Kandidaten tegner et historisk riss over gatekunst fra gamle Pompeii fram til 1970-tallets grafitti-scene i New York. Grafitti er tradisjonelt blitt sett på med stor skepsis av styresmaktene, som alltid har forsøkt å stanse det, men uten særlig hell. Slik var det også i Stavanger da fenomenet dukket opp i byen på 1980-tallet. Det er nettopp utviklingen av gatekunsten i Stavanger som er tema for denne oppgaven. Kandidaten har konsentrert seg om tre kunstverk for å illustrere utviklingen. Disse er analysert i forhold til opphav, teknikk og motiv, og kandidaten gir sin versjon av hvordan disse kunstverkene kan tolkes. Kandidaten trekker også inn i analysen at konteksten omkring gatekunsten har vært i endring og at den nå er blitt akseptert som kulturuttrykk. Da Stavanger ble europeisk kulturhovedstad i 2008, ble det avholdt en gatekunst-utstilling som en del av Stavanger sitt program. Alt i alt gir oppgaven god innsikt i sentrale utviklingstrekk ved denne kunstformen. Analysen av de tre verkene inneholder mange relevante elementer og gjør at arbeidet fremstår som et selvstendig arbeid som fortjener stor honnør. Oppgaven premieres med en 1. pris i årets ungdomskonkurranse “Fritt Ord.”

Andreprisen i 2012 gikk til Mehrangiz Bijanpoor fra Ås videregående skole for arbeidet “How did the Norwegian newspapers Aftenposten and Klassekampen cover the political situation in Iran in January 1979?”. Juryens begrunnelse:

Oppgaven er en analyse av hvordan Aftenposten og Klassekampen dekket de politiske urolighetene i Iran i januar 1979. Valg av aviser er begrunnet med at de tilhørte klart ulike politiske, redaksjonelle linjer, med bånd til henholdsvis Høyre og AKP-ml. Kandidaten finner flere sammenfallende trekk i dekningen av begivenheten, bl.a. i lys av supermaktsinteresser og den kalde krigen, den strategiske betydningen av Irans olje for Vesten, og Sjahens undertrykkelse av menneskerettighetene i landet. Aftenposten frykter for menneskerettighetene og et enda hardere diktatur i Iran dersom Khomeini innfører en islamsk republikk. Konklusjon: Kandidaten gir en god og samvittighetsfull skildring av Aftenposten og Klassekampens dekning av Iran-konflikten og trekker fram flere likheter og forskjeller. Arbeidet hadde vært tjent med en noe bredere drøfting av den politiske situasjonen i Iran ved inngangen av 1979i innledningen som grunnlag for analysene og konklusjonene som følger. En metodisk avklaring av materialet i forhold til kvantitet og avissjanger (kommentarstoff, nyhetsstoff) ville ha løftet oppgaven ytterligere. Oppgaven premieres med en 2. pris i ungdomskonkurransen “Fritt Ord.”

Kaja Drews fra International School of Stavanger vant tredjeprisen med arbeidet “Chin Up, Chest Up: How do cosmetic surgery advertisements in the woman’s magazine GLAMOUR entice people to seek physical changes?”. Juryens vurdering:

Kaja Drews har studert fire utgaver av det britiske bladet Glamour, mellom august 2009 og april 2011, og analysert alle annonsene i bladet som tilbyr kosmetiske inngrep. Bladet ble solgt i hele 500.000 eksemplarer i 2010. Kandidaten har fokusert på hvordan kombinasjonen av bilde og språklige virkemidler i annonsene kan påvirke kvinner til å foreta kosmetiske inngrep.
Kandidaten finner at også redaksjonelle artikler og artikler der bl.a. kvinnelige kjendiser sier at en kvinnes utseende har stor betydning for å være attraktiv i forhold til menn, er en del av stoffvalget. Hun hevder at Glamour står for en kjendiskultur, der et viktig element er ønsket om å imitere kjendisene, blant annet med hensyn på utseendet. Budskapet i det redaksjonelle stoffet synes å være at det er sosialt akseptert å forandre på utseendet sitt, om nødvendig med kosmetiske inngrep, fordi det kan føre til mer selvtillit og større attraktivitet. Det samme budskapet finner kandidaten også i sin analyse av ni annonser for kosmetiske inngrep. Det redaksjonelle stoffet har skapt et behov som annonsørene kan dekke. Kandidaten peker på hvordan en rekke visuelle virkemidler som skal appellere til potensielle kunder bevisst blir brukt, f. eks. positur, valg av bildeutsnitt «før og etter» inngrep, kameravinkel, smil, farger, etc. Videre analyseres faktorer som bruken av symboler og positivt ladede ord (love, confidence etc.), utsagn om lang erfaring ol. og valg av klær, som skal appellere til følelser og gi troverdighet til annonsørene. Juryen er av den oppfatning at arbeidet er lovende, og at graden av selvstendig arbeid fortjener spesielt honnør. Oppgaven premieres med en 3. pris i ungdomskonkurransen “Fritt Ord.”

Førsteprisen er på 10.000 kroner, 2. prisen 8.000 kroner, mens 3. prisvinneren får 5.000 kroner. I tillegg blir alle tre vinnere invitert på reise til Strasbourg med besøk ved Menneskerettighetsdomstolen.

Juryleder var forsker og doktor i medievitenskap Henrik Bastiansen. Juryen har også pekt ut prisvinnerne i de øvrige konkurransene for unge forskere.

Vox Publica presenterer her Drews’ egen sammenfatning av arbeidet. Du kan også laste ned essayet i sin helhet (pdf).

Summary

This essay analysis the cosmetic advertisements found in UK GLAMOUR, the number one women’s magazine in the United Kingdom. Targeted at women aged 18–49 the magazine informs readers of celebrity gossip, fashion trends, relationship advice, and how to feel confident (“Glamour (magazine) – ArticleWorld”). Although many messages GLAMOUR sends are empowering, some seem to enforce a notion of change as they suggest altering ones appearance increases male attention and feeds a need for approval. These notions create insecurities and a desire to change. Full page cosmetic surgery advertisements in the back of the magazine entice women to purchase cosmetic surgery, and the method of how they do so is investigated in this analysis.

Kaja Drews (foto: Proscientia)

Cosmetic surgery advertisements entice women to seek physical changes through identifying a relevant market and placing advertisements where readers have a felt need to alter their appearance. Physically altering one’s body is portrayed as a culturally acceptable and normal way to go about solving perceived problems, creating a vulnerable market of women that are persuaded to believe cosmetic surgery offers a solution.

Vox Publica presenterer her Thorstvedts egen sammenfatning av arbeidet. Du kan også laste ned essayet i sin helhet (pdf).

Oppsummering

“Utviklingen og mangfoldet i Stavangers gatekunstscene” er en artikkel som tar for seg hvordan Stavanger har blitt en av verdens mest fremtredende byer innenfor gatekunst. Fra gatekunstens urgamle tradisjoner til detaljerte analyser av lokale Stavangerverk; artikkelen gir et overblikk over gatekunstens historie så vel som Stavanger sin spesefikke utvikling, og hvordan disse to aspektene naturlig har påvirket hverandre.

Dette verket av den portugisiske kunstneren “Vhils” ble laget i 2010 i forbindelse med Landmark-prosjektet. (foto: A. Thorstvedt)

Nuart ble startet som et akkompagnement til musikkfestivalen, Numusic. Den nye kunstfestivalen skulle bidra til å løfte Numusic til nye høyder gjennom å supplere musikken med visuell kunst. Videre utviklet Nuart seg til en selvstendig festival med Martyn Reed som sjefskurator. Idag har flere av verdens største gatekunstnere som Vhils, Roa, Dolk, Swoon og Nick Walker vært i Stavanger for å pryde byen med sine kunstverk. Dette har ført til at Stavanger, i en artikkel i The Guardian, ble nevnt som en av verdens fem beste byer å besøke for å se gatekunst.

Alexander Thorstvedt (foto: Proscientia)

Oppgaven drøfter det klassiske spørsmålet om det ondes problem. Kandidaten reiser spørsmålet om hvor skillelinjene går mellom det gode og det onde, både på det individuelle og kollektive nivå, og i hvilken grad det onde er essensielt eller situasjonsbestemt. Emnet er vanskelig, men kandidaten gjør gode forsøk på å definere hva ondskap er. Kandidaten utelukker teologiske forklaringer på det onde, men legger vekten på at grunnlaget er å finne i kombinasjoner av både sosiale og biologiske årsaker. Kandidaten konkluderer med at den enkelte har et potensial til å gjøre både gode og onde handlinger, og at situasjonen som omgir handlingene har stor betydning. Kandidaten har satt seg godt inn i faglitteraturen knyttet til emnet, og hun har en fyldig litteraturliste. Argumentene i analysen er framført på en stringent og logisk måte på grunnlag ev en rekke veldokumenterte studier, slik som Milgram-prosjektet og Stanford Prison-eksperimentet. Drøftingen av det onde i kollektiv forstand er den sterkeste delen av oppgaven. Kan det å utføre ordre fra autoriteter frata den enkelte ansvar for onde handlinger som blir til innenfor et sosialt system? Dette er en av de mange aspektene som bl.a. Nürnberg-prosessene og senere den internasjonale domstolen for krigsforbrytelser har måttet ta stilling til. Oppgaven har sin styrke spesielt i formidlingsaspektet. Den er godt disponert og formidler på en stringent måte et vanskelig tema. Arbeidet belønnes med 1. pris i ungdomskonkurransen Fritt Ord 2011.

Som i fjor stakk jenter av med alle prisene. Andrepremien gikk til Hanne Katinka Halvorsen, Pallavi Puri, Oda Børeng, Vartika Sarna og Belma Focak fra Oslo Katedralskole for et arbeid om Motebladet Det Nye. Om dette sier juryen:

Det framlagte arbeidet er en gruppeoppgave som tar for seg utviklingen av bladet ”Det Nye” i årene fra 1960 til 2008. Arbeidet er basert på en innholdsanalyse av fem utvalgte eksemplarer av bladet fra hvert sitt tiår (1960, 1973, 1984, 1996 og 2008). Gruppen har hatt som målsetning å analysere hvordan kvinnerollen har utviklet seg i bladets spalter i løpet av femti år. I fremstillingen av resultatene har gruppen valgt en kreativ løsning hvor rapporten framstår som et ukeblad og hvor de ulike elementene gjenspeiler innholdsanalysen. Gruppen har tatt for seg de ulike genrene som ukebladet har formidlet, og ser på hvordan disse har endret seg gjennom årene. De gir en informert og kunnskapsrik oversikt over særtrekk ved det enkelte ti-året i den perioden de dekker. Metodisk fremstår arbeidet som svært godt organisert, og resultatene bidrar til ny innsikt i den delen av ukebladbransjen som har ungdommer og unge jenter som målgrupper. Analysen gir ikke bare en forståelse av hvordan kvinnerollen utviklet seg gjennom 50 år, men viser også hvordan representasjonen og ulike sider ved ungdomskulturen endret seg i perioden. Interessant er det også hvordan gruppen har lagt vekt på å fremstille hvordan endringen i språket, fra det formelle til det uformelle, kan gjenfinnes i ukebladets spalter. Arbeidet fremstår som et spennende og vel utført forskningsarbeid som belønnes med 2. pris i ungdomskonkurransen Fritt Ord 2011.

Tredjepremien ble tildelt Tala Katarina Ram fra International School of Stavanger for et arbeid med tittelen “How do the speeches of Shoghi Effendi, Barack Obama, and Oprah Winfrey inspire hope through the creative use of rhetoric?”. Juryens begrunnelse:

Oppgavens tema er retorikk – et emne som passer godt for Fritt Ord-konkurransen. Analysen tar for seg talene til Shoghi Effendi, Barack Obama og Oprah Winfrey, med spesiell vekt på hvordan retorikken benyttes til å inspirere folk i forsamlingslokalene. Kandidaten beskriver det typiske ved innholdet i talene til de tre talerne, typisk for en spirituell leder, politisk leder og en samfunnsorientert taler. Kandidaten konkluderer at felles for de tre talerne er virkemidler som er ment å skape håp hos tilhørerne. Analysen går lenger og dypere enn de vanlige logos, pathos og ethos-analysene og er av høy kvalitet. Språkføringen er sikker og teksten er satt opp med kildehenvisninger i løpende fotnoter. Innholdet er overbevisende og juryen har konkludert med at arbeidet skal belønnes med en 3. pris i ungdomskonkurransen Fritt Ord 2011.

Førsteprisen er på 10.000 kroner, 2. prisen 7.000 kroner, mens 3. prisvinneren får 5.000 kroner. I tillegg blir alle tre vinnere invitert på reise til Strasbourg med besøk i Europaparlamentet og Menneskerettighetsdomstolen.

I juryen satt forsker Eldrid Mageli, Historisk institutt, Universitetet i Oslo, cand. philol. Ingrid Haug, Institutt for britiske og amerikanske studier, Universitetet i Oslo, førstelektor Ellen K. Henriksen, Fysisk institutt, Univ. i Oslo, forsker og doktor i medievitenskap Henrik Bastiansen, Høgskolen i Volda, og professor Trond Schumacher (leder), Biologisk institutt, Universitetet i Oslo. Juryen har også pekt ut prisvinnerne i de øvrige konkurransene for unge forskere.

Summary

Evil comes in many shapes and forms. Whether it is dictators responsible for horrible genocides, prison guards in Abu Ghraib, or two young, English boys brutally murdering the two-year-old James Bulger. When exposed to such evil, we are shocked and sickened, but perhaps most of all, fascinated. How is it possible for people to go through with these atrocities? We might then distance ourselves from the evildoers, and claim that we could never act in such a way. But is it only the sociopaths and the «bad apples» that commit evil deeds? Are they only the exceptions, and not the majority? Or is everyone capable of carrying out evil deeds?

Anna Rømcke Høiseth (foto: Konkurransen Unge Forskere)

I split the rest of the essay into two parts: individual evil and collective evil. Each section had a statement which I assessed. These were: “People are essentially good or evil” and “People are situationally evil”. In the first part I examined serial killers and sociopaths, and their reasons for committing evil deeds. Two of the main reasons were lack of empathy, and the feeling that social norms do not apply to them. Furthermore, their evil fell into the categories of idealistic and ignorant evil. To discuss the statement “People are essentially good or evil” further, I turned to the philosophies of Kant, Augustin and Rousseau. My conclusion with regard to the first statement was that people are not essentially good or evil, but that some are more likely to commit evil deeds because of their genes and upbringing.

In the next part I discussed the statement “People are situationally evil”. Here I looked at the Milgram Experiment, the Stanford Prison Experiment, the events that took place in Abu Ghraib and the Rwandan genocide. All these cases are examples of how ordinary people can become perpetrators, if placed in the right situation. People will more easily follow social norms than breach them, even when the norms of a society or a social group are evil. The threshold for breaching these norms is so high that few have the courage to become deviants. Another cause is the creation of a generalized image of the enemy, which leads to seeing other people as group instead of individuals. Through the process of dehumanization, evil deeds are more easily committed.

My conclusion is that of the two statements above, the latter is the most valid. I think almost anyone can commit evil deeds, even though some might be more likely to do so. Another conclusion I have I arrived at — while working on this essay — is that evil is a dangerous term and must be used with caution. By branding “the others” as evil we name ourselves “the protectors of good”. If we do not realize that we have the capacity to commit evil deeds, we cannot be prepared to protect ourselves from powerful situational and systemic forces. Also, we must try our best to understand the perpetrators, and immediately naming them evil is not at all wise.

Furthermore, we must be prepared in some situations to become deviants, for the right thing may be to breach the norms of a society or group.

Oppsummering

Vi er en gruppe jenter som går sisteåret på Oslo Katedralskole. I løpet av høsten 2010 skrev vi en fordypningsoppgave som omhandlet motebladet Det Nye. Vi fokuserte på fem utgaver av bladet; nr. 42, utgitt 1960, nr. 26, utgitt 1973, nr. 26, utgitt 1984, nr. 4, utgitt 1996 og nr. 8, utgitt 2008. For å gi oppgaven en kreativ vri, bestemte vi oss for å forme den layoutmessig som et moteblad.

Årsaken til at vi valgte nettopp Det Nye var at det var det første bladet i Norge som fokuserte på ungdommen. Ved å analysere bladet håpet vi på å få et innblikk i hvordan ungdommens hverdag var på siste halvdel av 1900-tallet, samt se hvordan bladet endret seg i takt med samfunnet. Vi måtte velge en vinkling på oppgaven, og valgte derfor følgende problemstilling: analysere Det Nye gjennom 50 år, samt se på hvordan kvinnens rolle kommer frem i bladene.

For å svare på problemstillingen så vi på de ulike sjangrene vi fant i bladet, og tok for oss hvilke endringer som har skjedd i løpet av årene. Sjangrene var mange, men blant annet så vi på reklamer, reportasjer, intervjuer, betroelser og leserinnlegg. I tillegg så vi på utviklingen innenfor layout, forside, målgruppe, salgstriks og språk. Sist, men ikke minst, så vi på hvordan kvinnerollen blir gjenspeilet i bladene, og hvordan den har endret seg.

Vinnerne av andrepremien samlet (foto: Konkurransen Unge Forskere)

Kvinnerollen var viktig for fordypningsoppgaven. I 1960 ble kvinnen fremstilt som en hjemmeværende mor med mann og barn. Likevel så det ut som om ungdommen begynte å engasjere seg mer og mer i likestillingsdebatten. På 70-tallet så vi at kvinnen godt kunne være en av guttene. Neste tiår var resultatene av likestillingskampen svært tydelige, med blant annet et fast innlegg av en kvinnelig lege, samt de økende utdanningsmulighetene for begge kjønn. På 90-tallet ble kvinnen portrettert som en arbeidende husmor. Hun skulle prioritere arbeid på lik linje som mann og barn. På 00-tallet var kvinnen en ”superwoman”. Hun skulle være naturlig, pen, trent og flink med både arbeid, mann og barn.

Summary

This essay investigates how the speeches of Shoghi Effendi, Barack Obama, and Oprah Winfrey inspire hope through the creative use of rhetoric.

In a world where there are countless tragedies, it is difficult to maintain hope. All around us we can see destruction and violence, be it in the animosities of life, or in humankind itself. With such an attitudinal climate, there might be reason to allow for the most grievous of emotions: Despair. As a counterpart to hope, despair saps the very motivation that hope inspires, making our attitude apathetic and our outlook that much more tragic. It is not surprising, then, that the world leaders of this day and age look to Hope for the way forward. For as the peoples of the world tether at the edge of despair, it is to the inspirational leaders in various roles they turn to seek hope and combat their despair.

Tala Katarina Ram vant tredjepremien i Fritt Ord-konkurransen (foto: Konkurransen Unge Forskere)

In this way, the essay concludes that the language and rhetoric is used by Shoghi Effendi, Barack Obama, and Oprah Winfrey to convey the importance and value of maintaining hope, and stimulating a vision of the future which is maintained along with the motivation to actually work for a brighter future.

Konklusjon — hva byggesteinene består av

Alle spørsmåla mine kan nok oppsummeres i dette ene: hva er det seriene har som byggesteiner, er det feelgood eller er tyngden større? Altså, ønsker seriene kun å underholde og glede, eller finnes det et ønske om å ytre en mening også? Eller, sagt på en tredje måte: er seriene ofre for selvsensuren?

”Jul i Svingen” gjenspeiler et samfunn så idyllisk at det gir inntrykk av å være nærmest perfekt. Integreringa er fullkommen, fremmedfølelsen ovenfor andre og nye kulturer er overvunnet og ikke lenger tilstedet, likestilling er stort sett tilfellet. Ingen er dypt uenige. For alle store problemstillinger er ferdigløste, og det som gjenstår er koselige temaer som omhandler vennskap og det å våge, saker som alle kan si seg enige i. Serien hopper over problemstillingene, for kosens skyld. Det er feel-good i lange baner.

Forholdet til den kristne jula sklir rett inn i denne holdninga; det er bedre å unngå et problem enn å ta det opp, det er bedre å slenge ut ymse meninger enn å etablere enn ideologi.

”Jul i Blåfjell” har et mer aktivt forhold til problemstillingene sine. Fremmedfrykten overvinnes og det konservative levesettet deres forandres. Også med tanke på kristendommen og julebudskapet har serien et mer aktivt forhold enn den ”Jul i Svingen har”. For kristendommen, i form av allmennreligiøsiteten, er til stede i Bygda, noe den ikke er i Svingen. Serien etablerer også bedre en ideologi, men ideologien innebærer ikke den nye jula og hva den måtte innebære. Ideologien er prega av blånissene og deres dypøkologi.

Begge seriene er prega av myke kanter; ingen har et stort ønske om å provosere eller ytre sine meninger, men spiller på en koselighet og det å dyrke fram glede.

Informasjonsfrihet — mottakelsesfrihet

Finnes det informasjonsfrihet i Tsjetsjenia og er denne informasjonen autentisk? Har sivilbefolkningen og journalistene tilgang på den informasjonen de ønsker? Står de fritt til både å passivt motta informasjon, samtidig som de aktivt har muligheten til å søke, oppbevare og bearbeide informasjon? Er det offentlige rom utbygd med kanaler og institusjoner som fremmer en åpen og opplyst samtale?

Anna Poltikovskaja intervjuet en rekke mennesker. Under er et utdrag fra ”En reise i Helvete”. Jenta i dette utdraget flyktet fra Groznyj under en bombing av byen. Hun satte kursen mot byen Znamenskoje, da hun hadde hørt at man ble tatt vare på der.

- Jeg heter Dina Salikhova. Jeg er 18 år gammel. (…) Den unge piken lider av en form for sløvhet og ligner en stenblokk, selv når hun svarer på spørsmålene mine. (…) Ansiktet hennes er like blekt som den gipsen man lager byster av. Øynene stirrer stivt på gjerdet, blikket er tomt og fraværende.
— Jeg kom fra Groznyj til fots, gjennom kløften. Vi gikk på lykke og fromme. Vi trodde aldri vi skulle komme frem noe sted. I Groznyj skyter de uten stans… Hvis folk ikke klarer å komme seg unna bombene, blir de drept. (…) Familien vår bestemte seg for å dra.
(…) Hva tilbyr den lille byen Znamenskoje i dag til disse skitne, utsultede menneskene som
har lidd så mye? (…)
Svaret er enkelt: Znamenskoje tilbyr ingenting.
Hvor er legen som står klar til å ta seg av Dina Salikhova?
Det er ingen lege.
Hvor er sengen som kunne motta Dina Salikhova?
Det er ingen seng.
Hvor er tallerkenen med varm suppe som Dina Salikhova skulle få fra Den russiske
føderasjonen?
Ingen suppe heller.

Mange tsjetsjenere får ikke tilgang til den informasjonen de trenger for å overleve. Dina, som trodde hun rømte til et sted hvor hun ville bli tatt vare på, var feilaktig informert. Nettopp dette opplever mange tsjetsjenere. De opplever at den informasjonen de får, ikke er autentisk.

Et av hovedproblemene er at staten tar kontroll over den frie pressen, i form av oppkjøp av aviser og TV-stasjoner. I 2009 reiste Reporters Without Borders til Tsjetsjenia, der de blant annet møtte president Ramzan Kadyrovs pressekontor. De forteller at Tsjetsjenia har fem aviser, fire magasiner og fem distriktsaviser. I tillegg har de to lokale TV-stasjoner som dekker hele det tsjetsjenske området. Videre skal også hvert distrikt ha sin egen TV- og radiostasjon. Pressekontoret forteller at også russisk media distribueres i Tsjetsjenia. De største nasjonale TV-kanalene kan ses i Tsjetsjenia (riktignok med spesiell tilgang til satellitt) og disse skal være tilgjengelige uten restriksjoner. Pressekontorets talsmann legger til at ”Så lenge det er forespørsel, vil avisene være der.” Reporters Without Borders forteller at de fant noen av disse avisene på flyplassen, men de klarte ikke å bekrefte om de var i salg i andre deler av landet.

Pressekontoret forklarte at det er stor tilgang på informasjon, i form av både aviser og TV. Etter intervjuet med pressekontoret møtte Reporters Without Borders en mann ved navn Khozhbaudi Borkhazhyev. Han var redaktør for avisen ”Gums” og president i ”Unionen for tsjetsjenske journalister”. Borkhazhyev fortalte at nesten all pressen er finansiert av staten, ettersom krigen og dårlig økonomi tok knekken på de uavhengige avisene. Det er altså stor tilgang på aviser og TV, men svært få av disse er uavhengige. Derfor sporer Reporters Without Borders opp en mann ved navn Lyoma Turpalov. Han er redaktør for den uavhengige avisen ”GroznenskiyRabochiy” og forteller gladelig;

Som i ethvert politisk system, må du la være å formidle heftig kritikk for å unngå å bli straffet (…) Før var det to uavhengige aviser i tillegg til denne, men de har ikke vært publisert på over ett år.

Vi kan altså konkludere med at det finnes svært få uavhengige medier i Tsjetsjenia. Dermed er det enkelt for staten å kontrollere informasjonen som formidles. Når uavhengige aviser, som russiske ”Novaja Gazeta”, trykker kritiske artikler og rapporterer fra konflikten i Tsjetsjenia, vekker dette oppsikt. Igjen er det tydelig at ytringsfriheten er preget av sensur og kontroll.

Som vi ser, er ikke forklaringene til de to mennene og det tsjetsjenske pressekontoret sammenfallende. Pressekontoret sier at det er god tilgang på informasjon, mens Turpalov mener at det er vanskelig å få tilgang på informasjon. Anna Politkovskaja reiste rundt og samlet informasjon. Hun skrev om det hun så og hørte, om det folket fortalte henne. Allikevel forteller hun og mange andre journalister at det ikke er lett å hente denne informasjonen.

Naturlig er det også at når det er vanskelig å få tilgang på den autentiske informasjonen, er det også vanskelig å få innsyn i informasjon man søker. Som en følge av dårlig infrastruktur samt sensur og kontroll av media, blir det vanskelig for den gjennomsnittlige tsjetsjener å få tilgang til den informasjonen han måtte ønske.

Det har også vist seg å være vanskelig for internasjonale organisasjoner å få tilgang til de dokumentene de måtte ønske. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som en rekke tsjetsjenske og russiske enkeltpersoner har oppsøkt for å prøve sine saker, har til tider opplevd det som svært vanskelig å hente ut informasjon. I 83 forskjellige saker har Den europeiske menneskerettighetsomstolen holdt Russland ansvarlig for brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Problemet er at i mange av disse sakene har ikke Russland gitt tilgang til nødvendig informasjon. De russiske myndighetene sier selv at de i mange tilfeller gir tilgang til informasjonen som retten spør etter. Allikevel påpeker de at det i mange saker ikke er mulig å gjøre dette og henviser til Artikkel 161 i ”The Russian Code of Criminal Procedure”. Denne artikkelen gjør det legalt å holde tilbake informasjon for å beskytte de forskjellige partene i saken. Hva forteller dette oss? Jo, disse eksemplene viser at Russland setter nasjonale lover over internasjonal lov når det passer dem. I realiteten holder de tilbake den informasjonen de ønsker, selv overfor en så mektig organisasjon som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Under ytringsfriheten ligger det også et krav om infrastruktur. Myndighetene skal gjøre det mulig å samle inn den informasjonen man måtte ønske, både for journalister og sivilbefolkningen. Dermed er det viktig at det er tilgang til områdene hvor informasjonen befinner seg. I en rapport fra 200426 skriver den internasjonale Helsingforskomiteen for menneskerettigheter at det er vanskelig for journalister utenfra å komme inn i landet. Dette kan Human Rights Watch bekrefte, da de i 2003 ble nektet offentlig tilgang til Tsjetsjenia for tiende gang. De få journalistene som reiser til Tsjetsjenia, drar sammen med det russiske militæret og får ikke lov til å oppsøke de kildene de måtte ønske.

Conclusion

The conclusion is that although there are some significant differences, The Daily Mail and The Daily Telegraph deal with the issue global climate change rather similarly, and that both are rather sceptical.

The Telegraph’s coverage seems more sceptical towards the existence of climate change than the Mail’s, although it is the case for both that the proportion of sceptical articles is larger than the proportion of scientists that are so. This must be seen in connection both with target group and political allegiance. The Telegraph has an enquiring approach, supposedly because that is the way it wishes to sell itself. The Mail’s tendency to exaggerate may also partly be explained with the newspaper’s general journalism.

Both newspapers take the individual British citizen’s point of view in matters like tax increases, because this is coherent with the reader’s opinions and interests. However, this is to a greater extent the case in the Mail than in the Telegraph, possibly due to different target groups and newspaper categories. Another significant observation is that especially the Mail focuses largely on celebrities, presumably due to news values, the newspaper category and, to a certain extent, cultural aspects.

These findings have been shown likely to be the result of conscious journalism and intentional editorial decisions. Since the essay only considers two newspapers over a limited time-period, generalizing the findings to apply to all conservative broadsheet and tabloid newspapers is inappropriate. Nevertheless, the investigation serves as an indicator of British newspapers’ coverage of climate change.