For 16 måneder siden klistret jeg det runde merket på telefonen. Jeg var akkurat blitt pirat — og glad for at jeg takket være merket ikke risikerte å forlate huset med min samboers mobiltelefon igjen. I mitt nabolag i Berlin-Friedrichshain hadde et halvt år tidligere 26 prosent av velgerne stemt på det unge partiet i lokalvalget. Piratene ble regnet som skrullete, men innovative nettavantgardister.

Sågar New York Times sendte korrespondenten sin til en hjørnekneipe i Friedrichshain, et av piratenes stamsteder, for å lete etter hemmeligheten bak dette nye partiets suksess.

I dag, etter måneder med maktkamp i partiledelsen, et ukjent antall bisarre overskrifter og beskjedne 2,2 prosent av stemmene ved forbundsdagsvalget, svermer i det minste min fem år gamle sønn fortsatt for “piratene”. De fleste andre finner partiet pinlig, eller rett og slett overflødig.

Her begynte det: Grunnleggelsen av det tyske Piratpartiet 10. september 2006 i Berlin (foto: Erik Möller, CC:by)

Egentlig forunderlig: Da jeg trådte inn i partiet våren 2012, var ikke piratene mindre dyktige eller mer oppfinnsomme, mer løgnaktige eller mindre elskelige enn i dag.

De hadde gjort meg nysgjerrig med sin kritikk av manglende åpenhet og stivnede strukturer i den etablerte politikken — og med sitt forlokkende løfte om endelig å lede demokratiet over i internettets tidsalder. Selv syntes jeg det var på høy tid at politikere endelig innrømmet at de ikke hadde peiling. Det forekom meg å være i takt med tiden at partiet opptrådte så postideologisk.

Enkelte kommentatorer bebreidet partiet for at alt det gikk inn for kunne bli forkastet igjen umiddelbart av de allmektige partimedlemmene, så å si med et museklikk. Vidunderlig! Jeg forsto det som oppfordring til å delta, som et spennende politisk eksperiment.

Dette nye, virtuelle hjemmekontordemokratiet til piratene så ut til å være perfekt for meg som mor til to små barn med lite fritid. I hvilket annet parti kunne jeg bli med i partiarbeidet fra kjøkkenbordet der hjemme, via internett? Jeg kunne knapt vente på å ta i bruk demokratiprogramvaren Liquid Feeback, som jeg hadde lest så mye imponerende om: Den var “Piratutopiens hjerte” (Zeit-Magazin), en slags “pacemaker” (Spiegel) for partiet, ja, dets “kjerne” (Frankfurter Allgemeine).

Dagen etter at jeg offisielt var registrert som medlem nr. 39120 i Piratpartiet mottok jeg en e‑post med tilgangsnøkkelen. Min inntreden i “Liquid Democracy”, det flytende demokratiet. Jeg lot alt annet ligge og satte meg ved datamaskinen, leste kjapt gjennom bruksanvisningen “Liquid Feedback på tre minutter”, som jeg hadde fått sammen med passordet — så var jeg i gang!

Full av forventning kikket jeg meg rundt. På temafeltet innenriks- og justispolitikk støtte jeg først på initiativet “Grovkalibrede halvautomatiske og automatiske våpen er ikke sportsutstyr”. Jeg behøvde ikke engang å lese begrunnelsen. Klikk, der hadde allerede initiativet min støtte. Disse støttestemmene, det visste jeg fra bruksanvisningen, var ytterst viktige: Bare initiativer som tiltrekker seg et minimum av sympatisører passerer det første hinderet i Liquid Feedback. Så følger fasen hvor innholdet diskuteres og brukerne bearbeider forslaget i fellesskap — og etter en tid kommer det til slutt også til avstemning.

Jeg surfet videre — og begynte å undre meg. Anti-grovkaliber-initiativet så i sin enkle skjønnhet ut til å være unntaket. Foran meg på skjermen tårnet det seg opp forslag der jeg helst ville ha bestilt en rapport fra Forbundsdagens vitenskapelige utredningskontor før jeg tok stilling.

Skulle jeg støtte “uinnskrenket inntektsskatteplikt også for tyskere som bor i utlandet”? Må straffeloven bli utvidet med en paragraf 339a? Mitt svar på begge: har ikke anelse.

Dette “politikkens dataspill”, som Spiegel så begeistret skrev, hadde jeg forestilt meg morsommere. Formodentlig hadde mange av partiets over 9000 Liquid-Feedback-deltakere det på samme måten. Men hva betydde egentlig det: De som avla stemme her, var det først og fremst de som ikke var klar over sin egen inkompetanse? En skummel tanke.

Riktignok kan alle i Liquid Feedback delegere sin stemmerett til andre i en konkret sak, istedenfor å avstå eller stemme i vei uten å ha greie på saken. Slik delegering skulle gjøre demokratiet virkelig flytende. Den du overlater din stemme til, kan selv delegere den videre, så selv endeløse kjeder av stemmedelegering er tillatt.

Som fersk pirat spurte jeg meg selv: Hvem tenkte som jeg og ville ta beslutninger i min ånd? Jeg visste lite om partifellenes synspunkter. Selv hvis jeg hadde kjent noen pirater virkelig godt: Kunne de da virkelig bedømme om det var på sin plass med en ny paragraf 339a i straffeloven?

Jeg liker ikke å innrømme det, men slik er det: Ingenting hadde jeg gledet meg mer til, og ingenting skuffet meg mer enn dette angivelig så fenomenale Liquid Democracy. Jeg deltok knapt i noen Liquid-Feedback-avstemninger, fremmet ingen endringsforslag. Som tusener andre pirater boikottet jeg den så høyt beundrede teknikken. Det ble bare sånn. Hvis Liquid Democracy må greie seg med borgere som meg, kan man vel glemme det.

Særlig fordi Liquid Feedback ennå ikke brukes til å ta beslutninger i Piratpartiet. Ved landsmøtet i mai 2013 stemte et knapt flertall av delegatene mot bindende nettbaserte avstemninger. Alle avstemninger på Liquid Feedback må fortsatt gjentas på partimøter.

Marina Weisband, en av Piratpartiets stjerner (foto: Bastian Haas, CC:by-sa)

Piratene hadde lokket meg med store løfter. Om man var partileder eller fersk pirat som meg — alle medlemmer kunne fra første dag delta i partiarbeidet. Eller, som partiikonet Marina Weisband i sin tid som generalsekretær formulerte det: Hos piratene skaffer man seg innflytelse på motsatt vis av hos de andre: “I dette partiet ligger man seg nedover.” Virkelig?

I sommerferien tok jeg henne på ordet. Når alle pirater faktisk kan delta på like fot, hvorfor skulle ikke jeg som fersking kunne bidra med mine ideer til piratenes program ved forbundsdagsvalget? Etter flere måneder med mammaperm hadde jeg merket meg hvor få fedre jeg møtte i barselgruppen eller på lekeplassen. Min ide: En reform av foreldrepermisjonen for å motivere flere menn til å ta en jobbpause for familien.

I hagen hos mine foreldre satte jeg meg ved datamaskinen. Det trådløse nettet fungerte overraskende bra på terrassen. Barna frydet seg i plaskebassenget. Ved siden av meg sprudlet et glass kaldt mineralvann. En sitronsommerfugl flagret gjennom juliheten. Jeg hadde ingen anelse om hvordan et slikt programforslag skulle se ut, men min samboer sa: “Skriv bare av fra de andre. Kopiering er jo en dyd hos dere!”

Og så tastet jeg, fritt etter en partifelle: “Det foreslås å ta inn i valgprogrammet til forbundsdagsvalget 2013 på egnet sted følgende til temafeltet kjønns- og familiepolitikk:…” Setningen klang etter min smak en smule stormannsgal der den sto alene på den ellers hvite skjermen. Men det måtte jeg vel holde ut. Ganske enkelt å skrive et par avsnitt til valgprogrammet på en onsdags ettermiddag ved hagebordet — for en sprø følelse.

Drøyt to timer senere mailet jeg, uten å gruble lenge over det, mitt programforslag “Ekte valgfrihet for familier” til kontakter og ba andre pirater om tilbakemelding.

Det fikk jeg. Med en gang kom det svar fra en som kalte seg Incredibul: Mitt forslag så “supert” ut, og han trodde det ville være “samtykkedyktig”. Imidlertid burde jeg helst ikke skrive “mor” og “far” — heller omformulere forslaget slik at det “også passet for skeive”. Deretter en lenke.

Forbløffende! Den ukjente hadde omstrukturert forslaget mitt og kopiert det over i en “Piratenpad” — det kaller partiet virtuelle notatblokker der mange brukere på samme tid kan redigere et dokument på nettet. Jeg kjente ikke denne Incredibul, likevel hadde han uten videre hjulpet meg med sine ideer. Så imøtekommende! Fantes den altså, denne “svermintelligensen” som partiet angivelig profiterte så mye på?

De nye grasrotdemokratene (foto: Ben de Biel. CC:by-nc-sa)

Et par dager senere så jeg at også andre pirater hadde bearbeidet forslaget mitt. Men de nye delene var enda mer uferdige enn det jeg hadde skriblet sammen på et par timer. Ja, programforslaget eksisterte egentlig ikke lenger i det hele tatt. Mine partifeller hadde etterlatt det i en sørgelig tilstand på denne “piratpadden”.

Via “Kegelklub”, det kjønnspolitiske nettverket i partiet, støtte jeg på Lena Rohrbach, 27, og Andreas Pittrich, 33 år. Filosofistudenten og matematikeren tilbød seg å bearbeide programforslaget sammen med meg. Vi avtalte å møtes neste søndag. Lena og Andreas brøt med de fleste klisjeer om piratene. Ingen nerder uten manerer, derimot velpolerte unge mennesker i jeans og turnsko, som i hvert fall utseendemessig ikke ville stukket seg ut i De Grønnes ungdomsparti.

Tilfeldigvis var jeg støtt på to av partiets kapasiteter. Lena og Andreas hadde vært medforfattere til kapitlet om kjønns- og familiepolitikk i prinsipprogrammet. Denne høsten skulle de til og med stå på liste for Piratpartiet i Berlin til forbundsdagsvalget.

Lena og Andreas ville ikke bare gi meg teknisk hjelp til forslagsskrivingen. Begge tok for seg forslagsteksten. Av mødre og fedre ble partnere eller støtteberettigede personer. Det tok ikke lang tid før introduksjonen til forslaget mitt hadde fordampet. Jeg kjempet ikke imot. Det var jo bare introduksjonen. Ikke lenge etter spurte Lena og Andreas: Hvorfor kan egentlig bare to personer få foreldrepenger? Og det stemte faktisk: Mitt forslag ville passe dårlig for mange stefamilier.

Mens jeg ennå forsøkte å tenke ut en alternativ modell for foreldrepenger, regnet Andreas som matematiker kjapt gjennom hva det ville bety økonomisk hvis en million mennesker delte på foreldrepengene for ett barn. En slik en-million-og-en-hodet familie ville sikkert være en innovativ variant. Det var bare det at jeg ikke kunne komme på et eksempel med mer enn tre mottakere av foreldrepenger.

Barnets far, sa Lena, kunne jo også ha et forhold til en annen mann og likeså kunne moren ha flere kvinnelige partnere. Andreas regnet i mellomtiden allerede på neste modell for foreldrepenger. Et par minutter senere sto det i “piratpadden”. Hans forslag virket smart. Mitt opprinnelige mål om å motivere flere fedre til å ta permisjon var beholdt. På den andre siden ga det muligheter for familien til å leve annerledes enn i den tradisjonelle mamma-pappa-barn-versjonen.

Vi nærmet oss midnatt. Tanker svirret gjennom hodet mitt: Hadde jeg latt meg overrumple av Lena og Andreas? Uansett var dette den mest produktive kvelden siden jeg gikk inn i partiet. Med dette forslaget kunne vi også vinne avstemningen i Liquid Feedback. Det var jeg sikker på. Da ville vi nesten være inne på dagsordenen til landsmøtet.

Slik ble det ikke. I begynnelsen av oktober tapte vår modell for foreldrepenger knapt en kampvotering i Liquid Feedback. Motforslaget var imidlertid en skikkelig bombe. Det denne piraten ville ha, var dårligere enn kristeligdemokratenes familiepolitikk fra 2007. Jeg hadde lovet meg selv på forhånd: Skulle piratene foretrekke dette forslaget framfor vårt, da ville vi ha et problem! Hva nå?

Aldri før hadde jeg investert så mye tid i et politisk prosjekt. Minst to ganger i uken var jeg med på partiarrangementer. Jeg kunne knapt vegre meg mot en strøm av tilbud om mer deltakelse.

Av og til hjalp jeg sågar til i det trange lokalet på gatenivå i Berlin-Mitte som Piratpartiet brukte som partikontor. Ikke en gang en oppvaskmaskin var anskaffet, først måtte det en eller annen gang avholdes en grasrotdemokratisk avstemning. De frivillige medarbeiderne kranglet i steden om tårn av skitne kaffekopper i gangen som var bygd ut til kjøkken, akkurat som i mitt siste studentkollektiv.

Jeg fikk ikke bare lov til å fylle kjøleskapet med Club-Mate, sende partiballonger til Filippinene og motta telefoner, men ble også vennlig oppfordret om å skrubbe dassen hvis noen hadde etterlatt seg en katastrofe der. Vaskehjelpen kom nemlig bare en gang i uken, forklarte en pirat meg — mer hadde vi ikke råd til. Kunne det stemme, i et parti som hadde nådd 33000 medlemmer? Hvordan ville dette politikk-kollektivet konkurrere med De Grønne eller Venstrepartiet i valgkampen?

Jeg hadde meldt meg inn i et parti som brystet seg med at det visste bedre enn de “etablerte” å begeistre folk for politikk. Som betegnet seg selv som frigjører for en generasjon, som ville oppdatere systemet. Virkeligheten så annerledes ut.

Åpenbart kunne ikke piratene engang motivere sine egne medlemmer til å bidra. Det som i fjernsynets talkshow passerte som grasrotdemokratisk innovasjon, viste seg i partihverdagen å være tidkrevende og utmattende. På veien til online-demokratiet strides riktignok piratene permanent, men alle viktige beslutninger tas fortsatt offline — på langdryge partimøter, med stemmekort eller håndsopprekning. Liquid Feedback, partiets angivelige “pacemaker”, er for piratene ikke noe mer enn et politikkspill uten strukturell betydning.

Med god grunn, oppdaget jeg kort etter. Ved et kuriøst sammentreff hadde jeg klart å skaffe meg en stemme nummer to til demokratiprogramvaren — selv om jeg ikke er noen hacker og ikke har den fjerneste anelse om hvordan IT-sikkerhetssystemer virker.

Jeg hadde håpet å finne mer oppfinnsomhet i Piratpartiet enn i SPD og CDU til sammen. Jeg hadde faktisk tiltrodd piratene å gjøre demokratiet vårt kompatibelt med internett, å hale partiarbeidet ut av kneipene, sportshallene og kongressentrene og inn på nettet, og befri det fra sin stivnede tidsrytme.

Det jeg opplevde, var et overveldet, usikkert og blokkert parti. Selvfølgelig er det en kløft mellom ambisjon og virkelighet hos alle partier. Men skulle ikke Piratpartiet klare seg uten konkurrentenes pyntede løgnaktighet?

I midten av januar forlot jeg partiet. Det falt meg tyngre enn antatt. Jeg bar brevet med meg et par dager før jeg sendte det. Det hadde jo også vært underholdende. Sjelden har jeg på så kort tid møtt så mange kloke og egenrådige mennesker. Å utvikle et programforslag sammen med tilfeldige bekjentskaper fra nettet, var en spennende greie. Takket være piratene har jeg i dag en ide om hvordan demokratiet kan fungere på nettet — eller ikke.

Partiet ga meg i hvert fall mye tid til å ta farvel. I Liquid Feedback fikk jeg selv etter min uttreden delta i voteringer i flere uker til — som eks-pirat uten stemmerett.

Oversatt fra tysk av Olav Anders Øvrebø.

I 2010 var han SPD (Sosialdemokratene) og De Grønnes kandidat, etter at forbundspresident Horst Köhler fra CDU av ergrelse over gnålete medier og partipolitikere kastet inn håndkleet. Kandidaten til regjeringskoalisjonen av kristeligdemokrater fra CDU/CSU og liberale fra FDP, Christian Wulff (CDU), vant med en hårsbredd først i tredje valgomgang. Gauck hadde likevel sympatien fra en overveldende majoritet av tyskerne på sin side — i et direktevalg hadde han vunnet klart. Wulff var en av de fremadstormende i kansler Angela Merkels parti, og det het seg at hun foretrakk å plassere ham i landets høyeste embete før han kunne utfordre henne: Trusselen var erkjent og uskadeliggjort i tide.

Nå får tyskerne altså presidenten de har “tatt til sine hjerter”, og hans popularitet har økt enda mer i takt med alt Wulff har viklet seg inn i av betalte ferier og andre vennetjenester, så stakkarslig og banalt at det nesten er for smått til å fortjene betegnelsen korrupsjon.

Gauck i 2009 (foto: Sebastian Hillig, CC: by-nc)

Ved Gauck, derimot, er alt stort. Saklig, klar, rett på sak, en forfekter av frihet under ansvar, en karismatisk formidler av demokratiets og republikkens storhet. Tyskerne elsker mennesker som han: De som er drevet av overbevisning, de upolitiske som ikke går inn for det opportune, det nødvendige eller en bestemt retning, men bare følger moralske målestokker. Så stor er lengselen etter en slik personlighetstype at politikere som synes å passe, stadig vekk blir hausset opp. Sist gjaldt det tidligere forsvarsminister Karl-Theodor zu Guttenberg. Dette medlemmet av høyadelen ble av det bayerske CSU og regionale medier i sitt hjemlige Oberfranken framstilt som en slags über-politiker og avanserte til den nasjonale politiske scenen. Det store flertall av tyskere tiltrodde ham det aller meste, fordi han av og til målbar synspunkter som ikke passet inn i det partipolitiske mønsteret — til slutt var det knapt noen som tvilte på at man her hadde funnet en framtidig tysk kansler. Så falt han. Det kom fram at han ikke hadde ervervet seg doktorgraden sin gjennom ærlig akademisk arbeid, men isteden svindlet den til seg med et plagiat, klippet og limt fra internett.

Kombinasjonen av popularitet og selvstendige meninger har en forførende virkning på de fleste tyskere. Om dette så forbindes med en vinnende, karismatisk opptreden, forsvinner siste rest av motforestillinger.

I motsetning til zu Guttenberg er ikke Gauck en illusjon. Hans liberalkonservative overbevisning har sine røtter i livsløpet hans, i hans reflekterte kristentro. Han vet å formidle hele sin holdning og personlighet med basis i motiver som er like uangripelige som de er forståelige. Faren hans satt fire år i sibirsk interneringsleir, DDR omringet sine borgere med tanke‑, ytrings- og reiseforbud, altså kunne ikke Gauck bifalle den “reelt eksisterende sosialismen”. Dette er kilden til Gaucks motstandsholdning som prest i DDR, hans ubøyelige tro på demokratiet og hans bekjennelse til rettsstaten.

Det har gjort ham populær. Likevel er betegnelsen “presidenten i folkets hjerter” en mediefiksjon som ikke har noe med den virkelige Joachim Gauck å gjøre. Dette er den første misforståelsen om Gauck.

Etter Wulffs avgang var det et behov for å innsette folkets kandidat i presidentembetet, ikke enda en partipolitiker. Det er å forvente at folk danner seg et mer realistisk bilde av Gauck etter hvert. En forsmak kom umiddelbart etter at han ble nominert som “konsensuskandidat” av alle partiene i Forbundsdagen unntatt Die Linke, som har sine røtter i SED, det statsbærende partiet i DDR. Nærmest ut av intet brøt det en “shitstorm” løs på Twitter om Gaucks tidligere uttalelser. Angivelig gikk han inn for frihet uten sosialt sikkerhetsnett, kalte Occupy-bevegelsen “tåpelig”, fordømte ikke bankene tilstrekkelig tydelig under bankkrisens høydepunkt, og tok ikke klart nok avstand fra krigene i Irak og Afghanistan — eller til og med forsvarte både krigene og bankene. Stormen døde hen like raskt som den hadde oppstått: Ved nærmere betraktning av originalsitatene viste det seg at Gauck ikke lot seg redusere til så enkle formler. Han hadde uttalt seg differensiert, ikke bare forsøkt å gjøre seg interessant ved å stille seg på tvers av hovedstrømmen i partipolitikken og samfunnet. Denne presidenten vil gi tyskerne noe å tenke på, også slikt som er ubehagelig. Hans popularitet vil uunngåelig lide under det.

Det som ikke vil lide, er hans autoritet. Nettopp her er opphavet til den andre misforståelsen: betegnelsen “konsensuskandidat”. “Konservativ” betyr hos Gauck ikke at han står de borgerlige kristeligdemokratiske partiene særlig nær, og hans “liberalisme” har ingenting med de liberale Fridemokratene (FDP) å gjøre, selv om de har støttet hans kandidatur spesielt sterkt. Han kritiserer De Grønne for at omleggingen av energisektoren i fornybar retning er for ureflektert og overilet. Sosialdemokratene får høre at de risikerer å sette friheten på spill med sin velferdsideologi.

Den som på slikt vis insisterer på en plass mellom alle stoler er en dissenskandidat, og han ønsker å være det. Den formentlig upolitiske Gauck holder det mest politiske av speil opp for politikerne. Der ser han standpunktene deres verken fra podiet hvor de vanligvis blir framført eller fra en av de vanlige kritikerscenene. Gauck som president er den institusjonaliserte perspektivforandring. Han åpner blikket.

Det var nøyaktig derfor at kansler Angela Merkel til siste øyeblikk med en viss forbitrelse forsøkte å forhindre Gaucks kandidatur. Hun har opphøyd pragmatismen til viktigste styringsprinsipp og hevder stadig vekk at løsningene hun går inn for er de eneste mulige. Med dette har hun suksess, også på europeisk nivå. For Gauck er det mulig å søke etter alternativer til alt — unntatt demokrati og pluralisme. Erfaringen fra DDR, der regimets syn ble hevdet å være den vitenskapelig baserte sannhet, har oppdratt ham til skepsis. Til forskjell fra Merkel har han ordet i sin makt. Nesten alle Tysklands politikere, med Merkel i spissen, har grunn til å frykte Gaucks intellektuelle uavhengighet.

Den tredje og siste misforståelsen er at Gauck skulle være den ideelle mann til embetet som tysk statsoverhode. Tyskland er ikke et valgmonarki som Frankrike eller USA: Forbundspresidenten skal stort sett representere, han forvalter ikke politisk makt. Gaucks forgjengere Köhler, den uanselige finanspolitikeren som hadde satt spor etter seg internasjonalt, og Wulff, provinsduksen med sitt nære og varme kontaktnett, passet i prinsippet godt til en jobb som dreier seg mer om å formidle enn å lede. Gauck er åpenbart flere numre større enn dette. Mange av hans forgjengere vokste inn i embetet og forsto i tidens løp å gi det en personlig profil. Gauck rår allerede fra begynnelsen av over så mye av dette at han heller må dempe seg for ikke å sprenge rammene forfatningen og tradisjonen gir forbundspresidenten. På den annen side: Hvorfor skulle ikke Tyskland kunne leve med en uavhengig ånd i statens høyeste stilling?

Startsiden visualiserer størrelsesforholdet mellom de ulike føderale departementenes budsjetter. Man kan klikke seg videre og se de enkelte budsjettposter. Dataene kan eksporteres i ulike formater, noe som gjør at andre igjen kan arbeide videre med materialet. Hver side har kommentarmulighet, og brukerne kan legge inn lenker til andre relevante nettsider. Interessant nok presenterte NRK i går det norske statsbudsjettet på en måte som ligner visuelt, men er laget annerledes rent teknisk.

Vox Publica møtte Friedrich Lindenberg og Daniel Dietrich, to av de tre som står bak prosjektet, til en samtale i Berlin.

Visualisering av det tyske føderale budsjettet.

Ble dere overrasket av at reaksjonene på Offener Haushalt har vært så positive?
For arbeidet for åpne data i Tyskland er det enormt viktig å lage applikasjoner som viser med konkrete eksempler hva man kan få til med offentlig sektors data. Vi håper at flere og flere vil spørre seg om hvorfor informasjon fra myndighetene ikke er så tilgjengelig som den burde være, og om de selv kan gjøre noe med dette.

Hvor mye tid har dere brukt på prosjektet?
Vi var tre stykker som satte i gang, to programmerere og en konseptutvikler. Vi arbeidet tre til fire dager med konsept og research, tre dager med å bearbeide dataene og rundt fire dager med presentasjonen. Et slikt prosjekt kan man altså gjennomføre på et par helger. Alt hadde naturligvis vært vesentlig enklere hvis finansdepartementet hadde stilt dataene til disposisjon i et maskinlesbart format. Frigivelse av dataene ble avslått med henvisning til faren for at de kunne misforstås, men medarbeiderne i departementet ser også ut til å like vår prototype — nå har de begynt å sende oss data likevel.

Dere måtte altså “skrape” dataene — hvordan gjorde dere dette?
Vi lastet ned html-sider og pdf-dokumenter fra finansdepartementets nettsted. Så parset (analyserte) vi dem og la dem inn i en database. Fra denne databasen eksporterte vi dataene i JSON- og RDF-format, noe som gjorde den videre bearbeidingen enklere.

Dere har brukt JavaScript-verktøy i presentasjonen, ikke Flash. Hvilke vurderinger ligger bak dette valget?
Vi har mye erfaring med webteknologier som JavaScript, men ikke så mye med Flash. Samtidig er visualiseringene man kan lage med JavaScript-verktøy som Protovis, Raphaël og TheJit like tiltalende som Flash-animasjoner. Senest fra og med den neste generasjonen nettlesere med maskinvareakselerasjon for html-grafikk vil Flash antakelig spille en beskjeden rolle innen informasjonsvisualisering.

Kan man egentlig gjøre noe slikt som Offener Haushalt relativt hurtig, når man først har kjennskap til verktøyene? Jeg tenker f.eks. på redaksjoner, hvor man ofte må arbeide svært raskt.
De nevnte JavaScript-bibliotekene og Googles visualiserings-API er verdifulle verktøy for journalister. Dessverre befinner mange av verktøyene seg fortsatt i en utviklingsfase, så det er ikke alt som fungerer slik man gjerne hadde ønsket. De er likevel relativt enkle å bruke og litt JavaScript eller Processing kan man lett lære seg. Slik kan man raskt bygge interaktive applikasjoner som inviterer leseren til å utforske et tema.

Har dere allerede tenkt på hvordan dere vil videreutvikle Offener Haushalt? Hva kan forbedres?
Offener Haushalt er en prototyp og et verktøy. Det er viktig at hver enkelt budsjettpost har sin egen URL, slik at borgere og journalister kan henvise til enkeltpunkter i artikler og debatter. Offener Haushalt forteller i seg selv ingen historie; for å lage slike må man gjøre videre undersøkelser og lage en fortelling ut av det.

Applikasjonen kan videreutvikles på mange måter. Vi har allerede data om statens inntekter i tillegg til utgiftene, men presenterer ikke disse ennå. Det hadde også vært nyttig å presentere statsregnskapet ved siden av budsjettet. Videre ville det vært interessant å kjenne til og analysere statens faktiske utbetalinger, slik man gjør i England med COINS-databasen.

Det ville også vært spennende å sammenligne det tyske budsjettet med andere nasjoners. Slik kunne man sammenligne utgifter til sosial og helse, utdanning og forsvar — justert for innbyggertall eller BNP. Særlig innenfor Europa kunne man på denne måten sikkert utløse noen spennende diskusjoner.

Dere har allerede planer om å bruke dette verktøyet til å presentere også delstats- og kommunebudsjetter?
Vi blir nå kontaktet av en del kommuner som gjerne skulle ha presentert sitt eget budsjett i et slikt system. Det er vi veldig glade for og vil gjerne bidra, men akkurat nå har vi ikke tid til å følge opp alle henvendelser. Vi vurderer å tilby en slik tjeneste i framtiden.