Vox Publica møtte Wikforss til intervju i Bergen denne uken, der hun holdt foredrag om temaet på et møte i Forum for vitenskap og demokrati.

Filosofi og fakta

Den første gangen begrepet “alternative fakta” dukket opp var i kjølvannet av president Trump og hans daværende pressetalsmann Sean Spicers uttalelser om størrelsen på publikum under innsettelsen av presidenten. De hevdet at en innsettelse aldri tidligere hadde vært bevitnet av flere. Trumps seniorrådgiver, Kellyanne Conway, forklarte i et intervju med NBC at det Trump og Spicer gjorde, ikke var å tale usant, men å presentere “alternative fakta”. Det provoserte Åsa Wikforss.

– Det finnes jo ikke alternative fakta. Jeg kjenner fortsatt på at det er helt absurd, hvor mange merkelige filosofiske påstander som dukker opp, hvilke merkelige filosofiske teser man legger fram, for å forsvare presidentens løgner og falske påstander. Da blir jeg sint, og jeg kjenner at sånn kan vi ikke ha det.

Som filosof er Wikforss blant annet opptatt av epistemologi, eller kunnskapsteori. Hun mener at filosofien kan hjelpe oss å belyse problemstillinger som har med spredning av falske nyheter å gjøre.

– Filosofien tror jeg kan gjøre to ting. Den kan fortelle om hva kunnskap er og hvordan kunnskap fungerer, om evidens og sammenheng. Men filosofien er jo også et redskap for å tenke klart. Den kan hjelpe deg å gjennomskue dårlig argumentasjon.

Relativismen påvirker folk flest

For Wikforss er det viktig å opplyse om at ideen om at kunnskap er noe som avhenger av perspektiver, slik begrepet “alternative fakta” antyder, i stedet for noe objektivt som finnes utenfor mennesket, aldri har vært sentral i filosofien. Hun påpeker i sin bok at en liten minoritet av filosofer riktignok har studert postmodernistiske tenkere som kan sies å ha et perspektivsyn på kunnskap, men at den store majoriteten av filosofer har beskjeftiget seg med andre tema. Hun skriver at postmodernismen heller har fått stor innvirkning på andre fagområder. Hennes bekymring er at plassen den har fått, kan ha påvirket den offentlige diskursen.

Hør opptak fra Wikforss’ presentasjon på debattmøtet i Bergen i denne podkasten:

– Jeg tror jo ikke at for eksempel Trump er postmodernist, han vet jo ingenting om det. Men jeg vet at høyreekstreme bloggere som Mike Cernovich har utnyttet postmodernistiske måter å prate på for å drive fram sin høyrepopulistiske agenda, ved å påpeke at det finnes ulike perspektiv, og her er et annet perspektiv. Jeg vet også at i USA utnytter kristne fundamentalister den måten å snakke på for å drive fram sin ide om at man skal undervise om både Darwin og skapelsesberetningen, fordi det er bare ulike perspektiv, og det finnes ingen perspektiv som er bedre enn andre. Man kan altså utnytte den postmoderne diskursen for farlige standpunkt.

– Og så finnes det ytterligere et problem, som er hvor mye av det som har sildret ut til allmennheten. Da tror jeg, i hvert fall i Sverige, at det finnes en slags relativisme som har blitt tatt opp blant folk i allmennheten. Det er et problem. Da har man ikke beskyttelse mot sånne som Trump, demagoger som lyver og desinformerer.

Skolen kan forsterke kunnskapsrelativisme

Hun mener at spesielt skolen kan være med på å forsterke en offentlig kunnskapsrelativisme. Både i den norske og den svenske skolen er den konstruktivistiske pedagogikken godt innarbeidet. Den innebærer et syn på kunnskap som noe som konstrueres i mennesket, i motsetning til noe objektivt som finnes utenfor mennesket og som mennesket kan ta til seg.

– Det er et problem når en disiplin, som for eksempel den pedagogiske forskningen, helt og holdent svelger en veldig radikal filosofisk teori, som de fleste filosofer ikke anser som sann. Det er helt ukritisk og det er ikke et vitenskapelig perspektiv. Et problem er jo at det har gått så mye ideologi i det. Det er så merkelig, fordi spørsmålet om hvordan man best lærer bort og hvordan innlæring fungerer er empiriske spørsmål. Men det har blitt så ideologisk ladet at om man sier at tavleundervisning fungerer veldig bra, så blir folk opprørt fordi de tror at man har sagt noe veldig konservativt og høyrevridd og autoritært.

Faktisk.no kan virke mot sin hensikt

Wikforss ønsker med sin bok og sine foredrag også å gi praktiske råd om hva slags verktøy som er effektive i kampen mot “alternative fakta”. Hun peker på at visse deler av vår psykologi og det hun kaller “kognitive skjevheter” får konsekvenser for hvordan vi tar imot informasjon og desinformasjon. Våre kognitive begrensninger trenger derfor å bli imøtegått, blant annet fordi vi tar til oss informasjon som bekrefter våre overbevisninger, og overser informasjon som motsier dem.

Noen av våre største mediehus forsøker å bøte på dette og har gått sammen om å lage tjenesten faktisk.no, med et ønske om å bidra til “et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt”. De trekker fram påstander som har vært ytret i offentligheten, og forklarer hvorfor de stemmer eller ikke stemmer. Etter å ha sett forsiden til faktisk.no reagerer Wikforss.

– Det blir jo helt feil. De skriver desinformasjonen i overskriften. Man vet fra forskning at om man skal inn og faktasjekke og korrigere så er det ekstremt viktig at man ikke løfter fram den falske påstanden. Om man sier at en viss påstand er falsk, så husker folk selve påstanden. Sånn er vi bare. Man vet da at om man skal faktasjekke, skal man ikke løfte fram det falske, men man skal først forklare hva som er riktig. Og så skal man lenger nede fortelle hva folk har forsøkt å hevde om saken, så man får riktig balanse på det. Der gjorde media i USA feil under valget. Da Trump kom med falske påstander, la man de falske påstandene i overskriften, og det var ikke så smart.

Plattform for kontroversielle påstander?

Et etter hvert omdiskutert spørsmål er hvorvidt man skal vie plass i mediene til stemmer som ikke forholder seg til etablert kunnskap. Noen mener at man skal la være å gi kontroversielle personer en plattform å spre meningene sine på, mens andre mener dette fungerer mot sin hensikt. For Wikforss er begge viktige poenger.

– Det kommer an på emnet. Det finnes visse saker hvor man ikke trenger debatt. Man skal for eksempel ikke ta en debatt med holocaust-fornektere. Visse ting vet vi, og om man overhodet sier “la oss diskutere dette”, da er ikke det bare å gi en plattform, men man gir også inntrykk av at det finnes to sider, og det finnes argumenter for og imot, og vi kan diskutere oss fram. Det er ingen diskusjon, det er det man kaller en falsk balanse. En diskusjon forutsetter at man aksepterer visse grunnleggende regler for en debatt, for eksempel at man bryr seg om evidens og motargument.

– Samtidig finnes det jo risiko ved å si at man ikke skal diskutere saker. Risikoen er jo nettopp det at man sper på populistiske konspirasjonsteorier, om eliten som forsøker å legge lokk på og dempe sannheten. Så jeg tror man kan gi plattform med fornuft. Gjør man det, så må man sørge for at det blir en god debatt, at det ikke blir en polarisert og unyansert skrikekamp, men at man virkelig trekker fram hvilke problem som finnes ved disse posisjonene og nyanserer tydelig. Men man skal være litt forsiktig, det tror jeg.

Journalistikken må være motvekt mot sosiale medier

Det kan virke håpløst for journalistene og mediehusene å skulle takle problemstillingen på en måte som ivaretar søken etter sannhet og et viktig opplysningsansvar, samtidig som en står overfor helt nye økonomiske utfordringer. Til journalistene har Wikforss følgende oppfordring:

– Journalister må jo forholde seg til at visse saker deles veldig mye, og at man da får større spredning og flere annonsører. Det gjør at man ofte fristes til å publisere klikkagn og sensasjonelle greier. Det er en fristelse jeg kan forstå, men som naturligvis er problematisk. For det er viktig at journalistikken nettopp ikke er som sosiale medier, men at den er en motvekt, og at den er nyansert og komplisert og korrekt. Når man ser til for eksempel USA, så kan man se at The New York Times aldri har hatt så mange abonnenter. Seriøs journalistikk er ettertraktet. Folk vil ha det, nettopp fordi det finnes så mye desinformasjon. Og jeg tror at på sett og vis så kommer seriøs, etablert journalistikk til å bli viktigere enn den noensinne har vært, fordi det er den eneste måten man kan forholde seg til at hele verden roper.

Utvider fastprisperioden på bøker

Regjeringen med kulturminister Trine Skei Grande i spissen ønsker å utvide fastprisordningen til å gjelde ett år fra bøkenes utgivelsesdato. Ifølge dagens avtale kan ingen kanaler selge bøker med mer enn 12,5 prosent rabatt før 1. mai året etter utgivelsesdato. Det nye forslaget vil medføre at fastprisperioden blir lengre for to av tre bokutgivelser sammenlignet med i dag. Den norske Forfatterforening møter forslaget med stor jubel.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (29/08/2018)

Facebooks videokanal rulles ut globalt

Facebooks videokanal, Facebook Watch, har vært tilgjengelig i USA det siste året. Nå skal tjenesten lanseres globalt. Biblioteket består blant annet av egenproduserte og innkjøpte TV-produksjoner – inkludert amerikanske Skam –, og vil også inkludere interaktive konkurranseprogrammer, quizer og meningsmålinger.

LES MER HOS KAMPANJE (29/08/2018)

Tjenesten Facebook Watch vil snart lanseres globalt (skjermdump).

Hege Yli Melhus Ask ny toppsjef i NHST

Konserndirektør i Gjensidige, Hege Yli Melhus Ask, blir ny toppsjef i mediekonsernet NHST, og erstatter dermed Gunnar Bjørkavåg som gikk av i januar. NHST Media Group eier blant annet Dagens Næringsliv, Morgenbladet og Mynewsdesk.

LES MER HOS DAGENS NÆRINGSLIV (27/08/2018)

Tanum kutter årsverk etter nedgangsperiode i bokbransjen

Et og et halvt år med nedgang i papirbok­salget har ført til at bokhandlerkjeden Tanum kutter 40 årsverk. Kjeden, som i 2015 ble fusjonert med Cappelen Damm, har i dag 18 filialer. Pilene i den norske bokbransjen har pekt nedover siden desember 2016.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (27/08/2018)

BBC med egen satsing på korte faktavideoer

Gjennom BBC Ideas, en egen avdeling for korte faktafilmer, har den britiske allmennkringkasteren publisert i underkant av 300 videoer. Avdelingen ble etablert da intern BBC-forskning viste at voksne mellom 22 og 44 år var på jakt etter tankevekkende og faktabasert innhold i kortformat. Den mest populære videoen per i dag har over 160 000 visninger, og handler om døden sett fra perspektivet til en lege med erfaring fra palliativ (lindrende) behandling.

LES MER HOS DIGIDAY (24/08/2018)

Antall digitalabonnenter fortsetter å øke

For fjerde kvartal på rad, har antallet rene digitale abonnenter økt i Polaris Media. Veksten var på 69 prosent i årets andre kvartal, noe som følgelig gir økte abonnementsinntekter for aviskonsernet. Også Dagbladet opplever vekst. Avisen har nesten doblet antall abonnenter på halvannet år, og har nå 60 000 digitale abonnenter på Dagbladet Pluss.

LES MER HOS KAMPANJE (24/08/2018)

Nordmenn vil ha mobilforbud i skolen

I undersøkelsen Klassekampen har fått gjennomført om mobilforbud i skolen, svarer hele 74 prosent av befolkningen at de ønsker et slikt forbud. Frankrike har allerede innført forbud. Skoler som har prøvd ut mobilforbud mener at både skolemiljø og skolearbeid blir bedre.

LES MER HOS KLASSEKAMPEN (24/08/2018)

Vox Publica har diskutert disse spørsmålene med Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), en markant stemme i den norske ytringsfrihetsdebatten.

De aller fleste ytringer er lovlige i Norge. En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring som rammes av straffeloven. Men ytringsfriheten er ikke absolutt, og paragraf 185 i straffeloven skal beskytte bestemte minoritetsgrupper mot diskriminerende ytringer.

Det har vært en sterk økning i anmeldelser etter paragraf 185 de siste årene. Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mange som er anmeldt eller dømt for hatefulle ytringer i Norge, men tall fra Oslo politidistrikt kan gi en pekepinn. I 2014 var det 15 anmeldelser etter paragraf 185, i 2017 var det 71 anmeldelser.

Hvor går grensen?

Så hva skiller en skarp meningsytring fra en straffbar hatefull ytring? Anine Kierulf forklarer det slik:

– Da må en ta utgangspunkt i lovteksten, der det står at «med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». Men lovteksten hjelper deg bare et stykke på vei, for den gjelder ikke for alle. Bakgrunnen for paragraf 185 i straffeloven var nemlig å verne utsatte minoriteter mot spredning av hets mot dem. Og det er bare de som faller inn under disse gruppene – og som trues eller forhånes, som det heter i lovteksten – som skal vernes.

– Det betyr altså at det i lovens forstand er misvisende å snakke om hatefulle ytringer hvis ytringen ikke er rettet mot en utsatt minoritet. Hva hvis ytringen er rettet mot alle kvinner, for eksempel, eller alle trøndere?

– Ytringer mot disse kan også være hatefulle, og forhåne gruppen som sådan. Men fordi kvinner ikke er blant minoritetene i paragraf 185, vernes de ikke av denne bestemmelsen. Dersom ytringene er formet som trusler, privatlivs- eller ærekrenkelser eller sjikane, kan de rammes av bestemmelsene som verner mot dette.

Hva er intensjonen?

Det er også et annet men her: Det er visse typer hets som rammes av paragraf 185.

– En må over en viss terskel for at utsagn skal være straffbare. For eksempel hvis en dehumaniserer en gruppe, og for eksempel sier at «buddhister er en kreftsvulst på samfunnets kropp».

Det er også utsagn som kan være egnet til å fremme hat overfor en gruppe, men som ikke er straffbare.

– For eksempel kan en si at innvandrere fra et bestemt land er overrepresentert på kriminalstatistikken. Det rammer en hel gruppe, men er også et reelt faktum og ikke noe jeg sa med intensjon om å spre hat. Denne type saklige faktaopplysninger rammes ikke av bestemmelsen, sier Kierulf.

Men, legger hun til – dette viser hvor vanskelig det kan være å avgjøre hva som faller innenfor og utenfor.

– For hvordan tolker man ytringer, og hvordan sier man noe? Sier man det med humor, for eksempel? Eller sier man det for å forklare noe annet?

– Hvis jeg sier «pinsevenner er kakerlakker som må utryddes» er ikke det straffbart når jeg bruker det som et eksempel i en privat samtale med deg for å tydeliggjøre hva som kan falle innenfor bestemmelsen. Mine ytringer er ikke ment for offentligheten, og ikke for å hetse en bestemt gruppe, men for å forklare deg hvordan en lovparagraf skal forstås. Hadde jeg sagt dette offentlig, ville det vært straffbart. Konteksten er viktig for vår forståelse av meningsinnhold – og avgjørende for de rettslige vurderingene også, sier Kierulf.

Mange vegrer seg mot å delta

Det finnes ikke offisiell, sammenlignbar statistikk på hvor mange som er dømt for hatefulle ytringer i Norge. Politidirektoratet har det ikke, og praksisen for registrering er ulik fra politidistrikt til politidistrikt.

– Denne mangelen på oversikt og statistikk er noe som er blitt kritisert av oss i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og av ulike FN-organ, sier Kierulf.

I 2015 lanserte regjeringen en politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Utgangspunktet var en bekymring for omfanget, og målet med erklæringen var å forplikte til en innsats mot hatefulle ytringer.

Undersøkelser av nordmenns mediebruk viser at sosiale medier er blitt en viktig kanal for nyhetsformidling. Men mange vegrer seg for å delta i debatt, spesielt på sosiale medier (se rapporten Mediebruk og offentlig tilknytning, 2017).

Følelsesladet og usaklig debatt og en aggressiv tone blir fremhevet som viktige grunner til dette.

Nesten en av tre som utsettes for hatefulle ytringer i sosiale medier sier de vil bli mer forsiktige med å dele meningene sine. Det var et av funnene i den første norske undersøkelsen om hatefulle ytringer fra i fjor.

Å bli utsatt for hatefulle ytringer fikk størst konsekvenser for kvinner og personer med innvandrerbakgrunn. 1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer her ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffelovens paragraf 185. 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn forteller om slike hatefulle ytringer.

Trenger trening i saklig uenighet

En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring. Det er viktig hvordan vi snakker til andre, men det er også viktig hvordan vi som mottakere reagerer på utsagn, mener Anine Kierulf.

– Det å bli krenket eller ikke er også i noen grad et valg man har eller noe man kan trene seg på. Jeg tror det kan ha stor betydning hva vi trenes opp til å forholde oss til av ulike ytringer. At man trener opp den oppvoksende generasjon i saklig uenighet snarere enn i å lete i seg selv etter følelsen av krenkelse.

– Selv om det er fint at man tar hensyn til hverandre, har jeg stor tro på opptrening i å forstå at andres ytringer er andres ansvar og at min reaksjon er mitt ansvar. Hvis alle prøver å uttrykke seg så saklig som man kan, og tolke hverandre i beste mening, er en langt på vei. Men når det er sagt: reell hets skal en ikke tåle, sier Anine Kierulf.

Barn og ungdommer forteller at hets florerer på sosiale medier. Kierulf mener at mange ikke får nødvendig opplæring i ytringsfrihet.

– Det kan være vanskelig å forstå paragrafer i loven hvis en ikke vet begrunnelsene for dem. Ytringsfrihet og personvern er grunnleggende rettigheter av gode grunner. Ytringsfriheten for at vi skal kunne danne oss selv som selvstendige individer, og fordi samfunnet blir bedre av at ulike meninger brytes mot hverandre. Personvernet fordi man trenger en «indre frisone» der man kan bedrive den samme egendannelsen. Men hvis samfunnet har best av at flest mulig meninger brytes, må flest mulig stemmer orke å delta i offentligheten. Hvis du hetser og hater så mye at grupper forsvinner, går det ikke bare ut over dem. Det går også ut over deg. Jeg savner en større grad av refleksjon rundt disse spørsmålene, og det er påtrengende i skolen, den største læringsarenaen vår, sier Kierulf.

– Det er viktig å verne elever i en sårbar situasjon. Samtidig er dette en generasjon som er veldig opptatt av krenkelser, vi er et samfunn som er opptatt av det – det er greit, men det er ikke alltid greit å rettsliggjøre slike tendenser.

– Fokus på offer har noen nedsider

Forholdet mellom ytringsfrihet og vern mot mobbing i skolen er blitt aktualisert gjennom den såkalte Malkenes-saken. Lærer Simon Malkenes pekte på det han mente var negative følger av inntaksordningen i den videregående skolen i Oslo ved å bruke eksempler fra sin skolehverdag. Elevene mente de ble identifisert og uthengt av Malkenes, og det ble vurdert personalsak mot ham. Nylig fikk Malkenes Fritt Ords Honnørpris for å ha satt søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

Kierulf peker på utfordringen med å ivareta elevers psykososiale miljø og verne dem mot mobbing, samtidig som ytringsfriheten ivaretas. Hun mener utredningen «Å høre til» (NOU 2015:2) fra det såkalte Djupedal-utvalget er et skritt i feil retning. Her kommer utvalget med sine forslag til virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

– Det er en NOU på 450 sider og en proposisjon på nesten 100 sider. Ytringsfrihet er ikke nevnt eller problematisert én eneste gang. Det er problematisk. Å ta vare på folk som føler seg mobbet, er viktig. Men dette fokuset på offerdefinisjon har noen nedsider også. Mobbing er her definert som en opplevelse av å være mobbet: Hvis du opplever deg mobbet, er du mobbet. Det er viktig – for da må skolen ta vare på deg. Men betyr det nødvendigvis at den som sa noe du følte deg krenket av, da er en mobber? Jeg kan jo bli kjempekrenket av at du lærer meg om hvor fæle kattedyr kan være mot hunder i dag, når katten min ble drept av en hund i går. Eller om Darwin, når min religiøse familie anser apeforklaringen som en hån mot Guds skaperverk.

– Det kan lett bli absurditeter av dette. Det blir vanskelig for lærerne å manøvrere i et landskap av krenkelsesfokus, i alle fall uten god forståelse for avveininger mellom personvern og ytringsfrihet, sier Anine Kierulf.

I en nylig utkommet bok drøfter Ingerid S. Straume hvorfor så mange snakker om klimaendringer, men ikke gjør det som kreves. Hun belyser problemet i full bredde, og inviterer alle fag og disipliner, særlig ‘utdannere’ på alle nivåer, til å være med på en gjennomtenkning av sin egen rolle.

Straume hevder at det er mulig å finne en vei videre – men ikke ved å insistere på politisk nøytralitet.

Straume innledet på møte i Forum for vitenskap og demokrati i Bergen 28. november 2017.

Vox Publica har intervjuet prosjektleder Jens E. Kjeldsen og prosjektkoordinator Marit Kristine Bjøntegård.

Gratulerer med vel overstått finale! Hvordan gikk utvidelsen fra Bergen til Vestlandet?

Bjøntegård: – Da alt skjedde i Bergen var jo alt veldig greit og oversiktlig, men da vi skulle utvide til fire fylker var vi usikre på hvordan vi skulle gjennomføre det. Vi valgte å ha en lærerworkshop i hvert fylke, slik at det skulle være lav terskel for lærere å melde seg på for å få med flest mulig. Deretter arrangerte vi semifinaler i Bergen og Ålesund der vi fra retorikkgruppa dro og møtte elevene, før finalistene hadde kurs hos SpeakLab her i Bergen og til slutt deltok i finalen. Det var en logistisk utfordring å sørge for at alle elevene kunne reise hit og dit, Norge og Vestlandet spesielt er jo ganske kronglete, men fordelen var at vi hadde en vellykket finale fra i fjor å vise til, og mange, både elever og lærere, hadde fått med seg talen til fjorårets vinner, Cecilie Martinessen.

Arne Møller fra SpeakLab instruerer finalist Kristin Romfo. Foto: Tove Breistein

Kjeldsen, hvordan fikk du ideen til Ta Ordet!-konkurransen?

Kjeldsen: – Når jeg foreleser i Danmark, så strekker studentene hånden i været og sier «er du nå sikker på det, Jens? Kan det ikke være sånn eller slik i stedet»? I Norge er situasjonen helt annerledes. Det er mye mindre respons, færre kommentarer, færre ytringer – en våger sjeldnere å ta ordet. Så jeg hadde egentlig gått og tenkt på dette lenge: Jeg vil at ungdommene i Norge skal være mer som sine danske jevnaldrende. For litt over to år siden havnet jeg i en heldig situasjon, som veileder til tre flinke stipendiater som var interesserte i å bidra i et slikt prosjekt. Da tenkte jeg «nå gjør vi det». For å oppsummere: jeg mente det var noe ungdommer hadde bruk for, og jeg hadde ressursene til det.

Formatet på dette er en konkurranse, og det er ganske få som får taleopplæring her på universitetet. Som du selv sa bruker du av din egen tid til dette, og flere stipendiater og en vitenskapelig assistent er involvert – en del ressurser, altså. Hva med bredden? Er en konkurranse med seks finalister en god måte å drive faglig formidling på?

Kjeldsen: – Jeg mener dette formatet gjør det mulig å utnytte de faglige ressursene våre maksimalt, fordi vi overlater mye til lærerne. Vi rekrutterer og holder et kurs for interesserte lærere, som gjennomfører opplegg i skolene. Der er de frie til å gjøre hva de vil: Noen har kun klasseromsundervisning og velger ut en deltaker fra sin skole selv, andre arrangerer store skolekonkurranser med jury og publikum. Så du kan si at vi vil hjelpe lærere og ungdom til å hjelpe seg selv, og dersom du begynner å telle hvor mange elever som har vært involvert på de 26 skolene, så er det mange. Dessuten må det sies at jeg ikke nødvendigvis vil ha en konkurranse. Konkurranseformatet ble valgt fordi det er lett å organisere, samtidig som finalen blir til en stor hendelse der vi tar i bruk det flotteste rommet på universitetet og viser ungdommene at vi setter pris på dem.

Finalist Amalea Salvail taler til forsamlingen i Universitetsaulaen. Foto: Tove Breistein

Hvorfor er det viktig å kunne holde tale i et moderne mediesamfunn og et moderne demokrati?

Kjeldsen: – Det er fordi at dersom du ikke vet hvordan du skal si noe, har du heller ingen ting å si. Da har man ingen stemme, og demokratiet avhenger av at alle har en stemme. Dessuten er det å tale også å tenke: når du sitter ned og skriver et manuskript, blir du tvunget til å tenke gjennom saken, se den fra flere sider, se hvor dine svake argumenter ligger. Det er også viktig å få med seg at dette er en måte å trekke retorikkundervisningen ut av skolen og inn i verden på. Vi understreker at deltakerne skal holde en tale om et tema de virkelig er engasjert i, at de skal forsøke å oppnå noe med talen, og til slutt blir den fremført i offentligheten. Det gjør en enorm forskjell fra en tale som bare holdes i klasserommet, og samtidig blir finalen en mulighet til å lytte til ungdommene.

Ta ordet!-vinner Aleksandra Olsen og Jens Kjeldsen. Foto: Tove Breistein

Hvor går veien videre nå?

Kjeldsen: – Vi har vært heldige og fått stor støtte fra universitetets ledelse og fra Sparebanken Vest, så vi har finansene til å fortsette, men vi trenger også å ta vare på de som utfører arbeidet – stipendiater og vitenskapelige assistenter blir jo ferdige med engasjementet etter hvert. Sikkert er det i alle fall at vi fortsetter, og neste år fortsetter vi på Vestlandet og håper å utvide gradvis, for eksempel med Trondheim.

Bjøntegård: – Jeg må også si at jeg var skeptisk når jeg begynte i prosjektet, først og fremst med tanke på om elevene ville engasjere seg. Synes de det er kult med talekonkurranse, liksom? Men det synes de faktisk, og vi ser at både de og lærerene får mye ut av dette. Det dekker et hull i læreplanen og er en ny og annerledes måte å lære retorikk på.

Som svært ung, tidligere mods-tilhenger og nå en slags hippie, begynte han å frekventere det “alternative” kunstsenteret Arts Lab, etablert i 1967 på Drury Lane, der det var kino, teater, rom for utstillinger m.m. Stedets betydning i de drøye to årene det eksisterte antydes av at det var her kunstskolestudenten John Lennon og Yoko Ono første gang stilte ut sammen. Her øvde Bowie seg som skuespiller og drev med mime. Arts Lab’en på Drury Lane ble utgangspunkt for en hel Arts Lab-bevegelse, med avleggere over hele Storbritannia og i utlandet. Bowie tok selv initiativet til å opprette et sånt kunstsenter i Beckenham, der han bodde fra 1969.

Et lite utvalg av David Bowies mange ansikter (utsnitt fra det offisielle nettstedet davidbowie.com.)

Jeg aner ikke hvorfor han aldri gikk på kunstskole, et college of art. Det er nesten litt underlig, for det var det forbløffende mange britiske pop/rock-musikere på 60-tallet som gjorde (se nedenfor). Disse kunstskolene var, som rocksosiolog og nå musikkvitenskapsprofessor ved University of Edinburgh, Simon Frith, sa da jeg intervjuet ham for tv-serien “Kulturell uorden”, møtesteder for arbeiderklasseungdom som ville opp og ut og middelklasseungdom som ikke riktig visste hvor de ville. Det var ingen skolepenger og temmelig generøse stipend- og låneordninger. Studentene der lyttet på afroamerikansk blues og soul og gikk på forelesninger om kubisme og dadaisme innimellom musikkøving og platespilling. Lærerne var ikke spesielt snille og medfølende, de provoserte gjerne studentene til å tenke sjæl:

The art schools from my time specialised in old-school teaching methods of brutalising your students with some wild thinking that was off the map,” remembers Pete Townshend, whose lecturers at Ealing College of Art included Gustav Metzger — his concept of auto-destructive art inspired Townshend to smash up his guitar — and Roy Ascott, whose theories on cybernetics predicted the internet. “I remember Roy looking at me in a lecture and saying: ‘It’s a pity that the only person in this room who has the slightest inkling of what I’m talking about is such an idiot.’ Fucking genius, Roy Ascott.

Musikere og band med kunstskolebakgrunn satte agendaen og tonen i den nye britiske populærmusikken, en agenda og tone som passet en kunstinteressert og ambisiøs arbeiderklassegutt som David Bowie perfekt. Han samarbeidet nært og ble påvirket av flere med kunstskolebakgrunn, ikke minst eks-Roxy Music-medlemmet Brian Eno, som inspirert av bl.a. avantgardekomponistene John Cage og Karlheinz Stockhausen og etter hvert også bildekunstneren Joseph Beuys var en som opererte i skjæringsfeltet mellom pop og kunst i alle fall fra tidlig på 70-tallet.

Se på listen nedenfor fra The Guardian over noen av musikerne som har bakgrunn fra britiske kunstskoler – den burde være ganske overbevisende om skolenes rolle i den populærmusikkens utvikling som kunstform David Bowie representerer, selv om han aldri selv var student ved en slik institusjon. Og NB: Ikke alle kunstskolestudenter ble musikere! En av dem var den nylig avdøde, eminente skuespilleren Alan Rickman, en annen er den flere tiår yngre, uttrykkssterke bildekunstneren Tracy Emin, begge med arbeiderklassebakgrunn — for bare å nevne to.

Nå er den britiske utdanningspolitikken gjennom mange år, og særlig under Cameron-regjeringen, i ferd med å ødelegge denne ekstremt kreative møteplassen i det sterkt klassedelte britiske samfunnet med budsjettnedskjæringer, stadig høyere skolepenger og stadig dårligere studielån. The Guardian har i flere artikler de siste årene fortalt mer konkret om denne triste utviklingen:

• British art schools: Class dismissed
• Our art schools have become finishing schools for a wealthy few

En kulturpolitikk som fremmer reell uttrykksfrihet, kreativitet og kvalitetsutvikling er tett knyttet til en tilsvarende utdanningspolitikk. Det gjelder ikke bare i Storbritannia.

Noen britiske musikere med kunstskolebakgrunn

John Mayall: Regional College of Art (Manchester), 1955–1959
Charlie Watts: Harrow Art School, 1956–1960
John Lennon: Liverpool College of Art, 1957–1960
Keith Richards: Sidcup Art School, 1959–1962
Jimmy Page: Sutton Art College, 1960–1964
John Cale: Goldsmiths, 1960–1963
Viv Stanshall: Central St Martins, 1961–1962
Ronnie Wood: Ealing Art College, 1961–1964
Eric Clapton: Kingston Art College, 1961–1962
Pete Townshend: Ealing Art College, 1961–1964
Ray Davies: Hornsey College of Art, 1962–1963
Syd Barrett: Camberwell College of Art, 1964–1966
Bryan Ferry: Newcastle College of Art, 1964–1968
Brian Eno: Ipswich Art School; Winchester College of Art, 1964–1966; 1966–1969
Malcolm McLaren: St Martin’s; Chiswick Polytechnic; Croydon College of Art; Harrow Art College; Goldsmiths College, 1963–1971
Ian Dury: Royal College of Art, 1964–1967
Freddie Mercury: Ealing College of Art, 1966–1969
Joe Strummer: Central St Martins, 1970–1971
Adam Ant: Hornsey College of Art, 1972–1975
Jerry Dammers: Lanchester Polytechnic, Coventry, 1972–1975
Mick Jones: Hammersmith School of Art, 1973–1974
Paul Simonon: Byam Shaw (London), 1975–1976
Marc Almond: Leeds Polytechnic, 1976–1979
Sade: Central St Martins, 1977–1980
Billy Childish: Central St Martins, 1979–1982
Jarvis Cocker: Central St Martins, 1988–1991
Graham Coxon: Goldsmiths, 1988–1989
PJ Harvey: Yeovil Art College, 1990–1991
Bob Hardy (Franz Ferdinand): Glasgow School of Art, 1999–2002
M.I.A.: Central St Martins, 1996–1999
Simon Taylor-Davis (Klaxons): Nottingham Trent University, 2001–2004
Faris Badwan (the Horrors): Central St Martins, fra 2006
Florence and the Machine: Camberwell, 2006–2007

Folka som Stenberg etterspør, og deres kompetanse, vet vi en hel del om, og vi formidler også kunnskapen ut. Dette er folk vi kaller datajournalister (muligens midlertidig – distinksjonen forsvinner kanskje med tiden?). Det er en tydelig trend at det er denne typen folk redaksjonene ønsker seg (f.eks. søkte Aftenposten etter “digitale hoder” og NRK “digitale historiefortellere”, osv). Folk som både “har journalistisk teft” og teknisk innsikt nok til faktisk å lage digitale produkter selv. Det var deres virke og deres posisjons potensial jeg skreiv min avhandling om.

Gjennom årene som stipendiat konkluderte jeg med det samme som Stenberg: ekspertkunnskap innen datateknologi er en kjempefordel for journalister, og uunnværlig for neste generasjons gravende journalistteam. Dette er en naturlig konsekvens av at samfunnets infrastruktur digitaliseres. Hvis vi ønsker at noen skal se den etter i sømmene, holder det ikke med folk som kan bruke teknologi, lese av målinger og loggføringer, men folk som kan kritisk analysere den selv. Når datamengdene blir store, er kode og programmering enkelt og greit eneste framgangsmåten som muliggjør dette. Det er den “viktige” journalistikken. Men også i den “gøye” journalistikken trenger vi disse folka: det er de samme ferdighetene som skal til for å lage interaktive visualiseringer, kartløsninger, applikasjoner som lar deg sammenlikne forholdene der du bor mot andre steder, osv – en blanding av teknisk ferdighet og nysgjerrig kritisk blikk med en dash sans for spennende brukeropplevelser. Se f.eks. på vinnerne av årets NODA-priser. Ting går i riktig retning.

Prosjektet #sporet fra Berlingske gjør omfattende bruk av dataanalyse og var en av vinnerne av NODA-pris 2015. (skjermbilde fra b.dk)

Men det var jo også sant at “data, kode og programmering” var en innlysende vei framover for journalistikken for 10 år siden (2005). Og observert av en av datajournalistikkens pionerer, Philip Meyer – som anbefalte journalister å lære seg å programmere i 1973, i førsteutgaven av boka Precision Journalism, som jeg selv anser som en klassiker. Det finnes eldre eksempler, men folk som gikk journalistikkhøyskolen i 1973 er dagens førtidspensjonister og “digitaliseringen av samfunnet” som konsept var ennå ikke funnet på.

Avslutningsvis kommer jeg til å gi et kvalifisert blikk inn i neste generasjons journalistikkutdanning ved Universitetet i Bergen, men før det ønsker jeg å tygge litt på, og spekulere litt i, hvorfor vi i dag snakker om “digital kompetanse” som etter-utdanning for journalister. Hvorfor har ikke mediehusene ansatt, utdanningsstedene utdannet og journalister og studenter lært seg dette?

Første tanke — samfunnet reproduserer seg selv

Mediehusene har tradisjonelt ansatt samfunnsvitere og humanister — fra hvit middelklasse – som igjen ansetter folk som likner på seg selv (se Jan Fredrik Hovden for mer presis forskning på journalistikk og kultursosiologi). Dette er et menneskelig trekk som må jobbes med (det er et flott kapittel om hvordan Google aktivt og bevisst motarbeider dette i “How Google Works”, anbefales!).

Utdanningsstedene består av mennesker som forsker på journalistikk eller av tidligere praktiserende som går inn som lærere for neste generasjon. Det som er viktig for dem, er å levere fremragende forskning på feltet, og/eller å undervise i den journalistikk-kunnskapen som gjorde at de fikk en plass på et universitet eller høyskole. Utskiftningen av fast ansatte på universiteter og høyskoler er lav, folk trives og blir lenge (se f.eks. dette innlegget i debatten).

Også studenter arver ideer, og ferske studenter har ikke det samme bildet i hodet av en journalist som tekno-journalistikk-nerder som Stenberg og meg, de har sine tanker og idealer for journalistikken som var.

Ingen av disse tingene taler for raske endringer.

Når folk kvoteres inn et sted, er det for å veie opp for slike effekter, og få en mer representativ eller balansert sammensetning. Hva med å kvotere på fagkunnskap i nyhetsredaksjoner? Maks N hum/sam-ere pr realist? Eller operere med en journalist-til-programmerer-ratio?

Andre tanke – er nyhetsredaksjoner et sted der den teknisk flinke trives best på jobben?

I digitaliseringen av nyhetsredaksjonene har teknologi vært sett på som en trussel, og det har tidvis skapt arbeidsmiljø der tekniske ferdigheter ikke har gitt noen spesiell status som journalistisk metode.

Da jeg leste meg gjennom litteraturen på teknologi og journalistikk, var dette noe jeg irriterte meg over personlig: den journalistiske kulturen har tidvis vært direkte fiendtlig mot de folka den trengte så sårt. Dette tok jeg selvsagt med meg inn igjen i redaksjonene på turné i norske redaksjoner sammen med Joakim Karlsen, og fikk til svar at den tiden i hovedsak er over. Heldigvis.

Det er også et faktum at det ikke har vært nødvendig med tekniske fag eller realfag for å få jobb i en nyhetsredaksjon. Disse fagene har typisk høye opptakskrav, og ansees som vanskelige (og dessverre ok å ikke kunne). Journalistikkutdanning er også vanskelig å komme inn på, men har ikke realfag eller tekniske fag som inntakskriterier (som er fundamentet for “data, kode og programmering”) – fram til nå. Hvorfor stresse med matte når du kan chille med latte?

En teknolog-type har typisk kunnet heve høyere lønn andre steder enn i en nyhetsredaksjon. Jeg vet ikke hva en teknologisk orientert journalist tjener, men jeg håper han (for det er svært få damer som gjør dette i Norge) i dag er kompensert på en slik måte at redaksjonene kan holde på og bygge en solid kultur rundt den teknologiske kompetansen de har.

Enda en trend som har vært skadelig, er outsourcing og sentralisering. Jeg snakker nå om outsourcing av tekniske tjenester i redaksjonene. Teknisk drift i norske redaksjoner ble for bare noen år siden både outsourcet og sentralisert. Dette var med på å skape et tydelig skille mellom teknologer og journalister, som ikke lenger delte kantine eller møttes ved samme kopimaskin. Det har helt sikkert sett lurt ut på strategimøter over et Excel-ark, men det sikret samtidig at veien til teknisk kompetanse ble enda litt lenger i redaksjonene. Noen av de aller mest spennende data-jobbene (med enorme muligheter for datajournalistikk) i Norge må da være hos Schibsteds finn.no, og ikke i Schibsteds Aftenblad? Her har noe viktig gått i journalistikkens disfavør.

Tredje tanke – datajournalister er helt annerledes enn journalist-generalister

Datajournalistikken representerer en spesialisering, hvor journalistutdanningene så langt har utdannet generalister. En journalist skal både kunne gjøre research, intervjue, filme, klippe, fotografere, skrive, osv. Dette er den forrige stereotypen for journalistikkstudiene – det var dette redaksjonene pleide å ønske seg. Det er også en del variasjon i bransjen om hva man ønsker at en journalist skal lære gjennom høyere utdanning, utover at de skal være “komplette” og “selvgående”.

Det er ikke slik at alle journalister nå skal programmere, men redaksjonene er allerede fulle av folk som ikke gjør det – så Stenberg må få rett i at de som skal inn burde kunne det. Vi kan kanskje si at vi er på vei bort fra generalisten, og at også journalistikken blir langt mer spesialisert?

Veien videre

Ola Stenberg skriver:

Hvis ikke utdanningene tar grep nå vil de uteksaminere kandidater som ikke er gjeldende. Det vil blant dem være et skille mellom journalistikk og teknologi, og ingen som har et slikt skille vil overleve i den digitale fremtiden. Da ender vi opp med at mediehusene ansetter helt andre folk.

Utdanningene tar grep. Jeg vet ikke hva de tradisjonelle journalistikkprogrammene gjør, og kan kun snakke for det miljøet jeg tilhører. De grepene som gjøres er å legge om journalistikkutdanningen i en mer moderne retning. Dette betyr mer workshops foran kollokvier og auditorium-undervisning. Det betyr større moduler som består av små enkelt utbyttbare workshops, tema-pakker og prosjektoppgaver som gjør at det er enklere å få inn pensum og kunnskap som endrer seg raskt. Det betyr også at “data, kode og programmering” kommer på pensum, men at det gjøres i kontekst av en journalistikkutdanning på journalistikkens premisser, og ikke blir en informatikkutdanning. Dette er noe vi, som et sammenslått institutt mellom mediefag og informasjonsvitenskap, har svært gode forutsetninger for – og konkrete planer om å sette i verk i Media City Bergen.

Samfunnet trenger ikke bare å utdanne journalister som kan kode. Vi trenger å utdanne nysgjerrige, kritiske og reflekterte journalister. Journalister som også er selv-kritiske, og ser at journalister med teknologibakgrunn er underrepresentert i redaksjonene og at bransjen nok også burde rekruttere fra andre utdanninger enn bare journalistikk. Dermed får Stenberg rett to ganger i samme sitat: (1) at journalister bør utdannes til å hanskes kritisk med teknologi uten alltid å være avhengig av en ekstern ekspert, og (2) at mediehusene også burde ansette helt andre folk for å sikre et mer diversifisert og kvalifisert blikk på samfunnet og pressens rolle i det.

Det ligger mange utfordringer foran oss, og vi har en skjev ballast, men for en digital nysgjerrigper i en nyhetsredaksjon har forutsetningene neppe noen gang vært bedre — og dem kommer det flere av.

Til vanlig jobber Sandvik som teknisk rådgiver for organisasjonen Freedom of the Press Foundation (FPF) i USA – en organisasjon grunnlagt av blant andre varsleren Daniel Ellsberg, med styremedlemmer som Snowden-journalistene Glenn Greenwald og Laura Poitras, Edward Snowden selv og filmstjernen John Cusack. Sandvik er norsk, har bakgrunn fra NTNU og har jobbet med anonymitetsnettverket TOR.

Runa Sandvik arbeider med sikkerhet for Freedom of the Press Foundation (foto: FPF)

Nylig var hun i Norge for å holde kurs for journalister om digital sikkerhet. Vox Publica møtte henne i Bergen etter et av disse foredragene.

– Hvor flinke er journalister til å ta inn over seg den verden vi lever i nå?

– Det er noen som har veldig god kontroll på dette. De norske journalistene som jeg har mailet med denne uken har alle sendt kryptert mail, som er mer enn det jeg vanligvis får i USA. Men jeg tror også at veldig mange journalister har en godtroende holdning, om at det ikke er så farlig, at vi er i trygge Norge med personvern og lover og regler. Kanskje tenker de ikke helt over konsekvensene av det arbeidet de gjør og den informasjonen de ber andre om å gi dem, sier Sandvik.

Både gode og dårlige

Sandvik er imponert over at blant annet NRKbeta har tatt i bruk verktøyet SecureDrop for at tipsere skal kunne ta kontakt med NRK anonymt og kryptert.

– Jeg synes det er veldig spennende å se at det er en organisasjon i Norge som har gjort det. Jeg skulle gjerne hørt fra dem om hvorvidt de faktisk har mottatt dokumenter som har resultert i artikler eller liknende, sier Sandvik.

Sandvik trekker samtidig frem et eksempel fra norske medier der kildevern loves, men lovnaden ikke holder mål. For kort tid siden skrev TV 2 en nettsak om norske Syria-krigere. I bunnen av saken lovet TV 2 fullt kildevern dersom noen sendte dem en e‑post.

Skjermbilde fra tv2.no 23. september 2014.

– Det kunne være for å fortelle at de enten er i Syria selv, eller kjenner folk som har reist dit. Hvis jeg var i Syria og sendte TV 2 en mail og sa “her er jeg”, er det flere vurderinger man må foreta, sier Sandvik.

Hun forklarer at nettverket kan være overvåket og at uvedkommende, enten det er i Syria eller Norge, kan få tilgang til e‑posten dersom den er sendt fra dårlig sikrede e‑post-kontoer. – Da kan det stå om liv og død, sier Sandvik, og legger til:

– Det kan også være sensitivt hvis noen finner ut at jeg er interessert i saken journalisten driver med. Da kan man tenke seg at kontoen til journalisten kan bli hacket, og da kan også sensitiv informasjon om alt annet journalisten jobber med komme på avveie.

Risikovurderinger

Sandvik sammenligner det å gjøre risikovurderinger på nett med dagligdagse situasjoner.

– Før man går hjemmefra om morgenen, er det vanlig å sjekke værmeldingen for å finne ut om man skal ta med seg en paraply eller ikke. Et annet eksempel er at når man skal krysse veien, er det vanlig å se til begge sider før man går over. Hvis du ikke sjekker om det er trygt, så kan du bli påkjørt. Og det er litt sånn jeg snakker om på kursene jeg holder; hvordan man gjør risikovurderinger på nett.

– Hvordan kan journalister beskytte kildevernet digitalt?
– Det kan være å sikre egne kontoer, ha trygge passord, bruke tofaktor-autentisering (se faktaramme) på alle kontoer, ha forskjellige e‑postadresser avhengig av hvem du kommuniserer med, ha muligheten til å sende og motta kryptert mail. I noen tilfeller kan kanskje SecureDrop være greit, sier Sandvik.

Vox Publicas kartlegging viser at norske journalistutdanninger stort sett begrenser opplæringen i digitalt kildevern til enkelt- eller dobbelttimer. Noen av journalistutdanningene, blant annet i Bergen og Stavanger, har ikke noe planlagt undervisning i emnet.

Sandvik mener journalistutdanningene bør ta til seg at de kan være med på å forme journalister som er gode på digital sikkerhet.

– Mange av disse verktøyene har åpen kildekode, de er gratis, men i enkelte tilfeller vanskelige å bruke. Det er for eksempel vanskelig å komme i gang med å sende kryptert e‑post – det er noe jeg har brukt i seks-syv-åtte år, og selv jeg kan gjøre feil med det. Jeg tror det er veldig viktig at når man diskuterer kildevern og digital sikkerhet, så må man også diskutere hvilke tekniske verktøy journalistene bruker i disse sammenhengene.

– Hva tenker du om mengden av undervisning på utdanningene?
– Det høres ikke veldig mye ut. Jeg tror det hadde vært greiere om man kunne delt opp i flere bolker. Man kan snakke om nettskyer og hvordan uvedkommende kan få tak i informasjon via dem i én, kildevern spesielt i en annen, og også ha en del om hvilke verktøy man kan bruke. Men igjen – disse verktøyene må man jo bruke over tid, og da er det ikke nok med en dobbelttime om det. Men så er det kanskje litt som det er på andre studier – man får en introduksjon om et tema, og så er det opp til studentene selv å gå litt videre og plukke opp det som er spennende, sier Sandvik. Hun gir følgende råd til utdanningene:

– Gravejournalister er den gruppen journalister som disse problemstillingene er klart mest relevante for. Om man kan få til et fag eller kurs der man kombinerer det å grave etter informasjon og stille de riktige spørsmålene med å ta i bruk verktøyene som kan gi mer digital sikkerhet, tror jeg dette vil være veldig bra, sier Sandvik.

En kartlegging Vox Publica har gjennomført viser at journaliststudentene på de forskjellige norske læringsstedene får svært ulik opplæring og veiledning i hvordan man kan sikre at kildene beskyttes, og i generell digital sikkerhet. Ingen av studiestedene har digital sikkerhet som et eget kurs, men temaet berøres enkelte steder i forelesninger og som deler av kurs i kildekritikk og gravende journalistikk.

Mens journaliststudentene i Kristiansand og Bodø har digital sikkerhet på pensum og i flere forelesninger, har studentene i Bergen og Stavanger lite undervisning om temaet.

Vox Publica har tidligere skrevet flere artikler om digitalt kildevern og sikkerhet. I desember i fjor fortalte forfatter av boken “Digitalt kildevern” Anders Brenna at han er sjokkert over at ikke flere journalister interesserer seg for temaet.

– Enhver journalist vil love anonymitet, men de færreste vet hva det innebærer. De lover å ikke fortelle hvem de får det fra, men tenker ikke et sekund på at det går an å spore, sa Brenna.

Både generalsekretær i Norsk Presseforbund Kjersti Løken Stavrum og advokat Jon Wessel-Aas ytret sin bekymring om hvordan datainnsamling og sporing av kommunikasjon kan true pressens evne til å beskytte kildene sine.

Også i USA har undervisningen av digital sikkerhet og kildevern tidligere begrenset seg til enkelte forelesninger. I en artikkel i Columbia Journalism Review i november i fjor kom det imidlertid frem at holdningene til digital sikkerhet endret seg etter Snowden-saken blant journalistikk-professorer.

Er temaet i ferd med å bli viktigere også på de norske journaliststudiene?

Bergen: Tilfeldig

Ved Universitetet i Bergen er ikke digital sikkerhet spesifisert på emneplanen i journalistikk.

– Nei, dette er ikke spesifiserte tema i nåværende studieplan. Kildevern er naturligvis et tema, forteller førsteamanuensis Lars Arve Røssland ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, som tilbyr journalistutdanningen ved UiB.

Han forklarer at de i svært liten grad underviser elevene i dette temaet, og at det er tilfeldig om foreleserne, interne eller eksterne, tar opp temaet spesifikt.

Røssland understreker at Universitetet i Bergen er midt inne i en omlegging av sin studieplan i journalistikk, og mener den nye studieplanen vil ta mer høyde for digital sikkerhet og kildevern.

Oslo: Går ikke veldig i dybden

Ved journalistutdanningen i Oslo berøres temaet i en dobbelttime om kildekritikk.

– Det vi har på første året, er en forelesning om kildekritikk og kildearbeid – der en del av forelesningen handler om digitalt kildevern, sier høgskolelektor Anders Marius Knudsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Han innrømmer at de ikke går i dybden på temaet.

– I forelesningen snakker vi litt om overvåkning av e‑post og mobil, om nettsøk og hvordan det registreres og lagres, og om hvordan denne informasjonen kan bidra til at andre kan danne seg et bilde av din eller kildens atferd, sier Knudsen.

Førsteårsstudentene ved HiOA driver vanligvis ikke med kildesensitive oppgaver, men Knudsen mener det kan være viktig å legge seg opp noen vaner, som ikke å ha kildelisten liggende på smarttelefonen, og være bevisst på at lagring av sensitiv informasjon i skytjenester kan være risikabelt. På andreåret har studentene blant annet et graveprosjekt der digital sikkerhet og kildevern kan bli aktuelt.

– Vi snakker også litt om kilder som trenger beskyttelse, og at det da kan være best å møtes ansikt til ansikt, sier Knudsen, og legger til:

– Jeg tror generelt at folk flest, meg selv inkludert, er altfor lite bevisst på hvor lett informasjon om oss er tilgjengelig for andre. Det er viktig at journalister, spesielt de som ofte kommer borti sensitivt materiale, vet om farene og har noen rutiner som er lure, sier han.

Volda: Del av undervisning i kildevern

Ved Høgskolen i Volda tas digital sikkerhet og kildevern opp når man går igjennom kildevernet generelt. Førsteamanuensis i journalistikk Svein Brurås forklarer at det først og fremst er viktig at studentene oppfatter begrunnelsen for og betydningen av kildevernet i journalistikken.

– Dette er et viktig aspekt ved ytringsfriheten og et sentralt punkt i presseetikken. Dernest er det selvsagt viktig at våre studenter er oppmerksom på de utfordringer som digital teknologi reiser med tanke på kildevern, sier Brurås.

Han har merket seg at det er kommet ny litteratur om temaet både i Norge og i Sverige, og sier det kan bli aktuelt å invitere forfatterne til Volda.

– Elektronisk kommunikasjon innebærer at vi hele tiden legger igjen spor etter oss, både på egne pc-er, på mobiltelefoner, på servere vi benytter, og hos leverandører av ulike datatjenester. Både myndigheter, selskaper og privatpersoner har mange muligheter for å spore hvem journalister har kontakt med. Det samme har hackere med uedle motiver. For journalister er kildebeskyttelsen like viktig uansett hvem som måtte snoke etter en kildes eller en tipsers identitet, sier han.

Gimlekollen: Bruker DN-reportasje som eksempel

NLA Mediehøgskolen Gimlekollen tilbyr for første gang i år et kurs i undersøkende journalistikk. Høgskolelektor Liv Iren Hognestad mener digital sikkerhet og kildevern spesielt er viktig i dette kurset, men at det samtidig er noe studentene tar med seg i arbeidet med andre saker.

– Vi har boka “Datastøttet journalistikk” av Espen Andersen og “Gravende journalistikk” av Guri Hjeltnes og Morten Møller Warmedal på tredjeårskurset i undersøkende journalistikk, som vi tilbyr første gang i år. I tillegg anbefaler vi boka “Digitalt kildevern” av Anders Brenna. Studentene har også metoderapporten til Dagens Næringslivs sak om dopingmafiaen og den første reportasjen på pensum, der digital sikkerhet står sentralt, forteller Hognestad.

DN-magasinets journalister brukte ifølge metoderapporten (pdf) levert til Skup blant annet flere typer krypterte e‑post-tjenester og jobbet utenfor avisens lokaler da de gikk undercover for å avsløre hvordan doping ble solgt på lukkede forum på internett. Artikkelserien vant Skup-prisen i 2012.

Hognestad mener digital sikkerhet og kildevern er svært viktig når studentene holder på med kurset i undersøkende journalistikk.

– Det er noe de også tar med seg i arbeidet med andre saker, sier Hognestad.

Bodø: På pensum

Førstelektor Fritz Breivik ved Universitetet i Nordland forteller at digitalt kildevern og sikkerhet inngår i studentenes tredje semester, med temaet også på pensum. En dobbelttime er satt av til undervisning i digitalt kildevern, og Brennas bok er på pensum.

– Dette er veldig viktig, og blir viktigere i vår neste reviderte studieplan, sier Breivik.

Stavanger: Nedprioritert

På journalistutdanningen ved Universitetet i Stavanger nevnes digitalt kildevern når studentene undervises i etikk og kildevern. Men universitetslektor Espen Reiss Mathiesen forteller at de ikke er spesielt opptatt av dette.

– På en skala fra en til ti, der premisset er at vi underviser studenter på bachelornivå som har problemer nok med å holde rede på enkle etiske problemstillinger og som ikke forventes å arbeide med store, tunge graveprosjekter eller avsløringer i SKUP-klassen – kommer digitalt kildevern langt ned på lista. Sånn omtrent én på skalaen av viktige ting å lære fra seg i grunnutdanningen, mener Mathiesen.

Vox Publica har vært i kontakt med kursansvarlige for journalistikkutdanningen ved Norges Kreative Høyskole, men de har ikke besvart våre spørsmål.

Elevane Aasen snakka om gjekk på Norsk journalistskole. Den vart grunnlagd i Oslo i 1965 når staten tok over Journalistakademiet, oppretta av presseorganisasjonane i 1951. Organisasjonane tapte då den formelle makta over utdanninga, men følte lenge, med Ottosens ord, “soleklar rett til å blande seg inn i det de betraktet som sitt ektefødte barn”.

“Et arne­sted for revo­lu­sjo­nære»

Når den allmenne radikaliseringa i samband med EF-striden, Vietnamkrigen og Ottosen-komiteen på tidleg syttital òg nådde journaliststudentane, gjekk rykta raskt i pressa om skulen som “et arnested for revolusjonære”, og leiinga vart ofte og høglytt kritisert av presseorganisasjonane. Dels gjekk dette på at dei var for ettergjevande for “radikale strømninger”, men like mykje var dette ein strid om kva som var god journalistikk og korleis journalistikk best kan lærast, der naudsynet av meir praksisbasert undervisning og eit lågt journalistisk nivå hjå lærarane var vanlege ankepunkt. At endåtil folk som ikkje var erfarne journalistar skulle undervise var òg eit heitt tema når når distriktshøgskulen i Volda etablerte si journalistutdanning i 1971.

Den sterkaste politiske kritikken av journaliststudentane stilna utover syttitalet, i takt med den ålmenne avradikaliseringa av politikken og studentane. Om ein framleis i dag finn dømer på at journalistar er bekymra for radikale journaliststudentar, skjer dette vanlegvis i moderate ordelag, der ein, med E24-redaktør Per Valebrokk sine ord, “håpa at journaliststudentane tek til vitet”. Men oftare enn frykt for for sterkt politisk engasjement er kritikken no heller at studentane er for lite engasjerte, som når Harald Stanghelle 16. mars i år sa at han skulle ynskje at journalistutdanningane

… ikkje berre la vekt på karakterar frå vidaregåande, men på engasjement i organisasjonslivet, det å vise at ein er tett knytta til det samfunnet ein skal fungere i som journalist, at ein la vekt på folk som hadde jobba litt forskjellige stadar, med andre ord at ein skapte ein større variasjon (…) Ingenting er galt med gode karakterar, men som journalist bør du ha ein slags følelse, ein resonansbotn ovanfor eit samfunn som ein skal vera ein del av som journalist, ei djupare forståing av det, og det er slett ikkje alltid at det er dei med best karakterar, dei som har brukt heile tida på å skaffe seg dei, viser seg vere dei beste journalistane.

Stanghelle sine ord røyver òg ved ein annan vanleg skepsis i bransjen til journaliststudentar: dei er skuleflinke, men manglar livserfaring. Oftast går dette saman med eit handverksideal om at journalistikk best lærast gjennom praksis i redaksjonane, og at journalistutdanning i beste fall er ei ufullstendig (for teoretisk) førebuing til yrket, i verste fall vekkasta tid, slik Jon Hustad uttrykte det i Journalisten i 2009 under overskrifta “Journalistutdanning — helst ikkje”:

Les norske journaliststudentar George Orwell, studerer dei reisebreva til Knut Hamsun, les dei Italia-essaya til Hans E. Kinck eller The Economist? Skriv dei essay om den amerikanske borgarkrigen, studerer dei årsakene til krakket i 1929? Eller for den del: Lærer dei seg kommareglane? Nei, stort sett ikkje. Dei konsentrerer seg om form og teknikk. Meistrar dei så teknikken og forma når dei kjem ut i ein redaksjon? Nja… dei brukar vel om lag like lang tid på å læra seg handverket som dei som ikkje har gått på ei norsk journalistutdanning. Norske journalistutdanningar (…) er for norske journalistar det Praktisk pedagogisk utdanning er for norske lektorar: eit metastudium, og for dei fleste praktiske føremål bortkasta tid.

Surveyundersøkingar viser at denne typen haldningar ikkje er uvanlege hjå norske journalistar, men dei har ein klår aldersprofil: di eldre journalistane er, di oftare vektlegg dei handverkskunnskap og livserfaring framfor formell utdanning som viktig for journalistar. At slike synspunkt no er mindre vanlege er nok mykje eit resultat av utdanningsrevolusjonen i bransjen: Berre dei ti siste åra har andelen med høgare utdanning auka frå 70 til 95 prosent, og i dag har 35 prosent av journalistane over fire år med høgare utdanning.

Sentralt i denne utviklinga står journalistutdanningane. Fram til 1987 var utdanningane i Oslo og Volda einerådande, og uteksaminerte kring 85 studentar i året. I 1987 kom høgskulane i Stavanger og Bodø etter, og seinare har fleire fleirårige journalistutdanningar vorte oppretta — og nokre nedlagde, inkludert Mediehøgskulen Gimlekollen (1997-), Samisk journalistutdanning (2000-), BI (2002–11, spesialisert mot økonomisk journalistikk), Bjørknes privatskole (2000–6), Norges Kreative fagskule/MI (2003-) og Universitetet i Bergen (2005-). Her bør ein òg nemne opprettinga av ei masterutdanning i journalistikk i Oslo i 2001, og fleire nye masterutdanningar knytt til dokumentarfilm (Lillehammer, Volda).

Den store auken i talet som no tek journalistikkretta utdanning har kome samstundes med stagnasjon i bransjen. I 1981 var det 3400 medlemer av Norsk Journalistlag. I dei to hendingsrike tiåra etter vart dette talet nesten tredobla, men dei siste ti åra har medlemstalet halde seg nokså stabilt. Saman med naturleg avgang har dette bidrege til at å ha journalistutdanning har gått frå å vere noko nokså sjeldsynt til å verte den vanlegaste vegen inn i yrket: I 2005 hadde 13 prosent av dei aktive journalistane som kom inn i yrket på sekstitalet ei journalistutdanning, og andelen var større for kvart tiår (dei som starta i yrket på syttitalet: 20 prosent, åttitalet: 29 prosent, nittitalet: 39 prosent, fyrste delen av totusentalet: 53 prosent). I dag verkar slik utdanning vere endå vanlegare blant nye journalistar.

På den eine sida er dei eldre generasjonane journalistar sin stadige skepsis til journaliststudentane lett å mistenkeleggjere som utslag av tilårskomen nostalgi eller som behagelege synspunkt i indre profesjonsstridar. Men vi har òg å gjere med ein reell fagstrid, med ulike syn på kva som er god journalistikk, kva som skal vere journalisten si rolle i samfunnet og korleis journalistikk best kan lærast. At generasjonsmotsetningane her òg i ein viss grad har vore omsnudde klassemotsetnadar, (der nykomarane typisk har rekruttert sosialt høgare enn journalistane dei ein gong skal erstatte) kan ha bidrege til at desse motsetningane har halde seg levande så lenge.

Eg skal her ikkje gå nærare inn i argumenta i denne fagstriden. Derimot vil eg formidle litt frå norsk journalistforsking sine studiar av journaliststudentar gjennom dei siste 25 år: Kva gjer journalistutdanninga med studentane? Kven vert studentar, kvar vil dei arbeide og kva syn har desse journalistikkens arvingar på profesjonen si rolle i samfunnet?

Journalistutdanning — liten verknad?

I tidlegare forsking har den uformelle opplæringa i redaksjonane vorte tillagd stor vekt i forminga av nye journalistar. Når grunnopplæringa av desse no har flytta seg ut av redaksjonane og inn i høgskular og universitet, har det vore stor interesse for kva rolle journalistutdanningane har i profesjonssosialiseringa. I kva grad endrar denne “gradification of journalism” — som Slavsko Splichael og Colin Sparks kalla fenomenet i sin pionerstudie (1994) — studentanes haldningar og yrkesambisjonar i løpet av studiet? Og endrar dei seg i møtet med yrkeslivet?

På slutten på nittitalet vart det gjort mange surveystudier av journaliststudentar i ulike land. Felles for desse var likevel at dei var eingongstilfelle for studentane det gjaldt, og ein visste difor lite om kva endringar som fann stad i løpet av studie- og yrkeskarrieren. For å bøte på dette gjennomførde eg saman med Rune Ottosen (HiO) og Gunn Bjørnsen (no HVO) på totusentalet panelstudiar av fleire kull journaliststudentar i Oslo og Volda som del av det norske StudData-prosjektet. Studentane fekk surveyar ved studiestart, studieslutt og etter nokre år i yrkeslivet.

Ikkje uventa fann vi at studentane orienterte seg sterkare mot bransjen di seinare dei kom i løpet, m.a. i form av meir spesialiserte ynskjer til fagfelt og arbeidsstad, og ved å vise større vilje til å arbeide med tema som ein kunne vente hadde lågare status i utdanningane enn i bransjen (som sport- og livsstilsjournalistikk). Meir overraskande var at endringane var svært små: På trass av hundrevis av timar med undervisning og praksis i journalistikk, var journaliststudentane sine svar — deira tilslutning til ulike samfunnsroller for pressa, deira syn på kva eigenskapar som kjennemerka ein god journalist, kva som var viktig å lære i utdanninga eller kvar dei ville arbeide — i store trekk dei same når dei starta og når dei slutta i studiet. Og endringane var også ganske små når vi spurde dei etter nokre år i yrkeslivet.

Det er openbert for alle som har vore involvert i journalistutdanning at studentane gjennomgår ei stor fagmessig utvikling i løpet av studiet. Kvifor framstod då utdanninga ha så liten effekt på deira haldningar og øvrige yrkesorientering? To forklaringar er her nærliggjande.

Det fyrste er at journalistutdanning i ein viss grad “lærer fisk å symje”. I 2000 hadde 59 prosent av studentane hatt lønna jobb som journalist før dei tok til på studiet (34 prosent på fulltid), og hadde slik på førehand gjennomgått ei viss yrkessosialisering. At studentar sjølvsagt òg har eit førehandsinntrykk om profesjonen og denne sine ideal frå media, film og litteratur kan òg ha vore medverkande.

Det andre er at folkelege bilete av yrkesutdanning er forvirra av dårlege metaforar: heller enn å sjå studentane som “tome kar”, “blanke tavler” eller “leirklumpar” som vert fylde eller forma gjennom sosialiseringa i utdanninga og redaksjonane, er det gode argument for at “profesjonelle” haldningar i journalistikken òg er tydeleg prega av det Pierre Bourdieu kallar eins habitus, varige tanke- og handlingsmønster som er djuprøta i oss i vår tidlege oppvekst under bestemte sosiale vilkår. Slik kan ein t.d. forklare kvifor studentar frå lågare sosiale kår konsekvent oftare enn andre føretrekk ein ikkje-konfronterande journalistikk og vektlegg handverksmessige ideal framfor kreative. I eit slik perspektiv er kven som vert journaliststudentar eit like viktig spørsmål som kva dei lærer på studiet.

Å hevde at journalistutdanning er utan effekt framstår som ein openbert urimeleg påstand. Men at slik utdanning i liten grad verkar ha innverknad der ein kanskje ville venta det mest — i haldningar og ideal — burde vere tankevekkjande.

Den nye vin

Kva bakgrunn har dei nye journaliststudentane — sosialt, yrkesfagleg, utdanningsmessig? Kva haldningar har dei til yrket? Kva jobbynskjer har dei? Og korleis skil dagens journaliststudentar seg frå tidlegare? Om slike spørsmål oftast kjem frå bransjen, har dei vidare interesse: Å studere korleis desse journalistikkens arvingar har endra sin sosiale profil kan gje peikepinnar om yrkets framtidige sosiale status, og endringane i yrkeshaldningar er sameleis eit innblikk i den neste generasjonen av journalistar — inkludert deira syn på samfunnsoppdraget.

Våre tidlegare studiar av journaliststudentane i Oslo og Volda har i 2005, 2008 og 2012 vorte fylgd opp i nordiske surveyar, der tilsaman 4674 studentar ved 30 institusjonar (10 i Norge) har delteke. Vi har slik svært gode data for å seie noko om denne utviklinga dei siste tolv åra. I tillegg finst nokre eldre undersøkingar av norske journaliststudentar som gjev eit viss samanlikningsgrunnlag, der særskild tre bør nemnast. Den fyrste er Kirsten Beate Magnus sin studie av elevane ved Norsk journalistskole i 1965–75 i Den fagutdannede journalist (mellomfagsoppgåve, Institutt for sosiologi, UiO 1975). Den andre er Splichal og Sparks sin ovannemnde fleirnasjonale studie, der Rune Ottosen gjennomførte surveyen til Oslo-studentane i årsskiftet 1987/8. Den siste studien — og den eg her vil nytte for samanlikning — er Johann Roppens survey av studentane ved journalistutdanningane i Oslo, Volda, Stavanger og Bodø i kandidatoppgåva “Kven er vi — og kva står vi for” (1988).

Om det sjølvsagt er avgrensa kva slike statistiske samanlikningar kan vise, er det likevel mogleg å trekke nokre forsiktige historiske linjer 25 år attende — til nokså andre tider for norsk journalistikk og det offentlege ordskiftet. Det er forteljinga om lærlingane som vart studentar, om avismediets fall, om politisk og sosial mainstreaming, og eit slankare — men neppe betre — samfunnsoppdrag for journalistikken.

Frå lærlingar til studentar

Gjennomsnittsalderen til journaliststudentane i Oslo, Volda, Bodø og Stavanger er i dag 23,4 år — fire år lågare enn i 1988. Dette er i stor grad eit resultat av endra opptaksreglar, hovudsakleg påført utanfrå. Dei siste femten åra har m.a. regelen vore at minst halvparten av studentane kjem inn på primærvitnemålskvoten (i praksis: elevar rett frå vidaregåande som konkurrerer på basis av karakterar). Studentane har, som ein naturleg fylgje av dette, mindre utdanning og erfaring frå yrkes- og bransjeliv enn før.

I 1988 hadde nesten alle (86 prosent) teke høgre utdanning før studiet (halvparten meir enn to år), og mange verka ha hatt journalistisk erfaring frå før — 34 prosent som fulltidstilsette journalistar. I 2012 har færre (63 prosent) høgare utdanning før studiet, og utdanninga dei har er kortare. Berre 10 prosent har tidlegare arbeidd fulltid som journalistar (29 prosent på deltid), og svært få har annan fulltids yrkeserfaring.

Ikkje uventa medfører dette høgst ulike framtidsplanar: Nesten alle i 1988 (80 prosent) hadde planar om å gå ut i journalistyrket ved avslutta studium. I 2012 er det berre 30 prosent som er heilt sikre på at dei ynskjer å arbeide som journalist “i framtida” (69 prosent er heilt eller delvis sikre), og fleirtalet planlegg ta meir utdanning etter studiet.

I sum framstår dette som ei viktig historisk forskyving: der flesteparten før kom til journalistutdanninga som journalistlærlingar, er dei no langt oftare mediestudentar.

Mindre eliteprega

Den fyrste Maktutredningen (Norske journalister: Et gruppeporterett, Lorentzen og Høyer 1974) sitt funn om at journalistikken i liten grad rekrutterer frå lågare sosiale lag er framleis dekkjande, om kanskje ikkje i like stor grad som før. Det same kan ein seie om journaliststudentane.

Når Johann Roppen i 1988 fann at studentane “i svært sterk grad” kom frå eliten i samfunnet, var dette basert på ein sterk overrepresentasjon av høgstatusyrke og høgare utdanning hjå foreldra: 60 prosent av fedrane hadde slik utdanning, mot berre 14 prosent i den yrkesaktive befolkninga. Men der andelen i befolkninga med høgare utdanning har dobla seg dei siste 25 åra, har andelen med slike fedre vore nokså konstant hjå journaliststudentane. Det er eit klart signal om at journalistutdanning, trass sine framleis høge karakterkrav, har vorte mindre sosialt ekskluderande (men merk at det her er viktige skilje mellom utdanningane).

Vi har berre anekdotisk kunnskap om studentane i 1988 var born av journalistar, men det framstår ha vore nokså vanleg. I 2000 hadde ein av fem journaliststudentar i Oslo og Volda slik bakgrunn, og i 2012 berre ein av tjue. Studia framstår slik òg i stadig mindre grad bidra til at journalistyrket går i arv.

At dei store journalistutdanningane — samla sett — no i mindre grad er attraktive frå born av dei mest velutdanna sosiale laga (og journalistar), kan lesast på fleire måtar. Det kan tyde på at yrket har ein fallande sosial status. Men det kan òg vere eit teikn på at dei eldste yrkesretta utdanningane for desse gruppene er erstatta av andre utdannings- og yrkesløp. Dette veit vi lite om. Det som er sikkert, er at om journaliststudentar framleis er ei sosialt privilegert gruppe, er dei det i klart mindre grad enn før.

Indoktrineringsleire for kulturelle marxister?

Også politisk framstår journaliststudentane i dag ha vortne meir mainstream. Halvparten av studentane i 1988 ville stemme SV eller RV, og 13 prosent Ap (henhaldsvis 7 prosent og 38 prosent i befolkninga ville gjere det same). Samstundes verka dette i liten grad gå saman med ei politisert journalistrolle: 62 prosent meinte samfunnsjournalistikk burde vere partipolitisk uavhengig, og berre 6 prosent hadde noko imot å arbeide i ei medieverksemd med eit anna politisk syn enn dei sjølve.

I 2012 er deira politiske profil langt mindre særprega: Det er fleire journaliststudentar som vil stemme Høgre (19 prosent) enn SV eller RV (tilsaman 18 prosent), 35 prosent vil stemme Ap og 13 prosent Venstre. Studenter stemmer slik no langt meir likt den ålmenne befolkninga, og også skilnaden til journalistar flest har vorte nokså liten. Interessant nok framstår dei òg stadig mindre venstrevridde enn samfunnsstudentar ved universiteta, ei gruppe som i 2000 hadde nokså lik partiprofil. At konsekvent berre 35 prosent av journaliststudentane no seier seg svært interesserte i å arbeide med samfunn og politikk som tema, og 17 prosent beskriv seg som svært interessert i politikk (26 prosent i liten/ingen grad) er ytterlegare teikn på at Anders B. Breivik sine ord i 2009 om journalistutdanningane som “indoktrineringsleire for fremtidige generasjoner av kulturelle marxister/multikulturalister/politisk korrekte” no ikkje er særleg dekkjande. Òg “demonstrasjonsekshibismen” som Oddvar Aasen beklaga seg over i 1974 framstår i dag vere mindre grunn til otte enn Stanghelles spørsmål om studentanes engasjement i samfunnet dei skal dekkje.

Avisenes fall, vekeblada og fjernsynets vekst

Medan avisene dei siste femten åra har gjennomgått ein teknisk revolusjon, har det i same tidsrom vorte stadig færre norske journaliststudentar som ynskjer arbeide i avis, til fordel for tv og magasin.

I 1988 ville halvparten av studentane arbeide i avis, og resten fordelte seg likt på radio og fjernsyn. I 2005 var dette mønsteret nokså likt — med eit visst innslag av studentar som ville arbeide i magasin og vekeblad. I 2012 er det derimot slik at fleire ynskjer arbeide i fjernsyn enn i avis. At studentane sine ynskjer ikkje berre enkelt fylgjer arbeidsmarknaden er likevel klårt ved at nesten ingen dei siste tolv åra — jamt berre 2–3 prosent — har nettavis som fyrsteval. Den auka interessa for radio/tv-journalistikk har nok òg med at dette har vorte eit vanlegare undervisningstilbod. I Volda, som hadde slik spesialisering frå starten, har andelen studentar som vil arbeide i avis kontra radio/TV vore nokså uforandra dei siste ti åra. I Oslo derimot, som fekk slike tilbod seinare, er andelen som ynskjer arbeide i avis i same periode meir enn halvert (frå 69 prosent til 27 prosent), og andelen som vil arbeide i kringkasting meir enn fordobla (frå 23 prosent til 53 prosent).

Norske studentar fylgjer her ein felles nordisk trend, men her finst det viktige skilnadar: interessa for å arbeide i avis har falle mest i Finland og Danmark, og minst i Sverige. I motsetnad til Norge er nedgangen i Finland fyrst og fremst ei dreiing mot magasin, ikkje kringkasting, og i Danmark er nedgangen tydlegare knytt til eit vanlegare ynskje for å arbeide utanfor tradisjonelle områder for journalistikken — som PR.

I eit samfunnsperspektiv er likevel slike endringar i jobbpreferansar mindre viktige enn spørsmål om kva tema journaliststudentane ynskjer arbeide med, og kva syn dei har på pressas samfunnsrolle. I eit lengre perspektiv verkar det rimeleg å lese dreiinga mot magasin og kringkasting som eit teikn på at i alle fall overvakings- og informasjonsfunksjonen til pressa framstår mindre sentral for studentane.

Vi har her ikkje så gode data for samanlikning før dei siste sju åra. Til gjengjeld er det interessant lesnad.

No numbers, please

Bortsett frå at studentane seier seg interesserte i stadig færre tema, er det små endringar i denne perioden: kultur og samfunn/politikk er tema som flest seier seg svært interesserte i å arbeide med, og få er interesserte i å arbeide med økonomi og næringsliv. I lys av dei siste åras finanskriser må det siste seiast vere oppsiktsvekkande.

Det er heller ikkje store endringar i syn på kva som er sentrale journalistiske ferdigheiter: kjeldekritikk, presseetikk og språk/rettskriving er alle ting som meir enn tre av fire studentar i perioden seier er svært viktig å lære på utdanninga.

Journalistikk — for eigen del?

Når studentane vert spurde om motiva for å søkje seg til journalistyrket, er det sjølvrealiseringa som dominerer: dei vil arbeide med ting som interesserer dei, vere kreative og ha eit fritt yrke. Utsikter til god løn og høg status vert nemnd av fleire no enn før, men færre oppgjev ynskjet om å deltake i samfunnsdebatten som viktig motivasjon. Det fører oss over til samfunnsoppdraget.

Eit slankare samfunnsoppdrag

I Roppens studie i 1988 var gransking av makthavarar og rask nyheitsformidling sentrale ideal for studentane: 40 prosent sette overvaking og å skape debatt om offentlege organ og institusjonar som pressas viktigaste oppgåve (12 prosent private bedrifter og institusjonar). Deretter kom å bringe nyhende til folk så raskt som råd (18 prosent), debattere stridsspørsmål og problem som er oppe i tida (10 prosent), få fram synspunkta til dei som sjeldan får ordet i samfunnsdebatten (8 prosent), få fram negative sider ved samfunnet (6 prosent), utvikle folk sine intellektuelle og kulturelle interesser (8 prosent) og underhalde (1 prosent). I hovudsak verkar dagens norske studentar fylgje same mønster: granskingsfunksjonen vert som før oftare trekt frem som svært viktig enn informasjonsfunksjonen, og underhaldning er tilsvarande svært få som dreg fram.

I perioden 2005-12 ser vi likevel at granskingsidealet i studentenes auger framstår verte ein stadig viktigare del av samfunnsoppdraget, medan intellektuelle ideal om å drive samfunnsdebatt og stimulere publikum til å tenkje nye tankar begge har fallande oppslutning (også dette er eit felles trekk for dei skandinaviske land). Også idealet om nøytralitet har auka tilslutning. Dei norske journaliststudentane sitt samfunnsoppdrag av 2012 framstår i ei stadig slankare og mindre kompleks utgåve enn før, der tradisjonelle intellektuelle og politiske oppgåver for journalistikken er nedtona til fordel for overvaking av makthavarane. Om nokon sikkert ynskjer lese dette som ein siger for den kritiske journalistikken, er dette ein lesnad som høver dårleg med andre trekk i perioden, som den konstant låge andelen som seier seg politisk interessert og nedgangen i andelen som seier at arbeid mot urettvise er ei sentral journalistisk oppgåve.

Det er tvert imot grunn til å spørje om ikkje journalistikkens nye vin er i ferd med å verte til eddik for samfunnsoppdraget sin del, og om dette “slankare” samfunnsoppdraget ikkje fyrst og fremst er ei auka tilslutning til det Olof Petersson har omtalt som journalisme, ein profesjonsbyggjande ideologi der journalistane er folkets riddarar i kampen mot elitanes maktmisbruk. Om det er rett, må ein nok søkje forklaringa ikkje berre i samfunns- og teknologiutvikling, men òg i endringar i profesjonen og rekrutteringa til journalistutdanningane.

For det fyrste går studentanes auka fokus på granskingsidealet inn i ei velkjend forteljing om den “indre vendinga” i norsk journalistikk, ein prosess som er drøfta av mange, inkludert Odd Raaum i boka Pressen er løs! (1999), i Martin Eide sin artikkel “Det journalistiske mistaket” (1988) og i underteikna si avhandling. For det andre må vi hugse kven som no tek journalistutdanning: Der journalistutdanning i 1988 for dei fleste markerte ein start på (eller for mange: eit framhald av) ei journalistkarrière, har flesteparten av nye journaliststudentane ikkje umiddelbare planar om slikt. All sosiologi tilseier at dette tilhøvet, saman med studentanes lågare sosiale integrering i bransjen, må medføre ei lausare mental integrering i journalistverda, ein journalistikkens Entzauberung (avtrylling) om ein vil, eit svakare følt engasjement for journalistikkens indre og ytre strider, eller det ein med Pierre Bourdieu kan kalle ein svakare journalistisk illusio, som framstår vere bestemt til å misoppfattast av dei eldre journalistlærarane og journalistane som ein serie av individuelle faglege og moralske problem hjå studentane (“uengasjert”, “lat”, “lite seriøs”).