfeldighet i et lite utvalg.

På den andre siden er det andre forhold som taler for at forklaringen på forskjellen i usaklighetsnivå mellom VG og Dagbladet skyldes forskjellene i regler for anonyme innlegg. Det viste seg blant annet at det var en del innlegg om økonomi i VG som hadde mye høyere usaklighetsscore enn de fleste andre VG-debatter. Men da vi undersøkte disse sakene nærmere, viste det seg at de kom fra E24, som VG henter en del av sitt økonomistoff fra. Og E24 tillater anonyme innlegg.

En viktig, generell grunn til å tro at identifisering gir mindre usaklighet, og at anonymitet gir mer, er at debatter som krever identifisering har lavere deltakelse. Det gjennomsnittlige antall innlegg i debatter i Dagbladet er vesentlig større enn i VG, selv om trafikken på VG.no er mye større. Det samme viste seg i nettutgaven av Aftenposten, da de gikk over til å kreve identifisering av debattanter av sine artikler. Den viktigste grunnen til dette må være den sosiale belastningen det er å stå offentlig frem med fullt navn. I debatten som fulgte artikkelen der debattredaktøren annonserte at det ikke lenger ville være mulig å debattere anonymt i Aftenposten, som hadde over 3000 innlegg, var argumentet til flertallet av bidragsyterne at de ikke lenger ville delta i debatter i Aftenposten av frykt for de sosiale konsekvensene. De er med andre ord bekymret for hvordan andre skal reagere på det de sier, og at de ønsker å få debattere uten å behøve å ta hensyn til andres perspektiv på det de sier. Men hvis vi ser på Næss sine kriterier for usaklighet, så er det nettopp regler som skal stimulere debattantene til å ta hensyn til perspektivet til motparten og tilhørerne i debatten. Det er derfor ikke overraskende at en debattform som tillater folk å debattere uten å ta hensyn til den andres perspektiv, også blir mer usaklige i Næss sin forstand.

Debattkvaliteten viktigst

Hvis det er riktig, slik mye tyder på, at krav om identifisering øker saklighetsnivået, er det et sterkt argument for å innføre det i nettavisene. Saklighet innebærer å ta på alvor de andres ståsted, og er en forutsetning for at kommentarene skal være av interesse for andre enn den enkelte debattant. Avisenes ansvar for å legge til rette for en opplyst samfunnsdebatt med bred deltakelse veier tyngre enn den abstrakte “rett” til anonymitet. Når det i enkelte tilfeller er behov for anonymitet, når folk med viktige historier er spesielt sårbare, kan det ivaretas gjennom avtaler med avisenes debattredaksjoner i det konkrete tilfelle.

Det er derfor bra at fler og fler aviser dropper muligheten for anonyme kommentarer. Sist ute var Schibsted-avisene Bergens Tidende og Aftenposten. I den nevnte artikkelen der Aftenpostens debattredaktør begrunner innstrammingen bringer han en ny type argument på banen. Han henviser til forskning som indikerer at argumenter som fremsettes anonymt har mindre påvirkning på tilhørerne enn argumenter fra folk som viser hvem de er. Argumentet synes å være at kravet om identifisering nok tar bort den friheten som måtte ligge i anonymiteten, men samtidig gir det større mulighet til å få gehør hos de som leser kommentarene. Denne måten å se det på er en dreining bort fra å se dette som et spørsmål om den enkeltes rettigheter, og over mot å spørre hva som gir den beste debatten sett med lesernes øyne.

Dagbladet er den eneste av de store nettavisene som ennå tillater anonyme innlegg. Men også der er man opptatt av å heve debattkvaliteten. En gruppe erfarne journalister skal bruke tid som aktive debattledere på nettet, og man tror det skal heve kvaliteten på debatten i kommentarfeltene. Dette er et tiltak i samme ånd som kravet om identifisering, fordi det essensielt er en måte å få debattantene til å ta mer hensyn til hvordan argumentene oppfattes av lesere og mot-debattanter, og dermed øke kvaliteten på meningsutvekslingene.

«Det var helt klart viktig for meg å vite at det var få stemmer som skilte de to kandidatene, da følte jeg at min stemme virkelig telte». Han tar en stor slurk av kaffen, og fortsetter: «Jeg gidder å stemme fordi jeg synes det er viktig at de jeg tror på får sjansen til å styre. Jeg har mine meninger, og det er min måte å få frem hva jeg mener på».

Ved høstens stortingsvalg stemte 66,5 prosent av førstegangsvelgerne. Dette er en sterk økning i valgdeltagelsen blant de yngste velgerne. Selv om unge velgere også ved dette valget deltok i mindre grad enn eldre, har avstanden mellom generasjonene blitt mindre. Hva kan forklare den økte valgdeltagelsen?

Brudd med langsiktig trend

De siste tiårene har valgdeltagelsen vært lav og synkende blant unge i de fleste vestlige demokratier. I Norge har deltagelsesnivået blant førstegangsvelgere, altså de fra 18–21 år, vært stabilt lavt på rundt 55 prosent siden slutten av 1990-tallet. Dette er ca. 20 prosentpoeng mindre enn resten av befolkningen generelt.

Figurene under (klikk på/berør søylene for å se tallene) viser at unge jevnt over i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere var det en nedgang i prosentandelen som stemte ved stortingsvalg fra 72 prosent i 1981 til 57 prosent i 2009.

Ved valget i 2013 endte den generelle deltagelsen på 78 prosent, og i et notat presenterer Johannes Bergh tall som viser at valgdeltagelsen økte først og fremst blant yngre velgere (pdf). Fra 2009 til 2013 økte valgdeltagelsen med 1,9 prosentpoeng blant velgerne samlet (elektoratet), men blant førstegangsvelgere var det en markant økning på 10 prosentpoeng. Økningen var også stor, 7,7 prosentpoeng, blant andregangsvelgerne. Dette er aldersgruppen 22–25, som har hatt mulighet til å stemme ved et tidligere stortingsvalg.

Valgdeltagelsen er lavere for lokalvalg i hele befolkningen, og bare kun 33 prosent av førstegangs stemmeberettigede stemte i 1999 og 2007. Lokalvalget 2011 skilte seg derimot også ut ved at 46 prosent av 18–21 åringene puttet en stemmeseddel i valgurnen.

Med 58 prosent var deltagelsen høy også blant 16- og 17-åringene som var med på forsøksprosjektet med stemmerett i 2011 — høyere enn i samtlige aldersgrupper opp til 30 år. Guro Ødegård og Johannes Bergh skriver i en kronikk i Aftenposten 18. desember 2013 at det er de som var førstegangsvelgere, og de som var 16 og 17 år i 2011, som løftet statistikken ved valget i fjor.

Økt bevissthet om valgkanalen som uttrykksform

Forskning har pekt på at selv om unge de siste tiårene har brukt valgkanalen i mindre grad enn før, betyr ikke dette nødvendigvis at de ikke bryr seg om politikk. Unge finner andre måter å påvirke på, for eksempel demonstrasjoner, aksjoner og andre uttrykksformer.

Det har likevel vært en økt bekymring knyttet til tilbaketrekningen fra formell politikk, de konvensjonelle deltagelsesarenaene valg og partimedlemskap. I det representative demokrati er valg det grunnleggende, og den demokratiske deltagelsen i valg viktig for å legitimere systemet. En høy valgdeltagelse er ofte betegnet som et av kjennetegnene ved et robust demokrati.

Ødegård og Bergh argumenterer: «Ikke siden 1989 har så mange førstegangsvelgere oppsøkt valgurnene som ved årets stortingsvalg. Om oppturen varer, kan frykten for et fremtidig demokratiunderskudd avblåses». Videre skriver de at:

Den demokratiske læringskurven har trolig aldri vært brattere for noen ungdomsgenerasjoner etter krigen. I likhet med amerikanske og spanske unge etter henholdsvis terroren 9/11 (2001) og togbomben i Madrid (2004), er det hos unge vi ser en politisk mobilisering i lys av slike samfunnsgjennomgripende hendelser.

Rapporten «Ett år etter 22.juli» kon­klu­de­rte med at i den grad det finnes en Gene­ra­sjon Utøya, har den gitt utslag i en økt bevisst­gjø­ring om ver­dien av å delta i poli­tiske par­tier og ved valg. I artikkelen «Generasjon Utøya» diskuterer jeg dette nærmere, og argumenterer blant annet for at politikken på flere måter ble mer relevant for de unge ved at flere ungdomspolitikere ble profilert i media og at politikerne i større grad snakket med, ikke bare til de unge. Selv om de unge selv ikke kobler politikk sammen med terrorangrepene, ble politikken og andre ungdommers forhold til politikk mer tydelig.

Medienes rolle under valgkampen 2013

Mye oppmerksomhet har vært knyttet til den felles kampanjen de største mediene i Norge samlet seg om før valget 2013:

MIN STEMME 2013 er en kampanje fra de fleste av de store avisene i Norge. Vi skal stå sammen i forsøket på å lage en kampanje som styrker demokratiet gjennom å skape nye debatter, nye stemmer og nytt klima i dekningen av valget 2013. Vårt mål er å inspirere flere til å bruke stemmeretten.

Til stede på Instagram, Faceboook og med egen nettside hadde kampanjen som mål å få opp deltagelsen blant de unge. Arrangørene kunne feire suksessen når det viste seg at det faktisk hadde vært en formidabel økning i valgdeltagelsen blant de unge.

Ødegård og Bergh konkluderer på sin side at:

Vi kan ikke si hvor stor betydning mediekampanjene hadde, men det er liten tvil om at et samlet mediekorps har stor innflytelse på hva vi skal mene noe om. Da hjelper det også at budskapet treffer en allerede mobilisert målgruppe, mer mottagelig for politikk og demokrati enn tidligere unge velgere.

Det at kampanjen bevisst forsøkte å ta opp ungdomsaktuelle saker og «skrive om politikk på en annen måte – slik at de unge ble interessert», er viktig. Forskning har blant annet pekt på at nettopp å fokusere på aktuelle saker, kanskje spesielt lokale saker, kan hjelpe å gjøre politikk mer relevant for unge (Niemi og Junn 1998).

Delta i valg — men hvorfor?

Hovedutfordringen er å begrunne politisk deltagelse for ungdom på en slik måte at de ser det som meningsfullt, skriver Kjetil Børhaug i boken “Skolen i demokratiet — demokratiet i skolen” (Solhaug og Børhaug 2012). Dette er spørsmålet som må stilles: Hvorfor skal man egentlig ta seg bryet med å delta i valg?

Det er flere måter å grunngi valgdeltagelse som en aktivitet verdt å bruke tid på. I mange land har skolen fått i oppgave å utdanne demokratiske borgere. Men to viktige spørsmål, både hvorfor og hvordan dette skal skje, er i liten grad eksemplifisert i læreplanen. I min forskning på hva elever lærer om å stemme gjennom skolevalget, finner jeg at nettopp denne utfordringen, om hvorfor delta i valg, er vanskelig å svare på.

Funn fra feltarbeidet mitt ved skoler i 2011 og 2013 indikerer at skolevalget, blant annet representert gjennom ungdomspolitikerne i skoledebatten, fokuserer sterkt på det instrumentelle perspektivet. Til det er det knyttet en kostnads-nytte-tenkning. En stemmer for å fremme egne preferanser, og å påvirke resultatet er dermed en viktig motivasjonsfaktor for deltagelsen. Skolen kan slik tilby det Theo Koritzinsky (2006) kaller «demokratiske sandkasser”, der elevene kan lære demokratiske ferdigheter.

Foto:Kommunaldep. cbn

Valgurne brukt ved lokalvalget 2011.

På et overordnet nivå vil begrunnelsen for å stemme være å skape oppslutning om demokratiet, og skolevalget blir en sandkasse der elevene kan prøve ut det å stemme. En av farene med sandkassen er imidlertid at det kan føre til avmakt blant elevene dersom de gis inntrykk av å ha reell beslutningsmyndighet, uten at dette er realiteten. For skolevalget teller jo faktisk ikke.

I tillegg er det verdt å diskutere hvorvidt en stemme egentlig kan påvirke utfallet. Aftenposten skriver 17. desember at «mange følte at deres stemme virkelig kom til å telle». Dette gjenspeiles også i mitt intervju med førstegangsvelgeren over. Det var viktig å vite (eventuelt tro på) at stemmen faktisk kunne påvirke utfallet. Dette omtales som «external political efficacy» på fagspråket, og måles ofte i analyser som «Ved å stemme ved valg kan du virkelig være med å påvirke resultatet».

Skolevalget må derfor enten integreres tett i resten av undervisningen slik at elevene skjønner at stemmene ikke teller, men at de kun skal øve seg på å stemme, å lære i praksis hvordan det gjøres. Eller man må øke fokuset på resultatet av disse valgene i undervisningen. I dag er det lite oppmerksomhet om hva resultatet faktisk blir.

Noen valgforskere, for eksempel Mark N. Franklin (2004), argumenterer for at deltagelse ved et valg øker sannsynligheten for videre deltagelse, og at jo tidligere du deltar, jo mer sannsynlig er det at du vil delta senere. I så tilfelle kan jo dette tyde på at valg vil fortsette å være en relevant deltagelseskanal for dagens generasjon av norske ungdommer fremover. Jeg tror imidlertid at det viktigste for å få både førstegangsvelgere og resten av elektoratet til valgurnen er å tørre å stille spørsmålet: Hvorfor skal vi egentlig ta oss bryet med å delta i valg?

Litteratur

Bergh, Johannes (2013): Valgdeltakelse i ulike aldersgrupper. Historisk utvikling og oppdaterte tall fra stortingsvalget 2013. Notat, Institutt for samfunnsforskning.

Franklin, Mark N. (2004): Voter Turnout and the Dynamics of Electoral Competition in Established Democracies Since 1945. Cambridge: Cambridge University Press.

Koritzinsky, Theo (2006): Samfunnskunnskap- fagdidaktisk innføring, Universitetsforlaget.

Niemi, Richard G., and Jane Junn (1998): Civic Education. What Makes Students Learn. New Haven and London: Yale University Press.

Solhaug, Trond og Børhaug, Kjetil (2012): Skolen i demokratiet — demokratiet i skolen. Universitetsforlaget.

Pressens institusjonaliserte etikk finner vi i Vær Varsom-plakaten, først vedtatt i 1936 og siden revidert en rekke ganger. Diskusjoner om presseetikk dreier seg som regel om hva pressen ikke bør gjøre, om den har gått over streken, og så videre. Langt mer sjelden blir det drøftet hva pressen plikter å gjøre, hvilke unnlatelsessynder den har begått og hva den har fortiet som burde ha blitt publisert.

Temaet for denne artikkelen er noen av valgene pressen og Pressens faglige utvalg (PFU) gjorde i sin søken etter å finne balansepunktet mellom sannferdig rapportering og hensynsfull journalistikk. Dette skjønnet må mediene utøve hver eneste dag, men terrorens dramatikk og forferdelige konsekvenser gjorde valgene vanskeligere og mer omdiskuterte enn de vanligvis er.

Vær Varsom-plakatens første kapittel definerer pressens rolle slik pressen selv oppfatter den. I fem punkter understrekes blant annet verdien av ytringsfrihet, fri informasjonsformidling, fri adgang til kildene, retten til å informere om alt som skjer i samfunnet og å avdekke kritikkverdige forhold. Det er bred enighet om pressens rolle og privilegier i Norge, og den har dermed de beste forutsetninger for å klare sin viktigste oppgave; å rapportere sannferdig. Blant alle dem som sviktet før 22. juli i fjor må vi derfor også regne pressen. På tross av alle sine rettigheter og muligheter for kritisk journalistikk mot makthavere, klarte den ikke å avsløre de mange svakhetene i landets terrorberedskap.

Regjeringskvartalet

Terroren begynte med den voldsomme eksplosjonen i regjeringskvartalet denne stille ettermiddagen. Vi husker alle de ufattelige bildene fra Oslo sentrum. Høyblokken var blitt gjennomsiktig. Inngangspartiet var borte. Vinduer langt oppover i etasjene var blåst ut. Gatene var fulle av løsmateriale revet ut av bygningene som huset landets sentrale maktapparat. Støvet drev mellom de skadde husrekkene. Strøket så ut som en krigssone. Urolige bilder fra et håndholdt kamera fortalte mer enn ord om eksplosjonens ødeleggelser. Og vi så mennesker – en kvinne med blod over hele ansiktet, en annen med en lang trepinne gjennom hodet, også blodig, desorientert, men ufattelig nok ved bevissthet. Vi så mennesker som hjalp hverandre, redningsmannskaper og noen som tilsynelatende bare vandret forvirret rundt i en by de ikke kjente igjen. Noen gråt. Disse bildene umiddelbart etter eksplosjonen ble etter hvert supplert med filmer fra overvåkningskameraer som viste eksplosjonens voldsomme virkninger langt fra åstedet.

Bildene fra Oslo sentrum denne ettermiddagen og kvelden utgjorde en sterk og sannferdig dokumentasjon av hva som hadde skjedd. De har etterlatt seg varige spor i nasjonens bevissthet. De er viktige deler av vår historie.

Utøya

I tilfellet Utøya ble situasjonen en annen. På formiddagen fredag 22. juli var Gro Harlem Brundtland gjest blant AUF-erne, og i følget hennes var flere TV-team. Da terroristen ankom sent på ettermiddagen var både Brundtland og TV-teamene reist. Det er selvsagt umulig å vite hva som ville skjedd om Behring Breivik hadde kommet noen timer tidligere, slik planen var, men både forløpet og mediedekningen av dramaet på Utøya ville utvilsomt blitt svært forskjellig fra det vi har sett.

Da terroristen gikk i land fra fergen MS «Thorbjørn», var ingen pressefotografer til stede, men NRK hadde et helikopter over Oslo sentrum for å fotografere ødeleggelsene i regjeringskvartalet. Da meldinger kom til redaksjonen om skyting på Utøya, ble helikopteret omdirigert og kom frem til åstedet under et minutt før beredskapstroppen gikk i land, ifølge Gjørv-rapporten. NRK-ledelsen har sagt at helikopteret aldri fløy lavere enn 200 meter over øya. NRK har fått mye kritikk av pårørende for at de sendte et helikopter til Utøya, fordi det er blitt hevdet at ungdommer forlot gjemmestedene sine og utsatte seg for fare for å påkalle helikopterets oppmerksomhet. NRK har på sin side beklaget at de omdirigerte helikopteret og ville unnlatt å gjøre det dersom de hadde visst mer om situasjonen på bakken.

Pressens kanskje viktigste rolle er å dokumentere virkeligheten, og å fortelle seere, lesere og lyttere hva som skjer. Med de meldingene NRK fikk fra Utøya, var det en soleklar plikt for mediehuset å sende helikopteret avgårde for, om mulig, å kartlegge hva som foregikk. Å kritisere NRK for den beslutningen er å røpe manglende forståelse for hva som er pressens funksjon. Pressefolk oppsøker farlige, kaotiske og uforutsigbare situasjoner overalt på kloden for å dokumentere terror, kriger, naturkatastrofer og lignende fordi det er jobben deres, og de gjør det på vegne av oss alle.

Resultatet av helikopterturen ble bilder av terroristen midt blant sine ofre. Bildene var tatt på lang avstand. Hva de faktisk viste, ble gradvis avdekket. Da NRK ble klar over hva de hadde fått med seg fra Utøya, ble bildene umiddelbart videresendt til TV 2 og etter hvert til internasjonale medier. Statskanalen besluttet at de ikke kunne beholde bildene eksklusivt til eget bruk fordi: «De var så spesielle og situasjonen var så spesiell», skriver nyhetsredaktør Stein Bjøntegård i en e‑post til meg. Han opplyser også at NRK heller ikke tok seg betalt for bildene. Beslutningene forteller mye om hvor stor allmenn interesse NRK mente disse bildene hadde, og de har siden gått verden rundt. De gir oss i alle fall en idé om hvordan terrorhandlingen ble gjennomført.

For å være absolutt sikre på at ingen ofre skulle kunne gjenkjennes, fjernet NRK all farge fra bildene de første ukene. Etter at identifiseringen av ofre var gjennomført og pårørende hadde fått melding om hvor deres barn var blitt drept, tok NRK i bruk de originale bildene.

Ingen norske pressefolk var, så vidt jeg vet, i nærheten av og tok bilder av Utøya i tiden umiddelbart etter terroraksjonen. Den svenske fotografen Niclas Hammarström var imidlertid i båt ved øya og har tatt en rekke sterke bilder. De viser blant annet døde ungdommer ved pumpehuset der mange ble skutt. Hammarströms billedserie ble premiert i den internasjonale World Press Photo-konkurransen som samler deltakere fra hele verden. Hammarström jobber for den svenske avisen Aftonbladet, som har publisert de fleste av bildene hans. Det eneste av bildene som jeg kjenner fra norske medier ble trykket i Aftenposten og viser Marius Hoft som klamrer seg fast i en fjellskråning. Han overlevde massakren. Bjøntegård gir meg følgende vurdering av Hammarströms bilder:

De fleste av dem var helt uaktuelle fordi de var for nærgående, for sterke og unødig avslørende. De går helt på tvers av våre etiske prinsipper. Men noen av dem har vært diskutert, for eksempel Marius Hoft som klamrer seg til berghyllen. Jeg tror ikke de er blitt brukt av oss, men jeg vet de har vært diskutert og med en riktig journalistisk begrunnelse vil vi kunne bruke et slikt bilde. Men da selvsagt i samforstand med den som er avbildet. Bilder av de døde er uaktuelle.

Debatten om bildene har vært heftig, ikke bare i Norge. Den danske avisen Information er blant dem som har problematisert norsk presses beslutning om ikke å vise denne billedserien.

Tidligere fotosjef i den danske avisen Politiken uttaler 28. februar følgende til Information om Hammarströms bilder: «Dette er noen vanvittig viktige bilder. Man er nødt til å tenke på at bildene er unike. Alt som finnes av bilder fra Utøya, er tatt etter tragedien, fra folkemøter og begravelser», sier Per Folkver. Han kaller det utidig at mediene blandet sammen følelser og ytringsfrihet. «Det er noe dypt paradoksalt i at de som gir seg ut for å ivareta ytringsfriheten er svært selektive i hva de ønsker at befolkningen skal se. Man kan ikke gjemme bildene vekk i et forsøk på å beskytte seg selv, for det vil ikke utslette historien om Utøya», sier Folkver. (Oversatt fra dansk av artikkelforfatteren).

Bilder av døde mennesker

Det eksisterer intet forbud i Vær Varsom-plakaten mot å publisere bilder av døde mennesker. Det er heller ingen bestemmelser i plakaten om at de døde har krav på noe spesielt vern. Vi ser også stadig dramatiske foto publisert fra alle verdens kanter av døde mennesker som er blitt ofre for ulike typer vold og naturkatastrofer. Slike bilder blir ofte premiert fordi de blir betraktet som viktig dokumentasjon av virkeligheten. Det var også begrunnelsen for premieringen av Hammarström.

Pressens faglige utvalg (PFU) har i skrivende stund fått inn 60 klager på presseetiske overtramp i forbindelse med dekningen av terrorsaken. De fleste er behandlet, og seks ganger har PFU konkludert med brudd på god presseskikk. I to av tilfellene gjaldt saken nettopp publisering av foto med et offer for terroren. Stavanger Aftenblad og Dagsavisen valgte å trykke et bilde av den bombeskadde høyblokken der det i forgrunnen lå en død kvinne. De to avisene mente situasjonen var så ekstraordinær at den rettferdiggjorde en publisering avisene ikke ville gjort under mer normale omstendigheter. «Vårt valg, ut fra et omfattende bildemateriale fra Oslo sentrum, var å bruke et bilde som viste noe av ødeleggelsene og smerten etter bombeeksplosjonen», skriver Aftenbladet i sin begrunnelse til PFU. Det var kvinnens enkemann som klaget sakene inn for utvalget. Selv om konens ansikt var sladdet, reagerte han sterkt på bildene. Han fikk utvetydig støtte i utvalget, og i konklusjonen skriver utvalget blant annet:

Pressens Faglige Utvalg ønsker å være helt klar på at det er pressens oppgave å fortelle om virkeligheten også gjennom å bruke bilder som kan oppleves som belastende. Samtidig er det en etablert praksis i norsk presse å vise tilbakeholdenhet når det gjelder publisering av bilder av døde personer i en situasjon der de nærmeste pårørende kan bli konfrontert med dem. Det må derfor være en forskjell på å vise bilder fra krigs- og katastrofesituasjoner i andre land, og lokale bilder.

Utvalget er enig i at det påklagede bildet på Stavanger Aftenblads forside rent illustrativt har betydelig styrke og historisk verdi. Men utvalget er helt uenig med avisen når den argumenterer med at den ekstraordinære situasjonen gjorde bildebruken presseetisk akseptabel. Utvalget mener tvert imot at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke bildet, på et tidspunkt da de nærmeste kanskje ikke engang hadde mottatt et endelig dødsbudskap. Og det er nettopp de nærmeste pårørende Vær Varsom-plakatens punkt 4.6 handler om. Der heter det: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Utvalget mener altså at bildet har historisk verdi som illustrasjon av en nasjonal katastrofe, men det skulle ikke vært publisert der og da av hensyn til de pårørende. Utvalget nevner ikke hensynet til den dødes integritet og verdighet som noe argument i denne sammenheng. Derfor blir det heller ikke problematisert å vise bilder av døde mennesker fra fjernere himmelstrøk. Når det eventuelt ville vært forsvarlig å publisere bilder som disse fra terroren på norsk jord, sier utvalget intet om.

Ut fra behandlingen av denne saken i PFU kan en uten videre slutte at alle medier som hadde brukt de sterkeste bildene fra Hammarströms prisbelønte serie, ville blitt dømt for brudd på god presseskikk av utvalget. Slik debatten har gått om mediedekningen, kan vi med sikkerhet si at disse mediene også ville blitt fordømt av opinionen. Hensynet til pårørende og berørte i tilfellet Utøya må telle særlig sterkt ettersom ofrene og de hardest rammede er svært unge. Nettopp dette faktum har gitt de pårørende stor tyngde i den offentlige debatten om pressedekningen. Dette ble særlig tydelig da magasinet Paris Match publiserte Hammarströms bilder i et nummer. Dette anerkjente magasinet er også til salgs i Norge og pårørende reagerte umiddelbart på denne utgaven. Narvesen ble kritisert for å selge magasinet og besluttet å trekke det tilbake. Leder for støttegruppen etter 22. juli, Trond Henry Blattmann, kritiserte Paris Match for uetisk journalistikk, men redaksjonen hadde vel strengt tatt ikke gjort annet enn å trykke bilder som dokumenterte en terrorhandling i et fremmed land.

I dekningen av norske forhold viser våre medier sjelden bilder av døde mennesker som ikke er tildekket, men det finnes unntak, hvorav ett i sin tid ble behandlet av PFU. Aftenposten hadde 11. september 1995 et oppslag mange reagerte på. Et stort bilde viste to menn liggende på gulvet i Oslo Tinghus. Den ene lå skutt og drept i en blodpøl, mens drapsmannen lå ved siden av og var, da bildet ble tatt, pågrepet av politiet. Den døde var tiltalt for seksuelt misbruk av stedatteren som var gift med drapsmannen. Begge menn var av utenlandsk opprinnelse. Det var stedatteren som klaget saken inn for PFU, ikke fordi avisen viste bilde av den døde stefaren, men fordi hun mente avisen på en kritikkverdig og unødvendig måte identifiserte ektemannen i en drapssak som var under etterforskning.

I sin begrunnelse for bildet skriver Aftenposten blant annet: «Det er viktig å ha de unike omstendighetene i bakhodet ved vurderingen av om bildeoppslaget er i strid med pressens etiske normer eller ikke». Avisen betoner behovet for å dokumentere «den tragiske hendelsen» for ettertiden. I sin konklusjon sier PFU:

Etter utvalgets mening er hendelsen i Tinghuset så oppsiktsvekkende at det er naturlig for en avis å dokumentere den i form av bilder som fanger dramaet. Den avbildede mannen er helt ubestridelig den som avfyrte de drepende skuddene. Selv om han kan være gjenkjennelig innenfor sin egen krets, dreier det seg etter utvalgets mening ikke om en identifikasjon i strid med de presseetiske normer.

Utvalget tar bare stilling til identifiseringen av drapsmannen ettersom klagen gjaldt dette forholdet. At bildet også viser et identifisert lik, blir ikke problematisert. Når utvalget tier om dette, må det bety at PFU mener at hele billedmotivet ligger innenfor de presseetiske rammene. Utvalgets beslutning begrunnes med behovet for å fange et ekstraordinært drama. En begrunnelse som ble avvist av utvalget i 2011 selv om dramaet da var sørgelig mye større.

Med tanke på at 77 mennesker faktisk døde den 22. juli, er det et tankekors at dekningen i norske medier nesten ikke dokumenterer dette sentrale faktum. Politiet skal ha nektet fotografer å ta bilder av døde i regjeringskvartalet, og jeg har heller ikke sett bilder av såkalte bodybags fra 22. juli. Nyhetsredaktør Stein Bjøntegård bekrefter overfor meg at NRK besluttet å ikke vise bilder av likposer. I andre og langt mindre saker, har slike bilder vært vist i mange medier. Nylig så vi denne etablerte praksis da Sigrid Giskegjerde Schjetnes tildekkete lik ble båret ut av skogholtet der hun ble funnet. I de første dagene etter 22. juli var internasjonale reportere, med solid erfaring fra ulike terroraksjoner i Norge. Mange av dem var forundret over at norske medier ikke viste terrorens brutalitet tydeligere.

Rekonstruksjonen

Bruken av bilder fra dramaet på Utøya den 22. juli og i dagene umiddelbart etter var altså meget begrenset og forsiktig. Den 13. august, tre uker etter terrorangrepet, foretok politiet en rekonstruksjon av forbrytelsene på øya. Som eneste nyhetsorgan kjente Verdens Gang (VG) til dette og dekket hendelsen i papiravisen med bilder på førstesiden og over ti sider inne i avisen den 14. august. Saken utløste en storm av protester. Mange mente at rekonstruksjonen ikke burde vært omtalt og enda flere kritiserte avisen for å vise bilder der terroristen tok ladegrep. VG ble klaget inn for PFU, blant annet av Magnus Håkonsen (18), en overlevende fra Utøya. I klagen er han sitert på følgende måte:

Det å våkne til bilder av gjerningsmannen som er tilbake på Utøya, er så forferdelig provoserende, at det knapt kan beskrives. Det og i tillegg våkne til bilder og video av vedkommende som tar ladegrep, er som en mental voldtekt. Uttrykket har blitt brukt før, men det skal godt gjøres å finne et bedre eksempel på dets betydning enn dette. Etter det helvete vi har vært igjennom, fortjener ingen av oss å våkne til slik bildebruk. Det finnes etiske regler for pressen, vi foreslår at de håndheves. Dette vil kunne hemme salgstallene noe, men journalistene vil kunne leve med seg selv etterpå. Det at VGs redaktør faktisk mener at dette kan forsvares, er et tegn på lite innsikt, og ikke minst utsikt. Det finnes ingen måte slik bildebruk kan forsvares på, med unntak av salgstall.

VG har et omfattende forsvar for billedbruken, og viser til at det ikke er enestående at rekonstruksjoner av forbrytelser dekkes av pressen. Avisen peker på at informasjonsbehovet i saken er enormt og at det journalistiske grunnoppdraget – å dokumentere og rapportere det som faktisk har skjedd – knapt noen gang har vært sterkere. VG slår også fast at det er lang og bred tradisjon for å publisere bilder som kan representere en betydelig belastning for berørte.

PFU mente at VGs dekning av rekonstruksjonen var i samsvar med god presseskikk og uttalte blant annet:

Utvalget mener at det påklagede ladegrep-bildet må være akseptabelt ut fra et berettiget informasjonsbehov. Slik utvalget ser det, har bildet en betydelig informasjonsverdi. Pressens bilder har en annen funksjon enn politiets, både for debatten her og nå – og for ettertiden som historisk dokumentasjon. Når det gjelder alvorlighetsgrad, overgår bombeeksplosjonen i Oslo og massedrapene på Utøya alle nasjonale saker som tidligere har vært omtalt i norske medier i fredstid. Derfor finner utvalget at bildet er en viktig del av den offentlige samtalen i forkant av rettssaken, og at dette hensynet må veie tyngst. Utvalget legger også vekt på at bildet var plassert inne i avisen.

I dette tilfellet får altså argumentet om bildets informasjonsverdi gjennomslag, mens argumentet ble avvist i tilfellet Stavanger Aftenblad og Dagsavisen. Det er neppe tvilsomt at behovet for informasjon og dokumentasjon var langt større 23. juli enn 14. august.

Når denne artikkelen skrives, er august nesten blitt september, over ett år etter 22. juli. Ennå har det ikke blitt vist bilder som dokumenterer terroren på Utøya bedre. Helge Øgrim, som er redaktør for fagbladet Journalisten skrev i mars i år følgende om angrepene på Hammarströms Utøya-bilder og behovet for dokumentasjon av terroren:

Hammarströms serie gir ny kunnskap om Behring Breiviks fanatisme og ofrenes lidelser. Særlig et bilde fra pumpehuset, tilsynelatende tatt da politiet først når fram til åstedet, gjør voldsomt sterkt inntrykk.
Det er skrevet mye viktig tekst om hva AUF-erne opplevde på øya. Flere av disse skildringene har etterlatt oss med bilder. Men noen ganger har fotografiet en spesiell evne til å fryse skjellsettende begivenheter i bevisstheten, slik et knippe bilder fra konsentrasjonsleirene, den spanske borgerkrigen og Vietnam gjorde. Da er bildet et vern mot glemsel og kynisme.
I norske redaksjoner fins det flere slike bilder fra 22. juli. Noen av dem hører hjemme i offentligheten.

Hvor mange detaljer?

Den presseetiske balansegangen mellom sannhetskravet og hensynet til de pårørende i dekningen av 22. juli har ved ett tilfelle vært så krevende at den også har splittet PFU. Det skjedde under behandlingen av en klage mot ABC Nyheter. Nettstedet publiserte 21. november, fire måneder etter terrorangrepet, en nyhetsartikkel som omhandlet hva Anders Behring Breivik hadde fortalt politiet i avhør om henrettelsene på Utøya. Artikkelen ble klaget inn av Johannes Dalen Giske, overlevende fra Utøya og matros på MS «Thorbjørn». Han reagerte på alle detaljene i saken:

Artikkelen fremstår som en kavalkade av de aller verste detaljene fra Anders Behring Breiviks rekonstruksjon på Utøya. Her siteres avdøde menneskers siste ord gjennom gjerningsmannen, det er bilder av steder der foreldre har mistet barna sine og flere overlevende nevnes. Om enn ikke ved navn, så detaljert nok til at man selv og i noen tilfeller omverdenen kan forstå hvem det er snakk om.

Jeg er en av dem. I artikkelen sier ABB at han vurderte å drepe mannskapet ombord på MS «Thorbjørn», men ikke gjorde det fordi han trodde vi kanskje kunne være sivile. Senere i artikkelen omtaler han dette som en «militær strategisk feil». Frem til i går, søndag 21.11, var jeg av den oppfatning at han aldri var obs på min eksistens, og det er ganske traumatiserende å få det motbevist på en helt vanlig mandagskveld, uten noen som helst form for forvarsel. I tillegg er det sånn at steder der folk har blitt drept og omstendighetene rundt blir detaljert utbrodert i artikkelen. For mange av oss er det sånn at vi vet hvor folk døde men ikke særlig mye mer. Å få servert drapsmannens versjon blir da enda mer graverende.

Jeg, og mange andre overlevende, etterlatte og pårørende synes det er vondt at mediene benytter seg av det lekkede materiale. Politiet og systemet forsøker å gjøre dette så grundig som mulig for at vi som er i sorg skal få et så helhetlig og riktig nyansert bilde som mulig når vi lurer på hva som skjedde med våre venner og barn. Når da tabloidavisene og sjokk-pressen får tilgang på – og ikke minst benytter seg av – den informasjonen og velger ut det de mener vil selge aviser, gir det oss både dårligere informasjon, økt ubehag, flere spørsmål og flere traumer.

I sitt forsvar påpeker ABC Nyheter at det er fire måneder siden 22. juli, at alle ofre er identifisert med navn og bilde, at overlevende og pårørende har vært tilbake på Utøya og at mange ofre har stått frem i mediene og fortalt i detalj om sine opplevelser. ABC Nyheter skriver:

Vi vil framholde at i realiteten er ikke ABC Nyheters reportasje annet enn hva alle overlevende selv har forklart offentlig, bare at det denne gang er gjennom Breiviks egne ord og med tillegg av hans refleksjoner.

ABC Nyheter opplyser også at de informerte lederen for pårørendeorganisasjonen før publisering.
I dette tilfellet, og i etterkant av rettssaken, har en del av pressedebatten dreid seg om publisering av vitneavhør og annet materiale fra politiets etterforskning. ABC Nyheter sier i sin redegjørelse følgende om dette:

Ifølge medieadvokat Jon Wessel-Aas er ikke innholdet i avhørsdokumentene taushetsbelagte slik mange synes å tro – Det du forklarer politiet må du også være forberedt på å fortelle retten. Hensynet bak at det ikke er offentlig innsynsrett er først og fremst til etterforskningen, og ikke til de som har forklart seg, sier Wessel-Aas til journalisten.no 10/1–2012. Han poengterer at med unntak av politiet er det ikke ulovlig for partene å gi informasjon fra avhørene til pressen. Han mener at kritikken mot mediene eventuelt må handle om hva de har publisert, og ikke hvem som er kilden til informasjonen. Wessel-Aas minner om at når politiet uttaler seg om etterforskningen via media, gir de nettopp informasjon fra avhør.

Dette synet bekreftes av PFU. Det er ikke ulovlig for pressen å publisere materiale fra politiets etterforskning, men den må nøye vurdere konsekvensene av slik publisering både for etterforskningen og for enkeltpersoner som kan rammes av offentliggjøringen.

PFU legger stor vekt på å komme frem til enstemmige beslutninger, fordi dets posisjon ville svekkes dersom utvalget ofte hadde kommet med delte konklusjoner. I denne saken lyktes det imidlertid ikke å bli enige. Flertallet konkluderte slik:

Slik utvalget ser det, ville det vært fullt mulig å omtale hva siktede har sagt i avhør i mer generelle ordelag, det vil si uten å bringe så mange detaljerte opplysninger fra konkrete hendelser under drapsperioden. Utvalget viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

Utvalget legger stor vekt på at omtalen av massedrapene på Utøya berører svært mange unge ofre – noe som er spesielt i denne saken – og som må medføre økt varsomhet og større omtanke når det gjelder gjengivelsen av hva som skjedde den dagen. Etter utvalgets mening fremstår artikkelen unødig belastende for pårørende og ofre som var uforberedt på at disse opplysningene ville bli publisert.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, hvor det blant annet heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.»
På dette punkt mener utvalgets flertall at ABC Nyheter har brutt god presseskikk.

Mindretallet, som bestod at John Olav Egeland, kommentator i Dagbladet, og Georg Apenes, jurist, tidligere direktør i Datatilsynet og representant for allmennheten i PFU, uttalte derimot:

Utvalgets mindretall har kommet til en annen konklusjon. I tida etter 22. juli 2011 har mediene hatt som oppgave å belyse, kommentere og bringe fram ny kunnskap om terrorhandlingene. Saken har et usedvanlig alvor, omfang og betydning. Den berører svært mange.

Dette forplikter mediene til en balanse som både ivaretar hensynet til de etterlatte og pårørende, og offentlighetens behov for informasjon. Den aktuelle reportasjen gjengir gjerningsmannens politiforklaringer i betydelig detalj, men gir samtidig relevant informasjon om hans tenkesett, motiver og strategi i møtet med politiet. Fremstillingen gir samlet et sterkt inntrykk, men er ikke unødig utpenslet.

Utvalgets mindretall mener ABC Nyheter ikke har brutt god presseskikk.

Konklusjon

De ekstreme terrorhandlingene 22. juli setter sentrale spørsmål om pressens oppgave på spissen. Hvilke grenser bør pressen sette for sin beskrivelse av virkeligheten når denne er skremmende og belastende for mange? Hvor mye kan pressen fortie før dekningen blir falsk og løgnaktig og pressen dermed svikter sin forpliktelse til å bedrive sannferdig formidling? Når presseetikk blir diskutert, synes de fleste ensidig å være opptatt av publiseringsreglene i Vær Varsom-plakatens kapittel 4 og glemmer de forpliktelser enhver journalist har til å søke sannheten – også når den er grusom, støtende og krenkende for mange.

Den presseetiske debatten etter 22. juli er dominert av pårørende og etterlatte og deres advokater. De som har vært mest aktive, har også vært de mest restriktive i sitt syn på hva og hvordan mediene burde publisere. Noen tar til orde for at terroristen bør forties og glemmes, men det vil ikke skje og bør ikke skje.

De restriktive stemmene i debatten om pressedekningen har hatt stort gjennomslag. AUF-leder Eskil Pedersen har i debatter gitt mediene ros for publiseringsvalg som har tatt hensyn til pårørende og etterlatte. Debatten om pressens rolle og dekning blir krevende fordi det er vanskelig å bestride synspunktene til mennesker som har lidd store personlige tap. Det er imidlertid viktig å holde fast ved, ikke minst når det er omstridt, at pressen har også andre hensyn å ta enn hensynet til berørte og etterlatte.

Under rettssaken der tiltalte satt pent oppdresset og alt gikk dannet for seg, gav enkelte uttrykk for at terroristens grusomme handlinger kom i skyggen av debatten om hans tilregnelighet. Den danske avisen Information har vært opptatt av dette poenget, at ugjerningen må dokumenteres, fordi pressen har en forpliktelse til å fortelle sannheten også når den knapt er til å bære. Avisen har derfor kombinert noen av Hammarströms bilder fra Utøya med rettsmedisinske beskrivelser av hvilke skader drapsmannen påførte ofrene. Det er sterkt å lese og se, men det gir et sannferdig bilde av terroren. Det har norsk allmennhet ennå ikke fått. TV 2 vedgår i sin oppsummering av egen terrordekning at journalistiske valg ble påvirket av at journalister var personlig berørt av det som skjedde. Fordi angrepet var så hensynsløst og omfattende, ble dekningen mer hensynsfull enn den ofte er i mindre drapssaker der informasjonsbehovet er mikroskopisk i forhold til situasjonen kvelden 22. juli. Kanskje spilte det også en rolle at mange reportere på vakt om ettermiddagen fredag 22. juli 2011 var unge, uerfarne sommervikarer.

Norske redaksjoner sitter på mye materiale fra denne fredagen som ikke er publisert. Etter min mening har de en forpliktelse, formulert i Vær Varsom-plakatens første kapittel, til å lage dokumentarer og reportasjer i fremtiden som er mer dekkende for 22. juli-massakren enn det vi hittil har sett. Og de vil komme. NRKs Stein Bjøntegård skriver om kanalens upubliserte materiale: «Vi har mye materiale som ikke ble vist, både av etiske og andre grunner. Vi har tatt vare på det, fordi det av en eller annen grunn kan bli aktuelt å bruke det.»

Vil dette være hjerteløst i forhold til pårørende og etterlatte? Ja, på en måte vil det være det. De vil igjen og igjen bli minnet om en dag som ødela så mye for dem. Men å fortie forbrytelsen, å sminke den, vil bare tjene forbryteren. Også for dem som døde den 22. juli, som ikke har noen vei å gå videre, som ikke har noe å legge bak seg, må det være viktig at deres historie i all sin gru blir kjent, og blir en del av nasjonens felleseie og dermed holdt levende for all fremtid.

I denne artikkelen vil jeg presentere og utdype disse hovedpunktene fra de fire studentbidragene:

• Av tv-kanalene var TV 2 først ute med viktig informasjon, men NRK brukte langt flere kilder i sin dekning av terroraksjonen det første kaotiske døgnet.
• I det øyeblikk gjerningsmannens identitet ble kjent, oppstod det en bemerkelsesverdig endring i språkbruken i nyhetene.
• Aktive Twitter-brukere opplevde dette mediet som en rask og pålitelig nyhetskilde denne dagen — forutsatt at “du følger de rette personene”.
• Skadde personer som ble eksponert på bilder i nyhetsmediene, har ingen innvendinger til at det i denne situasjonen ble publisert slike bilder av dem uten samtykke.

Dette er fire separate og selvstendige studier, med ulik metodebruk og uten annen sammenheng enn at de handler om representasjonen av 22. juli i mediene det aller første kaotiske døgnet.

Terrordøgnet på tv

Fjernsynet var den viktigste kilden for informasjon de første timene etter terrorangrepet 22. juli (se f.eks. Kristian Tolonens presentasjon om mediebruken 22. juli (pdf), lagt fram på medlemsmøte i Kommunikasjonsforeningen 06.10.2011). Men hva gjorde egentlig våre to landsdekkende TV-kanaler da bomben ved regjeringskvartalet gikk av? Hva sendte de på lufta? Var det noen forskjeller mellom dem?

Journaliststudentene Siri Eggen, Natalie Remøe Hansen og Hanna Haug Røset har gjennomført en kvantitativ og komparativ innholdsanalyse av NRKs og TV 2s sendinger de første 24 timene etter at terrorangrepet startet. Begge kanalene hadde kontinuerlig nyhetssending i denne perioden. Undersøkelsen avdekker noen markante forskjeller mellom de to kanalene.

Tidslinjen
Ved hjelp av en tidslinje viser artikkelforfatterne tidspunkt for publisering av sentrale opplysninger. Her er noen eksempler:

Bomben ved regjeringskvartalet gikk av klokka 15.25. TV 2 var på lufta av med ekstra nyhetssending fra klokka 15.48. Kanalen hadde levende bilder fra regjeringskvartalet fra ca. 15.50, og en standup-reporter på lufta omtrent samtidig. NRK startet sin sending klokka 16, og viste sine første bilder fra regjeringskvartalet tre minutter senere, samtidig som de hadde telefonintervju med en reporter på Ullevål.

NRK intervjuet den første eksperten – Atle Mesøy, introdusert som «ekspert på islamisme og terror» — klokka 16.13. TV 2 hadde sin første terrorekspert i studio klokka 16.35.

Skytingen på Utøya startet klokka 17.21 og Nordre Buskerud politidistrikt mottok den første meldingen klokka 17.24. På TV 2 nevnes Utøya først av statsminister Jens Stoltenberg klokka 18.00, og på NRK nevnes Utøya i et spørsmål til politiet klokka 18.03 — et spørsmål som ikke blir besvart. TV 2 har en egen melding om Utøya klokka 18.17, NRK kl 18.22, altså nøyaktig en time etter at skytingen startet. Begge redaksjonene var godt kjent med aktiviteten på Twitter der den første meldingen om skyting ble sendt klokka 17.36, men man ventet altså med å nevne dette.

Klokka 18.17 opplyser TV 2 at en mann utkledd som politi skyter på Utøya. Klokka 18.24 melder NRK det samme. En time senere melder begge kanalene omtrent samtidig at mannen er pågrepet. Opplysningene om at mannen er etnisk norsk, kommer i begge kanalene klokka 23.21, da politiet holder pressekonferanse. TV 2 forteller klokka 01.44 at den pågrepne heter Anders Behring Breivik, NRK forteller det samme klokka 02.53.

TV 2 var også litt tidligere ute enn NRK med standup fra Sollihøgda, altså om Utøya. TV 2 sender det første intervjuet med en overlevende fra Utøya klokka 23.45. NRK har et lignende intervju klokka 00.58.

Tidslinjen viser at TV 2 i mange tilfeller er ute noen minutter før NRK med sentrale opplysninger. I andre tilfeller kommer informasjonen samtidig på de to kanalene.

Sjanger
Det første døgnet er det overføring av pressekonferanser som er den dominerende sjangeren i begge kanaler. I løpet av de første 24 timer bruker NRK over 6 timer på å vise pressekonferanser, mens TV 2 bruker 4,5 timer (tallene inkluderer en rekke repriser).

Når det gjelder bruk av reportasjer og standup, er det store forskjeller mellom de to kanalene (med reportasjer menes her sammensatte og redigerte videoer som er laget ferdig før de sendes. Med standup menes direkteinnslag med reporter som rapporterer fra felten). NRK har til sammen nesten fire timer med reportasjer, mens TV 2 har litt over to timer. Til gjengjeld bruker TV 2 dobbelt så mye standup som NRK — henholdsvis fire mot to timer. Vi ser altså at TV 2 i så måte produserer nyheter på en raskere og enklere måte enn NRK. Mens TV 2 kommer seg til stedet med en reporter og et kamera og går direkte på lufta, legger NRK større vekt på å gjøre opptak som klippes og redigeres til en ferdig reportasje før den sendes.

I løpet av det første døgnet laget NRK 23 reportasjer, som de sendte til sammen 97 ganger. TV 2 laget bare ti reportasjer, som de sendte til sammen 68 ganger. Men her er det også en annen forskjell: TV 2 endrer gjerne sine reportasjer litt fra gang til gang, de klippes, forkortes eller omredigeres på andre måter, mens NRK sender reportasjene i reprise uten å røre dem. En av NRKs reportasjer ble sendt 13 ganger, uten at det ble gjort noe med den.

En annen iøynefallende forskjell mellom de to kanalene ligger i nyhetsankerets rolle og funksjon. Mens ankerets rolle i NRK stort sett er begrenset til å inn- og utannonsere innslag, i tillegg til å lese korte meldinger, har ankeret i TV 2 en annen og mer omfattende funksjon. På TV 2 kommenterer ankeret i større grad bilder som vises, til tider tydelig improvisert. Nyhetsankerne (de er ofte to) oppsummerer også situasjonen med egne ord, de refererer fra Twitter og fra nettaviser, kommenterer og samtaler seg imellom, og har en friere rolle. I løpet av de første 24 timer snakket ankerne på NRK i 1 time og 48 minutter. På TV 2 snakket ankerne i 4 timer og 39 minutter, altså nesten tre ganger så mye.

Kilder
NRK har flere unike kilder enn TV 2. Innholdsanalysen av det som ble publisert viser at NRK i løpet av det første døgnet har 94 kilder, mens TV 2 har 58.

Blant kildene er det gruppen “politikerne” som får mest tid. Mye av dette er hentet fra pressekonferanser, og de samme innslagene blir sendt mange ganger. Statsminister Jens Stoltenberg er den som dukker hyppigst opp, han er faktisk nøyaktig like mange ganger på skjermen i begge kanalene, 28 ganger i løpet av det første døgnet.

Andre viktige kildegrupper er “støtteapparat” og “ofre”. Representanter for de overlevende fikk langt mer tid på TV 2 enn på NRK. Denne kategorien inneholder imidlertid ganske få kilder som fikk snakke lenge.

De to kanalene gir omtrent like mye plass til eksterne eksperter, mens NRK bruker kommentatorer fra egen redaksjon i langt større grad enn TV 2.

«Sterke bilder»
Hva er sterke bilder? Her har våre student-forskere gjort en vurdering basert på eget skjønn. Det handler for eksempel om bilder av skadde mennesker, blodige og med synlige skader. Det omfatter også bilder av halvnakne og gråtende ungdommer ved vannet, og av personer som blir båret bort. Det blir publisert bilder av døde mennesker på Utøya, og av likposer.

Begge kanalene viser omtrent like mye av dette, om lag 40 minutter på begge kanaler. De samme bilder vises flere ganger på begge kanaler. Men det er en betydelig forskjell: TV 2 går nærmere enn NRK. TV 2s bilder er tatt på kortere avstand.

Men TV2s anker advarer stort sett alltid mot sterke bilder. Det gjør ikke NRK.

Et siste poeng når det gjelder bilder: NRK hadde et helikopter over Utøya, og tok bilder herfra mens terroraksjonen pågikk. Uten at NRK på dette tidspunkt var klar over hva som foregikk der nede, ble det tatt bilder av gjerningsmannen i aksjon, av døde mennesker og av ungdommer i vannet som svømte vekk fra Utøya. NRK har fått mye kritikk for disse bildene i ettertid. Av denne undersøkelsen går det fram at NRK viste disse bildene i til sammen 30 minutter. Men TV 2 viste de samme bildene – som de kjøpte fra NRK – i 52 minutter, altså nesten dobbelt så lenge.

“Framing”, ordbruk og tolkning

Nyhetsmediene brukte fra første stund en “terrorramme” for å fortolke det som skjedde 22. juli. Men på et bestemt tidspunkt i løpet av det første døgnet, forsvinner terror-ordbruken i den løpende nyhetsdekningen. Dette skjer rundt klokka 22.45, da gjerningsmannens identitet blir kjent. Senere dukker terrorrammen opp igjen. Men hvordan skal vi forstå det som skjer med språkbruk og tolkning på akkurat dette tidspunktet?
Kristin Grydeland har ved hjelp av såkalt framing-teori undersøkt språkbruken i to nyhetsmedier (Dagsrevyen og Dagsavisen) i to ulike tidsrom. Det første tidsrommet omfatter de 7–8 timene fra terroraksjonen startet fram til gjerningsmannens identitet ble kjent. Den andre perioden består av det påfølgende og like lange tidsrommet etter at denne opplysningen ble kjent.

I det første tidsrommet bruker Dagsrevyen begrepet “Terroranslag/angrep” 35 ganger. I det andre tidsrommet — som altså varer like lenge – brukes begrepet kun to ganger. I stedet blir andre begreper tatt i bruk. Ord som “tragedie”, “katastrofe” og “massakre” brukes hyppigere etter at gjerningsmannens identitet ble kjent..

Det oppstår altså en bemerkelsesverdig forandring i språkbruken da det blir kjent hvem terroristen er. Vi er her vitne til at en tolkningsramme går i oppløsning, og erstattes av en annen. Fra først av var det en “terror-framing” som ble aktivert. For journalistene framstod det som naturlig og selvsagt å knytte anslaget til begreper som “islamister” og “anti-vestlig”. Når det viser seg dette er feil, oppstår det en forvirring. Journalistenes forståelse av terror stemmer ikke med virkeligheten, og slutningen blir da enkel: dette er ikke terrorisme, fordi det ikke oppfyller “terrorismekravene”. I stedet blir en annen fortolkningsramme aktivert. Hendelsen omtales fortsatt som grusom, gjerningsmannen karakteriseres som drapsmann og morder – men altså ikke som terrorist, slik man gjorde tidligere på dagen. Betegnelsen “drapsmann” er selvfølgelig svært negativt ladet, men det er mer knyttet til “alminnelig” kriminalitet enn terror. Det kan med andre ord virke som om mediene går fra å tolke hendelsene inn i en terrorramme til å tolke dem inn i en kriminalitetsramme.

Vi ser også at handlingene i denne perioden karakteriseres som “avskyelige”, “umenneskelige” og “vanvittige”, eller rett og slett som “galskap” – men kun etter at gjerningsmannens nasjonalitet ble offentliggjort. Spesielt bruken av ordene “vanvittige handlinger” og “galskap” er talende. De antyder at den som har gjort dette ikke egentlig er tilregnelig. Dette ble ikke antydet før mediene fikk vite at det var en nordmann som hadde stått bak angrepene.

Mediene er altså mer tilbøyelige til å karakterisere terrorangrepene som “tragedier” etter at de fant ut at en hvit nordmann sto bak. Dette er talende, fordi begreper som “katastrofer”, “tragedier” og “mareritt” gir bestemte konnotasjoner. De er betegnelser på hendelser som er forferdelige, men de antyder samtidig at det ikke står noen skyldige aktører bak. Ingen kan jo holdes ansvarlig for en naturkatastrofe. Ved å bruke disse betegnelsene toner man altså ned at dette er handlinger utført av en bevisst aktør.

Dette gjelder altså for nyhetsdekningen det aller første kaotiske døgnet. Senere er jo terror-språkbruken kommet tilbake for fullt.

Twitter som nyhetskilde

De første skuddene på Utøya falt kl 17.21. Ifølge 22. juli-kommisjonen ble den første Twitter-meldingen om skyting på Utøya registrert 17.41. Dette er trolig ikke helt korrekt. Det ble sendt minst én tweet enda tidligere, klokka 17.36, fra en pårørende som hadde fått en sms (jfr NRKs oversikt over twitter-strømmen 22. juli og rettelsen nederst i artikkelen). Til sammenligning publiserte nrk.no sin første melding om skyting på Utøya klokka 17.56, og NRK tv klokka 18.22.

Hvordan opplevde brukere av Twitter dette mediet som nyhetsformidler den 22. juli? Kunne de stole på informasjonen de fikk via Twitter? Elisabeth Gjestland har spurt et utvalg informanter om dette. Gruppen av informanter er hentet fra forfatterens egen omgangskrets på sosiale medier. Utvalgets karakteristika er derfor noe usikkert, noe som er en metodisk begrensning i dette prosjektet. Av de 100 personene som svarte på spørreskjemaet, var det 65 som hadde brukt Twitter aktivt i timene etter at bomben gikk av.

• 85 prosent av respondentene fikk sentral informasjon om terroraksjonen først på Twitter…
• …men de fleste sjekket på nettaviser og på TV om informasjonen stemte.
• Mange fikk for eksempel vite gjerningsmannens navn på Twitter lenge før navnet ble publisert i de redigerte mediene.
• Opplever informantene at Twitter er pålitelig som nyhetskilde? Et typisk svar er «Ja, hvis man følger de rette personene».

Til det siste punktet: Twitter-brukerne vet selvsagt at det formidles både rykter, sladder og korrekt informasjon på Twitter, men de driver altså selv kildekritikk og vurderer kildens troverdighet. Blant twitterbrukerne skjer det også fortløpende en «pushing» av tweets som vurderes som troverdige, slik at nettopp disse får oppmerksomhet og blir spredt.

Bilder av skadde personer

22. juli og de påfølgende dager publiserte nyhetsmediene bilder av skadde personer som var rammet av terroren. I flere tilfeller ble det publisert bilder av en karakter som norsk presse ellers unngår å vise.

Hva tenker de som ble avbildet om disse bildene? Hvordan opplevde de å bli fotografert i denne situasjonen? Kjersti Fossåskaret Eltoft har gjennomført halvstrukturerte kvalitative intervjuer med fire personer som ble avbildet enten i skadet tilstand utenfor regjeringskvartalet eller i relativt forkommen tilstand etter å ha blitt reddet fra Utøya.

• Ingen av informantene synes at fotografene opptrådte pågående eller provoserende.
• Ingen av informantene ble spurt om samtykke før de ble tatt bilde av. De ble heller ikke spurt om samtykke i etterkant. Samtlige synes at dette i denne situasjonen var helt greit.
• Informantene uttrykker stor forståelse for at nyhetsmediene “gjorde jobben sin” ved å dokumentere situasjonen gjennom bilder, og at de selv ble fotografert som et ledd i dette.
• Det kommer frem i intervjuene at informantene aksepterer pressefotografenes arbeid, men misliker at privatpersoner filmet og tok nærgående bilder av dem i en sårbar situasjon.

Selv om nyhetsmediene i dette tilfellet gikk lenger i å publisere bilder av skadde personer enn det som er vanlig i norsk presse, blir det altså akseptert av dem som ble eksponert. Dette viser at presseetiske regler og etablert praksis ikke nødvendigvis gir det hele og beste svaret i en ekstrem situasjon. Her er det en situasjonsbestemt dømmekraft som gjelder. Informantene i denne undersøkelsen synes å ha tillit til at de profesjonelle fotografene fra de redigerte mediene besitter dette. Samtidig skal vi huske på at det er et lite antall informanter i denne undersøkelsen. Følsomheten for publisering av “eget bilde” varierer som kjent sterkt, og andre informanter vil kunne gi andre svar.

Ved å analysere politisk interesse, medlemskap i politiske organisasjoner, viljen til å stemme ved valg og selve valgdeltagelsen etter 22. juli, konkluderer de med at i den grad det er en Generasjon Utøya, har dette gitt utslag i en økt bevisstgjøring knyttet til verdien av å delta i politiske partier og ved valg. I særlig grad gjelder dette unge mellom 16 og 18 år.

Forskerne argumenterer for at ettersom terroren var spesielt rettet mot ungdom i sine politiske formative år, ville det gi økt politisk mobilisering i denne aldersgruppen. Flere funn har pekt på økt politisk interesse blant hele befolkningen etter terrorangrep. Det er imidlertid blant de unge at den økte politiske mobiliseringen ser ut til å vedvare. For eksempel viser den amerikanske statsviteren Robert Putnam at de amerikanerne som var unge 11. september 2001, viste en høy politisk interesse og høy valgdeltagelse ikke bare rett etter terroren, men også i årene etter. Fire år etter 9/11 skrev han i artikkelen “Still bowling alone? The post‑9/11 split”: (pdf)

It’s easy to see that we needed effective governmental action: to coordinate volunteers, police national borders, design emergency response preparedness, engage in diplomacy, and train police and firefighters. Government and politics mattered. If young people used to wonder why they should bother to vote, Sept. 11 gave them an answer.

Putnam argumenterte videre for at denne politiske mobiliseringen av de unge også kan ha bidratt til Obamas seier i 2008. Demokratene appellerte til en aldersgruppe som ikke ellers ville deltatt i valget og gjennom å ta i bruk nye sosiale medier i valgkampen.

Politisk mobilisering blant unge gjennom valg og partimedlemskap

En økende bekymring knyttet til synkende valgdeltagelse og lavere politisk aktivitet i de fleste vestlige demokratier, har ført til mer oppmerksomhet om unge menneskers involvering i demokratiske prosesser og deltagelse i demokratiet. Valgdeltagelsen blant førstegangsvelgere i Norge har vært lav og synkende de siste årene, og ved lokalvalget i 2007 stemte kun 35 prosent av aldersgruppen 18–21 år (lokaldemokratiundersøkelsen gjengitt i rapporten «Ett år etter 22. juli»).

Terrorangrepene førte til mer debatt om demokrati, åpenhet og inkludering, mange mobiliserte for å beskytte de liberal-demokratiske verdiene, og høyere deltagelse ved lokalvalget 2011 ble forventet.

Minnekonsert på Rådhusplassen i Oslo 22. juli 2012 (foto: aktivioslo, CC: by-nc-nd)

I stemmerettsforsøket 2011 framviste også forsøksvelgerne på 16 og 17 år en høyere deltagelse enn samtlige aldersgrupper opp til 30 år med en deltagelsesprosent på 58 prosent. Det er imidlertid store variasjoner fra kommune til kommune. Under 50 prosent brukte stemmeretten sin i Ålesund, Hammerfest og Re, mens 82 prosent deltok i Luster kommune.

I artikkelen «After Utøya: how a high trust society reacts to terror- Trust and civic engagement in the Aftermath of July 22» rapporteres det om 6200 nye medlemmer i forskjellige partier, men at det kun utgjør rundt 0,15 prosent av befolkningen og at det dermed ikke slår ut i undersøkelsen. Rapporten «Ett år etter 22.juli» konkluderer likevel:

Om vi ser de tre undersøkelsene etter terroren under ett og i sammenheng med medlemsøkningen de politiske ungdomspartiene selv oppgir, er det grunn til å anta at 22. juli kan ha bidratt til en viss medlemsmobilisering av unge mennesker til politiske partier, og at denne mobiliseringen har holdt seg.

Politikken ble mer relevant

Analyser av data jeg samlet inn i september og oktober 2011 omfatter blant annet ungdommers egen forståelse og oppfatning av politisk deltagelse etter 22. juli. Gjennom dybdeintervju med elever i videregående skole kommer det frem at de unge ikke snakker så mye om Utøya, verken med venner eller i klassen. I den grad de gjør det handler det om å ta vare på hverandre og samhold, ikke knyttet til politikk eller egen politisk deltagelse.

Av de elevene som forteller at de selv har meldt seg inn i politiske partier etter 22. juli, sier de at dette ikke har sammenheng med det som hendte på Utøya, men at de synes det ville være interessant og kjekt å melde seg inn, at de ville utrette noe. Når de snakker om venner som blitt medlemmer av politiske partier, forklarer de dette med at de ville meldt seg inn uansett ettersom de var engasjerte fra før.

Samtidig nevner de at de har fått øynene opp for poltikken i større grad. En av elevene jeg intervjuet uttalte «politikken har lyst litt meir mot dei unge, for å sei det sånn».

Dette tyder på at det kanskje kan være mer som spiller inn enn en Utøya-effekt. I artikkelen «Valgforberedelser og demokratisk oppdragelse etter 22. juli» diskuterer jeg hvordan den tradisjonelle skoledebatten ble erstattet med valgtorg høsten 2011, og erfaringene med dette. Ungdommene rapporterte om at politikerne snakket om ting som var viktige for de unge, og de likte at de kunne stille ungdomspolitikerne spørsmål og at det var lav terskel for å komme i kontakt.

Et annet element er hvordan stemmerettsforsøket for 16-åringer kan ha bidratt til å gjøre politikk mer relevant for de unge gjennom en rekke aktiviteter og informasjonstiltak spesielt rettet mot denne aldersgruppen.

I rapporten «Ett år etter 22. juli» vektlegges også hvordan ungdom har blitt mer synlig i det representative demokratiet og at et høyt antall unge ble valgt inn i kommunestyrene i 2011. I tillegg har det har vært flere ungdomspolitikere i media.

Ødegård finner i avhandlingen Motløs ungdom?: nytt engasjement i et gammelt demokrati at frykten for en politisk passiv ungdomsgenerasjon er overdrevet, da de unge tar i bruk andre deltagelsesformer som ligger utenfor tradisjonelle partipolitiske rammer. Andre studier har også vist at det ikke er like stor grunn til bekymring for en politisk apatisk ungdomsgenerasjon, dersom aksjonskanalen inkluderes.

Selv om det kan se ut til at de unges tilbaketrekning fra politikken ikke er like stor som fryktet, er det flere studier som retter blikket mot de unges tilbaketrekning fra formell politikk. Andre former for deltagelse tas i bruk, men det er flere som argumenterer for at det er viktig å arbeide for at de formelle kanalene, slik som valg, heller ikke skal svekkes.

Valgforskning viser at jo tidligere man deltar i valg, og desto flere ganger en gjør det, jo mer øker sannsynligheten for valgdeltagelse senere. Det gjenstår å se om den økte valgdeltagelsen etter 22. juli opprettholdes, men de kortsiktige effektene tyder på en generasjon som i større grad ser verdien av å delta i det representative demokratiet, gjennom valg og politiske partier.

Putnam skrev om unges politiske mobilisering etter 11. september:

As young Americans are more open to political participation than they have been in many years, educational and political leaders should seize this moment to encourage youth‘s engagement in political and social movements. The time is right to introduce a new, more activist civics education in our schools as well.

Et sted å begynne er å tilrettelegge for en demokratiopplæring som de unge selv mener bidrar til å gjøre politikken mer relevant, og at politikere snakker med og ikke bare til de unge.

 Hver og en av de som er gått bort er en tragedie. Til sammen utgjør tapet en nasjonal tragedie. Fortsatt strever vi med å begripe omfanget. Mange av oss kjente noen som er borte. Enda flere vet om noen. Jeg kjente flere.

Statsministeren peker på at dette er en skjebne både for enkeltmennesker og for landet som helhet. For å gi en fornemmelse av at de døde var konkrete mennesker, gjør han oppmerksom på at mange er direkte berørt, også ham selv. Så fortsetter han med konkrete beskrivelser, samtidig med at han slår de fryktelige, men ugjenkallelige fakta fast: våre venner og slektninger er døde.

En av dem var Monica. I rundt 20 år jobbet hun på Utøya. For mange av oss var hun Utøya. Nå er hun død. Skutt og drept mens hun skapte omsorg og trygghet for ungdom fra hele landet. Hennes mann John og døtrene Victoria og Helene er i Drammen kirke i dag. Det er så urettferdig. Dere skal vite at vi gråter med dere.

Et annet offer fremheves:

 En annen som er borte er Tore Eikeland. Leder av AUF i Hordaland og en av våre aller mest talentfulle ungdomspolitikere. Jeg husker at han fikk hele landsmøtet i Arbeiderpartiet til å juble da han holdt et engasjert innlegg mot EUs postdirektiv, og vant. Nå er han død. Borte for alltid. Det er ikke til å begripe. Dette er to av dem vi har mistet.

Ved å tale om Monica og Tore Eikeland presentere Statsministeren konkrete eksempler på noen av de mange vi har mistet og gir derved en tydeligere forståelse av at vi ikke bare har 77 ofre, men har mistet enkeltmennesker. Tall er matematikk, enkeltmennesker er skjebner. Etter Statsministeren har gjort det klart hva vi har mistet og konfrontert oss med de harde kjensgjerninger, avslutter han talens sentrale del med å fortelle oss alle hvem vi er og hvordan vi må forholde oss til det som er skjedd.

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk. Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”

Bakgrunnen er at Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening på vegne av alle norske medier søkte om tillatelse til opptak og fotografering under hovedforhandlingene som starter 16. april. Videre søkte Domstolsadministrasjonen om tillatelse til at disse opptakene skulle bevares for ettertid i en passende arkivinstitusjon. Oslo tingrett bestemte 9. mars at enkelte deler av forhandlingene kunne kringkastes og Domstolsadministrasjonen ble gitt tillatelse til arkivering av alle opptak i Riksarkivet.

Det er vanligvis ikke tillatt å kringkaste fra norske rettssaker. Oslo tingretts kjennelse kan leses som en konsesjon til medienes argumenter om at sakens historiske og alvorlige karakter tilsier at opptakene delvis kan gjøres tilgjengelig for allmennheten i samtid, og sikres i sin helhet som dokumentasjon for ettertiden. Her er det naturlig å vise til Treholt-saken der retten selv bestemte at det skulle gjøres lydopptak for å sikre den historiske dokumentasjonen for ettertiden. Det er tankevekkende at det fortsatt pågår en rettstvist om medienes tilgang til disse lydbåndopptakene. En samlet norsk presse ønsker innsyn for å gjøre en selvstendig vurdering av avslaget i Gjenopptakelseskommisjonen. Saken har vært gjennom tre instanser. Høyesteretts ankeutvalg opphevet lagmannsrettens avgjørelse om å nekte innsyn. Fortsatt er det endelige utfallet av saken uviss, men hadde det ikke eksistert opptak hadde det ikke vært en sak.

I sin vurdering av muligheten for bevaring av video- og lydopptak fra rettssaken mot Behring Breivik viser nå lagmannsretten til Orderud-saken der en søknad om å radiokringkaste rettssaken ble avvist. Avslaget den gang gjaldt ønske om direkte overføring i radio og har etter mitt syn ikke tilsvarende betydning som Treholt-saken når det gjelder viktigheten av å bevare dokumentasjon av saken for ettertidens forskning.

Den rettslige bakgrunnen for lagmannsrettens avslag er at to av vitnene har anket Oslo tingretts beslutning om å overføre opptak til Riksarkivet. I anken har de to vitnene lagt vekt på at tingretten ikke har vurdert om lyd- og billedopptak skal betraktes som en del av straffesakens dokumenter og dermed være tilgjengelig for innsyn etter straffeprosesslovens § 28. De to vitnene mener at dette åpner for at mediene på kort sikt kan påberope seg innsyn og publisere deler av vitneavhør som de mener beskyttes av Den europeiske menneskerettskonvensjonens bestemmelse om personvern, rett til privatliv og familieliv.

Det er all grunn til å ta på alvor vitner som sier de er redd for at de ikke kan uttale seg fritt i retten av frykt for medienes gjengivelse av deres vitnemål. Men i denne saken vil det være et voldsomt medieoppbud fra hele verden. Alle vitner må forvente at de blir sitert i rettsreferater. Dette kan de uansett ikke kontrollere. Alle risikerer å bli utsatt for feilsitering eller spekulativ gjengivelse fra en reporter som ikke har samme etiske nivå vi forventer av norske journalister. Da burde det også for vitnene være betryggende å vite at seriøse forskere i ettertid kan plassere deres vitnemål i en faglig betryggende kontekst.

Skal hensynet til enkeltvitners ønsker veie tyngre enn betydningen av å ha en komplett dokumentasjon som kan vurderes med ettertidens kritiske forskerblikk? Som pressehistoriker er jeg ikke i tvil. Det vil skje opptak i lyd og bilder av rettsprosessen av hensyn til alle tilhørere og medierepresentanter som ikke får plass i rettssalen. Disse opptakene må bevares for ettertiden.

Det finnes metoder for å regulere innsyn i dette materiale. Her kan hensynet til personvern også gjøres gjeldende. I lagmannsrettens kjennelse heter det at det “er utilfredsstillende at tingretten kun har gitt en anmodning om klausulering, og uansett er det usikkert om klausulering vil innebære et totalforbud for enhver til å hente frem filmopptaket før det har gått 25 år”. Jeg velger å lese dette som at det siste ord ikke er sagt. Spørsmålet om klausulering og om hvor materialet skal oppbevares kan diskuteres. Riksarkivet er etter min oppfatning best egnet til å håndtere dette på en forsvarlig måte. Men destruksjon av historisk materiale i det som blir omtalt som en av etterkrigstidens viktigste rettssaker synes korttenkt og historieløst.

• Last ned kjennelsen fra Borgarting lagmannsrett avsagt 30. mars 2012. (pdf).

Red.anm: Videre utvikling av saken

Oppdatering 25. juni: Saken har utviklet seg videre etter at denne artikkelen ble skrevet. Etter å ha vurdert saken på nytt opprettholdt Oslo tingrett 13. april sin beslutning om å overføre opptakene av rettssaken til Riksarkivet. Vitnene anket også denne kjennelsen. Lagmannsretten avviste anken i slutten av mai. “Vi er ikke kjent med at saken er anket til Høyesterett, og ankefristen er gått ut”, opplyser avdelingsdirektør Erling Moe ved Domstolsadministrasjonen til Vox Publica. Dermed ligger det altså an til at opptakene av 22. juli-rettssaken blir arkivert hos Riksarkivet.

Hva skjer med samfunnsdebatten etter 22. juli? Også dette spørsmålet har vi nærmet oss, blant annet med en grundig gjennomgang av argumentene for og mot anonyme ytringer på nettet.

1. januar 2012 overtok Leif Ove Larsen for Dag Elgesem som ansvarlig redaktør for Vox Publica. I året som kommer vil vi fortsette den redaksjonelle satsingen på ytringsfrihet på nettet. Institutt for informasjons- og medievitenskap (vår utgiver) skal gjennomføre et prosjekt om nettavisenes debattpraksis, og materiale fra dette vil bli presentert i Vox Publica.

Vi viderefører satsingen på bloggformatet, og har et par nye prosjekter på beddingen. Og så har vi konkrete planer om en redesign av nettmagasinet, to og et halvt år siden forrige relansering. Følg med!

De fem mest leste artiklene i 2011

Adecco-ligaen — kampen om sannheten, av Pål Hivand (Ad:varsel-bloggen).
“Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.” Jens Stoltenbergs tale i Oslo Domkirke 24. juli.
Mediestøtte uten kvalitetskrav, av Terje Angelshaug.
Statsministerens nyttårstale 2011, av Jens E. Kjeldsen (Retorikkbloggen).
Jordskjelv i Japan: Data og kartvisninger, av Olav A. Øvrebø (Fakta først-bloggen).

Slik fant lesere fram til Vox Publica i 2011

• 43 prosent kom via søkemotorer
• 35 prosent kom via lenker på andre nettsteder
• 19 prosent kom direkte til nettstedet