Jurij Andrukhovytsj ble født i Ivano-Frankivsk i Vest-Ukraina i 1959 og er en av landets mest profilerte forfattere. Han er en opprørets mann som har vært aktiv og skrevet lyrikk, prosa og essayistikk allerede i tre tiår. På 80-tallet var han en av grunnleggerne av den eksperimentelle, litterære aksjons- og performancegruppen Bu-Ba-Bu. På 90-tallet skrev han postmoderne romaner som sjokkerte leserne og revolusjonerte ukrainsk litteratur, derunder trilogien Rekreasjoner, Moskoviaden og Perversjon, som er oversatt til en rekke språk, men ikke norsk. I 2004 var han aktiv under Oransjerevolusjonen, og under Majdan-opprøret vinteren 2013–14 var han en markant internasjonal stemme.

– Politisk sett ser vi et tydelig skille i 2013 med Majdan-opprøret som førte til revolusjonen. Opprøret fortsetter i dag, men har nå tatt nye former, sier Andrukhovytsj når vi møtes til en samtale under bokmessen.

Andrukhovytsj liker ikke krigsretorikken, at det alltid hamres inn at det er krig. Det skjerper i seg selv konflikten.

– Vi er fort­satt trau­ma­ti­sert, sam­fun­net er trau­ma­ti­sert, sier Jurij Andruk­ho­vytsj om Ukraina etter revolusjonen og borgerkrigen. Kamphandlingene i landet pågår fortsatt. (foto: Dina Roll-Hansen)

– Vi lever i en turbulent tid. Men når det gjentas til stadighet “Vi er i krig, vi er i krig”, så er jeg ikke enig. Krigen er nå over i en fase av lokal konflikt. Det betyr ikke at ikke folk dør, at det ikke er sårede eller ofre, men jeg ville ikke kalle det krig. Bombene faller ikke over oss, og her i Kiev har vi et ganske fredelig liv. På mange måter skiller ikke dette seg fra tidligere tider.

Kievs gatebilde gir unektelig et fredelig inntrykk. Majdanplassen er nå velholdt og ren, en utbrent fasade skjult bak en oppussingsduk og noen plakater er alt som minner om opprøret for to år siden. Men man kan likevel merke en viss myk mobilisering. Som det gigantiske veggmaleriet på 5x10 meter jeg passerer på vei til bokmessen: en smilende, ferm bondejente med skaut på hodet og kornaks i favnen dekker hele endeveggen av en leiegård. Eller små tegn i motebildet: Nasjonaldrakter er blitt moderne. Broderte, hvite skjorter med belte i livet er in. Selv hipsternes hårmote på bokmessen har en klar nasjonal touch: Man ser påfallende mange kunstferdige flettefrisyrer for kvinner og kosakk-inspirert klipp med dempet, diskret hårpisk på toppen for menn.

Alle opprør har en myk side. Kulturen og kunstens rolle i et opprør er viktig, og litteraturen var med på Majdan helt fra begynnelsen av.

– Allerede en av de første nettene var det en gruppe poeter som skaffet litt utstyr, noen mikrofoner og enkel teknikk, og begynte å invitere sine venner og bekjente gjennom Facebook til å komme til Majdan og lese høyt.

Opplesning under opprøret: Jurij Andrukhovytsj leser poesi på Majdan-plassen i februar 2014 (foto: Alex Zakletsky)

Teknikken sviktet ofte, forteller Andrukhovytsj, og mikrofonen måtte stadig erstattes med megafon. Men det ble bare en stilig effekt. En megafon fordreier stemmen og gjør opplesningen mer dramatisk.

Vi har sett bildene også i norske aviser. Majdan var et helt samfunn med infrastrukturen på plass: alt fra suppekjøkken til sykehus. Og til og med et universitet. For det var det scenen der kunstnere og litterater opptrådte ble kalt: Majdans frie universitet. Dit strømmet det til mennesker for å høre forelesninger om alt fra nyere japansk kriminallitteratur til klassisk ballett eller strukturen i det sivile samfunn. Alt var basert på frivillighet, forfatterne som leste og foreleserne som kom gjorde det frivillig, det var aldri snakk om å tjene penger på det.

– Kontakten med publikum var nær og direkte. Du kunne lese dikt der for mennesker som ellers aldri leser poesi og som knapt kjente navnet ditt, men som nå gjerne ville diskutere poesi.

Forfatterne fikk tilbake troen på at de betyr noe. At de er viktige, og at det å lese sine dikt offentlig er en politisk handling.

– Før var det vanlig å smile litt av poetene, tenke at diktopplesning var noe gammeldags, noe som tilhørte en annen tid, at patosens tid var forbi. Men her våknet patos! Vi fikk en veldig interessant blanding av patos og ironi.

Aktivistene fra Barbakan

De kunstnerne og forfatterne som var mest aktive på Majdan har i ettertid stiftet forlaget “Ljuta sprava” som betyr noe slikt som “den rasende aksjon”. Forlaget har rukket å utgi en rekke antologier og bøker allerede, og Andrukhovytsj sender meg til standen deres. Her råder fortsatt kampånden.

– Er du fra Norge? Vi har sett Okkupert på TV! Den var naiv! Altfor snill med russerne!

Andrukhovytsj vil vise meg et tykt album. Omslaget er i imitert sponplate med påtrykt tittel: Trekant 92. Kunstens Barbakan – et prosjekt Andrukhovytsj var aktivt involvert i.

– Ikke langt fra rådhuset, ved Majdan, ble det satt opp en kunststasjon, en liten festning av sponplater som man på middelaldersk maner kalte for “barbakan”, eller “festning”, forteller Andrukhovytsj.

Her ble det vist kunstutstillinger og holdt poesiopplesninger og arrangert performancer. Det er som regel ungdommen som gjør revolusjon, og det var en ny generasjon forfattere som gjorde seg gjeldende på Majdan. De fleste hadde allerede et navn i sosiale medier, men nå trådte de over fra den virtuelle verden, og ut i den fysiske.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Patos og ironi i en variasjon over Delacroix: Eksempel på aktivistkunst fra Majdan laget av Andrij Ermolenko. Tittelen “Svoboda” betyr “Frihet”. Illustrasjonen er hentet fra boken Trekant 92, utgitt på Ljuta Sprava forlag.

– De fleste var unge, rundt 30, de som er mest aktive på Facebook. Den første kvelden husker jeg at jeg var den eldste, og jeg ble satt til å lese helt sist. De fleste leste poesi. Det er poesien som reagerer først.

Kunsten og opprøret var tett sammenvevd på Majdan. Utover i februar 2014 da det spisset seg til, ble Barbakan til en festning på ordentlig der man kunne søke tilflukt og gjemme seg for politiet. Barbakan var sitt eget territorium med eget vakthold.

Da president Janukovytsj flyktet og residensen hans ble stormet, fant man en haug med dokumenter, blant annet et skisseaktig kart for spesialstyrkene der den planlagte offensiven på Majdan-plassen er tegnet inn. Av kartet fremgikk hvilke punkter politiet skulle ta kontroll over først, og på denne skissen er Barbakan tegnet inn som en trekant nummerert med 92. Derav navnet på kunstalbumet.

Forfattere ved fronten

Det var mange av aktivistene fra Majdan som vervet seg som frivillige og dro til fronten. Det var også poeter blant dem som vervet seg.

– De fikk direkte kamperfaring, både skjøt selv og ble skutt på. Det hender jeg snakker med bekjente som har vært i kamp. Mange vet ikke egentlig om de har drept noen eller ikke.

De fleste av kunstnerne støttet opp om kampene som sivile. De kunne jobbe som frivillige med å opptre for soldatene, eller de kunne bidra ved å organisere poesikvelder til inntekt for de sårede. Men noen få vervet seg frivillig som soldater, andre igjen ble innkalt som vernepliktige, og skrev fra fronten.

– Det er interessant lesning. Men en roman i det store formatet vil først komme om en god stund.

At skjønnlitteraturen trenger tid for å bearbeide de mest dramatiske begivenhetene, er en erfaring vi har gjort i norsk litteratur også de siste årene. Det er sakprosaen man griper til når det stormer rundt en. Og på bokmessen rapporterer alle jeg snakker med om at det er sakprosafeltet som vokser i ukrainsk litteratur. Reportasjebøker og debattbøker selger svært godt, mens skjønnlitteraturen trenger tid til å ta opp i seg begivenhetene. Hvordan har turbulensen påvirket det Andrukhovytsj skriver?

– Jeg skriver nok litt annerledes enn før. Jeg tror jeg nå er mer forsiktig. At jeg velger ordene annerledes. At jeg ikke lenger provoserer like bevisst og hardt som jeg gjorde før. Vi er fortsatt traumatisert, samfunnet er traumatisert. Og jeg vil ikke tilføre en traumatisert organisme enda mer smerte. Men kanskje er dette allerede i ferd med å endre seg. For et år siden følte jeg det i alle fall slik. Da valgte jeg en mildere form enn før.

At begivenhetene har påvirket skrivingen, er ikke Andrukhovytsj alene om. Andrej Kurkov, en annen profilert ukrainsk forfatter, har fortalt at han etter hendelsene i 2014 ikke lenger er i stand til å skrive skjønnlitterært, men har gått over til kun å skrive sakprosa.

Barbakan — kunstfestningen under Majdan-opprøret. Bilde fra 11. mars 2014. (Foto: Alex Zakletsky)

– Det kjenner jeg meg igjen i. Ingen hadde ventet seg krig og intervensjon. Det var vanskelig å finne likevekten for å sette seg ned og skrive prosa. Men i en slik situasjon kan man skrive gode dikt. Eller et åpent brev – en henvendelse til sine venner eller til politikerne. Men romanformen krever likevekt og distanse. Og indre ro.

– Jeg har skrevet ting i denne perioden som vil inngå i en fremtidig bok. Men denne ble påbegynt lenge før Majdan, og jeg skriver på den ennå. Her vil man merke gjenklang av den turbulente perioden. Jeg lærte mye, forsto mye om livet i løpet av nettene på Majdan. Men boken vil ikke handle direkte om begivenhetene på Majdan. Jeg er mer interessert i hvordan denne eksistensielle erfaringen nedfeller seg.

På bokmessen dagen før jeg møter ham har Andrukhovytsj lansert en ny bok. Dette er et samarbeidsprosjekt med den tyske fotografen Johanna Diehl. Diehl har reist rundt i Ukraina og fotografert synagoger som enten står og forfaller, eller som er ombygget og tatt i bruk for andre formål, som kinosaler eller sportshaller. Andrukhovytsj har skrevet korte, essayistiske betraktninger og dikt til fotografiene. Det er svært mange slike samtidsruiner i Ukraina, som på en lavmælt måte i dag minner oss om et rystende kapittel av europeisk historie.

Den indre sensor

Det er rimelig å anta at et høyt konfliktnivå i et samfunn påvirker den offentlige samtalen på mange måter. Merker Andrukhovytsj at ytringsklimaet har endret seg de siste to årene?

– I går leste jeg i nyhetene at Ukraina hadde forbedret sin ranking på indeksen til Freedom House. Jeg har aldri følt noen begrensninger for hva jeg kan si, heller ikke under det tidligere regimet følte jeg at jeg måtte holde munn. Men det var begrensninger for tv-stasjoner, og den trykte pressen sluttet å spille noen rolle. Faktisk var internett det viktigste mediet.

Etermediene var kontrollert av oligarker, og tv-journalister kunne få problemer om de gikk mot eierne. Også i dag er situasjonen vanskelig i etermediene. Mange tv-kanaler benytter seg av at man nesten gratis kan kjøpe tv-serier, show og andre typer underholdningsprogrammer som er laget i Russland. Dette fører til konflikter.

– Det hender vi ser heksejakter. Staten prøver å bekjempe det russiskproduserte innholdet, men de gjør det som stat, det vil si lite vellykket, altfor byråkratisk. De stimulerer ikke alternativet, men forbyr bare det som kommer fra Russland. Men dette bør du spørre dem som jobber i media om. Så kan de si hva de føler, frihet eller ufrihet.

Andrukhovytsj mener det foregår en polarisering, og situasjonen har ført til alvorlige hendelser.

– Det mest tragiske tilfellet var drapet på journalisten Oles Buzyna fra Kiev. Du har kanskje hørt om det?

Dette drapet ble mye omtalt også i norske medier. Buzyna var en kontroversiell person med sterkt pro-russiske meninger. Han ble skutt rett ved oppgangen til sin leilighet i Kiev 16. april 2015.

– Forbrytelsen er ikke oppklart. Jeg likte overhodet ikke skriveriene hans, de holdt ikke mål, men var fullt og helt styrt av et visst ideologisk mål som var satt av Moskva. Likevel er dette selvsagt en grusom realitet. Drapet var nok begått uten annet motiv enn hans ord. Det han skrev. Og sa. Det er veldig vanskelig å forsone seg med dette. Det er helt uakseptabelt.

Buzyna hadde ytterliggående meninger, men er det likevel de moderate utsagnene som har smalest kår når samfunnet polariseres? Er det “gråsonen”, som det har blitt omtalt som i den norske debatten, som ryker først?

– Ja, det tror jeg er litt riktig. De ekstreme utsagnene legges mer merke til, dem reagerer alle på. Mens det som er mindre oppsiktsvekkende er lettere å presse ut, avfeie med at det kan man ikke si, dette har man forbudt å si og så videre. Jeg tror det stemmer. Men jeg vil ikke si at dette gjelder for litteraturen, den litterære prosessen. Jeg kjenner ingen forfattere eller forleggere som av hensyn til sensurregler ville ødelegge en tekst eller stryke ut ting.

For det finnes ikke lenger noen formell instans som regulerer innhold i litteraturen. Andrukhovytsj forteller at det fantes under det tidligere regimet: Den nasjonale kommisjon for oppsyn med samfunnsmoralen kunne utøve press, ikke på forfatterne, men på forleggerne. Hvis kommisjonen vurderte det som at en roman inneholdt for eksempel pornografi, kunne de reise sak og få hele opplaget inndratt.

– Forfatteren kjente det ikke selv på kroppen, men bøkene ble ikke solgt. Det var ubehagelig, skjønt for mange forfattere var det også reklame.

Men for forleggerne var det vanskelig, de hadde lagt pengene sine i prosjektet, og var redde. Dette var en form for skjult sensur som grep direkte inn i de litterære tekstene. Kommisjonen ble nedlagt etter Majdan-revolusjonen.

– I dag er det ingen begrensninger på litteraturen. Hvis jeg eller en annen forfatter mener at noe bør utgis, så utgis det. Det finnes ingen ytre mekanismer som kan stoppe det.

Men det er ikke bare institusjonalisert sensur som innsnevrer ytringsrommet. Også indre forhold spiller inn.

– Den indre sensor, som det heter, finnes. Han kommer med frykten. Hvis for eksempel det mordet som jeg omtalte skulle bli et vanlig fenomen, at én til og så enda én ble drept. Da ville den indre sensoren ha dukket opp hos mange, og mange ville sluttet å si ting offentlig. Jeg håper at vi aldri kommer dit.

Ukraina på Europas kunstscener

Hva kan Europa gjøre for at utviklingen i Ukraina går i riktig retning?

– Den beste måten Europa kan bidra på, er gjennom et aktivt kulturdiplomati, gjennom land-til-land-samarbeid. Fellesprosjekter mellom ukrainske og europeiske kunstnere er viktig.

Det nevnte samarbeidsprosjektet mellom Andrukhovytsj og Diehl om ukrainske synagoger ble finansiert av Goethe-instituttet. I dag er både Polish Book Institute, British Council og Goethe-instituttet meget aktive i Ukraina, og alle er representert på bokmessen. Også Norge deltar, Vigdis Hjorth og Lars Svendsen er invitert for å lansere bøker i oversettelse.

I Norge er ukrainsk kunst mer synlig enn før. Det hender ukrainske filmer går på norske kinoer – som Slabosjpytskyjs Stammen i fjor. Og Serhij Zjadans roman Anarchy in the UKR kommer ut på Pax forlag til neste år.

– Det er også viktig at Ukraina blir synlig på Europas kulturscene. At vi blir invitert med til festivaler og liknende. Ikke bare litteratur, men også film. Vi har veldig interessant dokumentarfilm. Og vår billedkunst holder et høyt nivå. Ukraina inviteres nå jevnlig til kulturhappenings i Europa. Det er et fremskritt. For ti år siden var det nesten umulig å vekke interesse noen steder, sier Jurij Andrukhovytsj.

Etter 18 måneder med feltarbeid i Ukraina leverte Hansen nylig sin masteroppgave i Russlandstudier ved UiT Norges arktiske universitet.

Den ukrainske revolusjonen vinteren 2013–14 varte i tre måneder, tok med seg nesten hundre menneskeliv, og var på mange måter starten på de turbulente tidene Ukraina befinner seg i nå. Hendelsene på Majdan, Uavhengighetsplassen i Kiev, skapte stor debatt i verdenspressen. Hvordan skulle den ukrainske virkeligheten forstås og fortolkes? Et av de store spørsmålene var i hvilken grad høyreekstreme elementer var til stede og preget opprøret.

Det er et spørsmål som har vært debattert mye også i tiden etter revolusjonen. Russiske medier beskriver rutinemessig revolusjonen som et fascistisk kupp, ikke som en revolusjon utført av vanlige ukrainere.

Nå har Arve Hansen levert et forskningsbasert bidrag til nettopp denne debatten.

Den unge appellen

Masteroppgaven “Majdan 2013–2014: Plassen, protestene, drivkreftene” fikk svært god mottakelse da UiT publiserte den i mai (se tekstboks).

– Oppgaven utfordrer den vanlige fremstillingen av protestene på Majdanplassen som et ukrainsk valg mellom EU og Russland. Oppgaven er skrevet tett på handlingene i tid og rom av en forfatter som snakker både russisk og ukrainsk. Den gir viktig og troverdig informasjon, sier Siri Lill Mannes, tidligere utenrikskorrespondent i TV 2.

– Min oppgave var ikke å kaste stein eller beskytte politiet, sier Arve Hansen om sin tid med feltarbeid under den ukrainske revolusjonen. Her i Grusjevskygaten i Kiev i juli 2015, en gate som i 2014 var et av åstedene for slag mellom politi og demonstranter (foto: Håkon Benjaminsen).

Etter halvannet år med feltdagbok, intervjuer og samtaler har Hansen trukket sine konklusjoner. Han mener revolusjonen kom fra grasroten, var vanskelig å kontrollere for politikere, og at den ikke var drevet av de mørkebrune holdningene mange fryktet i Vest-Europa og Russland.

– Jeg mener at de høyreradikale tilbød en organisert radikalisme som mange hadde behov for. Det var svært mye vold mot protestantene, og det var mange som ønsket å bruke vold mot myndighetene. Volden og den radikale symbolikken appellerte til ungdom. Men å kalle revolusjonen ultranasjonalistisk av den grunn, blir en forenkling, sier Hansen.

Brune argumenter

Ifølge Hansen verserer det flere tilsynelatende gode argumenter for at høyreekstremismen ledet an i fjorårets revolusjon. Han trekker frem tre hovedargumenter.

Det første bygger på at det høyreekstreme partiet Svoboda var et av de fremtredende opposisjonspartiene fra det ukrainske parlamentet som prøvde å kontrollere revolusjonens krefter. Men Hansen peker på at selv om partiet tok mye plass under revolusjonsdagene, har resultatene i tiden etter vist at partiet hadde ingen eller liten reell oppslutning og kontroll under revolusjonen.

Det andre argumentet er at det ble brukt mye symbolikk som minnet om høyreekstremisme. Det siste argumentet er at det var flere aktive grupper med klare høyreekstreme trekk som vokste seg svært populære på revolusjonsplassen.

– Problemet med disse argumentene er at disse gruppene ikke var de eneste som var der. Andre grupper var også villige til å bruke vold, men de gjorde seg mye dårligere på TV og fikk mindre medieoppmerksomhet, sier Hansen.

Eksperter over natta

Mediesirkuset rundt revolusjonen strakte seg fra Uavhengighetsplassen i Kiev og ut til alle verdenshjørner. Oppmerksomheten var stor, noe av mediedekningen var god, men Hansen så mange mangler og sier han savnet nyanser.

– For meg var det veldig vanskelig når det ble skrevet mye om Majdan-revolusjonen i media hjemme. Det ble rapportert om grupper som jeg ikke så mye til og politikere som jeg heller ikke følte at hadde stor innflytelse på det som skjedde.

– Problemet er at det var mange eksperter på Russland som over natta ble eksperter på Ukraina, siden folk regner med at det er omtrent det samme landet.

Hansen mener det likevel er forståelig at det kan bli kluss, siden Ukraina var en viktig del av Sovjetunionen og mange snakker russisk i landet. Han mener folk fort glemmer hvordan Ukraina har mye felles historie med andre naboland også, som Polen, Litauen og Østerrike. Ukraina er også et land med mange religioner, språk og etnisiteter.

– En feil mange gjør i media, er å forenkle Ukraina til et land delt i to. Dette er ikke et land i kamp mellom et russisk øst og et ukrainsk vest. Ukraina er mer allsidig enn det, sier Hansen.

Høyreekstreme på lang liste med problemer

Anton Shekhovtsov er verdensledende ekspert på temaet høyreekstremisme i Ukraina, og han stiller seg bak Hansen.

17. januar 2014: En gruppe tilhengere av en av Ukrainas høyreorienterte grupper fotografert rett utenfor barrikadene på Majdanplassen. (foto: Harald Hoff)

– Nei, revolusjonen var ikke høyreekstrem. Den var heller en revolusjon sammensatt av politiske krefter kritiske til Viktor Janukovitsjs korrupte og kriminelle regime, enten de var høyreekstreme, konservative, nøytrale, sentrumsorienterte eller venstreorienterte. Jeg vil estimere at de høyreekstreme utgjorde omtrent 10 prosent av de revolusjonære, sier Shekhovtsov.

Nå, mens krigshandlingene mellom ukrainske styrker og russiskstøttede opprørere fortsetter i Øst-Ukraina, har mange høyreekstreme elementer nådd overflaten. På den ukrainske siden av krigen finner en flere frivillige bataljoner hvor mange av soldatene følger en høyreekstrem ideologi. Shekhovtsov er klar på at det vil bli problemer med høyreekstreme i tiden etter krigen også, og at soldatene på fronten ikke er et unntak.

– Ukraina har heller ikke kapasitet til å reintegrere soldater til et fredelig samfunn, sier han.

Men han mener også at freden ligger for langt unna til at en kan spekulere for mye i hva en kan vente i tiden etter krigen. Han presiserer at på dette tidspunktet er de høyreekstreme bare ett moment i Ukrainas lange rekke med problemer.

Symbolet Majdan

Arve Hansen mener også at det er problematisk med de høyreekstremes stilling i Ukraina i dag.

I juli 2015 demonstrerte medlemmer av gruppen Høyre Sektor utenfor presidentadministrasjonen (foto: Håkon Benjaminsen).

– Det er fortsatt viktig å kritisere de ytterliggående høyregruppene som kan bli farlige nå som de er aktive i en krig og har våpen. Men revolusjonen jeg forsket på vil jeg si ikke kom fra disse menneskene. Det var en revolusjon drevet frem av 30 år med økonomisk misnøye og 22 år med politisk frustrasjon. Et sinne som igjen manet frem ønsket om å kvitte seg med det dysfunksjonelle og korrupte systemet.

– Jeg vet ikke om ukrainerne føler de har oppnådd det de ønsker ennå. Men jeg vil si at de ekstreme hendelsene vi har sett etter revolusjonen forsterket Majdans symbolske verdi, sier Hansen.

***

Merknad fra redaksjonen

Artikkelforfatteren, frilansjournalist Harald Hoff, har de siste årene vært på flere reportasjeturer til Ukraina, og var også til stede mens revolusjonen pågikk i Kiev. Under disse reportasjeturene har Arve Hansen, som er intervjuet i denne artikkelen, vært Hoffs tolk og medhjelper.

På vegne av redaktørene i avisen Pskovskaja Gubernija og med velvillig tillatelse fra våre kolleger vil jeg takke Fritt Ord og Zeit-Stiftung for æren vi er vist gjennom tildelingen av Fri Presse-prisen.

Deres anerkjennelse av arbeidet som utføres av russiske journalister, er viktig både for oss og våre lesere – flere millioner russere for hvem frihet er det mest verdifulle her i livet.

Så sent som ved slutten av det 20. århundret ventet vi ikke at frihetens mulighet eller umulighet skulle bli det viktigste diskusjonstemaet i Russland i begynnelsen av det 21. århundret. Vi følte vi hadde overvunnet truslene mot friheten. De politiske og økonomiske krisene så ut til å være en del av den politiske og økonomiske kampen. Alle deltagerne i denne striden kunne benytte seg av friheten, fremfor alt ytringsfriheten. Det lot til at ytringsfriheten var en nødvendighet for alle, og at ingen ville gå inn for å utrydde den.

Likevel er det i dag, i år 15 i det nye århundret, mindre ytringsfrihet og frihet som sådan i Russland enn i de siste 25 årene.

De første skrittene på veien mot frihet i et ufritt land ble tatt for 30 år siden, i særdeleshet ved hjelp av ytringsfriheten.

I begynnelsen var ordet, ytringen.

Og det kunne ikke være noen annen begynnelse.

Ytringsfriheten er den første og viktigste betingelsen for frihet.

Det er umulig å utslette friheten uten å utslette ytringsfriheten.

Oppgaven til frie massemedier overalt og til alle tider er å la ytringsfriheten komme hele samfunnet til gode.

Russlands politiske system i det 21. århundret beveger seg fra frihet til ufrihet.

Ytringsfriheten er blitt det første offeret på denne veien.

Redaksjonsmøte i ukeavisen Pskovskaja Gubernija (foto: Fritt Ord)

Det er ingen frie, riksdekkende medier av politisk betydning i vårt land i dag. Dette er forutsetningen for avviklingen av hele nasjonens frihet, en forutsetning for å etablere en tilstand av ufrihet.

Landet har beveget seg dit på bare litt over ti år, og denne utviklingen er høyst beklagelig ennå ikke stanset.

Frihetens verdier, inkludert ytringsfriheten, kan ikke innføres utenfra, de må være hardt tilkjempet, forstått og akseptert av både den enkelte og kollektivet.

Tid er ikke den eneste forutsetningen for at så skal skje. Politisk vilje er også nødvendig. Folkets frihet må fostres, og det trengs tålmodighet når folket skal utdannes.

Reformene i Sovjetunionen på 1980-tallet og de påfølgende reformene i 1990-tallets Russland ga ikke landet frihet. De lyktes ikke fordi makthaverne ofret menneskets frihet og ikke betraktet den som det aller mest verdifulle, hver gang de tok viktige beslutninger. De aksepterte ikke folkemeningen som et uttrykk for frihet. Hverken et land eller en stat kan bygges uten at dette er forstått.

Frihetens verdier ble ikke en nødvendighet for flertallet av befolkningen. I den kollektive bevisstheten ble de ingen forutsetning for å oppnå personlige mål og fremgang for landet. De tilførte ikke samfunnet en forståelse av det faktum at frihet, inkludert ytringsfrihet, er som luften mennesket puster i.

Behovet for frihet, og for ytringsfrihet og sannhet, er blant menneskets opprinnelige, naturlige behov.

Men disse behovene kommer særlig til uttrykk i frihetens betingelser.

I en tilstand av ufrihet blir disse behovene undertrykt og til og med fordreid.

Autoritære, totalitære og diktatoriske systemer tar frihetens plass. Ytringsfrihet og sannhet fortrenges av løgn.

Alle ufrie politiske regimer bygger på løgn og vold. Løgn og vold er uløselig forbundet med hverandre, de er hverandres forutsetning.

Ytringsfrihet utgjør hovedtrusselen mot et politisk regime som er basert på løgn og vold.

Et slikt regime er blitt realiteten i Russland i dag.

Vladimir Putin innledet sitt virke som Russlands president med en konsekvent kamp mot ytringsfriheten, mot alle den politiske frihetenes institutter.

Han oppnådde mye på denne veien og forvandlet Russland til et ufritt land.

Men han greide ikke å nøytralisere den delen av befolkningen for hvem frihet, inkludert ytringsfrihet, er en naturlig livsbetingelse.

Denne delen av dagens russiske samfunn fortsetter å lete etter, snakke om og bekjentgjøre sannheten.

Denne delen av dagens russiske samfunn er representert ved noen få massemedieinstitusjoner, de som forstår, husker og ivaretar sitt oppdrag, å fremme ytringsfriheten.

Frihet er den viktigste verdien i livet for dem som arbeider i disse medieinstitusjonene. De har et publikum i Russland også, de som har behov for den frie tale, for sannheten.

Frihetsverdiene forener millioner av mennesker i Russland og flere titalls uavhengige medier som har tatt vare på ytringsfrihetens idealer og prinsipper og deres ukrenkelighet og integritet.

Gjeninnføringen av frihet for millioner av mennesker avhenger av om journalistene i de frie mediene i Russland vil makte å stå imot og være tro mot oppdraget sitt.

For noen tusen som for noen titalls år siden: I begynnelsen var ordet, og vil fortsatt være det.

Ytringsfriheten kan gi samfunnet den tapte friheten tilbake, for før eller senere vil borgerne få høre det frie ord og forstå og erkjenne dets betydning.

Basert på dagens situasjon har ytringsfriheten en lang vei å gå i Russland. I det minste er våre 40 år ennå ikke forbi.

På denne veien må de russerne som sverger til ytringsfriheten, bevare roen og være tillitsfulle og tålmodige.

Ytringsfriheten er og blir frihetens første og viktigste forutsetning.

Takk til alle som snakker om, streber etter og støtter den frie tale.

Det sier Valentyna Samar (50), ukrainsk journalist og menneskerettighetsforkjemper, til Vox Publica. I mars mottok hun en av stiftelsen Fritt Ord og ZEIT-Stiftungs pressepriser til Russland og Øst-Europa for sitt arbeid som uavhengig og kritisk journalist i Ukraina og på Krim-halvøya.

I prisbegrunnelsen står det at Samar ble nominert til presseprisen «fordi hun ikke nøler med å publisere kritiske artikler om politiske temaer eller undersøkelser om korrupsjon begått av statlige myndigheter i Ukraina. Hun har publisert en rekke tankevekkende artikler om den ukrainsk-russiske krigen».

– Det var helt uventet for meg å motta prisen. Selvsagt betyr det mye, men jeg tror ikke jeg skjønte hvor mye før kolleger rundt om i verden begynte å sende meg gratulasjoner, forteller Samar.

– De banket opp journalistene våre

Prisbeløpet på 10000 euro tror hun vil komme godt med.

Valentyna Samar, prisbelønt ukrainsk journalist (foto: Fritt Ord)

– Denne prisen vil ikke bare hjelpe meg, men også kollegene mine som fortsatt befinner seg på Krim. De trenger hjelp. Vi trenger å få tilbake lokalene og utstyret vårt som ble beslaglagt av russiske styrker. I tillegg vil det være med på å støtte arbeidet mitt med undersøkende journalistikk, som for tiden dreier seg om et medieprosjekt om Krim.

Samar jobbet som journalist for tv-stasjonen Chornomorska på Krim i flere år. Men i fjor på denne tiden så hun seg nødt til å flykte fra hjemstedet sitt. 1. mars 2014 ble redaksjonslokalene beslaglagt av dem hun kaller «de små grønne mennene». Dette var godt organiserte væpnede styrker uten kjennetegn på uniformene. Senere har det vist seg at det var en del av den russiske strategien for “hybrid krigføring” å skape uklarhet rundt disse styrkenes status mens de tok kontrollen over Krim. De “små grønne mennene” var regulære russiske soldater.

– De tok utstyret vårt, de banket opp journalistene våre, og i løpet av august var det ingenting igjen verken av lokalene eller utstyret. Da ble jeg også tatt inn til etterforskningslokalene deres og utspurt om det de kalte ekstremisme i artiklene mine.

Men det var ikke før i september at Samar så seg helt nødt til å forlate Krim-halvøya.

– De okkuperte skolene. Den ukrainske skolen sønnen min gikk på ble russisk, og jeg kunne ikke se for meg hvordan min egen sønn skulle gå på en russisk skole. Jeg forstod at arbeidet mitt i verste fall kunne gjøre at jeg havnet i fengsel, og jeg tvang meg selv til å forstå at jeg ikke lenger kunne jobbe der. Jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer for hjemstedet mitt fra Kiev, så jeg dro.

­Godtar kun «kjekke Putin»

Nå jobber Samar for det ukentlige nyhetsmagasinet Mirror Weekly, i tillegg til å være direktør for den frivillige organisasjonen Information Press Center som er et uavhengig pressesenter for ukrainske journalister.

Flere uavhengige journalister i landet har den siste tiden stått overfor alvorlige anklager fra russiske myndigheter på Krim. Redaktør Natalya Kokorina ble 13. mars løslatt etter å ha blitt avhørt i seks timer av det russiske sikkerhetspolitiet FSB. I den forbindelse uttalte advokaten hennes at journalister som driver med undersøkende, kritisk og uavhengig journalistikk sannsynligvis vil risikere både ransaking og avhør i tiden fremover.

De “små grønne menn”. Russiske soldater uten kjennetegn tar kontrollen over Simferopol flyplass på Krim-halvøya 28. februar 2014 (foto: VOA/Wikimedia Commons)

– De som ble på Krim lider. De jobber under ekstremt vanskelige forhold, og kan ikke bruke sitt eget navn eller vise frem sitt eget arbeid. Hvis de skriver om kjekke Putin og hans fantastiske politikk, kan de jobbe fritt, men det nekter de selvsagt, forteller Samar.

– Hva vil det si å være en uavhengig journalist på Krim?
– Det vil si å ikke være på Krim. For er du på Krim, kan du i sjelen din være et fritt og uavhengig menneske, men så lenge fraværet av menneskerettigheter dominerer slik det gjør nå, er den eneste måten å være uavhengig journalist på, å jobbe fra Ukraina. Jeg kunne ikke bli på Krim fordi det ville vært det samme som å gi fra meg friheten min.

– Et lovløst Krim

Russland har formelt annektert Krim og gjort området til en del av den russiske føderasjonen, men anneksjonen anerkjennes ikke av det internasjonale samfunnet.

Situasjonen for befolkningen på Krim-halvøya er vanskelig, skriver Amanda Paul fra tankesmien European Policy Centre i en rapport. Økonomien er sterkt svekket, og det er mange rapporter om krenkelse av minoriteters menneskerettigheter.

– Det finnes ingen lov på Krim lenger. Det finnes ingen menneskerettigheter. Menneskerettighetssituasjonen på Krim er verre enn menneskerettighetssituasjonen i Russland. Til og med russiske menneskerettighetsforkjempere har fortalt meg at mye av det som foregår på Krim nå aldri ville skjedd i Russland, sier Samar.

– På hvilken måte er situasjonen verre enn i Russland?

– Det handler om antall straffesaker som aldri blir etterforsket. Det finnes ingen lov eller rettssystem. Du har ingen rettigheter eller rett på dine egne eiendeler. Krim er i ferd med å bli en eneste stor militærbase, og på en militærbase finnes ingen ytringsfrihet.

Samar har flere kolleger som fortsatt jobber på Krim, men det vil hun ikke snakke om fordi hun frykter for livet deres. Flesteparten lever med skjult identitet.

Knebling av pressefrihet

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har flere ganger uttalt seg om situasjonen for pressefrihet på Krim. Blant annet har alle ukrainske tv-kanaler blitt byttet ut med russiske kanaler, og journalister fra minst 13 uavhengige medier, frilansjournalister og bloggere er blitt truet, overfalt, nektet adgang, forhørt og kidnappet. Utstyret deres er enten blitt konfiskert eller ødelagt.

– Den kontinuerlige ødeleggelsen av frie medier på Krim og kneblingen av uavhengige og kritiske røster er dypt urovekkende. Jeg oppfordrer de ansvarlige til å stoppe mediesensur og sørge for journalistenes sikkerhet, sa OSSEs representant for mediefrihet Dunja Mijatovic da hun besøkte Krim i begynnelsen av mars.

– Gjør bare jobben min

– Situasjonen på Krim føltes fullstendig håpløs da jeg var der selv. Annekteringen er ikke bare en trussel mot Ukraina, men mot hele verden. At invasjonen aksepteres her, betyr at den kan aksepteres hvor som helst, og det er farlig. Vi er kommet til et punkt der det ikke lenger bare handler om ytringsfrihet og rettigheter, men om menneskeliv.

– Hvordan klarer man å fortsette å være profesjonell i en slik presset situasjon?

– Du er den første til å spørre meg det spørsmålet. Jeg gjør bare jobben min, og jeg prøver å lære andre å gjøre det samme. Hovedessensen er at ukrainske journalister trenger å være frie, og de som en gang har følt seg frie i jobben sin vil aldri jobbe under press. Derfor jobber vi for at det skal være normen, ikke bare på Krim, men i hele Ukraina.

Det er ikke overraskende at fornavnet til den 50 år gamle journalisten betyr «modig». Samar jobber iherdig for å avsløre korrupsjon og maktmisbruk i et splittet Ukraina som bærer preg av svært lite pressefrihet.

– Sensuren kommer ikke fra myndighetene selv, men fra forretningsmenn og store, mektige selskaper som eier mediene. De store tv-kanalene ble monopolisert under president Viktor Janukovitsj og fordelt mellom mektige oligarker. Vi ser ingen forandring i dag når det kommer til balansert journalistikk.

Sier mer, men gjør mindre

Samar forteller at situasjonen når det gjelder maktmisbruk og korrupsjon i Ukraina i dag er stabil, og med det mener hun at lite har skjedd de siste årene. Hun ser en gammel tradisjon for at det er viktigere å være lojal mot statsministeren og presidenten enn å være profesjonell politiker.

– Myndighetene snakker mer om å bekjempe korrupsjon enn tidligere, men gjør mindre. Men det ukrainske sivilsamfunnet vokser, og det gjør at de ikke kommer til å kunne fortsette på samme måte. Med et voksende sivilsamfunn og internasjonalt press på ukrainske myndigheter, tror jeg at vi vil kunne se en forandring.

– Hva kan vi i resten av verden gjøre?

– Støtt de internasjonale og ukrainske organisasjonene som jobber for å forbedre situasjonen. Og følg all politikk som går på å begrense Russlands makt over oss. For meg personlig er det viktig at folk viser solidaritet med Krim. Hvis Krim ikke kommer tilbake til Ukraina, vil hele menneskeheten ta et steg tilbake.

Den russiske føderasjon er på ingen måte ny i dette gamet, og nasjonens historiske arv har sett sterke røter som strekk seg langt inn i dagens moderne russiske samfunn. Landet er kjend for si historiske tradisjon med både streng sensur og kontroll over alle instansar i samfunnet, også opinionen. Her har landets massemedium spela ei sentral og avgjerande rolle for å halde massane passive og oppdaterte på styresmaktenes linjer. Berre unntaksvis har media ført ei alternativ linje til den regjerande eliten.

Sjølv den dag i dag gjer stadig meir komplekse og skjulte formar for kontroll og sensur av informasjonsstraumen seg gjeldande. Trass eit relativt liberalt medielovverk som skal sikre ytrings- og mediefridomen i landet, ytterlegare forsterka ved eit nedfelt forbod mot sensur, er det lite som tilseier at ytringsfridomen i Russland får like stort spelerom i kvardagen som det lovverket tilseier.

Mot ei ytterlegare innskrenking av ytringsfridomen?

President Vladimir Putin la lite skjul på sitt endelege mål om å opparbeide seg ei god kontroll over opinionen ved å leggje landets største TV-kanalar under statleg kontroll, då han inntok presidentembetet for fyrste gong ved tusenårsskiftet. I tida etter dette har stadig større delar av det russiske medielandskapet også vorte del av gruppa med statlege styrte massemedia. Dette anten gjennom direkte statleg eigarskap, eller indirekte via statleg eigde medieselskap eller mektige eigarar lojale til styresmaktene.

Styresmaktenes og maktelitens syn på medias rolle og funksjon i det russiske samfunn bærer i stor grad preg av grunnleggjande haldningar som har sett djupe røter i samfunnet frå dei fyrste avisene vart introduserte i landet i det 18. århundre. Tradisjonen tru har media i stor grad vorte nytta som munnstykke for den regjerande eliten sidan dette.

Ei slik organisering av media byr på store konsekvensar for det generelle medieinnhaldet. Førekomsten av såkalla “gule nyhende” som i stor grad dreiar seg kring enkel underhaldning, skandalejournalistikk og eit einsidig og standardisert nyhendebilete, dominerer i det russiske medielandskapet. Den kritiske vinklinga og jakta på sanninga tru mot meir vestlege ideal for journalistikk og medieverksemd er ei klår mangelvare. Likevel verkar den generelle russiske samfunnsborgaren nøgd. Ein teori er at på mottakarsida har denne standardiseringa og fordumminga av medieinnhaldet ført til eit meir passivt mediepublikum som ikkje ser nokon grunn til å protestere når dei kan velje og vrake i underhaldning og skandalenyhende.

Represalier og sjølvsensur

Også frykta for represalier står svært sentralt i utforminga av det russiske mediebiletet. Dette fenomenet er såpass avgjerande og har så stor makt over den enkelte journalist og redaktør at dei vel å sensurere seg sjølve i frykt for å få trakke mektige aktørar eller myndigheitene unødig på tærne. I dei fleste tilfella vel den gjennomsnittlege journalist å unngå dei meir kontroversielle sakene. I eit intervju med meg formulerer den uavhengige journalisten Mia seg slik:

Du som journalist veit kva område som vert rekna som forbode. Du veit kva eigarar og styresmakter forventar av deg, utan at dei nødvendigvis dikterer deg direkte i kvardagen.

Presset om å følgje meir eller mindre uoffisielle retningslinjer for russisk journalistikk fører til ei sensurering av innhald for å unngå risikoen for mellom anna nedrykk i stilling eller lønn, å miste jobben eller akkrediteringa si, å oppleve trugslar eller vald, eller som i dei meir ekstreme tilfella, verta sende i eksil eller drepne grunna deira arbeid. Anna Politkovskaja er det mest kjende ekstreme døme. Her utelukkar ein på ingen måte at også journalistar med ei sterk lojalitet til styresmaktene vel å sensurere seg også utan å verta direkte motiverte av frykt.

Vage lover

Dei siste åra har det også vorte introdusert ulike lover som er med på å opne opp for at styresmaktene kan stramme til jerngrepet om landets media og om ytringsfridomen. Ved hjelp av ei svært vag formulering av sentrale omgrep og faktorar resulterer desse lovene i ei ytterlegare innskrenking av ytringsfridomen i landet. Medieinnhald, på TV så vel som på papir og radio, samt enkeltpersonars ytringar på nett i form av bloggar eller brukarkontoar på sosiale medium, har enda opp som målskive.

22. juli 2014 signerte president Putin ei ny lov som krev at informasjon kring ytringar og brukarinformasjon på sosiale nettverk skal lagrast på serverar lokalt i Russland. På denne måten vil Kreml kunne vere i stand til å stengje ute heile sosiale medium som spreier informasjon i det russiske samfunn som strir med styresmaktenes linjer. Dette vil kunne vere ein realitet i landet fyrst i 2016.

Tidlegare introduserte Putin ei anti-terrorlov og lov om ekstremisme kor kontrollorganet Roskomnadzor overvaker både russiske medium på nett og papir så vel som den generelle internettbruken i landet. Kontrollorganet har mellom anna makta til å stengje nettstader som spreier innhald vurdert som ekstremistisk eller skadeleg, utan at lova utdjupar sjølve definisjonen av kva dei vurderer som ekstremistiske ytringar eller skadeleg innhald.

Roskomnadzor er også ansvarleg for å fjerne brukarkontoar på sosiale nettverk som spreier skadeleg innhald. Her er det allereie gjort fleire forsøk på å setje i stand avtalar med mellom anna Facebook og Twitter om å gje russiske styresmakter full kontroll over russiske brukarkontoar. Foreløpig er det heller liten velvilje å sjå frå både Facebook og Twitter. Slike introduksjonar og handteringar av lovverk, samt ei ignorering og utnytting av andre lover, er ikkje direkte nytt verken i Russland eller for russiske styresmakter. Likevel vert det ei stor utfordring for dei få kritiske instansane i samfunnet å arbeide rundt og unngå desse lovene for å kunne formidle alternative perspektiv til samfunnet.

Ei kritisk røyst i uavhengige medium

Det er lett å forstå korleis både Freedom House og Reporters Without Borders vurderer tilstanden til russiske medium som svært alvorleg og meir eller mindre ufrie. Likevel er det sentralt å påpeike at ein også finn kritikk av regimet, også blant media lojale til styresmaktene.

Den største instansen som tilbyr alternative og svært kritiske vurderingar av sentrale prosessar og fenomen i det russiske samfunn, er den uavhengige mediesektoren. I denne sentrale, men svært avgrensa gruppa finn ein media som er fri frå politisk og økonomisk påverknad frå både styresmakter og eigarar. Vestlege journalistiske ideal står svært sterkt i den gjennomsnittlege uavhengige journalists daglege verksemd, og desse massemedia og deira tilhøyrande journalistar er nokre av svært få instansar i landet som kan tilby eit mangfaldig og kritisk medieinnhald til samfunnet.

Eg ser i dag ein ny generasjon av journalistar som brenn for dei ideal og verdiar som er del av deira profesjonelle liv i russiske media. Dei søkjer sanninga og slike journalistar spelar ei nøkkelrolle for å fremje ønske om endring i samfunnet. (Nadezhda Azhgikhina i den Russiske Journalistunion).

Trass i ei relativt liten rekkevidde samanlikna med meir populære nasjonale massemedia, har den uavhengige mediesektoren vorte lagt merke til både i sitt heimland og på internasjonalt plan. Høgt prisa for sine kritiske og analytiske saker og vinklingar kring tema rekna som tabu i det russiske samfunn, er slike medium og journalistar eit klårt lyspunkt i ei elles så undertrykt og einsformig medierøynd. Utfordringane står dagleg på dørstokken med søksmål, trugslar, overfall og kva verre er for desse journalistane. Likevel overdøyver samfunnsansvaret frykta for represalier og motiverer dei til å halde fram med si verksemd.

Den generelle journalistikken i Russland er i dag heller basert på PR og profitt enn å bekymre seg med å fylle journalistiske ideal. Difor er vår jobb vorten enno viktigare for å kunne tilby samfunnet alternative vinklingar og kritiske saker sjølv om det kan innebære ein viss risiko. (Yuri, uavhengig journalist).

Også den spente situasjonen i Ukraina har ført med seg eit større press på russiske massemedium til å følgje styresmaktenes linjer når det kjem til deira dekking av urolegheitane i nabolandet. Dette er styresmaktenes forsøk på å innhente ein viss kontroll over kva bilete av Ukraina og den pågåande krisa som vert presentert for det russiske folket.

Om krisa i Ukraina og den tilsynelatande veksande kløfta mellom Russland og Vesten held fram med å eskalera, samstundes som styresmaktene står fritt til å halde fram slik dei gjer i dag, lover det ikkje godt for ytringsfridomens allereie så desperate posisjon i landet.
Den generelle journalistikken i Russland er i dag heller basert på PR og profitt enn å bekymre seg med å fylle journalistiske ideal. Difor er vår jobb vorten enno viktigare for å kunne tilby samfunnet alternative vinklingar og kritiske saker sjølv om det kan innebære ein viss risiko. (Yuri, uavhengig journalist).

I juni var det 37 år siden jeg fikk diplom på at jeg hadde høyere embetseksamen, med historie hovedfag, fra Nygårdshøyden – eller Leninhøyden, som det het da vi* to var 30 kilo lettere og mindre grå i håret (*henvendt til konst. universitetsdirektør Kjell Bernstrøm, som introduserte Steinfeld, red.anm.).

I dag kom jeg tilbake etter 37 år for å fortelle dere hvor viktig Universitetet i Bergen var for mitt liv – 19 av dem tilbrakte jeg i Moskva. Refleksjonen min har jeg kalt «Universitet mot uniform». Det er nok en litt populistisk overskrift, med tanke på de tider vi lever i. Men vårt bysbarn – rett nok født i Kristiansund – Arnulf Øverland, hadde jo dette å si om uniformen: Det er idiotens mulighet til å bli gud. Jeg drev det, i likhet med Hitler, bare til korporal i Garden, bare for å ha nevnt det.

Hva ga mitt alma mater, Universitetet i Bergen, meg? Jeg ville aldri klart de utfordringene, analytisk, som jeg stod overfor på østfronten uten den bagasjen jeg fikk med meg fra Universitetet i Bergen. Jeg skal bare nevne ett veldig kort eksempel. Jeg var 30 år da russerne ruste sine panservogner i polakkenes bakgård i 1981, måneden var desember, og jeg var i hvert fall den eneste i norsk presse som hadde bagasje nok til å si: Sovjetunionen kommer ikke til å invadere Polen. Uten den historiske kunnskap som mine lærere ved Historisk institutt ved Universitetet i Bergen hadde utstyrt meg med, hadde jeg aldri turt å ta et slikt analytisk svalestup.

Jeg har én gang tidligere fått den æren å åpne studieåret her ved Universitetet i Bergen, og det var i 2000. Da stod vi midt i en krise om Kosovo; en veritabel menneskelig og humanitær krise midt i vårt eget kontinent. Fokus i dag er russisk tyranni mot ukrainske drømmer om et demokrati.

Det liberale universitetet vil alltid stenges av diktatur. Også norske universiteter levde med denne tunge skjebnen. Bolverket for den frie tanke var noe av det tyske okkupanter, mest grundig, forseglet under fem tunge år. Vi så det igjen i Paris i 1968. Igjen var det studentene som hadde den fribårne kraft å si det som H.C. Andersen skrev i et eventyr som ville fått Nobelprisen i litteratur, dersom den prisen hadde eksistert den gangen, nemlig eventyret om keiserens nye klær. Det er alltid studentene som sier at keiseren er naken, når alle andre holder kjeft om det! Dette så vi også under tumultene i USA, og vi så det på – for meg en uforglemmelig stund – Den himmelske freds plass i Peking i 1989. Igjen, i Midtens rike, var det studentene, for første gang i tusen års historie, som reiste hodet mot tyranniet.

Dagens krise mellom Russland og Ukraina er bare én av mange internasjonalt, men den angår oss mer fordi den er så nær. I hovedregelen er dette en deprimerende øvelse, fordi 24 år etter at den totalitære supermakt, Sovjetunionen, ble nedlagt og sendt til historiens søppeldynge, er det igjen maktutøvelse basert på hevede bajonetter, av menn med epåletter, som står som garantist for tyranni midt i Europa. Vi opplever i dag i dette dramaet i Sentral-Europa den siste dekolonialisering i Europa. For 50–55 år siden opplevde vi det samme i Nord-Afrika. Da var det Frankrike som var kjeltringen, nå er det så helt åpenbart Russland. Dét det dreier seg om, er grunnleggende at russerne ønsker å holde en nasjon – på Frankrikes størrelse og folketall – i sin interessesfære, mot normale menneskers vilje i Ukraina.

Det er mange ting å si om det som skjer i Ukraina nå, men de fleste vil nok i hvert fall huske et halvår tilbake, med en invasjon i nattens mulm og mørke, og en anneksjon av halvøyen Krim. Dette er den nye kalde krigen. Og på hvilken måte? Jo, det var motivet, mer enn målet, som var drivkraften i den russiske atferd – som er det alvorligste vi har sett i Europa siden den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956, og den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Da Majdan-regimet tok over Kiev etter blodbadet med 70 drepte – 50 foran mitt TV-kamera – torsdag den 20. februar 2014, fikk panikken klangbunn i Kreml. Kreml var redd for at ukrainerne skulle melde seg inn i NATO. I NATO er det en praksis om ikke å ta inn stater som har territorielle stridigheter og utestående regninger med andre land. Derfor var invasjonen og anneksjonen som metode det viktigste i Putins tankegang, for derigjennom skapte han en territoriell konflikt som ville forhindre Ukraina å gå inn i NATO. Nøyaktig på samme måte gjorde Adolf Hitler det høsten 1938. Han brukte den tyske minoritet i Sudet-området i Tsjekkoslovakia som en femtekolonne før han demonterte staten. Det er harde ord – det er ikke et menneske i Kiev som tviler på at de er sanne.

Det vi også ser i dag er en farlig nasjonalisme i Russland. Det er et speilbilde av et raseri blant russere over at de ikke lengre er et herrefolk i en supermakt som het Sovjetunionen, og som hadde 300 millioner innbyggere. Ukrainas kamp er en logisk fortsettelse av Berlinmurens fall i 1989, og av Sovjetunionens oppløsning i 1991. Vi ser et opprør i sørøst-Ukraina – hvor sågar et passasjerfly fra Malaysia ble skutt ned – og det kan være en god leksjon for naiv norsk diskusjon, for vi nordmenn skal alltid helst holde med opprørerne. Separatisme betyr alltid borgerkrig, historisk hensettes det ikke til diskusjon. Det gjelder Nord-Irland, det gjelder Spania, det gjaldt Nord-Afrika og det gjelder så definitivt Ukraina.

Snart et kvart århundre etter den kalde krigens slutt, oppstår det nå en ny kald krig. Jeg nevnte Ungarn ’56, jeg nevnte Tsjekkoslovakia 1968. Den gangen var det et diktatur i Kreml. Et kommunistisk diktatur og tyranni. I dag er situasjonen mørkere. For Putin har med seg russerne. Han har klart å mobilisere en ny nasjonalisme ved å gi russerne noen å hate – og det er deres største slaviske brødre, ukrainerne, som ble tildelt den rollen. Derfor aktualiserte Arnulf Øverlands dikt mot diktaturet den tittelen jeg startet med:

Du skal ikke gå til ditt kjøpmannskap,
og se hva det bringer av vinning og tap.
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv.

Et annet bysbarn i Bergen, Nordahl Grieg, laget sitt dikt «Til ungdommen»: Ungdom, gå inn i din tid. Jeg er en gammel mann – jeg er 63 år – og er rolig i sjelen. I forlengelsen av rektors ord om at utdannelsen er sjelen mellom to generasjonsskifter: Vi trenger dere, som surstoff. Lykke til på Nygårdshøyden, på Leninhøyden, i auditoriene, og glem aldri den kritiske tanke!

Lykke til!

Kontekst og ytringskjede

Putins tale følges med intens interesse internasjonalt. Kreml blir både en nasjonal scene og en verdensscene. Putins mål er å legitimere en kontroversiell handling: Krim-halvøya og byen Sevastopol skulle bli russisk land.

En kan ikke forstå den skarpe retorikken til Putin uten å kjenne til den kulturelle, historiske og stormaktspolitiske konteksten som ligger bak ordene. Gufs fra den kalde krigen, den arabiske våren, tap av land etter Sovjetunionens kollaps, den russisk-ortodokse kirkes fødsel og den militære forankringen med svartehavsflåten utgjør viktige deler av bakteppet for Putins smått aggressive stil.

Putin iscenesetter seg som en ordensoppretter i en stat av kaos og uorden, samtidig som han nekter å la ukrainske nasjonalister få innflytelse over det han ser som russiske medborgere eller “brødre” i Ukraina.

Putins ytring må leses som et svar på en retorisk situasjon som har oppstått etter politisk uro i Ukraina, samt også som respons på en pågående ytringskjede. “Alle ytringer er ledd i ei svært komplekst organisert ytringskjede”, har språkfilosofen Mikhail Bakhtin en gang så klarsynt uttrykt det. Dette komplekse nettet av tidligere ytringer tar ikke Putin rett ut av løse lufta, men må leses som del av en aktuell politisk diskurs om Russland og Ukrainas rolle i verden anno 2014. Talen Putin holdt fremfor de to kamrene i statsdumaen kan leses som et innlegg i en diskusjon om omstridte regimer verden over. Denne dialogiske egenskapen ved alle ytringer er selvfølgelig sterkt til stede i Putins retorikk. Hvor er de dialogiske elementene hentet fra?

Folket er med

I innledningen av talen ønsker Putin å få etablert en felles forståelse av at Krim-spørsmålet er “av vital historisk betydning”. Putin refererer til folkeavstemningen på Krim. Det store flertallet for tilslutning til Russland bruker Putin til å legitimere at han har folkeviljen med seg. Dette er også et poeng han benytter gjennom talen for å vise at befolkningen allerede har orientert seg mot Russland.

For å bygge ut sin kongstanke om at Krim-halvøya allerede er russisk, nevner Putin flere viktige hendelser i “vår felles historie og stolthet”. Prins Vladimir (Vladimir den store) lot seg døpe på Krim, og dette sådde så frøet til “kulturen, sivilisasjonen og de menneskelige verdier som forener menneskene i Russland, Ukraina og i Hviterussland”. Samt at gravene til soldater som i sin tid kjempet for Krim på russisk side fortsatt ligger på Krim. Han nevner også den russiske svartehavsflåten i Sevastopol og flere steder som “er kjære i våre hjerter, og minner oss om det russiske forsvarets bragder og mot”.

Denne forhistorien utgjør i Putins historieskriving røttene til Krim-halvøya og binder landområdet tett til storebror i øst. Området er viktig militærhistorisk og av stor religiøs betydning.

Videre tegner Putin et bilde av Sovjet-lederen Nikita Khrusjtsjov som ettergivende da han “ga bort” Krim til Ukraina i 1954, og spekulerer i om det var for å bøte på grusomhetene som ble påført ukrainerne på 1930-tallet under forgjengeren Stalin. Dessverre ble det som ble ansett som “en umulighet en realitet”, sier Putin — Sovjetunionen gikk til grunne. Krim ble glemt i kollapsen.

Putin har vakt oppsikt med uttalelser tidligere, som da han betegnet Sovjetunionens fall som det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe.

Innbyggere på Krim kunne fortelle Putin at de “ble gitt bort som en sekk med poteter”, forteller han i talen. Så tarvelig og så enkelt ble det gjort. Som på bondens marked ble millioner av russeres skjebne bestemt. De skiftet eiere ved en enkelt urettmessig handling. Med store ord skisserer Putin feilskjæret og hvordan det påvirket livet til mange russere: “Den russiske nasjon ble dermed over natten en av de største, om ikke den største, etniske folkegruppe i verden som noen gang har blitt splittet fra hverandre av nytegnede statsgrenser”. Og det skjedde i en tid da moderlandet var så på randen av krise at det ikke kunne ivareta egne interesser.

Men innbyggerne har stadig kommet tilbake med prat om at Krim og Sevastopol egentlig er russisk. Avtalesigneringen er altså en historisk mulighet til å rette opp gårsdagens feil.

Ukrainsk politisk krise i 20 år

Et annet hovedpoeng i talen er den ugunstige politiske situasjonen i Ukraina etter president Viktor Janukovitsj sin avgang. Det har ifølge Putin vært en vedvarende politisk krise i 20 år i Ukraina, og dette har gått særlig ut over russiske minoriteter med en språklig assimilasjonspolitikk. Ukraina har blitt “vanstyrt” og statsmenn har “kjempet seg imellom om makt, goder og penger og brydd seg pent lite om vanlige mennesker”. Som bevis trekker Putin fram arbeidsinnvandringen fra Ukraina til Russland — 3 millioner ukrainske borgere arbeidet i Russland i 2013.

Tale i Kreml: Putin på talerstolen 18. mars 2014 (foto: kremlin.ru)

Putin sier han utmerket godt forstår de som protesterte på Majdanplassen. De betegnes som fredelige og frihetssøkende. Den andre delen av opprøret, derimot, hadde en annen agenda, sier Putin: “De forberedte enda et regimeskifte; de ønsket å ta makten for enhver pris. De henga seg til terror, mord og opprør. Nasjonalister, nynazister, russofober og anti-semitter utførte kuppet. Disse menneskene er ennå toneangivende i Ukraina”.

Det Putin sier om situasjonen i dagens Ukraina, er at et nytt regime kan bli innført av ekstremister og mennesker som helt klart ikke er på russisk side. De utgjør da en trussel for russere i Ukraina og situasjonen er såpass ustabil at noe må gjøres.

Hvilke grupperinger er dette? Det ene partiet Putin viser til er det ukrainsk-nasjonalistiske Svoboda. Det har tidligere blitt kalt et høyreekstremt parti, men forsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt mener det har moderert seg etter at det kom med i det ukrainske parlamentet. Svoboda er EU-vennlige. Den andre grupperingen er partiet Høyre sektor, hvis leder også var aktiv under opprøret på Majdanplassen. Best kjent i norske medier er kanskje Dmytro Jarosj som i kjølvannet av demonstrasjonene stilte til valg som presidentkandidat. Ifølge Bukkvoll har Putin et ørlite poeng, men dette er stemmer i den ukrainske offentligheten som vil være svake i ukrainsk politikk fremover. En skal dog ikke lete lenge på nettet for å finne ganske rystende uttalelser fra disse to partiene, men de utgjør til sammen en minoritet i ukrainsk politikk (i presidentvalget 25. mai fikk for øvrig Jarosj og Svobodas kandidat til sammen under 2 prosent av stemmene).

Putin kobler også disse partiene til en kontroversiell figur i ukrainsk historie, nasjonalisten Stepan Bandera. En mann som ønsket å samarbeide med nazistene under 2. verdenskrig for å frigjøre Ukraina fra Sovjetunionen. Han ble drept av KGB i et attentat i 1959. Putin ser Bandera som en ledestjerne og ideolog for antirussere som ønsker å bygge “et rent Ukraina” og undertrykke etniske minoriteter i landet. Disse menneskene utgjør en trussel mot russeres eksistens i Ukraina.

Kritikk av amerikansk innblanding

USAs rolle er et annet av Putins hovedpoenger. USA og Russland (Sovjetunionen) har en fortid som to supermakter og har gjennomgått en kald krig, der den høyspente situasjonen under Cuba-krisen i 1963 nesten utløste en atomkrig. Putin har ved flere anledninger uttrykt skepsis mot NATOs innblanding og også USAs rolle som verdenspoliti i suverene staters konflikter. Etter NATOs bombing i eks-Jugoslavia i 1999 skulle det ta lang tid før Putin skulle bli vennlig stemt ovenfor USA (Gessen 2012: 234).

Det er en klar frykt for at Ukraina skal bli meldt inn i EU og NATO som nærer retorikken til Putin. Det at tidligere Sovjet-republikker som Ukraina, Georgia og Moldova gradvis skal innlemmes i NATO og EU, og således bli langt mer vestlige og amerikanisert, er Putins bekymring.

For Putin er Ukraina-konflikten et slag om land og organisatorisk tilknytning. Det som skjer i de arabiske landene med legitimt valgte regimer som blir styrtet ved hjelp av USA og dets allierte kan potensielt skje i Ukraina hvis ikke handlingens mann handler.

Den russiske statsviteren Lilija Sjevtsova utdyper Putins bekymringer rundt vestlig innflytelse i konflikter: “Han har en frykt for at Vesten vil gjøre innblandingspraksisen til politisk prinsipp. Da kan de gripe inn i Ukraina, Sentral-Asia, Hviterussland og Moldova”.

En av mennene Putin har hatt som rådgiver er Aleksandr Dugin, en av de mest profilerte tilhengerne av Eurasia-tanken. Den går i korte trekk ut på å danne en strategisk allianse mellom Europa og Asia som motvekt til USA. Dugin har konkretisert denne tanken: “Det er på en måte to leire. Den multipolare leiren med Russland, Kina, Iran og Syria. Altså landene i Eurasia mot landene under USAs imperialistiske hegemoni”. Dette er helt klart et gufs fra den kalde krigen, men med nye nasjoner i frontdannelsen. Ser vi spor av denne tanken i Putins tale?

Våre vestlige partnere, ledet av USA, ønsker fritak fra å måtte rette seg etter internasjonal lov i sin egen politiske praksis, men ønsker heller å styre etter eget forgodtbefinnende med geværets lov. De har kommet til det skritt at de tror de nå er hevet over alle verdens lover, at de er bevilget en eksklusiv rett til å kunne bestemme hele verdens skjebne, og at bare de alene har rett i alle spørsmål. De oppfører seg helt tøylesløst, både her og der, de bruker makt mot suverene stater, bygger koalisjoner basert på prinsippet «Hvis du ikke er med oss, er du mot oss». For å få sin egen aggresjon til å virke legitim, henter de med pressmidler inn de nødvendige resolusjoner fra de internasjonale organisasjoner. Og om de ikke lykkes med å få viljen sin igjennom i disse fora, nøler de aldri med å ignorere både sikkerhetsrådet og FN generelt.

Her sikter Putin til tidligere president George W. Bush sitt oppgjør med terroraksjonene i New York og Washington, der Bush prøvde å tydelig markere hvem som var allierte og hvem som etter hvert skulle utgjøre den famøse “ondskapens akse”. Sitatet må leses som en problematisering av USAs rolle (og Vesten, da forstått som de store institusjonene EU og NATO) som supermakt og spillet for å utøve innflytelse der de mener det er gunstig. Dette er selvfølgelig et spill Putin også benytter seg av ved å legge ned veto mot ulike FN-resolusjoner.

Putin er også sterkt kritisk til USAs inngripen i den arabiske våren. Vesten utnyttet opprørene til å innføre vestlige standarder “som på ikke noen som helst måte er i tråd med disse menneskers levemønster, tradisjoner eller kultur”. Som et resultat kommer kaos. “Den arabiske våren blir til den arabiske vinteren”.

Putin bruker mye krefter i denne talen på å sverte motstanderne sine: Vesten, anti-russiske aksjonister i Ukraina og en gammel fiende som blir som ny: USA. Putin vanskeliggjør og problematiserer USAs rolle i verden.

Talen fungerer som en rettferdiggjøring av den kommende anneksjonen av Krim og av Putins store prosjekt. Internasjonal alliansebygging og et geopolitisk spill er midlene. Målet er drømmen om å utvide landegrensene til Russland der det røde jernteppet en gang spredte seg bredt.

Kilder

Bakhtin, Mikhail M. (1998) Spørsmålene om talegenrane, Ariadne Forlag, Bergen.
Benestad Hågvar, Yngve (2007) Å forstå avisa- innføring i praktisk presseanalayse, LNU/Fagbokforlaget, Bergen.
Gessen, Masha (2012) Mannen uten ansikt, Gyldendal, Oslo.
Kjeldsen, Jens E. (2004) Retorikk i vår tid, Spartacus, Fagernes.
Palmer, Colton og Kramer (2007) A history of the modern world, McGraw- Hill International edition, New York.
Politkovskaja, Anna (2008) Mitt russiske testament, Cappelen Damm, Nørhaven, Danmark.
Tønnesson, Johan L. (red.2002) Den flerstemmige sakprosaen, LNU/Fagbokforlaget, Bergen.

Den nye staten godtok ikke vold og rabulisme, utpressing og løgn. I de tre månedene siden den dukket opp har Majdan, som denne staten kalles, trukket opp sine grenser, markert dem med barrikader og satt opp egne kontrollposter. Den har også etablert sitt eget forsvar (i praksis sin egen hær), sanitetstjeneste og forsyningslinjer.

Foto: Ivan Bandura cb

Majdan dukket opp på kartet som en ny ministat i Europa.

“Majdan har vist at vi, ukrainerne, kan løse problemene våre på grunnplanet uten sterke makthavere, ved å etablere våre egne alternative strukturer,” sier den kjente ukrainske forfatteren Oksana Zabuzjko. Majdan har ikke bare vært selvberget, men har bannlyst alle politikere og utnevnt sine egne ledere. De eneste uskrevne reglene som gjelder her, er rettferdighet, ærlighet, samvittighet og sannhet.

Utfordre politikerne

Etter at nær hundre majdanister ble drept av snikskyttere 21. februar, reiste innbyggere i dette lille, men stolte landet seg i protest mot avtalen som ble inngått mellom opposisjonen og president Viktor Janukovitsj. Denne avtalen gikk ut på at den ukrainske nasjonalforsamlingen, Verkhovna Rada, skulle stemme over et forslag om å gå tilbake til konstitusjonen av 2004 (som ga forsamlingen stor makt), og at presidentvalget i februar 2015 skulle flyttes frem til en gang mellom september og desember 2014. Avtalen ble bekreftet ved at utenriksministrene i Frankrike, Tyskland og Polen – Laurent Fabius, Frank-Walter Steinmeier og Radek Sikorski – var til stede under samtalene.

Men majdanistene betraktet avtalen som forræderi. Etter tre måneder med motstand, etter at flere av kameratene deres var døde og den politiske ledelsen hadde neglisjert kravene deres, kunne ikke demonstrantene godta at en tyrann med blod på hendene, som de nå anså Janukovitsj for å være, skulle bli sittende ved makten i enda ni måneder. Det var et slag i ansiktet på de døde og alvorlig sårede, og opposisjonslederne som kom ned på Majdan-plassen for å informere om avtalen, ble møtt med pipekonsert. Volodymyr Parasiuk, en 26 år gammel tidligere kadett i hæren fra Lviv, gikk opp på scenen, grep mikrofonen og erklærte at Majdans krav – at presidenten måtte trekke seg umiddelbart – fortsatt sto ved lag.

Foto:Ivan Bandura cb

Røykepause på Majdan, 9. desember 2013.

Slik den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov så det, befinner “det ukrainske folk seg på et høyere nivå i politisk utvikling enn selv opposisjonspartiene, som tror de har vunnet en seier”. Talen hans gikk over i unisone rop fra folkemengden: “Zek get!” – Ut med Janukovitsj! (Zek er slang for straffedømt. Presidenten ble to ganger fengslet for voldsforbrytelser da han var ung.) Dette slagordet var blitt en slags mininasjonalsang for den nye staten. Parasiuk viste at Maidan ville tvinge politikerne til å lytte og ikke la seieren bli skuslet bort slik det skjedde i 2004 da oransjerevolusjonens ledere havnet i innbyrdes krangel og mistet energien til å gjennomføre store forandringer.

Majdans første offer

Etter Volodymyr Parasiuks oppildnende tale var Viktor Janukovitsjs skjebne beseglet. Han forlot Kiev allerede samme kveld, og i mange dager var det ukjent hvor han befant seg. Det ga Verkhovna Rada anledning til å vedta (med et flertall på 328) å frata ham makten med den begrunnelse at han hadde forlatt sin post. Janukovitsj ble kalt desertør og forræder, ikke bare av sine motstandere, men også av sine tidligere partikamerater. Avsettelsen av presidenten var Majdans første og viktigste seier, men det var bare et første skritt.

“Majdans oppgave er å forandre vårt land, omgjøre det fra et totalitært sovjetsystem til et demokratisk system som styres etter rettsstatens rettferdige lover. For i dag vedtar Verkhovna Rada til min store beklagelse lover som tjener og beriker dem som sitter der og ikke til beste for det ukrainske folk,” har patriarken Filaret uttalt, overhodet for Kiev-patriarkatet under den ukrainske ortodokse kirke, den grenen av den ortodokse kirken med størst tilslutning i Ukraina.

Det er grunnen til at Oksana Zabuzjko mener at Majdan så langt bare har vunnet slaget om Kiev – som et første skritt mot en omstart av hele styringssystemet som til nå har vist seg å være fullstendig inkompetent. Slik beskriver hun Majdans neste oppdrag: “Den politiske eliten sto ikke til ansvar for velgerne. Det eneste den gjorde var å manipulere dem for å få deres stemmer. Folk trenger mekanismer til å kontrollere statsapparatet, det vil ikke rense seg selv.”

Foto:Østerriksk UD cb

Blomsterhav til minne om de drepte på Majdan (bilde tatt 9. mars 2014).

Demonstrantene på plassen vet dette. Det er grunnen til at de fremdeles forsvarer sin lille stats suverenitet, til tross for at de er kvitt Janukovitsj og har begynt å reformere både den lovgivende forsamling (det er nå en ny koalisjon der) og den utøvende makt (Verkhovna Rada har bekreftet den nye regjeringen ledet av Arsenyj Jatsenjuk). “Vårt samfunn endrer seg ikke,” sier Andrej Kurkov når han oppsummerer situasjonen. “Og dessuten kommer de nye politikerne allerede med uttalelser som bare lefler med folkemeningen. Jo mer de henfaller til demagogi, jo mindre mulighet har vi til å gjøre forandringer.”

Noen demonstranter har fått makt

En stor del av Majdans befolkning kamperer fremdeles ute på den sentrale plassen i det lille landet sitt, og folk sier de vil bli værende til 25. mai, den nye datoen for presidentvalget. Det er allerede klart at den som blir valgt til nytt statsoverhode, vil måtte inspiseres og godkjennes av Majdan og komme dit og motta folkets velsignelse.

Dette er allerede skjedd med den nye regjeringen. For første gang i det selvstendige Ukraina har folk fått vite navnene på kommende ministre før de ble stemt inn av parlamentarikerne, ikke etter. Dagen før nasjonalforsamlingen skulle stemme over den nye regjeringens sammensetning, sto alle kandidatene frem på scenen på Majdan-plassen, og hver enkelt ble presentert og godkjent. Tre av de nye ministrene er faktisk tidligere demonstranter. Kulturminister Evhen Nisjtsjuk er skuespiller og godt kjent som stemmen fra Majdan. Han har de siste tre månedene vært demonstrantenes konferansier og holdt moralen oppe fra scenen. Førstehjelperen Oleh Musyj, som har koordinert Majdans sanitetstjeneste, er blitt helseminister, og Dmytro Bulatov er ungdoms- og idrettsminister. Bulatov var en av dem som organiserte bildemonstrasjonen Automajdan og som var bortført i åtte dager og ble alvorlig skadet.

Journalisten Tetjana Tsjernovol ble banket opp av voldsmenn i desember. Hun leder nå den statlige antikorrupsjonsetaten. (foto: Iryna Solomko)

Majdanistene vil også få andre embeter. Tetjana Tsjernovol, en gravejournalist som ble brutalt banket opp av ikke identifiserte overfallsmenn i desember, skal lede antikorrupsjonsetaten. Aktivisten Yehor Soboljev skal lede renselseskommisjonen som har som oppgave å fjerne restene etter det korrupte styret og muligens stille tidligere tjenestemenn for retten. Viktoria Siumar, også journalist og uoffisiell Majdan-leder, er utnevnt til nestleder for nasjonalrådet for sikkerhet og forsvar under Andrij Parubij, sjefen for Majdans “selvforsvars”- styrker som nyter stor autoritet og respekt blant demonstrantene. Hans nestkommanderende Andrej Levus er blitt nestsjef for den ukrainske sikkerhetstjenesten. Dermed har Majdan bidratt med nytt blod til det nye statsstyret.

Men Ukrainas nye herskere har ikke villet gi lederen for Pravyj sektor (høyre sektor), en samling ultranasjonalistiske grupperinger, Dmitro Jarosj, en jobb i sikkerhetstjenesten. Denne bevegelsens innflytelse på Majdan er en kilde til stor uro og engstelse for europeiske politikere og folk fra den sørøstlige delen av Ukraina, og den blir brukt i russernes antiukrainske propaganda som bekreftelse på radikaliseringen i landet. Det var denne “spredningen av den brune pesten” som ga Vladimir Putin påskudd til å sende soldater inn på ukrainsk territorium.

Politiske eksperter er imidlertid tilbøyelig til å mene at Pravyj sektors rolle er overdrevet, og at det ville bremse radikaliseringen dersom bevegelsen ble tatt inn i varmen. Andrej Kurov deler dette synet: “Den radikale sektor har ennå ikke samlet seg i et politisk parti. Når det skjer, vil dens status bli endret og dermed også dens adferd og retorikk. En ekstremistgruppe som kommer inn i nasjonalforsamlingen eller får innpass i det offentlige, opphører å være radikal. Folk slutter å være redd for dem.”

Men det er andre der ute …

Samtidig er demonstrantene på Majdan fullt klar over at det å innsette aktivister i offisielle stillinger ikke er noen garanti for systemskifte. Det er grunnen til at de fremdeles er der og fremdeles har så stor innflytelse. Patriark Filaret tror Majdan vil bli oppløst så snart ukrainerne er tilfreds med sitt nye styre. Hvis opposisjonspolitikerne som nå sitter ved makten, skulle glemme at de er der for å tjene folket og gjennomføre reformer, og henfaller til gamle synder med korrupsjon og intern maktkamp, vil Majdan være der og minne dem om at de står i gjeld til sine landsmenn.

Foto:oxlaey.com cb

Vitalij Klitsjko snakker med demonstrerende studenter i Kiev i november 2013.

Vitalij Klitsjko, som er leder for UDAR-partiet og vil stille som kandidat ved presidentvalget i mai, erkjenner også at Majdan har en rolle å spille i utformingen av det nye styrets politikk i tiden etter Majdan. “Folket på Majdan er våre viktigste allierte, våre partnere, og det de sier er av største betydning. Det ville være ille dersom våre interesser kommer i konflikt med publikums interesser.”

Andrej Kurkov anser også at Majdan har en ny rolle å spille i fremtiden. Han mener at demonstrantene, og særlig de yngre, bør bli en drivkraft i lokalpolitikken når de vender tilbake til hjemstedet. Det er de også innstilt på å gjøre. Etter tre måneder på barrikadene vil de ikke tillate at politikerne kaster vrak på det de har oppnådd. Fra nå av vil alle med høye politiske verv måtte regne med Majdan.

Ukrainske myndigheter har gjort mange forsøk på å slå ned ukrainernes protester, som begynte som fredelige demonstrasjoner til støtte for europeisk integrasjon for Ukraina. Om kvelden den 30. november 2013 satte myndighetene for første gang inn spesialstyrker fra politiet som på ekstremt voldelig vis banket opp protesterende studenter. 16. januar godkjente myndighetene en pakke med sensurlover som utløste nye protester i gatene. Og nå avviser myndighetene i praksis enhver dialog eller konsensus, til tross for internasjonale forhandleres forsøk på megling.

I tre måneder har myndighetene unnveket alle demonstrantenes krav: Å begrense presidentens makt ved å tilbakeføre grunnloven til ordlyden fra 2004; avsettelse av innenriksminister Zakhartsjenko; straffeforfølgelse av dem som er ansvarlig for vold mot studenter; og signering av assosieringsavtalen med EU. Dette fører til en eskalering av vold og konfrontasjon.

Hendelsene på “Den svarte tirsdagen” 18. februar viste at myndighetene er rede til å drukne Ukraina i blod ved å ta i bruk skytevåpen og militært utstyr.

Dette bildet ble 20. februar 2014 lagt ut av Twitter-brukeren Euromajdan med kommentaren: “I really don’t know what to say.”

Vi ber dere om å tilstrebe en balansert dekning av hendelsene i Ukraina og være på vakt mot den russiske propagandakrigen, som har vært ført konstant siden protestene begynte. På Majdan-plassen har dusinvis av demonstranter fra hele Ukraina blitt drept. Derfor svarer det ikke til realitetene at alle er “ekstremister fra Vest-Ukraina”. Å si dette bidrar til det inntrykket Janukovitsjs diktatoriske regime ønsker å skape: At dette bare er en “lokal konflikt mellom radikale elementer”.

Vi ber dere også om å ta opp introduksjonen av sanksjoner mot ukrainske politikere og tjenestemenn, siden menneskeliv avhenger av det — bokstavelig talt. Dessverre har Europas nøling med praktiske tiltak ført til dusinvis døde og hundrevis skadde.

Vi ber dere om å informere publikumet deres om bankkontoer i utlandet og korrupte ukrainske tjenestemenns selskaper. Disse kan brukes som pressmiddel mot Janukovitsjs militante regime, som terroriserer folket han har avlagt ed om å tjene.

Bakgrunnsinformasjon

Borgerbevegelsen “Stop Censorship” ble grunnlagt 21. mai 2010. Dette er en uformell gruppe av journalister som er blitt opprettet som svar på undertrykkelsen av ytringsfrihet i Ukraina.

“Stop Censorship” er et initiativ fra ukrainske journalister og medieorganisasjoner som tar sikte på å forsvare ytringsfrihet, hindre sensur i Ukraina, så vel som kjempe mot innblanding i journalistisk virksomhet og brudd på profesjonelle standarder i dekningen av sosiale og politiske forhold.

Borgerbevegelsen “Stop Censorship” støtter ikke noe politisk parti og mottar heller ikke økonomisk støtte fra noe politisk parti.

Stop Censorship på Twitter: @Stopcensorship.

Kontaktperson: Artem Sokolenko, organisasjonens koordinator. E‑post: censor.stop@gmail.com