Spotify klager Apple inn til EU

Strømmetjenesten Spotify har klaget Apple inn til Europakommisjonen for det de mener er brudd på konkurransereglene. Spotify mener Apple favoriserer sin egen tjeneste i App Store, og reagerer på at tjenester må betale 30 prosent i avgift til Apple på alle kjøp via butikken. Ifølge Spotify-grunnlegger Daniel Ek fører avgiften til at Spotify tvinges til å ha høyere pris enn Apple for sitt premiumabonnement.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (13/03/2019)

Amedia med økte annonseinntekter i 2018

Amedias 2018-resultat er klart, og aviskonsernet fikk et overskudd før skatt på 396 millioner. De digitale annonseinntektene økte med hele 40 prosent, og mer enn dekket inn nedgangen i papirannonser. Nettavisen er en viktig faktor her, siden 2018 er det første året hvor 100 % av avisens inntekter regnes med hos Amedia. Konsernet hadde også en økning på 30 % i antallet heldigitale abonnenter.

LES MER HOS KAMPANJE
LES MER HOS MEDIER24 (12/03/2019)

Murdoch vil ha Google delt opp

Murdoch-familiens australske medieselskap, News Corp, ber det australske konkurransetilsynet om å pålegge Google å dele opp selskapet, slik at søkemotor og annonseplattform blir to adskilte virksomheter. Begrunnelsen er Googles store dominans i annonsemarkedet. Murdoch er kjent for å ha stor politisk innflytelse både i Australia, Storbritannia og USA.

LES MER HOS GUARDIAN (12/03/2019)

Nord universitet dropper omdiskutert mastergrad

Arbeidet med å få på plass en mastergrad i journalistikk og kommunikasjon ved Nord universitet er lagt på is. Journalist Anki Gerhardsen er blant dem som har uttalt seg kritisk mot å blande journalistikk og kommunikasjon i samme mastergrad. Flere har vært bekymret for at skillet mellom journalistikk og reklame ville viskes ut.

LES MER HOS JOURNALISTEN (12/03/2019)

Viaplay med 1,3 millioner abonnenter

MTGs nye søsterselskap, Nordic Entertainment Group (Nent), har publisert tall for Viaplay som viser at strømmetjenesten er oppe i 1 258 000 nordiske abonnenter. Til sammenligning gikk TV 2 nylig ut med at Sumo har 400 000 abonnenter. Nent Group består av Modern Times Groups virksomheter innen film, TV og radio, og skal på børs som eget selskap 28. mars. 

LES MER HOS KAMPANJE
SE NENTS EGEN PRESENTASJON HER (11/03/2019)

VGs strategi rundt ungdomsappen Peil

Etter synkende lesertall blant unge, prøver VG å nå yngre brukergrupper med nyhetsappen Peil. Her kan du lese om hvordan den nye appen ble planlagt, og hvilke forberedelser som ble gjort for å nå riktig aldersgruppe. 

LES MER HOS DIGIDAY (11/03/2019)

2200 mediejobber allerede kuttet i USA i 2019

Ifølge Business Insider er mer enn to tusen mediejobber i USA fjernet så langt i 2019. Kuttene foregår både i tradisjonelle medier og i digitale satsinger. Avisutgiverne McClatchy Company og Gannett skal fjerne henholdsvis 450 og 400 stillinger. Telekomselskapet Verizon kutter 800 stillinger i datterselskapene Huffington Post, Yahoo og AOL, og skal i tillegg kvitte seg med 10 400 ansatte i løpet av 2019. Vice Media fjerner 250 stillinger, mens BuzzFeed kutter 200.

SE OVERSIKTEN I BUSINESS INSIDER (11/03/2019)

Tyske journalister kastet ut av Tyrkia

Tre tyske journalister har fått avslag på søknaden om fornyelse av sine tyrkiske pressekort, og har derfor måtte forlate Tyrkia ufrivillig. Journalistene har ikke fått begrunnelse for avslaget. Tyrkiske myndighetene har lenge fått kritikk for behandlingen av både tyrkiske journalister og medier.

LES MER HOS NRK (11/03/2019)

Russisk politi får avgjøre hva som er falske nyheter

En ny lov lar russisk politi bestemme hva som kan kalles falske nyheter, og gir Medietilsynet makt til å bøtelegge medier dersom de ikke fjerner innhold politiet mener er falske nyheter. Loven skal gjennom en tredje og siste behandling denne uken. Reporters Without Borders sier loven fører til økt sensur.

LES MER HOS HEGNAR (08/03/2019)

Aviser åpner for debatt i lukkede Facebook-grupper

Dagens Næringsliv har startet debattgruppe for kvinner på Facebook. Årsaken er at mange kvinner har opplevd sjikane og hets når de har kommentert i avisens eget kommentarfelt. Flere mediehus i andre land har gjort lignende grep, deriblant den danske finansavisen Børsen. Ola Stenberg, digitalredaktør i VG, ber norske medier tenke seg om før de overlater kontrollen til Facebook. 

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (08/03/2019)

Medietilsynet ønsker tall fra DAB-kanalene

I forbindelse med vurderingen av hvorvidt lokalradioenes FM-konsesjoner skal forlenges etter 2021, ønsker Medietilsynet at også DAB-kanalene melder inn sine tall. Regnskapsopplysninger fra lokalradioer på DAB-nettet vil gi mer kunnskap om bransjen og gi tilsynet bedre grunnlag for sine vurderinger. Fristen for lokalradioenes rapportering av fjorårets resultater er 1. april. 

LES MER HOS MEDIER24 (08/03/2019)

Mark Zuckerberg presenterer Facebook-endringer

I et forsøk på å bøte på de gjentatte personvernskandalene, fokuserer Zuckerberg på kryptert kommunikasjon og personvern når han denne uken presenterte sin nye visjon for selskapet. Toppsjefen planlegger blant annet å slå sammen Messenger, WhatsApp og Instagram, slik at brukerne kan kommunisere med hverandre på tvers av plattformene. WhatsApp er kryptert fra før av.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS NY TIMES (07/03/2019)

Seks journalister i fengsel på livstid

Til tross for økende kritikk for brudd på ytringsfriheten og arrestasjoner av tyrkiske journalister, har en ankedomstol i Istanbul opprettholdt en dom på livstid for seks journalister. Journalistene er dømt for å ha stått i ledetog med president Erdogans erkefiende, Fetullah Gülen. De er blant annet anklaget for å ha sendt ut signaler til underbevisstheten om at Erdogan måtte styrtes, fordi de diskuterte et mulig kupp på tyrkisk TV. Dommen beskrives av Reportere uten grenser som juridisk lynsjing. Alle seks journalister har jobbet i medier som støtter opposisjonen i Tyrkia.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES TIDLIGERE OMTALE HOS AFTENPOSTEN (03/10/2018)

EU åpner for lavmoms på elektroniske publikasjoner

EU har bestemt at enkeltland kan ta i bruk lavere momssatser på elektroniske publikasjoner som har lav eller null moms i fysisk utgave. Vedtaket er bare midlertidig, i påvente av en grundigere gjennomgang av momsreglene i forhold til digital utvikling. Men i vedtaket står det lite som definerer hva som skal regnes som elektroniske publikasjoner. I Norge har Finansdepartementet holdt fast på at et momsfritak for elektroniske utgaver av fagblader bare skal gjelde PDF-utgaver av de fysiske bladene, og ikke nettutgaven.

LES MER HOS EU
LES MER HOS MBL (03/10/2018)

Strømmesuksessen uteblir for Skavlan på TV 2

Som del av TV 2s digitale satsing legges både episoder og eksklusive nettklipp av Skavlan ut på TV 2 Sumo. Strømmetallene er derimot ikke høye: Første episode av Skavlan er strømmet 15 000 ganger, og de andre videoene har alle lavere strømmetall. Til sammenligning er første episode av Lindmo strømmet 49 000 ganger hos NRK. Glenn Engebretsen i Group M tviler på at Skavlan blir en strømmevinner. Han peker på at snittseeren er 50 år og følgelig har andre seervaner enn den yngre delen av befolkningen.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (03/10/2018)

NTB får støtte av Amazon til bildegjenkjenning

Det norske nyhetsbyrået NTB har mottatt i overkant av 200 000 norske kroner fra Amazon Web Services (AWS) til et prosjekt om automatisk bildegjenkjenning. Det innebærer blant annet at bildedatabasen på 25 millioner bilder flyttes opp i nettskyen. I forbindelse med prosjektet skal NTB samarbeide med det norske maskinlæringsmiljøet Inmeta/Crayon.

LES MER HOS KAMPANJE (03/10/2018)

Nye retningslinjer mot kroppspress i sosiale medier

Medietilsynet og Forbrukertilsynet har utarbeidet en skisse til etiske retningslinjer mot uheldig kroppspress i sosiale medier. Det foreslås blant annet at nettprofilene ikke markedsfører eller promoterer kosmetiske inngrep eller injeksjoner, og at alle bilder hvor kroppsfasongen er redigert skal merkes. Retningslinjene skal nå diskuteres med «influencere» og deres nettverk, samt annonsører. 

LES MER HOS MEDIETILSYNET (03/10/2018)

Emmy-pris til norsk regissør – igjen

Deeyah Khan har vunnet Emmy-pris for dokumentaren der hun møter amerikanske høyreekstreme ansikt til ansikt. Hun vant prisen i kategorien nyheter og aktualiteter. Filmen vises blant annet på Netflix i USA og Storbritannia. Dette er andre gang Khan vinner en Emmy. Hun fikk også pris for sin aller første dokumentar, som handlet om æresdrap.

LES MER HOS DAGSAVISEN
SE FILMEN HER (02/10/2018)

Lørdagsavisen står i fare

Dersom Postens ønske om å halvere antall omdelingsdager fra 2020 blir gjeldende i postloven, kan også lørdagsavisen stå i fare. Samferdselsdepartementet mener at ordningen med lørdagslevering – som i 2016 ble overtatt av distribusjonsselskapet Kvikkas – må vurderes på nytt. I et høringsnotat skriver departementet at det er vanskelig å forsvare bruken av rundt 100 millioner kroner årlig på levering av lørsdagsaviser til en begrenset del av befolkningen.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (01/10/2018)

Regjeringen med forslag til nye kildevernregler

Justisdepartementet har presentert sine forslag til endringer i kildevernreglene i straffeprosessloven og tvisteloven. Ifølge justisminister Tor Mikkel Wara skal forslaget bidra til å styrke kildevernets plass i loven. Blant annet skal det i lovverket gjøres tydeligere at et sterkt kildevern er av viktig samfunnsmessig verdi, og det skal presiseres at kildevernet omfatter alle opplysninger som potensielt kan avsløre kilder.

LES MER HOS MEDIER24
SE FORSLAGENE HER (01/10/2018)

50 millioner Facebook-brukere rammet av sikkerhetssvikt

Facebook oppdaget nylig en sikkerhetsbrist som har rammet rundt 50 millioner brukere. Angripere har klart å stjele en såkalt tilgangsnøkkel via Facebooks “view as”-funksjon, og har dermed hatt muligheten til å overta folks brukerkontoer. Facebook har i tillegg logget ut ytterligere 40 millioner brukere for sikkerhets skyld i forbindelse med tettingen av sikkerhetshullet, som oppsto i forbindelse med en oppdatering i juli i fjor. Facebook-aksjen falt raskt da bristen ble kjent.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (01/10/2018)

Get-avtale finansierer ny, norsk film

Get har inngått avtale med produksjonsselskapet Motion Blur om sponsing av deres neste film, mot at Gets kunder får se filmen før andre – etter kinovisningen. Filmen skal handle om polarhelten Roald Amundsen. Ingen av partene vil ut med hvor mye Get har bidratt med i kroner og øre, men det skal være et beløp som er avgjørende for filmplanene. Get sier selskapet ønsker å styrke norsk innhold i konkurransen mot internasjonale aktører som Netflix og HBO. Get ble tidligere i sommer kjøpt opp av det svenske teleselskapet Telia.

LES MER HOS KAMPANJE (28/09/2018)

Egmont øker satsningen på appen Min

Ukebladkonsernet Egmonts app Min ble lansert i fjor. Appen oppdateres daglig med artikler og reportasjer fra Egmonts magasiner, og retter seg mot kvinner mellom 25 og 45 år. Ideen er å henvende seg til dem som ikke bruker tid på papirmagasiner men som likevel kan være interessert i Egmonts innhold digitalt. Egmont har brukt den siste tiden på å utvikle appen og satser nå fullt på brukerbetaling.

LES MER HOS JOURNALISTEN (28/09/2018)

Fagpressens momsfritak i fare

I likhet med avisene har fagpressen i mange år prøvd å få en likebehandling av moms på papir og nett, siden innholdet er av samme type. Selv om fagblader på papir har momsfritak, har nettutgaven av fagbladene måttet legge moms på brukerbetaling. Avisene fikk sitt momsfritak på nett i 2016, og da Trine Skei Grande tok over som kulturminister, kom løfter om at fagpressen skulle få det samme. Men Finansdepartementet mener nå at det bare er PDF-utgaven av papirbladet som skal ha fritak — og ikke abonnement på dynamiske nettutgaver, slik avisene har fått.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (28/09/2018)

Fortnite-turnering kritiseres for kobling av barn og pengespill

Norges første turnering i dataspillet Fortnite arrangeres til helgen. Både Medietilsynet og Barnevakten kritiserer turneringen for pengepremien på 80 000 kroner, og mener det er en uheldig kobling mellom barn og pengespill. Medietilsynets leder Mari Velsand synes det er problematisk at turneringen ikke følger samme aldersgrense på 12 år som selve spillet. Inngangsbilletten koster over 1200 kroner.

LES MER HOS NRK (28/09/2018)

Veman Linevai er kurdisk aktivist og har tre år bak seg som styreleder for Kurdistan Student Union. Hun har tidligere studert fem år ved Universitetet i Bergen. Linevai sier at mange kurdiske aktivister aktivt blir blokkert av Facebook. Selv er hun blitt sperret ute fra sin private Facebook-konto flere ganger denne måneden. Sin første Facebook-profil hadde hun hatt i flere år.

– Jeg hadde over 1000 venner, og over halvparten av disse var nordmenn, blant annet politikere, akademikere, studenter og aktivister, sier Linevai.

Den første profilen ble midlertidig blokkert fordi hun, ifølge Facebook, ikke fulgte selskapets standarder.

Andre profiler deaktivert

Etter at den første profilen ble midlertidig deaktivert, opprettet Linevai en ny profil. Hun forteller at i løpet av 24 timer ble også denne profilen deaktivert. Dette gjentok seg med tre andre profiler hun har opprettet de siste tre ukene.

Facebook fjerner innlegg med innhold koblet til PKK-lederen Abdullah Öcalan (skjermbilde: Andam Aso)

– Det er ikke lenger mulig å opprette en Facebook-profil i mitt eget navn, sier Linevai.

Den kurdiske aktivisten Fatih Dugan bekrefter at også hans profil er blitt fjernet fra Facebook.

– Jeg har hatt et bilde av den kurdiske lederen vår Abdullah Öcalan på Facebook i tre år. Da Facebook oppdaget det, skrev de at det ikke var lov å dele bilder av ham, sier Dugan.

Etter denne hendelsen ble Dugans profil midlertidig deaktivert. Han kontaktet Facebook og beklaget at han hadde delt bildet, og fikk profilen gjenopprettet.

Organisert rapportering?

Dugan hevder at det finnes ca. 40 000 falske profiler som rapporterer de kurdiske aktivistenes kontoer til Facebook. Linevai hevder at det er tyrkere bosatt i Norge som rapporterer aktivistene.

Norsk Tyrkisk forening i Bergen er en politisk uavhengig organisasjon som representer alle som på en eller annen måte har tilknytning til Tyrkia. Lederen Murat Gencher kjente ikke til anklagene før Bymag tok kontakt.

Aktivisten Dugan mener at det er et stort problem at så mange mister muligheten til å være på Facebook.

– Norge er et demokrati, og vi stoler på demokratiet. I Norge har vi også ytringsfrihet, og nå mister vi retten til å ytre oss. Hadde jeg skrevet noe om Jens Stoltenberg, hadde ikke dette skjedd, sier han.

Gencher i Norsk Tyrkisk forening sier at det kan hende noen uttrykker seg sterkt, og noen føler seg krenket av det, og det kan være derfor profilene blir rapportert.

– Det tror jeg i så fall må være enkeltindivider, og det tror jeg ikke er organisert. Så lenge man holder seg innenfor rimelighetens grenser burde det være fritt fram for alle sine meninger, sier Gencher.

Peter Münster er kommunikasjonssjef for Facebook i Norden. Han skriver i en melding til Bymag at deres regler gjelder for alle. Hvis noen overskrider reglene gjentatte ganger, risikerer man å bli blokkert.

«Innholdet behøver ikke være ulovlig før vi tar det ned. Deling av for eksempel nakenhet er også et brudd på våre regler. I tillegg tillater vi ikke forherligelse av kjente terrorister. Vi fjerner kun innhold som overskrider våre regler, som er offentlig tilgjengelige på Facebook.com/communitystandards,» skriver Münster.

Veman Linevai mener at Facebook ikke tar hensyn til hva som blir publisert av aktivistene.

– Innholdet til de kurdiske aktivistene inneholder verken hat, rasisme, fascisme eller mobbing, men ren kritikk mot den tyrkiske staten, hevder Linevai.

Blir overvåket

Nerina Weiss er forsker og Tyrkia-ekspert ved Fafo. Hun tror ikke det kun er bilder av den politiske lederen som gjør at profilene blir rapportert. Hun forteller at kurderne vet at de blir overvåket av tyrkiske myndigheter, og at kritiske uttalelser om det tyrkiske regimet også blir fjernet fra Facebook.

Videre forteller hun at mange kurdere ser på den kurdiske lederen Abdullah Öcalan som en frihetsforkjemper (se faktaboks nederst i artikkelen).

Facebook fjerner innlegg med innhold koblet til PKK-lederen Abdullah Öcalan (skjermbilde: Andam Aso)

– Mange kurdere sammenligner ham med Nelson Mandela. En person som har satt kurdernes rettigheter på dagsordenen. For mange er han det store idolet som blant annet har løftet kvinner fram i samfunnet, sier Weiss.

På den andre siden er det mange tyrkere som er uenig og mener at Öcalan er en terrorist, forteller Weiss. Öcalan, som sitter fengslet i Tyrkia, er grunnlegger og leder for PKK, som står på mange lands lister over terrororganisasjoner.

Svært alvorlig

Professor Haci Akman ved Universitetet i Bergen, som selv er kurder, mener det er vanskelig å bekrefte om det er tyrkere som rapporterer kurdere til Facebook. Men dersom tyrkere virkelig rapporterer kurdiske aktivisters profiler, mener han det er problematisk.

– Facebook skal være et fritt rom for alle. Hvis noen bruker Facebook for å hindre deling av informasjon, er det svært alvorlig, sier Akman.

Den kurdiske aktivisten Andam Aso bekrefter at også han har fått flere profiler deaktivert. Han forteller at han har gitt opp å lage Facebook-profiler fordi de blir slettet med en gang.

På linje med Linevai hevder også Aso at norsk-kurderne ikke bryter med Facebooks retningslinjer.

– Det vi skriver er helt lovlig. Vi skriver om det som foregår i Afrin, og da kommer det reaksjoner, sier Aso.

Aso hevder at Tyrkia jobber effektivt for å ødelegge ytringsfriheten til kurderne i Europa.

***

PKK og Abdullah Öcalan

Abdullah Öcalan er grunnleggeren av det kurdiske arbeiderpartiet (PKK). PKK ble grunnlagt på 70-tallet, og siden 80-tallet har partiet kjempet en geriljakrig mot den tyrkiske staten. PKK har hatt baser i Syria, Iran og Irak. PKK er inspirert av marxismen. Tidligere kjempet PKK for en egen kurdisk stat, men har siden slutten av 1990-tallet endret kravene til kurdisk autonomi innenfor tyrkiske grenser. Etter 11. september 2001 ble PKK stemplet som en terrororganisasjon av bl.a NATO og EU.

Lederen Abdullah Öcalan ble kastet ut av Syria etter diplomatiske forhandlinger mellom Syria og Tyrkia. I 1999 ble han tatt til fange i den greske ambassaden i Nairobi og ført til Tyrkia, der han har sittet fengslet siden. Etter at Öcalan ble fengslet har han endret retorikk fra å forherlige krigen til å prøve å finne ulike fredelige løsninger på konflikten. Öcalan har utarbeidet et ideologisk konsept for demokrati, kvinnefrigjøring og religionsfrihet. (Kilde: Nerina Weiss, Fafo).

***
(Red.anm: Oppdatering 23. februar — sitatet fra Facebooks kommunikasjonssjef er noe utvidet.)

“Turkey: You are beautiful when you are angry”: Cover of the weekly humor magazine Penguen.

The Gezi Park protests in Taksim spreading nationwide

Gezi Park, known as the last green spot of Istanbul, was occupied by hundreds of people opposing the urban redevelopment plan including the demolishing of the park and construction of a shopping mall instead. Occupy-style protests began on 27 May. Protestors were playing guitars, reading books, and basically “hanging out” in the park. The reaction of the police was excessive, early in the morning when people were sleeping, setting their tents on fire, showering people with pepper spray and teargas.

Soon after, the park was occupied again. This time more crowded with the backing of some celebrities, authors, and musicians. As the police dispersed the people with heavy-handed methods, protests just escalated. This time, thousands of people with diverse backgrounds gathered in the famous square of Taksim. Simultaneous gatherings occurred nationwide, mainly in the capital Ankara, Izmir, Eskisehir, and Antalya.

Supporters of the Nationalist Movement Party and Socialist Party next to each other. These two groups of people have known to be rivals (photo: Yunus Emre Sel, DHA)

Viva Social Media

Many complained about the media ignoring the growing protests. CNN Turk was especially criticized as the channel was broadcasting a documentary on penguins the night that the streets of many cities were turned into a battlefield between protestors and the police.

Political pressure on the media has been heavy the last couple of years in Turkey. The country is known to be one of the largest prisons for media.

So it was no surprise that social media became the source of information and knowledge. People have been tweeting from the streets, publishing photos, exchanging volunteer doctor and lawyer contacts for the protestors, and poking the official Twitter accounts of the mainstream TV channels for their ignorance.

Buses from Turkish news channel NTV have been the target of protestors for neglecting to cover the demonstrations. (Photo from Diren Gezi Park (Occupy Gezi Park) Facebook page.)

Concerning the issues, Turkey’s prime minister Recep Tayyip Erdogan blamed the oppositional party for provoking the masses, and lashed out at the role of social media in helping organize and co-ordinate rallies. “And now we have this menace called Twitter,” said Erdogan in an interview with Haberturk Sunday evening. In the aftermath of Erdogan’s speech, 25 people were detained in Izmir because of their tweets, on the grounds of spreading “misleading and libelous information”, Anatolia news agency reported.

A graffiti from Istanbul.

Although the prime minister, who is on a political trip to Morocco, has not taken a step beck, deputy prime minister Bulent Arinc apologized on Tuesday “for the police aggression against our citizens who were involved in the initial protests and acted with environmental concern,” as Anadolu news agency reported. He said security forces had been ordered to only use gas in self-defense. Yet, the masses have not calmed down. It is obvious that the demands are no longer merely about the Gezi Park or the urban redevelopment plan of Istanbul. Protestors keep saying it louder that it is more about democracy and the freedom of speech, freedom of lifestyle.

Here is an interview with a protestor, the well known actor Mehmet Ali Alabora on CNN International.

Invasion of the Private Sphere, Bodies, Thoughts, Tweets

Erdogan’s Justice and Development Party (AKP) is popular with conservative Islamic politicians and voters in Turkey. It has won three successive parliamentary elections, gaining almost 50% of the vote in 2011. Political stability has been accompanied by economic growth. According to governmental statistics, “Turkey is expected to be the fastest growing economy of the OECD members during 2012–2017, with an annual average growth rate of 5.2 percent.” In other words, Turkey does not have a serious financial baggage like its European neighbors. Of course, one should check how this growth affects the everyday life of citizens. Researchers draw attention to regional and gender disparities concerning the distribution of the wealth.

Protests in Eskisehir, Turkey (photo: showdiscontent.com)

Yet, do the confidence of the parliamentary majority of the ruling AKP and the economic growth mean that the government can play the three monkeys (not hearing, speaking, seeing) when faced with society’s demands? Last year, Erdogan provoked outrage when he likened abortion to murder. Only a month ago, a Turkish court convicted pianist and composer Fazil Say of blasphemy and inciting hatred over a series of comments he made on Twitter last year. More recently, Turkey’s parliament passed legislation curbing alcohol sales and advertising.

What we see today on the streets of Turkey is a group that is heavily concerned about their personal space where they think and act freely. They are angry at the way that the authorities try to label them as marginal or a member of an organized unit. I guess one of the best insider comments is from a bisexual blogger:

We ran and stood, aided or got aid, side by side with people who would get disgusted by my sexual preferences, who would condemn me for my religious view or criticize me for my political opinions, because we have one common quality, we are still HUMAN.

Despite the softening reaction of government members (except the prime minister himself, who seems to be the direct target of the protests), resistance is still on. People are waiting for an official guarantee of the abolishment of the redevelopment plan of Gezi Park, legal action on the excessive and abusive police intervention and further actions to ensure the freedom of speech.

It is important to remember that it all started with protecting the trees. It was a bunch of young people occupying their last green spot in the city of Istanbul. It is too early to compare the happenings to the Arab Spring. It is more like an awakening and sweeping away of the fear to raise a voice against the unjust. What Turkey is witnessing today is, apart from certain groups that have a clear political agenda, a unity of people who are basically offended by not being heard, getting beaten by the police force, and being psychologically suppressed. What is happening in Turkey indicates people’s concern about freedom. It should not be merely captured within the polarization of the secularists and the Islamism. As the well-known journalist and lawyer Özgür Mumcu wrote in his column on Radikal on June 3, there is no need to seek conspiracy theories behind the most spontaneous uprising of Turkey. The reason is the arrogant stance of the people in power who do not want to listen to the demands of the citizens. People are fed up being suppressed each time they want to publically criticize the government or display discontent of certain policies. It’s as simple as this.

Remembering the famous line from the poet Nazim Hikmet:

To live! Like a tree alone and free
Like a forest in brotherhood

Samlet ga dette utvilsomt tyrkere grunn til å frykte et tilbakeslag mot fagorganisering, kvinners rettigheter og ytringsfrihet. I dette korte essayet vil jeg fokusere mest på én del av dette, endringene i kvinners stilling i Tyrkia.

(You can also download an English version of this article).

Politikk i Tyrkia: Islam og demokrati

“Kvinnens kropp: Hennes beslutning, ikke bry deg” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)

En analyse av de aktuelle politiske debattene i Tyrkia må begynne med en kikk på partiet som har styrt landet siden 2003, Rettferdighets- og utviklingspartiet (forkortet AKP på tyrkisk). Partiet beskrives som regel som “pragmatisk konservativt og islam-sensitivt” (Cizre 2008). Siden det kom til makten har det inntatt en posisjon midt mellom sine østlige og vestlige naboer. Diplomatisk sett har Erdogans parti posisjonert seg på aksen Tyrkia-Iran-USA, som journalisten Stephen Kinzer i en bok har kalt “det 21. århundrets pirrende makt-trekant”. Tyrkia prøver å holde seg inne med begge parter i det sterkt polariserte forholdet mellom øst og vest.

AKP har også foreslått reformer knyttet til Tyrkias søknad om medlemskap i EU. Partiet har videre startet en debatt om islam og demokrati, og har tatt følsomme spørsmål opp til debatt, som bruk av slør av kvinner ansatt i offentlig sektor. Slik har partiet utfordret den moderne tyrkiske republikkens sterke sekulære fundament som ble lagt av grunnleggeren Mustafa Kemal Atatürk.

AKP har forsøkt å fjerne forbudet mot slør (hijab) i offentlig sektor. Hvert forslag om dette har møtt massiv motstand i parlamentet. Regjeringspartiet har ikke lyktes med å få vekk forbudet, men har likevel uformelt tillatt bruk av slør ved enkelte mottakelser i parlamentet.

Ny grunnlov: Demokratiserende eller anti-sekulær?

En sentral del av AKPs politiske dagsorden er å utforme Tyrkias første fullstendig sivile grunnlov. Etter at partiet vant en folkeavstemning om konstitusjonelle endringer i fjor, arbeider nå en komite i parlamentet med et utkast til grunnlov som ventes å være ferdig før årsskiftet. Mange er spent på om Tyrkia gjennomgår en demokratiseringsprosess eller om landet er på vei mot et mer polarisert samfunn. Enkelte aktører, inkludert EU, applauderer forberedelsen av den nye grunnloven. Disse legger vekt på at landet nå får en stor mulighet til å sikre minoriteters rettigheter.

Men det finnes også andre, mer mistenksomme stemmer som hevder at AKP vil bruke sitt flertall i parlamentet til å godkjenne en ny grunnlov som svekker de sekulære bestemmelsene i den gamle grunnloven. Særlig det Republikanske folkepartiet, som ble etablert av Atatürk, har stått hardt på kravet om å beholde de første paragrafene i den nåværende grunnloven, som definerer Tyrkia som en sekulær republikk.

Tilbakeslag for kvinners rettigheter?

I dag brukes ofte betegnelsen “tilbakeslag” om situasjonen for kvinners rettigheter i Tyrkia. Det er antakelig fordi landet har sterke tradisjoner — kvinner ble gitt fulle borgerrettigheter tidligere enn i mange europeiske land. Det sveitsiske privatrettslige system ble basis for tyrkisk lovgivning in 1926. Dette garanterte likhet for loven for alle borgere i Tyrkia, uansett språk, religion, etnisk bakgrunn og kjønn. Menn og kvinner har vært likestilt i spørsmål om skilsmissse, giftermål, arv og vitneførsel i rettssaker.

Den sveitsiske lovkodeksen garanterte også at borgerlig vigsel (i statlig regi) er den eneste offisielle inngåelse av ekteskap. Stemmerett for kvinner ble innført i 1934. De fleste tyrkiske kjønnsforskere mener likevel at ingen av disse reformene førte til at tradisjonelle normer og verdier om kjønn og seksualitet ble utfordret.

Provoserende om abort

I en tale til AKPs kvinnegruppe 26. mai sammenlignet statsminister Erdogan abort med Uludere-hendelsen, et angrep fra det tyrkiske luftvåpenet 28. desember 2011 som resulterte i at 34 sivile ble drept. Erdogans absurde sammenligning mellom abort og et militært angrep som drepte sivile sjokkerte mange. Statsministeren fortsatte talen med å signalisere at partiet hans arbeider på et utkast til en lov som vil begrense retten til abort.

“Ikke rør kroppen min” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)

Statistikk fra 2008 viser at 10 prosent av alle svangerskap i Tyrkia avbrytes ved abort, en lavere rate enn i de fleste europeiske land hvor abortandelen er rundt 30 prosent.

Erdogans forslag om å stramme inn på retten til abort i Tyrkia er enormt populært blant hans partimedlemmer. Borgermesteren i Ankara støttet statsministeren og sa at en kvinne som vurderer abort burde “ta livet av seg selv istedenfor og ikke la barnet ta støyten for sine feilgrep.” Lederen for direktoratet for religiøse spørsmål har også tatt ordet i abortdebatten: “En mor har ikke eiendomsrett til barnet, hun kan ikke forlate eller drepe barnet av vilkårlige grunner”, sa han.

Protestaksjoner er blitt organisert over hele landet, særlig i storbyene Istanbul, Ankara og Izmir. Forskere, intellektuelle, studenter og leger har framhevet to poenger i debatten. For det første pekes det på økonomisk sårbare grupper som ikke ville ha råd til å reise utenlands for å ta abort og derfor ville være henvist til å avbryte svangerskapet på ulovlig og helsefarlig vis. For det andre vises det til de ideologiske sidene ved regjeringens syn på kvinners rettigheter. Her er kritikerne opptatt av å forsvare kvinners råderett over egen kropp.

Den 3. juni tok tusener til gatene i Istanbul i protest mot regjeringens abortplan. Blant slagordene: “Bare kom igjen. Kom med staten, far, politiet, politikølla. Vi gjør opprør, vi gjør opprør for vår frigjøring”.

En nettkampanje med slagordet “Benim Kararim” (“min beslutning) er også lansert (bildene i artikkelen er hentet fra dette nettstedet). Dette er en blogg hvor folk legger ut bilder hvor de har malt eller tegnet på seg selv, med tekst som “min kropp, min beslutning” eller “min venninnes, min søsters kropp, hennes beslutning, ikke din sak”.

Ifølge en meningsmåling publisert 11. juni er 55,5 prosent av tyrkere mot å forby abort, mens 44,5 prosent støtter et forbud.

Kjernen: Sekularisme mot religion

Den tyrkiske forståelsen av sekularisme og religion som gjensidig utelukkende begreper (dikotomi) er en av hovedårsakene til spenningene som utgjør kjernen av landets sosiokulturelle og politiske endringer. Uten tvil har kvinner en sentral og sensitiv posisjon i de aktuelle debattene. En analyse av kvinners endrede stilling i Tyrkia burde overskride denne dikotomien mellom sekularisme og religion, men også ta landets reguleringsmekanismer i betraktning (se Parla 2001). “Reguleringsmekanismer” viser til den objektiverende, individualiserte formen for makt som brukes til å overvåke innbyggerne. Gjennom lovgivning reguleres kroppen slik at den passer i et mønster og tjener et bestemt politisk formål.

“Min kjærestes kropp, hennes beslutning” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)

Reguleringen av kvinnekroppen er altså hva det egentlig dreier seg om her. Når vi klarer å fri oss fra motsetningen sekularisme/religion, ser vi at kvinnekroppen er instrumentet som både de liberale og de konservative bruker til å forme sin dagsorden med. Fløyen som har presset fram forbud mot slør på universitetene bruker like mye tvang som den som vil begrense retten til abort. Den ene ser trolig på kvinnekroppen som selve representasjonen av modernisering, mens den andre ser kvinnekroppen som en maskin som produserer ressursene en voksende økonomi med en ung befolkning trenger: framtidige arbeidere og soldater.

En sann kvinnefrigjøring må søkes bortenfor alle betydningene som tilskrives den kvinnelige kroppen, og burde oppmuntres av deltakelse fra en samlet, men likevel mangfoldig kvinnebevegelse. En slik forståelse ville frigjøre kvinner som autonome individer fra alle de religiøse, nasjonalistiske og sekularistiske mønstrene. Dette er imidlertid ingen enkel sak i en tid hvor kvinnebevegelsen i Tyrkia allerede er fragmentert. Framtidige reguleringer som et forbud mot abort vil skape mer distanse mellom forskjellige grupper av kvinner og gjøre solidaritet mellom alle kvinner enda vanskeligere.

Litteratur:

Cizre, U. (2008). Secular and Islamic Politics in Turkey: The making of the Justice and Development Party: Routledge.

Göle, N. (1997). Secularism and Islamism in Turkey: The Making of Elites and Counter-Elites. Middle East Journal 51(1), 46–58

Parla, A. (2001). The ‘Honor’ of the State: Virginity Examinations in Turkey. Feminist Studies 27(1), 65–89.

Saktanber, A. (2002). Living Islam: Women, Religion and the Politicization of Culture in Turkey. London: I.B.Tauris.

Arguing that homosexuality is a disease which can be treated, Kavaf continued with criticizing the political standing of some feminist NGOs in Turkey. She stated that violence against women is sometimes so exaggerated by certain NGOs that they perceive it as a form of psychological violence when a husband asks her wife for food. Finally, Kavaf expressed her irritation by some soap operas which have explicit kissing scenes.

These shocking comments magnetized several reactions from LGBT (lesbian, gay, bisexual, transgender) organizations, human rights organizations, artists, and many other intellectuals. One organization recently filed a criminal complaint against the minister. I argue that one of the most powerful responses was given to the minister during the demonstrations of Women’s Day in the cities of Ankara and Istanbul.

March 8 celebrations in Ankara. The banner says: — In the 100th anniversary of Women’s Day, we are getting stronger, changing with struggle. (photo: Eda Acara).

This year on the 8th of March, when Women’s Day was celebrated all over Turkey, a group of people attracted my attention as I was watching some videos captured during the celebrations. The group belonged to the Women’s Platform which unites different women’s initiatives and organizations. Instead of screaming out cliché slogans with fixed tone of voice, they use some sort of a humorous but politically critical way of protesting. For instance, a group of women within this platform sing one of the famous songs from the 1970s named “I born free, I live free” (hür doğdum, hür yaşarım) while jumping on the streets to the lyrics. So, there was this girl who covered herself with her rainbow flag, while singing loudly, arm in arm with a veiled woman:

Why does this liar world keep limiting me? Who the hell are you interfering with my life? I was born free, I live free, it is none of your business, I am not slave to you. My mistake, my life, it is none of their business, go do your own business, don’t interfere with my life.

Another scene that captured my attention was when a second group of people were all sitting on the street with their little hand-made drums (empty cans probably filled with lentil, rice, small stones) and whistles. One of them was standing and shouting “Make noise against heterosexism, make noise against fascism, make noise against capitalism.” Suddenly, everybody was shouting, whistling, playing those drums, right before they slowly stood up and shouted “Another world is possible”. It is quite fascinating to see the unity and solidarity of that group of women with diverse backgrounds.

Throughout this short essay, I will try to introduce the dynamics of the mainstream women’s movement in Turkey and argue that this women’s platform might be an indicator of a new epoch for this movement.

The Turkish Modernization Process: Making the Public Sphere Available for Women

First of all, I will give a brief summary of the Turkish Modernization process as many of the reforms concerning women were introduced during that period of time.

Since the establishment of the Republic in 1923, Turkey has gone through a process of westernization, secularization and nationalization; i.e., the components of what is often defined as the modernization project (Saktanber, 2002, p.20). Women were regarded as an important part of this whole process. As a part of the ‘secularization’ process, women were aimed to be freed from the constraints of religion and turned into citizens of the young republic. The Swiss Civil Code was adopted in 1926 and women’s suffrage was introduced in 1934 which can both be regarded as the major reforms (see additional sources under References below).

Adoption of The Swiss Civil Code guaranteed all Turkey’s citizens equal rights before the law, regardless of their language, religion, race and gender. The most important aspect was the ‘secularization’ of the legal system. In terms of women’s rights, the law guaranteed:

• Equality between men and women within family
• ‘Official’ state marriage as the only ‘legal’ marriage (religious marriage is not legally recognized in Turkey)
• Abolishment of polygamy
• Equality between men and women regarding the issues of divorce, marriage, inheritance and witnessing in trials

The civil code was revised and approved in 2001 and came into effect on January 1, 2002 (see further information.)

The rights that were given to women, however, have not contributed to a total freedom of women from traditional constraints. The young republic was initially an authoritarian and centralized regime which implicitly constrained the organization of any sort of civil society. Claiming that women had been provided full equal status with men and herewith did not need any specific organization, the government shut down the Turkish Women’s Union in 1935 (described in an article by Şirin Tekeli on Turkey’s Women’s Movement). It is possible to say that women were tried to be integrated into the public sphere where the boundaries were rigidly defined by the state. Accordingly, women were expected to appreciate the citizenship rights that were offered to them.

State-designated Image of the ‘Modern’ Woman in Turkey

The paradoxical operation of the modernization process in relation to the status of women can further be evaluated according to the state-designated image of women. The socio-political structure of the Ottoman Empire was very traditional and religion was an important part of the organization of everyday life. In this sense, talking about women’s citizenship rights and offering them access to the public sphere under the ‘modernization project’ was sensitive topics to be discussed during the early years of the republic. In other words, as Ayşe Saktanber describes in her book “Living Islam: Women, Religion and the Politicization of Culture in Turkey”, the politicians of the young republic had to negotiate the status of the ‘modern’ woman with a traditionally conservative society.

March 8 demonstration in Istanbul (photo: engin(art))

Secularism was the key motto and positioning of women within this motto was obviously a challenge. Here, the notion of ‘nationalism’ played a balancing role between modern and traditional. While Mustafa Kemal, the founder of the Turkish Republic and the commander of the Independence War, was proposing the reforms concerning women, he emphasized the heroic role played by women during the Independence War, underlying the fact that women share a significant part in the independence of the country and deserve equal rights with men (Parla, 2001, pp.71–75).

This image of the nationalist/patriotic woman was not traditional and backward-looking in terms of appearance and she would not stay at home but participate in the public sphere and serve the modernization of the nation. But at the same time she would be careful about her honour and chastity. In other words, the patriotic modern citizen identity limited the experience and the expression of a distinctive female sexuality, Parla explains. This can be seen as another type of boundaries set in front of women. It sounds like a precondition which offers women to enjoy the public domain but never forget the values and norms attached to her sexuality.

According to a report published by European Stability Initiative in 2007, Turkey has its first “woman revolution” during this modernization process because of the reforms mentioned above.

The report states that currently Turkey is going through its “second women’s revolution” since 2001 with the constitutional changes within the Civil and Penal Code. In order to understand this ‘second revolution’, we have to take a brief look at the development of the feminist movement in Turkey.

Organized feminism boosted after military coup

Undoubtedly, the voices of the 1968 generation were heard in Turkey as well and different groups of people were mobilizing parallel to the world wide identity movements in the 1970s. It was the Progressive Women’s Organization which was effective in vocalizing primarily the conditions of the working-class women in Turkey, according to Tekeli.

The organization and other new feminist initatives were sharply silenced when the military regime came into power on September 12, 1980. Around 650,000 people were detained, 230,000 people trialed, 50 executed, and 14,000 stripped of their Turkish citizenship. All political parties, unions and foundations were closed.

After the coup, the feminist movement gained a new perspective and acceleration. Nilufer Timisi and Meltem Gevrek, who were both part of that movement, define the main features of the 1980s as “Gaining strength” and “Consciousness Raising” in their article. The consciousness raising groups centered around neighborhoods constituted the very basics of an organized movement. Gevrek and Timisi talk about how women began to meet weekly at each other’s houses, and simply shared their daily experiences. The act of questioning the wider system took its root from questioning these local experiences. Finding commonalities between each other’s stories helped those groups of women accumulate the necessary knowledge and triggered their desire to see the wider picture.

This formation, however, was not unitary as it primarily followed the Kemalist tradition and turned the Muslim and veiled woman into the Other, seeing them as “backward” and “non-modern”, as Hilal Ozcetin argues in one of her works. The polarization between the secular and the religious left many women outside of the movement. However, the mainstream feminist movement managed to press the State to change the sexist patterns of the 1926 Civil Code which gave husbands the privileged position as the head of the household, and favored the man concerning property ownership during marriage and divorce (Tekeli, 2006, p.195).

Women’s legal rights improve, but discrimination persists

Lots of campaigns have been launched and The Civil Code was reformed during 2001. Accordingly, any sexual assault towards women is now taken into consideration under the code ‘Felonies against Individuals’ instead of ‘Felonies against Public Decency and Family Order’ as it was before. Besides, equal property ownership rights concerning divorce and marriage are legally ensured by the reforms. Yet, the latest governmental statistics shows that there is still a long way to go for women before they achieve equal status to men in Turkey.

In February 2010, the Prime Ministry Directorate General on the Status of Women (KSGM) published the most recent statistics on the labour and political participation of women in Turkey (pdf, in Turkish).

March 8 demonstration in Istanbul (photo: engin(art))

According to the report, the labour force participation of women has been decreasing during the last decade. In 1990, 34,1 percent of the total labour force was occupied by women, however, this number decreased to 26,9 percent during 2002, and to 24,5 percent in 2008. This number is very low as 43 per cent of the university students are female. Women’s political participation is relatively low in the country as there are only 50 women deputies in the Turkish Parliament which consists of 550 seats. KSGM’s report also comprises numbers about the physical violence against women. It is stated that 38 per cent of urban and 43 per cent of rural women are subjected to physical violence in Turkey.

Uniting the Diversity

The official statistics regarding women’s status in Turkey is quite superficial and overlook the diversity among women. This diversity has been kept obscure even within the feminist movement for a long time. Its agenda was so much occupied by the dominance of patriarchy that it did not pay enough consideration to the merging of patriarchy with the notions of nationalism, religion, and heterosexism.

What is new about this newly emerging feminist movement that we have seen on the streets of Ankara and Istanbul is the fact that they are able to unite different groups of women by erasing the ideological differences among them. In this sense, for me, they form the most subversive fist against patriarchy. This new group of people are able to see all the facets of patriarchy which constraints the lives of a Kurdish woman, secular woman, veiled woman and lesbian woman despite the differences in terms of the degree of that oppression. That does not mean that the differences among women are intended to be neglected, but a common ground is found to act as a whole. I am sure that those women’s initiatives, which form the bigger platform, do have a separate and autonomous agenda that they follow for their own struggle. They are, however, able to create one ‘multivocal’ body of action during mass demonstrations, like they did on the 8th of March.

A transsexual woman in the March 8 celebrations in Istanbul. The banner says: — Lesbian, Gay, Bisexual, Transvestite, Transsexual Women are walking in the path opened by the resisting TEKEL Workers. (Tekel is a former state enterprise in the tobacco and alcoholic beverage sector that closed down their factory and left many workers unemployed). (photo: engin(art))

It is possible to trace their unitary understanding in their slogans. They shouted “Smash sexual, national, class-based exploitation” and “The world would shake if women were free”. Undoubtedly, there are organizations who do not want to integrate a veiled woman into them. Some women’s organizations never let the lesbians talk, arguing that the homosexuals’ turn has not come yet. Hence, what I have written about this platform might sound a little bit utopian as many people prefer to look at this new emerging group as ‘dreamers’. For me, they are the forerunner of a new epoch. “Another world is not only possible, she is on her way. On a quiet day, I can hear her breathing” says Arundhati Roy describing the new social movements that unite many different groups against the destructive forces of globalization. Concerning the new feminist movement in Turkey, I would like to believe that another world is possible also.

References and further reading

Bildirici, F.(07.03.2010). Escinsellik Hastalık, Tedavil Edilmeli, Retrieved 08.03.2010, from http://www.hurriyet.com.tr/pazar/14031207.asp?gid=59

European Stability Initiative (2007). İkinci Kadın Devrimi: Feminizm, Islam ve Turkiye Demokrasisinin Olgunlasmasi.Retrieved 09.03.2010, from http://www.esiweb.org/pdf/esi_document_id_91.pdf

KSGM (2010). The Status of Women in Turkey. Retrieved 03.03.2010, from http://www.ksgm.gov.tr/Pdf/tr_de_kadinin_durumu_subat_2010.pdf

Nilüfer, T., & Meltem, G. (2002). 1980’ler Türkiyesi’nde Feminist Hareket: Ankara Cevresi In B. Aksu & G. Asena (Eds.), 90’larda Türkiye’de Feminizm. Istanbul: Iletisim.

Ozcetin, H. (2009). ‘Breaking the Silence’: The Religious Muslim Women’s Movement in Turkey. Journal of International Women’s Studies 11(1), 106–119.

Parla, A. (2001). The ‘Honor’ of the State: Virginity Examinations in Turkey. Feminist Studies 27(1), 65–89.

Saktanber, A. (2002). Living Islam: Women, Religion and the Politicization of Culture in Turkey. London: I.B.Tauris.

Tekeli, Şirin (2006). The Turkish Women’s Movement: A Brief History of Success. In Quaderns de la Mediterrània, n. 7, 2006. 193–197.

Several authors have analyzed Turkey’s modernization process. Here is a selection for further reading:

Abadan-Unat, N. (1978). The Modernization of Turkish Women Middle East Journal, 32(3), 291–306 (http://www.jstor.org/stable/4325769)

Ahmad, F. (1993). The making of modern Turkey: London : Routledge.

White, J. B. (2003). State Feminism, Modernization, and the Turkish Republican Woman NWSA Journal, 15(3), 145–159.(http://www.jstor.org/stable/4317014)

Hrant Dink kommer opprinnelig fra en av de få familiene som overlevde den ottomanske deportasjonen av armenerne i 1915. I 1996 grunnla han AGOS-avisen og ble fra da av en offentlig kritiker av regimet og som snakket åpent om armenernes situasjon i Tyrkia. Tyrkia har fremdeles ikke erkjent massemordet av armenere i 1918–1919.

Les mer om denne saken på Raftostiftelsen sine nettsider. Her finner du også linker til internasjonal mediedekning av denne saken.

Våpenhvilen er et godt utgangspunkt for å kreve at den tyrkiske regjeringen åpner for dialog og forsoning mellom de to folkene. Kurdere er Tyrkias største minoritet og utgjør omkring 25 % av den totale befolkningen. Dette betyr at en betydelig del av Tyrkias innbyggere systematisk har blitt undertrykket og stigmatisert siden opprettelsen av den tyrkiske republikk i 1923. Denne historiske muligheten til å skape stabilitet og samarbeid i regionen må utnyttes.

Tyrkia har aldri tidligere hatt så stort internasjonalt press på seg for å bedre forholdene i de kurdiske områdene, ikke minst som følge av medlemskapsforhandlingene med EU. Mange nåværende EU-land ser med skepsis på de grove bruddene på menneskerettighetene i Tyrkia, i tillegg har det vist seg å være vanskelig å finne en løsning på Kypros-spørsmålet.

De nærmeste månedene vil vise om våpenhvilen får den forventede effekt. I mars 2006 var det store opptøyer i flere kurdiske byer der både kurdiske og tyrkiske liv gikk tapt. Dersom myndighetene ønsker å unngå liknende hendelser i fremtiden, er dialog og forhandling veien å gå.

Les mer om våpenhvilen på Turkish Daily News og ABC News.