Informasjonsfrihet — mottakelsesfrihet

Finnes det informasjonsfrihet i Tsjetsjenia og er denne informasjonen autentisk? Har sivilbefolkningen og journalistene tilgang på den informasjonen de ønsker? Står de fritt til både å passivt motta informasjon, samtidig som de aktivt har muligheten til å søke, oppbevare og bearbeide informasjon? Er det offentlige rom utbygd med kanaler og institusjoner som fremmer en åpen og opplyst samtale?

Anna Poltikovskaja intervjuet en rekke mennesker. Under er et utdrag fra ”En reise i Helvete”. Jenta i dette utdraget flyktet fra Groznyj under en bombing av byen. Hun satte kursen mot byen Znamenskoje, da hun hadde hørt at man ble tatt vare på der.

- Jeg heter Dina Salikhova. Jeg er 18 år gammel. (…) Den unge piken lider av en form for sløvhet og ligner en stenblokk, selv når hun svarer på spørsmålene mine. (…) Ansiktet hennes er like blekt som den gipsen man lager byster av. Øynene stirrer stivt på gjerdet, blikket er tomt og fraværende.
— Jeg kom fra Groznyj til fots, gjennom kløften. Vi gikk på lykke og fromme. Vi trodde aldri vi skulle komme frem noe sted. I Groznyj skyter de uten stans… Hvis folk ikke klarer å komme seg unna bombene, blir de drept. (…) Familien vår bestemte seg for å dra.
(…) Hva tilbyr den lille byen Znamenskoje i dag til disse skitne, utsultede menneskene som
har lidd så mye? (…)
Svaret er enkelt: Znamenskoje tilbyr ingenting.
Hvor er legen som står klar til å ta seg av Dina Salikhova?
Det er ingen lege.
Hvor er sengen som kunne motta Dina Salikhova?
Det er ingen seng.
Hvor er tallerkenen med varm suppe som Dina Salikhova skulle få fra Den russiske
føderasjonen?
Ingen suppe heller.

Mange tsjetsjenere får ikke tilgang til den informasjonen de trenger for å overleve. Dina, som trodde hun rømte til et sted hvor hun ville bli tatt vare på, var feilaktig informert. Nettopp dette opplever mange tsjetsjenere. De opplever at den informasjonen de får, ikke er autentisk.

Et av hovedproblemene er at staten tar kontroll over den frie pressen, i form av oppkjøp av aviser og TV-stasjoner. I 2009 reiste Reporters Without Borders til Tsjetsjenia, der de blant annet møtte president Ramzan Kadyrovs pressekontor. De forteller at Tsjetsjenia har fem aviser, fire magasiner og fem distriktsaviser. I tillegg har de to lokale TV-stasjoner som dekker hele det tsjetsjenske området. Videre skal også hvert distrikt ha sin egen TV- og radiostasjon. Pressekontoret forteller at også russisk media distribueres i Tsjetsjenia. De største nasjonale TV-kanalene kan ses i Tsjetsjenia (riktignok med spesiell tilgang til satellitt) og disse skal være tilgjengelige uten restriksjoner. Pressekontorets talsmann legger til at ”Så lenge det er forespørsel, vil avisene være der.” Reporters Without Borders forteller at de fant noen av disse avisene på flyplassen, men de klarte ikke å bekrefte om de var i salg i andre deler av landet.

Pressekontoret forklarte at det er stor tilgang på informasjon, i form av både aviser og TV. Etter intervjuet med pressekontoret møtte Reporters Without Borders en mann ved navn Khozhbaudi Borkhazhyev. Han var redaktør for avisen ”Gums” og president i ”Unionen for tsjetsjenske journalister”. Borkhazhyev fortalte at nesten all pressen er finansiert av staten, ettersom krigen og dårlig økonomi tok knekken på de uavhengige avisene. Det er altså stor tilgang på aviser og TV, men svært få av disse er uavhengige. Derfor sporer Reporters Without Borders opp en mann ved navn Lyoma Turpalov. Han er redaktør for den uavhengige avisen ”GroznenskiyRabochiy” og forteller gladelig;

Som i ethvert politisk system, må du la være å formidle heftig kritikk for å unngå å bli straffet (…) Før var det to uavhengige aviser i tillegg til denne, men de har ikke vært publisert på over ett år.

Vi kan altså konkludere med at det finnes svært få uavhengige medier i Tsjetsjenia. Dermed er det enkelt for staten å kontrollere informasjonen som formidles. Når uavhengige aviser, som russiske ”Novaja Gazeta”, trykker kritiske artikler og rapporterer fra konflikten i Tsjetsjenia, vekker dette oppsikt. Igjen er det tydelig at ytringsfriheten er preget av sensur og kontroll.

Som vi ser, er ikke forklaringene til de to mennene og det tsjetsjenske pressekontoret sammenfallende. Pressekontoret sier at det er god tilgang på informasjon, mens Turpalov mener at det er vanskelig å få tilgang på informasjon. Anna Politkovskaja reiste rundt og samlet informasjon. Hun skrev om det hun så og hørte, om det folket fortalte henne. Allikevel forteller hun og mange andre journalister at det ikke er lett å hente denne informasjonen.

Naturlig er det også at når det er vanskelig å få tilgang på den autentiske informasjonen, er det også vanskelig å få innsyn i informasjon man søker. Som en følge av dårlig infrastruktur samt sensur og kontroll av media, blir det vanskelig for den gjennomsnittlige tsjetsjener å få tilgang til den informasjonen han måtte ønske.

Det har også vist seg å være vanskelig for internasjonale organisasjoner å få tilgang til de dokumentene de måtte ønske. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som en rekke tsjetsjenske og russiske enkeltpersoner har oppsøkt for å prøve sine saker, har til tider opplevd det som svært vanskelig å hente ut informasjon. I 83 forskjellige saker har Den europeiske menneskerettighetsomstolen holdt Russland ansvarlig for brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Problemet er at i mange av disse sakene har ikke Russland gitt tilgang til nødvendig informasjon. De russiske myndighetene sier selv at de i mange tilfeller gir tilgang til informasjonen som retten spør etter. Allikevel påpeker de at det i mange saker ikke er mulig å gjøre dette og henviser til Artikkel 161 i ”The Russian Code of Criminal Procedure”. Denne artikkelen gjør det legalt å holde tilbake informasjon for å beskytte de forskjellige partene i saken. Hva forteller dette oss? Jo, disse eksemplene viser at Russland setter nasjonale lover over internasjonal lov når det passer dem. I realiteten holder de tilbake den informasjonen de ønsker, selv overfor en så mektig organisasjon som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Under ytringsfriheten ligger det også et krav om infrastruktur. Myndighetene skal gjøre det mulig å samle inn den informasjonen man måtte ønske, både for journalister og sivilbefolkningen. Dermed er det viktig at det er tilgang til områdene hvor informasjonen befinner seg. I en rapport fra 200426 skriver den internasjonale Helsingforskomiteen for menneskerettigheter at det er vanskelig for journalister utenfra å komme inn i landet. Dette kan Human Rights Watch bekrefte, da de i 2003 ble nektet offentlig tilgang til Tsjetsjenia for tiende gang. De få journalistene som reiser til Tsjetsjenia, drar sammen med det russiske militæret og får ikke lov til å oppsøke de kildene de måtte ønske.

Samtidig dro han til de lokale menneskerettighetsadvokatene, som jeg besøkte, fordi han ikke klarte å være taus. “Jeg har ett eneste ønske,” sa han.“Å få rettferdighet på lovlig måte. Får jeg ikke det, må jeg finne andre måter.”

Tryllet vekk krigen
Høsten 1999 sendte Vladimir Putin, som da var statsminister, tropper inn i den russiske delrepublikken Tsjetsjenia. Åtte år senere pågår konflikten fremdeles, men Putin seiret tidlig på den viktigste fronten i moderne konflikter, mediefronten. Ved å undertrykke russiske medier og sperre konfliktsonen for utenlandske vitner, klarte russiske myndigheter å trylle vekk en hel krig. Russiske medier gjenga Kremls versjon om “anti-terror-operasjonen”, vestlige medier skrev lite. Med få unntak har medienes nederlag i Tsjetsjenia vært totalt.

Khamzats vansker startet i 2001. Sønnen hans, “Adnan”, kjempet i den tsjetsjenske geriljaen. Myndighetene ble interessert i familien, og Khamzat flyktet til byen Rostov ved Don. Men Russland er stengt for tsjetsjenske internflyktninger. De lokale myndighetene ville ikke registrere familien, Khamzat fikk ikke jobb, politiet plaget dem. I 2003 måtte familien reise tilbake. I mellomtiden var Adnan fanget av tsjetsjenske sikkerhetsstyrker under ledelse av Ramzan Kadyrov.

“Tsjetsjenisering” av konflikten
I løpet av årene 2003 og 2004 ble ansvaret for anti-terror-operasjonen i Tsjetsjenia overlatt til pro-føderale tsjetsjenske styrker. Russland ønsket å “tsjetsjenisere” konflikten og bygget opp en lojal administrasjon i Groznyj basert på familien Kadyrov. Etter tsjetsjeniseringen har konflikten minnet om en tsjetsjensk borgerkrig, der forskjellige politiske grupperinger, krigsherrer og teip-er (klaner) står mot hverandre. Dette er nyttig for Putin: De lokale myndighetene er ansvarlige for brorparten av overgrepene og tar støyten i kampen mot opprørerne.

BILDET: Omslaget til artikkelforfatterens nye bok.

Våren 2003 tilbrakte Adnan tre måneder i Ramzan Kadyrovs hemmelige fengsler. Han ble torturert, og var vitne til at cellekameratene ble drept. Det var ikke bare Kadyrovs menn som banket ham opp. Kadyrov torturerte ham flere ganger personlig, blant annet med elektriske sjokk. Adnan ble hentet til treningsstudioet der torturen foregikk.

Der ventet Kadyrov med en maskin med et håndtak på. “Den er helt ny og nå skal jeg prøve den på deg,” forklarte han. Mennene dyttet Adnan ned på en pressbenk, og festet tråder til øret og lillefingeren hans. Kadyrov sveivet håndtaket og sendte elektriske sjokk gjennom Adnan.

Faren arrestert og torturert
Adnan regnet med å bli drept, men ble i stedet vervet inn i Kadyrovs sikkerhetsstyrker, som for en stor del består av tidligere geriljasoldater. Å tjenestegjøre under Kadyrov innebærer amnesti for å ha kjempet mot russiske styrker, men Adnan var ikke helt knekket av fengselsoppholdet og høsten 2004 benyttet han sjansen til å flykte fra Russland.

Resultatet var at Kadyrovs menn arresterte Khamzat, faren, som gjennomgikk det samme helvetet som sønnen. Mens Khamzat var Kadyrovs gissel, ble han banket opp, torturert med elektrosjokk og holdt incommunicado under elendige forhold. Han bevitnet hvordan Kadyrov torturerte en av medfangene med elektrosjokk. “Han likte det apparatet,” mente Khamzat.

Khamzat slapp ut et snaut år senere, i oktober 2005, men ulikt mange torturofre i konfliktsonen, har han stått frem med sin historie. Han og familien befinner seg nå i et vestlig land, forhåpentlig utenfor Kadyrovs rekkevidde. Khamzats og Adnans påstander er til behandling i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Slike anklager kan i dag ikke prøves i noen russisk rett eller fortelles i russiske medier. Den ene journalisten som gjenga slike påstander, het Anna Politkovskaja. Hun ble skutt og drept i heisen utenfor leiligheten sin i Moskva 7. oktober i fjor.

Noen uker senere ble en av Kadyrovs tsjetsjenske rivaler skutt på åpen gate i Moskva. Alt lå dermed til rette da Putin utnevnte Kadyrov til president i Tsjetsjenia i mars i år.

Byttet tortur med slips
Ramzan Kadyrov har byttet ut torturinstrumentene med slips, og forsøker å begynne en ny karrière som “vanlig” politisk leder. Men Tsjetsjenia er et forgiftet samfunn, og Kadyrov er ikke kuren, men årsaken. Denne sommeren har kampene i Tsjetsjenia vært hardere enn på mange år, og det har blusset opp i naborepublikkene.

Det som i 1999 var en separatistisk konflikt i en enkelt republikk, har utviklet seg til en regional konflikt med karakter av både mafiakrig og religiøst opprør. Volden vokser ut av den institusjonaliserte straffefriheten i konfliktsonen, og fortrengningen av Russlands og Sovjetunionens historiske rolle som erobrer, okkupant og overgriper.

Som den britiske historikeren John Baddeley skrev i 1908: “Gazavat (hellig krig) ville aldri blitt preket i Kaukasus om russerne hadde vært fredelige og vennligsinnede naboer.”

Putins vertikal
Tsjetsjenia er også historien om hvordan det russiske imperiet samler seg i Putins “vertikal”. Forandringer i sentrum synes best i periferien. For å ta kontroll over regionene har Putin avskaffet demokratiske valg, og utnevnt lokale bøller til lensherrer. Russland har vært gjennom et politisk eksperiment: Etableringen av Putinistan, et mektig demokratur, et autoritært regime pyntet med demokratisk garnityr.

Tsjetsjenia var springbrettet for Putins karrière, og selve grunnsteinen i det nye Russland som har reist seg fra 90-tallets kaos. Antiterror-operasjonen i Kaukasus har legitimert den uformelle unntakstilstanden som Putin har benyttet seg av for å ta kontrollen tilbake til Kreml.

I 2008 skal en ny president velges i Russland, men Putins autoritær-kapitalistiske hybridstat vil overleve sin skaper og prege internasjonale forhold de neste årene.

Politiet er myndighetene
Forfatteren Vladimir Nabokov skrev at Russlands historie kan betraktes som “politiets evolusjon”. Gjennom omveltningene har politiet bestått (uansett om det heter NKVD eller FSB) og gått som en ubrutt ryggrad fra Ivan den Grusommes tid til Putin.

I Putinistan har “evolusjonen” kommet til et stadium der politiet er myndighetene. I oktober er det ett år siden Anna Politkovskaja ble drept — som en makaber bekreftelse på alle hennes dystre spådommer om det nye Russland. Utenfor Russlands grenser fungerte drapet som en vekker.

De som ønsker å hedre hennes minne — og hjelpe Tsjetsjenias mange, usynlige ofre — bør støtte de russiske menneskerettighetsadvokatenes kamp for å belyse den usynlige krigen i Tsjetsjenia.

Artikkelforfatteren er rådgiver i Den norske Helsingforskomite og forfatter. Han har skrevet flere bøker om Russland og Øst-Europa. Borchgrevinks nyeste bok Den usynlige krigen kommer ut i disse dager og er basert på forfatterens reiser i Kaukasus. (Artikkelen har tidligere vært publisert som kronikk i Aftenposten).

Russiske militære skal vilkårlig ha arrestert to tsjetsjenske brødre i april 2000 og senere systematisk mishandlet og torturert brødrene i fengselet Tsjernokozovo.

Mette Risa, Aftenpostens korrespondent i Moskva skriver: “Brødrene ble lenket til en stol og slått, fikk elektriske støt på forskjellige deler av kroppen, ble slått med flasker og forsøkt kvalt med tape og plastposer…”

Du kan lese mer om brødrenes skjebne i Aftenpostens artikkel om saken.

- Når Russlands mest kjente Putin-kritiker kan likvideres uten at styresmaktene i det hele tatt uttrykker beklagelse, er det et signal til andre journalister om at ingen kan føle seg trygg, sier Siri Lill Mannes, nyhetsanker i TV 2. Mannes har tidligere utgitt en bok om krigen i Tsjetsjenia.

Under president Vladimir Putins styre er minst 13 journalister blitt drept i Russland. Samtlige drap har skjedd i ren leiemorderstil, viser en oversikt laget av den amerikanske Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ). Fremdeles er ingen av drapene oppklart. Flere drap skjuler seg trolig også i statistikken over savnede. CPJ rangerer Russland som et av verdens farligste land for journalister. Siden 1992 er 42 journalister drept i landet. Bare i Irak og Algerie har flere satt livet til.

Foto: Teppo Moisio cbd

Fra en minnemarkering for Anna Politkovskaja i Helsingfors 8. oktober 2006.

President Putins regjering gis mye av ansvaret for at drapene fortsetter. Grove brudd på menneskerettighetene, som drap på journalister, blir ikke gransket bra nok, og de skyldige blir ikke dømt.

– Amnesty ser på journalister som menneskerettighetsforkjempere, og vi jobber for at de skal bli bedre beskyttet, sier Ane Bonde, Russland-koordinator i Amnesty International Norge.

Det er minst fire ulike måter kritiske journalister og medier tvinges til taushet på i Russland:

• Lovgivning: Anti-terrorlover vedtatt de siste årene har innskrenket rommet for ytringsfriheten.
• Økonomi: Staten har kontroll over det viktigste nyhetsmediet i Russland, fjernsynet. Uavhengige aviser utsettes for økonomisk press, blant annet ved at papirprisene økes.
• Trusler: Kritiske redaktører og journalister opplever trusler mot seg og sin familie.
• Vold og drap: Journalister forgiftes eller utsettes for vold. I de mest ekstreme tilfellene blir de drept.

Rettsstaten var mangelfullt utbygd også i Boris Jeltsins regjeringstid på 1990-tallet, men mediene kunne operere friere. Flere av de såkalte oligarkene som fikk overta kontrollen over mye av det russiske næringslivet på 1990-tallet, eide også viktige medieselskaper. Etter at Putin etterfulgte Jeltsin som president ved inngangen til år 2000 ble oligarkene presset ut, og myndighetene har på denne måten gradvis fått mer og mer kontroll over mediene.

- Putin strammet inn grepet og kontrollen i Russland. Noen hevder dette har gjort landet sterkere, men prisen er en ufri presse, sier Bonde.

Bruker antiterrorlover mot journalister

De siste årene er flere nye antiterrorlover vedtatt og endret. Her heter det blant annet at det ikke er tillatt å skrive saker som er i strid med nasjonale interesser – en svært åpen formulering.

- Myndigheter bruker terrorlovgivningen som et middel for å kneble de russiske journalistene, sier Bonde. Dette bidrar til at færre skriver om konflikten i Tsjetsjenia, og dekningen av dette området er derfor svært mangelfull. Lovene mot terror virker svært innskrenkende mot pressen.

Foto: MarkvG cbnd

Fra minnemarkering for Anna Politkovskaja i Tammerfors 8. oktober 2006.

Nettopp Tsjetsjenia-konflikten var Anna Politkovskajas spesialfelt, og det var for sitt arbeid der hun hadde mottatt flere internasjonale priser. Rett før hun ble drept arbeidet Politkovskaja på en reportasje om tortur i regi av myndighetene i Tsjetsjenia som skulle trykkes i avisen der hun var ansatt, Novaja Gazeta. Flere av hennes siste artikler ble publisert på norsk i ukeavisen Ny Tid.

Staten kontrollerer fjernsynet

I Russland er TV det klart viktigste nyhetsmediet. En undersøkelse publisert nylig viste at tre kanaler som alle er eid direkte eller indirekte av staten, er den viktigste nyhetskilden for 85 prosent av russerne.

Innholdet i de statskontrollerte kanalene er svært lite kritisk til myndighetene.

- Befolkningen i Russland får ikke vite hva som skjer innenlands. Myndighetene legger lokk på all informasjon som gjelder rettssystemet, korrupsjon eller annen kritikk av dem, sier Bonde. I intervjuer med for eksempel Putin skal man kun gjengi ham, ikke komme med kommentarer.

Få leser aviser

I Russland er det ifølge WAN bare 24 aviskjøpere per 1.000 innbyggere, langt færre enn andre land både i Øst- og Vest-Europa. Avislesningen har imidlertid tatt seg noe opp de siste årene, ifølge en oversikt fra BBC.

Avisene som blir utgitt er til dels sterkt kontrollert av myndighetene. Ett virkemiddel er å påvirke bedrifter til ikke å annonsere i aviser som bedriver kritisk journalistikk, ifølge Ane Bonde i Amnesty. Dette kan være avgjørende for ulike avisers økonomi, og de kan risikere å gå konkurs. Et annet eksempel på denne formen for skjult sensur kan være å mangedoble prisen på papir som en avis trenger for å komme ut.

- Russiske journalister risikerer å miste jobben dersom de er kritiske mot Putin eller Kreml. Presset er ofte utøvd ved at redaktør eller styreformann får en telefon fra styresmaktene med beskjed om hva en bør — eventuelt ikke bør – gjøre, sier Siri Lill Mannes.

Også lokale journalister blir holdt i stramme tøyler. Nære bånd mellom påtalemyndighetene, etterforskerne og myndighetene gjør dette lettere. — Myndighetene kan inndra løyve til å publisere dersom en avis har fått flere advarsler, sier Mannes.

Trusler en del av hverdagen

Trusler mot journalistene selv og deres familie er også et hyppig fenomen. Anonyme telefoner, brev og andre typer trusler fører til at mange journalister lever under et enormt press.

- Det er flere eksempler på fysiske angrep, innesperring i konsentrasjonsleir og forgiftning av kritiske journalister, sier Mannes. Hun opplevde selv russiske myndigheters strenge restriksjoner da hun var i grenseområdene ved Tsjetsjenia høsten 2001. Hun forteller at det var svært vanskelig å komme seg inn i Tsjetsjenia uten offisielt løyve.

Ikke et nytt fenomen

At Russland knebler journalister, er ikke et nytt fenomen. Bonde mener situasjonen har vært slik lenge uten at Vesten har sett det. — Nå vil kanskje Vesten få øynene opp, håper hun.

Vladimir Putin på talerstolen. Foto: www.kremlin.ru

- Russland har blitt viktigere i handel av energi med Vesten, og landet har hatt en voksende selvfølelse. De bøyer derfor ikke like mye av for kritikk fra dette hold som de gjorde før. De har også blitt mer aggressive og går til motangrep når de blir konfrontert med menneske-rettighetsbrudd, sier Bonde.

Drapet styrker pressefrihetens motstandere

President Putin har gitt statsadvokaten ansvaret for etterforskingen av drapet på Politkovskaja. Det er også et dårlig tegn, mener Siri Lill Mannes.

- Som en kjent Russland-ekspert kommenterte: “Dersom det er en sak en ikke vil ha oppklart her, så gir en den til statsadvokaten.” Drapet vil også, om det ikke blir oppklart, styrke de elementene i det russiske samfunnet som er villige til å gå over lik for å fjerne sine motstandere, sier Mannes.