Vox Publica har diskutert disse spørsmålene med Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), en markant stemme i den norske ytringsfrihetsdebatten.

De aller fleste ytringer er lovlige i Norge. En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring som rammes av straffeloven. Men ytringsfriheten er ikke absolutt, og paragraf 185 i straffeloven skal beskytte bestemte minoritetsgrupper mot diskriminerende ytringer.

Det har vært en sterk økning i anmeldelser etter paragraf 185 de siste årene. Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mange som er anmeldt eller dømt for hatefulle ytringer i Norge, men tall fra Oslo politidistrikt kan gi en pekepinn. I 2014 var det 15 anmeldelser etter paragraf 185, i 2017 var det 71 anmeldelser.

Hvor går grensen?

Så hva skiller en skarp meningsytring fra en straffbar hatefull ytring? Anine Kierulf forklarer det slik:

– Da må en ta utgangspunkt i lovteksten, der det står at «med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». Men lovteksten hjelper deg bare et stykke på vei, for den gjelder ikke for alle. Bakgrunnen for paragraf 185 i straffeloven var nemlig å verne utsatte minoriteter mot spredning av hets mot dem. Og det er bare de som faller inn under disse gruppene – og som trues eller forhånes, som det heter i lovteksten – som skal vernes.

– Det betyr altså at det i lovens forstand er misvisende å snakke om hatefulle ytringer hvis ytringen ikke er rettet mot en utsatt minoritet. Hva hvis ytringen er rettet mot alle kvinner, for eksempel, eller alle trøndere?

– Ytringer mot disse kan også være hatefulle, og forhåne gruppen som sådan. Men fordi kvinner ikke er blant minoritetene i paragraf 185, vernes de ikke av denne bestemmelsen. Dersom ytringene er formet som trusler, privatlivs- eller ærekrenkelser eller sjikane, kan de rammes av bestemmelsene som verner mot dette.

Hva er intensjonen?

Det er også et annet men her: Det er visse typer hets som rammes av paragraf 185.

– En må over en viss terskel for at utsagn skal være straffbare. For eksempel hvis en dehumaniserer en gruppe, og for eksempel sier at «buddhister er en kreftsvulst på samfunnets kropp».

Det er også utsagn som kan være egnet til å fremme hat overfor en gruppe, men som ikke er straffbare.

– For eksempel kan en si at innvandrere fra et bestemt land er overrepresentert på kriminalstatistikken. Det rammer en hel gruppe, men er også et reelt faktum og ikke noe jeg sa med intensjon om å spre hat. Denne type saklige faktaopplysninger rammes ikke av bestemmelsen, sier Kierulf.

Men, legger hun til – dette viser hvor vanskelig det kan være å avgjøre hva som faller innenfor og utenfor.

– For hvordan tolker man ytringer, og hvordan sier man noe? Sier man det med humor, for eksempel? Eller sier man det for å forklare noe annet?

– Hvis jeg sier «pinsevenner er kakerlakker som må utryddes» er ikke det straffbart når jeg bruker det som et eksempel i en privat samtale med deg for å tydeliggjøre hva som kan falle innenfor bestemmelsen. Mine ytringer er ikke ment for offentligheten, og ikke for å hetse en bestemt gruppe, men for å forklare deg hvordan en lovparagraf skal forstås. Hadde jeg sagt dette offentlig, ville det vært straffbart. Konteksten er viktig for vår forståelse av meningsinnhold – og avgjørende for de rettslige vurderingene også, sier Kierulf.

Mange vegrer seg mot å delta

Det finnes ikke offisiell, sammenlignbar statistikk på hvor mange som er dømt for hatefulle ytringer i Norge. Politidirektoratet har det ikke, og praksisen for registrering er ulik fra politidistrikt til politidistrikt.

– Denne mangelen på oversikt og statistikk er noe som er blitt kritisert av oss i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og av ulike FN-organ, sier Kierulf.

I 2015 lanserte regjeringen en politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Utgangspunktet var en bekymring for omfanget, og målet med erklæringen var å forplikte til en innsats mot hatefulle ytringer.

Undersøkelser av nordmenns mediebruk viser at sosiale medier er blitt en viktig kanal for nyhetsformidling. Men mange vegrer seg for å delta i debatt, spesielt på sosiale medier (se rapporten Mediebruk og offentlig tilknytning, 2017).

Følelsesladet og usaklig debatt og en aggressiv tone blir fremhevet som viktige grunner til dette.

Nesten en av tre som utsettes for hatefulle ytringer i sosiale medier sier de vil bli mer forsiktige med å dele meningene sine. Det var et av funnene i den første norske undersøkelsen om hatefulle ytringer fra i fjor.

Å bli utsatt for hatefulle ytringer fikk størst konsekvenser for kvinner og personer med innvandrerbakgrunn. 1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer her ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffelovens paragraf 185. 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn forteller om slike hatefulle ytringer.

Trenger trening i saklig uenighet

En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring. Det er viktig hvordan vi snakker til andre, men det er også viktig hvordan vi som mottakere reagerer på utsagn, mener Anine Kierulf.

– Det å bli krenket eller ikke er også i noen grad et valg man har eller noe man kan trene seg på. Jeg tror det kan ha stor betydning hva vi trenes opp til å forholde oss til av ulike ytringer. At man trener opp den oppvoksende generasjon i saklig uenighet snarere enn i å lete i seg selv etter følelsen av krenkelse.

– Selv om det er fint at man tar hensyn til hverandre, har jeg stor tro på opptrening i å forstå at andres ytringer er andres ansvar og at min reaksjon er mitt ansvar. Hvis alle prøver å uttrykke seg så saklig som man kan, og tolke hverandre i beste mening, er en langt på vei. Men når det er sagt: reell hets skal en ikke tåle, sier Anine Kierulf.

Barn og ungdommer forteller at hets florerer på sosiale medier. Kierulf mener at mange ikke får nødvendig opplæring i ytringsfrihet.

– Det kan være vanskelig å forstå paragrafer i loven hvis en ikke vet begrunnelsene for dem. Ytringsfrihet og personvern er grunnleggende rettigheter av gode grunner. Ytringsfriheten for at vi skal kunne danne oss selv som selvstendige individer, og fordi samfunnet blir bedre av at ulike meninger brytes mot hverandre. Personvernet fordi man trenger en «indre frisone» der man kan bedrive den samme egendannelsen. Men hvis samfunnet har best av at flest mulig meninger brytes, må flest mulig stemmer orke å delta i offentligheten. Hvis du hetser og hater så mye at grupper forsvinner, går det ikke bare ut over dem. Det går også ut over deg. Jeg savner en større grad av refleksjon rundt disse spørsmålene, og det er påtrengende i skolen, den største læringsarenaen vår, sier Kierulf.

– Det er viktig å verne elever i en sårbar situasjon. Samtidig er dette en generasjon som er veldig opptatt av krenkelser, vi er et samfunn som er opptatt av det – det er greit, men det er ikke alltid greit å rettsliggjøre slike tendenser.

– Fokus på offer har noen nedsider

Forholdet mellom ytringsfrihet og vern mot mobbing i skolen er blitt aktualisert gjennom den såkalte Malkenes-saken. Lærer Simon Malkenes pekte på det han mente var negative følger av inntaksordningen i den videregående skolen i Oslo ved å bruke eksempler fra sin skolehverdag. Elevene mente de ble identifisert og uthengt av Malkenes, og det ble vurdert personalsak mot ham. Nylig fikk Malkenes Fritt Ords Honnørpris for å ha satt søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

Kierulf peker på utfordringen med å ivareta elevers psykososiale miljø og verne dem mot mobbing, samtidig som ytringsfriheten ivaretas. Hun mener utredningen «Å høre til» (NOU 2015:2) fra det såkalte Djupedal-utvalget er et skritt i feil retning. Her kommer utvalget med sine forslag til virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

– Det er en NOU på 450 sider og en proposisjon på nesten 100 sider. Ytringsfrihet er ikke nevnt eller problematisert én eneste gang. Det er problematisk. Å ta vare på folk som føler seg mobbet, er viktig. Men dette fokuset på offerdefinisjon har noen nedsider også. Mobbing er her definert som en opplevelse av å være mobbet: Hvis du opplever deg mobbet, er du mobbet. Det er viktig – for da må skolen ta vare på deg. Men betyr det nødvendigvis at den som sa noe du følte deg krenket av, da er en mobber? Jeg kan jo bli kjempekrenket av at du lærer meg om hvor fæle kattedyr kan være mot hunder i dag, når katten min ble drept av en hund i går. Eller om Darwin, når min religiøse familie anser apeforklaringen som en hån mot Guds skaperverk.

– Det kan lett bli absurditeter av dette. Det blir vanskelig for lærerne å manøvrere i et landskap av krenkelsesfokus, i alle fall uten god forståelse for avveininger mellom personvern og ytringsfrihet, sier Anine Kierulf.

Vox Publica har intervjuet prosjektleder Jens E. Kjeldsen og prosjektkoordinator Marit Kristine Bjøntegård.

Gratulerer med vel overstått finale! Hvordan gikk utvidelsen fra Bergen til Vestlandet?

Bjøntegård: – Da alt skjedde i Bergen var jo alt veldig greit og oversiktlig, men da vi skulle utvide til fire fylker var vi usikre på hvordan vi skulle gjennomføre det. Vi valgte å ha en lærerworkshop i hvert fylke, slik at det skulle være lav terskel for lærere å melde seg på for å få med flest mulig. Deretter arrangerte vi semifinaler i Bergen og Ålesund der vi fra retorikkgruppa dro og møtte elevene, før finalistene hadde kurs hos SpeakLab her i Bergen og til slutt deltok i finalen. Det var en logistisk utfordring å sørge for at alle elevene kunne reise hit og dit, Norge og Vestlandet spesielt er jo ganske kronglete, men fordelen var at vi hadde en vellykket finale fra i fjor å vise til, og mange, både elever og lærere, hadde fått med seg talen til fjorårets vinner, Cecilie Martinessen.

Arne Møller fra SpeakLab instruerer finalist Kristin Romfo. Foto: Tove Breistein

Kjeldsen, hvordan fikk du ideen til Ta Ordet!-konkurransen?

Kjeldsen: – Når jeg foreleser i Danmark, så strekker studentene hånden i været og sier «er du nå sikker på det, Jens? Kan det ikke være sånn eller slik i stedet»? I Norge er situasjonen helt annerledes. Det er mye mindre respons, færre kommentarer, færre ytringer – en våger sjeldnere å ta ordet. Så jeg hadde egentlig gått og tenkt på dette lenge: Jeg vil at ungdommene i Norge skal være mer som sine danske jevnaldrende. For litt over to år siden havnet jeg i en heldig situasjon, som veileder til tre flinke stipendiater som var interesserte i å bidra i et slikt prosjekt. Da tenkte jeg «nå gjør vi det». For å oppsummere: jeg mente det var noe ungdommer hadde bruk for, og jeg hadde ressursene til det.

Formatet på dette er en konkurranse, og det er ganske få som får taleopplæring her på universitetet. Som du selv sa bruker du av din egen tid til dette, og flere stipendiater og en vitenskapelig assistent er involvert – en del ressurser, altså. Hva med bredden? Er en konkurranse med seks finalister en god måte å drive faglig formidling på?

Kjeldsen: – Jeg mener dette formatet gjør det mulig å utnytte de faglige ressursene våre maksimalt, fordi vi overlater mye til lærerne. Vi rekrutterer og holder et kurs for interesserte lærere, som gjennomfører opplegg i skolene. Der er de frie til å gjøre hva de vil: Noen har kun klasseromsundervisning og velger ut en deltaker fra sin skole selv, andre arrangerer store skolekonkurranser med jury og publikum. Så du kan si at vi vil hjelpe lærere og ungdom til å hjelpe seg selv, og dersom du begynner å telle hvor mange elever som har vært involvert på de 26 skolene, så er det mange. Dessuten må det sies at jeg ikke nødvendigvis vil ha en konkurranse. Konkurranseformatet ble valgt fordi det er lett å organisere, samtidig som finalen blir til en stor hendelse der vi tar i bruk det flotteste rommet på universitetet og viser ungdommene at vi setter pris på dem.

Finalist Amalea Salvail taler til forsamlingen i Universitetsaulaen. Foto: Tove Breistein

Hvorfor er det viktig å kunne holde tale i et moderne mediesamfunn og et moderne demokrati?

Kjeldsen: – Det er fordi at dersom du ikke vet hvordan du skal si noe, har du heller ingen ting å si. Da har man ingen stemme, og demokratiet avhenger av at alle har en stemme. Dessuten er det å tale også å tenke: når du sitter ned og skriver et manuskript, blir du tvunget til å tenke gjennom saken, se den fra flere sider, se hvor dine svake argumenter ligger. Det er også viktig å få med seg at dette er en måte å trekke retorikkundervisningen ut av skolen og inn i verden på. Vi understreker at deltakerne skal holde en tale om et tema de virkelig er engasjert i, at de skal forsøke å oppnå noe med talen, og til slutt blir den fremført i offentligheten. Det gjør en enorm forskjell fra en tale som bare holdes i klasserommet, og samtidig blir finalen en mulighet til å lytte til ungdommene.

Ta ordet!-vinner Aleksandra Olsen og Jens Kjeldsen. Foto: Tove Breistein

Hvor går veien videre nå?

Kjeldsen: – Vi har vært heldige og fått stor støtte fra universitetets ledelse og fra Sparebanken Vest, så vi har finansene til å fortsette, men vi trenger også å ta vare på de som utfører arbeidet – stipendiater og vitenskapelige assistenter blir jo ferdige med engasjementet etter hvert. Sikkert er det i alle fall at vi fortsetter, og neste år fortsetter vi på Vestlandet og håper å utvide gradvis, for eksempel med Trondheim.

Bjøntegård: – Jeg må også si at jeg var skeptisk når jeg begynte i prosjektet, først og fremst med tanke på om elevene ville engasjere seg. Synes de det er kult med talekonkurranse, liksom? Men det synes de faktisk, og vi ser at både de og lærerene får mye ut av dette. Det dekker et hull i læreplanen og er en ny og annerledes måte å lære retorikk på.

Unge jenters opplevelser og erfaringer med Instagram var utgangspunktet for min masteroppgave som ble levert våren 2016. Til sammen intervjuet jeg 15 unge jenter i alderen 14–15 år. Informantene gikk på 10. trinn ved en ungdomsskole i Bergen. Det ble gjennomført syv parintervjuer (to informanter på hver gruppe) og ett enkeltintervju.

I denne artikkelen, som er basert på dette arbeidet, diskuterer jeg hvilke bilder informantene publiserte på Instagram og hvilket inntrykk av seg selv de ønsket å gi gjennom disse bildene.

Ønsker privatliv

Alle informantene jeg snakket med hadde et godt forhold til Instagram, og mange hadde også Instagram som favoritt av de sosiale mediene. Jeg ble overrasket over at nesten alle informantene hadde to brukerkontoer på Instagram. De hadde en offentlig konto som var åpen for alle og en privat konto som var lukket og kun for nære venner. Med nære venner henviste informantene til sine beste venner, ofte gode venninner, og de som de pleide å være sammen med på skolen og på fritiden. De fleste informantene var opptatt av å ha få følgere på sin private konto (noen titalls) og flest mulig følgere på sin offentlige konto (gjerne flere hundre). Ifølge informantene var det vanlig å ha flere brukerkontoer på Instagram, og de visste om flere som hadde så mange som fire-fem kontoer.

På spørsmål om hvorfor de hadde flere brukerkontoer på Instagram oppga informantene årsaker som at de ønsket å uttrykke ulike sider av seg selv til ulike publikumsgrupper, de hadde flere kontoer fordi det var populært og noe “alle” hadde, og fordi de ønsket privatliv. Enkelte ønsket ikke at foreldre, andre familiemedlemmer og ukjente skulle se alt som de delte på Instagram.

Selv om informantene hadde to brukerkontoer på Instagram, brukte de ikke kontoene like mye. Den private kontoen var en klar favoritt og informantene var oftere inne på denne kontoen enn på den offentlige kontoen. Enkelte sa de sjekket den private kontoen så mye som “hele tiden”. Informantene publiserte også oftere bilder på den private kontoen enn på den offentlige kontoen. Flere sa at de likte den private kontoen best fordi bildene var “gøyere” på denne kontoen enn på den andre kontoen. Det informantene gjorde mest på Instagram, var å se på andres bilder, publisere egne bilder og trykke ‘liker’ på venners bilder.

Den private kontoen er «mer ekte»

Bilder på offentlig konto på Instagram ble av informantene beskrevet som “fine” og “ordentlige” bilder. Informantene publiserte her gjerne bilder av seg selv, bilder sammen med venner eller bilder fra spesielle anledninger og merkedager, som konfirmasjonsdagen, sommerferien, Halloween og julen.

Flere av informantene sa at de gjerne brukte “litt tid” på å publisere et bilde på offentlig konto på Instagram. Det som tok tid var å ta selve bildet, redigere bildet og skrive bildetekst. Informantene redigerte bildene sine enten i Instagram eller i andre redigerings-apper.

Bildene som informantene publiserte på offentlig konto på Instagram var “fine bilder”, ofte av dem selv eller bilder sammen med venner. Informantene publiserte kun fine bilder på denne kontoen, fordi de ønsket at publikum skulle få et godt inntrykk av dem. Illustrasjonsbildene er fra passiionforfashion og er ikke fra informantenes brukerkontoer. Tillatelse til å bruke bildene er innhentet.

Bildene som skulle publiseres på den lukkede kontoen ble ikke utsatt for samme utvelgelseskriterier. På denne kontoen var informantene mest opptatt av at bildene skulle være morsomme, hverdagslige og få venner til å le. Som én av informantene sa om hvilke bilder hun publiserte på privat konto:

“[…] Hvis eg for eksempel […] går ute og det er glatt og eg ser en venninne som sklei, så kan det vær at eg tar bilde av hun og legger det ut på privatbrukeren liksom. Det er litt mer sånn […] morsomme ting og mer […] hverdagslige ting… det eg gjør om dagen […]”.

Bilder på privat konto viste altså det hverdagslige og det som informantene syntes var morsomt. På denne kontoen brukte informantene, i motsetning til offentlig konto, ikke lang tid på verken å fotografere eller publisere et bilde. Her ble bildene publisert med en gang etter at de ble tatt og uten å bli redigert. Informantene omtalte bildene på sin private konto som “tullebilder” og “stygge bilder”. De mente også at bildene på denne kontoen var mer “personlige”, “private” og “ekte” enn bildene på deres offentlige konto. En av informantene sa at hun syntes den private kontoen viste bedre hvem hun var som person enn den offentlige kontoen på Instagram.

I det siste har det blitt populært at profilerte personer viser en mer privat og uredigert side av seg selv i sosiale medier. Malin Nesvoll Vangsnes, kjent som Makeupmalin, og Ulrikke Falch, kjent som Vilde fra Skam, er gode eksempler på dette. Bildene er hentet fra deres kontoer på Instagram. Tillatelse til å bruke bildene er innhentet fra begge.

Inntrykksstyring på Instagram: ‘Likes’ viktig for populariteten

På begge brukerkontoene på Instagram var informantene opptatt av hvilket inntrykk publikum fikk av dem. Det å prøve å kontrollere hvilket inntrykk andre får av deg som person, beskrives av sosiologen Erving Goffman som impression management. På privat konto ønsket de fleste informantene som nevnt å bli oppfattet som morsomme. Ved å dele “tullebilder” på sin private konto viste informantene til sine nære venner at de hadde selvironi og mye humor.

På offentlig konto var de fleste informantene opptatt av å fremstå som ordentlige og pene. Enkelte var spesielt opptatt av at gutter skulle like bildene deres. Det var for eksempel en informant som sa at “bildene går jo ofte til guttene” og viste til bildene på hennes offentlige konto. Informantene var også opptatt av å fremstå som populære på sin offentlige konto. Måten de viste at de var populære på var gjennom likes. For enkelte av informantene ble presset om å få likes for stort og førte til at de sjelden publiserte bilder på sin offentlige konto. De sa de var redde for at andre skulle tenke de var upopulære og “venneløse” om de ikke fikk nok likes på bildene sine på offentlig konto. På privatkontoen var likes derimot ikke viktig.

Et spørsmål man kan stille er hvorfor informantene var så opptatt av å fremstå som perfekte og populære på sin offentlige konto og så lite opptatt av det på sin private konto. Det er to elementer som er særlig viktig her: publikum og hvorvidt kontoene til informantene var åpne eller lukkede. Publikum på privat konto var som sagt nære venner, og det betydde for informantene at de kunne slappe mer av og ikke trengte å være like selektive i hvilke bilder de publiserte. Det var for eksempel enkelte som sa at de pleide å publisere bilder av seg selv uten sminke på denne kontoen, noe de aldri gjorde på sin offentlige konto. Det at kontoen var privat og kun for nære venner, bidro altså til å skape en trygg atmosfære for informantene.

På offentlig konto var publikum som kjent større, mer sammensatt og mer ukjent. Publikum var ukjent siden informantene hadde offentlig konto og da ikke kunne vite hvem som faktisk besøkte kontoene deres. På denne kontoen kunne også foreldre og andre ansvarlige voksne se hvilke bilder de publiserte. Årsaken til at informantene publiserte fine og ordentlige bilder på sin offentlige konto, var altså det store publikumet og at de ønsket at de som så bildene deres skulle få et best mulig inntrykk av dem. Det er ikke sikkert at alle humorbildene som informantene delte på sine private kontoer hadde falt i smak hos publikum på deres offentlige konto.

Privat konto gir rom for eksperimentering

Informantenes selvpresentasjon på offentlig konto er imidlertid ikke uvanlig. Forskning viser at det er det positive som dominerer i sosiale medier og at de fleste deler bilder som viser dem fra sin beste side. På den måten kan man si at informantenes selvpresentasjon på offentlig konto er i tråd med samfunnets forventninger og normene som finnes i dag i sosiale medier.

Det finnes også noen likheter mellom måten informantene fremstilte seg selv på offentlig konto og det tradisjonelle skjønnhetsidealet for kvinner. Skjønnhet og femininitet har ifølge David Gauntlett historisk vært forbundet med kvinnelige interesser og er fremdeles sentrale temaer innen kvinnemagasiner. Det at informantene var opptatt av å publisere pene bilder av seg selv på offentlig konto, viser at skjønnhet var noe som opptok dem. Det var også tydelig i hvem informantene fulgte på offentlig konto, da mange fulgte brukerkontoer innen mote og sminke.

Slik var det derimot ikke på informantenes private kontoer. Her publiserte informantene som kjent morsomme og såkalte “stygge” bilder og brydde seg lite om sminke og skjønnhet. På grunnlag av dette kan man si at informantene på sin private konto i større grad lekte med det tradisjonelle kvinnebildet. Denne eksperimenteringen kan bli sett i forhold til Anthony Giddens’ teori om identitet som et refleksivt prosjekt. Med dette mener han at identitet ikke lenger er noe gitt, men noe vi selv er med på å skape og utvikle. Det kan virke som at informantenes private konto, i mye større grad enn deres offentlige konto, ga dem rom for eksperimentering og identitetsutfoldelse. På offentlig konto var informantenes identitet som vist i større grad gitt, fordi de fremstilte seg selv på en mer tradisjonell feminin måte. Når det er sagt kan man også argumentere for at informantene utførte identitetsutfoldelse på begge brukerkontoene sine, bare at den ene kontoen ga informantene mer frihet enn den andre.

Enkelte bryter med sosiale normer

Selv om de fleste informantene stort sett fulgte de samme sosiale normene på Instagram, var det også enkelte av informantene som gikk mot strømmen. Det var for eksempel én informant som gjorde det motsatte av de andre ved at hun publiserte “tullebilder” på sin offentlige konto. Med dette mente hun bilder som ikke var redigerte og som viste “tull og tøys”. Med andre ord hadde hennes offentlige konto mange likheter med de andre informantenes private kontoer. Dette viser at ikke alle informantene var like opptatt av å fremstå som “pene og populære” på offentlig konto og at det var enkelte informanter som gjorde det motsatte av de andre.

Den siste tiden har det også blitt mer søkelys i mediene på å vise det ekte og uredigerte, særlig blant offentlige personer. Malin Nesvoll Vangsnes, kjent som Makeupmalin, er et godt eksempel på dette. Vangsnes blir i en artikkel fra NRK omtalt som “angstens ansikt” og har fått skryt for sin åpenhet om psykiske lidelser. Hun er aktiv innen de fleste sosiale medier og kjennetegnes av en ærlig og personlig stil. Andre eksempler på kvinner som viser en mer uredigert side av seg selv i sosiale medier, er Ulrikke Falch, kjent som Vilde i Skam, og Ida Fladen, kjent fra TV-programmene Happy Go Lucky og Sykt perfekt.

Med tiden vil kanskje enda flere unge jenter kaste seg på denne bølgen og ikke lenger være like opptatt av å vise det perfekte og polerte. Det at informantene hadde en privat konto hvor de viste en mer privat og personlig side av seg selv, kan i så måte være et steg i den retning.

Saken kan karakterisere store delar av Skam-dekninga: Relativt dårleg informert om sjølve serien, og med bruk av kommentatorar og ekspertar som ikkje har særskilt kvalifisert kunnskap om temaet. Det er synd – for debatten ungdom sjølv har om serien på skam.p3.no og i sosiale media, er av ein heilt annan karakter.

Til trass for livleg debatt og mangesidig hylling, er det ikkje så mange som har undersøkt korleis tenåringane sjølv opplev, tolkar og brukar Skam. Vi har gått gjennom all dekning serien har fått i norsk media, og alle kommentarane på bloggen der Skam blir publisert. I tillegg har vi intervjua fleire ungdommar i målgruppa. Slik fann vi ut tre viktige ting: Skam fascinerar på tvers av kjønn, geografi, klasse og etnisitet. Tenåringane er veldig engasjerte i seriens karakterar – og dei snakkar saman om Skam.

Dette inkluderar så klart ein god porsjon drømming om kjekke skodespelarar og forhåpningar om korleis det skal gå med seriens romantiske par. Ved første blikk kan dette verke som overflatisk fankultur, men det er ofte i denne såkalla «shippinga» av fiktive parforhald at meir grunnleggjande diskusjonar startar.

Allereie i første sesong av Skam, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, meiner mange at Jonas er nedlatande mot Eva. (foto: NRK)

Allereie tidleg i første sesong, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, dukker det opp kritiske stemmar:

«Men ser dere ikke hvor slem Jonas er mot Eva? Han er nedlatende og tror han er bedre enn henne.»

Denne diskusjonen utviklar seg gjennom sesong 1, og får ein ny avleggjar i andre sesong, kring forhaldet mellom Noora og William. Her blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine gode prinsipp kanskje er litt for fastlåste.

Sesong 3, som introduserar ein skeiv tematikk, har blitt oppdaga også utanfor Noreg, og tenåringar frå Danmark til Abu Dhabi diskuterer no forhaldet mellom Isak og Even på ulike internettfora. Diskusjonen er kjenneteikna av detaljerte analyser av serien, og at deltakarane trekk inn erfaringar frå sine eigne liv når dei snakkar om karakterane.

I sesong 2 blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine prinsipp er for fastlåste. (foto: NRK)

Speler det ei rolle at mange diskuterer kjærleikslivet til fiktive tenåringar? Ja, meiner vi. For det første får 16-åringane åpenbart sunn trening i å debattere. For det andre har diskusjonar som om Jonas syner Eva respekt eller ikkje eit vidare nedslagsfelt enn det fiktive universet på Hartvig Nissen VGS. Her får ungdommane ein sjanse til å diskutere korleis ein bør behandle kvarandre. Slike diskusjonar; med utgangspunkt i fiktive karakterar vi kan relatere oss til, men likevel ha avstand frå; allmenngjer menneskelege problem, og lar oss bli del av eit fellesskap der vi kan forstå våre eigne liv.

Forsking syner at dei aller fleste internettbrukarar ikkje deltek aktivt i slike diskusjonsfora, og ingen av tenåringane vi har intervjua seier at dei har skrive noko på skambloggen eller i dei mange facebookgruppene. Skam kan også innlemme denne tause majoriteten i fellesskapet sitt.

I tredje sesong har alle som har fulgt serien fått kjenne på kjenslene til ein sytten år gamal homofil gut. Vi har fått oppleve både Isaks forelsking i Even, og redsla for å ikkje bli akseptert. Filosofen Martha Nussbaum hevdar at nettopp evna til å vekkje forståing og empati for dei som er annleis enn oss er det som gjer at kunst, og særskilt forteljingar, er viktig i det moderne demokratiet. Sjølv om det er viktig for skeive å oppleve å bli representert i ei TV-forteljing, er det vel så viktig at det store fleirtalet får oppleve korleis skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik – og samstundes forstå dei spesielle utfordringane det fører med seg. Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til det.

Kva er det som gjer at nettopp Skam har klart å forme eit slikt fellesskap? For det første må vi sjå på sjølve serien. Ungdommane vi har snakka med, seier dei kan kjenne seg veldig godt igjen i miljøet Skam skildrer. Samstundes liknar serien på ein såpeopera, med engasjerande drama, men med ein viktig skilnad: Komplekse karakterar som lærer noko i løpet av ein sesong, og som ikkje blir framstilt i svart/kvitt. Sexistiske, bereknande William får gjennomgå – men det får også politisk korrekte Noora. Vi får føle på Isak sin redsel for å komme ut av skapet, men også sjå korleis han er så opptatt av sine eigne problem at han oppfører seg dårleg mot vennene sine, og utnytter ei førsteklassejente.

Slik klarar Skam å vise at ingen er perfekte, og korleis vi kan kjenne igjen og forstå moralske blindflekkar hjå oss sjølv og andre.

Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til å oppleve at skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik. (foto: NRK)

For det andre stimulerer måten Skam blir publisert på til engasjement. Det at ein aldri veit når eit nytt klipp blir publisert gjer at det å vente og å snakke om Skam blir ein del av kvardagen. Dette engasjementet får eit naturleg utløp i kommentarfeltet til Skam-bloggen: Sidan kvart klipp har ny informasjon og ein liten dramatisk cliffhanger, er det materiale for diskusjon kvar gong.

Om ein berre fylgjer med på mediedebatten, står ein i fare for å gå glipp av at allmennkringkastaren NRK gjort noko viktig med Skam: I staden for å sitte i kvart sitt ekkokammer, har tenåringane blitt ført saman, ved hjelp av ei felles medieoppleving som er mat for diskusjon og refleksjon.

Den politiske offensiven mot graffitiungdommen på begynnelsen av 1990-tallet er et illustrerende eksempel på hvordan en i utgangspunktet fredelig gruppe ungdommer kom til å bli forstått som, og omtalt som, en av storbyens farer. Gjennom graffitien gjorde ungdommene krav på en plass i det offentlige rom, som i stadig større grad ble preget av kommersielle uttrykk. Med sprayboksen som retorisk verktøy og murveggene som massemedier, insisterte taggerne på å delta aktivt i utformingen av områdene i byen de oppholdt seg i. Dermed oppstod en ny type konflikt knyttet til bruken av det offentlige rommet: Hvem har rett til å bestemme hvordan våre fellesareal skal se ut? Har noen uttrykk en mer rettmessig plass i byens lingvistiske landskap enn andre? Og er det offentlige rom egentlig offentlig med mindre alle har muligheten til å sette sitt preg på det?

Graffitiens historie i Norge

Hip hop-kulturen, som graffiti er en del av, oppstod i New York på 1960- og 70-tallet, men spredte seg internasjonalt ved inngangen til 1980-tallet. Det er vanlig å si at graffitien kom til Norge i 1984. Den amerikanske filmen Beat Street, som omhandler hip hop-miljøet i New York, ble satt opp på Colosseum kino med stor suksess dette året. Samme år ble kunstboken Subway Art, som dokumenterer New York-graffitiens tidlige historie, utgitt i London. Boken ble en internasjonal bestselger, og inspirerte unge graffitimalere over hele verden. Omtrent samtidig dukket de første «piecene» opp på vegger rundt om i Oslo.

Oslo Sporveier lar ungdom male T‑banestasjonen på Stovner i “grelle og selvlysende farver”. Faksimile fra Aftenposten 14. oktober 1985.

I 1984 kom også de første avisoppslagene om graffiti. En av de første artiklene ble trykt i VG, og innledet med kunstneren Willi Storns vurdering av graffitien på Brynseng. «Uhyre proft utført. Dette beriker miljøet», sa han. Resten av artikkelen handlet om at Oslo Sporveier var i gang med å skape et «konstruktivt samarbeid med graffiti-artistene» (VG, 9.10.1984).

Utover 1980-tallet vokste et lite hip hop-miljø frem i Oslo øst. Ifølge kriminologen Cecilie Høigård, som har forsket på graffitimiljøet i hovedstaden, bestod miljøet av ungdom fra 12 årsalderen og oppover, hovedsakelig fra drabantbyene. Ungdommene dannet grupper med både break-dansere og graffitimalere, og i samarbeid med antidop- og antirasisme-organisasjoner ble det arrangert sommerleirer og turneer. Men miljøet var lite, medlemsmassens størrelse varierende, og få i samfunnet for øvrig interesserte seg for deres aktiviteter.

Medienes interesse for graffitien var på 1980-tallet og tidlig på 90-tallet preget av at de ikke hadde tatt stilling til om graffitien representerte noe positivt eller negativt. Malerne ble kalt alt fra «kunstnere» og «dekoratører» til «pøbler» og «griser». Graffitien kaltes både «verk» og «skadeverk», «kunst» og «hærverk» – noen ganger i samme artikkel. I en artikkel i VG ble til og med «kunsthærverk» brukt til å beskrive graffitien (VG 6.6.93). I 1988 omtalte Aftenposten en graffitimaler som «en av T‑banegenerasjonens fremste kunstnere» (Aftenposten 12.8.88). Året etter skrev avisen på lederplass at «skriblerier og kruseduller på vegger og murer, slagord og meningsytringer av forskjellig slag» gir byen «et preg av forfall og slum» (Aftenposten 2.6.89).

Manglende stillingstakning preget også politiets og politikernes behandling av graffitiungdommene. I 1985 ble det tillatt med graffiti på offentlige steder, riktignok så lenge den ble laget i «ordentlige former», etter ansøkning til Kulturdepartementet, og Oslo Sporveier lot graffitiungdom male T‑banestasjonen på Stovner i «grelle og selvlysende farver» (Aftenposten 14.10.85). En rekke malere fikk i oppdrag å male på lovlige vegger – noen ganger også betalte oppdrag. Andre malere ble tatt av politiet for å male på ulovlige vegger – men dette var sjelden, og skjedde helt usystematisk. I Høigårds gjennomgang av politirapporter, fant hun det hun beskriver som en utbredt språkløshet i politiets møte med graffitien. Mens graffitiene ble kalt «personlig merke», «skriblerier», «malerier», «tegg» og «peacer», gav politiet malerne «ironisk-kjærlige» kallenavn som «englebarna», «’kunstneren’» og «poden».

Foto: Nina Aldin Thune/Wikimedia Commonscba

Fra september 2003 til 2004 var baksiden av Bergen Kunsthall dekket med piecer.

Også i andre norske byer kunne man finne graffiti på 80-tallet, men mye tyder på at det tok lengre tid før graffitimiljøene utenfor hovedstaden begynte å vokse. BT-journalist Erik Fossen skriver i boken Street Art Bergen, som kom ut i 2014, om taggen «Stå i driten» som var malt i et busskur på Knarvik en gang på 80-tallet. Med oppsetningen av rockemusikalen Graffiti i 1988, bidro Den Nationale Scene i Bergen til å skape positive holdninger til graffitien. Stykket, som var skrevet og spilt av Helge Jordal og Carmen de La Nuez, og som senere ble sendt på NRK, baserte seg på tekster fra veggen, og kulissene bestod av bygninger sprayet med graffiti.

Likevel virker det som det tok tid før graffiti ble vanlig i det bergenske bybildet. «I Bergen finnes det egentlig altfor lite graffiti», skrev en 20 år gammel Preben Jordal på ungdomssidene i Bergens Tidende i 1992 – i en av de første artiklene om graffiti publisert i avisen (BT 12.2.92). I 1994 meldte BT for første gang om noen som er blitt tatt av politiet for tagging. En 13-åring og en 15-åring var blitt tatt da de «moret seg med å spraymale Bystasjonen», noe som endte med at foreldrene ble varslet om deres ugjerninger (BT, 18.4.94). Ifølge tidligere kulturbyråd i Bergen, Henning Warloe, som også har skrevet i Street Art, tok graffitien først av etter at Banksy besøkte byen i 2000.

Murvegger som massemedier

Graffiti er en kompleks uttrykksform. På den ene siden er graffiti estetiske ytringer i det offentlige rom, på den andre siden en ulovlig aktivitet. Av noen oppfattes graffiti som kunst, av andre som hærverk. Graffitiens former er mange, og mange skiller mellom gatekunst, som noe positivt, og tagging, som noe negativt. Kulturviteren Julia Reinke argumenterer i Street Art for at et slikt skille er vanskelig fordi hva som er kunst og hva som er tagging avhenger ikke bare av form, men av plassering, innhold og henvendelsesform.

Tagging på husvegg i Bergen i mars 2016 (foto: Ida Vikøren Andersen)

Høigård foreslår å skille mellom tags og piecer. Tags er signaturer, mens piecer er større og mer komplekse malerier. Mens tags sjelden er forståelige for andre enn de som tilhører graffitimiljøet, er piecene tilgjengelige for et større publikum. Men mens de utenfor miljøet gjerne kan oppfatte piecene som kunst, og tags som hærverk, ser graffitiungdommen selv på tags som uttrykk med en egen estetisk verdi. Innad i miljøet vurderes taggene etter utførelse, stil og teknikk, og en «skikkelig utført tag» blir høyt verdsatt. Dette gjør det vanskelig å skille mellom kunst og hærverk. Felles for all graffiti er at den fins i det offentlige rom, at den er åpen for alle, og at den er en måte å uttrykke seg på.

Preben Jordal spekulerte i om grunnen til at det fantes så lite graffiti i Bergen var at kommunens rengjørere gjorde en for god jobb, eller om det rett og slett ikke er noen som «gidder å benytte seg av det massemediet murvegger kan være». Med denne formuleringen gav Jordal veggene status som en debattarena, og graffitien som et retorisk verktøy for å ytre seg i offentligheten. Taggene brukes til å uttrykke tilhørighet til en subkultur eller til ulike steder i byen, til å uttrykke politiske meninger, oppfordre til handling eller refleksjon, og de er kunstverk som er tilgjengelige for alle byens beboere. Graffitien kan sees av alle – helt gratis – alle står fritt til å lese egne meninger inn i den, og til å svare, justere, male over eller endre. Alt man trenger er en sprayboks.

Graffiti blir et samfunnsproblem

Før 1994 var det nesten bare Oslo Sporveier som så på graffiti som et problem. Vognene var som mobile utstillingsrom å regne; de kjørte gjennom hele byen og ble sett av et stort publikum, og ifølge Høigård var de attraktive flater for graffitimalerne. Sporveiens strategi var å samarbeide med graffiti-ungdommen for å kontrollere hvor de gikk til verks med sprayboksene, men etter hvert endret det statseide selskapet strategi, og det gikk i bresjen for å løfte frem graffitien som et problem i norsk offentlighet.

Av medienes dekning ser vi at fenomenet ble forstått som et større samfunnsproblem utover 1990-tallet. Antallet medieoppslag om graffiti øker og oppslagene blir mer negative. Ifølge Høigård var Oslo Sporveier pådriveren. I 1993 beskrev Frode Sagedal, daværende seksjonsleder, problemet slik i et intervju med Dagens Næringsliv:

«Vi kjemper mot en mafia på over 500 medlemmer. Mafiaen er godt organisert med kommunikasjonsutstyr, egen radiostasjon og tidsskrifter. Jeg vil kalle det en krig det som pågår mellom Oslo Sporveier og graffiti-mafiaen» (DN 23.8.1993).

Etter 1994 ble graffiti i økende grad forstått som et storbyproblem som det offentlige måtte ta hånd om og regulere. Oslo Sporveier betalte polititjenestemenn for spaning mot graffiti, og bygde opp et eget hemmelig arkiv om graffitimalerne – et arkiv som ifølge Datatilsynet var ulovlig. Samtidig gikk byrådet til kamp mot miljøet. Graffiti var ikke lenger uttrykk for en blomstrende subkultur, men et problem som angikk hele samfunnet.

Byrådets kampanje gikk ut på å skape bevissthet omkring kostnadene graffiti representerte for fellesskapet. I løpet av høsten 1994 sendte byrådet ut fiktive «taggeregninger» til alle foreldre i Oslo-skolen. Regningen var på 5456 kroner, og på blanketten stod det:

«BELØPET GJELDER: Din families andel av Oslo kommunes utgifter til utbedring av hærverksskader bl.a. ‘tagging’ og tilgrising med spraymaling på sporveismateriell, skoler og annen offentlig eiendom». (Høigård 2007:121)

Til Aftenposten forklarte byråd for barn og utdanning, Gro Balas, at de anså graffiti som hærverk, og at kommunens samlede utlegg grunnet hærverk tilsvarte «180 sykehjemsplasser» (Aftenposten, 13.3.1994). Enten måtte man få bukt med graffitien, eller finne seg i dårligere offentlige tjenester, hevdet Balas. At graffitien måtte fjernes, anså hun som en selvfølge.

Taggerterror

Utover 1990-tallet ble byrådets konflikt med graffitimiljøene ytterligere forsterket. En ny kampanje skulle appellere til folks frykt og avsky, og tok til orde for en sammenheng mellom vold, hærverk og graffiti. En nedsprayet buss med oppskårne seter og knuste vinduer, ramponert på oppdrag av elever ved Westerdals reklameskole, kjørte rundt i Oslos gater to uker i mars 1994. Samtidig gikk filmen Game over som forfilm på de kommunale kinoene. I filmen går to ungdommer rundt i byen med spraybokser i baklommen. De slår i stykker ting med et balltre, banker opp eldre mennesker og tagger. Slik ble tagging fremstilt som en av storbyens virkelige farer, og en voldskultur, til tross for at hip-hop-kulturen og graffiti-miljøene, som Høigård påpeker, hvilte på et uttalt ikke-voldelig prinsipp.

Foto: svennevenncbn

Graffitikunstneren Dolks fremstilling av Bergens daværende ordfører Herman Friele i 2007, på en vegg under Smørsbroen. Graffitien ble senere fjernet av Statens Vegvesen.

Parallelt ble de negative oppslagene om taggingen i avisene mangedoblet. Overskrifter som «Taggere amok i Oslo sentrum» «Taggere slo til», «STOFF, VOLD, TAGGING», og «Nytt og tøffere taggermiljø» preget oppslagene. Langt hyppigere enn før ble graffitien omtalt som «hærverk» eller «skadeverk», mens taggerne ble omtalt som «kriminelle uvesen», som bedrev «herjinger», og «taggerterror». De var «gjerningsmenn» og «vandaler» og «mobile skadeverksutøvere».

Også bergenspressen ble mer negativ til graffitimiljøet utover 90-tallet. I 1994 kom de første notisene om taggere som er blitt tatt av politiet og de første artiklene om hvor mye fjerning av graffiti kostet kommunen. Taggingen ble omtalt som «en uting», som «kostbart griseri» og «skjemmende tilgrising» i Bergens Tidende i ulike artikler i 1994. Bergen ble også sammenlignet med Oslo. Til avisen kommenterte Jan Aas i Ren Bergen at det kostet byen langt over 1 million kroner årlig å fjerne graffiti og plakatklistring: «Slipper vi taket, eksploderer det. Vi ser jo hvordan det ser ut i enkelte andre byer som for eksempel Oslo, og vi har hverken råd eller interesse av at Bergen skal bli seende sånn ut» (BT 6.10.94). Arne Haukeland, som arbeidet med å fjerne graffiti, uttalte at det gjaldt å «få bergenserne til å være føre var, før problemet antar Oslo-dimensjoner». For å få til dette, foreslo han både bøter og samfunnsstraff. Og dessuten det han kalte «forebygging», nemlig at «Taggere skulle ikke bare diskrimineres, men også skremmes med straff» (BT 12.11.94).

Selv om den bergenske pressen ikke presenterte graffiti-ungdommen som like unisont truende som Oslo-pressen, syntes den å dele oppfatningen om at graffitien var å regne for plagsomt griseri. En bildetekst fra en BT-artikkel illustrerer avisens fremstilling av graffiti-problemet godt: «Graffitiens budskap kan være edelt, men lett å fjerne er det så visst ikke» (BT 14.8.98).

Kriminelle graffitimalere

Ifølge Cecilie Høigård bidro myndighetenes kampanjer mot graffiti til å gi et inntrykk av at aktiviteten representerte et betydelig samfunnsproblem med sterke koblinger til hærverk, vold og rus. Byrådet i Oslo konstruerte slik holdninger i store deler av befolkningen som legitimerte en hard kontrollpraksis med taggerne. Politikken førte til flere arrestasjoner og negative medieoppslag om kriminelle graffitimalere. Graffitimalerne som Høigård har snakket med, fortalte at de tydelig merket et stemningsskifte. Etter hvert ble den dominerende diskursen at graffiti var noe kriminelt og at dens tilstedeværelse i det offentlige rom var et tegn på lovløse tilstander. Mot slutten av 1990-tallet ble også taggermiljøene hardere, og flere kriminelle søkte seg til miljøet. Krigen mot Sporveien gjorde at hærverk ble ansett av flere som legitimt. Hasjbruk ble vanligere i hip hop-miljøet, selv om deltagelse i miljøet, stadig, ifølge Høigård, var en barriere mot tyngre bruk av narkotika.

Til tross for utviklingen, var malerne ikke i tvil om at graffitimiljøet først og fremst var et alternativ til et kriminelt miljø. I Bergen spredte de voldelige ungdommene i Anacondagjengen frykt. Tre utmeldte medlemmer var imidlertid opptatt av å skille mellom hip hop og kriminalitet, og bekymret seg over at de voldelige ungdomsgjengene skulle bidra til å gi folk et negativt inntrykk av hip hop-kulturen, som ifølge de tre ikke hadde noe med de voldelige elementene i det bergenske ungdomsmiljøet å gjøre (BT 10.5.97).

Diskursen som ble skapt av byrådet i Oslo og mediene står i sterk kontrast til ungdommenes egne oppfatninger av hva graffiti er. «Vi misliker ‘rene’ flater uten liv. Vi ødelegger ikke, vi forandrer. Penger koster det først når taggene fjernes», hevdet en ung graffitimaler da han ble intervjuet i Aftenposten høsten 1993 (Aftenposten 6.11.1993). En anonym tagger som skriver i boken Street Art Bergen innrømmer at taggingen, i juridisk forstand, ikke er helt lovlig. Likevel mener han at «gatekunst er ytringer som har sin plass i samfunnet».

En offentlig greie

Ifølge taggerne som Høigård snakket med, er graffiti «en offentlig greie». De tagger ikke for å ødelegge, men for å forskjønne, og for å insistere på sin plass i det offentlige rom. De anser graffiti som en måte å uttrykke at byrommet er offentlige steder hvor alle har rett til å utfolde seg. Men graffitiungdommens forståelse av hva som er offentlig og hva som er privat, er en annen enn det juridiske skillet mellom offentlig og privat eiendom. For dem er bygårder og blokker offentlige, selv om disse ofte er privateid. Skillet mellom offentlig og privat trekker malerne mellom det som rammer kapitaleierne eller det offentlige, og det som rammer private direkte. Slik de ser det, går ikke tagging på en boligblokk ut over de som bor der, men eierne. Og eierne, de har råd til å betale hvis de vil ha graffitien fjernet. En av malerne Høigård intervjuer, forklarer det slik:

«De private har ikke så god råd. Også har det noe med opprør å gjøre. De offentlige syns det er stygt, men det gjør ikke noe. De fortjener det slik som de kjører samfunnet. Når de tar det bort, har de råd til det, og det setter ungdom på dagsorden. Da bruker de noen penger på ungdom, og det har de faen meg råd til».

Til tross for en sterkt forenklet og ikke alltid like treffende beskrivelse av eiendomsforholdene i byen, er det mulig å spore en reell kritikk av privatiseringen og kommersialiseringen av det offentlige rommet, i malerens utsagn. Han uttrykker en misnøye med hvordan ungdommen prioriteres både i det offentlige rom, og på den offentlige dagsorden, og innrømmer at en side av graffitimalingen er å gjøre opprør mot offentlige myndigheter. Å kunne sette sitt preg på det offentlige rom, krever i stadig økende grad økonomisk kapital. Det lingvistiske landskapet i dagens byer domineres av butikkskilt og reklameplakater. Stedene man kan oppholde seg uten å kjøpe noe, blir færre og færre. «Kommersielle taggere» fyller offentlige steder med budskap om at Coca-Cola er «happiness» og at «impossible is nothing». Graffitiungdommen krever retten til å delta aktivt i utformingen de ferdes i, og stiller spørsmål ved hvem som har rett til å sette sitt preg på steder vi alle oppholder oss. De praktiserer det de tre forfatterne av Street Art Bergen skriver: «Skal det offentlige rom virkelig være offentlig, må vel det bety at vi kan få være med på å påvirke og prege det».

Litteratur:

Argus, John_xc & Wehus, Walter, Street Art Bergen. Kontur forlag.
Fossen, Erik (2014), «Mens vi står i driten», i Argus, John_xc & Walter Wehus, Street Art Bergen. Kontur forlag, s. 17–21.
Høigård, Cecilie (2007), Gategallerier. Oslo, Pax Forlag.
Warloe, Henning (2014), «Hva er det med Bergen?», forord i Argus, John_xc & Walter Wehus, Street Art Bergen. Kontur forlag, s. 7–9.
Lachmann, Richard (1988), «Graffiti as career and ideology», American Journal of Sociology (94), s. 229–250.
Chafant, Henry & Prigoff, James (1987), Spraycan art. London, Thames & Hudson.

I dette essayet set eg diagnose på norske skuleelevar sitt forhold til sosiale medium som Facebook, Twitter og Instagram. Det verkar som ungdommar føler at dei er nøydde å bruka dei nye mediene for å henga med i det sosiale livet. ’Sidan alle andre gjer det, må eg sjølv gjera det også’. ’Det er jo berre slik’. I den grad ungdommar har slike oppfatningar kan dei kallast teknologiske deterministar.

Eg håper elevar på vidaregåande vil lesa dette essayet, og difor er det skrive med færrast mogeleg faglege referansar og framandord. Fyrst prøver eg å forklara det vanskelege omgrepet “teknologisk determinisme” ved å bruka eit historisk eksempel, nemleg koloniseringa av den amerikanske prærien ved hjelp av damptog og telegrafi på 1860-talet. Deretter viser eg korleis Facebook og andre medium i vår eiga tid lovar oss den same typen grenselaus fridom som framskrittet på prærien lovde amerikanarane. Optimismen rundt Facebook var særleg tydeleg under den egyptiske revolusjonen i 2011, og eg diskuterer to artiklar i Bergens Tidende som forklarer hendingane heilt forskjellig: I det eine tilfellet var det Facebook som forårsaka revolusjonen, i det andre tilfellet var det frustrasjonen blant egyptarane sjølve som tente gnisten.

I det sistnemnte eksempelet ligg det håp. Dersom ungdommar skal kunna overvinna den teknologiske determinismen i seg sjølve, må dei innta den same modige haldninga som unge egyptarar gjorde i 2011. Norske ungdommar må tenkja at dei sjølve kan påverka utviklinga av dei sosiale mediene, og gjera dei så gode som mogeleg for det norske samfunnet. Denne tankegangen kan kallast “mediedesign”.

Kva er teknologisk determinisme?

Å vera teknologisk determinist betyr at du trur samfunnsutviklinga vert driven fram av teknologiar meir enn av interessene til enkeltmenneske og grupper. No for tida er sosiale medier eit godt eksempel på dette. Facebook har endra det sosiale livet til ungdom over heile verda utan at ungdommane sjølv vart rådspurt, og har forårsaka ein revolusjon i måten folk kommuniserer med kvarandre på. I det minste er dette ei hevdvunnen oppfatning.

Mange har ei overdriven tru på at teknologiar gjer verda betre. Begeisting over framskritt og framtid er ikkje det rette hvis begeistringa er ugjennomtenkt eller grunnlaus. Då kan den faktisk vera eit uttrykk for mangel på fridom. Begeistringa kamuflerer ei kjensle av at ein er dømt til å delta i dei aktivitetane som dominerer no. Då bit ein tennene saman og er entusiastisk, og slår hardt ned på dei som tenkjer annleis. Dei som ikkje vil bruka Facebook er gamaldagse. Dei romantiserer tidlegare tiders livsførsel, og nektar å ta innover seg verkelegheita slik den er no. Dei kan gjerast narr av som representantar for tanken om at “alt var betre under krigen”.

Feilplassert begeistring gjer at ein overser eit viktig problem, nemleg at me eigentleg ikkje kan gjera heilt som me vil. Me er ikkje frie! Dei gigantiske teknologiske strukturane er sterkare enn vår personlege vilje, i hvert fall så lenge me ferdast ute i det materielle samfunnet. Tenk deg at du skal til Amsterdam. Du skrur av TVen, forlet huset, kjem ut i trafikksystemet, vert frakta til ein flyplass, skrur av mobilen, tek flyet til ein annan by, skrur på mobilen, går gjennom flyplassen, kjem ut i trafikksystemet, sjekkar inn på hotellet, og skrur på TVen. Du går i ei sluse som du er tvungen til å vera inni. Sjølv om du kan tenkja på kva du vil så er kroppen din fanga i dette teknologiske systemet.

No vil eg gå nærare inn på kva determinisme er, og vil bruka utbreiinga av jernbanen i USA på 1860-talet som eksempel. Då var det ei voldsom framtidstru, og den var deterministisk. Kjernen i denne måten å tenkja på er at utviklinga av samfunnet hovudsakleg skjer gjennom oppfinning av nye teknologiar som er meir effektive enn dei gamle. Jernbanen kan frakta meir gods og passasjerar enn hest og vogn kan, og sette i gang ein transportrevolusjon. Sosial og kulturell utvikling kjem som eit resultat av at stadig meir avanserte teknologiar vert konstruerte, og dei byggjer på alt det avanserte som allereie er utvikla. Sivilisasjonen breier seg utover prærien, der det tidlegare berre var audemark. Det ligg i sakens natur at denne teknologiske utviklinga skapar endringar i folks livsførsel og kvardagsliv. Jordbruksland vert opna opp, handelen blomstrar og mange fleire menneske kan verta rike og nøgde.

Litografi frå 1868, produsert av firmaet Currier & Ives: “Across the Continent. Westward the course of empire takes its way”.

Det finst ibuande eigenskapar ved teknologiar som gjer dei godt brukande til visse ting, og ikkje til andre ting. Jernbanen forårsakar siviliseringsprosessen pga. sitt store transportvolum, behovet for stasjonsbyar langs linja, marknaden for jern til skinnene, og så bortetter. Når ein teknologi har vorte introdusert i samfunnet vil den nødvendigvis føra til endringar; dette er ikkje noko som er oppe til debatt. Indianarane sin tidsalder er ute. Deira livsførsel var basert på store naturlandskap der dyr beiter og kan jaktast på, og dette livet har ingen sjanse i det nye teknologiske landskapet.

Framskrittet er uunngåeleg. Deterministen tenker at teknologien fungerer på ein forhåndsbestemt måte. ’Det går ikkje an å vera imot utviklinga’, seier han, ’for eg er berre eit lite menneske i den store samanhengen’. I USA på 1860-talet fanst det eit ideal om “manifest destiny”. Det var amerikanaranes klare skjebne å gjenskapa det beste frå den gamle verda i den nye verda. Dette krevde heile tida nye territorier, heilt til det ikkje var meir igjen å kolonisera. Utviklinga vert dermed uunngåeleg, og du treng eigentleg ikkje tenkja på det. Det var heilt naturleg at bilen kom etter jernbanen, og så kom flyet, og alt var med på å gjera den amerikanske siviliasjonen meir perfekt.

Sidan 1800-talet har det blitt stadig mindre politisk korrekt å tenkja slik, og dei færraste slår seg på brystet og seier ’Eg er ein teknologisk determinist’. Det ville jo høyrest ut som du ikkje trur at det er mogeleg med personleg initiativ, og at ein ikkje kan endra på ting gjennom samarbeid og politisk mobilisering. Det paradoksale er at determinisme fungerer som ei optimistisk haldning for unge menneske som lever i omskiftelige tider. Eg sjølv er fri, mens teknologien kjem og påverkar meg fra utsida.

Facebook gjer deg fri!

Hvis ein teknologi fungerer bra, slik som mange meiner at Facebook gjer, vil den verta oppfatta som positiv, og hvis den fungerer dårleg, slik som DAB-radio kan vera eit eksempel på, så vil den verta oppfatta som negativ. I begge tilfelle er det teknologien som forklarer endringane, og ikkje mine eigne handlingar. Slik vert teknologisk determinisme ein god intellektuell overlevingsstrategi, og du kjenner deg fri.

Men kva slags fridom er dette? Tenk på korleis Steve Jobs og dei andre entreprenørane bak nye medier vert framstilt. Suzanne Beckmann, professor ved Copenhagen Business School, omtalar han slik: “Han har, på en teknisk avansert, men samtidig lekker og brukervennlig måte, gitt oss frihet. Frihet til fleksibilitet og mobilitet. Det er nærmest en revolusjon. Han har revolusjonert vår måte å føle oss frie på” (Klassekampen, 12.10.2011). Javel. Steve Jobs har laga teknologiske løysingar som vert spreidd ut i samfunnet på ein så total måte at me nesten er dømt til å meina at dei forbetrar liva våre. Det er akkurat som med jernbanen på 1800-talet. Kven kan vel vera imot framskrittet?

I motsetning til tradisjonelle medium som radio og fjernsyn produserer ikkje sosiale medium innhald. Dei lagar ikkje nyheiter, fiksjonsfilmar eller radioteater. Facebook sender brukarane sitt innhald fram og tilbake inni nettverket, og sensurerer vekk det som vert klaga på, men elles er dei (liksom) nøytrale og usynlege. Nettopp denne mangelen på innhald er sosiale medium sitt fremste karaktertrekk, og dei har jo medført ein slags revolusjon.

Men kva går revolusjonen ut på? Nettverksbaserte medium har gjort at folk kan skaffa seg informasjon mykje raskare enn i den analoge tidsalderen, då einvegsmediene dominerte. Relevant informasjon er no alltid tilgjengeleg, til og med på do. Endå viktigare er det at folk kan delta i offentleg kommunikasjon heilt sjølve. Me kan skriva, legga ut bilete, filma videoar og delta i større eller mindre offentlegheiter med våre meiningar. Slik sett har sosiale medium medført ei endå sterkare demokratisering i Norge enn det som lokaldemokratiet og velferdsstaten allereie har stimulert til.

I sum har sosiale medium “forårsaka” ein enorm auke i den teknologisk formidla kommunikasjonen mellom vanlege folk, og firma som Telenor, Riks-TV og Spotify tener like enorme summar på å levera infrastrukturen for det heile. Alt har blitt friare og meir individualistisk. Twitter og Facebook lærer deg å hevda deg sjølv betre, og gjer deg til ein betre tilpassa samfunnsborgar – i hvert fall innafor det samfunnet som dei nye mediene skapar. Folk som tek medieutdanning får interessante jobbar der dei driv med strategi, formidling og programmering som styrkar dei nye medienes påverking. Dersom du vil, kan du fint tenkja at det er fantastisk å leva no!

Sosiale mediers rolle under den egyptiske revolusjonen

Men som de skjønar er eg ein av skeptikarane. Dei siste åra har eg jevnleg lest ordet “Facebookrevolusjonen”, og eg vert like irritert kvar gong. Tanken er at Facebook var så viktig for koordineringa av møte og protesthandlingar på Tahrirplassen i Kairo, at dette mediet forandra verkelegheita i Egypt. Eg kan ikkje seia at det er direkte feil, men eg kan seia at eg vert deprimert av å tenkja at det skulle vera rett.

Bergens Tidende formulerer ein slik deterministisk Egypt-analyse i artikkelen “Facebook forandret verden”, trykt den 28. februar 2011. Språkforskar Linda Kjosaas vert intervjua, og meiner at Facebook var heilt avgjerande for organiseringa av demonstrasjonane. Særleg Facebook-gruppa “Vi er alle Khaled Said” hadde stor mobiliseringseffekt, og fekk over ein million medlemmer. Ifølge Kjosaas var Facebook “en viktig møteplass for aktivistene og en forutsetning for at revolusjonen fant sted”.

Faksimile frå Bergens Tidende, 28. februar 2011.

Analysen føreset at egyptarane får si dramatiske samfunnsomveltning fordi ein teknologisk muligheit dukkar opp, og det gjer den på eit tilfeldig tidspunkt i egyptisk samanheng, sidan Facebook sin oppkomst vittarleg vart bestemt av den amerikanske siviliasjonsutviklinga. Plutseleg får egyptaren kraft til å tvinga sin vilje gjennom. Endeleg kan folk skapa pressgrupper på Facebook, etter hundrevis og tusenvis av år utan denne muligheita. I vår teknologikvardag framstår det som heilt naturleg å gje Mark Zuckerberg æra for at det vart revolusjonære tilstandar i Nord-Afrika. Me er så trygge på godheita i våre medieteknologiar at me lett kan tru at dei no sveipar gjennom den muslimske verda og skapar framskritt og demokrati.

Men i denne analysen ligg det ei alvorleg undervurdering av det politiske dyret som eit menneske er. Ei mindre deterministisk analyse av hendingane i Egypt kan interessant nok finnast i den allereie siterte utgåva av Bergens Tidende frå februar 2011. Under seksjonen “Utland” finn eg ein artikkel med tittelen “Vi fant krefter i oss selv vi ikke visste vi hadde”.

Dette er eit intervju med Ahmed Al Hindawi, ungdomsrådgivar for Den arabiske liga. Han har ei sosial forklaring på dei dramatiske hendingane. Ifølge han er problemet at regimet består av eldre menn som ikkje tek den store andelen unge menneske med i beslutningsprosessane. Unge menneske kan lett få seg utdanning, men det er ikkje lett å få arbeid etterpå, og særleg ikkje arbeid med anstendig lønn og håp om eit middelklasseliv. På grunn av stigande prisar på ris, korn og drivstoff har den økonomiske kvardagen blitt endå hardare dei siste åra. Egyptarar flest er fattigare enn på mange tiår, og lever under nedverdigande vilkår målt etter sitt eige lands normal.

Her vert revolusjonstilstandane i Egypt altså forklart med at det var politisk vilje til å utføra dei. Slik fridomstørst er velkjent frå den franske revolusjonen og hundrevis av folkelege opprør gjennom tidene. Den egyptiske viljen vert vakkert formulert av Ahmed Al Hindawi:

Våre foreldres generasjon trodde at man blindt skulle følge autoriteter og ideologier, enten det nå var religion, kommunisme, panarabisme, etc. Men vi har ingen ideologi og ingen ledere. Vi har verdier og prinsipper. Vi er også mer kritiske enn våre foreldre. Vi vet at vi ikke skal tro alt som makthaverne sier.

Her boblar det av anti-determinisme; av motvilje mot å akseptera at det må fortsetja å vera slik det er.

På ein og same dag hadde altså Bergens Tidende to heilt forskjellige forklaringar på revolusjonen i Egypt, med titlane “Facebook forandret verden” og “Vi fant krefter i oss selv vi ikke visste vi hadde”. Den fyrste forklarer hendingane med at Facebook gjorde revolusjonen mogeleg, og den andre med at krefter i dei unge egyptiske demonstrantane gjorde den mogeleg. Den fyrste forklaringa er teknologi-deterministisk og den andre kan kallast sosial-deterministisk. Eg tvilar på at politisk redaktør Sjur Holsen og kulturredaktør Hilde Sandvik har tenkt noko særleg på forskjellen. Det er jo heller ikkje vanleg at avisene formulerer ein konsistent teknologiteori i sine formålsparagrafar.

Lag mediet sjølv!

Det store dilemmaet dreier seg om å finna ut kva du sjølv meiner om utviklinga av media og samfunnet dei er ein del av. Eg meiner at eit medium kan bidra til nye former for samkøyring av handlingsvilje, men at energien til å handla må koma frå menneska. I Nord-Afrika kom revolusjonen frå ei djup felles misnøye med kvardagslivet som til slutt vart samkøyrt til ein mektig protest på Facebook – og på Tahrirplassen.

Hvis dette er riktig må det finnast eit alternativ til teorien om teknologisk determinisme. Den finst sjølvsagt, men uheldigvis har den eit endå meir tungvint namn. Den vert ofte kalla “sosial-konstruktivisme”, noko som er meint å signalisera at dei teknologiane som er viktige for samfunnet vert konstruert gjennom sosiale krefter. Denne teorien framhever at i mange historiske tilfelle var det dei sosiale behova blant folk som var den reelle grunnen til endringa. Sosial-konstruktivistane forklarer ikkje utviklinga som ein effekt av ein teknologi, men som ein prosess der mange ulike krefter er med å bestemma kva som skjer. Det er særleg fordelinga av politisk makt og pengar som pregar utviklinga. I Noreg har me sosialdemokrati og nokolunde rettferdig fordelt velstand, medan i Egypt hadde dei diktatur og ekstreme forskjellar i velstand. Også storleiken på dei ulike sosiale gruppene påverkar utviklinga, til dømes forholdet mellom høgt og lågt utdanna, som er vidt forskjellig i Noreg og Egypt. Det er altså ikkje teknologien i seg sjølv som styrer, og det er ikkje gitt på førehand korleis utviklinga vil skje. Dei ulike kreftene set begrensingar og utøver press, men dei kontrollerer ikkje utviklinga. Ingenting kontrollerer utviklinga! Den er grunnleggande open for forhandlingar, tilfeldigheiter og vilje.

I denne teorien ligg det meir håp enn i determinismen. Det går an å påverka den teknologiske utviklinga! “Filosofane har berre fortolka verda på forskjellige måtar, poenget er å forandra den”, sa Karl Marx. Eg vil komma med eit konstruktivt forslag før eg gjev meg. Me må laga nye medier sjølve! Me må designa våre eigne medier frå botnen og opp! Då dreier det seg ikkje om å analysera den eksisterande verda passivt, men om å konstruera ei ny verd aktivt, slik Marx anbefaler. Dette kallar eg mediedesign.

Mediedesign er grunnleggande verdibasert. Det går ikkje an å laga eit nytt medium utan samtidig å realisera visse åtferdsmønster og verdiar på kostnad av noko andre. God medieutvikling handlar om å finna dei beste kommunikative funksjonane, og bygga dei inn i måten teknologien fungerer på.

Tenk på kor mange andre måtar ein kan kommunisera på enn dei som er utbreidd i sosiale medier no. Det framstår truleg som absurd for den jevne entusiast at Instagram, som eit av dei nyaste mediene, burde hatt ein genuint samfunnsendrande funksjon for å fortena begeistring. Dette er jo berre meint å vera gøy! Men det er ikkje berre gøy. Eit nytt verdisystem vert utvikla i liva våre. Facebook, Instagram og Twitter dyrkar individualisme, og inspirerer til same maktfordeling i den norske offentlegheita som den dei har i USA. Kjendisar og rikfolk kjem alltid best ut. Dei sosiale mediene, slik dei fungerer no, er såleis fantastiske verktøy til å spreia amerikanske verdiar i Norge.

Men vil me eigentleg ha desse verdiane? Dersom alle tenkjer deterministisk, så går jo utviklinga sin skeive gang, og alle er nokolunde nøgde utan å vera frie. Då tenkjer me kanskje ikkje godt nok over kva verdiar me innfører mens det enno går an å påverka utviklinga, og kjem fyrst til å reagera politisk når verdiane er kroppsleggjort i ein ny generasjon av ungdommar. Då er det for seint.

Mediedesign krev mot til å velja seg eit verdisett som ein kjemper for å innføra. Eg meiner at sosiale medier bør redesignast slik at dei får norskare verdiar enn dei har no. Dei burde vera kollektive, jambyrdige og lokale, og dei burde byggast for å inspirera – eller determinera – unge menneske til å verta heilt andre vaksne enn dei vil bli slik situasjonen er no. Men så lenge utviklinga av nye medier skjer på den internasjonale medieindustrien sine premiss er det liten sjanse for at sosialdemokratiske verdiar vil prega framtida vår. Endringar i haldningar og behov må koma frå heilt andre hald.

Eg har sterk tru på at norske universitets- og høgskulemiljø kan endra innretninga på dei sosiale mediene, og endå sterkare tru på at unge, engasjerte elevar på vidaregåande skular kan verta ein maktfaktor. Tenk på motet til dei unge egyptarane! Norsk ungdom har sjølvsagt også potensial for eit slikt mot. Dersom dei tenkjer ordentleg over sin eigen mediebruk kan dei innsjå at det er mogeleg å stå imot tendensen til å tenkja at alt allereie er avgjort. Ungdommar som torer å utfordra dei sosiale medienes tvangstrøye kan utgjera ei veldig kraft, og på lengre sikt kan dei endra det norske samfunnet til det betre.

Dette innlegget vart opprinneleg halde som eit føredrag under “Framtidskonferansen” på Nordahl Grieg vidaregåande skule, 20. februar 2013. Då var tittelen “Teknologideterminisme. Ein vanleg tenkjemåte blant folk som er begeistra for nye medier”.

I dag brukes ikke mobiltelefonen kun til å ringe eller skrive meldinger med, den kan like gjerne brukes for å få med seg de siste nyhetsoverskriftene via wap eller trådløst internett. Ifølge 2008-utgaven av Norsk Mediebarometer har over 97 prosent av ungdom mellom 16 og 19 år tilgang på egen mobiltelefon, fjernsyn, radio og internett. 76 prosent har tilgang på et avisabonnement.

Den stadig økte tilgangen på ulike informasjons- og nyhetskilder har også ført til en rekke spekulasjoner rundt hvordan ungdom i dag faktisk tilegner seg nyheter, og i hvilken grad de gjør det. De tradisjonelle bruksmønstrene er i ferd med å endres, noe som også gjenspeiles i dalende opplag for aviser og til dels gjennom kutt i nyhetssendinger på fjernsyn. TVNorge, som i stor grad retter seg mot ungdom, la i år ned sitt nyhetstilbud, og selv om NRK og TV 2 samtidig øker sin nyhetssatsing kan det tyde på at fjernsynsnyhetene ikke treffer ungdomssegmentet.

Denne artikkelen presenterer noen av de nyeste tallene som er tilgjengelig om norske ungdommers nyhetskonsum, hvilke nyhetsmedier de foretrekker og hvilke typer nyheter de får med seg.

Ungdoms nyhetskonsum

Det totale nyhetskonsumet til ungdom i alderen 16–19 år har, ifølge Norsk Mediebarometer, gått ned fra 82 prosent i 1998 til 68 prosent i 2008, noe som tilsvarer en nedgang på 14 prosent.

En nedgang på 14 prosentpoeng i løpet av 10 år kan ikke betegnes som direkte dramatisk, men det er likevel en klar nedgang som tydelig gjenspeiler at nyhetskonsumet blant ungdom har endret seg. Målingen fra 1998 tar ikke høyde for nyhetskonsum på internett (kun radio, avis og fjernsyn) og det er derfor mulig at det reelle tallet for nyhetskonsum var noe høyere. Det er imidlertid liten sannsynlighet for at store deler av norsk ungdom brukte internett som eneste nyhetskilde allerede i 1998.

Dersom man ser på andelen i aldersgruppen 16–19 år som har fått med seg nyheter i ulike medier en gjennomsnittsdag i 2008, så rapporterte 49 prosent at de hadde lest en avis, 15 prosent hadde sett nyheter på fjernsyn og 8 prosent hadde hørt på nyheter på radio. 45 prosent hadde lest nyheter på internett. Dersom man går ti år tilbake i tid representerer dette en nedgang på 26 prosentpoeng i avislesning, 15 prosentpoeng i nyhetsprogrammer på fjernsyn og 3 prosentpoeng for radio.

Når det gjelder internett og nyhetsbruk, så startet målingene først i 2001, og det finnes dermed ikke sammenliknbare tall fra 1998. Prosentandelen fra 2008 viser imidlertid tydelig at internett har blitt en viktig kilde for nyheter. Det er derfor også naturlig å anta at deler av nedgangen i avis, fjernsyn og radio skyldes at flere har gått over til å bruke internett som nyhetskilde.

Kilde: Bearbeidede tall fra SSB/Norsk Mediebarometer

At ungdom ser på internett som en sentral kilde til nyheter kommer også klart frem fra TNS Gallups undersøkelse Forbruker & Media fra 2006/2007. De spurte da ungdom i alderen 15–19 år om hva som var deres viktigste nyhetskilde, og i denne undersøkelsen svarte hele 68 prosent at de var helt eller litt enig i at internett var den viktigste. Fjernsyn kom her på andreplass, etterfulgt av avis og radio.

Det at internett blir rangert som viktigste nyhetskilde kan underbygge en voksende tendens til at ungdom gradvis beveger seg bort fra radio, avis og fjernsyn, og over på internett. Det er imidlertid også mulig at internett er rangert såpass høyt fordi det er her de som egentlig ikke interesserer seg for nyheter, og som ikke oppsøker dem særlig aktivt, i størst grad eksponeres for det lille de får med seg.

Interesse for nyheter, men…

I Forbruker & Media 2007/2008 ble ungdom i alderen 15–19 år spurt om hvor interessert de er i ulike typer nyheter som er tilgjengelige gjennom radio, avis, fjernsyn og internett. Tall fra denne undersøkelsen viser at mellom 43 og 68 prosent av norske ungdommer er meget eller litt interessert i nyheter avhengig av medium og type nyheter. De er generelt mest interessert i lokalnyheter, mens innenriksnyheter følger tett etter og utenriksnyheter er av minst interesse. Tallene rundt ungdoms nyhetsinteresse må imidlertid ses med forbehold om en mulig overrapportering, ettersom interesse er et ganske normativt begrep.

Undersøkelsen viser at ungdom har størst interesse for nyheter som omhandler nærområdet (lokalnyheter), noe som tyder på at de sannsynligvis foretrekker nyheter som de lettere kan identifisere seg med og relatere seg til. Bruksmønsteret er litt annerledes på internett, der utenriksnyheter interesserer mest.

I undersøkelsen er det flest som svarer at de er “litt interessert” i nyheter, noe som tyder på at de ønsker å få med seg hva som skjer rundt dem. At hele 68 prosent av 15- til 19-åringer er litt eller meget interessert i lokalnyheter i avisen, tyder på et ganske høyt engasjement blant unge lesere. Når 64 prosent i tillegg melder at de er litt eller meget interessert i innenriksnyheter på fjernsyn, er det tydelig at samfunnsinteressen fremdeles er til stede.

Det er imidlertid også et stort antall som opplyser at de er meget uinteressert, spesielt når det kommer til utenriksnyheter.

Tallene fra Forbruker & Media 2007/2008 tyder på at ungdom interesserer seg mest for nyheter som presenteres gjennom avis eller fjernsyn, og at det dermed er disse mediene ungdommene først og fremst foretrekker som nyhetsmedier. Dette står imidlertid i kontrast til at andelen som oppsøker avis og fjernsyn samtidig synker og at disse mediene heller ikke ses på som viktigste nyhetskilde.

En mulig forklaring kan være at internett tilbyr en umiddelbarhet som gjør det til en av de viktigste kildene til oppdaterte nyheter, mens avis og fjernsyn tilbyr en dybde som gjenspeiles i større interesse for nyheter gjennom disse mediene. Det kan også ha sammenheng med at en viss andel av ungdommene som benytter seg av internett som nyhetskilde, er de samme som leser aviser eller ser nyheter på fjernsyn.

I studien ”The Paradox of Popularity” fra 2007, tar Irene C. Meijer for seg deler av denne problematikken. Studiet har blant annet undersøkt hvordan ungdom i Nederland (15–25 år) vil at nyheter skal være og hvordan de ønsker at nyheter skal presenteres for at de skal bli interessante. Funnene i denne studien kan sannsynligvis også kaste lys over deler av tvetydigheten som kommer frem blant tallene i Norge.

Et av de mest sentrale funnene i Meijers studie er at ungdommene foretrakk nyheter gjennom de tradisjonelle nyhetskanalene (som fjernsyn eller avis) fremfor internett. På tross av at utviklingen tydelig viser at internettbruk har økt kraftig blant ungdom, så var det den tradisjonelle presentasjonen av nyheter som ble sett på som seriøs, og ungdommene i studien var for eksempel raske til å avfeie underholdende og ungdommelige nyhetsprogrammer på fjernsyn som useriøse nyheter, skriver Meijer:

… young people do not appreciate the ”soapification” of news, making it more fun and appealing to watch as a goal in and of itself. Youngsters want news to address major issues, to be reliable and not to be made more entertaining.

Meijer kaller det imidlertid et paradoks at det var de underholdende nyhetsprogrammene ungdommene brukte mest tid på. De var klare på at de så på slike programmer fordi de var mer underholdende enn nyhetsverdige, og at de synes dagens nyhetssendinger fremstod som kjedelige og uinteressante. Samtidig mente ungdommene i studien at de tradisjonelle nyhetsmediene måtte være der og at det var viktig at de fantes. De var bare ikke interessert i å bruke tid på dem. Denne holdningen ser også ut til å støttes av de tallene som er tilgjengelige i Norge, og kan blant annet være med på å forklare hvorfor interessen for avis og fjernsyn er såpass høy, samtidig som selve konsumet går ned.

Meijer forklarer dette paradokset blant annet med tankegangen om at dersom det skjer noe viktig, så vil man få vite det uansett:

… young people only want to consume news if there is a specific reason to do so. […] Because young people are almost permanently in contact with their peers, siblings or parents through various means of communication, they feel no need to watch the news all the time. They will soon be informed about important news anyway.

Ifølge Meijers studie er ungdom fremdeles interessert i nyheter, men de ønsker at de skal presenteres på en ny måte, samtidig som de ikke må miste det seriøse og tradisjonelle preget. De tradisjonelle, objektive nyhetssakene oppleves ikke som interessante nok, og det stilles større krav til at mediene også skal tilby opplevelse, gjenkjennelse og deltakelse. Ungdom ønsker i større grad å være i stand til å kunne identifisere seg med det som skjer rundt om i verden, noe som betyr at de også ønsker å oppleve nyhetssaker fra flere sider (for eksempel både offerets og gjerningsmannens), med mulighet for å gå i dybden i saken.

Studien viser videre at det ikke bare er ungdom som vektlegger erfaringer og historier om mennesker når de skal få med seg nyheter. Det gjelder i like stor grad for voksne. Ifølge Meijer er dette fordi alle som er vant til å forholde seg til informasjon på nettet i større grad ønsker erfaringer og deltakelse. De som foretrekker helt objektive og “kalde” nyheter er ifølge studien en utdøende rase som kommer til å forsvinne etter hvert som internettgenerasjonen vokser til og tar over.

Tendensene i Norge har flere likhetstrekk med resultatene fra Nederland. Det at ungdom i større grad ønsker å erfare nyheter og kunne identifisere seg med sakene som tas opp, gjenspeiles blant annet i at de er mest interessert i lokalnyheter.

En rapport fra Joan Shorenstein Center (pdf) i 2007 tar for seg amerikansk ungdoms (12–17 år) og unge voksnes (18 til 30 år) nyhetsvaner. Denne rapporten viste at fjernsyn var det mediet som ble mest brukt til å få med seg nyheter, mens avis lå på bunn. Bruksmønsteret er dermed, ifølge denne rapporten, noe annerledes i USA sammenliknet med Nederland og Norge, hvor aviser fremdeles ser ut til å bli lest forholdsvis flittig. I 2008 hadde hele 49 prosent av ungdom i alderen 16–19 år lest en avis en gjennomsnittsdag i Norge, og dette er et veldig høyt tall sammenliknet med USA.

Rapporten viste også at ungdom brukte betydelig mye mindre tid på daglige nyheter enn tidligere, men den fastslo samtidig at det har oppstått nye bruksmønstre som må kartlegges nærmere:

… news has its place, or no place, depending on personal preference. […] A person might read the newspaper for its public affairs coverage, watch television for its entertainment programs, and use the Internet for gaming and social interaction, or any of a dozen other content and medium combinations.

Ungdom har gjerne ulike preferanser knyttet til de forskjellige mediene og det finnes en rekke ulike måter å kombinere dette på, avhengig av interesse og tilgang. Det å kunne dele nyheter med venner gjorde dem også mer interessante for ungdommene, og hadde betydning for hvordan de fikk med seg nyheter. Blant annet rapporterte hele 28 prosent av ungdommene i studien (12–17 år) at de hadde hørt om bestemte nyheter gjennom andre.

Dersom man sammenlikner med andre undersøkelser, har også de rapportert om tilsvarende funn. I ”A New Model for News” (pdf) fra The Associated Press i 2008, blir det slått fast at det har oppstått en betydelig forandring i hvordan ungdom tilegner seg informasjon og nyheter, og at konsumet foregår på tvers av en rekke ulike plattformer og ressurser. Undersøkelsen legger særlig vekt på at ungdom bruker internett- og mobilteknologi til å kommunisere kontinuerlig med hverandre. Denne mediebruken fører samtidig til en ny måte å oppleve og å forholde seg til nyheter på.

Tallene som i dag er tilgjengelig i Norge har i stor grad målt internettbruk i forhold til hvilke typer sider man søker seg mot. De tar dermed ikke hensyn til det multimediale eller sosiale aspektet ved disse mediene, som også ser ut til å ha blitt viktig for hvordan ungdom tilegner seg informasjon. Det er dermed godt mulig at nyhetskonsumet ville sett litt annerledes ut dersom målingene også tok høyde for de mange sosiale plattformene ungdom i dag får tilgang på informasjon fra.

Nye måter å kommunisere på

Samfunnet i dag er preget av en stadig økt tilgang til ulike kilder for informasjon og nyheter. I tillegg til tradisjonelle nyhetsmedier som avis, radio og fjernsyn har også internett blitt en av vår tids mest populære kilder for å følge med på hva som skjer i verden. Krysninger mellom disse mediene har også blitt mer og mer vanlig, og interaksjon med leseren gjennom sms, chat, eller diskusjonsforum har skapt nye arenaer og muligheter for å tilegne seg informasjon.

Det er liten tvil om at ungdoms informasjons- og kommunikasjonsmønstre har endret seg som følge av økt tilgang på nye medier, da spesielt internett, og dette har sannsynligvis også betydning for hvordan ungdom holder seg oppdatert på nyheter.

De tallene som i dag er tilgjengelige med tanke på norske ungdommers nyhetskonsum er preget av varierende aldersgrupperinger, noe som til tider gjør det vanskelig å sammenlikne dataene som foreligger. Hva som bør defineres som nyheter er en annen utfordring, og dette varierer ofte avhengig av undersøkelsene.

I tillegg har nyhetskonsumet stort sett blitt målt i forhold til det å høre på nyhetsprogram på radio, se nyhetssendinger på fjernsyn eller lese nyhetsartikler på papir eller nett. Andre informasjonskilder og bruksmønstre som kan være relevante for norske ungdommers nyhetskonsum, spesielt kontinuerlig kommunikasjon gjennom internett- eller mobilteknologi, er dårlig kartlagt og det vil være nødvendig med flere og mer omfattende undersøkelser for å få en mer fullstendig oversikt over norske ungdommers nyhetskonsum.

Det er positivt at nyhetsinteressen blant ungdom fremdeles ser ut til å være til stede, men nedgangen i konsum gjennom avis, fjernsyn og radio tyder også på at den tradisjonelle måten å presentere nyheter på ikke lengre holder mål med tanke på et ungt publikum. Det at nyhetskonsumet på internett heller ikke har veid opp for nedgangen i de tradisjonelle nyhetsmediene, tyder også på at ungdom heller ikke får møtt behovene sine der.

Last ned datamateriale

Tallene brukt i figurene i artikkelen kan lastes ned her: Open Office-format (ods) | Microsoft Excel (xls).

Referanser

Meijer, Irene C. 2007, The Paradox of Popularity, [online], All Academic Research. Tilgjengelig fra: http://www.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/
0/9/1/5/9/p91594_index.html [14.09.2009]
Joan Shorenstein Center 2007, Young People and News, [online], Harvard University. Tilgjengelig fra: http://www.hks.harvard.edu/presspol/research/carnegie-knight/young_people_and_news_2007.pdf [14.09.2009]
Statistisk Sentralbyrå
Norsk Mediebarometer 1998, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra: http://www.ssb.no/medie/arkiv/sa31/ [14.09.2009]
Norsk Mediebarometer 2002, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra:
http://www.ssb.no/vis/07/02/30/medie/arkiv/sa57/art-2003–03-31–01.html [14.09.2009]
Norsk Mediebarometer 2008, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra:
http://www.ssb.no/medie/sa106/oversikt.html [14.09.2009]
The Associated Press, 2008, A New Model for News, [online], Associated Press. Tilgjengelig fra: http://www.ap.org/newmodel.pdf [14.09.2009]
TNS Gallup 2009, Forbruker & Media 2007/2008, Bestilt rapport fra TNS Gallup.

Korrigert versjon

Fra redaksjonen: Den første versjonen av denne artikkelen inneholdt beklageligvis unøyaktigheter. Disse er rettet opp i denne versjonen.

Artikkelen er også publisert i MedieNorges nyhetsbrev.

Ingen respekt for økonomien?

Det finnes en forestilling om at den yngre generasjonen, på grunn av nettet, i større grad enn tidligere har mindre respekt for opphavsretten. At de forventer å kunne delta, og endre på det de møter.

The values […] are radically different form those embedded within the formal economy; they are values of reciprocity and interdependence as opposed to self-interest, collectivism as opposed to individualism, the importance of loyalty and a sense of ‘identity’ or ‘belonging’ as opposed to the principle of forming ties on the basis of calculation, monetary or otherwise.

Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskrivelse av remikskultur på nett. Det er slik Jeff Bishop og Paul Hogget i 1986 beskrev subkulturelle fellesskap organisert rundt felles interesser (side 53, sitert i Jenkins, 1992: 280).

Distribusjonen lurer oss

Det er ikke så rart at det finnes en forestilling om at den oppvoksende generasjonen i større grad forventer å delta i diskusjonen. For distribusjonen av de “remiksede” bidragene er blitt betraktelig enklere takket være nettets sosiale medier og sider for brukergenerert innhold, og det blir stadig enklere å lage noe som ser bra og profesjonelt ut.

Illustrasjon: Flickr-bruker Stéfan (by-nc-sa lisens)

Men å tro at dette var noe som kom på grunn av nettet er både feil rent historisk, og en teknologideterministisk tilnærming som sjeldent gir særlig matnyttig analyse. (Digresjon som jeg vil utdype i en senere blogpost: Jeg har pensumet fult av akademiske analyser av nettet som er bare 3–5 år gamle, og likevel er de så smertefullt på jordet i sine fremtidsspådommer at det gjør helt vondt.)

Det høres så kjent ut!

Uansett. Poenget er at de som skriker høyest om at“dagens ungdom har ingen respekt for opphavsrett” kanskje må fjerne ordene “dagens” og “ungdom”. (Når jeg tenker meg om, så kommer jeg ikke egentlig på noen eksempler på hvem som liksom skal ha sagt det — så om jeg bare innbiller meg at noen går rundt å mener dette, så rett på meg, og om du har noen eksempler, så kom gjerne med det i kommentarfeltet!)

Jeg tyr til Henry Jenkins, som inntil nylig var professor ved MIT. I 1992 kom han med boka Textual Poachers: Television Fans & Participatory Culture. I det avsluttende kapittelet, Reconsidering Fandom, ser Jenkins på hva som kjennetegner fankulturen, og han peker på fem nivåer av engasjement.

Jeg skippet oversettingen og har heller klippet og limet. Delekulturen på nett kan sees i en litt større kontekst når beskrivelsene av hva en gjeng med serienerder drev med på 80-tallet passer så påfallende godt på mye av det som i dag nettopp omtales som remikskultur:

1. Reception (s. 278)
   

   They view them multiple times […] to scuritinize meaningful details and to bring more and more of the series narrative under their control. They translate the reception process into social interaction with other fans. […] Making meaning involves sharing, enunciating, and debating meanings. For the fan, watching the series is the beginning, not the end, of the process of media consumption.

2. Interpretive practices (s. 278)
   

   Fan critics work to resolve gaps, to explore excess details and undeveloped potentials. This mode of interpretation draws them far beyond the information explicitly present and toward the construction of a meta-text that is larger, richer, more complex and interesting than the original series. The meta-text is a collaborative enterprise; its construction effaces the distinction between reader and writer, opening the program to appropriation by its audience.

3. Consumer activism (s. 278–279)
   

   Fans are viewers who speak back to the networks and the producers, who assert their right to make judgments and to express opinions about the development of favorite programs. […] Fan response is assumed to be unrepresentative of general public sentiment and therefore unreliable a a basis for decisions. The media conglomerates do not want fans who make demands […] they want regular viewers who accept what they are given and buy what they are sold.

4. Cultural production (s. 279–280)
   

   Their works appropriate raw materials from the commercial culture but use them as the basis for the creation of a contemporary folk culture. Fandom generates its own genres and develops alternative institutions of production, distribution, exhibition, and consumption.

   […] fan creation challenges the media industry’s claims to hold copyrights on popular narratives. […] Fan art as well stands as a stark contrast to the self-interested motivations of mainstream cultural production; fan artists create artworks to share with other fan friends. […] Fandom generates systems of distribution that reject profit and broaden access to its creative works.

   Fandom recognizes no clear-cut line between artists and consumers; all fans are potential writers whose talents need to be discovered, nurtured, and promoted and who may be able to make a contribution, however modest, to the cultural wealth of the larger community.

5. Alternative social community (s 280–283)
   

   Fans are often people […] whose intellectual skills are not challenged by their professional lives. […] trying to establish a “weekend-only world” more open to creativity and accepting of differences, more concerned with human welfare than with economic advance. Noncommunal behavior is read negatively, as a violation of the social contract that binds fans together and often becomes the focus of collective outrage. […] Fandom’s very existence represents a critique of conventional forms of consumer culture.

Noen eksempler

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at fankulturen blomstrer også på nett, og dét er det vel heller ingen som lar seg overraske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen versjon av Star Wars, at ihuga fans lager et parallelt Twitter-univers av MadMen-karakterene, eller et bittelitt eldre eksempel med all den kreativiteten som kom til syne rundt Snakes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gollum, der fans rett og slett har laget en hel novellefilm med svært høy kvalitet, basert på Tolkiens univers?

Mer påfallende er det jo hvor mange likhetstrekk det er her til så mye av den kommunikasjonen som foregår på de (sukk, såkalte) sosiale mediene, slik som blogger og Twitter. Eller er jeg på jordet?

For ikke å glemme…

Når parallellen til fankulturen er trukket, så må jeg jo nevne Manuel Castells’ forklaring på åpenhetskulturen på nett. I The Internet Galaxy, ser Castells på kulturene på Internett. Han ser fire kulturer som har vært med å forme nettet:

• den tekno-meritokratiske
• hackerne
• the virtual communitarian culture (hva i all verden skal man oversette det til?)
• entreprenørene

Ifølge Castells (og slik David Bell sammenfatter det i Cyberculture Theorists (2007: 85–86)) så må man, for å få sin kunnskap anerkjent, ha en vilje til å dele ideer og en åpen tilnærming. Det ser han som en arv fra Internetts kobling både til akademia (gjennomsiktighet av resultater, referering) og til hackerkulturen (åpen kildekode, ‘information wants to be free’ osv).

Og hva så?

Poenget er bare at det er så lett å trekke konklusjonen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke konklusjonen om at det er teknologien som har gjort at disse tingene oppsto.

Hvis du leser for eksempel Andrew Keen sin harselering med nettet, som er så ny som fra 2006, så føles den allerede skrekkelig utdatert. Og mye av grunnen til det er nok at han har hengt seg opp i teknologien.

Faren med dette er det gir analyser som har utrolig kort varighet, og de spådommene som måtte komme om fremtiden blir lite matnyttige. For (og dette kan man jo også diskutere veldig, veldig lenge) det er slik at det er folk som former teknologien, og ikke omvendt.

Følg meg på Twitter som @idaAa, eller sjekk ut min personlige blogg.