Med dette subjektive utvalget ønsker jeg å fremheve ti av mine favorittartikler. Jeg har lagt vekt på saker som av ulike grunner er aktuelle også i 2016. Alt vi har publisert fra dag én finner du i arkivet).

2006: Objektivitet mot terror

Et intervju med den franske medieforskeren Daniel Dayan om hvordan demokratier kan vinne over terrorismen.

2007: Opprøret mot elitene

En kommentar fra Mina Hauge Nærland om nettdebattenes demokratiske potensial – basert på erfaringer fra Dagbladet.no.

2008: Akademikerne må ta ansvar på Wikipedia

Vi brakte i 2008 en serie intervjuer med forskere om deres forhold til Wikipedia. Denne artikkelen oppsummerer funnene.

Vox Publica jubilerer. (illustrasjon: Håvard Legreid)

2009: Islamistfrykt i redaksjonslokalene?

Tre år etter striden om Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer laget vi en undersøkelse blant norske redaktører. Et stort flertall mente at det etter karikaturstriden var blitt vanskeligere å kritisere religion i Norge.

2010: Charta 08 i norsk oversettelse

Tildelingen av Nobels fredspris til Lia Xiaobo i 2010 satte søkelyset på forholdene for opposisjonelle i Kina. Vi publiserte demokratimanifestet Charta 08, som Liu Xiaobo var en av forfatterne av, oversatt til norsk av Michael Kuliani. Lia Xiaobo sitter fortsatt i fengsel i Kina, og har ennå ikke kunnet motta fredsprisen.

2011: Demokrati må læres: om politisk oppdragelse i skolen

I månedene etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya fokuserte vi bl.a. på ungdom og demokrati. Forsker Julie Ane Ødegaard skrev flere artikler om emnet, blant dem denne bakgrunnsartikkelen om demokratisk medborgerskap og politisk oppdragelse i skolen.

2012: Presseetikk i terrorens tid

“Hvilke grenser bør pressen sette for sin beskrivelse av virkeligheten når denne er skremmende og belastende for mange? Hvor mye kan pressen fortie før dekningen blir falsk og løgnaktig og pressen dermed svikter sin forpliktelse til å bedrive sannferdig formidling?” I en analytisk kommentarartikkel stilte Terje Angelshaug noen av de vanskelige spørsmålene om terrordekning, medier og demokrati etter 22. juli.

2013: Når databaserte nyheter blir partiske

I dag kan man knapt lese om medienes fremtid uten at bruken av algoritmer tas opp. Medieforsker Nick Diakopoulos var i denne artikkelen tidlig ute med å advare mot hvordan algoritmebaserte nyheter skaper nye skjevheter i dekningen som kan være minst like problematiske som ved “manuelt” produserte nyheter.

2014: Er det håp for personvernet i IT-alderen?

Digitaliseringen har ført med seg uante muligheter til overvåkning, der overvåkerne kan være både små og store “brødre”. Forfatter Eirik Newth ga i denne analytiske kommentaren en statusrapport post-Snowden.

2015: Mediene og Facebook: “It’s complicated”

Facebook har på et tiår avansert fra plattform for kommunikasjon med venner (og “venner”) til global mediegigant som knabber annonseinntektene fra de gamle mediene. I tre grundige artikler tok Amedia-direktør Pål Nedregotten for seg myter og virkelighet i forholdet mellom Facebook og mediene.

Mediene og Facebook. En av Håvard Legreids illustrasjoner til artikkelserien.

2016: “Jeg tåler ikke dritt fra noen”

I år har “skamløse jenter” blitt et begrep – unge kvinner med minoritetsbakgrunn som trosser press og kritikk og markerer seg i offentligheten. Nancy Herz skrev først om de skamløse jentene, og Kristian Meisingset intervjuet henne for Vox Publica.

For ti år siden var han med og tok initiativ til UiBs nye satsningsområde: demokrati og rettsstat. Da var demokrati allerede lansert som overordnet forskningstema ved hans eget institutt. Gripsrud, som den gang var leder for instituttet, fikk kollegene med på at det skulle startes et online magasin om ytringsfrihet og demokrati. Slik så Vox Publica dagens lys, etter at det ble sjekket med latinkyndige at navnet var grammatisk korrekt og virkelig betydde «den offentlige stemmen».

Fra fjærmygg til Kardashian

Tidsskriftet skulle formidle forskning og drive folkeopplysning, og målgruppen var da som nå allment interesserte lesere og alle interessert i demokrati og ytringsfrihet. Hver måned besøker rundt 4.000 unike brukere Vox Publica, sidevisningene per måned har variert mellom 4.000 og 10.000 siden oppstarten.

– Hvorfor trengs små publikasjoner som Vox Publica i norsk offentlighet?

– Jeg skulle jo helst sett at det var et «norsk rikstidsskrift» som alle journalister med noenlunde påskrudde hoder og alle andre interesserte ville lese… Helt siden 1700-tallet har det fantes mange tidsskrifter, med et mindre publikum. Samtiden og Syn og Segn, startet i 1890 og 1894, er eksempler på publikasjoner som har vært veldig viktige for diskusjonene i en mindre krets, en mer eller mindre utvidet elite.

Et tidsskrift går ikke fort ut på dato, innholdet kan vare i mange år, og ligger der som en viktig og varig ressurs. Vox Publica er en variant innenfor den lange tidsskrifthistorien.

Nettet er et eldorado for små publikasjoner, mener Gripsrud.

– Her kan en drive blogg, diskusjon og fordypning om alt fra fjærmygg til Kim Kardashians høyre sko. Mange dukker opp fordi det er så enkelt og billig å formidle på nett. Vox Publica er et sted der tidsskrifttradisjonen og internettets mangfold krysses.

Norsk offentlighet på 150 ord

Det er en fare for at viktige debatter forsvinner fra offentligheten og inn i sosiale medier der publikum kan velge å holde seg unna alt som er kritisk, der de risikerer å bare bli dummere og dummere.

– Derfor er tidsskrift som Vox Publica, som skriver om demokrati, ytringsfrihet og som utfordrer tanken, så viktige, mener Jostein Gripsrud.

Han fremhever aktuelle saker om internasjonal terror og bidrag om historiske forhold som Vox Publica på sitt beste, samt en stor variasjon i bidragsytere i løpet av de ti årene.

Gripsrud leder nå prosjektet Norsk offentlighets historie, et treårig bokprosjekt som tar for seg den norske offentlighetens historie fra 1660 til 2016 (med egen blogg på Vox Publica). Når han blir bedt om å gi et kort riss av viktige endringer innen norsk offentlighet, gjør han det slik, på 150 ord:

– Alt før den allmenne stemmeretten ble innført, hadde vi ved siden av den store, dominerende også mange under-offentligheter i Norge. Så kom partipressen, filmen, kringkastingen og et enhetlig skolesystem i et etnisk ganske homogent samfunn med tilsvarende offentlighet. 1980-tallet gav oss kabler og satellitter og et kringkastingsmonopol i oppløsning. Vi fikk et flerkanalsamfunn der folk kunne bruke tid utfra sin spontane smak, som kunne velge vekk Grieg og Ibsen og Folkemusikkhalvtimen på radio. Vi fikk en oppsplitting av publikum, mer forsterket med nettet, og sosialt relaterte smaksgrenser styrte mediekonsumet. Fra et samfunn der alle opplevde det samme, samtidig, tilbys du nå mer av det du allerede har sett før, og alt personaliseres. Det blir vanskelig å opprettholde breie møtesteder eller «general-interest intermediaries», som Cass Sunstein snakker om, og tilhørigheten svekkes. Men – og et viktig men — ekkokamrene utvikles aldri perfekt. Folk forholder seg ikke bare til mediene, men også til hverandre.

– Tradisjonelle medier er trege

– Hva betyr sosiale medier for norsk offentlighet?

– De er en berikelse, som på flere måter har utvidet det offentlige rommet. Men det er problematisk at de tar annonseinntekter fra tradisjonelle medier som dessuten er blitt avhengige av dem både sånn og sånn.  «Disse debattantene bør du følge på Facebook» var en tittel på Aftenposten.no i sommer, etterfulgt av: «Vi har fått to insidere til å fortelle hvem du skal følge for å få med deg den viktige samfunnsdebatten». Hvorfor foregår ikke den viktige debatten i Aftenposten? Det er jo en slags nederlagserklæring.

– Facebook er mye mer umiddelbart enn tradisjonelle medier. Du kan dra i gang en debatt på Facebook klokken 22 om kvelden og før midnatt kan du ha fått 100 innlegg. Tradisjonelle medier er tregere – og tar gjerne opp debatter først etter at de har sirkulert i sosiale medier. En kan si at temaer fra sosiale medier først får ordentlig gjennomslag når de blir presentert i tradisjonelle medier, sier Gripsrud.

– Et hovedmål for medie- og kulturpolitikken i Norge fremover må være å ta vare på redigerte kvalitetsmedier slik at de kan sette ulike grupperinger og perspektiver i kontakt med hverandre. Mottankene der ute gjør at det ikke går til helvete, i alle fall ikke med en gang.

– Ideen om å starte opp et eget tidsskrift ble først til over et par glass vin på Victoria Café og Pub. Vi fortsatte å snakke videre om ideen, og tenkte at det ikke ville skade å prøve, sier ansvarlig redaktør Guro Holm Bergesen.

De tre unge kvinnene gjorde ord om til handling og sendte inn en søknad om pengestøtte til Bergen kommune. De krysset fingrene og håpet at kommunen ville investere i planene. Gleden var stor da søknaden ble godkjent.

Lager Snitt: Medredaktør Tore Sandvik Monsen og ansvarlig redaktør Guro Holm Bergesen (foto: Robert Nedrejord)

– Vi tenkte, vi søkte, vi fikk og vi lagde, sier Holm Bergesen.

Tekster om hjemstedet

Tekstene i Snitt varierer mellom intervju, essay, fortellende reportasjer og skjønnlitterære tekster. Første nummer tematiserer spørsmål rundt kultur, identitet og arbeid.

- Flere av tekstene sentrerer seg rundt hjemstedet, fortrinnsvis Bergen som hjemsted. Forfatter Skjald Wie Skare skriver om den umulige hjemkomsten, Kristina Leganger Iversen skriver om Åsane, sier Holm Bergesen.

Kultur og sosiale forskjeller diskuteres også i nummeret, og det blir også stilt spørsmål om hvordan kulturpolitikken skal arte seg.

Omslaget til første utgave av tidsskriftet Snitt.

Guro Holm Bergesen ønsker at Snitt skal nå ut til alle, og tror innholdet man kan forvente seg i tidsskriftet vil vekke interesse hos mange.

– Snitt er et kulturtidsskrift, så først og fremst bør man forvente tekster som dreier seg om kultur på en eller annen måte. Vi prøver å hente inn en del litterære bidrag, gjerne fra unge, uetablerte skribenter. Og så kan man forvente mye kunst og mye farger.

Den unge ansvarlige redaktøren forteller at det kule med å lage sitt eget tidsskrift er at man kan lage sine egne regler.

– Vår regel er å ikke ha så mange rammer, eller regler om du vil, for hva som kommer med i bladet. Det eneste som er viktig er at det er av en viss kvalitet. Og kvalitet er det heldigvis mye av i denne byen.

Tidsskriftmiljø i Bergen

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har andelen nordmenn som leser tidsskrift gått ned fra 18 prosent i 1991 til kun 9 prosent i 2012. Likevel har det de senere årene vært en særlig fremvekst av tidsskrift, spesielt i Bergen.

På grunn av denne oppblomstringen, har Bergen Offentlige Bibliotek denne våren satset på en serie med foredrag om ulike tidsskrift under vignetten “tid for tidsskrift”. Charlotte Myrbråten er initiativtaker til prosjektet.

– De siste årene har flere sentrale tidsskrift fått base her i Bergen. Jeg flyttet som redaktør selv Fett hit, ENO finnes her, og nye blader som Snitt og Opptur har dukket opp. Jeg har lyst til at miljøene skal knyttes sammen, og på den måten styrke alle.

Med prosjektet på biblioteket ønsker Myrbråten å få til en felles utveksling og samtale om alle de gode tidsskriftene som finnes her.

Den tidligere redaktøren mener det ikke nødvendigvis er vanskelig å overleve som tidsskrift, og viser til ENO som et tydelig eksempel på det.

– Men det er mange tidsskrift som på godt og vondt gjøres på dugnad, som for eksempel Fett som har overlevd i ti år med helt minimale ressurser. De siste årene har det dukket opp magasiner og tidsskrift som har vist at det er interesse for skikkelig og grundig journalistikk.

Endeløs rekke utfordringer

Å skulle etablere et helt nytt tidsskrift i Bergen var slett ingen lek for de tre redaktørene i Snitt.

– Det viste seg fort at det å lage et tidsskrift fra skrætsj er en endeløs rekke utfordringer, men dobbelt så mye gøy, forteller Holm Bergesen.

Nå blir utfordringen å få finansiert de neste utgavene. Holm Bergesen tror norske tidsskrifter må samarbeide heller enn å konkurrere for mye, men er ikke i tvil om hva som skiller Snitt fra de andre.

– Mange tidsskrift, i alle fall her i Bergen, er litt mer nisjepreget. Vi opererer uten nisjer og uten noen særlige rammer, og det er kanskje nettopp det som kan gjøre oss unike.

Målet kvinnene hadde om å sitte med et ferdig tidsskrift er nådd. Første nummer er allerede i butikkene. Nå vil de fortsette å gi unge kunstnere og skribenter en mulighet til å utfolde seg.

– I tillegg vil vi gjøre verden til et bedre sted, selvsagt, avslutter Guro Holm Bergesen.