Vi har undersøkt folks holdninger til telefonavlytting, og spørsmålet vi reiste er om innbyggerne tar stilling til forslag om telefonavlytting ut fra allmenne, prinsipielle standpunkter, eller om holdningene deres er påvirket av hvilke grupper avlyttingen er rettet mot. Dersom holdningene er avhengige av målgruppe, er det slik at innbyggerne skjærer alle over én kam (for eksempel alle muslimer), eller er holdningene basert på vurderinger av hvilke grupper som oppfattes å være reelle trusler, for eksempel ved at de eksplisitt har fremmet trusler?

Vi har gjennomført et spørreskjemaeksperiment som viser at innbyggernes støtte til antiterrortiltak, som telefonavlytting, i stor grad er avhengig av hvilke grupper PST ønsker å avlytte. Resultatene tyder derimot ikke på at terrorfrykt er forbundet med lavere toleranse overfor muslimer som gruppe i Norge.

I spørsmål om personvern og rettssikkerhet, knytter befolkningen prinsipper og rettigheter til spesifikke undergrupper. Denne gruppedifferensieringen opptrer i to varianter. Den første fokuserer på egenskaper ved gruppene selv. Villigheten til å begrense ytringsfriheten kan være høyere overfor grupper som tydelig har proklamert eller demonstrert at de er villige til å bruke vold som politisk kampmiddel. Her baserer innbyggerne sine holdninger på informasjon om konkrete grupper som kan representere trusler mot innbyggernes sikkerhet. Antiterrortiltak fokuserer nettopp på slike “utgrupper”. PST peker i sine risikoanalyser på radikale muslimske miljøer og ekstreme høyreorienterte miljøer som de viktigste risikogruppene.

Foto: Lars Kjølhede Christensen cbnd

Hva slags antiterrortiltak godtar befolkningen, og rettet mot hvilke grupper?
Her fra markering mot terrorisme i København 16. februar 2015. To mennesker ble drept i terrorangrepene i byen 14.–15. februar.

Den andre varianten av gruppedifferensiering tar utgangspunkt i innbyggernes psykologiske reaksjoner på terrorhendelser. Forskningen som understøtter dette synet viser at terrorfrykt styrker tilhørigheten til grupper som er lik en selv, mens befolkningen blir mer fiendtlig innstilt overfor grupper de oppfatter som annerledes. Med andre ord: gruppetenkningen forsterkes i fryktpregede situasjoner. En miks av terrorhendelser og innvandring kan oppleves som en trussel mot sikkerheten i samfunn preget av økende etnisk mangfold. Det er interessant om nordmenn trekker et tydelig skille mellom ekstrem islam og muslimer generelt. Negative oppfatninger av muslimer er utbredt i Europa, og spørsmålet er om antimuslimske holdninger øker villigheten til å akseptere inngrep overfor norske muslimer generelt.

For å undersøke dette spørsmålet, utformet vi et spørreskjemaeksperiment. Det er to grunner til at et slikt direkte spørsmål kunne vært problematisk. For det første kan det tenkes at et direkte spørsmål om telefonavlytting av konkrete sosiale grupper er såpass sensitivt at respondentene ikke ville ha avdekket sine faktiske holdninger. I så fall ville et direkte spørsmål underrapportere befolkningens villighet til å gi politiet større handlingsrom overfor visse sosiale grupper. Det kan for eksempel tenkes at vi ikke ville vært i stand til å avdekke befolkningens toleranse overfor muslimer generelt. Et annet problem i tradisjonelle surveyundersøkelser er spørsmålet om kausalitet. Kan korrelasjonen mellom hvilken sosial gruppe som identifiseres og holdningen til telefonavlytting være påvirket av en tredje faktor, for eksempel befolkningens tillit til andre mennesker?

Surveyeksperimentet håndterer slike metodiske utfordringer, og er således velegnet både til å avdekke “skjulte preferanser” og ikke minst kausale sammenhenger. 1500 tilfeldig utvalgte personer fikk spørsmål om hvor villige de var til å gi PST rett til telefonavlytting. Vi stilte følgende spørsmål, som henviste direkte til etterforskningen av en terrorsak med den hensikt å gjør eksperimentet så realistisk som mulig:

Se for deg at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har bedt om lov til å avlytte telefonene til medlemmer eller sympatisører av [Gruppe X] fordi de tror det kan hjelpe dem i etterforskingen av en terrorsak. Noen mener PST bør få lov fordi det kan avverge terrorplott tidlig, andre mener PST ikke bør få lov fordi dette vil være et for stort inngrep i privatlivet til gruppen. Hvor enig eller uenig er du i at Politiets Sikkerhetstjeneste skal få rett til slik telefonavlytting?»

Spørsmålet hadde syv svarkategorier, der ytterpunktene var svært enig (1) og svært uenig (7). For å få tydelig frem betydningen av den sosiale gruppen anmodningen gjaldt, eksponerte vi respondentene (igjen tilfeldig) for ulike grupper i spørsmålsformuleringen. I alt delte vi utvalget opp i fire eksperimentgrupper og én kontrollgruppe: “En muslimsk fundamentalist-gruppe” versus “En muslimsk menighet”, og “En høyre-ekstrem gruppe” versus “Fremskrittspartiet”. I utgangspunktet hadde vi ingen grunn til å tro at befolkningen ville støtte telefonavlytting av Fremskrittspartiets medlemmer og sympatisører, men partiet ble valgt som kontrast til ekstreme høyreorienterte grupperinger. Disse fire gruppene utgjør eksperimentgruppene, mens respondenter eksponert for «En samfunnsgruppe» er kontrollgruppen. Kategorien «En samfunnsgruppe» er nøytral både politisk, religiøst og etnisk. Vi antar at respondenter eksponert for denne gruppen assosierer dette med hvilken som helst gruppering i samfunnet. Den eneste forskjellen mellom de fem gruppene av respondenter er at de ble eksponert for ulike sosiale grupper i spørsmålsformuleringen. Eksperimentet er derfor egnet til å kaste lys over hvilke sosiale grupper respondentene mener PST bør gis anledning til å bruke skjulte politimetoder overfor.

Resultatet av eksperimentet er vist i Figur 1, der det fremgår at befolkningen i høy grad er villig til å gi PST rett til telefonavlytting for å avverge terrorangrep.

Foto: Dag Arne Christensencb

Figur 1. Telefonavlytting: Resultater av gruppekategoriseringseksperimentet. (Gjennomsnitt med tilhørende 95 % konfidensintervaller – N=1,399)

Samtidig var det svært virkningsfullt å eksponere respondentene for ulike grupper. Det betyr at befolkningens holdninger til anmodningen om telefonavlytting fra PST er betinget av hvem metoden skal benyttes overfor. Minst villig var befolkningen til å la PST ta i bruk telefonavlytting for å overvåke medlemmer av FrP. Resultatet for FrP kan tyde på at overvåking av politiske partier oppfattes som sensitivt. Innbyggerne var mest tilbøyelige til å støtte anmodningen fra PST hvis den gjelder en av de to ekstremistgruppene – en høyreekstrem gruppe eller en muslimsk fundamentalistgruppe. Det er små forskjeller mellom de to gruppene, noe som tyder på at nordmenn oppfatter dem som likeverdige trusler. Dette tror vi kan ses i lys av terrorangrepet 22. juli 2011. Høyreekstrem terror har ikke bare vært en trussel i Norge, men noe landet smertelig har erfart.

Vår undersøkelse avdekker også et annet helt sentralt funn: Befolkningen trekker et tydelig skille mellom muslimske fundamentalister og muslimer generelt (“en muslimsk menighet”). Det innebærer at terrorfrykt ikke går ut over muslimer som gruppe. Våre resultater kan forstås i lys av responsen på terroren 22. juli. Politikere reagerte med å oppfordre befolkningen til solidaritet og fellesskap. Hva politikerne sier og gjør som respons på terrorhendelser, kan ha betydning for innbyggernes holdninger.

Om undersøkelsen

Undersøkelsen er basert på data fra Norsk medborgerpanel ved Universitetet i Bergen. Blogginnlegget tar utgangspunkt i en artikkel publisert og fritt tilgjengelig i Tidsskrift for samfunnsforskning.

Christensen, D. A., & Aars, J. (2017). Nordmenns holdninger til telefonavlytting: Resultater fra et surveyeksperiment. Tidsskrift for samfunnsforskning, 58(02), 191–209.

Jeg vil understreke at jeg ikke primært er ute etter å kritisere verken NRK eller andre. Det jeg håper på, er en smule diskusjon og tankevirksomhet på et område som er komplisert og fullt av dilemmaer.

Spørsmålet om medienes virkninger i allmennhet

Spørsmålet om medienes påvirkningskraft er på sett og vis det grunnleggende i det som regnes som moderne medieforskning. Men selve idéen om at en påvirkes av det en leser eller ser og hører er jo eldgammel og en forutsetning for tenkning om svært mange ting.

• Estetikk: Aristoteles’ teori om katharsis – renselsen en gjennomgår ved å se en tragedie framført. Og: “Du blir hva du leser”, dvs ser, hører etc
• Religion: Lesning av Bibelen, Koranen og andre hellige bøker antas å gjøre noe med oss
• Pedagogikk: Skolebøker og andre læremidler, fra flanellografen til powerpoint, har alltid vært ment å “påvirke”.

Men det har vært mange overdrevne forestillinger om direkte, nærmest mekanisk påvirkning.

Jeg forsket i sin tid på film og TVs forhold til publikum i Norge fra 1896 og framover, og fant bl.a. at lærerne i Stavanger i 1912 gjorde en spørreundersøkelse blant elevene i folkeskolen om deres kinovaner. De mente undersøkelsen klart viste at elevene ble dårligere på skolen og mer disponert for opphold på forbedringsanstalt. Sosiale forhold som forklarte disse sammenhengene så de helt bort fra.

Den allmenne forståelsen av litteraturens mulige skadevirkninger er godt summert i denne passasjen fra et hefte utgitt av en norskdomsmann på 1920-tallet med råd til ungdom som vil skaffe seg en boksamling verdt å ha:

Eg hugsar ein av skyldfolki mine som reint øydelagde nervorne sine med aa lesa røvarromanar. Han sat alle kveldar og laag fram etter alle næter og las. Men daa var han tilslutt so nerveveik at han hoppa høgt i stolen berre ei dør vart slegi att, og han tolde snaudt høyra stoveklokka tikka. Sidan kom han til sjøs og friskna til att; men eg veit ikkje om han vart heilt sterk. No er han sinnsjuk. Um romanlesnaden hadde noko skuld i det, er vel ikkje så godt aa segja noko visst um; Emen at slik unaturleg nervespaning kann gjera skade paa ein ungdom er visst nok.
(Anton Aure: Ungdom og bøker. Ei liti rettleiing for norsklynt ungdom som vil faa seg eigi boksamling. (2. Opplag, Bjørgvin 1924, s.4. Sitert fra Gripsrud 1990:170)

På bakgrunn av diverse mediepanikker og dårlig funderte advarsler som disse, har det vært en del medievitere som har redusert mediepåvirkningen til noe nær null. Men dét er, for å rime litt, bare tull. Spørsmålet om mediers virkninger er svært komplisert å svare på, men det er ingen grunn til å tvile på at det fins slike virkninger. Det blir ikke minst tydelig når det er snakk om virkninger av hvordan terrorhandlinger dekkes i mediene.

Terror og massemedier

Moderne terrorvirksomhet er utviklet i nær sammenheng med utviklingen av massemedier og demokrati. Aviser for et bredt publikum vokste fram for alvor i andre halvdel av 1800-tallet og det samme gjorde de liberale demokratienes statsform. De to henger allment sammen på flere vis. Noen har ment at det blant annet er fordi det primært er mer eller mindre demokratiske regjeringer som bryr seg om det som kalles “den offentlige mening” og i det hele tatt stemningen i folket. Viktigere er det nok at massemediene ut fra sine nyhetskriterier gir et kolossalt potensial for massespredning av et politisk budskap, uansett system.

Det som ble kalt gjerningens propaganda, “propaganda of the deed”, var fra midt på 1800-tallet knyttet til anarkister. De ville gjerne gjøre budskapet sitt kjent, og det gjennom voldelige handlinger som uttrykte dette budskapet, som når de tok livet av ledende figurer i datidens politiske regimer eller sprengte visse bygninger eller lignende. (Bakunin var for, Kropotkin var mot.) De visste avisene ville kaste seg over de voldsnyhetene de skapte. Anarkistene forlot etter hvert denne tradisjonen og konsentrerte seg mer om fagforeningsarbeid og andre relativt fredelige sysler.

Foto: Ninian Reid cb

Terror på tv: Dekning av angrepet i Nice 14. juli 2016 på Sky News.

Det kom et nytt internasjonalt oppsving i terrorisme da fjernsynsmediet begynte å bli vanlig i de fleste vestlige land. De puertoricanske nasjonalistene som i 1954 befant seg på galleriet i Representantenes Hus i Washington DC var for eksempel sannsynligvis oppmerksom på dette mediet da de foldet ut et stort puertoricansk flagg og begynte å skyte på representantene nedenunder. I Algerie var en del av kampen for løsrivelse fra Frankrike av terroristisk slag, og ledere der mente det var bedre å ta livet av én fiende i hovedstaden Alger enn ti fiender på en avsides plass der ingen fikk høre om det. Men her var det kanskje fremst pressen en satset på.

Utviklingen av fjernsynsteknologien i løpet av 60-tallet, særlig satellittkommunikasjon, gjorde formidlingen av tv-bilder over svære avstander veldig mye lettere. En rekke terrorangrep, fra flykapringer til angrepet på israelerne under München-OL, kan ses i sammenheng med dette. Det samme gjelder ETA, IRA, Baader-Meinhof-banden, Italias Røde Brigader med flere, bare for å nevne noen europeiske eksempler.

Selve idéen her, at voldshandlinger med mer eller mindre symbolsk karakter vil vekke stor oppsikt og bred dekning i massemedier som når store deler av eller hele befolkningen i ett eller flere land, med utbredt frykt som resultat, har holdt seg til i dag. Det mest spektakulære eksemplet er stadig angrepene med passasjerfly på Pentagon og særlig World Trade Center den 11. september 2001. Målene var ikke tilfeldig valgt. Hensikten var – og er – å vise til et politisk budskap og å spre frykt i befolkningen. Angrepet ga dessuten i flere år Al Qaida-lederen Osama bin Laden noe i retning av fripass til vestlige tv-nyheter: Hver gang han slapp en ny video på det internettet som nå var blitt en viktig kommunikasjonskanal for terroristene, ble den vist og kommentert i det uendelige.

Angrepene i Paris og Nice er blant mange eksempler på at terroristene stadig har medieoppmerksomhet som et hovedmål.

Mediedekningens virkninger

Omfattende mediedekning av terror og terrortrusler får frykten for terror til å stige og bre seg i befolkningen. Det er vist mange ganger.

Historikeren Harari, som jeg nevnte innledningsvis, mener – og det fins mye forskning som støtter hans oppfatning – at den voldsomme medieoppmerksomheten terrorhandlinger får, enten de er svære og spektakulære eller relativt små om enn stadig grusomme – tjener terroristenes interesser.

Terrordekningen skaper overdrevet, irrasjonell frykt, mener Harari og flere andre. Han viser til at antallet drepte i terrorhandlinger er kolossalt mye lavere enn tapstallene ved diverse slag i konvensjonelle kriger. Ja, i 2002, et år med spesielt mange palestinske terrorangrep inne i Israel – en buss eller en restaurant ble angrepet hver andre og tredje dag – døde til sammen 451 under disse angrepene, mens 542 døde i bilulykker.

Forskeren Michael Jetter, en økonom, har påpekt at “42 mennesker dør hver dag av terrorangrep, sammenlignet med 7 123 barn som dør av sult-relaterte grunner” på kloden (sitert etter The Guardian, 1. august 2015). Tenker en altså på antallet døde av sult eller antallet mulige ofre i en framtidig klimakatastrofe, er det klart det er andre ting enn terror vi burde være mer redde for.

En grundig analyse foretatt av amerikanske statsvitere (Nacos et al. 2011) viser hvordan George W. Bush og hans administrasjons bruk av terrorfrykt styrket presidentens stilling i opinionen. Hver gang Bush snakket til folket om terror ble dette ble grundig dekket og kommentert en masse i mediene. Påfølgende meningsmålinger registrerte at frykten for terror steg voldsomt i befolkningen — og samtidig steg presidentens popularitet markant. Selv om forskerne ikke kan dokumentere at terrorfrykten ble brukt bevisst for dette formålet, er det klart at sammenhengen må ha vært kjent for administrasjonen – og tanken om bevisst bruk er snublende nær. Slik arbeidet Bush-administrasjonen på lag med terroristene, sammen med mediene – med helt ulik motivasjon.

Terrordekning og dekning av selvmord

Men det er også en annen side ved overdrevet terrordekning som er svært viktig. Den dreier seg om mediedekningens virkninger på en svært liten men viktig del av publikum: Potensielle terrorister.

Det er et kjent faktum at bred og detaljert dekning av selvmord kan føre til sterk økning i antallet selvmord. Goethes roman Den unge Werthers lidelser er ofte regnet som et første eksempel på hvordan en beretning om selvmord kan resultere i et stort antall kopier. Derfor snakkes det også gjerne om “Werther-effekten” i forhold til moderne mediers omtaler av selvmord. Det kanskje mest kjente eksempelet fra nyere tid, er at det etter Marilyn Monroes selvmord i begynnelsen av august 1962 ble begått cirka 200 flere selvmord enn normalt i USA den følgende måneden.

Mange terrorhandlinger er nettopp en spektakulær form for selvmord. Det kan også gjelde såkalte skyteepisoder i USA uten religiøse eller politiske begrunnelser: De som utfører dem vet de mest sannsynlig vil bli skutt eller eventuelt dømt til døden. En gruppe ledet av Sherry Towers ved Arizona State University undersøkte i 2015 smitteeffekten av massedrap. I en periode på 13 dager etter høyprofilerte massedrap fant de at sjansen for nye massedrap økte med opptil 30 prosent.

Det er også ganske nylig publisert en undersøkelse som viser en lignende smitteeffekt av terrorhandlinger. Økonomen Michael Jetter (2015), som jeg viste til ovenfor, undersøkte sammen med medhjelpere mer enn 60 000 terrorhandlinger mellom 1970 og 2012 i 189 land ut fra rapporteringen i New York Times. De fant at én ekstra artikkel om en terrorhandling i NYT økte sjansene for påfølgende terrorhandlinger i samme land med mellom 11 og 15 prosent. I gjennomsnitt, kalkulerte forskerne, dør det mellom ett og to mennesker ekstra i den påfølgende uka dersom det har kommet én ekstra NYT-artikkel. Forskerne fant også at selvmordsangrep fikk atskillig flere oppslag enn andre typer angrep, og de mener dette kan være noe av grunnen til økende bruk av denne typen angrep.

Psykologen Anders Gravir Imenes pekte i en artikkel i VG i sommer på tre funksjoner som gjør at mediedekning av terror kan utløse flere terrorhandlinger:

• Informasjon: For de fleste av oss som leser om massedrap i media, vekker dette en følelsesmessig reaksjon av vemmelse og avsky. For noen individer, åpner det et mulighetsrom. Det gir dem en idé.
• Inspirasjon: Massedrapsmenn har tidligere massedrapsmenn som forbilder. Men hvordan slike mennesker, som har handlet så til de grader på kant med samfunnets forventninger, kan bli et forbilde, vet vi ikke sikkert. Outsider-rollen blir imidlertid ofte trukket frem når gjerningsmennene forteller hvordan denne personen kunne bli et forbilde.
• Tilhørighet: Det er ofte mistilpassede individer som gjennomfører massedrap, og gjennom massedrapet føler de tilknytning til andre som har begått lignende handlinger. Igjen er dette basert på gjerningsmennenes egne utsagn, og det er derfor ikke mulig å vite hva som kommer først; tilknytningen til de andre eller idéen/ønsket om å begå massedrap.

Den norske Vær Varsom-plakaten har en streng formulering av et presseetisk prinsipp med stor internasjonal utbredelse:

4.9. Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.

Dette er i tråd med for eksempel WHOs retningslinjer for selvmordsdekning fra 2002, som de oppsummerer slik:

WHAT TO DO
Work closely with health authorities in presenting the facts.
Refer to suicide as a completed suicide, not a successful one.
Present only relevant data, on the inside pages.
Highlight alternatives to suicide.
Provide information on helplines and community resources.
Publicize risk indicators and warning signs.

WHAT NOT TO DO
Don’t publish photographs or suicide notes.
Don’t report specific details of the method used.
Don’t give simplistic reasons.
Don’t glorify or sensationalize suicide.
Don’t use religious or cultural stereotypes.
Don’t apportion blame.

Jeg refererer dette, ikke fordi det er direkte overførbart til dekning av terror, men fordi det kanskje kan brukes i en diskusjon om prinsipper for terrordekning, gitt parallellene mellom de to temaene.

Massemediedekning og den digitale virkeligheten

Jeg snakket innledningsvis om forholdet mellom terror, demokrati og massemedienes utvikling. Men i dag kan en ikke snakke bare om tradisjonelle massemedier – verdensveven og smarttelefoner har forandret vilkårene for global kommunikasjon ganske radikalt.

Digitaliseringen av terroristenes kommunikasjon begynte med lette, små kameraer og redigeringsprogrammer som satte dem i stand til lettvint å produsere videoer med propagandabudskap av ulike slag. Men en trenger som kjent ikke lenger sende videokassetter til distributører og tv-redaksjoner. Med verdensveven og smarttelefonen er verden åpnet for kommunikasjon med spesielle publikumsgrupper hvor som helst og når som helst.

Dette er imidlertid et dårlig argument for at de tradisjonelle mediene skal fortsette å dekke hvert større terrorangrep vegg-til-vegg, detaljert, som sensasjoner. De spektakulære angrepene fortsetter jo trass i de nye, digitale kommunikasjonskanalene – terroristene er stadig interessert i mange og store oppslag.

Spørsmålet er om mediene fortsatt skal gjøre dette, eller om de skal endre sin praksis på en eller flere måter. Terror må selvfølgelig rapporteres, informasjonsbehov må tilfredsstilles. Det saken gjelder, er hvordan.

Bibliografi

Michael Jetter (2015) : “Blowing Things Up: The Effect of Media Attention on Terrorism”, Economics Discussion/Working Papers, Economics Department, University of Western Australia

Nacos, Brigitte L.; Bloch-Elkon, Yaeli; Shapiro, Robert Y. (2011): Selling Fear: Counterterrorism, the Media, and Public Opinion; Chicago: University of Chicago Press

Towers S, Gomez-Lievano A, Khan M, Mubayi A, Castillo-Chavez C (2015): Contagion in Mass Killings and School Shootings. PLoS ONE 10(7): e0117259. doi:10.1371/journal.pone.0117259

Terror ved Vestens dører

Massakren der 49 mennesker ble drept på nattklubben Pulse i Orlando, Florida 12. juni, var en ny påminnelse om at IS-terroren har flyttet seg til vestlige dører. Til tross for spekulasjoner om gjerningsmannens motiver, ble angrepet likevel utført med en lojalitetserklæring til IS i forkant. Angrepet i Orlando har likheter med flere angrep som har rammet Europa de siste to årene.

I sitt propagandamagasin Dabiq inspirerer IS leserne til blind vold mot vestlige borgere, og ærer muslimer som dreper selv én «vantro» fiende for dem utenfor “kalifatets” grenser. Denne type angrep fremstilles i  magasinet som en alternativ form for jihad, hvor en istedenfor å krige i fellesskap med IS, tar opp kampen på egen hånd i terrorgruppens navn. I forsøket på å forstå hva som kan motivere individer i Vesten til å handle etter IS sine ønsker, gir en retorisk analyse av magasinets innhold et potensielt svar på dette.

Dødelige oppfordringer

Med sitt engelskspråklige format og profesjonelle utforming er Dabiq tydelig rettet mot et vestlig publikum. Til tross for overfladiske likheter med magasiner som Time eller Newsweek, er IS-bladets retorikk full av alt fra dyptgående religiøse diskusjoner til direkte oppfordringer til handling, ofte av voldelig sort. På et grunnleggende nivå er dets innhold ment å rekruttere, og ikke minst ment å appellere til sine muslimske lesere.

Tre klare temaer bidrar til dette: polarisering, glorifisering av vold, og løftet om paradis. Sammen skaper de en farlig kombinasjon av fiendehat og fryktløshet, som ikke bare gir leserne mulighet å reise til Syria og Irak for å få utløp for aggresjon, men også til å krige i landene de befinner seg i. Med økningen i angrep fra slike IS-hjemmekrigere, er spørsmålet: Hva får de i bytte for å svare på terrorgruppens oppfordringer?

Berømmelse og status

Man Haron Monis, mannen bak terrorangrepet på kafeen i Sydney i 2014, Syed Rizwan Farook og Tashfeen Malik, ekteparet skyldig for San Bernardino-angrepet i USA året etter, og Elton Simpson og Nadir Soofi, de unge mennene som startet et angrep på et museum som utstilte karikaturer av profeten Muhammed i Texas, er bare noen av individene som har fått spalteplass i Dabiq. Som mønstereksempler på terror i Vesten, er heders-retorikken som omkranser dem sentral for den grunnleggende appellen bak det som gjør ensom-jihad attraktivt.

Magasinets 14 utgaver er fulle av hyllester både til muslimer som har utført angrep i Vesten, og til IS-medlemmer som æres etter sin død på slagmarken i Irak og Syria. Et eksempel i tiende utgave knyttes til førstnevnte. I en velredigert bildesamling vises 13 av IS sine hjemmekrigere (se bilde).

Bilde hentet fra Dabiq #10, side 5.

Omringet av vakre gule nyanser og stillbilder fra åsted i bakgrunnen, er dette en klar takk for deres innsats. Teksten «Join the caravan of the Islamic State knights in the lands of the crusaders» gjør likevel et slikt bilde til mer enn bare en hyllest. Det er også en direkte oppfordring til handling her: angrip de kristne land som ridderne av Den islamske stat har gjort før deg. Denne retorikken fungerer inspirerende og oppmuntrende for sympatiserende lesere. I tillegg viser en slik form for anerkjennelse innad i det ekstremistiske IS-miljøet, at søken etter berømmelse og status kan være viktige motivasjonsfaktorer for de som tiltrekkes av de voldelige oppfordringene magasinet publiserer.

Fra et utvendig perspektiv, speiler retorikken i magasinet på flere måter et virkelighetsbilde av livet som muslim i Vesten. Med flyktningkrisen som traff Europa høsten 2015, har både frykt for muslimer, men også fiendtlighet overfor denne gruppen, vært med på å skape polarisering i samfunnet.

I Dabiq er fremmedgjøring, undertrykkelse og diskriminering sterke temaer som på eget vis forsterker tanken om at en motarbeides av «vantro» krefter i verden. Slik blir hevn også en klar appell, da muligheten til å skade de som undertrykker og truer det muslimske folk, kan motivere en del av magasinets lesere. Et tydelig eksempel på en slik appell, fremtrer i artikkelen som omtaler dansk-palestineren Abu Ramadan Al-Muhajir. Den unge mannen tok livet av to mennesker i angrepene i København i fjor. I forordet til åttende utgave av Dabiq æres han for “(…) retaliating for his brethren in the Khilafah [kalifatet]”.

Et utvalg forsider av IS-magasinet Dabiq.

Når det kommer til det praktiske, er det likevel mer enn bare jakten på status og hevn som spiller inn. For både det å koordinere angrep, eller fysisk utføre dem, krever sterk motivasjon. Selv om Dabiq gir enkle steg for hvordan en best mulig gjennomfører angrep (ikke involvere mange personer, unngå kompliserte drapsmetoder), er det stor risiko knyttet til prosessen. Denne risikofaktoren er likevel også en appell. For gjennom faren for å avsløres, økes spenningen.

En IS-tilhenger fortalte i et intervju til Dabiq om gleden ved å slippe unna belgiske myndigheter, som var på jakt etter ham etter planleggingen av et bombeangrep i landet. Noen måneder etter artikkelen er publisert, er den samme mannen verdenskjent som Abu Umar Al-Baljiki, en av hovedmennene bak Paris-angrepene i november 2015. I dag er han død som konsekvens av sine handlinger, i likhet med de fleste andre som har fulgt IS sine voldelige oppfordringer, inkludert de som er nevnt i artikkelen her. Med en nærmest sikker død i vente, er det viktig å forstå at potensielle krigere trolig ikke frykter den, heller.

Frykter ikke døden

IS-forsker og journalist Patrick Cockburn skrev i en av de mer omfattende artiklene om IS, at denne terrorgruppen har en martyrideologi. Plasserer vi magasinets retorikk og ikke minst appeller i en slik kontekst, vil martyrkulturen Dabiq fremmer ved å ære de døde som i eksemplene over, få døden til å fremstå som mindre skremmende – og appellerende i seg selv.

Dabiqs tolvte utgave feiret de dødelige terrorangrepene i Paris i november 2015.

Radikaliseringsforsker Shiraz Maher forklarer at enkelte IS-tilhengere utvilsomt er såkalte martyrsøkere, som ser det å ofre seg selv som et eget mål for å bevise sin lojalitet til Allah og få skrevet navnet sitt inn i jihadist-annalene. Å potensielt dø er dermed ikke bare risikosport, snarere et eget steg for å bli kjent innenfor terrormiljøet, og ikke minst en sikker inngang til paradis med martyrstatusen som følger med. Dermed er det ikke unaturlig at IS-sympatisører som utsettes for slik propaganda, deler lignende tanker før de kaster seg ut i angrep mot Vesten.

Strategisk skifte?

Økningen i denne ensomme formen for jihad har i den siste tiden blitt omtalt som et skifte i IS sin strategi. Ifølge Franck Orban er angrepene en konsekvens av at terrorgruppen presses stadig tettere opp i et hjørne av de allierte styrkene på bakken i Irak og Syria.

Men selv om slagmarken for terror er utvidet, så bør en likevel kaste lys på skillet mellom IS som en organisert gruppe, og individer som er sympatisører og handler på vegne av IS. Førstnevnte er fortsatt den største trusselen av de to, og opprettholdelsen av kalifatet vil trolig alltid være viktigere enn angrep på den fjerne fienden for Den islamske stat. Denne prioriteringen er nettopp en del av terrorgruppens suksess. For med en utopisk fremstilling av kalifatet, kombinert med både actionfylt vold og fokuset på brorskap i retorikken, er IS-merkevaren sikret. Når terrorgruppen møter motgang med færre landområder, en nedgang i antall rekrutter, økonomiske tap, samt problemer med desertører, er de likevel langt i fra knust. For om det i dag er mer problematisk å fysisk dra til Syria og Irak for å bli en del av Den islamske stat, er det samtidig ikke mindre attraktivt for de radikaliserte ekstremistene å knyttes til terrorgruppen av den grunn.

I skrivende stund er angrepet på Istanbuls flyplass — som mange mener ble utført av IS-tilhengere – det fremste beviset på dette.

Hvordan reagere stilt overfor styrken i slike angrep? Og særlig, hvordan straffe de personene som er ansvarlige for å ha brakt vold og død til hjertet av fedrelandet sitt, hvordan straffe franskmenn som dreper andre franske borgere? I talen han holdt for parlamentsmedlemmer samlet i Versailles 16. november ga president Francois Hollande sitt svar: Muligheten til å frata binasjonale (personer med to statsborgerskap) som blir kjent skyldige i terrorisme deres franske nasjonalitet (statsborgerskap). Og det selv om de er født franske.

Den franske nasjonalforsamlingen — Assemblée Nationale — lyst opp i trikolorens farger. (Foto: assemblee-nationale.fr)

10. februar 2016, etter noen modifikasjoner av presidentens tekst, vedtok nasjonalforsamlingen muligheten til å ta statsborgerskapet fra personer som blir kjent skyldige i “forbrytelse eller forseelse som representerer et alvorlig angrep på nasjonens liv”. Referansen til de binasjonale var fjernet for å ikke provosere venstresiden mens “forseelse”, svakere enn “forbrytelse”, var lagt til for å overbevise høyresiden. Men før den kan skrives inn i grunnloven, må denne formuleringen bli vedtatt igjen av Senatet og bekreftes ved en folkeavstemning eller av et tre femtedels flertall av nasjonalforsamlingsmedlemmer og senatorer samlet i en kongress – en prosedyre som minst vil ta noen måneder.

Den lange historien om inndragning av statsborgerskap

Selv om det nå gjorde en dramatisk entré i fransk politisk debatt, har spørsmålet om inndragning av statsborgerskap en lang historie. Den første franske konstitusjonen, den fra 1791, forutså faktisk muligheten for at borgerne kunne miste “la qualité de Francais”, sin franskhet. I 1804 ble det i Napoleon Bonapartes sivilrettslige lovverk, Code Civil, nevnt tilfeller der en fransk person kunne miste sin nasjonalitet: “naturalisering foretatt i et fremmed land”, “bosetting foretatt i et fremmed land uten tanke på retur”, eller militærtjeneste utført i en fremmed hær “uten autorisasjon fra regjeringen”.

Mer enn førti år seinere la erklæringen om opphevelse av slaveriet 27. april 1848 til en moralsk dimensjon ved tapet av statsborgerskap ved å presisere at det er forbudt for alle franske å delta i slavehandel. Brudd på dette forbudet, medførte som konsekvens “tapet av status som fransk borger”.

Med den første verdenskrigen kom det en mistenksomhet overfor franske binasjonale som hadde beholdt sitt statsborgerskap i et fiendtlig land, i første rekke Tyskland. To midlertidige lover, en i 1915 og en i 1917, sa at i tilfelle krig mellom Frankrike og “en makt en naturalisert utlending kommer fra, så kan denne utlendingen fratas sin franske naturalisering hvis han har bevart statsborgerskap i sitt opprinnelsesland eller landet der han tidligere var naturalisert”. Målet var å forhindre alle typer forræderi. Denne dimensjonen ble presisert og gjort permanent i nasjonalitetsloven av 1927, som sa at en utlending som var naturalisert fransk, kunne få sitt statsborgerskap inndratt i en periode på ti år etter sin naturalisering, hvis vedkommende hadde “utført handlinger i strid med den indre og ytre sikkerheten” til republikken. Men denne regelen var først og fremst avskrekkende, bare 16 tilfeller av inndragning av statsborgerskap ble foretatt mellom 1927 og 1940.

Med inngangen i krigen mot Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, ble statsborgerskapsregimet hardere: Et dekret av 9. september 1939 ble i praksis utvidet til å gjelde alle franske som oppførte seg som om de kom fra en fremmed makt. Men denne bestemmelsen hindret ikke sammenbruddet i 1940 og etableringen av Vichy-regimet under ledelse av marskalk Pétain. Antisemitt og pro-tysk som han var, gjennomgikk han alle naturaliseringer som var innvilget siden 1927 og erklærte inndragning av 15000 statsborgerskap mellom 1940 og 1944, derav statsborgerskapet til 7000 jøder med utenlandsk opprinnelse. For første gang ble altså inndragning av statsborgerskap massivt brukt for å tjene logikken i en rasistisk politikk.

Mellom unyttighet og symboltiltak

I dag er inndragning av statsborgerskap hjemlet i artiklene 23–7, 23–8 og 25 i den franske Code Civil. Det kan anvendes på naturaliserte franske borgere som har utført “en forbrytelse eller en forseelse som utgjør et angrep på nasjonens fundamentale interesser”, deriblant forbrytelser eller forseelser knyttet til terrorisme, og binasjonale franske som “i praksis” oppfører seg som borgere av et annet land, samt alle franske borgere som “arbeider i en fremmed hær eller offentlig tjeneste” trass i regjeringens forbud.

I et intervju i avisen Le Figaro, mente Charles Prats, dommer og medlem av Det øverste rådet for utdanning og forskning, at fransk rett allerede tillater “tilbaketrekning av fransk statsborgerskap for alle individer som på den ene eller den andre måten yter støtte til Daesh (arabisk akronym for IS), enten de er binasjonale eller bare franske”. Skal en tro arbeidene til forsker på offentlig rett ved Universitetet i Lille, Jules Lepoutre, ble det foretatt 523 tilbaketrekninger av statsborgerskap mellom 1949 og 1969, og blant disse var “mange franske ved fødsel”, bekreftet han på nettstedet Slate. Siden 1970-årene er et tjuetalls statsborgerskap inndratt, i all hovedsak på grunn av terrorisme.

Representantene samlet til møte i den franske nasjonalforsamlingen — Assemblée Nationale (foto: assemblee-nationale.fr).

Hvorfor så innskrive tilbaketrekning av statsborgerskap i grunnloven i navnet til kampen mot terrorisme? “Det er et symbolsk tiltak”, bekrefter statsminister Manuel Valls. Men dette symbolet knuste i småbiter “den hellige alliansen” som var etablert i etterkant av angrepene i november. Alle politiske partier er delt i dette spørsmålet. På høyresiden støtter den tidligere presidenten Nicolas Sarkozy denne reformen ettersom han ser innskrivningen som en ideologisk seier for partiet hans, samtidig som hans gamle statsminister Francois Fillon mener at en slik endring av grunnloven verken er nødvendig eller hensiktsmessig.

Venstresiden, sett for seg, er ikke mer samlet: Christiane Taubira, Hollandes justisminister siden 2012, gikk ut av regjeringen 27. januar 2016 for å protestere mot inndragningen av statsborgerskap. I et essay publisert etter avgangen, “Hvisking til ungdommen”, nøler ikke den tidligere “Vokteren av Seglene” med å hevde at “et land bør være i stand til å ordne opp med sine borgere”.

En fare for demokratiet og republikkens enhet?

Konflikten har flyttet seg fra det politiske til det intellektuelle feltet. Inndragningen av statsborgerskap for franske borgere som ikke har bare én nasjonalitet, kan gjerne framstå som i motstrid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs konvensjon om statsløshet fra 1961. Regjeringen har følgelig hevdet at konstitusjonaliseringen av stasborgerskapsinndragning ikke kan skape statsløse. Men i så fall er det bare franske borgere med dobbelt statsborgerskap som blir berørt av reformens virkninger.

I et kommuniké av 23. desember 2015, hevdet menneskerettsforkjemperen Jacques Toubon at denne forskjellen i behandling, ved at den skaper “en fundamental deling av franske borgere i to kategorier”, vil være i strid med republikkens enhet. I en felles artikkel publisert i avisen Le Monde, hevdet for sin del Pierre Rosanvallon, professor i statsvitenskap ved Collège de France, Pierre Mazeaud, tidligere president i Konstitusjonsrådet og Jacques Attali, i sin tid rådgiver for den sosialistiske presidenten Francois Mitterrand, at å trekke tilbake statsborgerskap for forseelser innebar å “åpne døren for at en fransk borger en dag kan bli fratatt sitt statsborgerskap på grunn av offentlige ytringer, fagforeningsaktivitet eller uenighet om politiske ideer med en autoritær makt”.

De aller fleste vestlige demokratier har, i ulik grad, en proseydre for å inndra statsborgerskap. To unntak må likevel understrekes. I første rekke gjelder dette USA, der det ifølge en dom i Høyesterett i 1967 er umulig for statsmakten å frata noen amerikansk statsborgerskap uten å krenke borgerens suverenitet. Dernest Sverige, der Riksdagen 10. februar forkastet en endring tilsvarende den det samme dag ble votert over i Frankrike – men der, i det skandinaviske kongedømmet, foreslått av representanter for ytre høyre.

Guantanamo, determinisme og krigen mot terrorisme

I bunn og grunn, uansett spørsmålet om tilbaketrekning av statsborgerskap, kan det fundamentale spørsmålet sammenfattes slik: Hvor langt kan demokratiene gå i navnet av kampen mot terrorismen? Sikkerheten, opphøyet til den fremste av rettigheter, bør den gå foran borgernes frihet og rettigheter, med risiko for å ende i et autoritært samfunn?

Siden angrepene 11. september 2001 har USA og de europeiske landene hengitt seg til en krigs- og sikkerhetsmessig overaktivitet. I kjølvannet til “krigen mot terrorisme” som den amerikanske presidenten George W. Bush erklærte, har “preventive” og “straffende” invasjoner blitt gjennomført i Afghanistan og Irak. Et nettverk av hemmelige fengsler, som Guantanamo er inkarnasjonen av, er blitt opprettet av CIA under medvirkning av allierte land – i første rekke europeiske stater – for å innesperre og torturere personer “mistenkt” for terrorisme.

På et dypere plan er våre straffesystemer blitt endret på omfattende vis. Mens de tidligere handlet om å straffe et begått lovbrudd, med støtte i opplysningsfilosofenes ide om at ethvert menneske er fritt til å begå eller ikke begå et lovbrudd, forsøker de i dag å forhindre forbrytelser. De mange sikkerhetslovene som er vedtatt i Europa har lagt vekt på etterretning, profilering av “terroristtyper”, eksponensiell økning av databaser av alle slag om borgere og overvåkning av “risikobefolkninger” for å kunne forutse lovbrudd de mistenkes for å begå. Determinismen har vunnet over friheten. “Garantien i uskyldspresumpsjonen [at enhver er uskyldig til det motsatte er bevist] er svekket og erstattet av tiltak med sikkerhet som mål”, beklager John Vervaele, professor i europeisk strafferett ved det juridiske fakultetet ved Universitetet i Utrecht, i den generelle rapporten fra Den internasjonale organisasjonen for strafferett i 2009. Vi beseirer kanskje terrorismen, men vi risikerer å tape vår sjel.

Fra ville drømmer til opplysning

Krigen mot terrorismen er en krig uten ende, en evig krig. Dette kommer av selve naturen til terrorist-“fienden”. Vedkommende er over alt, ugripbar, usynlig og kan slå til hvert øyeblikk. Våre moderne samfunn synes på sin side å ha som utopi en verden uten usikkerhet, uten forbrytelser og uten døde. I denne optikken er den eneste måten å beskytte seg på det å etablere så effektive overvåkingsmetoder som mulig, om aldri så inngripende.

Det ser følgelig ut til at våre demokratier bare har én måte å bekjempe den terroristiske voldens eksistens på når en erkjenner dens vesen: Gjøre slutt på de ville drømmene om et samfunn uten vold, forbli trofaste mot prinsippet om individets frihet, som er en arv fra det 18. århundre, og betydelig øke statens ressurser for å bedrive en kvalitativt god justis på området og et effektivt system for å tilbakeføre forbrytere.

Å inndra statsborgerskapet for personer som dømmes som ansvarlige for terrorhandlinger vil ikke bringe de parisiske ofrene den 13. november tilbake til livet. Heller ikke ofrene for andre angrep, andre steder.

***

Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake

(Artikkelen ble oppdatert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i saken. Red.anm.).

Frankrikes president François Hollande vil likevel ikke gjøre grunnlovsendringer om unntakstilstand og tap av statsborgerskap.

Den 30. mars 2016 ga Hollande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter terrorangrepene i november planla han å innføre unntakstilstandens rettsordning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borgere med dobbelt statsborgerskap det franske statsborgerskapet dersom de dømmes for terrorhandlinger. En rekke representanter fra venstresiden motsatte seg forslaget fordi de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhetsprinsippet mellom franske borgere. Den 10. februar 2016 sluttet nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet) seg til en modifisert versjon av presidentens tekst der referansen til dobbelt statsborgerskap var fjernet. Senatet (overhuset i parlamentet), som er dominert av høyresiden, endret 22. mars likevel forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt statsborgerskapet kun skulle gjelde for personer med dobbelt statsborgerskap.

Enighet mellom de to forsamlingene er et absolutt kriterium for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hollande opp hele revisjonsprosjektet, og kom samtidig med påstander om «partisanlignende fronter».

Etter nesten fire måneders flammende politikk debatt i Frankrike, blir verken unntakstilstanden eller tap av statsborgerskap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.

Men appellen om dristighet ble ropt ut av Georges Danton 2. september 1792, midt i den franske revolusjonen. De europeiske monarkenes arméer truet med å invadere Frankrike mens folkelige opprør satte landet i brann. For å beskytte republikken, grep man til eksepsjonelle tiltak: folk ble massemobilisert, den monarkistiske Vendée-revolten ble blodig knust og personer mistenkt for sympati med kongeligheten ble dømt på summarisk vis til den eneste mulige straffen – døden. Denne episoden i fransk historie, kjent under navnet Terroren, har forbindelse med den aktuelle situasjonen siden den viser at unntakstilstand har vært i bruk i landet siden slutten av det 18. århundre.

Natten mellom 14. og 15. november 2015, etter at terroristangrepene hadde endt med 130 døde og 350 sårede i den franske hovedstaden, erklærte president Francois Hollande unntakstilstand i hele landet i 12 dager med tanke på risikoen for flere angrep. Den 20. november vedtok nasjonalforsamlingen nesten enstemmig å forlenge dette unntaksregimet i tre måneder, det vil si til utløpet av februar 2016.

Unntakstilstanden gir meget utvidede fullmakter til administrasjonen og politiet, som kan handle uten å behøve en dommers autorisasjon. De har altså tillatelse til å ilegge personer mistenkt for å utgjøre en trussel begrenset bevegelsesfrihet eller husarrest, sette i verk husransakelse dag eller natt (unntatt er bare lokaler der parlamentarikere, dommere, advokater og journalister utøver sitt yrke), blokkere nettsteder og konti i sosiale medier som forsvarer terrorisme, og å oppløse organisasjoner eller grupperinger “som deltar, fasiliterer eller oppfordrer til utførelsen av handlinger som representerer et alvorlig anslag mot den offentlige orden”.

Foto: Quentin Chevrier cbna

Utenfor konsertlokalet Bataclan i Paris 15. november 2015. 13. november drepte terrorister 89 mennesker i Bataclan.

Mellom den 14. november og 11. desember ble det ifølge den franske regjeringens tall utført mer enn 2500 husransakelser, det ble åpnet for å sette 273 personer i varetekt, 354 personer ble idømt husarrest, og en beslagla 403 våpen og 202 rusmidler. Når det gjelder rettsvesenet, ble det satt i gang 453 rettssaker.

Unntakstilstandens algeriske røtter

For å forstå dette unntaksregimet, som handler om å suspendere en del av de borgerlige rettighetene for å kunne beskytte dem bedre, er det nødvendig å gå tilbake til krigen i Algerie. Særlig i året 1955. For å kunne bekjempe nasjonalistene som hadde samlet seg i Front de Libération National (FLN) mer effektivt, ønsket myndighetene å innføre en unntakstilstand. Problemet var at på det tidspunktet fantes det bare én legal grunn til dette: beleiringstilstand. Den var definert i loven av 9 august 1849, som ble til i kampen mot de ekstreme venstrebevegelsene som ville ta kontrollen over den 2. republikken, og ble siden tatt i bruk under de to verdenskrigene. Den har som konsekvens en overføring av en stor del av makten fra sivile til militære myndigheter. Men de venstreorienterte regjeringene til Pierre Mendès France og Edgar Faure ville beholde den sivile makten. Særlig ettersom det å erklære en beleiringstilstand ville være å akseptere at Frankrike var i krig og dermed gi militær status til FLN – som ellers ble betraktet som kriminelle – og risikere at FN ville blande seg inn i konflikten.

For å unngå disse konsekvensene, ble unntakstilstandsregimet skapt ved en lov vedtatt 3. april 1955. Den tillot sivile myndigheter (innenriksministeren, prefektene, politiet) å foreta husransakelser, ilegge husarrester, beslaglegge aviser og stenge teatre uten å gå veien om rettsvesenet (de to sistnevnte tiltakene ble utelatt i loven av 20. november 2015). Unntakstilstanden kunne erklæres i en hvilken som helst del av landet “enten i tilfelle av umiddelbar fare for alvorlige anslag mot den offentlige orden eller i tilfelle av begivenheter som ved sin natur og sin alvorlighet har karakter av offentlig katastrofe [calamité publique]”, ved å vedta en lov i parlamentet.

Definisjonen er bred og gjelder ikke direkte Algerie, så følgelig har regjeringen frie hender til å handle. Unntakstilstanden ble først erklært i visse algeriske områder, siden utvidet til hele Algerie mellom 28. august og 30. november 1955, trass i protester fra sosialistiske og kommunistiske parlamentsmedlemmer.

Et våpen mot forsøk på statskupp

Loven ble igjen anvendt i mai 1958, med en varighet på to uker. Men denne gangen var det selve Frankrike det gjaldt. I Alger hadde en gruppe opprørske militære og fransk-algeriske partisaner tatt makten fra koloniens regjering. Man fryktet et militærkupp i Paris, men da general de Gaulle kom til makten gikk krisen i oppløsning.

En må til 22. april 1961 før unntakstilstand igjen ble proklamert i hele Frankrike. Igjen handlet det om en risiko for et kupp. Om morgenen den 22. april tok en gruppe offiserer som var fiendtlige til de Gaulles selvbestemmelsespolitikk for Algerie makten i Alger, og det var for å unngå at det samme skjedde i Paris at unntakstilstanden ble proklamert. “Unntakstilstanden tilsvarte altså en situasjon der hæren var omringet, altså en eksepsjonell situasjon der det var mulig å forholde seg til en fare uten å støtte seg til de militære, som hadde tapt de politiske myndighetenes tillit”, forklarer Sylvie Thénault, en historiker ved Universitetet i Paris I, spesialist på krigen i Algerie, i artikkelen “L’état d’urgence. De l’Algérie coloniale à la France contemporaine : destin d’une loi”, som hun publiserte i 2007.

Foto: Guido Todarello cbna

Eiffeltårnet i det franske flaggets farger etter terrorangrepet 13. november 2015.

Modifisert av en forordning i 1960, kunne unntakstilstand etter dette bli erklært direkte av regjeringen i 12 dager. Den ble forlenget av de Gaulle helt fram til 31. mai 1963, selv om Algerie-krigen tok slutt med Evian-avtalene den 18. mars 1962.

Etter Algerie-krigen tok det over 20 år før unntakstilstanden igjen dukket opp i fransk offentlig liv. Første gang var i 1985, da den ble brukt noen måneder i Ny-Caledonia før en fikk stoppet voldelig strid mellom uavhengighetsforkjempere og tilhengere av tilslutning til Frankrike.

En andre gang skjedde det i 2005, i forbindelse med opptøyene i de franske forstedene – unntakstilstand ble da erklært i 25 fylker. Selv om et slikt tiltak på det aktuelle tidspunktet nok hadde støtte fra et flertall i befolkningen, framstår det, i ettertid, som overdrevet. Republikkens institusjoner var ikke truet av verken statskupp eller væpnet opprør. “Unntakstilstanden framsto fra nå av som en alminnelig lov til bruk når en skal ordne opp i harde sosiale konflikter”, advarte Dominique Rousseau, professor i offentlig rett, i en artikkel i 2006, “L’état d’urgence, un état vide de droit(s)”.

Kampen mot terrorisme versus borgerlige rettigheter

Var erklæringen av unntakstilstand i hele Frankrike i november 2015 berettiget? Politisk og psykologisk var den unektelig det. Attentatene i Paris var de mest morderiske siden den 2. verdenskrig, myndighetene måtte reagere meget sterkt. Ikke minst fordi de ansvarlige stadig var på frifot og en ventet delegasjoner fra alle verdens land i forbindelse med klimatoppmøtet COP 21, kunne ikke Frankrike risikere noe.

Men med hensyn til terrorismebekjempelse, er det ikke sikkert unntakstilstand er det beste. I perioden 1892–94 nølte ikke anarkister med å kaste bomber i parlamentet, sprenge dommeres hus med dynamitt og myrde en president, Sadi Carnot. I 1970-årene var det den væpnede delen av “det proletariske venstre” som spredte terror i Frankrike. Unntakstilstanden – eller for den saks skyld erklæringer av beleiringstilstand når det gjelder anslagene i det 19. århundre – ble aldri brukt for å beseire disse bevegelsene. Dessuten er 20 lover mot terrorisme trådt i kraft i Frankrike etter 1986. Gjennom en rekke tiltak, fra etableringen av egne terrorismelover til spesielle brudd med normaliteten som utnevnelse av spesielle dommere og anklagere for terrorismesaker og utvidelse av retten til varetekt fra de normale to til seks døgn, er det etablert ordninger som har utvidet betraktelig politiets og rettsvesenets muligheter til å bekjempe terrorisme. Den nyeste etterretningsloven, som trådte i kraft 15. juli 2015, gir i seg selv rett til å overvåke og fange opp ulike typer kommunikasjon på en mer presis måte.

Foto: Quentin Chevrier cbna

15. november 2015: Folk samles på Place de la République i Paris for å minnes ofrene i terrorangrepet to dager tidligere.

Men bortsett fra spørsmålet om legitimiteten av anvendelsen av unntakstilstanden, er hovedproblemet ved den spørsmålet om kontrollen av den. Eller snarere fraværet av kontroll. Ettersom rettsvesenet blir omgått, kan ikke dette foreta seg noe før husransakelser og arrestasjoner er gjennomført. Altså er dette intet mindre enn brudd på borgerlige rettigheter. For øvrig er flere overgrep allerede rapportert i pressen: politifolk utnytter unntakstilstanden til å beslaglegge våpen og narkotika i saker som ikke har noe med bekjempelsen av terrorisme å gjøre, aksjoner der det utøves grunnløs brutalitet, arrestasjoner av økologiske aktivister som ikke har noe som helst å gjøre med den jihadistiske trusselen…

Avisen Le Monde og rettighetsorganisasjonen La Quadrature du Net har hver for seg opprettet egne nettsider for å samle informasjon om unntakstilstanden, inkludert historier om politiovergrep eller annen misbruk av unntaksbestemmelsene.

På sin side har lovkommisjonen i nasjonalforsamlingen etablert sin egen “parlamentariske vakt” for å granske sikkerhetstjenestenes handlinger og varslet at de vil avholde en høring med innenriksministeren, Bernard Cazeneuve, i januar 2016. Ved utgangen av perioden med unntakstilstand vil en rapport bli framlagt for parlamentet og det vil bli gitt anbefalinger til regjeringen på grunnlag av den. Dette er en samling av tiltak som blir sett positivt på av statsviteren Pierre Rosanvallon, professor ved Collège de France: “Unntakstilstanden er den sterkeste versjonen av regjeringsmakt, og overfor den er det også nødvendig med de sterkeste former for kontroll.”

Leve frie eller dø

Det gjenstår et siste spørsmål som skaper debatt – det å innskrive unntakstilstanden i grunnloven for å kunne tilpasse de franske institusjonene til “krigsterrorismen”. Dette ble foreslått i 2007 av en komité oppnevnt for å reflektere over modernisering av institusjonene, ledet av den forhenværende statsministeren Edouard Balladur, og støttet av president Francois Hollande. En slik grunnlovsendring vil muliggjøre en samordning av unntakstilstanden med andre eksepsjonelle ordninger: “beleiringstilstanden” er forutsatt i konstitusjonens artikkel 36 og presidentens spesielle maktmuligheter i artikkel 16.

En første versjon av lovteksten ble presentert for regjeringen den 23. desember 2015 og sendt til en første behandling i nasjonalforsamlingen. Den gjentar det essensielle i unntakstilstandsregimet som det nå er, men tillater dessuten forlengelse av unntakstiltakene i inntil seks måneder etter avslutningen av unntakstilstanden. Tilhengerne av endringen i konstitusjonen framhever særlig den sterkere kontrollen som skal utøves over unntakstilstanden. Motstanderne peker på motsetningen mellom det klimaet som hersker i Frankrike og ambisjonen om å endre republikkens grunnleggende lov: “Jeg kjenner ikke noe demokrati som aksepterer å endre sin konstitusjon under tidspress [dans l’urgence]”, sier den folkevalgte sosialisten Pouria Amirshahi, som stemte mot forlengelsen av unntakstilstanden 20. november i fjor, til nettstedet Slate.

Fra Danton via Pierre Mendès-France og Charles de Gaulle til Francois Hollande har beskyttelsen av republikken vært en ariadnetråd i fransk offentlig liv. Men om unntakstilstanden kan vise seg å være nødvendig for å redde de republikanske institusjonene fra umiddelbar fare, kan den også komme til å bli ødeleggende om den opprettholdes uten grenser. Under revolusjonen sa sans-culottene stolt “leve frie eller dø”. La oss prøve å ikke glemme det.

***

Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake

(Artikkelen ble oppdatert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i saken. Red.anm.).

Frankrikes president François Hollande vil likevel ikke gjøre grunnlovsendringer om unntakstilstand og tap av statsborgerskap.

Den 30. mars 2016 ga Hollande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter terrorangrepene i november planla han å innføre unntakstilstandens rettsordning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borgere med dobbelt statsborgerskap det franske statsborgerskapet dersom de dømmes for terrorhandlinger. En rekke representanter fra venstresiden motsatte seg forslaget fordi de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhetsprinsippet mellom franske borgere. Den 10. februar 2016 sluttet nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet) seg til en modifisert versjon av presidentens tekst der referansen til dobbelt statsborgerskap var fjernet. Senatet (overhuset i parlamentet), som er dominert av høyresiden, endret 22. mars likevel forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt statsborgerskapet kun skulle gjelde for personer med dobbelt statsborgerskap.

Enighet mellom de to forsamlingene er et absolutt kriterium for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hollande opp hele revisjonsprosjektet, og kom samtidig med påstander om «partisanlignende fronter».

Etter nesten fire måneders flammende politikk debatt i Frankrike, blir verken unntakstilstanden eller tap av statsborgerskap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.

Du kan høre hele fortellingen i episoden under, som også inneholder en liten bonus i form av en kort diktopplesning.

Mediesamfunn er en podkastserie om medievitenskap og retorikk.

“Alt er tilgitt”. Charlie Hebdo 14. januar 2015.

Charlie Hebdo er en avis som har fulgt livene til flere generasjoner franskmenn. Dens opprinnelse er magasinet Hara-Kiri, som ble til i 1960. En stor del av redaksjonsmedlemmene i Charlie Hebdo på 1990- og 2000-tallet var allerede med der: Wolinski, Cabu, Gébé, Cavanna. Det månedlige magasinet skilte seg ut ved sine grove tegninger, sine skatologiske vitser og sin etsende kritikk av det franske samfunnet. Sterkt forankret på venstresiden, økopolitisk engasjert og liberalt, ble bladet forbudt publikasjon på grunn av den voldsomme humoren både i 1961 og 1966. Begrunnelsen som ble brukt var at magasinets “pornografiske” og “sadistiske” karakter stred mot loven av 16. juli 1949, som gjaldt beskyttelse av ungdommen mot “undergravelse av moralen”.

Men det var i 1970 at ukebladsutgaven av Hara-Kiri virkelig slo til. En brann i et diskotek resulterte i 146 døde. Ti dager seinere døde general de Gaulle og ble gravlagt i landsbyen Colombey. Magasinet blandet så de to begivenhetene i tittelen “Tragisk ball i Colombey – 1 død”. Makten tålte ikke en sånn fornærmelse av Frankrikes frigjører og forbød bladet på nytt.

Grensesprengende

Men journalistene aksepterte ikke noe nederlag. De forandret navnet på magasinet sitt og valgte å kalle det Charlie Hebdo – en referanse til Charlie Brown, skikkelsen skapt av tegneserieforfatteren Charles M. Schulz. Fra 1970 til 1982 fortsatte Charlies skribenter og tegnere å kraftig latterliggjøre samtidens aktører: politikere, militære, prester, kjendiser. Dumheten og skråsikkerheten ble bekjempet med en grensesprengende humor.

Oppslaget om general de Gaulles begravelse som førte til nedleggelse av Charlie Hebdos forløper Hara-Kiri i 1970 (kilde: palladio.free.fr).

I begynnelsen av 80-årene sluttet bladet å komme ut på grunn av dårlig økonomistyring. Man måtte vente til 1992 før det fantes i franske kiosker igjen, med en stor del av sine gamle medarbeidere på plass. “Den første versjonen av Charlie Hebdo var merket av studentrevolten i 1968, som forkastet alle maktinstanser”, mener Christian Delporte, mediehistoriker ved universitetet i Versailles. “Bladet var altså svært preget av anarkismen, det drømte om en annen verden, uten religion og uten staten. I versjonen etter 1992, derimot, fører Charlie Hebdo først og fremst en kamp for den franske laïcité [den franske sekularismen knyttet til et skarpt skille mellom stat og religion, red. anm.] og demokratiet.”

Hvis det er én sak Charlie Hebdo alltid har kjempet for, er det friheten til å kunne latterliggjøre det en vil. Som den siste satiriske avisen i Frankrike sammen med Le Canard enchâiné, skriver den seg inn i den store franske satireavistradisjonen fra Le Père Duchesne under revolusjonen fra 1789 eller Le Charivari i det 19. århundre.

Men om pressens frihet er stor i Frankrike, har det også kommet flere lover som begrenser ytringsfriheten: En lov fra 1881 forbyr injurier og ærekrenkelser, Pleven-loven fra 1972 forbyr ytringer som fremmer rasisme og diskriminering, en lov fra 1990 forbyr ytringer som fornekter folkemord, en annen fra 2004 forbyr ytringer som er krenkende for homoseksuelle og handikappede. Ikke å forglemme loven fra 2003 som forbyr fornærmelser av nasjonalsangen og flagget innenfor rammen av offentlige arrangementer, inkludert fotballkamper, og den fra 2014, som forbyr ytringer som rettferdiggjør eller støtter terrorisme.

Denne listen kan virke lang og gi inntrykk av at Frankrike har en presse som har mer begrenset frihet enn pressen i andre land, som for eksempel USA. “Men en må være klar over at journalister, særlig de som driver med humor og satire, har en ytringsfrihet som er større enn den borgere ellers har”, advarer Delphine Meillet, en Paris-advokat som er spesialist på pressejus. “De eneste grunnene til at dommere vil dømme dem, er fornærmelser eller ærekrenkelser av privatpersoner.”

48 rettssaker på 22 år

Det som uansett er tilfellet, er at det heller ikke i Frankrike, et land kjent for sin intellektuelle åpenhet, er alle som liker den råe humoren til Charlie Hebdo. I 60- og 70-årene ble først Hara-Kiri og så Charlie Hebdo gjenstand for klager over injurier fra hæren, politiet og showbiz og tapte regelmessig sine saker.

Etter dens gjenoppstandelse i 1992, har Charlie Hebdo, selv om den bare har tapt ni saker (et tegn på endring av normene), likevel blitt trukket for retten 48 ganger, hovedsakelig av organisasjoner på ytre høyrekant, av katolikker eller journalister. “For meg er ikke Charlie Hebdo annet enn en avis som tjener penger på å vise fram møkk og paver som sodomiserer barn”, hevder Bernard Antony, president i AGRIF (“Generell allianse mot rasisme og for respekt for den franske og kristne identiteten”), en organisasjon på ytre høyre fløy som reiste sak mot Charlie Hebdo fem ganger mellom 1994 og 1998.

Foto:twiga269 cbn

Reklame for Charlie Hebdo i Paris 17. januar 2015.

Det behøver nesten ikke sies at bladet heller ikke er særlig verdsatt i visse muslimske kretser i Frankrike og i islamistiske miljøer. Da magasinet i 2006 bestemte seg for å trykke Muhammed-karikaturene den danske avisen Jyllands-Posten publiserte, ble de anmeldt av Den Store Moskéen i Paris, Sammenslutningen av islamske organisasjoner og den globale Muslimske Liga, men saken ble avvist. I 2012 og 2013 ble de anmeldt av andre muslimske organisasjoner for publikasjon av Muhammed-karikaturer, uten suksess. Utenfor det juridiske området har truslene fra muslimske ekstremister blitt konkretisert: Redaksjonslokalene ble vandalisert av en molotovcocktail i 2011, mens bladets sjef, Charb, ble innskrevet på listen over personer Al-Qaida vil ta livet av i 2013.

En bestemt idé om Frankrike

Charlie Hebdo skaper ikke samstemthet utenfor ekstremistmiljøene heller. Noen kritiserer den grove humoren, andre at tankene bladet representerer er for forankret i 60-årene. Da redaksjonen ble angrepet, var bladets økonomiske helse på det dårligste. Men likevel inkarnerer tegnerne og skribentene i Charlie Hebdo det revolusjonære og voltaire’ske aspektet ved Frankrike som den overveldende majoriteten av franskmenn kjenner seg igjen i. Søndagen etter angrepet som desimerte bladets redaksjon, gikk nesten fire millioner franskmenn ut i gatene for å forsvare den ytringsfriheten Charlie i så høy grad representerte. Antallet abonnenter steg fra 7000 til 120000 mens antallet distribuerte eksemplarer steg fra 50000 til 7 millioner.

Som de Gaulle kunne sagt – og som Charlie Hebdos medarbeidere ville avskydd: Charlie, det er en bestemt idé om Frankrike. På boulevard Voltaire, kunne ikke Tessa kjøpe sin Charlie Hebdo, den var utsolgt. Men det gjør ikke så mye. Den kommer igjen i morgen. Og i overimorgen, om nødvendig.

Vold og trusler mot ytringsfriheten

For det første bør det bli slutt på å kombinere fordømmelse av voldelige angrep med forståelse for raseriet mot karikaturer. Når tegninger og satire blir besvart med massakrer, er det viktig at det sendes utvetydige signaler om at religiøse fanatikere ikke skal sette grensene for ytringsfriheten. Verken gjennom vold, trusler eller høylytt protest mot satire.

Foto:Emile Lombard cbd

Markeringen for Charlie Hebdo og ytringsfrihet i Paris 11. januar 2015.

Det er selvsagt lov med ikke-voldelige reaksjoner mot islam-satire, men også denne formen for protest må betraktes som en del av presset på ytringsfriheten, så lenge det skjer i en kontekst der vold og terror er blitt en del av pressmidlene. Det var for eksempel ikke særlig konstruktivt av lederen for salafistorganisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi, å prioritere under debattprogrammet Aktuelt på NRK å reagere mot «mobbing av muslimer» bare timer etter massakren i Paris. Det hjelper lite å fordømme terroren når man samtidig også kritiserer de drepte for karikaturene de har tegnet.

Det samme kan sies om måten styreleder Ameen Chilwan i Det muslimske samfunnet i Trondheim reagerte på. Han sa blant annet følgende: «Jeg tar avstand fra enhver bruk av terror, men jeg tar også avstand fra slike tegninger.» Og han spurte retorisk: «Hvorfor skal man alltid helle bensin på bålet?» Tegnere blir på denne måten ansvarliggjort for terroren som rammet dem. Denne type uttalelser skaper ikke et inntrykk av at representanter for religiøse muslimer tar angrepene på ytringsfriheten i Europa på alvor.

Når minoriteten presser majoriteten

For det andre bør det bli slutt på tendensen til å fremstille nærmest alle islam-relaterte temaer i Europa i et majoritet kontra minoritet-perspektiv. I denne sammenhengen har mange betraktet muslimer som en utsatt minoritet i Europa, som trenger beskyttelse mot religiøse krenkelser. Noen har gått langt i retning av å sette likhetstrekk mellom voldelige ekstremister og tegnere eller forsvarere av ytringsfriheten, for eksempel ved å kalle disse for «ytringsfrihetsfundamentalister».

Vanligvis er det storsamfunnet som presser en minoritet til å endre sine verdier og tradisjoner, men i denne saken er det omvendt. Det er majoritetssamfunnene i Europa som presses til å innskrenke sitt spillerom for frie ytringer. Konflikten rundt Muhammed-karikaturene har en global karakter. Kampen for å innskrenke ytringsfriheten her i Vesten har ikke bare vært kjempet med trusler og terrorangrep, men også gjennom diplomatiske kanaler, blant annet ved at en rekke muslimske stater har tatt denne saken opp i internasjonale organer. Sammen med sine støttespillere i Europa sprer disse forskjellige aktørene en reaksjonær islamistisk ideologi, og prøver å få europeere til å gi opp sin tradisjon for kritikk av og satire mot autoriteter, inkludert religiøse.

Må ikke bli stående alene

For det tredje må de som utfordrer reaksjonær islam ikke bli stående alene. I dag fremstilles Vebjørn Selbekk som en respektert forsvarer av ytringsfriheten og kan være en kandidat til Fritt Ords pris, men da det stormet som verst ble han av flere nærmest likestilt med ekstremistene som truet ham og hans familie.

Paris 2. november 2011: Sjefredaktør i Charlie Hebdo Stéphane Charbonnier (Charb) holder en utgave av bladet med Muhammed-karikatur på forsiden. Tekst i snakkeboblen: “100 piskeslag om du ikke dør av latter”. Redaksjonslokalene i bakgrunnen ble ødelagt av en brannbombe natten før. (Foto: Alexander Klein, AFP/NTB Scanpix).

Opptøyene, angrepene og truslene mot avisredaktører og karikaturtegnere har utvilsomt ført til selvsensur. Magasinet Charlie Hebdo har stått ganske alene på barrikadene for ytringsfriheten og insistert på at ingen skulle skremme dem til taushet, så lenge de ikke brøt franske lover. Den drepte sjefredaktøren Stéphane Charbonnier (Charb) sa at han heller ville dø stående enn å leve på knærne. Han holdt sine ord, men det gjorde også islamistene som truet ham og hans kolleger.

PST-sjef Benedicte Bjørnland uttalte til VG-TV på torsdag at: «Journalister og andre meningsbærere kan være særskilt utsatt for truende handlinger fra ekstreme islamister.»

Nå er det viktigere enn noen gang å slå ring rundt dem som forsøkes truet til taushet, selv om man ikke nødvendigvis går god for alle deres ytringer. Her inkluderer jeg også muslimske stemmer som utfordrer militante islamister. I denne kampen må vi stå samlet.

Konflikt om liberale verdier

For det fjerde bør ikke dette fremstilles som en konflikt mellom muslimer og Vesten, men som en verdikonflikt mellom intolerante fanatikere og alle oss andre som målbærer liberale verdier. Både høyreekstreme krefter og islamske ekstremister tjener på at dette blir fremstilt som en konflikt mellom sivilisasjoner.

Militante islamister representerer en ideologi som truer også muslimske samfunn. Muslimske forkjempere for det frie ord betaler hver dag en høy pris for det i muslimske land.

Sårbare samfunn

Muslimer flest fordømmer terror i islams navn. Utfordringen er også å fremme toleranse for satire og religionskritikk – at man lærer å leve med det, som kristne har gjort.

I Europa har muslimer rett til å praktisere sin tro. Ikke nok med det, i et land som Norge får de også penger fra spleiselaget til å etablere moskeer og drive med religiøse aktiviteter. Det er også i muslimenes interesse å forsvare ytringsfriheten ettersom denne er nært forbundet med religionsfriheten. Alle religioner har hellige tekster som noen vil kunne betrakte som «krenkende» og «blasfemiske» overfor andre religioner.

Europeere har vanligvis reagert på en sivilisert måte mot terrorangrep utført av militante islamister. Heldigvis har vi ikke sett represalier mot muslimer verken etter London- og Madrid-bombene, eller tidligere grufulle terrorhandlinger i Frankrike. Men nå meldes det om angrep mot moskeer i Frankrike og hvis bølgen av islamistisk terror fortsetter, kan det fremprovosere enda sterkere motreaksjoner fra ekstreme nasjonalistiske krefter i Europa. Slike krefter er allerede i sving og bruker «kampen mot islamisering av Europa» for å rekruttere. Også derfor må muslimene selv stå i frontlinjen i kampen mot fundamentalister i sine rekker, slik nordmenn og andre bekjemper muslimhatere.

Demokratiet og frihetsverdiene som er kjempet frem gjennom en lang historisk kamp står fremdeles sterkt i Europa, men våre flerkulturelle samfunn er likevel sårbare. Dette krever at vi står samlet i kampen mot terror og intoleranse.

Ingen ved med sikkerhed hvad der egentlig er sket, eller hvorfor det er sket. Man forstår at flyene er styrtet bevidst og intentionelt mod landets militære, politiske og økonomiske centrer. Men man ved ikke om der vil komme mere, eller hvad der i så fald vil komme. Chokket, sorgen og uforståeligheden er overvældende.

Situationen er retorisk fordi den indeholder det man inden for retorikforskningen kalder for påtrængende problemer (exigence). Den udviser visse mangler eller udfordringer og inviterer til forandring eller behandling. Sådan opstår retorisk kommunikation på samme måde som et svar opstår som respons på et spørgsmål. Der er så at sige noget i situationen som kræver at nogen reagerer og tager ordet eller på anden måde forsøger at ændre situationen til det bedre. Når vi tager ordet, eller rejser os for at holde tale, gør vi det nemlig aldrig helt på eget initiativ. Vore retoriske ytringer fremkommer lige så meget fordi situationer inviterer til at nogen tager noget op, ytrer sig på den ene eller anden måde. Situationens påtrængende retoriske problemer inviterer både til at en taler skal tale, og antyder hvad han bør sige og hvordan han skal sige det.

Dette gælder også for situationen 11. september 2001 – og det gælder for billeder. I det følgende vil jeg vise at billederne som blev trykt i dagene efter 11. september 2001 ikke bare dokumenterede en historisk situation, men bidrog til at behandle konkrete udfordringer som befolkningen i New York og i hele USA stod overfor. Og jeg vil argumentere for at vi bruger billeder til at forstå og håndtere verden og vore liv.

Efter angrebet på World Trade Center står mennesker i New York og USA overfor flere udfordringer. De befinder sig i en situation med påtrængende retoriske problemer, som kan imødekommes ved hjælp af kommunikation. Blandt disse problemer er: (1) Følelsen af sorg og ulykke og uoverstigeligt tap, (2) Følelsen af magtesløshed og handlingslammelse.

Disse påtrængende problemer findes som følelser og tanker hos de amerikanske borgere. Menneskene som også er den retoriske situations publikum. På denne måde bliver den amerikanske befolkning både afsender og modtager af al den kommunikation som skal imødegå den retoriske situations påtrængende problemer. Brugen af tale og billeder bliver til en kollektiv, national retorisk respons USA retter mod sig selv. En strøm af ord og billeder henvender sig til nationens borgere for at bearbejde deres følelser og tanker.

Al denne kommunikation er retorisk, fordi den dikteres af situationen som et middel til at afhjælpe de påtrængende problemer. Situationen kræver eller inviterer til at vi viser bestemte former for billeder som behandler udfordringerne på bestemte måder: Følelsen af sorg og ulykke og tabet af de omkomne, kræver trøst til de efterladte, samt etablering af fællesskab og lovprisning af dem som er gået bort. Følelsen af magtesløshed og handlingslammelse kræver at der etableres en følelse af fælles handlekraft, vilje og aktivitet. I dagene umiddelbart efter angrebet blev disse påtrængende problemer først og fremmest imødekommet gennem retorisk billedbrug.

“Victim 00001 ”

Det sker for eksempel i det berømte billede: “Victim 00001” (Se billede 1). Uforstyrret af baggrunden som er sløret af støv og røg, fremtræder seks mænd tydeligt for vore øjne. Vi kan se på mændenes støvdækkede klæder at de har været i nærkontakt med katastrofen. En af dem med dødelig konsekvens. De fem andre bærer den døde ældre mand væk fra ulykkesstedet. Han ligger slap på en stol, men det ser ikke ud til at han har lidt. Han virker nærmest fredfyldt – som om han sover.

Billede 1. Shannon Stapleton: Father Michael F. Judge, første offer for angrepet på World Trade Center, 2001, også kendt som “Victim 00001”. Reuters/Scanpix

Billedet præsenterer en hændelse sanseligt foran øjnene på os og giver os et visuelt selvsyn. Vi kan se at mændene handler aktivt. Armene er strakte og spændte under vægten af den døde på stolen.

De anspændte og anstrengte ansigtsudtryk afslører både at de fysisk bærer på noget tungt og at hele situationen er psykisk tung at bære. Ingen taler sammen, alle er optaget af handlingen de udfører i fællesskab. Billedet udtrykker mærkværdigvis ikke det kaos og den forvirring, som situationen kunne tilsige. Selvom det fortæller om noget stærkt foruroligende; synes det at have en sær beroligende effekt. Denne ro findes ikke bare i den døde mands ansigtsudtryk, men i hele billedets komposition.

Billedet er i nærmest perfekt balance. De to mænd som er placeret yderst i hver side har næsten samme holdning. Begge ser ned mod jorden, og begge holder armene ud for at balancere vægten de holder med den anden hånd. Derved af balancerer de også billedets komposition over central-aksen, som etableres af manden med hjelmen.

Ikke bare er kompositionen i billedet bygget over central-aksen. Det er meget stærkt centeret. For det første er den døde mands ansigt placeret præcis i centrum af billedet, og vinklerne som dannes af mændenes skuldre og kropsstillinger peger ind mod den døde i billedets midtpunkt. Han er både i centrum af billedet og i centrum for mændenes handlinger. For det andet udgør de seks mænd en samlet enhed som også er placeret i billedets midte.

Et balanceret centrum giver som regel en fornemmelse af ro og permanens – en nærmest religiøs evigtvarendehed. Sådanne dominerende centralkompositioner kender vi mest fra religiøse og ikoniske afbildninger. Billedet har da også en særegen, ikonisk og religiøs æstetik som rammer næsten instinktivt. Denne ikonografiske karakter støttes af at den dødes positur minder om både Kristus på korset og Michelangelos Pietá, hvor Jesus ligger slap i armene på Jomfru Maria. Specielt stærk og fremtrædende bliver den religiøse ikonografi når vi får at vide at den døde er brandmændenes højt elskede præst “Father Mychal Judge”. Judge var efter sigende det første offer som blev fundet, og den kendte præst blev omtalt som “Victim 00001”.

Billedet av “Victim 00001”, begynder vi at forstå, er mere end bare et kort dokumentarisk glimt fra en katastrofe. Billedet udfører en funktion. Det har en retorisk opgave. Denne opgave løses blandt andet gennem fremstillingen af de seks mænd som en samlet og uadskillelig enhed. De bevæger sig fremover i helt samme hastighed, samlet om den døde præst i midten. Ingen kan gå hurtige eller langsommere end de andre. Alle er nødt til at gå i samme retning. Mændene er forenet i opgaven. De er samlet om den døde. Og i deres samarbejde udtrykker de ikke uro eller forvirring, men fælles, styret handling.

Billedets imødekommer derved flere af situationens påtrængende problemer, men især forholder det sig til følelsen af sorg, ulykke og tap og til følelse af magtesløshed og handlingslammelse. Den retoriske respons som tilbydes er for det første lovprisning. Dels lovprisning af de døde; og dels af brandmændene, som ikke blot repræsenterer heltemodige handlinger, men også amerikansk fællesskabsånd og samarbejdsevne. For det andet tilbyder billedet en fælles følelse af handlekraft og vilje. Billedet siger: “Se her. Dette er hvem vi er! Sådan handler vi!”

Mændene repræsenterer én sjæl, én nation, fokuseret på det samme. Som sådan er de et billede af et samlet og handlekraftigt USA – en Guds nation, forenet i handling. I sin visuelle hyldest af amerikansk heltemod, sammenhold og samarbejde er billedet en fortælling, et udsagn, ja et argument om den 11. september og om USA. Som for de fleste billeders vedkommende er retorikken hovedsageligt til internt brug. Med religiøse overtoner taler billedet først og fremmest til amerikanerne gennem samlende, fastholdende og lovprisende retorik.

Denne fællesskabssamlende og fastholdende retorik var typisk for den overvejende del af magasin- og pressefotografierne fra 11. september. Det var ikke først og fremmest en politisk retorik som eksplicit søger at tilråde eller fraråde bestemte handlinger. Det er heller ikke først og fremmest en juridisk retorik som søger at anklage eller at forsvare. Det er en retorik vi bedst kender fra mindetaler, hyldesttaler, lovtaler og lignende lejlighedstaler. Det man i retorikken kalder for epideiktiske taler. Her er det netop et hovedformål at lovprise. Det gør vi ved at fremvise og hylde eksempler, personificeringer eller andre konkretiseringer på de værdier som vi deler og ønsker at fremme.

Det er ikke en retorik skal skabe umiddelbar handling. I stedet søger den at bevæge og mobilisere følelser som det retoriske publikum allerede besidder, samt at styrke bestemte og allerede tilstedeværende holdninger, synspunkter eller værdier. Sådan samles tilhørerne. Jorden gødes for en senere brug af mere rendyrket politisk retorik og handling. Denne fremvisende og samlende visuelle retorik skabes altså gennem billeder som på samme tid vækker og mobilisere visse følelser og sanselige oplevelser og formidler et budskab eller et argument.

Ved hjælp af den æstetiske udformning opsamler, dirigerer og udløser sådanne billeder de følelser og de synspunkter som amerikaneren allerede bærer på. Således er billedets æstetik og dets karakter af drama og fortælling uadskillelig og uundværlig del af argumentet.

Billederne appellerer til generelle og fremherskende værdier i det amerikanske samfund. Værdier som efter angrebet med nødvendighed må få en helt fremtrædende plads. Frem for alt kræver situationen nemlig at man holder sammen, støtter hinanden og samarbejder. Og det er vigtigt at man fremviser og bekræfter disse værdier for hinanden. Dette gør vi særligt effektivt med billeder. Derfor bliver den fællesskabssamlende og mobiliserende retorik i fotografiet af “Father Judge” et passende svar på den retoriske situation. Fotografiet er et godt eksempel på billeders retoriske værdi i konkrete situationer: Sådanne billeder viser ikke bare noget; de behandler retoriske problemer, de hjælper os med at forstå det uforståelige, de fortæller os hvem vi er og hvad vi bør gøre, og de anerkender og fremviser vore fælles følelser. Derved bidrager de til at vi forstår hændelserne – og os selv – og hjælper os til at leve videre.

Grebet af den gode fortælling

Men alt dette er jo tænkt ud fra situationen i USA. Og kan vi uden videre antage at billeder som “Victim 00001” har samme funktion i Skandinavien? Havde billeders æstetik samme effekt her? Brugte vi fotografierne på samme måde?

Det er ikke sandsynligt. De fleste af os havde jo hverken den samme situation eller de samme påtrængende problemer. Derfor er det nærliggende at antage at vi som læsere og beskuere opfattede den retorisk situation anderledes. For os var potentialet til at se på billederne som fortællinger og æstetik større. Sådan opfattede og iscenesatte vore medier da også hændelserne fra den skæbnesvangre dag. Et år efter beskrev en journalist fra den norske avis Bergens Tidende hvordan han oplevede at formidle katastrofen sammen med andre journalister:

Det er på sådanne aftener vi mærker sammenholdet. Den fælles erfaring som består i at lægge ubehaget over det som har sket til side – så længe opgaven kræver det. At mærke klumpen i maven, men ikke lade den lamme os. At vide at mange synes vi er modbydelige, os som indrømmer at det er fascinerende at arbejde med katastroferne. Os som elsker at slås mod tiden, os som har en ærlig glæde i at skabe en begribelig helhed ud av kaoset af død, sorg og skræk. (Bergens Tidende 8/11–2002)

Hvordan skabes da “en begribelig helhed”? Det afsløres blandt andet af journalistens egen levende beskrivelse af hændelserne forud for billedet af “Father Mychal”:

I buldrende mørke famler fem brandmænd sig hen i mod udgangen. De holder hinanden i hænderne for ikke at miste kontakten. Luften er forpestet af kvælende røg, sementstøv og brannslukningspulver. Pludselig snubler en af dem over en livløs krop (Bergens Tidende 8/11–2002).

I skandinaviske medier var denne tendens til at gøre hændelserne til en fortælling tydelig allerede 12. september 2001. Tag for eksempel Nordens største avis, norske VG, som på forsiden annoncerer første akt af dramaet. Her erklæres at mindst 10.000 er døde, og som i filmreklamen sættes historien i gang: “Nå venter hevnen” (VG 12/9–2001).

Billede 2. Forsiden af den norske avis VG, 12. september 2001

Avisen Dagbladet benytter samme billede og skriver på forsiden: “Med hele verden som sjokkerte tilskuere ble USA rammet av et ufattelig og voldsomt terrorangreb i går”.

Billede 3. Forsiden af den norske avis Dagbladet, 12. September, 2001.

Teksten gør os til tilskuere til terrorangrebet, ikke en del af hændelserne. Tekst og billede placerer os i samme fortolkningsposition som når vi overværer et rystende drama fra teatersædet, bliver fortalt en forfærdelig historie, eller ser en god film. Som redaktør John Arne Markussen skrev på side 2 i samme avis (Dagbladet 12/9–2001):

Terrorangrebene mod New York og Washington, mod verdens eneste tilbageværende supermagt er Armageddon, Independence Day, Bruce Willis og Tom Clancy på en og samme tid.

Både i journalisternes erkendelse af hændelserne og i deres formidling af dem er forståelsesrammen fiktionens verden.

Billede 4. Forsiden af Berlingske Tidende 12. September, 2001

En svensk undersøgelse af Terrorkriget i kvälspressen bekræfter disse antagelser om at pressedækningen behandlet 11. september som æstetik og fortælling. Undersøgelsen viser at Aftonbladet og Expressen næsten udelukkende iscenesatte hændelserne fra 11. september episk, dramatisk og lyrisk. Den informerende eller didaktiske formidling var stort set fraværende eller var udformet som en god historie. På samme måde viser et dansk studie (Qvortrup 2002) at billeder fra mange ikke-amerikanske aviser gengav terrorangrebet som en form for naturkatastrofe vi betragtet udefra. I Danmark blev denne iscenesættelse for eksempel brugt af både Information (billede 5) og af Berlingske Tidende (billede 4) som viste katastrofen set langt væk, i et imponerende oversigtsbillede af røgen dækker New York og stiger mod himmelen.

Billede 5. Forsiden af Information, 12. September, 2001.

Billeder hjælper os til at forstå og håndtere verden

Fra et retorisk situationelt synspunkt er en denne form for visuelle fremstillinger af hændelsen som æstetik og fortælling ikke nogen overraskelse. Specielt ikke i betragtning af den distance der er mellem USA og Skandinavien. Selvfølgelig den geografiske, men især den som har at gøre med direkte konsekvens af det viste. Konsekvensdistance kan vi kalde det. Jo mindre sandsynligt det er at de viste hændelser får konsekvenser for vor egen hverdag, desto større er sandsynligheden for at vi ledes mod billedernes æstetiske og narrative dimensioner. Betydningen af en sådan konsekvensdistance kender vi fra Neil Postmans bog Fagre ny TV-verden. Her beskrives hvordan fjernsynet giver os en “peek-a-boo-world”, en tittitt-verden, hvor alt bliver til underholdning.

Postman er altså meget kritisk til værdien af billeder. Vi ser på fjernsyn, skriver han, men de informationer vi får påvirker os reelt set ikke. De betyder ikke at vi “ændrer vore planer for dagen, at vi tager beslutninger vi ellers ikke ville have taget, eller giver os indsigt i nogle af de problemer, vi ønsker at løse”. I stedet gør fjernsynet og billederne os til passive beskuere. Nyhederne giver os oplevelser og noget at snakke om, “men de fører ikke til meningsfulde handlinger”.

Dette kan Postman have ret i, men det kan også gælde for tale og tekst. Og, selvom det er rigtigt at billeder kan risikere at gøre os til måbende tilskuere frem for til aktive aktører som handler, så udfører billeder også, som jeg har illustreret ovenfor, vigtige retoriske og samfundsmæssige opgaver. Det gør billeder for eksempel i situationer som 11. september i USA eller 22/7 i Norge, når de hjælper os med at forstå hvordan noget er gået til (se billede 6), når de viser at vi står sammen og oprejst; når de giver en selvsyn for vort fællesskab og vore delte værdier (se billede 1 og 7).

Billede 6. Grafisk repræsentation af hændelserne I Norge 22/7 på den norske nettavis vg.no

Billede 7. Fotografi af omkring 250.000 mennesker som samlede i Oslo for at mindes ofrene efter terrorangrebet 22/7. Foto: Scanpix

I bogen The Philosophy of Literary Form argumenterer retorikeren Kenneth Burke (1971: 293–304) for at litteratur og retorik er en form for udstyr eller udrustning vi anvender for at forstå, navigere og leve vore liv. Han kalder det “equipment for living”. På samme måde som ordsprog giver os retningslinjer for valg og værdier (f.eks. “hellere en fugl i hånden, end ti på taget”) bidrager litteratur og drama med mulige forståelser og fortolkninger af vore liv, og på denne måde udstyrer litteratur, æstetik og fortællinger os med valgmuligheder og strategier for tænkning, vurdering og beslutning. Billeder, vil jeg hævde, kan på samme måde fungere som en form for “equipment for living”, de hjælper os med at se, forstå og håndtere verden.

Det så vi tydeligt i eksemplet med billedet af Father Judge som bæres væk. Billederne fra 22/7 viser det samme: Der er opstået en situation som kræver en retorisk respons og behandling, og det bidrager billeder med at give. De hjælper med at begribe det ubegribelige, giver os styrke og viser vejen videre ved at fortælle hvordan vi bør forstå og forholde os til de katastrofale hændelser. Dette kan vi naturligvis også gøre med ord, men få andre udtryksformer kan som billeder i et øje-bliks emotionelt nu, opsummere og udfolde for vore øjne vore fælles værdier, og derved vise os for os selv hvem vi er og bør være.

Han setter opp tre prinsipper for en slik ny, rettighetsbasert politikk:

• Have clean hands: Acknowledge that abuses perpetrated in the name of national security by the UK, the US and their allies in the middle east and elsewhere help fuel the very problems that need to be solved, and work actively to end those abuses
• Hold all to the same standards: Demand publicly that all sides to armed conflicts in the middle east and elsewhere uphold their obligations to respect international law and protect the civilian population. The deaths of innocent men, women and children are an important factor driving hatred and polarisation
• Rhetoric abroad must match policy at home: Work genuinely to uphold the global ban on torture rather than undermine it by failing to criticise abusive governments or by actively seeking to deport terrorist suspects to such countries.