Unge Høyre var ikke et opplagt valg for min del. Jeg var ikke enig i alle standpunktene, men lot meg overbevise av det stoltenbergske etos om at man må finne det partiet man er minst uenig med. En av de tingene som overrasket positivt var den korte veien fra innmelding til innflytelse — gjennom deltakelse i formelle besluttende fora, samt deltakelse i råd og utvalg hvor politiske spørsmål ble drøftet. Men enda viktigere; bidrag fra ungdommen ble så vel oppmuntret til som tatt til etterretning. Som ungdomspolitisk aktiv er veien til å påvirke politikken kort — kortere enn mange tror. Enten gjennom å være folkevalgt eller rådgiver for utøvende politikk; det er ikke tilfeldig at rådgiverne i byrådet i Bergen befinner seg i 20-årene. Valgkampmedarbeiderne til Bergen Høyre er enda yngre.

Ungdomspolitisk innflytelse fungerer heldigvis på lignende vis i andre partier, eksempelvis AUF. Ønske om å påvirke, delta i sosiale fellesskap, samt få med seg nyttige erfaringer, tror jeg er en fellesnevner på tvers av partipolitiske skiller. Jeg tror også opplevelsen av å bli tatt på alvor og få reell innflytelse er en felles erfaring i det politiske miljøet. Hvis du spør Erna Solberg eller Jens Stoltenberg, er jeg sikker på at de vil fremheve (og virkelig mene det) betydningen av ungdomsorganisasjonenes arbeid i den politiske hverdagen generelt og valgkampen spesielt.

Eirik Løkke: Få angrer på å bli med i et ungdomsparti.

Fare for klasseskille

Å rekruttere nye medlemmer er åpenbart noe av (om ikke DET) viktigste et ungdomspolitisk parti driver med. Rekrutteringen etter 22. juli har skutt i været. Det er for så vidt ikke overraskende, all den tid de grufulle hendelsene har gjort klisjeer om demokrati og deltakelse til spørsmål om liv og død. Faktum er at de unge AUF-erne ble henrettet utelukkende fordi de var politisk aktive — at så mange ungdommer velger å svare på angrepet med å bli nettopp aktive i et politisk ungdomsparti, er svært oppløftende. Kan hende man når ungdom som ikke har vært spesielt politisk interessert og som etter 22. juli ser betydningen av å engasjere seg, men jeg mistenker at en vesentlig andel av de nyinnmeldte er over gjennomsnittet politisk interessert. For dem er Utøya blitt beveggrunn for å melde seg inn. Intet galt i det, snarere tvert imot, men det kan naturligvis være en fare for økt klasseskille mellom aktiv og inaktiv ungdom, som fort kan bli samfunnsmessig uheldig.

Her har naturligvis ungdomspartiene en stor utfordring i form av å vekke politisk interesse og påfølgende kunne levere et interessant tilbud. Bruken av nettet og sosiale medier kan nok i noen grad fungere som et godt verktøy for å legge forholdene til rette for rekruttering og deltakelse, men vil neppe løse de underliggende utfordringer med hensyn til å vekke politisk interesse. Det har sannsynligvis mer med politikkens form og budskap å gjøre.

Broilerkritikken treffer ikke

Hvorvidt skoledebattene fungerer som en katalysator for politisk interesse er høyst diskutabelt. Beskyldningene om at formatet minner mer om sirkus enn god debatt, er valgårvisse gjengangere. Som debattant ved flere anledninger er jeg lite imponert over kritikken. Polemikk nær det useriøse er sannsynligvis mer mobiliserende enn rolig samtale, hvor det knapt er mulig å finne forskjeller. Min entydige erfaring fra skolevalgkampene er at elevene er smartere enn hva mange av kritikerne tror, og har man lite å fare med av substans, blir man lett avslørt. I tillegg er det skolene og elevene som setter premissene for debatten, kritikken av formatet burde i så måte rettes til disse og ikke ungdomspolitikerne. I år er skoledebattene av åpenbare grunner erstattet med såkalte valgtorg. Hvordan dette vil slå ut vites ikke, men til stortingsvalget i 2013 bør skoledebattene tilbake på plakaten.

En ting som har irritert meg mer enn kritikk av skoledebatter er den såkalte broilerkritikken, som går ut på å mistro unge menneskers motivasjon for å ta på seg verv og ansvar. Jo visst har du eksempler på personer som er mer opptatt av egen karriere, men i de fleste tilfeller er motivasjonen genuint engasjement, hvor et ønske om å påvirke politikken er det mest sentrale. Jeg tror slik kritikk kommer til å bli nedtonet etter terrorangrepet, faktisk tror jeg respekten for politikere, særlig de frivillige, kommer til å øke som følge av angrepet 22. juli. Forhåpentligvis vil det også kunne lede til økt deltakelse blant et bredere spekter av norsk ungdom.

Det er selvfølgelig flere måter å være aktiv på enn gjennom ungdomspolitiske partier, men utbytte sosialt og politisk gjør at de færreste av oss som har vært aktive angrer på beslutningen. Man får venner og kontakter på tvers av partigrensene, man får et solid fundament som er uvurderlig i en kunnskapsbasert økonomi. Sist, men ikke minst — man får muligheten til å realisere engasjement i et sosialt fellesskap, hvilket er noe av det mest menneskelige jeg kan tenke meg. Det er mange fordeler og få ulemper knyttet til det å være politisk aktiv. Mitt inntrykk — og min erfaring — er at partiene legger forholdene til rette. Så er det opp til den enkelte å benytte muligheten!

Vi starter med å stille noen spørsmål til Frode Berglund. Han er forsker ved Statistisk sentralbyrå, og har tidligere vært tilknyttet Institutt for samfunnsforskning og Norsk institutt for by- og regionforskning. Hans akademiske arbeid finner du her.

VP: Er ungdom like engasjert i politikken i dag som for eksempel for en generasjon siden? Og på hvilken måte er ungdom annerledes interessert i politikk enn voksne?

FB: Det er vanskelig å svare på, men hvis du ser på valgdeltakelse, så har ungdom siden 70-tallet i mindre grad enn voksne brukt stemmeretten sin. Dette henger sammen med utdanningseksplosjonen: Ungdom bruker lengre tid på å utdanne seg, og det tar lengre tid før de etablerer seg. Sosialiseringshypotesen hevder at integrering i samfunnet øker valgdeltakelsen, det vil si at å ha en jobb og være gift teller øker sannsynligheten for at man bruker stemmeretten sin. Når tiden man ikke er etablert strekker ut, kan dette påvirke valgdeltakelsen for de unge.

Politikken var mer kategorisk før, knyttet til yrker eller sosiale grupper. Var man arbeider, så var det forventet at man stemte på Arbeiderpartiet. Var man aktiv i bedehuset, så var det forventet at man stemte på Kristelig Folkeparti. Mange fulgte da også disse føringene. I dag er ikke politiske preferanser knyttet til sosiale grupperinger i like stor grad, og derfor blir det lettere å engasjere seg i enkeltsaker. Man er lengre på leiting etter ”sitt” parti enn man var før.

Men generelt politisk engasjert er de fremdeles, også i dag. Ungdom er gjerne mer opptatt av ideologi og prinsipielle spørsmål enn andre aldersgrupper. De ønsker å diskutere de store spørsmålene, og engasjerer seg i debatter á la kapitalisme vs. sosialisme, miljø og klima, og andre overordnete spørsmål. Vi så i 1989 at valgdeltakelsen var ganske sterk blant unge, for da var miljø høyt oppe på agendaen. Detaljpolitikk som budsjettforhandlinger og liknende er ikke like interessant.

Ungdom er også i høyere grad engasjert i demonstrasjoner og andre aksjonspregede ytringsformer. Denne typen aktiviteter dabber av etter man har fylt 30.

VP: Hvordan skal partiene sikre rekruttering av fremtidens politikere?

FB: Det finnes et segment blant unge som er svært interessert i politikk, og som tidlig gjør seg bemerket i partiorganisasjonene. Dette segmentet er ganske stort, og det finnes mye talent der. Utfordringen kan være å få med seg de andre ungdommene, slik at det ikke blir for stort skille mellom de som er og ikke er interessert i politikk.

Lokalpolitikken er fremdeles den viktigste rekrutteringsarenaen, og det er også der ungdom kommer inn. Andelen ungdom i kommunestyrene er egentlig akseptabel. De kommer dit enten ved å markere seg i partiet, eller de blir lagt merke til i nærmiljøet og rekruttert av et politisk parti. De voksne kan av og til ha en nedlatende holdning til de unge, fordi de kan oppfattes som broilere uten livserfaring utenfor politikken. Det kan virke som at noen er mer interessert i å vise dem frem enn å høre på hva de sier. Men hvor mye livserfaring kan man forvente at ungdom skal ha?

VP: Tror du terrorhendelsene i Norge i år påvirker ungdommens politiske engasjement på lang sikt? I så fall, hvordan?

FB:Det er vanskelig å si noe om den langsiktige effekten, men grunnen til at mange melder seg inn nå er at demokratiet oppleves som truet. Dette er en ideologisk konflikt som ungdom kan engasjere seg i, og som er verdt å kjempe for. Det har nok foregått en vekkelse blant ungdom, og hvis de nyrekrutterte blir tatt godt vare på kan man potensielt skape et vedvarende engasjement.

VP: Bør 16-åringer ha stemmerett?

FB: Tja. Ett argument for å ha 16 år som nedre grense er at førstegangsvelgerne da har en fellesarena hvor man kan diskutere og lære om politikk og politisk engasjement, nemlig skolen. Man kommer tidligere i gang med politiseringen. Når man er 18 år har man ikke samme arenaen, og en del stemmer faller kanskje fra på grunn av det.

Et annet argument for stemmerett til 16-åringer er at valgdeltakelsen øker for hvert valg man har hatt mulighet til å stemme. Det er altså ikke nødvendigvis alderen i seg selv som påvirker valgdeltakelsen, men hvor lenge man har hatt rett til å delta i politiske prosesser. Gir man dette ansvaret tidligere, så modnes også borgerne tidligere.