Assanges rettshøring på pause til mai

Julian Assange utleveringssak er satt på pause, og den fulle høringen vil gjenopptas i mai. Advokatene til australieneren argumenterer nå for at anklagene er politiske, for da vil en eventuell utlevering til USA være et brudd på en rekke internasjonale lover og traktater. Assange, som sitter bak glass på tiltalebenken, har under flere rettsmøter uttalt at han ikke kan høre hva advokatene hans sier, ei heller ha fortrolige samtaler med dem. Dommeren vil derimot ikke la ham sitte ved siden av forsvarerne.

LES MER HOS JOURNALISTEN (02/03/2020)

Skroter mediestøtten

Regjeringens forslag om å opprette et eget mediestøtteråd med ansvar for støtteordningene på mediefeltet, har møtt mye motstand. Nå varsler kulturminister Abid Raja at forslaget ikke ikke blir noe av. Årsaken er negative tilbakemeldinger fra både mediebransje, forskere og Medietilsynet. De andre forslagene om endringer i mediestøtten blir opprettholdt.

LES MER HOS KAMPANJE (02/03/2020)

Norske medier lurt av russiske trollkontoer

Ifølge undersøkelser gjort av NRKbeta har store norske mediehus som Aftenposten, NRK og VG vist til Twitter-innhold fra den russiske trollfabrikken Internet Research Agency i artikler, uten å vite at innholdet var falsk. Dette gjelder i saker som blant annet omhandler amerikansk og fransk politikk, og en del kjendisstoff. I et av tilfellene hos Dagbladet var det desken, og ikke journalisten, som la til Twitter-meldingen som i etterkant viste seg å være fra trollfabrikken. Ifølge Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund viser dette at mediene må være enda mer kildekritiske enn tidligere.

LES MER HOS NRKBETA (03/03/2020)

Er New York Times en trussel mot andre mediehus?

Er New York Times blitt så store at det ikke er plass til andre større mediehus? Det spørsmålet stiller tidligere leder for BuzzFeed News, Ben Smith, som har fått sin egen mediespalte i nettopp New York Times. Han viser til at avisa nå har flere digitale abonnenter enn Wall Street Journal, Washington Post og USAs største aviskjede Gannett har til sammen. I likhet med Facebook og Google vokser New York Times stadig, samtidig som mange andre mediehus har store problemer, og faren er at de eneste som overlever utenom er nisjemedier.

LES MER HOS JOURNALISTEN (03/03/2020)

Fire millioner kroner til medieforskning

Medietilsynet deler årlig ut rundt fire millioner kroner til prosjekter innen medieforskning. I år ble summen fordelt på 12 forskningsprosjekter og seks masteroppgaver. Blant årets forskningstema finner vi dataspill og maskulinitet, personaliserte nyheter og sårbare bilder på sosiale medier. Det er rådet for anvendt medieforskning (RAM) som vurderer søknadene. Medietilsynet mottok totalt 42 søknader.

LES MER HOS MEDIETILSYNET (06/03/2020)

Facebook anklaget for å fremme diskriminering

Facebook strammer inn på muligheten til å målstyre annonser. Bakgrunnen er en klage fra det amerikanske Department of Housing and Urban Development, som mener at Facebooks målgruppestyring, som gjør det mulig å velge bort at f.eks. afro-amerikanere, muslimer, folk fra fattige bydeler osv. får se boligannonser, virker diskriminerende. Målstyringen av annonser og innhold er nettopp det som gjør det mulig å bruke Facebook så effektivt til politisk propaganda, da ulike grupper mottar ulike budskap og kan settes opp mot hverandre. Samtidig har Facebook fjernet 652 grupper og kontoer som er brukt til påvirkningskampanjer i USA, Latin-Amerika, Storbritannia og Midtøsten.

LES MER HOS DIGIDAY
LES MER HOS MEDIER24
LES MER HOS GUARDIAN (22/08/2018)

Stadig flere nordmenn kjøper smarthøyttalere

Rundt 120 000 nordmenn har gått til anskaffelse av en smarthøyttaler i løpet av 2018, til tross for at høyttalerne ennå ikke forstår norsk. Det viser en spørreundersøkelse Norstat har gjennomført for Stiftelsen Elektronikkbransje. En smarthøyttaler kan, i tillegg til å spille musikk, for eksempel styre lys i huset eller bestille varer, og kontrolleres ved å snakke til den. De største tilbyderne er Amazon, Google, Apple og Samsung. I USA eier hver sjette person et stemmestyrt apparat.

LES MER HOS NRK (22/08/2018)

Stor andel republikanske velgere anser mediene som fiender

Ifølge en meningsmåling fra Ipsos mener åtte av ti republikanske velgere at amerikanske medier behandler president Trump dårlig, og hele 43 prosent av velgerne vil gi presidenten makt til å stenge medier som «oppfører seg dårlig». Meningsmålingen viser også at halvparten av de republikanske velgerne mener at mediene er fiender av det amerikanske folket.

LES MER HOS JOURNALISTEN (22/08/2018)

Foto: Gage Skidmore cba

Åtte av ti republikanske velgere mener at amerikanske medier behandler president Trump dårlig, ifølge Ipsos-undersøkelse.

Nytt radioselskap etablert

NRK, P4 og Bauer Media – som står bak all riksdekkende radio i Norge – har etablert et nytt, felles selskap: Norsk Radio AS. Selskapet skal jobbe for at norsk radio blir tilgjengelig på alle digitale plattformer, inkludert Internett og smarthøytalere. Første steg er appen Radioplayer, som tilbyr alle de riksdekkende, norske radiokanalene. Også lokalradioene inviteres med i samarbeidet.

LES MER HOS JOURNALISTEN
LES MER HOS MEDIER24 (20/08/2018)

Google-ansatte protesterer mot kinesisk søkemotor

Googles angivelige planer om å utvikle en ny søkemotor som tilfredsstiller kinesiske myndigheters krav om innsyn har vekket skarpe reaksjoner blant Googles ansatte. Til sammen har 1400 Google-ansatte signert et brev hvor de blant annet krever større åpenhet, og hvor de setter spørsmålstegn ved selskapets moralske vurderinger.

LES MER HOS NY TIMES (20/08/2018)

Fransk ukeblad med Snapchat-suksess

Det franske ukebladet Paris Match, som er ansett som en printinstitusjon i Frankrike, har over syv millioner unike brukere på Snapchat hver måned. Seks ansatte jobber fulltid med å skape innhold til Snapchat. Mens abonnentene på ukebladet i hovedsak er mellom 35 og 55 år, er Snapchat-publikummet mellom 13 og 25 år. Inntektene er foreløpig lave, og ukebladet håper det åpnes opp for muligheten til å plassere flere annonser i fremtiden.

LES MER HOS DIGIDAY (17/08/2018)

Ny front mot NRK

I en kronikk i Dagens Næringsliv går medietopper, sammen med NHO, igjen ut mot NRK, som de beskriver som en trussel mot andre nyhetsmediers overlevelse. Bakgrunnen for utspillet er mediemeldingen regjeringen skal legge fram før jul, hvor blant annet opplegget for mediestøtte skal presenteres. De kommersielle mediene mener NRK får for mye penger og er for dominerende i en situasjon hvor andre medier sliter med inntjeningen, og må kutte i redaksjonene. De får svar fra blant annet tillitsvalgt i NRK, Richard Aune, som ikke skjønner hvordan krymping av NRK skal løse andre mediers krise og bidra til mer mediemangfold.

LES KRONIKKEN HER (DN+)
LES OM NRK-KRITIKKEN HER
LES RICHARD AUNES SVAR HER
LES NRK-SJEFENS SVAR (16/08/2018)

Mediedebatt tok opp avisenes postutfordring

Under en mediedebatt i Arendal var et av temaene utviklingen i Posten. Irene Halvorsen i Nationen utfordret politikerne til å svare på hvilke utslag forslaget om å kutte antallet dager med post kan få. Hun understreket at til tross for at mediebransjen har fullt fokus på digitalisering, leser nordmenn flest papiraviser. Åslaug Sem-Jacobsen i Senterpartiet er negativ til reduksjon i antall dager med post, mens kulturminister Trine Skei Grande uttalte at man er opptatt av å få til gode løsninger for avisene. Rune Hetland i Landslaget for lokalaviser krevde rask handling fra politikerne.

LES MER HOS MEDIER24 (16/08/2018)

Mari Skurdal ny ansvarlig redaktør i Klassekampen

Redaksjonssjef og featureredaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, tar over for avtroppende redaktør Bjørgulv Braanen innen få uker. Skurdal har vært med på å lede Klassekampen i over ti år. I tiden fremover ønsker hun blant annet å løfte avisens utenriks- og kommentar­stoff.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (16/08/2018)

«It’s complicated»

Facebooks kjente status for et komplisert forhold er dekkende for Donald Trump og media. De er både positive og negative for hverandre. For enhver presidentspire er det å ha et kjent navn – et image i velgernes øyne – alfa og omega. Gjennom nesten 40 år i New Yorks tabloidpresse og som reality-stjerne jobbet Trump seg inn i den amerikanske folkepsyken som en gatesmart og suksessrik sjef som vet å levere varene. Som Trump sa i et intervju med Playboy i 1990: «Showet er Trump, og det er utsolgt over alt» (CNN 2018).

Da han 25 år senere stilte som presidentkandidat, ble media nyttig på enda en måte: som politisk fiende.

Media i det populistiske fiendebildet

Trump er populist. Cas Mudde (2007) definerer populisme som en ideologi der samfunnet deles inn i to grupper: det rene folket og den korrupte eliten, som media er en del av. Folk flest er i henhold til dette perspektivet hardtarbeidende og skikkelige, men de ignoreres og utnyttes av selvopptatte og moralsk forfalne eliter.

Trumps utfall mot media er altså i god populistisk ånd, og en garantert publikumshit. Han hektet seg på en lang tradisjon for populisme i amerikansk politisk kultur, som går via blant andre Sarah Palin, Huey Long, William Jennings Bryan helt tilbake til president Andrew Jackson (som for øvrig er Trumps forbilde – et bilde av ham henger nå på Det ovale kontor). Han utnyttet en allerede veldig lav tillit til media. En Gallup-måling i 2016 viste at folks tillit til media i USA var på sitt laveste på flere tiår, spesielt blant republikanere (Gallup 2016). En må tilbake til Walter Cronkite-æraen i amerikansk nyhetsdekning for å finne høy tillit til det media rapporterer. Trump-velgerne så dermed media som en del av det etablissementet de gjorde opprør mot i 2016.

Foto: Gage Skidmore cba

Forholdet mellom Trump og nyhetsmedia er sammensatt – de er både naturlige motstandere og veldig verdifulle for hverandre, mener artikkelforfatter.

Media i veien for Trump

Samtidig frustrerer media Trump og alle amerikanske presidenter, som vil ha sitt verdensbilde og sin versjon av det som skjer servert til velgerne. Kennedy, Nixon, Reagan, Clinton, Bush Jr. og Obama klaget også over negativ mediedekning.

Den stadige kjeklingen mellom president Trump og Jim Acosta er som et ekko fra konfrontasjonene mellom ABC News-journalist Sam Donaldson og president Reagan. Etter ett år mente Bill Clinton at ingen president hadde fått så mye kritisk dekning som ham, og sa i 1996 at han hadde lyst til å slå til The New York Times-kommentator William Safire (Rolling Stone 1993; The New York Times 1996). Obama hevdet Fox News hadde dedikert seg til å angripe hans administrasjon (The Washington Post 2009).

Forskning viser imidlertid at medias dekning av alle presidenter, og trolig Trump spesielt, er overveiende negativ i tonen (Patterson 2017; CNBC 2017). Media skal holde toppolitikerne ansvarlig, og rammer inn nyhetene med egne temaer og vinklinger (se f.eks. Chong og Druckman 2007). Negative saker har større nyhetsverdi enn gladsaker, dels fordi leserne foretrekker dem (Trussler og Soroka 2014). Dragning mot konflikt, ønsket om å holde publikum interessert og vridning i hva som rapporteres som følge av journalistiske prioriteringer og menneskelige feil (Entmann 2007), skaper en naturlig spenning mellom media og enhver president.

Trumps mange og veldokumenterte usannheter/løgner/villedende uttalelser er en rød klut for media hvis ideal er å rapportere fakta. Mange presidenter har løyet for folket og media (Pfiffner 1999), men Trumps kombinerte usannheter/løgner/villedende uttalelser er trolig historisk i antallet. Han slåss også med media og andre motstandere mer direkte og aggressivt i det offentlige, mens tidligere presidenter gjerne har gjort det mer i det stille, som Nixon, og subtilt. For eksempel prøvde Reagan og Bush Jr. å nå direkte ut til folket via presumptivt mer vennlig innstilt lokalmedia heller enn mer kritiske nasjonale medier (Patterson 2017).

Kort sagt bryter Trump både i innhold og stil medias normer. Derfor har ikke forholdet mellom media og en president vært så anspent siden Richard Nixons tid – Nixon kalte også pressen for folkets fiende.

«Kanskje ikke bra for Amerika, men pokker så bra for CBS»

Slik oppsummerte sjefen for den riksdekkende amerikanske TV-kanalen CBS, Les Moonves, Trumps presidentkandidatur i februar 2016 (Politico 2016). For nyhetsprodusenter som er like besatt av seertall og klikk som Trump selv, har Trump vært en gullgruve. Leser-/seertallene til The New York Times, Washington Post, CNN, Fox News, MSNBC og Politico har alle gått opp under Trump (CNBC 2018).

Årsaken er enkel: populisme har høy nyhetsverdi (Esser m.fl. 2017). Karismatiske Trump tok opp tema som engasjerer, først og fremst innvandring, med oppildnende retorikk. Han snakker i twitter-meldinger, personliggjør alle konflikter, fokuserer på det negative, dramatiserer og forenkler. Trump er gladkontroversiell – han er helt komfortabel med å være kontroversiell og polariserende. Trump passer kort sagt perfekt inn i trenden mot et svakere skille mellom nyheter og underholdning (Zelizer 2018). Med sin kjendisstatus og høye underholdningsverdi trakk han media til seg som en magnet.

Disse kvalitetene kombinerer han nå med å være verdens mektigste person og, som enhver president, den viktigste enkeltaktøren i amerikansk politikk.

For mye av det gode

Selv om Trump matcher medias produksjonslogikk, blir det samtidig for mye av det gode, også for media. Når Trump kaller media «folkets fiende», truer med å frata NBC kringkastingsrettigheter, videretvitrer en manipulert video av seg selv som slår en mann med CNN-logo som hode og journalister føler seg utrygge på folkemøtene hans, er det noe annet enn presidentenes sedvanlige kritikk av media. Trump-kritiske medier ser alt dette som angrep på pressefriheten, kjent fra autoritære regimer, ikke USA. Sist uke brukte over 350 amerikanske aviser lederartikkelen til å forsvare en fri presse og protestere mot Trumps stempling av media som fiende av folket (CJR 2018).

Amerikansk media har vel å merke sterk lovbeskyttelse gjennom første grunnlovstillegg og en stor plattform (seg selv) å forsvare seg fra. Å true og skremme med rettslige grep og søksmål er også typisk for Trump – en måte han alltid har reagert mot motstandere og fiender på (USA Today rapporterte i 2016 at Trump har vært involvert i minst 3500 søksmål de siste 30 årene). Likevel kan Trumps angrep undergrave medias legitimitet og føre til ytterligere mistillit til media.

Trumps forhold til media vil forbli en såpeopera. Mediedekningen av Trump er negativ, men ikke nødvendigvis skadelig for ham. Og kanskje ler Les Moonves hele veien til banken – men det er trist om han må se seg over skulderen på veien.

Litteratur

Business Insider (2018). ‘‘Traitor!’: CNN reporter Jim Acosta heckled by ‘CNN sucks!’ chants at Trump rally’.

Chong, D., og Druckman, J. N. (2007). ‘Framing Theory’. Annual Review of Political Science, 10: 103–126.

CJR (2018): A united front in defense of the press.

CNBC (2017). ‘Trump press coverage ‘sets new standard’ for negativity: Study’.

CNBC (2018). ‘Trump’s ‘fake news’ fight has helped media ratings and readership’.

CNN (2018). ‘This 1990 Donald Trump quote in Playboy magazine explains today perfectly’.

Entmann, R. M. (2007). ‘Framing Bias: Media in the Distribution of Power’. Journal of Communication, 57: 163–173.

Esser, F., Stepinska, A., og Hopmann, D. N. (2017). ‘Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe’, i Populism and the Media. Cross-National Findings and Perspectives. Populist Political Communication in Europe, red. T. Aalberg, F. Esser, C. Reinemann, J. Stömback og C. De Vreese. London, Routledge: 365–381.

Gallup (2016). ‘Americans’ Trust in Mass Media Sinks to New Low’.

Mudde, C. (2007). Populist Radical Right Parties in Europe. Cambridge: Cambridge University Press.

Patterson, T. (2017). ‘News Coverage of Donald Trump’s First 100 Days’.

Politico (2016). ‘Les Moonves: Trump’s run is ‘damn good for CBS’’.

Pfiffner (1999). ‘Presidential Lies’. Presidential Studies Quarterly, 29 (4): 903–917.

Rolling Stone (1993). ‘Bill Clinton: The Rolling Stone Interview’.

The New York Times (1996). ‘White House Says President Would Like to Punch Safire’.

The Washington Post (2009). ‘Obama’s Latest Miniseries’.

Trussler, M., og Soroka. S. (2014) ‘Consumer Demand for Cynical and Negative News Frames’. The International Journal of Press/Politics, 19 (3): 360–379.

USA Today (2017). ‘Exclusive: Trump’s 3,500 lawsuits unprecedented for a presidential nominee’. 

Zelizer, B. (2018). Why Journalism in the Age of Trump Shouldn’t Surprise Us’, i Trump and the Media, red. P. J. Boczkowski og Z. Papacharissi. Massachusetts: MIT Press: 9–16.

Polariseringsdebatten i USA

USA er et delt og politisk polarisert land, sies det. Forskere strides riktignok om hvorvidt amerikanske velgere er mer delt i deres politiske meninger nå enn før, men de enes om at såkalt affektiv polarisering øker: Flere og flere amerikanere misliker velgere som stemmer på det andre partiet.

Politisk polarisering er ikke et entydig begrep i forskningslitteraturen. Det kan blant annet bety avstand mellom folks standpunkter, at man avskriver hverandres synspunkter uten å ta den andre sidens argumenter på alvor eller at folk gir negative karakteriseringer av, og misliker, velgere som mener noe annet enn dem selv. Det er særlig den siste forståelsen av begrepet man enes om i USA.

Amerikanske studier har blant annet vist at fiendtlige innstillinger mellom velgere fører til at amerikanere diskriminerer mer på bakgrunn av parti enn rase og religion. De stoler mindre på politiske meningsmotstandere og forskjellsbehandler den andre siden i ikke-politiske beslutninger.

Inngrupper og utgrupper

Et klassisk mål på utviklingen av affektiv polarisering over tid er avstanden mellom såkalte inngrupper og utgrupper. Mennesker føler ofte tilhørighet til ulike grupper som for eksempel en religion eller som tilhengere av en sportsklubb, og deler gjerne verden i “oss” og “dem”. Vi er som regel selv medlem av inngruppen, og føler ofte forakt for, eller konkurrerer med, utgruppen. Ifølge dette perspektivet anser man velgere som stemmer på samme parti som en inngruppe, og velgere man er politisk uenig med som utgrupper.

Et mye brukt eksempel på slik sosial avstand mellom velgere viser at stadig flere amerikanere blir misfornøyd dersom barnet deres gifter seg med en person som stemmer noe annet enn dem selv. Folks partipreferanse knyttes med andre ord til deres identitet og blir viktig for beslutninger som i liten grad har med politikk å gjøre.

Målinger av affektiv polarisering utenfor USA

I amerikanske studier undersøker man den affektive polariseringen mellom de som stemmer på det Republikanske partiet og det Demokratiske partiet. Forskere har også gjort undersøkelser av affektiv polarisering i andre land, og resultatene tyder på at dette er mest utbredt i USA.

Studier av affektiv polarisering i flerpartisystemer som tar hensyn til at slike systemer har flere enn to partier, glimrer imidlertid med sitt fravær.

Den største utfordringen med å gjennomføre slike studier i land som Norge, sammenlignet USA, er nemlig at USA er et topartisystem og Norge er et flerpartisystem. Det betyr at man må måle folks affektive polarisering til ni, fremfor to, partier.

Jeg gjennomførte nylig en studie av affektiv polarisering som tok for seg alle de ni partiene på Stortinget. Jeg utviklet et design hvor man, gjennom et spørreundersøkelseseksperiment, kan undersøke effekten av å like/mislike et norsk politisk stortingsparti.

Er situasjonen egentlig så annerledes i Norge?

Norge er et konsensuspreget land med liten grad av polarisering, sies det. Riktignok spekulerer flere i at debattklimaet er blitt mer tilspisset og polarisert, men velgere og politiske partier er ikke nødvendigvis mer delt og fastlåst i sine meninger nå enn før.

I motsetning til USA som har et topartisystem som forsterker polarisering blant politikere, har Norge et flerpartisystem med tradisjoner for parlamentarisk samarbeid og brede politiske forlik.

Gjelder det samme for affektiv polarisering? Vel, tall fra Norsk medborgerpanel har vist at norske velgere både liker og misliker andre norske partier. I vinter svarte for eksempel rundt 75 prosent av Fremskrittspartiets velgere at de misliker Arbeiderpartiet, og nesten 90 prosent av Arbeiderpartiets velgere misliker Fremskrittspartiet (du kan selv utforske hva ulike velgere syns om de ni stortingspartiene).

Mye tyder altså på at norske velgere er i stand til å mislike andre partier og sortere dem etter inn- og utgrupper. Det betyr imidlertid ikke det samme som at folk misliker velgerne til de ulike partiene.

Affektiv polarisering i Norge

Får folks holdninger til partiene betydning for ikke-politiske beslutninger? Hvor fornøyd ville for eksempel du som leser dette vært dersom du hadde en datter eller sønn som giftet seg med en som stemmer et parti du misliker sterkt?

Jeg gjennomførte nylig en studie i Norsk medborgerpanel som tyder på at også vi nordmenn diskriminerer på grunn av partipreferanser. Nordmenn er i gjennomsnitt mer misfornøyd dersom de misliker svigerbarnets partipreferanse, og vice versa dersom de liker partiet.

Denne affektive polariseringen gjelder både velgere på venstre- og høyresiden og blant de som er interessert og uinteressert i politikk. Det spiller liten rolle om svigerbarnet snakker mye eller lite politikk. Altså er det trolig ikke politisk uenighet rundt middagsbordet man er bekymret for. Vi ønsker rett og slett ikke et svigerbarn som støtter et parti vi misliker. Vi er affektivt polarisert i Norge også.

Figuren viser effekter av å mislike/like partiet som nevnes i spørsmålsformuleringen, og viser at jo mer man liker partiet, desto mer tilbøyelig er man til å være fornøyd med svigerbarnet. Dersom for eksempel partiet som vises er Arbeiderpartiet, og respondenten liker Arbeiderpartiet svært mye, øker sjansen for at personen er fornøyd med svigerbarnet. Den svarte linjen viser marginale effekter og det grå feltet rundt indikerer 95 % konfidensintervall.

Den affektive polariseringens konsekvenser

Situasjonen i Norge er trolig altså ikke så ulik den amerikanske. Resultatene fra studien tyder på at Norge er, affektivt sett, et delt og politisk polarisert land. Et økende antall studier på dette området tyder på at negative holdninger til «den andre siden» byr på store utfordringer for demokratiet. Affektiv polarisering kan bære bud om manglende saklighet i debatter og negative karakteristikker av hverandre. Dette åpner ikke for økt forståelse og mindre konflikt. Tvert imot.

Politisk uenighet er ofte sunt for et demokrati. Fiendtlige innstillinger til hverandre er som regel usunt. I Norge lever vi side om side med folk fra hele det politiske spekteret. Hvis vi skal kunne fortsette med det, bør vi være tolerante mot de vi er politisk uenig med. Jo mer vi forskjellsbehandler folk basert på partipolitisk enighet og uenighet, desto mindre vil vi trolig være villig til å forstå den andre sidens argumenter, ei heller ta dem seriøst.

Funnet om affektiv polarisering i Norge legger imidlertid først og fremst til rette for en ny forskningsagenda: Nå vet vi at affektiv polarisering forekommer i Norge. Nå gjenstår det å finne ut hvorfor det forekommer, samt studere utviklingen over tid for å si noe om dette er en utvikling som er økende, står stille, eller er på vei ned.

Salangen nyheter er ikkje åleine

Salangen nyheter fekk eige tv-program. Dei og «Alvdal midt i væla», superlokal avis for Alvdal, magasinet «The Tyler Loop» i Texas, hardpolitiske «Tucson Sentinel» i Arizona, lokalavisa porten.no i Indre Sogn og «Great Lakes Den», ein publikasjon for homofile i Chicago og Illinois, har faktisk noko felles – dei er alle del av ei aldri så lita bølgje – uavhengige digitale lokale nettstader. Og alle greier seg fint.

Eit anna fellestrekk er at dei er små, somme bittesmå. Sjølv om lesartalet kan variere frå 700 til 70 000, er det eit særsyn med redaksjonar med meir enn to faste medarbeidarar. Frilansarar, fotballmødrer, frivillige og studentar tar seg av resten.

LION (local independent online news) Publishers, organisasjonen for denne typen media i USA, veks jamt og trutt, og nærmar seg 200 medlemmer. Det er førebels ikkje noko svært imponerande tal i dette landet, framleis er det langt fleire tradisjonelle lokalaviser, men trenden er tydeleg.

På den årlege konferansen til LION i Chicago i oktober var det nær dobbelt så mange publikasjonar representerte som for eit par år sidan. På sitt vis er LION ein amerikansk parallell til norske LLA (Landslaget for lokalaviser), men med ein viktig forskjell – ingen av publikasjonane kjem ut på papir.

Butikkopningar og High School-fotball

Medan dei norske digitale lokalavisene på alle vis liknar på tradisjonelle lokalaviser, er det massive forskjellar på dei amerikanske. The Tyler Loop presenterer få, men grundige, artiklar om ting som rører seg i Tyler, Texas. Dei har for eksempel gjennomført ein grundig demografisk analyse av Tyler-samfunnet, basert på alle tilgjengelege data. Den viste at Tyler slett ikkje er den byen folk går rundt og trur det er, og at 100 stemmer er nok til å snu eit val.

Kart over Texas med Smith County. Byen Tyler markert med rødt. (Illustrasjon: Wikimedia Commons — Offentlig eiendom).

I «Saucon Source» I Pennsylvania kan du teikne abonnement på dekninga av High School-fotball, med mottoet «be first with the final score», Great Lakes Den dekkjer «the bear, leather and fetish communities of the Midwest», Charlottesville Tomorrow har blinka seg ut fire område dei skriv om, og berre dei, medan andre er mest opptekne av butikkopningar, restaurantar og interiør.

Betalt innhald

Dette siste har mest med forretningsmodellar å gjere. Dei kan i og for seg vere like forvirrande som mangfaldet i typen publikasjonar. Men eitt trekk går igjen. Ettersom tradisjonelle bannerannonsar ikkje kan bere nokon av dei økonomisk, er såkalla «native content» ofte berebjelken. Det er altså heilt tradisjonell innhaldsmarknadsføring, ein plass i publikasjonen som er sett av til dette.

Den økonomiske logikken blir då slik: Dersom vi skriv om butikkar, restaurantar og interiør, får vi fatt i dei lesarane som er interesserte i den slags. Dermed blir det også interessant for butikkar og restaurantar å kjøpe innhald på nettstaden. Dei fleste stader står dei heilt fritt til å skrive sitt eige innhald, men mange får råd frå redaksjonen om korleis det best skal gjerast. Redaksjonane hevdar at dette går greit, og at det sjeldan er overtramp i det betalte innhaldet. Dei fleste merker det dessutan godt.

Strengt tatt finst det retningslinjer for innhaldsmarknadsføring; The Federal Communications Commission (FCC) har laga eit regelsett som media helst skal halde seg til. Du kan for eksempel godt ha betalt innhald der ein madrassbutikk fortel at du bør skifte madrass kvart tiande år, men du har ikkje lov til å seie at din butikk har dei billegaste madrassene. Det er vanskeleg å seie om retninglinjene alltid blir følgde.

Betalingsmurar

Betalingsmurar er ukjent terreng for dei fleste i dette medielandskapet, dei er berre så vidt i gang med diskusjonen om dette kan vere noko for dei. Men det finst likevel variantar. Charlotte Agenda satsar så å seie utelukkande på sitt daglege nyheitsbrev, som du altså må abonnere på. Der møter du også annonsørane, 25 i talet, og dei betaler mellom 25 000 og 75 000 dollar årleg for å vere der. Det er meir enn nok til å halde skuta flytande.

Rop om hjelp

Mange av publikasjonane ber lesarane om direkte støtte, og det til dels ganske høglytt. Dei prøver gjerne å få folk til å gi ein fast sum, for eksempel kvar månad, og somme får det til. I andre tilfelle startar dei kronerulling for å kunne dekkje eit bestemt tema. Andre søkjer om  pengar frå fond og legat, som det jo finst ein heil del av i USA. Meir fikst er det å ta betaling for lesarinnlegg (!), arrangere events eller ta pengar for å omtale ulike arrangement. Alt blir prøvd.

For profit – non profit

Eit litt sært skilje i amerikanske digitale media går mellom dei som er registrerte som non profit-tiltak og dei som ikkje er det. Det er spesielle reglar for å bli registrert som non profit-tiltak, og mediedrift er ikkje blant dei utvalde formåla. Likevel har mange greidd å bli registrerte, og sjølv om det ikkje har noko å seie for innhaldet i media, har det ein heil del å seie økonomisk, ettersom non profit-tiltak har skattefritak.

Samarbeid

Ulike former for samarbeid, særleg med andre media, er ein annan trend blant dei små, lokale. Gjennom blant andre Center for Cooperative Media ved Montclair State University er dette til dels godt organisert. Heile New Jersey vart i ein periode pepra av saker om gamle søppelplassar og andre giftkjelder gjennom dette samarbeidet. Elles er samarbeid med lokale radio- og tv-stasjonar også vanleg, gjerne slik at det lokale digitale mediet gir bort saker for å få omtale som kjelde.

Alvdal midt i væla og andre

Den norske lokalavismarknaden kan sjå ut til å vere noko av det mest stabile i heile medieverda. Her i landet har veksten i underskogen av lokale digitale media gått temmeleg stille for seg.

Alvdal midt i væla — norsk lokal nettavis.

«Alvdal midt i væla» har ei fortid som papiravis, rett nok berre fire gonger i året, men tok i 2011 steget over i den digitale verda, og frå 2015 som betalavis på nettet. Dei har også starta tynsetingen.no, og til saman har dei to godt over 1100 digitale abonnentar i to kommunar som kvar har om lag 2 500 innbyggjarar.

I motsetning til «Alvdal midt i væla» er porten.no ei open lokalavis. Dekningsområdet er primært Lærdal, Årdal og Sogndal, og dei konkurrerer direkte med Sogn Avis i dekningsområdet. På Frøya er Tore Strømøy redaktør for Frøya.no, ei nettavis som har eksistert sidan 2010 i skarp konkurranse med Hitra-Frøya, på Tromøya ved Arendal dukka det ved nyttår opp ei ny digital lokalavis, «Geita», og det er rom for fleire.

Noen eksempler: Tidlig på 1930-tallet ble kjelleren i et bibliotek i New Jersey renovert og omgjort til et tenåringsbibliotek med navnet «The Monkey Wrench Canteen». De unge sto selv for planleggingen. De malte, kjøpte inn møbler og åpnet en coca-cola-bar. Liknende initiativ ble tatt i flere folkebibliotek, for eksempel en filial i New York Public Library. Også her sto de unge for mye av planleggingen. «They have already selected the books for the shelves, popular novels, detective stories, westerns, war books, joke and quiz books as well as magazines that are a novelty to the branch, such as moving picture magazines, radio, boxing and band leaders», rapporterte The New York Times. De unge valgte også ut grammofonplater og planla og organiserte utstillinger og arrangement.

Trodde du at verktøybibliotek og annet utlån av utradisjonelt materiale som for eksempel sportsutstyr var en faglig innovasjon? Glem det. Også det er en del av den faglige tradisjonen. På 1930-tallet, under depresjonen, begynte for eksempel flere amerikanske folkebibliotek å låne ut leker. Los Angeles Public Library hadde i første halvår 1936 en samling på 7126 brukte leker som ble utlånt 22000 ganger.

Foto: Boston Public Library cbnd

Hvorfor lese gode bøker? Mobilt utlån i Boston i 1926.

Trodde du at biblioteket som møteplass og debattarena i lokalsamfunnet – det som kom inn i bibliotekloven hos oss i 2013 – var en faglig nyhet? Det kan du i hvert fall glemme. Om det er noe som er en del av folkebibliotekfeltets faglige tradisjon, er det rollen som møteplass og debattarena. I beretningen for folkebiblioteket i St. Louis for 1911 kan man lese at sammen med 139 organisasjoner, arrangerte man mer enn 1400 møter i løpet av 1910. Det kunne være sosialistiske foreninger eller organisasjoner som tilbød engelskundervisning – språkkafeer – for innvandrere, mødregrupper osv.

Disse eksemplene er hentet fra Wayne Wiegands bok Part of Our Lives – a People’s History of the American Public Library, som kom ut i 2015. Wiegand er professor emeritus i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Universitetet i Florida og en av de fremste bibliotekhistorikerne i USA. Wiegand har gravd fram et rikholdig materiale som forteller om brukernes bibliotekopplevelser fra 1800-tallet til i dag. Her er reportasjer og leserinnlegg fra lokalaviser og den nasjonale pressen, her er brev, biografier, biblioteks årsberetninger mv.

Først og fremst viser boka rikdommen i de faglige tradisjonene som bibliotekarprofesjonen står i og kan øse av. Det er tradisjoner som det er viktig for profesjonen å kjenne – det er en del av den profesjonelle dannelsen. Når mange nå argumenterer med at nye arbeidsformer knyttet til møteplass- og debattarenafunksjonen krever andre typer kompetanse enn de bibliotekfaglige, dokumenterer Wiegand hvordan disse arbeidsformene slett ikke er nye, men en integrert del av fagtradisjonen. Men fagfeltet mangler en del med hensyn til historisk bevissthet. Det han sier om de amerikanske bibliotekarenes manglende historiebevissthet gjelder nok i like stor grad hos oss.

«In many cases librarians’ lack of knowledge about their own history is evident from statements like ‘Public libraries are not just warehouses of books anymore’ – as if ‘warehousing books’ has ever been their only purpose!»

Part of Our Lives — A People’s History of the American Public Library av Wayne Wiegand ble utgitt 29. oktober 2015. Foto: Oxford University Press

Paradoksalt nok kan denne manglende bevisstheten om profesjonens faglige tradisjoner gjøre det vanskeligere å møte endringer og nye utfordringer på en adekvat måte.

I likhet med boka Allmenningen om den norske offentlighetens historie som jeg anmeldte i forrige nummer av Bok og Bibliotek, er Wiegands bok kronologisk organisert. Han starter med perioden fra midten av 1700-tallet fram til etableringen av det første egentlige folkebiblioteket – folkebiblioteket i Boston som åpnet dørene i 1854. I denne første perioden vokste det fram en rekke såkalte sosiale bibliotek. Disse bibliotekene bar med seg mye av kimen til det som skulle særmerke folkebibliotekene – ikke minst kombinasjonen av bokutlån med møter og foredrag. Et av de viktigste av disse bibliotekene, Boston Atheneum, flyttet inn i et nybygg i 1823. Der var det, i tillegg til leserom med bøker, aviser og tidsskrifter, en foredragssal med plass til 500 personer og et område reservert for kunstutstillinger. Læringsrommet, opplevelsesrommet og møterommet allerede den gangen.

Helt fra starten av var spenningen mellom den opplysende og instrumentelt nyttige litteraturen versus underholdningslitteraturen til stede. De sosiale bibliotekene vektla det første og unngikk de populære romanene som folk flest foretrakk og som leiebibliotekene tilbød dem.

Etter dette kapittelet om forløperne til det moderne folkebiblioteket følger ni kapitler som tar for seg ulike perioder fra etableringen av Boston Public Library i 1854 fram til i dag.

Ett gjennomgående tema er spenningen mellom bibliotekarene som vektla litteratur som kunne fremme kunnskap og nytte versus det store flertallet av publikum som først og fremst var ute etter romaner og underholdningslitteratur. Bibliotekarene gjorde all slags krumspring for å vri låneradferden over mot den nyttige sakprosaen. Skjønnlitteratur, særlig av det lettere slaget, ble sett på som direkte skadelig for den mentale utviklingen. Eller som forfatteren av en bok om kvinnesykdommer fra siste halvdel av det 19. århundre formulerte det: Romaner, romantiske forteller og skuespill kan forårsake upassende opphisselse hos kvinner, som i sin tur kan lede til fordøyelsesproblemer og en rekke plagsomme forstyrrelser, særlig knyttet til livmoren.

Som hos oss ble det innført systemer der lån av en skjønnlitterær bok forutsatte lån av én eller to fagbøker. Noen bibliotek hadde sterke begrensninger på hva de kjøpte inn av skjønnlitteratur, eller de kunne sette skjønnlitteraturen i lukkede magasin mens bare faglitteraturen sto åpent tilgjengelig. Wiegand refererer en dialog gjengitt i avisa Boston Traveller omkring 1880 mellom en gutt som ikke finner bøkene han leter etter og en bibliotekansatt. – Vi kjøper ikke inn slikt søppel gutten min, sier bibliotekaren. – Hva slags bibliotek er dette, svarte gutten, og konkluderte selv: «why. It’s jus like everythin else in this country – run for the rich, an’ the poor workingman gits no show at all».

Men uansett hvordan bibliotekarene geberdet seg – den alt overveiende delen av utlånet besto av skjønnlitteratur. Og Wiegand har funnet fram til et rikt materiale som viser hvordan lesingen av skjønnlitteratur fra biblioteket – også den lettere underholdningslitteraturen – faktisk bidro til å utvikle leserne og i mange tilfelle var avgjørende for den retningen livene deres skulle ta.

Kompromisset mellom bibliotekarenes faglige idealer og brukernes interesser illustrerer et hovedpoeng hos Wiegand: Bibliotekene er lokalt forankrede sivilsamfunnsinstitusjoner som brukerne kan velge fritt om de vil benytte seg av eller ikke. Om bibliotekarene ensidig setter sitt igjennom, forsvinner brukerne. Derfor blir resultatet alltid et kompromiss. Det gjelder som her forholdet mellom skjønnlitteratur og faglitteratur, men også andre felt som for eksempel ytringsfrihet. Bibliotekarene har ikke ensidig kunnet sette igjennom idealene i Library Bill of Rights rundt om i de tusen lokalsamfunn. Det blir alltid et kompromiss og en dialektisk utvikling i spenningen mellom profesjonsidealer og normer i lokalsamfunnet.

Wiegand beskriver for eksempel en rekke tilfelle der det oppsto konflikter mellom biblioteket og lokalmiljøet i forbindelse med utstilling av kunstverk som noen i lokalsamfunnet oppfattet som støtende. Eller bøker som Steinbecks Vredens druer og Theodore Dreisers En amerikansk tragedie. Biblioteket kunne ikke bare sette sitt igjennom, men konfliktene skapte en dynamikk som flyttet normer.

New York Public Library, 1912.

Boka til Wiegand viser også den rollen folkebibliotekene spilte som integreringsarenaer. Her var det språkundervisning og programmer som ligner svært mye på våre dagers språkkafeer. I 1929 hadde filialene i folkebiblioteket i Denver utstillinger der lokale immigrantgrupper kunne synliggjøre sine respektive kulturer. I dette arbeidet ble det utvist en iderikdom vi fremdeles kan lære av. I Pittsburgh og Cleveland plasserte man ut depotsamlinger hos sentralt plasserte familier i arbeiderstrøk og innvandrerstrøk. I 1910 hadde Cleveland 62 slike hjemmebibliotek – 11 rettet inn mot det tyske immigrantmiljøet, 10 mot det ungarske, 5 mot det norske osv. Familiene der depotene ble utplassert måtte ikke være for fattige, slik at de skremte bort de bedrestilte i lokalmiljøet, men de måtte heller ikke være så velstående at de fattigste følte seg fremmedgjorte. Og bibliotekene var lavintensive møteplasser der mangfoldet i samfunnet ble synliggjort.

Biblioteket som møteplass er som nevnt innledningsvis ikke noe nytt. Wiegand beskriver hvordan en filial i New Yorks folkebiblioteksystem i 1910 var vertskap for kveldskurs for innvandrere, hadde møter for speiderpatruljer i ett forsamlingsrom mens en modellflyklubb for gutter stilte ut selvbygde fly i et annet. I et tredje praktiserte jenter brodering mens de ble lest høyt for. Makerspace er også en del av den faglige ballasten bibliotekarprofesjonen bærer med seg.

Wiegands bok er en av de mest fascinerende bøkene jeg har lest på lang tid. Den viser hvor viktig det er å gå inn i profesjonshistorien og hvilket rikt repertoar bibliotekfeltet har å øse av.

Solhjell har vært statsråd i to perioder, satt på Stortinget fra 2009 til i år og var mangeårig nestleder i SV. Nylig var han på reise i USA, og i etterkant har han fortalt om opplevelsen av økt polarisering.

«Det skumlaste eg tek med meg etter ei veke i USA», er at: «Landet er blitt så polarisert at dei politiske fløyane knapt snakkar saman. Dei har ulike verdiar, ser på ulike TV-kanalar, har vanskeleg for å bli samd i Kongressen og går altså på ulike konferansar», skriver han i én Facebook-post.

«Ei veke i USA gjorde dette innlegget av Alex Iversen ekstra relevant», skriver han i en annen post, der han lenker til Iversens oppgjør med identitetspolitikken i en kronikk i VG.

– Du skriver at «dei kloke og liberale – som eg ser opp til og er inspirert av – knapt syns det er verdt å snakke med republikanere og andre dei mislikar»?

– Polarisering er en toveis prosess. Vi har sett hvordan kristne evangelister, Tea Party og Trump polariserer USA, men nå polariserer også venstresiden.

Foto: Morten Brakestad/Stortinget cbd

I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig, sier Bård Vegar Solhjell.

Solhjell var på en konferanse i regi av New York Review of Books, hvor nobelprisvinnerne Paul Krugman og Angus Deaton, navn som Frances Fitzgerald, Ian Buruma, Bill Bradley og Richard Sennett, og blant andre Grete Brochmann og Hadia Tajik, deltok.

Konferansen bekreftet inntrykket av polarisering:

– Alle hadde kloke bidrag, men også en enorm avstand til det republikanske og høyreorienterte USA. De opplever det ikke som meningsfullt å diskutere med eller lage kompromisser og felles løsninger med motparten. I stedet snakker man som om man ikke er i samme båt eller bor i samme verden.

Polariseringen preger hele USA, mener Solhjell. Han nevner både hvor vanskelig det har blitt å finne politiske løsninger i Kongressen, og statistikk som viser at det er ytterfløyene som skriver mest om politikk på Twitter, noe som bidrar til å polarisere debatten.

Utviklingen kan være farlig, advarer Solhjell.

– USA har sterke gruppeidentiteter og lite fellesskap: Landet er preget av enorme geografiske avstander, store klasseforskjeller, og veldig ulike kulturelle og religiøse identiteter. Likevel har demokratiet fungert godt, og man har bygget en nasjonal identitet over gruppene. Men hvis den felles identiteten slutter å fungere, er det veldig dramatisk for nasjonen.

Et liberalt univers

Alex Iversen beskriver fenomenet slik i VG-kronikken:

«I identitetspolitikkens verden, som tidsånden nå løfter fram med full tyngde, avgjøres din verdi ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et til enhver tid gjeldende offerhierarki, forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, hudfarge, legning, alder.»

– Iversen gir en treffende beskrivelse av det jeg opplevde i USA. Vi er veldig langt unna det i Norge, men det er vanlig at det som skjer i USA og i andre land, kommer til Norge. På konferansen til New York Review of Books var det et liberalt univers, et sterkt fellesskap som opplevde seg enormt langt unna det som skjer på «den andre siden» i USA.

Det var «eit relativt homogent publikum, politisk og kulturelt» der, de fleste «delte nok mitt politiske utsyn», og Solhjell fikk inntrykk av at «kulturell identitet ikkje berre er religion for kvite evangelister, men også liberale universitetsstudenter»», skrev han på Facebook.

– At venstresiden dyrker gruppeidentiteter, det er fremmed for meg, sier han.

Utviklingen i retning av sterkere gruppeidentiteter, som henger sammen med det man kaller identitetspolitikk, bryter klart med ideologien Solhjell står for.

– Venstresidens politiske prosjekt er at alle skal ha lik verdi og like rettigheter og muligheter på tvers av klasser og bakgrunn. Nå har jeg inntrykk av at betydningen av gruppeidentitet vokser på bekostning av felles identitet, både i USA og i mange land i Europa. Mitt politiske mål er å styrke fellesskapet på bekostning av gruppeidentiteter.

Demokrati av gruppeidentiteter

Den uheldige utviklingen har to hovedforklaringer, mener Solhjell.

– Det første er at den er en reaksjon mot en markant høyredreining på høyresiden i USA, og det kan jeg til en viss grad forstå: Hvis høyresiden i Norge var som den amerikanske, tror jeg mange ville opplevd det som vanskelig å ha et fellesskap og meningsfulle debatter med dem.

– For det andre: Selv om USA har politiske mekanismer som skal sikre at mindretallene har innflytelse, og et partisystem som i statsvitenskapelig teori skal trekke mot midten, så er det noe med måten man finansierer partier og kandidater på, som bidrar til polarisering. Det har, sammen med økende forskjeller blant folk, dratt de politiske fløyene fra hverandre.

Iversen skriver i kronikken at den norske offentligheten «inntas nå av det samme identitetspolitiske prosjektet som har skapt så mye konflikt og polarisering i USA».

Norge er et helt annet sted enn USA, mener Solhjell.

– Men hvis vi ser til Nederland, kan vi se noe lignende. Man har partier for dyrerettigheter og miljø, og flere partier som representerer ulike gruppers interesser. Samtidig er mye i samfunnet, som skoler og kirkesamfunn, bygget over ulike religioner. Da får man et demokrati som består av mange partier og polariserte gruppeidentiteter.

Når gruppeidentiteten dominerer politikken, får man identitetspolitikk, slik Solhjell forstår begrepet.

– Identitetspolitikk betyr at man vektlegger sin kulturelle identitet og gruppetilhørighet i politikken. Konsekvensen er at det blitt vanskeligere å forstå andre, og at man dyrker forskjellene når man utformer politikk, i stedet for å vektlegge rettigheter og utfordringer man har felles.

Å ta avstand fra identitetspolitikken betyr ikke at man slutter å være opptatt av rettigheter.

– Man kan stadig være like opptatt av kvinners og homofiles rettigheter, og av at kristne og kirken skal ha en plass i samfunnet. Men man trenger ikke å dyrke gruppenes indre fellesskap og autonomi. I ytterste konsekvens blir identitetspolitikken slik at hver gruppe mener at akkurat det de står for, ideologisk og verdimessig, må gjelde for resten av samfunnet. Det er farlig.

Land som Nederland og Storbritannia har det til felles med USA, forklarer Solhjell, at de har færre felles institusjoner enn vi har i Norge.

– De har ganske ulike skoler, ulike universiteter, man bor i ulike bydeler, og det varierer fra gruppe til gruppe hvilke idretter og aktiviteter man driver med. Slike samfunnstrekk er skadelige: Det er ekstremt viktig med sterke felles institusjoner der man møter folk som er annerledes.

Samme på høyresiden

Iversen nevner flere eksempler i sin kronikk, blant annet debatten i etterkant av Siv Jensens indianerkostyme. Solhjell er enig i at kritikken mot Jensen var overdrevet.

– Jeg har ikke fulgt den debatten så nøye, men har selv vanskelig for å bli provosert av Jensens indianerkostyme. Jeg skjønner at Iversen bruker det som eksempel, sier Solhjell.

Det Solhjell mener er spesielt interessant i Iversens kronikk, er at Iversen påpeker hvilken temperatur slike identitetsdebatter får.

– Det synes som om temperaturen i debatter som har med identitet og tilhørighet, og med måten vi omtaler grupper på å gjøre, kan bli veldig sterk. De som tilhører en gruppe, oppfatter noen ganger symbolene rundt seg som hellige. Det minner meg om måten troende kan snakke på.

Temperaturen gjelder imidlertid ikke bare venstresiden.

– Når det kommer til debatten om muslimske religiøse symboler, ser vi hard språkbruk og et intenst og hatefullt engasjement. Det var det samme engasjementet debatten om Jensens kostyme skapte.

– Er de ulike debattene utslag av den samme gruppetenkningen?

– Ja, når det kommer til tradisjoner, identitet og kultur, som har med forskjeller mellom grupper å gjøre, blir debatten veldig intens, i stedet for at man roer ned og vektlegger det som binder oss sammen på tvers av identiteter.

Dynamikken strider mot det moderne norske prosjektet, mener Solhjell.

– Det norske målet er å bygge ned sånne forskjeller, å la likhetene mellom mennesker tre fram, og la folk leve ved siden av hverandre i avslappede fellesskap.

En kamp for større likhet

Samtidig som vi i Norge har sterke tradisjoner for fellesskap, har vi også hatt betydelige strømninger som vektlegger ulikheter: Det kan være motkulturer som avholdskulturen eller kristenkulturen, eller det kan være arbeiderbevegelsen.

Det medgir også Solhjell.

– Ja, vi må ikke gi inntrykk av at vi har en slags «naturlig likhet» i Norge. Alle framskrittene, som arbeidernes rettigheter, likestilling og funksjonshemmedes og homofiles rettigheter, har kommet gjennom kamp, og i kampen oppstår det en del gruppeidentiteter.

– Hvordan skiller det seg fra det som skjer nå?

– Min opplevelse er at for eksempel arbeiderbevegelsens mål har vært å skape like rettigheter og like muligheter innenfor en felles ramme i Norge. Bevegelsene har lagt sterk vekt på å skape felles institusjoner, lovverk og regelverk.

– Arbeiderbevegelsen laget et parti, egne idrettsorganisasjoner, fagorganisasjoner med mer?

– Det er riktig, men etter hvert som de sosiale og økonomiske forskjellene ble mindre, ble de institusjonene bygget ned. Tendensen til at man ville ha egen avis og egne idrettslag, ble gradvis endret til at man søkte en felles identitet i Norge.

Solhjell advarer igjen mot utviklingen.

– Hvis vi nå erstatter søkenen etter en felles identitet med veldig sterke kulturelle identiteter, så tror jeg ikke det er noe framskritt, akkurat.

En skummel tendens

Iversen skriver at «en bevegelse av illiberale konformister» er så forvirret at de «klamrer de seg til klisjeer» som «giftig maskulinitet», «internalisert homofobi» og «hvite privilegier».

– Finnes det virkelig ikke «hvite privilegier» eller noen «giftig maskulinitet»?

– Jeg bruker ikke slike begreper selv, men det gjør det sikkert, svarer Solhjell.

Han understreker at det finnes kamper det er viktig å ta mot forskjeller og diskriminering.

– Jeg observerer bare en tendens i andre land til at de gruppene man tilhører, tar større plass, og at gruppeidentiteten og ‑symbolene inntar en hellig karakter. Det er en skummel tendens.

Mellom 24. og 27. september skulle foreninga The Berkeley Patriot ha arrangert ei såkalla Free Speech Week (FSW) på byens universitet, eit særs kontroversielt initiativ i etterdønningane av Charlottesville og det valdelege samanstøytet mellom Trump-tilhengjarar og Antifa i Berkeley i slutten av august. Den siste månaden har universitetsmiljøet førebudd seg på alt det denne veka ville innebere: avlyst undervisning, publisering av ei lang liste med gjenstander som ville vore forbudt å ta med på campus, og ein overhengande fare for utøving av vald.

Det er nærliggjande å sjå dette arrangementet som eit reint pr-framstøyt frå den profilerte alt-høgre-provokatøren Milo Yiannopoulos – ein av dei inviterte talerane – noko ein kommentar i avisa San Francisco Chronicle og har gjort (Yiannopoulos vart opphaveleg invitert i februar men føredraget vart då avlyst). Saman med han skulle og Donald Trump sin tidlegare rådgjevar Steve Bannon vore, samt kommentatoren Ann Coulter. Veka var delt inn i tematiske bolkar som “Feminism Awareness Day,” “Islamic Peace and Tolerance Day,” og “Mario Savio is Dead.”

Mindre enn eit døgn før det heile skulle føregå vart arrangementet avlyst. Hovudpersonen Yiannopoulos dukka rett nok opp på campus søndag 24. september og snakka foran rundt 50 tilhøyrarar, noko som må kunne seiast å vere noko av eit antiklimaks. Det høyrer med til historia at The Berkeley Patriot har klaga universitetet inn til justisdepartementet for brudd på ytringsfridomen.

Den symbolske effekten av at ytre høgre isceneset ei ytringsfridomsveke akkurat ved Berkeley-universitetet er vidare åpenbar nok. Det var her, som første stad i USA, at studentane vinteren 1964–65 tilkjempa seg retten til å drive politisk kommunikasjon og aktivisme på campus. Sjølv om studentrørsla den gongen sloss for ein generell politisk ytringsfridom, var ho og tydeleg situert på venstresida, med røter i borgarrettigheitsrørsla.

Det har vorte sagt og skrive mykje om det alternative høgre den siste tida, om mainstreaming av synspunkt som for kort tid sidan vart rekna som ytterleggåande, om Breitbart News, white supremacy, anti-feminisme, rasemessig profilering og så vidare. Men kvar kjem eigentleg alt dette frå? Kva er dei ideologiske røtene til alt-right-rørsla?

Foto: Karla Cote cbd

Det radikale høgre mobiliserar: Her eit fakkeltog i Charlottesville 11. august 2017.

Motsett av det ein skulle tru, så var ikkje valet av Trump til president på nokon måte den galvaniserande hendinga for det alternative høgre i USA. Snarare var dette eit forstyrrande element i ein langsiktig og diskré plan for å setje attende det amerikanske demokratiet. Dette skriv Nancy MacLean, historieprofessor ved Duke University, i det som må vere ei av årets mest sentrale men og polariserande akademiske publikasjonar, den allereie sterkt omdiskuterte Democracy in Chains: the Deep History of the Radical Right’s Stealth Plan for America (Penguin, 2017). Boka er ført i pennen av ein spesialist på sosiale rørsler i USA men er kanskje mest ei idéhistorisk framstilling av det libertarianistiske tankegodset slik det vert definert av økonomiprofessoren og nobelprisvinnaren (frå 1986) James McGill Buchanan (1919–2013).

Nancy MacLean sin bok har skapt ny debatt om alt-right-rørsla.

James Buchanan: Ideologen

Soga om Buchanan tar til midt på 1950-talet, då han fekk støtte av rektor Colgate Whitehead Darden Jr. til å etablere eit nytt forskingssenter for politisk økonomi og sosialfilosofi ved University of Virginia, eit senter som i tillegg fungerte som ein tenketank for libertarianismen. MacLean argumenterer godt for at det går ei direkte ideologisk line frå Buchanan til vår tids alternative høgre.

Den historiske konteksten for Buchanan sin visjon var Brown v. Board of Education, høgsterettsavgjerda som i 1954 gjorde slutt på segregering i den offentlege skulen. Denne skapte så mykje harme mellom konservative politikarar i Virginia at dei rett og slett truga med å stenge skular som innretta seg. For konservative intellektuelle som Buchanan, som kom frå Tennessee, handla ikkje striden om den gjennomgripande rasismen bak segregeringa som kulturell praksis men derimot om det dei oppfatta som ei uakseptabel svekking av delstatens rettigheiter. At liberale frå nordstatane skulle diktere politikken i Virginia og andre sørstatar var noko Buchanan tok personleg.

I tillegg var han provosert over dei auka statlege omkostningane som desegregerte skular ville innebere; slik han såg det, måtte dei velståande i sør, i form av stigande skattar, betale rekninga for ei politisk endring dei var imot i utgangspunktet. Forskingssenteret til Buchanan hadde som ambisjon å utvinne idéar og teori som kunne slå kraftfullt tilbake mot ein stadig meir undertrykkjande liberalisme.

Buchanan sitt senter oppnådde ikkje så mykje i det korte løp. Dei neste åra av amerikansk historie styrka motkreftene seg betrakteleg, i form av mellom anna den stadig meir vitale borgarrettigheitsrørsla, Barry Goldwater sitt solide valnederlag i 1964, generasjonskampen på 1960-talet, studentopprøret, feministrørsla, mobiliseringa mot Vietnamkrigen, og miljøvernrørsla.

Ikkje nok med det, heller ikkje republikansk politikk var i nærleiken av å imøtekomme Buchanan sine ideal. Under Nixon este statsapparatet ut og the Environmental Protection Agency vart etablert. I Reagan sin regjeringsperiode vaks statsunderskotet. Og sjølv den omstridde pro-segregeringsguvernøren George Wallace støtta offentleg pengebruk så lenge den kom dei kvite til gode.

Foto: Atlas Network Officialcba

James M. Buchanan, økonom og ideolog for det radikale høgre.

Men, og dette er ein av MacLean sine hovudhypotesar, i eit lengre perspektiv framstår Buchanan som den kanskje mest sentrale idelogiske kjelda til forsøket frå det radikale høgre på å undergrave det amerikanske demokratiet. The Center for the Study of Public Choice, som vart grunnlagt i 1956, vart etterkvart ein leverandør av idéar og arbeidskraft til ulike institusjonar finansiert av den innflytelsesrike finansmannen og milliardæren Charles Koch (som også, kom det fram av konfidensielle brev frå slutten av 1990-talet, sprøyta inn midlar i Buchanan sitt senter): the Cato Institute, the Heritage Foundation, Americans for Prosperity, the State Policy Network, the Tax Foundation, the Competitive Enterprise Institute, og fleire andre. Dette er organisasjonar som arbeider med å påverke juridiske oppfatningar og praksis i alt frå helsepolitikk til våpenkontroll (noverande visepresident Mike Pence har fartstid i fleire av desse).

Framveksten av det radikale høgre

I løpet av dei siste 6–7 åra har “fruktene” av denne langvarige og stille mobiliseringa tatt til å manifestere seg på fleire vis.

Eit av dei første teikna var det som skjedde i Wisconsin og i New Jersey i 2011. I Wisconsin lukkast guvernør Scott Walker med å stramme inn forhandlingsrettar for offentleg tilsette, og i New Jersey gjekk guvernør Chris Christie til åtak på lærerane. I statar som Iowa, North Carolina, Louisiana og Mississippi forsøkte GOP-politikarar (republikanerar) å kontrollere universiteta (mellom anna ynska ein enkelte stader å fjerne tenure-ordninga), og rektorar som nekta å samarbeide vart fjerna. Kutta i offentleg utdanning vart meir aggressive enn før, samstundes som ein pressa gjennom skattefritak for privatskular.

Lovforslag med det føremålet å gjere det vanskelegare å stemme vart hyppige (til dømes gjennom å redusere antalet lokaler for førehandsstemming i demokratiske bydeler og strøk med sterk afro-amerikansk og/eller latino-dominans), og i perioden 2011–2012 vart over 180 lover retta inn mot låglønte og minoritetar introduserte. Seinare kom kampanjen mot Obama sin Affordable Care Act.

Ein del av denne aktiviteten spring ut av arbeidet til ei tankesmie med band til Koch. The American Legislative Exchange Council produserer kvart år hundrevis av lovutkast for republikanerane, med eit gjennomslag på 20 prosent. Det handlar mellom anna om ting som avskaffing av klimatiltak, privatisering av offentlege institusjonar, endring av skattereglar, nedkjemping av fagforeningar, og utvida fullmakter for politiet mot ulovlege immigrantar. I boka si spekulerer MacLean faktisk på om dette representerer ein koordinert kampanje med det medvitne formål å øydeleggje USA sine politiske institusjonar.

Eit viktig poeng for MacLean er at dei som no har tatt styringa over GOP ikkje berre er alminnelege neoliberale marknadskapitalistar, og at dei filosofiske leiestjernene ikkje er “the usual suspects” som Ayn Rand, Milton Friedman, Adam Smith eller Friedrich A. Hayek. Det nye amerikanske radikale høgre vil truleg attende til oligarkiet, til styreformene i statar som Virginia før 1954.

Ideologen til dette prosjektet, forutan Buchanan sjølv, er John C. Calhoun frå South Carolina (på hans tid den rikaste staten i landet), mannen Richard Hofstadter ein gong kalla “the Marx of the master class¹.” Calhoun, som var vise-president både under John Quincy Adams og Andrew Jackson og seinare senator, var ein Yale-utdanna, monoman og svært mislikt strateg som spesialiserte seg på skatteopprør. Til liks med Buchanan var han opptatt av å ivareta den økonomiske minoriteten sine rettar, og som Buchanan meinte han at demokratiet som styreform var ueigna til å forsvare fridom i ein snever finansiell forstand. I Calhoun sin reduksjonistiske filosofi står klassekonflikten mellom skatteprodusentar og skattekonsumentar sentralt.

Over eit hundreår seinare overtar og vidareutviklar Buchanan desse perspektiva, både i si akademiske og aktivistiske verksemd. Særleg opptatt var han av den uinnskrenka makta den føderale regjeringa har til å få dei velståande til å betale for tenester dei sjølve er imot, som til dømes betre skular, nyare lærebøker, og fleire emne for afro-amerikanske elevar.

Foto: Michael Vadon cb

Steve Bannon, Trumps tidlegare sjef- og valkampstrateg, er ein av leiarskikkelsane i alt-right-rørsla.

Slik Buchanan, og Calhoun før han, forstod det, handla kampen for eit fritt samfunn om fridomen til å kunne bli rik utan offentleg innblanding. Skattelegging av dei rike er feil fordi det er umoralsk å stjele fruktene frå andre sitt arbeide. Å verne om rikdom var difor, slik Buchanan såg det, å verne om individet. Men eit interessant trekk ved dette idéuniverset er at fienden som vert utpeika ikkje er politikarar eller advokatar men kollektivet; det vil seie sjølve førestillinga om at politiske mål berre kan oppnås om fleire borgarar går saman og organiserer seg. Ikkje overraskande var såleis arbeiderrørsla og borgarrettigheitsrørsla mellom hovudmotstandarane for Buchanan.

I den typen diskré aktivisme som Buchanan representerer er det ikkje lenger viktig kven som lagar spelereglane. Poenget er at reglane kan endrast, og målet er å etablere juridiske bindingar av permanent art for statsapparatet.

Tidleg på 1970-talet fanga Buchanan sitt arbeide interessa til før nemnde Koch, som ba om hjelp til sitt Cato Institute og til planen om å redde kapitalismen frå det grådige demokratiet. Koch finansierte også The Libertarian Party, som gjekk til val mot Reagan i 1980 med broren David som kandidat. MacLean legg vekt på at hemmeleghald må ha vore eit modus operandi for folk som Buchanan og Koch, fordi dei var innforstått med at dei støtta interessene til eit lite mindretal av befolkinga – den såkalla eine prosenten – og såleis ikkje kunne vinne gjennom argumenter åleine.

Det sentrale, skjulte trekket Koch sitt lag føretok var å ta over det republikanske partiet, ein prosess som skaut fart frå slutten av 1990-talet og framover. Dei politiske idéane til dette laget er radikale snarare enn konservative. Fordi libertarianerane var såpass få, trengte dei ein base av konservative som kunne rekrutterast gjennom felles saker; mellom anna forsøkte ein å dra med det religiøse segmentet, trass i at Buchanan som mange libertarianerar var ateist. Lojaliteten til dette nye høgre går ikkje til GOP, og fleire tradisjonelle republikanerar har mista setet sitt grunna ulydighet mot det nye regimet.

Det kan godt vere, skriv MacLean, at ein er så vant til å betrakte det amerikanske politiske landskapet langs demokrat-republikanar-aksa at det har gjort oss blinde for det som eigentleg er på ferde. Det gamle republikanske partiet er historie, og det nye alternative høgre er atskilleg råare på alle punkter.

Ei anti-demokratisk rørsle

For MacLean representerer denne overtakinga av GOP ikkje noko mindre enn eit femtekolonneåtak på det amerikanske demokratiet. Trekka er fleire: mangelen på transparens, strategien som går ut på å gjere det normale politiske systemet dysfunksjonelt, og vissheita om at sakene aldri vil vinne støtte hjå majoriteten. Ei slik rørsle liknar ikkje på ei klassisk sosial rørsle men representerer noko illevarslande og usunt.

Men nett då denne rørsla hadde som mest momentum skjedde det noko Koch og hans allierte ikkje hadde rekna med – Trump vart USA sin 45. president. Ikkje berre er han ingen libertarianer, men hans økonomiske visjon står langt unna det ein kan kalle Buchanan-skulen. Trump vil verne den nasjonale industrien, han er imot kutt i social security, han vil bygge ut vegnettet og attpåtil lage ein enorm mur. Som republikansk president hamnar Trump mellom to fundamentalt ulike tilnærmingar til økonomisk politikk, John Maynard Keynes sin utjamningsmodell og Calhoun/Buchanan sin ekstreme libertarianisme.

Calhoun og Buchanan tar i og for seg ikkje feil når dei påstår at det finst ein konflikt mellom visjonen om økonomisk fridom og demokratiet. Majoritetar vil nødvendigvis bruke den politiske prosessen til å betre sine vilkår. Mange framsteg opp gjennom historia har krevd skattelegging: offentleg utdanning; bygging av vegar, bruer og tunellar; utvikling av industri; forebygging av fattigdom; og diverse miljøtiltak, for å nemne noko. Problemet er at Buchanan sitt syn er grunnleggjande antidemokratisk og at det er i ferd med å sementere seg hjå det alternative høgre i USA. Ironisk nok vert populistiske kjernefenomen som xenofobi, anti-feminisme og kunnskapsforakt nytta som innmat i denne antidemokratiske pølsa.

Når folk som Yiannopoulos og Ann Coulter vitjar ein allereie uroleg campus som Berkeley, fungerer dei ikkje berre som ein katalysator for potensielt valdelege konfrontasjonar, men og som nyttige idiotar for eit demokratifiendtleg program dei neppe anar konsekvensane av.

Foto: Wikimedia Commonscb

Mario Savio under en demonstrasjon for ytringsfrihet utenfor Sproul Hall, Berkeley i 1966.

Berkeley og ytringsfridomsrørsla

Under dei første store demonstrasjonane ved Sproul Hall på Berkeley-universitetet i desember 1964 vart nesten 800 av dei 4000 deltakande studentane arrestert, inkludert Mario Savio, leiaren for Free Speech-rørsla. Det var hans forsøk på å støtte Student Nonviolent Coordinating Committee (SNCC), ein av nøkkelorganisasjonane til borgarrettigheitsrørsla, på campus som på sett og vis representerte starten på ytringsfridomsrørsla. Massearrestasjonane avfødte endå større demonstrasjonar, noko som på nyåret 1965 førte til at fleire av studentane sine krav vart innfridde. Universitetskansler Edward Strong trakk seg i mars same år som følgje av all uroa.

Når dagens kansler Carol Christ nyleg oppmoda universitetssamfunnet om å akseptere dei inviterte provokatørene, handlar det mellom anna om å respektere arven frå Savio si tid. Men den gong var spørsmålet om ytringsfridom uløyseleg knytta til borgarrettigheitsrørsla og arbeidet for større diversitet i eit då mykje meir homogent universitetsmiljø. Verdiane til Yiannopoulos og sentrale aktører innan det alternative høgre er eit trugsmål mot det mangfaldet som eit sunt demokrati må bestå av og som gir meining til sjølve omgrepet ytringsfridom.

***

MacLean, alt-right og kritikken: Debatten om boka

Boka til MacLean har i løpet av sommaren generert ein større diskusjon i aviser og sosiale medier i USA, og forfattaren har kanskje ikkje uventa blitt sterkt kritisert av høgresida. I ein artikkel for The Chronicle of Higher Education imøtegår ho ein del av kritikken.

Slik eg oppfattar denne kritikken, går innvendingane særleg på to ting: at MacLean overdriv rolla til Buchanan som sjefsideolog for den moderne libertarianismen i USA, og at åtaket på det politiske systemet ikkje er det ho kallar ein “stealth plan” men noko som pågår meir openlyst. Ein treng ikkje vere del av det alternative høgre for å sjå, dersom ein les boka, at MacLean flørtar med konspirasjonsteoriar. Men det er samstundes tydeleg nok at denne tendensen er eit utslag av det litterære grepet forfattaren nyttar i framstillinga, som på svært vellukka vis gir eit i utgangspunktet tørt idéhistorisk stoff ein sterk narrativ puls. Om ho strekk tolkinga av Buchanan vél langt, så er boka også basert på eit svært grundig og omfattande arkivarbeide som gir belegg (om ikkje fasit) for lesinga av Buchanan.

Mi eiga vurdering er at forfattaren i alle fall ikkje er heilt på jordet når det gjeld påstanden om libertarianismen har hatt ein “stealth plan.” Dei mange eufemismane Buchanan nytta ved forskingssenteret sitt peikar til dømes i den retning, og det same gjer reaksjonane til ein del av dei konservative republikanerane som dei siste åra har blitt skyve ut. Argumentet til MacLean harmonerer og med den nokså vanlege oppfatninga, kanskje særleg frå europeisk side, at så mange amerikanske veljarar stemmer imot sine eige interesser. Til slutt, sjølv om MacLean kan ha bomma på enkelte punkter, så endrar ikkje det på det overordna perspektivet i boka.

Begrepet ble et av fjorårets mest omtalte, men er ikke nytt. Det har i seg noe vi alltid har sett: Rykter, konspirasjon, løgn og bevisst bedrag, sier førsteamanuensis Bente Kalsnes ved Institutt for journalistikk og mediefag, Høgskolen i Oslo og Akershus.

«You are fake news», sa Donald Trump til en CNN-journalist på sin første pressekonferanse etter valget, og nektet å høre på spørsmålet journalisten var i ferd med å stille. Raskt ble «fake news» et av Trumps yndlingsutsagn, gjerne skrevet med CAPS LOCK på Twitter. Nå er «fake news» på rekordtid blitt et moteord og et skjellsord for ytringer i media som en misliker.

Falske nyheter: En definisjon

Men hva er falske nyheter? Og hva er det ikke?

- «Fake news» eller falske nyheter er en fremstilling av en nyhetshendelse som ikke har skjedd. Falske nyheter opptrer oftere i nettformat enn i print, tv og radio. Intensjonen med falske nyheter er å forlede eller lure mottakeren, sier forsker Helle Sjøvaag ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB).

Falske nyheter er altså ikke faktafeil eller slurv fra journalistens side, eller meninger fra en motstander som en ikke liker. Falske nyheter er bevisst løgn, gjerne i form av nyhetsartikler, der målet er å villede publikum.

De falske nyhetene er enten økonomisk eller ideologisk motivert, sier Sjøvaag.

- De lages for å generere klikk som kan omsettes til reklameinntekter eller for å påvirke opinionen.

Falske nyheter kan være fullstendig oppspinn eller løgn pakket inn i virkelige hendelser. Det siste er mye vanskeligere å oppdage. Falske nyheter stjeler journalistikkens virkemidler, gjerne i form av «clickbait» (Språkrådets forslag til norsk ord for “clickbait” er «klikkagn», eller tekst og bilder som skal tiltrekke seg oppmerksomhet og få leseren til å klikke seg videre).

- De forsøker å låne troverdighet fra journalistikken og antar en journalistisk form og et journalistisk språk. Slik driver de parasittvirksomhet på et fenomen som folk ser på som sant, som de stoler på, sier Helle Sjøvaag.

Begrepet «alternative fakta» har også opphav i Trump-leiren. Pressetalsmann Sean Spicer gav feilaktige opplysninger om hvor mange som hadde vært til stede da Donald Trump ble tatt i ed som president i januar. Konfrontert med dette av en NBC-journalist, ba Trumps rådgiver Kellyanne Conway ham ikke å være så dramatisk: Spicer hadde kommet med alternative fakta.

- Lettere å avdekke i Norge

En mye omtalt falsk nyhet kommer fra høyrevridde Breitbart News, som i nyttårshelgen skrev en sak om at 1000 muslimske menn hadde angrepet politiet og tent på en kirke i Dortmund i Tyskland. Senere viste det seg at artikkelen var en blanding av overdrivelser og faktafeil, og forbundskansler Angela Merkel gikk ut og advarte mot «fake news». I Breitbarts versjon gikk en gjeng på 1000 menn til angrep på politiet og satte fyr på Tysklands eldste kirke, mens de sang Allahu Akbar. Ifølge The Guardian og andre medier, som blant annet viser til tysk politi, startet fyrverkeri en liten brann som ble slokket på 12 minutter. Ifølge politiet var det relativt rolig stemning på feiringen, trolig fordi det var mye politi til stede.

- Vi har ikke så mange eksempler på falske nyheter i Norge. Vi har en litt annen type offentlighet som er mindre polarisert enn i USA, jeg tror det er lettere å avdekke falske nyheter her, sier Bente Kalsnes ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Et norsk eksempel på spredning av en falsk nyhet er rådgiver Morten Skauge i Høyres stortingsgruppe som delte en sak om Jens Stoltenberg og dieselavgiften på Twitter. Bildet i artikkelen var av Stoltenberg på skolebesøk i forbindelse med en anti-mobbekampanje. I teksten på bildet oppfordrer Stoltenberg folk til å velge dieselbil fremfor bensinbil fordi diesel er mer miljøvennlig. – Jeg skjønner nå at han antageligvis ikke har sagt det, og siden det ikke er et riktig sitat har jeg nå slettet tweeten, sa Skauge til ABC Nyheter etterpå.

Anklager om falske nyheter er det flere av. En slik kom fra statssekretær Tom Cato Karlsen (Frp) i Samferdselsdepartementet. Han ble intervjuet av avisen Nordlys om Nasjonal transportplan og mente at tittelen på artikkelen ble feil. Karlsen klaget og redaksjonen endret tittelen, men på sin egen Facebook-side blåste Karlsen ut og mente at artikkelen var «fake news». På Facebook fikk han støtte av blant andre Justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen (Frp) som sa til NRK at «fake news» var en ypperlig beskrivelse av Nordlys-saken.

- Den typen taktikk med å påstå at media kommer med falske nyheter passer med den tankegangen og kommunikasjonsstrategien Frp tradisjonelt har hatt, med å innta offerrollen, mener Sjøvaag.

- Jeg hadde trodd at terskelen var høyere for å kalle noe falske nyheter, og at tilliten var høyere mellom mediene og folket. Dette utsagnet faller på sin egen urimelighet og er en svært risikabel strategi av Frp. Partiet risikerer å støte folk fra seg, mener UiB-forsker Sjøvaag.

- Skaper muligheter for journalistikken

- Falske nyheter er utfordrende for journalistikken fordi vi lever i en tid med hard mediekritikk og medieskepsis. I debatten rundt Storbritannia ut av EU (Brexit) og valget i USA ser vi at tilliten til eliten er lav. Og mediene blir oppfattet som en del av eliten, sier Bente Kalsnes.

- Én fare er at folk blir feilinformert, det er vanskeligere å skille mellom seriøs journalistikk og løgner. Folk som befinner seg innenfor en bestemt politisk sfære blir sjelden utsatt for motstemmer. En annen fare er at det kan skapes en mer polarisert debatt, sier Helle Sjøvaag.

Facebook er blitt beskyldt for å være en viktig kanal for falske nyheter. Som svar på kritikken har Facebook varslet flere grep for å hindre spredning, blant annet å samarbeide med eksterne faktasjekkere som går gjennom saker brukere har varslet om at kan være falske nyheter.

- En annen måte er å stoppe pengestrømmen som følger de falske nyhetene. I etterkant av presidentvalgkampen i USA ble Sleeping Giants-kampanjen startet. Målet var å få store annonsører til å bli bevisst på hvem de finansierer med sine annonsekjøp, sier Kalsnes.

Jysk, Telenor og Storebrand er ifølge Dagens Næringsliv noen norske annonsører som havnet på den høyrevridde nettsiden Breitbart uten å vite det.

Samtidig som falske nyheter gjør det vanskelig for etablerte, seriøse medier, er dette tider med store muligheter for journalistikken, mener Bente Kalsnes.

- Ved å synliggjøre den jobben journalister gjør med kildekritikk – å vurdere troverdighet til kilder, bekrefte og avkrefte og være faktabasert, kan journalistikken være et bolverk mot løgner og falske nyheter. Derfor er det så viktig at mediene jobber med å utvikle og øke tilliten til journalistikken. Vi ser at medier spesielt i USA bruker «fake news»-debatten til å reklamere for sine produkter og argumenterer for at faktasjekket, grundig og god journalistikk koster.

New York Times, en av Donald Trumps faste hakkekyllinger, sier de fikk 300.000 nye betalende digitale abonnenter i fjerde kvartal i fjor.

Media bør bli mer åpne om metodene sine, legge frem research og annet grunnlagsmateriale, sier Sjøvaag:

- Medieledere må kjenne sin besøkelsestid og vise leserne hva god journalistikk er, og hvor viktig den er. De har gjort det vanskelig for seg ved å selv utvanne journalistikken med «clickbaits» og innholdsmarkedsføring. Å investere i skikkelig journalistikk er å investere i leserne.

Seks eksempler på fake news

Eksempler på falske nyheter plukket ut av medieforsker Helle Sjøvaag.

• “Trump Offering Free One-Way Tickets to Africa & Mexico for Those Who Wanna Leave America” (tmzhiphop.com. Siden er ikke lenger tilgjengelig).
• “President Obama Confirms He Will Refuse To Leave Office If Trump Is Elected”
  (Burrard Street Journal).
• “Trump Claims America Should Never Have Given Canada Its Independence” (Burrard Street Journal).
• “Obama Signs Executive Order Banning The Pledge Of Allegiance In Schools Nationwide” (abcnews.com.co. Dette er for øvrig en side som prøver å lure publikum ved å opptre med samme navn, adresse og design som nyhetsmediet ABC News (red.anm)).
• “Donald Trump Protester Speaks Out: “I Was Paid $3,500 To Protest Trump’s Rally”” (abcnews.com.co).
• “WHOA! Hillary Caught On Hot Mic Trashing Beyonce’ With RACIAL SLURS!” (The Resistance: The last line of defense).

Jo mer vi tenker over alle disse utsagnene om hvem som vant, desto tydeligere blir det at vi lærer lite av dem. Det er sjeldent klart presis hva som menes med å vinne. Begrunnelsene virker ofte generelle og temmelig spekulative, og det er ikke noen måte å sjekke om kommentatorer og eksperter har rett når de avgir dommene sine. I motsetning til sport har politisk debatt nemlig ikke utvetydige regler for tap og seier.

Foto: Bill B cb

Fra den andre debatten mellom Trump og Clinton 9. oktober 2016 (skjermbilde).

Et bedre spørsmål enn «hvem vant» er «hva gjorde debattantene retorisk og hvilke betydning kan vi anta at det får». Vi kan for eksempel se på hvordan debattanter snakker og formulerer seg. Hvilke argumenter de velger. Hvilke ord og uttrykk de benytter. Hvordan de henvender seg til hverandre og til befolkningen. I valgkampen har vi har blant annet sett Donald Trump fornærme motstandere, kaste om seg med nedsettende uttalelser om kvinner og minoritetsgrupper, og bruke en narsissistisk selvforherligende retorikk den vestlige verden ikke har sett siden Benito Mussolini: «I am amazing», «I will be so presidential». Hvilken overbevisningskraft kan en slik språkbruk ha?

Stemmesamlende retorikk

Det mest åpenbare man oppnår ved å snakke på denne måten, er tilsynelatende det motsatte av det som var målet: man skubber folk vekk. Ikke bare Demokrater, men også mange Republikanere er nå blitt skubbet så langt fra at de offentlig sier at de vil stemme på Clinton. Men samtidig er denne språkbruken et effektivt middel til å vinne dem som allerede synes det samme som deg og styrke tilslutningen hos dem du har vunnet. I retorikken kaller man denne debatt-strategien for stemmesamlende, og det er presis denne type retorikken som Trump benytter.

Stemmesamlerens retorikk kjennetegnes ved å ha ideologisk og overordnet argumentasjon, den er ofte karismatisk og bruker fortellende, billedlige trekk samt korte, markante formuleringer. Man snakker stort sett til de frelste og knytter dem som tror enda tettere til seg. Slik snakker Trump. Hans første ord i den første debatten var: «Våre jobber flykter ut av landet. De går til Mexico. De går til mange andre land». Ford flykter, sa han. «Tusener av jobber flykter fra Michigan, flykter fra Ohio. De flykter alle sammen».

Trumps svar er å «redusere skattene kolossalt, fra 35 til 15 prosent for virksomheter, store og små bedrifter. Dette blir en jobbskaper vi ikke har sett siden Ronald Reagan. Det blir vakkert å se». For oss i Norge kan slik utilslørt skryt og amerikansk storhetsvanvidd virke temmelig fremmed, men prøv å legg merke til formuleringene. De er vanlige og enkle, korte og poengterte. De er stort sett som vanlige folk snakker, bare mer fyndig og med understrekende gjentakelser. Hør bare beskrivelsen av USA med Trump i Det hvite hus: «Selskaper vil komme. De vil bygge. De vil utvide. Nye selskaper vil starte opp». På skrift ser det nesten ut som en lese-lett-bok for småbarn, men slik tale er til å forstå og god til å skape identifikasjon mellom Trump og velgerne. Han snakker som oss, og derfor må han jo være som oss. Han må være en person som forstår oss og våre problemer.

Dette er klassisk utfordrer- og opposisjons-retorikk: Beskriv elendigheten, si hvordan du vil løse problemet og beskriv så hvor vidunderlig alt blir.

Stemmeflyttende retorikk

Sammenlign dette med Hillary Clintons svar på samme utfordring: «handel er et viktig tema. Vi er fem prosent av verdens befolkning, vi må handle med de andre 95 prosent». Fremfor å si at «America is great», innleder hun med å minne om at USA er avhengig av resten av verden. Så fortsetter hun med løsningen sin, men forklarer den langt mer abstrakt og teknokratisk: «Vi har bruk for å få et skattesystem som belønner arbeid og ikke bare finansielle transaksjoner. Og den type plan som Donald har lagt frem ville være trickle-down økonomi enda engang».

Slik snakker vanlige folk ikke. Dette er system-analyse, en analyse som uten tvil er korrekt, men den inviterer ikke til identifikasjon. Her er det ikke mye velgeren kan gjenkjenne fra sitt eget liv. Generelt er Clintons retorikk det man i forskningen kaller for stemmeflyttende. I motsetning til den stemmesamlende er denne retorikken karakterisert ved konkret, informativ argumentasjon, stor informasjonsmengde, fokusering på få sentrale hovedargument med presiserende og forklarende påstander. Ordbruken er rolig og høflig, og presentasjon og kroppsspråk er moderat.

Den stemmeflyttende retorikk er bedre egnet til å vinne tvilere og bevegelige motstandere. Hvilket nettopp er det som er skjedd: Trump har skubbet moderate republikanere bort, og mange av dem har Clinton vunnet over. Hvis du som velger allerede har bestemt deg reagerer du ikke uten videre positivt på motargumenter og ny informasjon, tvert imot kan de skubbe deg enda lengre vekk. Men hvis du er åpen og i tvil er du mottakelig for sivilisert, nyansert og grundig argumentasjon.

Så hvem vant? Hvilken retorikk vinner du med: Stemmeflyttende eller stemmesamlende? Svaret er todelt: Med sine angrep, avbrytelser og sterke utsagn har Trump antagelig festet grepet om sine egne, men uten å vinne nye velgere. Med sin mer resonnerende, nyanserte og moderate retorikk – og personangrep fremført nøkternt som sitater fra Trump selv – har Clinton antagelig vunnet flest tvilere. Hun har antagelig også hentet velgere som hadde tenkt på å stemme Trump. Det er ikke mange slike man vinner, men de er ekstra verdifulle, fordi de teller dobbelt: Motstanderen taper en, du vinner en.

Det er naturligvis nyanser i dette bildet. For eksempel har Clintons retorikk også stemmesamlende trekk. Men å kjenne til den stemmesamlende og stemmeflyttende retorikken gjør det både enklere og mer interessant å forstå debattens retorikk. Så prøv å se etter disse neste gangen du ser en debatt.