Det såkalte Aune-utvalget har nylig lagt fram en rekke forslag om styring og ledelse. Tjora spør heller: Hva kan vi gjøre for å styrke fagfellesskapet i en tid preget av New Public Management? Har ikke akademikerne evne til selv å bestemme hva som er relevant kunnskap? Hvordan bør universitetene organiseres for å støtte, ikke styre, det akademiske arbeid og det kollegiale fellesskapet?

Ansvarlig for podcast: Ingjald Pilskog

Regjeringen la i juli fram mandatet for en “mulighetsstudie” om tilknytningsformer for universiteter og høyskoler. Foretaksmodellen er et av alternativene som skal vurderes.

Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Innlandet, innledet om dette temaet på et møte i Forum for vitenskap og demokrati i Bergen 30. august 2018.
Ordstyrer: Ingjald Pilskog.

Introduction: New demands on universities

The United Kingdom has in recent years imposed a series of new demands on universities under the ‘accountability’ heading, and this lecture examines the character of these demands and warns of some of the damaging or counter-productive effects which can be produced when such measures take a misconceived managerialist form.

Stefan Collini is Professor Emeritus of Intellectual History and English Literature at Cambridge University. His recent books include Absent Minds: Intellectuals in Britain (2006); Common Reading: Critics, Historians, Publics (2008); and Common Writing: Essays on Literary Culture and Public Debate (2016).

Professor Stefan Collini. (Photo: University of Cambridge)

In recent years he has also been an influential voice in debates over the character of higher education, notably with What Are Universities For? (2012) and Speaking of Universities (2017).

He is a Fellow of the British Academy and of the Royal Historical Society, and a frequent contributor to The London Review of Books, The Times Literary Supplement, The Guardian, The Nation, and other periodicals.

Dette er podkastversjonen av et foredrag i Forum for vitenskap og demokrati ved Universitetet i Bergen. Foredraget ble holdt av Stefan Collini 6. april 2017 i Egget, Studentsenteret i Bergen. Foredraget og introduksjonen er på engelsk.

Podcasten er produsert av Ingjald Pilskog, postdoktor ved Uni Research Klima. Ansvarlig for forelesningen er Anders Johansen ved Institutt for informasjons- og medievitenskap.

I juni var det 37 år siden jeg fikk diplom på at jeg hadde høyere embetseksamen, med historie hovedfag, fra Nygårdshøyden – eller Leninhøyden, som det het da vi* to var 30 kilo lettere og mindre grå i håret (*henvendt til konst. universitetsdirektør Kjell Bernstrøm, som introduserte Steinfeld, red.anm.).

I dag kom jeg tilbake etter 37 år for å fortelle dere hvor viktig Universitetet i Bergen var for mitt liv – 19 av dem tilbrakte jeg i Moskva. Refleksjonen min har jeg kalt «Universitet mot uniform». Det er nok en litt populistisk overskrift, med tanke på de tider vi lever i. Men vårt bysbarn – rett nok født i Kristiansund – Arnulf Øverland, hadde jo dette å si om uniformen: Det er idiotens mulighet til å bli gud. Jeg drev det, i likhet med Hitler, bare til korporal i Garden, bare for å ha nevnt det.

Hva ga mitt alma mater, Universitetet i Bergen, meg? Jeg ville aldri klart de utfordringene, analytisk, som jeg stod overfor på østfronten uten den bagasjen jeg fikk med meg fra Universitetet i Bergen. Jeg skal bare nevne ett veldig kort eksempel. Jeg var 30 år da russerne ruste sine panservogner i polakkenes bakgård i 1981, måneden var desember, og jeg var i hvert fall den eneste i norsk presse som hadde bagasje nok til å si: Sovjetunionen kommer ikke til å invadere Polen. Uten den historiske kunnskap som mine lærere ved Historisk institutt ved Universitetet i Bergen hadde utstyrt meg med, hadde jeg aldri turt å ta et slikt analytisk svalestup.

Jeg har én gang tidligere fått den æren å åpne studieåret her ved Universitetet i Bergen, og det var i 2000. Da stod vi midt i en krise om Kosovo; en veritabel menneskelig og humanitær krise midt i vårt eget kontinent. Fokus i dag er russisk tyranni mot ukrainske drømmer om et demokrati.

Det liberale universitetet vil alltid stenges av diktatur. Også norske universiteter levde med denne tunge skjebnen. Bolverket for den frie tanke var noe av det tyske okkupanter, mest grundig, forseglet under fem tunge år. Vi så det igjen i Paris i 1968. Igjen var det studentene som hadde den fribårne kraft å si det som H.C. Andersen skrev i et eventyr som ville fått Nobelprisen i litteratur, dersom den prisen hadde eksistert den gangen, nemlig eventyret om keiserens nye klær. Det er alltid studentene som sier at keiseren er naken, når alle andre holder kjeft om det! Dette så vi også under tumultene i USA, og vi så det på – for meg en uforglemmelig stund – Den himmelske freds plass i Peking i 1989. Igjen, i Midtens rike, var det studentene, for første gang i tusen års historie, som reiste hodet mot tyranniet.

Dagens krise mellom Russland og Ukraina er bare én av mange internasjonalt, men den angår oss mer fordi den er så nær. I hovedregelen er dette en deprimerende øvelse, fordi 24 år etter at den totalitære supermakt, Sovjetunionen, ble nedlagt og sendt til historiens søppeldynge, er det igjen maktutøvelse basert på hevede bajonetter, av menn med epåletter, som står som garantist for tyranni midt i Europa. Vi opplever i dag i dette dramaet i Sentral-Europa den siste dekolonialisering i Europa. For 50–55 år siden opplevde vi det samme i Nord-Afrika. Da var det Frankrike som var kjeltringen, nå er det så helt åpenbart Russland. Dét det dreier seg om, er grunnleggende at russerne ønsker å holde en nasjon – på Frankrikes størrelse og folketall – i sin interessesfære, mot normale menneskers vilje i Ukraina.

Det er mange ting å si om det som skjer i Ukraina nå, men de fleste vil nok i hvert fall huske et halvår tilbake, med en invasjon i nattens mulm og mørke, og en anneksjon av halvøyen Krim. Dette er den nye kalde krigen. Og på hvilken måte? Jo, det var motivet, mer enn målet, som var drivkraften i den russiske atferd – som er det alvorligste vi har sett i Europa siden den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956, og den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Da Majdan-regimet tok over Kiev etter blodbadet med 70 drepte – 50 foran mitt TV-kamera – torsdag den 20. februar 2014, fikk panikken klangbunn i Kreml. Kreml var redd for at ukrainerne skulle melde seg inn i NATO. I NATO er det en praksis om ikke å ta inn stater som har territorielle stridigheter og utestående regninger med andre land. Derfor var invasjonen og anneksjonen som metode det viktigste i Putins tankegang, for derigjennom skapte han en territoriell konflikt som ville forhindre Ukraina å gå inn i NATO. Nøyaktig på samme måte gjorde Adolf Hitler det høsten 1938. Han brukte den tyske minoritet i Sudet-området i Tsjekkoslovakia som en femtekolonne før han demonterte staten. Det er harde ord – det er ikke et menneske i Kiev som tviler på at de er sanne.

Det vi også ser i dag er en farlig nasjonalisme i Russland. Det er et speilbilde av et raseri blant russere over at de ikke lengre er et herrefolk i en supermakt som het Sovjetunionen, og som hadde 300 millioner innbyggere. Ukrainas kamp er en logisk fortsettelse av Berlinmurens fall i 1989, og av Sovjetunionens oppløsning i 1991. Vi ser et opprør i sørøst-Ukraina – hvor sågar et passasjerfly fra Malaysia ble skutt ned – og det kan være en god leksjon for naiv norsk diskusjon, for vi nordmenn skal alltid helst holde med opprørerne. Separatisme betyr alltid borgerkrig, historisk hensettes det ikke til diskusjon. Det gjelder Nord-Irland, det gjelder Spania, det gjaldt Nord-Afrika og det gjelder så definitivt Ukraina.

Snart et kvart århundre etter den kalde krigens slutt, oppstår det nå en ny kald krig. Jeg nevnte Ungarn ’56, jeg nevnte Tsjekkoslovakia 1968. Den gangen var det et diktatur i Kreml. Et kommunistisk diktatur og tyranni. I dag er situasjonen mørkere. For Putin har med seg russerne. Han har klart å mobilisere en ny nasjonalisme ved å gi russerne noen å hate – og det er deres største slaviske brødre, ukrainerne, som ble tildelt den rollen. Derfor aktualiserte Arnulf Øverlands dikt mot diktaturet den tittelen jeg startet med:

Du skal ikke gå til ditt kjøpmannskap,
og se hva det bringer av vinning og tap.
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv.

Et annet bysbarn i Bergen, Nordahl Grieg, laget sitt dikt «Til ungdommen»: Ungdom, gå inn i din tid. Jeg er en gammel mann – jeg er 63 år – og er rolig i sjelen. I forlengelsen av rektors ord om at utdannelsen er sjelen mellom to generasjonsskifter: Vi trenger dere, som surstoff. Lykke til på Nygårdshøyden, på Leninhøyden, i auditoriene, og glem aldri den kritiske tanke!

Lykke til!

Ifølge Münch er tysk universitetsverden nå preget av tung maktkonsentrasjon, hvor forskningsmidlene fordeles gjennom kartell-lignende nettverk, og hvor forskningen i konsekvens blir standardisert og lite innovativ.

Sammenlignet med de markante eliteinstitusjonene i land som Storbritannia og USA har det tyske universitetssystemet tradisjonelt vært preget av egalitære idealer. Bakgrunnen for den tyske omleggingen, hvor det nå satses tungt på et lite knippe utvalgte universiteter, er ønsket om å hevde seg i den internasjonale forskningskonkurransen.

Steinar Stjernø, lederen for Stjernø-utvalget som vurderte situasjonen for høyere utdanning i Norge, mener at det er lite som tyder på at Norge er på vei i samme retning.

— Jeg ser denne ideen som død, i alle fall i den kommende stortingsperioden, sier Stjernø til Vox Publica.

Makt fremfor kompetanse?

Richard Münch mener at elitesatsingen i Tyskland får alvorlige forskningsmessige konsekvenser. Aktørene som dominerer forskningen utgjør ifølge Münch et maktfelt og ikke et kompetansefelt, hvor nettverkene antar preg av kartelldannelse. Konsekvensen er at evolusjonen av kunnskap stanser og det Münch kaller for en ”massedød av vitenskapelig kreativitet” inntrer. Hva som videre får betegnelsen fremragende forskning blir et produkt av sosiale prosesser, snarere enn vitenskapelige idealer som kreativitet og originalitet.

— Å være “fremragende” blir en sosial konstruksjon. Konkurransen for å bli hyllet som fremragende er en sosial prosess hvor det viktigste for å lykkes er å besitte mer ressurser enn sine konkurrenter — det være seg arbeidskraft, penger, prestisje og nettverk, sier Münch til Vox Publica.

Eksellent? Bygning ved universitetet i Aachen, et av ni utkårede tyske eliteuniversiteter (foto: euku/Wikimedia Commons, CC: by-sa)

Gjennom analyse av et omfattende statistisk materiale som inkluderer faktorer som produktivitet, sosial, økonomisk og symbolsk kapital, samt status ved ulike institusjoner prøver Münch i sin studie å vise hvordan forestillingen om det akademisk fremragende er et produkt av maktkonsentrasjon.

Ifølge Stjernø er ikke tilsvarende kartell-lignende nettverksdannelser typisk for norske forhold, problemet er snarere begrensede ressurser til grunnforskning.

— Forskningsrådets politikk er at den styrker både konsentrasjonen og samarbeidet mellom fagmiljøer både nasjonalt og mellom norske og internasjonale miljøer, og det er fornuftig. Men det er ikke dekkende å kalle dette kartell. Derimot er det nok slik at noen fagmiljøer og forskere er mer ”in”. Det gjelder på noen områder de som har utmerket seg tidligere og på andre områder de som leverer forskning som svarer til tidsånden eller på de problemstillinger som myndighetene ser. Problemet hos oss er først og fremst at det er for lite penger til fri grunnforskning, sier han.

Akademisk kapitalisme

Ifølge Münch fører elitesatsingen til det han kaller for ”uregulert akademisk kapitalisme”. Han tar samtidig til orde for regulering av konkurransen på universitetsfeltet.

— Uregulert akademisk kapitalisme er en form for kapitalisme hvor konkurransen favoriserer dem som har akkumulert mest kapital – i denne sammenheng for eksempel penger eller prestisje. Noen av aktørene besitter mye av denne kapitalen og konkurransen foregår følgelig ikke på likeverdige premisser, argumenterer Münch.

— Vinnerne gis muligheten til å heve ”monopol-renter” mens taperne blir presset lengre og lengre vekk fra maktsentrum. I akademia fører denne prosessen til en begrensning av potensialet for kunnskapsevolusjon. Derfor bør offentlige myndigheter gå inn og regulere, med hensikt å skape like konkurransemuligheter.

På bakgrunn av innsamlet tallmateriale og statistikk trekker han i sin studie også paralleller mellom den nye typen universitet og tradisjonelle industribedrifter. Mens industribedriftene omformer kunnskap til økonomisk kapital, investerer eliteuniversitetene økonomisk kapital i å produsere kunnskap, som i neste omgang egner seg til å generere ny økonomisk kapital.

Interessant nok melder amerikanske medier nå om store budsjettkutt og økonomiske vanskeligheter for de aller rikeste og eliteorienterte universitetene i USA. Årsaken til de økonomiske problemene for Ivy League-universitetene som Harvard er at de tok for store sjanser i markedene med sine økonomiske fond i perioden før finanskrisen satte inn.

Annen strategi i Norge

Spørsmålet om man burde satse på eliteuniversitet i Norge var på dagsordenen i forkant av Stjernø-utvalgets innstilling i 2007, hvor blant annet forskere som Rune Slagstad og Iver B. Neumann ivret for en satsing på Universitetet i Oslo som eliteinstitusjon. Ifølge Steinar Stjernø ville en satsing på eliteinstitusjoner i Norge vært uklok.

— Mens Tyskland og enkelte andre land i Vest-Europa har skjelet til de amerikanske eliteuniversitetene for å styrke sin rolle i den globale konkurransen, har Norge valgt en annen vei. Her har regjeringen og Forskningsrådet heller satset på å styrke enkelte faglige miljøer gjennom sentre for fremragende forskning. Tildelingen av disse sentraene har vist at alle de tradisjonelle breddeuniversitetene har fagmiljøer som er best på sitt område.

Oslo likevel?

Stjernø påpeker han at hvis ett universitet skulle bli valgt ut, måtte det bli i Oslo.

— Men det er jo ikke best på alle områder, samtidig som det er et masseuniversitet. Å gi UiO en særstatus, blant annet bevilgningsmessig, ville være en lite klok investeringsstrategi, sammenliknet med å styrke de beste nasjonale fagmiljøene der de fins. I tillegg ville det medføre store og kostnadskrevende endringer, fordi UiO måtte endre sitt preg av masseuniversitet. Det er også lite aktuelt fordi det strider mot to grunnleggende trekk ved norsk politisk kultur — egalitetsideologien og den sterke — på godt og vondt — landsdels- og distriktsorienteringa.

Han understreker imidlertid at strategien for sentre for fremragende forskning ikke er uproblematisk.

— Slik den er utformet i dag er ekstrabevilgningene fra Forskningsrådet tidsavgrenset. Etter utløpet av perioden må universitetene enten legge dem ned eller omprioritere ressurser fra andre områder. Det siste kan lett bety utarming på disse områdene.

Høyre + Frp = eliteuniversitet?

Hvem som i dag eventuelt ivrer for en elitesatsning i Norge, tilsvarende den i Tyskland, er imidlertid uklart. Ifølge Stjernø er tilhengerne av eliteuniversitet lite synlige per dags dato.

— Det var nok noen som for noen år siden syslet med slike ideer ved UiO. Men i diskusjonen der og i etterkant av utvalgets innstilling valgte den daværende ledelsen ikke å gå inn for ”eliteuniversitet”, men heller å styrke UiOs posisjon gjennom sterkere intern prioritering. Jeg ser denne ideen som død, i alle fall i den kommende stortingsperioden. Hva som eventuelt kan skje hvis det skulle bli blå-blå regjering, med Høyre og Frp, om fire år, er det ikke lett å spå om.

Ikke svekket konkurransedyktighet

Et av hovedargumentene bak Tysklands satsing på eliteuniversitet var å øke landets posisjon i den internasjonale forskningskonkurransen – blant annet ved bedre sin rangering på den mye omdiskuterte Shanghai-indeksen.

At Norge lar være å satse på eliteuniversitet er ifølge Stjernø ikke en hindring for at Norge skal kunne konkurrere internasjonalt.

— Det er vanskelig å se hvorfor det skulle gjøre det. En satsing på fremragende eller gode fagmiljøer uansett hvilke institusjoner de er en del av vil kunne føre til at disse hevder seg internasjonalt, og det er viktigere for landet enn at akkurat ett eneste universitet gjør det. Igjen: problemet her er ikke eliteuniversitet, men den utilstrekkelige satsingen på grunnforskning og moderne vitenskapelig utstyr.

Tellekantregimet er dypt problematisk på flere vis; det bør ikke utvides, men avvikles så fort som mulig. En av de mest problematiske sidene ved dette systemet, er at det setter et skarpt og entydig skille mellom vitenskap og andre former for kunnskap – og sorterer dem i forskjellige kanaler. På den ene siden vitenskapelig publisering, på den andre siden – og med tette skott imellom – popularisering og andre former for formidling. En vitenskapelig artikkel må nå publiseres i et vitenskapelig tidsskrift, helst internasjonalt, ellers er den ikke vitenskapelig lenger. Men slike tidsskrifter blir bare lest av en ørliten krets. Ikke engang våre nærmeste kolleger vil uten videre snuble over artikkelen vår der. For andre er den nærmest fullstendig utilgjengelig. Utenom de innviddes krets er det ingen som har hørt om disse tidsskriftene engang. Å kreve at publiseringskanalen skal være ”vitenskapelig”, er å bryte forbindelsen mellom vitenskapen og den politiske og kulturelle offentligheten. Hvordan skal arbeidet vårt da gi mening og være til nytte?

I naturvitenskapelig sammenheng er det ikke vanskelig å se. Etter hvert som forskningsresultatene blir klarert i de ledende spesialtidsskriftene, samles det opp en type faktisk kunnskap som eksperter av ulike slag kan finne anvendelse for: En ny medisinsk undersøkelse kan gi grunnlag for utvikling av en ny medisin. Kunnskapen er utilgjengelig, og langt på vei uforståelig, for oss andre, og må vel også være det. Men vi trenger altså ikke lese den vitenskapelige artikkelen for å ha nytte av medisinen.

Men samfunns- og kulturvitenskapene er til nytte på en annen måte, nemlig ved å legge til rette for samfunnets selvrefleksjon. De ivaretar den kollektive hukommelse, tar overblikk over en forvirrende samtid, skarpstiller moralske dilemmaer, kompliserer de mest selvfølgelige ting. En slags teknokratisk kunnskapsanvendelse forekommer nok også her, omtrent som i eksemplet med den nye medisinen. Men berettigelsen til disse fagene består først og fremst i at de forstyrrer og beriker den politiske og kulturelle offentlighet. Derfor kommuniserer de gjerne i bokform, til den opplyste allmennhet. Det nyttige produktet er teksten selv. Ingen kan nøye seg med en popularisert versjon: Vil man virkelig ha utbytte av slikt, må man lese det hele.

Nå er smale og teknisk betonte studier på sin plass også i våre fag, selvfølgelig; man kan ikke bestandig forvente direkte relevans for de mest påtrengende problemer. Samfunnsbidraget består snarere i å opparbeide et reservoar av kunnskaper og synsmåter som andre – lærere, kunstnere, journalister, politiske aktivister – kan forsyne seg av for egne, uforutsette formål. Mye kan bli stående på biblioteket og støve ned i lange tider. Men den politiske debatt ville vært primitiv, og kunstlivet nokså karrig, om det ikke var for disse vitenskapene som stadig framskaffer ressurser til idéutvikling, og – direkte eller indirekte – legger dem fram for allmennheten.

Samfunnsforskere: fagfolk med bredt publikum
Forskere i våre fag har ofte – og nettopp med sine viktigste forskningsbidrag – nådd langt ut over fagspesialistenes rekker. Det gjelder historikere fra Seip til Sejersted, og samfunnsforskere som Christie, Holter og Brox – eller Slagstad, Østerberg med flere. De er fagfolk, men i samme vending også intellektuelle og skribenter. Gjennom denne dobbeltrollen har de bidratt til samfunnets selvforståelse og til å fornying av premissene for den politiske debatt. De har kunnet kommunisere med et ganske stort og sammensatt publikum – uten å renonsere på faglige krav – for mange lesere har høyere utdanning, noen er særlig kvalifisert gjennom arbeid i presse, skole eller forvaltning. Slike lesere tåler å bli tatt på alvor, de trenger ikke få stoffet banalisert. En god del av dem er faktisk forskerkolleger i beslektede fag: Den nasjonale offentligheten er, ikke minst, forum for tverrvitenskapelig kommunikasjon.

Derfor kan vi ikke akseptere at det blir opprettet tette skott mellom forskning og formidling. Dette betyr ikke at vi slapper av på kvalitetskravene, slik tellekantutredningene går ut fra; på flere vis er det tvert imot. Å prøve å avstå fra ekskluderende fagsjargong kan virke skjerpende: Å ordlegge seg overfor et bredere publikum betyr at man må tenke grundig igjennom en hel del som man ellers kan ta for gitt. Om vi prøver å se bort fra alt vårt lille fagmiljø er innforstått med, kan det virke åpnende, utfordrende: Vi må reise andre spørsmål, foreta andre presiseringer, ofte andre undersøkelser. Å bestandig henvende seg til et publikum av likesinnede er, som Terje Tvedt har påpekt, faglig konserverende. Men å utsette seg for krav fra en annen formidlingssituasjon – overfor et annet publikum, i en annen uttrykksform, kanskje et annet medium – er å tvinge seg til å se på saken fra en annen side, og det gir ofte uttelling i form av ny innsikt.[1].

Når forskere prioriterer å skrive for allmennheten, er det altså ikke bare for samfunnets skyld, men også for forskningens egen: Også i denne typen kommunikasjonssituasjoner er det noen ressurser til vitenskapelig kvalitet som vi ikke må finne på å stenge av for.

Hva slags internasjonalisering?
Forskningen kan ikke isolere seg bak nasjonale grenser, det er sant. Men alternativet kan ikke være at den isolerer seg i et eget overnasjonalt vitenskapssystem. Tellekantene bidrar til dette siste. Mange internasjonalt orienterte forskere opplever det som et alvorlig problem. Tre eksempler:

• En av mine kolleger har bidratt til en studie av ytringsfrihetens kår i Estland, Latvia og Litauen. I baltisk sammenheng er boken et viktig pionerarbeid. Siden den nå blir utgitt på et allmennforlag i Riga, blir den ikke regnet som et vitenskapelig arbeid.
• En annen har studert fiskeriene i Afrika. Et internasjonalt vitenskapelig forlag vil utgi boken – for en pris (ca. 1000 kroner) som afrikanske biblioteker ikke kan betale. FN-organisasjonen FAO tilbyr seg å trykke og distribuere den gratis til alle interesserte. Min kollega velger denne siste løsningen. Men FAO er ikke et vitenskapelig forlag.
• En tredje kollega har studert innvandringsdebatten i Australia. FNs høykommissær for flyktninger har påtatt seg å utgi boken. Men høykommissæren står ikke på listen over godkjente forlag. Nå vet ikke min kollega hva hun skal gjøre.

Disse forskerne skriver på engelsk eller fransk, allikevel står de overfor et dilemma. Skal arbeidet deres bli synliggjort, skal det bidra til inntjening for instituttet? Eller skal det utgis slik at det faktisk kan angå journalistene i Baltikum, fiskerne i Afrika, innvandrerne i Australia?

Spørsmålet er ikke om vi skal motsette oss internasjonalisering eller ikke. Spørsmålet er hva slags internasjonalisering vi vil ha. For meg står det klart at det ikke går an å leve med et system som underkjenner all språklig og kulturell variasjon, og som – globalt så vel som nasjonalt – lukker seg til mot samfunnet omkring.

Hvilket kunnskapssyn?
Forskningens verden er én, sies det. Vi må bygge videre på det andre har funnet ut, bidra med vårt slik at andre kan etterprøve det, våge å utsette oss for kritikk fra de aller beste. Det er derfor tellekantene premierer bruk av felles fora med et ”internasjonalt språk”, dvs. engelsk.

Dette gir mening i lys av naturvitenskapenes kunnskapssyn, men ikke uten videre i samfunns- og kulturvitenskapenes. Bare naturvitenskapelige data kan være allmenngyldige på slikt vis at det går an å legge dem stein på stein i et stort, felles byggverk. Norske genetikere kan arbeide videre med japanske genetikeres funn, og dra nytte av å få sine resultater bedømt av dem. Men historikere som arbeider med norsk materiale kan ikke bygge på studier i japansk historie. De kan ha mye å lære om metode, det kan være interessant med et sammenlignende perspektiv osv. Men det er altså ikke samme gjenstanden de studerer. De stiller ikke samme spørsmål til den, heller, for de har andre forskningstradisjoner å bale med, og de orienterer seg i et annet ideologisk klima. Hva norske eller japanske historikere kommer fram til, er dessuten ofte av begrenset interesse for forskere fra andre land; det er bare utvalgte deler eller sider av saken som det kan komme på tale å behandle i internasjonale vitenskapelige fora. Dersom norske historikere (eller stats‑, litteratur- og medievitere) skulle gitt topp prioritet til arbeid som var internasjonalt publiserbart, ville studiet av norgeshistorien (eller maktutøvelsen, litteraturen og mediesituasjonen i Norge) blitt forsømt.

Mye norsk forskning har vel vært provinsiell; den kunne sikkert ha godt av et videre utsyn. Men det er nå i alle fall den som forvalter kunnskapen om norske samfunns- og kulturforhold. Derfor er det som regel her, og ikke i miljøene rundt de internasjonale topptidsskriftene, at studier av den slags vil møte den mest kvalifiserte kritikk.

Offentligheten gir “utvidet kollegakontroll”
Det er nylig foretatt en gjennomgang av bruken av norske eksempler i internasjonal teoretisk lingvistikk. Selv om en ser bort fra mindre alvorlig feilinformasjon (stavefeil og lignende), viser det seg i mer enn to tredeler av tilfellene at henvisningene til det norske språket inneholder til dels alvorlig misvisende opplysninger. Selv ikke internasjonalt anerkjente vitenskapelige forlag og tidsskriftredaksjoner har klart å luke ut det reneste nonsens.[2]. Slik er det rimeligvis på mange fagområder (– til dels selv det medisinske: Det var ikke i The Lancet eller i New England Journal of Medicine at Jon Sudbø ble avslørt, men ved Kreftregisteret i Oslo). Som historikeren Jan Eivind Myhre har påpekt, viser det seg at ”artikler om norske forhold utgitt i de mest velrenommerte tidsskrifter utenlands” ofte får ”passere refereekontrollen med de mest hårreisende feil og bommerter som aldri ville funnet sted i Norge”.[3].

Skal vi sikre gunstige kår for den slags forskning, kan vi altså ikke ta sikte på én internasjonal arena og én enhetlig vitenskapelig kultur, men på mange forskjellige, til dels overlappende, koblet sammen med utvekslinger som alltid innebærer kulturoversettelse, tilkoblet bredere offentlighetssammenhenger hver på sitt hold.

Dette siste er ikke minst viktig av kvalitetshensyn. I humanvitenskapene må vi gjøre regning med ”utvidet kollegakontroll”, for å si det med Ragnvald Kalleberg: Når vi skriver ”om hendelser under andre verdenskrig, etniske minoriteters levekår, regjeringers disposisjoner, krigsbarns historie, næringslivslederes strategier, innvandrerungdom, … så kan disse bidragene også vurderes av dem som har førstehånds kjennskap til disse forholdene, nemlig dem studiene handler om.” [4]. På sine felt må de regnes som eksperter. På mitt fagfelt dreier seg om journalister, filmskapere, forlagsfolk, kulturbyråkrater. Hvis vitenskapssystemet blir organisert som om all kunnskap var av naturvitenskapelig slag, går vi glipp av dialog med den slags ekspertise.

Formidling som kommersialisering
Formidlingsutredningen skulle bøte på mange av disse problemene. Det gjør den dessverre ikke. Den befester det skarpe skille mellom forskningens verden og de andre – og bidrar for så vidt til profesjonaliseringen av forskerrollen, gjennom mystifisering av den vitenskapelige kunnskapen – men den skal i det minste ha ros for at den anerkjenner verdien av utadrettet, populariserende virksomhet. Lærebøker, aviskronikker, folkeopplysende foredrag, medvirkning i radio- og fjernsynsprogrammer – alt dette vil snart kunne gi poeng og penger i kassen.

Men hvordan den slags skal vektes, sies det ingen ting om. Er en lærebok verdt et halv vitenskapelig verk – eller et kvart? Hvor mange kronikker går det på en lærebok? Hvor mye mer skal det telle det å ha ansvar for en TV-serie av typen Kulturell uorden, eller En reise i vannets historie, enn å stille opp til et ekspertintervju? Hvordan veier man et kurs mot et foredrag mot et bidrag til et utstillingsprosjekt? Med en gang man prøver å tenke seg måling av slikt, kommer man opp i alvorlige problemer. Dem har komiteen skjøvet foran seg. For å kunne vurdere effekten av ulike løsninger – og for eksempel forsikre seg om at man ikke kommer i skade for å gjøre det lønnsomt å nedprioritere forskningen – må man først foreta noen simuleringer.

Slik sett er ikke mye å bli klok på i denne utredning. Så er det da heller ikke dette som har vært hovedsaken. Langt mer oppfinnsomhet er gått med til å utvide selve begrepet om formidling – helt til det også, eller snarere først og fremst, omfatter ulike former for hemmelighold.

Formidling er, i denne utredningen, mer eller mindre det samme som salg. Første punkt på listen over det som skal påskjønnes, er ”eksterne inntekter fra salg av tjenester og publikasjoner.” Mens nettet åpner nye muligheter for effektiv, gratis spredning av kunnskapene, skal vi nå altså oppmuntres til å behandle dem som handelsvarer, og begrense tilgangen deretter. Dette kan bety nye vansker for arbeidet med åpne elektroniske arkiver. [5]. I det hele tatt utfordrer det vitenskapens ideal om åpenhet og sjenerøsitet. [6].

Men det er ideen om ”formidling i dialog med brukerne” som er det sentrale budskap i denne utredningen. Med det menes kort og godt kommersialisering. Det er dét man nå ”i særlig grad vil stimulere til”. Å sørge for at kunnskapen kommer til nytte for folk som kan betale for det, er å drive ”brukerrettet formidling”. Oppdragsforskning hører inn under dette begrepet, og lisensavtaler, bedriftsetableringer, betalte utviklingsprosjekter, eierandeler i aksjeselskaper. ”Innovasjon” er vitenskapens fremste bidrag, det må belønnes – ikke for innsats i tidlig idéutvikling, for det lar seg vanskelig måle, men for bidrag i selve kommersialiseringsfasen, der det endelig viser seg om formidlingen har vært vellykket.

Det finnes et presist mål på omfanget av den slags virksomhet; det er omsetningen. Her nytter det jo ikke å telle antall publikasjoner. Når det er omsetningen som skal belønnes, er det fordi de ”vitenskapelige resultater som ligger til grunn for slikt arbeid oftest ikke kan publiseres av hensyn til krav om hemmelighold”. [7].

Men dermed har man også et mål på kvalitet, nemlig salgbarhet. Når det gjelder allmennrettet formidling, er utvalget opptatt av å sette krav som sikrer en viss standard: Det må utarbeides ”autoritetsregistre” for forlag, tidsskrifter og aviser. Men når det gjelder ”brukerrettet” formidling, trengs ingen spesielle tiltak. Riksrevisjonen kontrollerer kvaliteten på regnskapstallene. Og den faglige innsats blir uten videre ”kvalitetssikret gjennom at markedet ved å betale viser at det er en betalingsvilje” – for det sier seg selv at ”man betaler ikke for noe som man ikke har bruk for eller som ikke anses verdifullt og holder et visst nivå”. [8].

Dette prinsippet burde vært gjennomført fullt ut, synes jeg; da ville det i det minste vært konsekvens i tingene. TV-programmer burde vært rangert etter hvor mange seere de har, aviser og blader etter opplagstallene. Først og sist ville gitt flere poeng enn Schrödingers katt, og VG flere enn Morgenbladet. Man ville fått en indikator på eksponeringseffekt som også var et mål på konkurransen om å slippe til; det ville fått forskerne til å skjerpe seg ganske alvorlig. Og metoden er ferdig utviklet, det er bare å ta den i bruk. At salgbarhet er et mål på kvalitet, har vært kjent i medie- og reklamebransjen i lange tider. Det finnes byråer som foretar ratings for dem, forsknings-Norge kunne tegnet abonnement.

Det er kanskje galt å fleipe med dette, men det er ikke godt å vite hvordan man ellers skal ta det. Det står ingen ting i denne utredningen om ansvar for en levende offentlighet, ingen ting om sivilsamfunnet. ”Samhandling med næringslivet” vies mye oppmerksomhet – og det kan være viktig nok – men ikke engasjement i frivillige organisasjoner. Aksjeposter teller med, men – uttrykkelig – ikke debatt: Utvalget gjør regning med at forskere også kan være forretningsdrivende, men ikke intellektuelle eller aktivister. Den gamle begrunnelsen for samfunnskontakt – forpliktelsen til demokratiet – er fullstendig fraværende.

Annenrangs forskere
Formidlingsutredningen har ikke klart å gjøre opp for problemene som ble skapt av utredningen om forskningspublisering. Blant annet er det fremdeles slik, at mange av de mest betydelige verkene – som gjerne legger seg på tvers av skillet mellom forskning og formidling – faller igjennom.

Det er ikke lenger nok å skrive mye eller godt: Den som skriver bøker på norsk, får ikke arbeidsinnsatsen synliggjort. Et verk man har strevd med i mange år, gir mindre uttelling enn to artikler i de rette tidsskriftene. Kanskje gir det ingen. Hvis det blir utgitt på et allmennforlag, er det per definisjon ikke vitenskap. Selv om man i virkeligheten er høyproduktiv forsker, kan man bli framstilt som en sinke.

Flere betydelige verker er nå i det siste blitt avvist som vitenskapelig verdiløse: Verken Erling Sandmo og Nils Rune Langelands Siste ord (to store bind om Høyesteretts historie), eller Helge Rønnings Den umulige friheten (om Ibsen og moderniteten), eller Leiv Mjeldheims Den gylne mellomvegen (om Venstres historie), er å regne som vitenskapelige arbeider, ettersom de er blitt utgitt på henholdsvis Cappelen, Gyldendal og Vigmostad & Bjørke, som altså ikke er å finne i autoritetsregisteret. Når Knut Helle og hans mange medarbeidere nå lanserer Vestlandets historie i tre store bind, er det av samme grunn, dvs. per definisjon, i høyden tale om populærvitenskap.

Noen vitenskapelige miljøer har sett mening i å levere intellektuelle ressurser for en levende demokratisk kultur. Det spørs hvor lenge de kan holde stand. For den enkelte kan ikke noen skarve kroner fra eller til bety noe særlig. Men det går på selvrespekten løs når man stadig blir framstilt som en annenrangs forsker. Hvem vil nå finne på å skrive noe slikt som De nasjonale strateger, hvem vil gå i gang med en Norsk innvandringshistorie, hvis det ikke fører til annet enn tap av penger og prestisje?

Noter

1. Terje Tvedt: Verdensbilder og selvbilder. Oslo 2002, s. 172. Jf. også “Om den kommunikative situasjonens betydning”, i: Erik Bjerck Hagen og Anders Johansen (red): Hva kal vi med vitenskap? Tretten innlegg fra striden om tellekantene. Oslo 2006 (under utgivelse).

2. Jf. Tor Halvdan Aase: “Elfenbenstårnet bygges høyere”, i: Dagbladet, 09.05. 2006. Se også Bjerck Hagen og Johansen: Hva skal vi med vitenskap?

3. Jan Engh: “Norwegian examples in international linguistics literature: an inventory of defective documentation”. UBO skrifter 32, 2006.

4. Jan Eivind Myhre: ”Med sersjanten i forskningsskapet: forskning med tellekanter”, i: Nytt Norsk Tidsskrift nr. 2, 2003.

5. Ragnvald Kalleberg: ”Om vitenskapelig ydmykhet”, i: NESH: Samisk forskning og forskningsetikk. Oslo 2002.

6. Jf. ”Nye indikatorer rammer åpne arkiver”, i: Forskerforum nr. 7, 2006.

7. Jf. Hanne Haavind, Karen Jensen og Trine Syvertsen: ”Formidling på blindspor”, i: Aftenposten, 20.10.2006.

8. UHR 2006: Sammen om kunnskap II, s. 12. Samme sted, s. 8.