Dette kommer til uttrykk i store, overordnede og verdensomspennende saker som klimakrisen, samfunnssikkerhet, flyktningkrisen, helseutfordringer og fattigdom, men også i mindre og nære saker, som lokaliseringsspørsmål, valg av veitraséer og bruk av bompenger. System som ikke makter å levere og velgere som ikke føler seg inkludert og forstått, bidrar til svekket legitimitet for systemene, og også til lavere oppslutning om valg.

Demokrati skaper legitimitet

Det er i myndighetenes egeninteresse å opprettholde gode relasjoner til innbyggerne og maksimere støtten blant dem. Myndigheter med høy legitimitet vil ha lettere for å få gjennomført vedtatt politikk.

Det er enklere å iverksette vedtak dersom de som påvirkes av det godtar det og føyer seg etter det. Det å få noen til frivillig å føye seg etter en beslutning er selve kjernen i legger i begrepet “legitimitet”.

En stor styrke ved demokratiet — i sammenlikning med andre former for styresett — er at det produserer mer legitime beslutninger enn i systmer der beslutninger tas av én eller et fåtall personer. Når innbyggerne har mulighet til selv å påvirke utfallet, enten direkte eller gjennom sine valgte representanter, oppfattes myndighetene og deres beslutninger som mer akseptable fordi de representerer folkemeningen.

Dette er en grunnleggende bestanddel i forståelsen av demokrati.

Aksept fra taperne

De fleste politiske beslutninger skaper ikke bare vinnere men også tapere. Vinnerne har fått det som de vil, og vil i de fleste tilfeller ikke ha problemer med å godta utfallet. Det er derfor først og fremst taperne som vil kunne stille spørsmål ved prosessen bak beslutningen, og rette oppmerksomheten mot om alt har gått etter boken. Innbyggerne må ha tiltro til at beslutningstakerne er upartiske, at de ikke har personlige eller andre motiver for beslutningene de tar. De som berøres av en avgjørelse, må være enig i at måten beslutningen fattes på er rettferdig. Hva som oppleves som rettferdig er imidlertid også påvirket av om de opplever seg som vinnere eller tapere av beslutningsprosessen.

Et tydelig eksempel på dette er sitatet over, som stammer fra Donald Trump under den amerikanske presidentvalgkampen. Presidentkandidaten var villig til å godta valgprosessen – hvis han vant.

Hendelser som Brexit og framgangen til populistiske partier og politikere som er mindre entusiastiske til demokratiske prosesser enn vi har vært vant med, bidrar til opplevelsen av at demokratiene trues innenfra; fra våre egne innbyggere. Mange opplever at det i dag er større uro og misnøye i Vesten med demokratiet enn det har vært på lang tid. Trenger demokratiet fornying? Hvordan kan vi innrette demokratiske beslutninger slik at flest mulig opplever det som legitimt?

Dette er på agendaen til demokratiforskere verden over, og gjelder på alle politiske nivåer; fra overnasjonale institusjoner som EU til kommuner i Norge.

Input-legitimitet

Høy såkalt input-legitimitet avhenger av at de som påvirkes av politiske beslutninger opplever at de får anledning til å uttrykke sine preferanser og påvirke politikken i en eller annen form før avgjørelsen tas. I hvilken grad innbyggerne opplever at dette er tilfelle måles ved blant annet å spørre innbyggerne selv; feks om de føler at de har mulighet til å påvirke lokalpolitikken, om de synes at deres lokalpolitikere er lydhøre, og om de selv har engasjert seg politisk enten ved å stemme i valg eller ved å kontakte politikerne.

En undersøkelse fra noen år tilbake viser at mens innbyggerne i Norge er godt fornøyd med kommunene når det gjelder de folkevalgtes evne til å levere tjenester i samsvar med innbyggernes behov, er de mindre fornøyd med det som i undersøkelsen kalles borgernært styre, og som innebærer at innbyggerne – borgerne — dras med i kommunale beslutningsprosesser.

Representativt demokrati

Det klassiske representative demokratiet baserer seg på at befolkningen med jevne mellomrom velger politikere som skal ivaretar deres politiske interesser for en bestemt periode.

I en ren elitedemokratisk tradisjon – som det representative demokratiet bygger på – vil folkelig deltakelse være begrenset til deltakelse ved valg. Befolkningen deltar ikke direkte i politiske prosesser, men velger representanter til å treffe beslutninger på sine vegne. I valg gjelder prinsippet om én person, én stemme, forstått som at alle skal ha like stor innvirkning på politikken. Ved neste korsvei kan velgerne straffe dem som ikke har handlet slik de har ønsket, eller eventuelt belønne dem med gjenvalg. Det representative demokratiet er en populær styreform som sørger for en effektiv arbeidsdeling mellom de som velger og de som velges.

Utfordringer ved representativt demokrati

Et spørsmål som gjør seg gjeldende i representative demokratier er likevel om de valgte politiske representantene faktisk representerer innbyggerne de tar beslutninger på vegne av. Er valgprosessene og institusjonene innrettet slik at det er folkets vilje som kommer til uttrykk i politiske avgjørelser? Reflekterer de politiske representantene faktisk folket? Deltar tilstrekkelig mange av innbyggerne i valg til at vi kan anta at representantene gjenspeiler hele befolkningen?

Dette er betimelige spørsmål som ofte kommer opp når det representative demokratiet debatteres.

Fimreite-rapporten: Lokaldemokrati i Bergen

Høsten 2016 oppnenvte byrådet i Bergen et utvalg (det såkalte Fimreite-utvalget) som skulle se nærmere på lokaldemokratiet i byen. I rapporten fra dette utvalget analyseres et datamateriale fra Folkeregisteret som viser oversikt over alle stemmeberettigede i Bergen kommune. Rapporten stiller spørsmålet om politikernes sosiale bakgrunn er veldig annerledes fra gjennomsnittet blant velgerne, og finner at det er rimelig bra samsvar mellom velgerne og de valgte når det gjelder faktorer som kjønn, alder og utdanning. Likevel er det færre kvinner og flere med høyere utdanning blant representantene enn jevnt over i befolkningen.

Rapporten undersøker videre forholdet mellom sosial bakgrunn og valgdeltakelse; og stiller spørsmål om hvordan valgdeltakelse henger sammen med utdanning, alder, kjønn og hvor man bor i kommunen.

Grafen viser faktisk valgdeltakelse i kommunevalget 2015 blant de drøyt 200 000 stemmeberettigede innbyggerne i Bergen kommune. X‑aksen indikerer innbyggernes alder, og går fra 18 til 106. Y‑aksen viser hvor stor andel av velgerne som benyttet seg av stemmeretten sin i kommunevalget 2015. Den varierer mellom 0 prosent og 100 prosent. Den stiplede linjen er de som ikke har høyere utdanning, og den heltrukne linjen er de som har høyere utdanning.

Som vi ser her er det blant de godt voksne flest stemmer. Toppen nås rundt 70 år. Det gjelder både for dem med høye og lave utdanning. Jevnt over ser vi likevel at de med høyere utdanning er flinkere til å bruke stemmeretten sin. Spesielt stor er forskjellen her blant de unge. Blant 30-åringene var det nesten dobbelt så mange av dem med høyere utdanning som med lavere utdanning som deltok i dette kommunevalget. Om vi legger til kjønn som variabel, så er forskjellen enda større dersom 30-åringen med lavere utdanning var mann og 30-åringen med høyere utdanning var kvinne. Mønstrene vi ser her er sannsynligvis ikke særtrekk ved Bergen, men antakelig representativt for de fleste andre kommunene i Norge.

Kartet over viser at valgdeltakelsen også varierer etter hvor i kommunen man bor. Høyest deltakelse finner vi i bydelene Fana og Ytrebygda, mens Laksevåg har lavest deltakelse. Om vi bryter ned deltakelsen på de 47 valgkretsene i kommunen, ser vi enda større forskjeller i valgdeltakelsen, med Bønes på 71 prosent og Vadmyra på 51 prosent. De som kjenner kommunen vet at denne viste politiske ulikheten i stor grad sammenfaller med andre sosioøkonomiske ulikheter, innen inntekt, helse og utdanning.

Ulik deltakelse = ulik representasjon

Når grupper i samfunnet ikke deltar i valg, kan det føre til at deres holdninger og interesser blir underrepresentert i det politiske systemet. For eksempel har de uten høyere utdanning generelt færre politiske representanter enn deres andel av befolkningen skulle tilsi.

Ulikhet i representasjon kan bety ulikhet i politisk påvirkningskraft. Grupper som føler de ikke kan påvirke politikken, distanserer seg gjerne fra den, og lar andre ta bestemmelser på deres vegne. De risikerer at deres preferanser ikke blir hørt og tilstrekkelig ivaretatt av de som styrer. Over tid er det da en reell fare for at de mister tiltroen til systemet som sådan, og til demokratiet som styresett. Noens problem med underrepresentasjon kan derfor bli vårt felles problem. Kanskje er det dette vi ser tendensene til med dagens økende mistro til politiske eliter og oppslutning om populistiske partier.

Deltakelsesdemokratiet

Et aspekt ved god representasjon er at de folkevalgte tar hensyn til innbyggernes synspunkter når beslutninger fattes. For å kunne representere innbyggerne på en god måte gjennom hele valgperioden vil de folkevalgte derfor ofte ha behov for mer informasjon om velgernes preferanser og synspunkter enn de får gjennom valg. Dette fordrer at de folkevalgte tar rede på hva folk mener og at dette inngår i de deres beslutningsgrunnlag. Hvor mye innbyggerdialog som ansees som ønskelig vil imidlertid avhenge av hvilket demokratisyn som legges til grunn.

Noen vil mene at politikerne i størst mulig grad skal følge partiprogrammet de er valgt inn på. Andre vil mene at demokrati må ha en forankring i omfattende folkelig deltakelse — også utenom valg. De klareste talspersoner for en slik tilnærming finner vi i den såkalte deltakerdemokratiske tradisjonen. Ifølge dette perspektivet er det viktig at folk deltar aktivt i politiske beslutningsprosesser, fordi folkelig deltakelse vil gi bedre beslutninger, men også fordi deltakelse er en siviliseringsprosess som utvider folks perspektiver og utvikler deres evne til politisk tenkning og prioritering.

Det representative demokratiet vs. deltakelsesdemokratiet

Spørsmålet om deltakende og representativt demokrati lar seg kombinere er gjenstand for debatt. Formene kan sees på som motsetninger, hvor det deltakende demokrati kan forstyrre beslutningsprosessen slik den idealtypisk er ment å fungere gjennom de representative ordningene. Men denne idealtypen finnes ikke i den virkelige verden. Politiske beslutningsprosesser blir påvirket av både lobbygrupper, media og byråkrati.

De fleste etablerte, moderne demokratier har i dag innslag av både deltakende og representativt demokrati. Like fullt er det den representative prosessen som dominerer de fleste politiske beslutningene — også i Norge. Det representative demokratiet er den demokratiske grunnformen i alle landets kommuner og fylkeskommuner, og folks politiske preferanser ivaretas først og fremst ved at de hvert fjerde år velger representanter som skal styre på vegne av dem. Mulighetene for folkelig deltakelse kan være bedre i kommuner enn på nasjonalt nivå, men selv om verdien av direkte deltakelse gjerne fremheves som et viktig element i det lokale selvstyret, er kommunene og fylkeskommunene representative systemer.

Det er mange kanaler for påvirkning av politikken, men det er sjelden åpninger for direkte deltakelsesbaserte beslutninger. For eksempel er folkeavstemninger i vårt system alltid rådgivende, innbyggerinitiativer kan avvises og det er få tilfeller av deltakende budsjettering. I dagens demokratiske system er det ikke snakk om å erstatte det representative demokratiet, men snarere å supplere det med elementer av folkelig medvirkning. Og det er det mange kommuner som gjør. For å øke samsvaret mellom innbyggernes ønskede politikk og den politikken som faktisk blir utført, har en rekke lokale myndigheter eksperimentert med nye, komplementære tiltak til den representative modellen.

Men også slike politiske medvirkningsinitiativer mellom valg lider av skjevfordeling når det gjelder hvem som engasjerer seg. Som i valg er det ofte de ressurssterke som deltar, mens de mindre ressurssterke lar være. De engasjerte engasjeres, og dette bare forsterker den skjevheten i politisk innflytelse som allerede eksisterer gjennom ulikhet i valgdeltakelse. Skillet mellom de som har ressurser i form av motivasjon, evner og nettverk og de som ikke har like mye av dette, er gjennomgående påvist i forskning på engasjement og deltakelse i politikken og sivilsamfunnet for øvrig. Sett utfra et slikt perspektiv kan tilrettelegging for medvirkning mellom valg framstå som kontraproduktivt for rettferdig representasjon.

Hvordan nå “mannen i gaten”?

Løsningen på ulikhetene i deltakelse kan vel ikke være at de som engasjerer seg skal engasjere seg mindre? Når man åpner for innbyggermedvirkning i politiske beslutninger er det heller behov for at noen av disse tiltakene rettes direkte mot grupper som i utgangspunktet ikke er politiske aktive, slik at man også fanger opp disse innbyggernes ønsker. Kommunen skal legge til rette for at de som allerede er motivert for å bidra positivt til samfunnet får anledning til det, og samtidig rette spesiell oppmerksomhet mot de som ikke deltar på eget initiativ. Det sier seg selv at det er mer utfordrende å få i tale innbyggere som ikke i utgangspunktet er engasjert.

Denne typen politisk medvirkning krever derfor mer enn bare tilrettelegging. Den krever at kommunen aktivt går ut til innbyggere fra alle samfunnslag og grupper, og sørger for 1) at alle har like muligheter til å uttrykke seg, og 2) at så mange som mulig benytter seg av denne muligheten. Medvirkningstiltak som favner alle samfunnslag er mer kostbare å gjennomføre for kommunen, men vi vil hevde at legitimiteten til slike tiltak har potensial for å bli tilsvarende høyere. I en tid der det snakkes mye om politiske eliter som distanserer seg fra folket, er det ekstra viktig å få så mange som mulig med på politiske beslutningsprosesser – og kanskje gjennom det vekkes deres politiske engasjement på mer permanent basis.

Loddtrekning

Når vi her sier alle, mener vi ikke nødvendigvis alle og enhver av kommunens innbyggere. Det vi mener er at alle har lik sannsynlighet for å bli spurt og å delta i politiske beslutninger. Et eksempel på medvirkningstiltak som fokuserer på å få med alle lag av folket, er såkalt deliberativ meningsmåling (deliberative poling). Deliberativ meningsmåling kan best forklares som en utvidet meningsmåling. Metoden er utviklet av professor James Fishkin ved Stanford-universitetet i USA. Den går ut på å gi folk anledning til å snakke sammen og tenke over spørsmålene før de utrykker sin mening i målingen. Et sentralt prinsipp som ligger bak er tilfeldig utvalg, altså loddtrekning av hvem som skal få være med. Man kan med andre ord ikke selv melde seg på, men må bli invitert inn. Samtidig har alle like stor sjanse for å bli invitert. Man er ikke avhengig av et stort nettverk, eller andre former for ressurser. Bare for å minne om det; loddtrekning er sannsynligvis det eldste demokratisk prinsipp, velbrukt av de gamle grekerne, flere tusen år før almene valg ble normen.

Demokratisk innovasjon: Byborgerpanelet

Å motvirke fremmedgjøring fra det politiske systemet var en hovedmotivasjon for å prøve ut Byborgerpanelet i Bergen. Byborgerpanelet ble gjennomført som et prøveprosjekt der Bergen kommune, UiB og Norce var medarrangører. Våren 2018 ble et utvalg bergensere inviterte til å diskutere og uttrykke sin mening om hvordan kommunen skulle organiseres i framtiden, mer spesifik fikk de si sin mening om en eventuell framtidig bydelsordning. Utvalget var bestemt etter tilfeldig loddtrekning fra Folkeregisteret. 80 personer deltok, og alle fikk honorar som tilsvarte honorar for annet politisk utvalgsarbeid. Opplegget for panelet tok utgangspunkt i det erfaringene fra andre panel tilsier; informasjon om saken, muligheter for diskusjon av den og anbefalinger for fremtidige beslutninger. Konkret ble panelet utformet som en kombinasjon av undersøkelser som skulle besvares ved bruk av datamaskin og gruppediskusjoner paneldeltakerne i mellom.

Temaet var altså bydeler i Bergen, og spørsmålet om hvordan de eventuelt skulle se ut om kommunen velger å gjeninnføre disse. Etter en innledende informasjonsrunde om temaet, var det satt av ca 20 minutter for deltakerne til å svare på første del av undersøkelsen. Her ble de bedt om å veie fire hensyn opp mot hverandre: 1) Hvor mange bydeler skal vi ha? 2) Hvilke oppgaver (hva) bør bydelene ha ansvar for? 3) I hvor stor grad bør bydelene selv få bestemme hvordan de skal bruke pengene sine? 4) Hvordan bør bydelsstyrene rekrutteres?

Etter at første delen av undersøkelsen var ferdig, ble deltakerne (helt tilfeldig) delt inn i mindre grupper for å diskutere de fire dimensjonene. Etter diskusjonen ble samme undersøkelse som før gruppediskusjonen gjennomført en gang til. I tråd med grunnideen i deliberativ meningsmåling, var spørsmålet vårt; ville diskusjon og samtale påvirke deltakernes svar?

Kort oppsummert kan vi konkludere med at dersom det skulle komme til at Bergen på ny fikk et politisk bydelsnivå, ville deltakerne i byborgerpanelet foretrekke en organisering med få og store bydeler som tar seg av lokale oppgaver knyttet til bydelen. De ønsker ikke at representantene skal gjenspeile byens partifordeling, men heller velges direkte eller gjenspeile oppslutningen om partiene slik den fortoner seg i bydelen. Figuren viser svarene til deltakerne når vi spurte dem om hvilken type bydel de foretrakk. Funnene er rapportert før og etter gruppediskusjonen (benevnt deliberasjon i figuren). Svarene ble formidlet i et notat til byråden.

En fordel med ordninger som Byborgerpanelet er at politikerne selv kan velge ut saker de ønsker at innbyggerne skal si sin mening om. Deltakerne bruker tid på spørsmålet, slik at kommunen får veloverveide svar i retur. En annen positiv effekt av tiltaket tror vi vil være at politisk medvirkning i denne formen kan øke hele befolkningens oppmerksomhet om lokalpolitikk. Dersom man vet at det er en mulighet for å bli trukket ut til et betydningsfullt høringsorgan, vil man kanskje følge mer med, være i «politisk beredskap» så og si i tilfelle man skulle bli en av de utvalgte.

Om tiltaket har en slik effekten er et empirisk spørsmål som må undersøkes. Det avhenger også av hvor mye innflytelse en sordning faktisk har på beslutninger som fattes. Vi samarbeider nå blant annet med Fishkin og Stanford-universitetet om å utvide forskningsmiljøet i Norge som vil studere denne typen demokratisk innovasjon og dens effekt på demokratisk legitimitet i norske kommuner. Byborgerpanelet er et eksempel på et samarbeid mellom akademia og kommunene, hvor teorier om hvordan demokrati best fungerer kan settes ut i praksis. Norge har også noen klare fordeler i forhold til andre land når det gjelder å studere tematikken. Vi har et sentralt folkeregister som gjør det mulig at alle innbyggerne i feks en kommune har akkurat lik mulighet for å bli trukket ut. Folkeregisteret gir også muligheter for å studere hvilken sosial bakgrunn de har som deltar i denne typen tiltak. Dermed kan vi også studere om dette er nok et tiltak som forsterker de som alt er representert – eller om det tiltrekker seg andre grupper og gjør dem mer politiske bevisst og aktive.

Oppsummering

En sentral utfordring for den demokratiske styreformen – nasjonalt og lokalt – er å opprettholde legitimiteten til de som styrer. Internasjonal forskning peker på en gryende legitimitetskrise i vestlige demokratier, hvor innbyggerne i stadig større grad blir kritiske til hvordan demokratiske system fungerer.

Britenes “Brexit” og amerikanernes valg av Donald Trump som president blir av mange tolket med utgangspunkt i at frustrerte velgere som føler avmakt brukte stemmeretten til å protestere mot den etablerte elitens verdensforståelse. Også i Norge ser vi tendenser til at enkelte samfunnsgrupper faller utenfor dagens politiske systemet.

Forholdet mellom politikere og innbyggere må pleies jevnlig for å bevare og styrke legitimiteten, tilliten til, og oppslutning om valgte ledere. Om legitimiteten forvitrer og det utvikles mistro til myndighetene vil det være vanskelig å samle støtte for politiske tiltak. Selv om mye er bra i måten vårt samfunn og vårt politiske system fungerer på, er det viktig å hele tiden forsøke å forbedre demokratiske beslutningsprosesser for å holde avstanden kort mellom de som styrer og de som blir styrt på alle nivå – også i lokaldemokratiet. Demokratiet vårt er et levende fenomen som alltid er i forandring og som kontinuerlig må utfordres og utvikles.

Videre lesning

Anne Lise Fimreite m. fl (2017): Byen og nærdemokratiet. Rapport fra lokaldemokratiutvalget, levert byrådsleder 7.04.2017. Gratis tilgjengelig via Bergen kommunes nettsider.

Sveinung Arnesen og Yvette Peters (2018): “The Legitimacy of Representation: How Descriptive, Formal, and Responsiveness Representation Affect the Acceptability of Political Decisions”, Comparative Political Studies. Gratis tilgjengelig via https://doi.org/10.1177/0010414017720702

Sveinung Arnesen (2017): “Legitimacy from Decision-Making Influence and Outcome Favourability: Results from General Population Survey Experiments”, Political Studies. Gratis tilgjengelig via https://doi.org/10.1177/0032321716667956

– Klart lavest valgdeltakelse har unge menn med innvandrerbakgrunn og grunnskole som høyeste utdannelse, forteller Øyvin Kleven, som er statistikkrådgiver ved Statistisk sentralbyrå (SSB).

For eksempel sank valgdeltakelsen for 20–24 år gamle menn fra 73 prosent i 1969 til 59,1 prosent i 2017. Det er et fall på hele 13,9 prosentpoeng.

I en artikkel som SSB nylig publiserte, kommer det også fram at gapet mellom de som har høy og lav utdannelse vokser: Langt flere av de med høy utdannelse, stemmer.

For å forstå hvorfor dette skjer, har vi tatt en prat med Kleven, som jobber med valgstatistikk og velgerundersøkelser i SSB. Han peker først på at samfunnet er bekymret for unge menn på mange måter for tiden.

– Man er også redde for at unge menn faller fra i skolen, eller for at mesteparten av kriminaliteten begås av unge menn. Noen snakker om 2/3‑samfunnet eller 3/4‑samfunnet, sier Kleven.

Foto: Stortinget cbnd

Stortinget på valgnatten 2017. Får vi et permanent skille i valgdeltakelse mellom de med høy og lav utdanning?

Kvinner har nå høyere valgdeltakelse enn menn i alle aldersgrupper opp til 67 år. Det er først for de siste to gruppene, 67–79 år og 80 eller mer, at menn har høyere valgdeltakelse.

– Hva kjønnsforskjellene skyldes, vet vi ikke, sier Kleven. Men han mener vi må løfte blikket.

Den kognitive revolusjonen

Etter krigen var valgdeltakelsen høyere enn i dag, og fra midten av 1960-tallet lå den over 80 prosent. Men da var det knapt noen som hadde mer utdannelse enn barneskole.

– På 1950-tallet var det kun en liten elite som tok gymnas, og enda færre som studerte på universitetet, og da var valgdeltakelsen likevel høyere enn i dag.

Da var også menns valgdeltakelse høyere enn kvinners.

– I en tid da folk ikke hadde annet enn folkeskolen, og mange ikke det engang, var det andre bevegelser som mobiliserte dem: arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen, lekmannsbevegelsen og bondebevegelsen. Så kom den kognitive revolusjonen.

På 60-tallet begynte utdanningsrevolusjonen.

– Folk tok utdannelse og tenkte mer selv. Da oppstod det etter hvert større forskjeller mellom utdanningsgruppene, og i flere land sank valgdeltakelsen.

Det er et paradoks: Befolkningen ble høyere utdannet, og færre stemte.

– Da valgforskere som Stein Rokkan analyserte dette på 1960-tallet, konkluderte de med at det var liten forskjell mellom folk med høy og lav utdanning. Det har endret seg, men det er først i det siste at vi har begynt å interessere oss for de nye forskjellene.

Ved valget i 2017 stemte 90 prosent av dem med universitet og høgskole, 80 prosent av dem med videregående, og bare 65 prosent av dem med grunnskole som høyeste utdanning.

EU-kampen forvirret velgerne

– Hvorfor synker valgdeltakelsen blant unge menn?

– På 1990-tallet sank valgdeltakelsen i alle aldre, forteller Kleven.

Ved valget i 1993 sank valgdeltakelsen også for de eldre. For eksempel for menn mellom 45–66 år fra 88 til 84 prosent, og for kvinner i samme alder fra 90 til 83 prosent.

– Noe av forklaringen var nok EU-striden.

Forenklet kan man si at: I gamle dager stemte folk i stor grad på det samme partiet. Partisystemet var stabilt, få byttet parti og velgerne hadde stabile oppfatninger.

På begynnelsen av 1990-tallet var Norge preget av den kommende EU-avstemningen. Noen av partiene som gikk inn for medlemskap, som Ap, hadde mange velgere som stemte «nei».

– De som hadde holdt fast på samme parti før, ble mindre partitro, og flere ble hjemmesittere. De opplevde kanskje et krysspress som gjorde at de lot være å stemme ved stortingsvalget. Velgere lar gjerne være å stemme i situasjoner hver de er uenig med eget parti i viktige spørsmål.

Foto: ukjent person/Oslo Museum cba

Godt oppmøte i et valglokale på Lambertseter skole i Oslo, 1957.

På denne måten førte EU-saken til at den klare blokkdannelsen mellom en borgerlig og en sosialistisk blokk ble svekket, noe som ga uklare regjeringsalternativer ved flere av valgene.

– Slike uklarheter gjorde nok at folk ble forvirrede, forklarer Kleven.

Må finne seg selv

– Men hvorfor synker valgdeltakelsen mest for unge menn?

– Valgdeltakelsen er høyest blant dem som bor hos mor og far, og går ned når de flytter ut av hjemmets trygge favn. De utsettes for mange inntrykk, skal finne seg selv og da tar det en stund før en «finner sitt parti».

Man ser den samme kurven for eksempel i Danmark og USA, forteller Kleven.

Det kan videre tenkes at slike «normforvirringer» som EU-striden førte med seg, har større innvirkning på de unge. Før satt far i stua og sa «her i huset stemmer vi Arbeiderpartiet». Nå sier han kanskje «i år vet jeg ikke hva jeg skal stemme».

– Men så, når folk er ferdige med utdannelsen sin, stiger valgdeltakelsen igjen.

Et annet moment er at det å stemme er en «social act». Når folk stemmer, stemmer de ofte sammen, og foreldrene tar med ungdommene sine til stemmelokalene.

At stemming er en sosial handling, kan muligens forklare noe av kjønnsforskjellen, tror Kleven.

– Det kan tenkes at jenter er mer mottakelige for sosial påvirkning. Dessuten er kanskje jenter litt mer pliktoppfyllende enn gutter. Jeg tror at dette, og det at flere gutter faller fra i videregående skole, må ha noe av den samme forklaringen. Men dette er kun spekulasjoner.

Innvandrere trekker ned

Unge gutter deltar altså i stadig mindre grad i demokratiet. Hvor bekymret skal vi være?

– Litt bekymret, svarer Kleven.

Når de unge mennene blir eldre, øker valgdeltakelsen, og i kommunestyrene er det en overrepresentasjon av middelaldrende menn, sier Kleven.

At unge menn stemmer mindre, ser heller ikke ut til å påvirke den generelle valgdeltakelsen, som er stabilt høy i Norge sammenliknet med en del andre europeiske land, men samtidig lavere enn i både Sverige og Danmark.

– Innvandrerne trekker snittet litt ned, for mange av dem kommer ikke fra tilsvarende demokratiske kulturer og må sosialiseres inn i demokratiet.

De som stemmer aller minst, er unge gutter med innvandrerbakgrunn og grunnskole som høyeste utdannelse, men Kleven mener at demokratiet har større problemer enn at unge gutter som sådan har lavere valgdeltakelse.

– Jeg er mer bekymret for at gapet i valgdeltakelse mellom de med lav og høy utdanning vokser.

Noen faller utenfor

– Du er bekymret at demokratiet over tid vil bli for de som har utdannelse?

– Ja.

Samtidig, påpeker han, må vi huske at andelen som bare har grunnskole, synker. Før var det unormalt å ta høyere utdannelse. Snart blir det unormalt å bare ha grunnskoleutdannelse. Andelen blant de unge som bare har grunnskoleutdannelse, vil bli mye mindre.

– Gruppen blir mindre, men den vil ha lav status på enda flere måter?

– Ja. Det blir 2/3- eller 4/5‑samfunnet: Noen faller utenfor.

Kleven er dessuten bekymret for hvem som skal holde det norske demokratiet gående i framtiden. Over tid har nemlig andelen av befolkningen som er medlemmer – aktive eller passive – i politiske partier, sunket kraftig, viser SSB-tall.

– Mange tusen mennesker drar demokratiet rundt, stiller til valg og sitter i komiteer her og komiteer der i kommunestyrer og fylkesting. Det blir gradvis færre å ta av.

– Henger trendene sammen?

– Ja, til en viss grad. Før kom folk inn i politikken gjennom fagforeninger, organisasjoner, kristenliv og foreningsliv, og gjerne bare med barneskole- eller grunnskoleutdanning. I dag er det nok færre «vanlige mennesker» i politikken. I stedet risikerer vi en profesjonalisering av demokratiet. Det kan gi grunn til bekymring, avslutter Kleven.

Les mer om valgdeltakelsestallene: Valgdeltakelsen blant unge menn har falt kraftig de siste tiårene.

Det har imidlertid vært økende bekymring knyttet til lav og synkende oppslutning om disse valgene som finner sted hvert femte år. I en briefing fra Europaparlamentet blir det klart at selv om det er store variasjoner fra land til land, er det en generell trend at unges valgdeltagelse er særlig lav og synkende (pdf). I 2009 avsto 71 prosent av stemmeberettigede i aldersgruppen 18–24 år fra å stemme.

Alle virkemidler for å øke unges valgdeltagelse

Dette har danske politikere forsøkt å gjøre noe med. Folketingets EU-oplysning lanserte en video på YouTube og Facebook «som optakt til afstemningerne den 25. maj 2014».

Filmen omhandler «Voteman», en animert slåsskjempe/selvutnevnt superhelt som ikke stemte ved europaparlamentsvalget da han var ung — og angrer på dette. For å gjøre bot drar han ut i verden og sørger for at alle bruker stemmeretten sin. Han tyr gjerne til vold for dette edle formålet. Dette, i tillegg til sexscener og nakne damer, skapte naturlig nok voldsomme reaksjoner og filmen ble møtt med massiv kritikk fra flere hold via sosiale medier. Utallige tvitringer, nasjonale og internasjonale nyhetssaker og 200.000 kroner senere ble den allerede dagen etter lansering trukket tilbake.

Folketingets formann Mogens Lykketoft forklarte at meningen var å skape oppmerksomhet om valget til Europaparlamentet, og da særlig med tanke på de yngste velgerne.

«Det er de helt unge, vi prøver at inspirere til at gå hen og stemme. Det er jo vigtigt, at vi får en højere valgdeltagelse — især blandt de unge. Man må tage alle mulige virkemidler i brug,” sier Lykketoft.

«Det er klart at hvis det skal være morsomt og interessant må du spille på disse virkemidlene», uttaler koordinator for Folketingets EU-opplysning videre. «Først og fremst er dette for å skape oppmerksomhet rundt valget og valgdatoen.” Lykketoft forklarte: «Men jeg erkender, at Folketinget som institution i fremtiden skal udvise større varsomhed med, hvad vi lægger navn til».

Politikere i villrede

Et overskudd på informasjon og et underskudd på oppmerksomhet stiller krav til alle som ønsker å nå ut til et publikum. Dermed har begrepet «infotainment» vokst frem som en betegnelse på den grunnleggende medielogikken — miksen av underholdning og informasjon. Dette fører også til et økt fokus på grep som kan gjøre politikken mer underholdende. Jeg vil ikke her gå inn i debatten om hvilke virkemidler en bør eller ikke bør bruke for å få ut sitt budskap, men derimot stoppe opp ved Lykketofts erkjennelse. Folketinget trekker tilbake filmen etter at den ble møtt med stor motstand.

Lanseringen av filmen viser først og fremst at når det kommer til politisk mobilisering av unge, er det stor usikkerhet. Politikerne er i villrede og får laget en kostbar film uten et gjennomtenkt perspektiv på hva, hvorfor og hvordan. Derfor blir den også trukket tilbake etter kritikk.

En grunngivning av hvordan filmen var tenkt å mobilisere unge ville kanskje ført til et annet sluttprodukt enn «Voteman», men enda viktigere, det ville tvunget frem en bevissthet om og refleksjon rundt tiltak spesielt rettet mot de yngste velgerne i stedet for å bevilge penger til noe de vanskelig kan stå inne for når kritikken kommer. Først uttalte Folketinget at filmen ble lansert for å øke valgdeltagelsen spesielt blant unge, skape oppmerksomhet rundt valget og valgdatoen, men ved å trekke den tilbake etter kritikk blir det åpenbart at det er ingen som står for valget av virkemidler for å få oppmerksomhet om denne informasjonen.

Kanelboller på spill

Ja, politikk kan bli redusert til bare underholdning, og å presentere politikk gjennom underholdning kan virke «fordummende» ved at det er formen som blir viktig og ikke innholdet. I Vox Publica-artikkelen «Flere unge skrur på valgkanalen» skriver jeg at det vik­tigste for å få både første­gangs­vel­gere og res­ten av elek­to­ra­tet til valg­ur­nene er å tørre å stille spørs­må­let: Hvor­for skal vi egent­lig ta oss bryet med å delta i valg? Så hvordan tilnærmer “Voteman” seg dette?

«Voteman» angrer på at han ikke stemte ved EP-valget fordi da mistet han muligheten til å påvirke miljø- og landbrukspolitikk, men viktigst av alt: hvor mye kanel han kunne få på kanelbollen sin. Enkeltsaker kan engasjere, men kaneleksemplet har et tydelig ironisk preg og bidrar dermed til å undergrave viktigheten av å delta i valget, og ikke minst Europaparlamentet som institusjon i seg selv. En velger må tro på at en ved å delta i valget, faktisk er med på å bestemme utfallet og sakene må oppleves relevant.

«Voteman» angrer så mye på at han ikke stemte ved EP-valget at han tyr til alle midler for å få borgere til å delta i valget. Han gjorde en feil, og det er viktig at andre ikke gjør den samme feilen. «Voteman» er et skrekkeksempel på hva som skjer når man ikke deltar i valg. Ikke bli som ham. Han stemte ikke når han var ung. Å velge å delta kan være et uttrykk for identitet, og deltagelsen blir således motivert av et ønske om å markere hvem en er. I dette tilfellet kan en eventuell deltagelse kanskje motiveres av hvem en ikke ønsker å være. Likevel drukner nok dette poenget i filmens fokus på mer show enn informasjon, mer form enn innhold, mer sex og vold enn politiske identiteter.

PR-stunt

Den 25. mai avholdes EP-valget i Danmark, og da får vi se hva all medieoppmerksomheten har ført til. Å vinne frem med informasjon om valget i mylderet av avisoverskrifter og bilder, er ikke en enkel oppgave, og PR-rådgiverne kan således smile fornøyd etter at filmen tross alt har fått mer medieoppmerksomhet ved først å bli lansert og deretter trukket tilbake, enn om den hadde blitt liggende urørt på Folketingets sosiale medier.

Jeg vil tro at filmen har gode forutsetninger for å lykkes med å spre informasjon om valget og valgdatoen, men ikke så mye mer. Det viktigste spørsmålet: hvorfor delta i valg, står ubesvart.

Ved å analysere politisk interesse, medlemskap i politiske organisasjoner, viljen til å stemme ved valg og selve valgdeltagelsen etter 22. juli, konkluderer de med at i den grad det er en Generasjon Utøya, har dette gitt utslag i en økt bevisstgjøring knyttet til verdien av å delta i politiske partier og ved valg. I særlig grad gjelder dette unge mellom 16 og 18 år.

Forskerne argumenterer for at ettersom terroren var spesielt rettet mot ungdom i sine politiske formative år, ville det gi økt politisk mobilisering i denne aldersgruppen. Flere funn har pekt på økt politisk interesse blant hele befolkningen etter terrorangrep. Det er imidlertid blant de unge at den økte politiske mobiliseringen ser ut til å vedvare. For eksempel viser den amerikanske statsviteren Robert Putnam at de amerikanerne som var unge 11. september 2001, viste en høy politisk interesse og høy valgdeltagelse ikke bare rett etter terroren, men også i årene etter. Fire år etter 9/11 skrev han i artikkelen “Still bowling alone? The post‑9/11 split”: (pdf)

It’s easy to see that we needed effective governmental action: to coordinate volunteers, police national borders, design emergency response preparedness, engage in diplomacy, and train police and firefighters. Government and politics mattered. If young people used to wonder why they should bother to vote, Sept. 11 gave them an answer.

Putnam argumenterte videre for at denne politiske mobiliseringen av de unge også kan ha bidratt til Obamas seier i 2008. Demokratene appellerte til en aldersgruppe som ikke ellers ville deltatt i valget og gjennom å ta i bruk nye sosiale medier i valgkampen.

Politisk mobilisering blant unge gjennom valg og partimedlemskap

En økende bekymring knyttet til synkende valgdeltagelse og lavere politisk aktivitet i de fleste vestlige demokratier, har ført til mer oppmerksomhet om unge menneskers involvering i demokratiske prosesser og deltagelse i demokratiet. Valgdeltagelsen blant førstegangsvelgere i Norge har vært lav og synkende de siste årene, og ved lokalvalget i 2007 stemte kun 35 prosent av aldersgruppen 18–21 år (lokaldemokratiundersøkelsen gjengitt i rapporten «Ett år etter 22. juli»).

Terrorangrepene førte til mer debatt om demokrati, åpenhet og inkludering, mange mobiliserte for å beskytte de liberal-demokratiske verdiene, og høyere deltagelse ved lokalvalget 2011 ble forventet.

Minnekonsert på Rådhusplassen i Oslo 22. juli 2012 (foto: aktivioslo, CC: by-nc-nd)

I stemmerettsforsøket 2011 framviste også forsøksvelgerne på 16 og 17 år en høyere deltagelse enn samtlige aldersgrupper opp til 30 år med en deltagelsesprosent på 58 prosent. Det er imidlertid store variasjoner fra kommune til kommune. Under 50 prosent brukte stemmeretten sin i Ålesund, Hammerfest og Re, mens 82 prosent deltok i Luster kommune.

I artikkelen «After Utøya: how a high trust society reacts to terror- Trust and civic engagement in the Aftermath of July 22» rapporteres det om 6200 nye medlemmer i forskjellige partier, men at det kun utgjør rundt 0,15 prosent av befolkningen og at det dermed ikke slår ut i undersøkelsen. Rapporten «Ett år etter 22.juli» konkluderer likevel:

Om vi ser de tre undersøkelsene etter terroren under ett og i sammenheng med medlemsøkningen de politiske ungdomspartiene selv oppgir, er det grunn til å anta at 22. juli kan ha bidratt til en viss medlemsmobilisering av unge mennesker til politiske partier, og at denne mobiliseringen har holdt seg.

Politikken ble mer relevant

Analyser av data jeg samlet inn i september og oktober 2011 omfatter blant annet ungdommers egen forståelse og oppfatning av politisk deltagelse etter 22. juli. Gjennom dybdeintervju med elever i videregående skole kommer det frem at de unge ikke snakker så mye om Utøya, verken med venner eller i klassen. I den grad de gjør det handler det om å ta vare på hverandre og samhold, ikke knyttet til politikk eller egen politisk deltagelse.

Av de elevene som forteller at de selv har meldt seg inn i politiske partier etter 22. juli, sier de at dette ikke har sammenheng med det som hendte på Utøya, men at de synes det ville være interessant og kjekt å melde seg inn, at de ville utrette noe. Når de snakker om venner som blitt medlemmer av politiske partier, forklarer de dette med at de ville meldt seg inn uansett ettersom de var engasjerte fra før.

Samtidig nevner de at de har fått øynene opp for poltikken i større grad. En av elevene jeg intervjuet uttalte «politikken har lyst litt meir mot dei unge, for å sei det sånn».

Dette tyder på at det kanskje kan være mer som spiller inn enn en Utøya-effekt. I artikkelen «Valgforberedelser og demokratisk oppdragelse etter 22. juli» diskuterer jeg hvordan den tradisjonelle skoledebatten ble erstattet med valgtorg høsten 2011, og erfaringene med dette. Ungdommene rapporterte om at politikerne snakket om ting som var viktige for de unge, og de likte at de kunne stille ungdomspolitikerne spørsmål og at det var lav terskel for å komme i kontakt.

Et annet element er hvordan stemmerettsforsøket for 16-åringer kan ha bidratt til å gjøre politikk mer relevant for de unge gjennom en rekke aktiviteter og informasjonstiltak spesielt rettet mot denne aldersgruppen.

I rapporten «Ett år etter 22. juli» vektlegges også hvordan ungdom har blitt mer synlig i det representative demokratiet og at et høyt antall unge ble valgt inn i kommunestyrene i 2011. I tillegg har det har vært flere ungdomspolitikere i media.

Ødegård finner i avhandlingen Motløs ungdom?: nytt engasjement i et gammelt demokrati at frykten for en politisk passiv ungdomsgenerasjon er overdrevet, da de unge tar i bruk andre deltagelsesformer som ligger utenfor tradisjonelle partipolitiske rammer. Andre studier har også vist at det ikke er like stor grunn til bekymring for en politisk apatisk ungdomsgenerasjon, dersom aksjonskanalen inkluderes.

Selv om det kan se ut til at de unges tilbaketrekning fra politikken ikke er like stor som fryktet, er det flere studier som retter blikket mot de unges tilbaketrekning fra formell politikk. Andre former for deltagelse tas i bruk, men det er flere som argumenterer for at det er viktig å arbeide for at de formelle kanalene, slik som valg, heller ikke skal svekkes.

Valgforskning viser at jo tidligere man deltar i valg, og desto flere ganger en gjør det, jo mer øker sannsynligheten for valgdeltagelse senere. Det gjenstår å se om den økte valgdeltagelsen etter 22. juli opprettholdes, men de kortsiktige effektene tyder på en generasjon som i større grad ser verdien av å delta i det representative demokratiet, gjennom valg og politiske partier.

Putnam skrev om unges politiske mobilisering etter 11. september:

As young Americans are more open to political participation than they have been in many years, educational and political leaders should seize this moment to encourage youth‘s engagement in political and social movements. The time is right to introduce a new, more activist civics education in our schools as well.

Et sted å begynne er å tilrettelegge for en demokratiopplæring som de unge selv mener bidrar til å gjøre politikken mer relevant, og at politikere snakker med og ikke bare til de unge.

Valgforskere, de unge selv og befolkningen for øvrig har en mening om hva de synes om å gi stemmerett til 16-åringer, og særlig valgdeltagelsesnivået engasjerer.

Valgdeltagelse blant 16- og 17-åringer

Valgforskere hadde i forkant av kommunevalget med bakgrunn av erfaringer fra Østerrike der stemmeretten er 16 år ved alle valg, og Tyskland som har innført stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg i syv delstater, forventet lavere valgdeltagelse blant 16- og 17-åringene i forhold til hele velgergruppen, men at de skulle bruke stemmeretten i betydelig større grad enn 18- 24 åringer.

Med et snitt på 57,3 prosent stemte nærmere 5500 16- og 17 åringer ved høstens kommunevalg. På nrk.no 14. september ble en fornøyd kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete (Sp) intervjuet om de yngstes valgdeltakelse. – Sett i forhold til de tre foregående valgene der førstegangsvelgerne har hatt en gjennomsnittlig valgdeltakelse på 33 prosent, så synes jeg dette er veldig bra, sa hun.

Tallene for valgdeltagelsen blant årets 18–21 åringer er ikke klare ennå, og først da er det mulig å si noe om nivået blant de unge er en trend, eller kun gjelder ungdommene som er med i forsøksprosjektet.

LNU var også begeistret for oppslutningen. Generalsekretær Martin Østerdal mener at neste skritt må være å innføre stemmerett for alle 16-og 17-åringer. — Dette viser at utvidelsen av demokratiet har vært en suksess, sier han.

Barneombudet omtaler også forsøket som en valgsuksess. — Det er ingen tvil om at ungdommene har grepet sjansen til å delta, sier barneombud Reidar Hjermann i intervju på ombudets nettside.

Facebook har vært en aktiv arena for informasjon om prosjektet, og nettsiden stem1209 har offentliggjort resultater fra enkeltkommunene samt historier om ungdommer som har jobbet som demokratiagenter for å få de unge til å stemme. I tre kommuner valgte så mye som over 80 prosent (Luster) og 70 prosent (Marker og Vågå) å bruke stemmeretten sin, noe som var over oppslutningen for øvrig i alle de tre kommunene. Den samlede valgdeltagelsen ved kommunevalget i Norge var 64,4 prosent.

Kilde: KRD

(Du kan se og laste ned alle data fra regjeringen.no.)

Det er imidlertid store variasjoner fra kommune til kommune. For eksempel brukte under 50 prosent stemmeretten sin i Ålesund, Hammerfest og Re. Dette støtter opp under viktigheten av å se nærmere på skolens valgforberedelser og samarbeid med lokale organisasjoner i de enkelte kommunene. I rapporten “Ungdom, valgdeltagelse og stemmerett” utarbeidet av Guro Ødegård og Jacob Aars i 2011 blir det blant annet vist til tyske Göttingen, der det ble gjennomført et samarbeid med skolen for å informere om valget. Det ble ikke gitt informasjon om valgalternativene, men om det å stemme i praksis. I denne byen brukte ungdommene stemmeretten sin i nesten like stor grad som velgerbefolkningen generelt (1 prosent forskjell). I de andre byene var valgdeltagelsen lavere enn for hele velgergruppen.

Hva mener de unge selv om å senke stemmeretten til 16 år?

I intervjuet Vox Publica gjorde med fire 18 år gamle førstegangsvelgere rett før høstens valg, sa samtlige klart og tydelig nei til stemmerett for 16-åringer. I tilknytning til skolevalgene hvert valgår blir det gjennomført valgundersøkelser på skolene. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste administrerer dette arbeidet, og gjennom undersøkelsene er det mulig å studere elevers oppfatninger om politikk ved svar på 52 spørsmål. Nærmere 300 videregående skoler deltar i undersøkelsen som er frivillig og favner om alle tre klassetrinnene. Et av spørsmålene som er stilt ved årets valg er om elevene synes det bør være stemmerett for 16-åringer. Diagrammet under tyder på at det blant tredjeklassingene er en større andel elever som er negativ til stemmerett for 16- og 17-åringer enn blant elever som er i sitt første år på videregående.

Spørsmål: Synes du stemmerettsalderen bør senkes til 16 år? Kilde: NSDs valgundersøkelse blant elever i forbindelse med skolevalgene 2011.

I nasjonale meningsmålinger der det samme spørsmålet er stilt, kommer det frem at 21 prosent av de spurte er enig i at stemmerettsalderen bør senkes til 16 år, mot 69 prosent som er uenig. Her er det også variasjon etter alder. Nærmere 35 prosent av de spurte i aldersgruppen 18–29 er enig i at stemmeretten bør senkes til 16 år, mot 11 prosent i gruppen over 45 år.

Prosentandeler som er enige i at stemmerettsalderen i Norge bør senkes til 16 år, etter alder

Kilde: Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste sin nasjonale meningsmåling i forbindelse med skolevalgene 2011

Evaluering underveis

Forsøket blir evaluert av Uni Rokkansenteret i samarbeid med Institutt for samfunnsforskning, og først etter at dette arbeidet er ferdig blir det tatt stilling til om stemmerettsalderen skal senkes til 16 år i hele Norge ved alle kommunevalg.

Det har vært argumentert for at 18-åringer møter sitt første valg på det verst tenkelige tidspunkt. De har gjerne nettopp flyttet hjemmefra til en ny by og nytt miljø, der det kan være mindre lagt til rette for å utvikle en vane om å gå og stemme — sammenliknet med en som skal stemme for første gang i en alder av 20 eller 25 år. Å bli fratatt en rettighet er imidlertid ikke populært, og det vil nok bli mange ungdomsprotester blant kommende 16- og 17-åringer om forsøksprosjektet ikke skulle føre til senket stemmerettsalder ved lokalvalg i Norge. Som SV-politiker Audun Lysbakken sa til nrk.no 14. september: – Jeg synes det vi allerede har sett av 16- og 17-åringenes engasjement i denne valgkampen er et bevis på at demokratiet tjener på at yngre folk får være med og at vi ikke har noe å tape på det.

Det kan tyde på at 16- og 17-åringer som velgergruppe er kommet for å bli.

Hovedtrekket i de norske kommunestyre- og fylkestingsvalgene er på nasjonalt nivå at Høyre går mye fram og Fremskrittspartiet tilsvarende tilbake. Det kan virke som at det også er disse to partiene som har vekslet velgerne seg i mellom. Tilbakegangen til Frp kan skyldes to momenter. For det første var partiet i svært lang tid ført av en karismatisk leder, men det er de ikke lenger. Lederskifter i slike typer organisasjoner er ofte kritiske, og dagens leder Siv Jensen har nok ikke klart å videreføre engasjementet rundt partiet i like stor grad. Det ville sannsynligvis ikke noen andre etterkommere av Hagen heller ha gjort, for det er fraværet av Hagen som partileder og ikke tilstedeværelsen av Jensen som er problemet. Partiet har de siste årene vært den nye vinen i norsk politikk, men engasjementet rundt dem har stilnet, og velgere som har håpet at partiet kan tilføre norsk politikk noe nytt har i det store og det hele blitt skuffet. Noen var skuffet fordi de ikke klarte å samle et slagkraftig alternativ til den rødgrønne regjeringen i 2009. Andre var skuffet fordi Frp har opphørt å være det protestpartiet som gjorde dem til favoritter blant anti-establissement-orienterte velgere.

For det andre har Frp ikke klart å få fram sitt innvandringskritiske budskap i et klima hvor denne debatten blei ekstra følsom i etterkant av terroraksjonene den 22. juli. Carl I. Hagen var i dette valget hverken på nett med velgerne eller sine partifeller, og partiet generelt fomlet med tanke på hvordan de skulle markere sin vinnersak i kjølvannet av den spesielle situasjonen valgkampen foregikk i. Høyre sin framgang skyldes til en viss grad at mange velgere har forlatt Frp og hoppet på det partiet som ligger deres tidligere parti nærmest. Samtidig har partiet klart å navigere seg tilbake til sin gamle posisjon som det bærende, ansvarlige partiet på høyresiden. De velgerne som ønsker borgerlig styre har sluttet å flørte med Frp fordi de innser at sjansene for gjennomslag for borgerlig politikk er størst med et stort og slagkraftig Høyre.

22/7

Indirekte led Frp som følge av terrorhendelsene, men den direkte terroreffekten på valget virker likevel å ha smuldret. Det ser vi når vi sammenlikner valgdeltakelsen i år med den for fire år siden. Oppslutningen om Kommunestyrevalget var på 63,5%; noe opp fra 61,2% som var deltakelsen ved forrige valg, men helt klart ingen “blow-out”. I Fylkestingsvalget økte valgdeltakelsen bare med 1,2 prosentpoeng, fra 57,5% til 58,7%. Det å stemme ved valget i år skulle være det partipolitiske nøytrale svaret som skulle vise terroren rødt kort. Men det norske folket markerte med kraft sin avsky mot Utøya og Oslo-bomben gjennom massemønstring i gatene i ukene etter hendelsen, og i mindre grad  gjennom sine handlinger i lokalvalget den 12. september.

Regjeringskoalisjonsslitasje

I utgangspunktet forventer man at partier som sitter i posisjon går tilbake som følge av regjeringsslitasje. På nasjonalt aggregert nivå går de rødgrønne littegrann tilbake. Ap går fram mens det er de to småpartiene i den rødgrønne regjeringen har måttet tåle tilbakegang. Denne utviklingen er resultatet av den blokkpolitikken som har preget dette årtusenet. Når en koalisjon samarbeider lenge nok blir det vanskelig for partiene å skille seg fra hverandre, og dette går spesielt ut over de små partiene. Det blir derfor spennende å se hvilke strategiske overveielser disse partiene gjør med tanke på neste stortingsvalg. I Senterpartiet virker Ola Borten Moe å stå for en politikk som ligger lengre til høyre enn den aktuelle politikken partiet har ført de siste årene, men det er usikkert hvor sterkt gjennomslag han vil få fi sitt eget parti for en politisk dreiing i retning høyre. I den leien er det trangt og svett, og det spørs om ikke Sp har bedre pusterom hvor de holder til i dag. For Sosialistisk venstreparti kan det nok være mer nyttig å revurdere sin politiske posisjon. Den nye partilederen vil bite seg merke i at Miljøpartiet de grønne har gjort et godt valg. Dette må SV se med bekymring på, for de grønne er et parti som kan være en reell trussel i et velgersegment som SV tradisjonelt har måttet jobbe lite for å holde på.

Valgomater

Et lite ps: Kan det hende at valgomatene gir bedre vilkår for minipartiene? Minipartier som De grønne, tverrpolitiske lister m.m. sliter ofte med å få oppmerksomhet i media og dermed blant velgerne. I de valgomatene hvor disse partiene har blitt inkludert har de derimot stilt på likefot med de andre etablerte partiene. Jeg kjenner flere som har blitt overrasket over at deres politiske preferanser best samsvarer med ett av minipartiene. Kanskje deres valgomat-resultat har fått dem til å vurdere disse som et reelt alternativ når de står i stemmeavlukket?

VP: Hva tenker dere om det å få stemme for aller første gang?

Vilde sier nølende:
— Vel, det er jo litt skummelt. Og samtidig viktig. Mye å sette seg inn i og gjøre før valget.
— Ja, jeg tenker det er et stort ansvar. Jeg føler at jeg på en måte er redd for å bruke stemmen min feil, sier Hanna.

Førstegangsvelgerne har merket seg at partiene ofte virker opptatt av de samme sakene, og at det ikke alltid er så lett å skille mellom dem.

— Det er så mykje likt, men likevel ulikt jo meir du sett deg inn i det. Det er komplisert, sukker Kim.

Førstegangsvelgerne: Fra v. Hanna Øvrebø, Kim Kalland, Vilde Aanderaa, Ingvild Bugge Halvorsen (foto: Julie Ane Ødegaard).

Valgdeltagelsen har de siste årene vært synkende. Blant førstegangsvelgere er deltagelsen også lavere enn for resten av befolkningen, og det er tradisjonelt sett lavere valgdeltagelse i lokalvalg enn ved stortingsvalg (se flere fakta om valgdeltagelse nederst i artikkelen).

VP: Hva skal til for at du bruker stemmeretten din?

— For at jeg skal stemme ved valg, så må jeg ha en følelse av at det betyr noe, sier Hanna.

Kim er enig.

— Ja, det må skje noe. Valgresultatet må faktisk føre til noe. Det er det viktigaste for meg, nikker Kim bestemt.

Vilde tenker mye på sin egen valgforberedelse og nødvendigheten av å sette seg inn i saker.

— For min del handler det om å bli mer sikker, at jeg må forberede meg godt nok til å vite hva jeg vil stemme, sier Vilde.

Manglende informasjon

— Jeg føler at vi må finne ut av alt selv, sier Vilde litt oppgitt. — Det er ikke som om vi får informasjon om valget sendt hjem i posten. Jeg tror det hadde vært positivt om vi hadde fått det.

Ingvild tilføyer:
— Ja, det hadde jo vært ganske enkelt. De kunne lagt inn en ekstra brosjyre, for eksempel, til alle dem født i 1993, sammen med valgkortet.

De er enige om at det er store forskjeller blant førstegangsvelgerne og etterlyser mer informasjon fra skolen.

— De som vet hva de vil er jo satt inn i det fra før, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, sukker Hanna.

— Mamma er lærer, så jeg har sett at det finnes noen elevhefter som er laget til valget, men dem har ikke vi fått her på skolen, sier Vilde. — Det hadde sikkert hjulpet.

Ingvild nikker:
— Ja, det var mer oppmerksomhet rundt stortingsvalget. I dag på valgtorget har partiene delt ut sprettballer og kulepenner, men det er ikke nok til å få meg til å velge et parti.

Førstegangsvelgerne synes valgtorget var noe kaotisk og trangt, og at det var vanskelig å skille partiene fra hverandre.

— Jeg snakket med noen forskjellige partier under valgtorget, men synes alle sa det samme og vektla de samme sakene, oppsummerer Vilde. — Sist valg, da vi hadde skoledebatt, var det mer informativt.

— Ja, det var bra at vi hadde debatt, bekrefter Ingvild. — Selv om det var litt kunstig og umodent. De hadde sånne skilt de holdt opp der det sto ”Han lyver” når en annen politiker snakket. Også var det veldig mye personlige meninger i debatten, og kanskje ikke alltid partiets syn på saken som kom frem.

Snakker sammen om valget

Når vi møter de fire er det bare en uke igjen til valget, og det preges førstegangsvelgerne av.

— Ja, vi snakker sammen om ulike saker. Jeg har en kompis som er veldig engasjert, og vi prøver også å snakke om de som ikke er så engasjert. Da tar vi opp saker som for eksempel eldreomsorg eller kontantstøtten. Jeg har en venninne som fikk baby da hun var 16, så da blir familiepolitikk ekstra relevant. Unge engasjerer seg i andre politiske saker enn voksne. Vi vet for eksempel ikke så mye om økonomiske saker, sier Ingvild.

Vilde forteller:
— Ja, vi tenker på det som er nært oss. Kanskje når vi blir studenter så blir det annerledes. Da får vi mer å betale for, så mulig vi da tenker mer på økonomi.

Drømmekommunen tar vare på alle

— Å, det var et kosespørsmål, utbryter Hanna når vi ber dem om å beskrive drømmekommunen.

Det virker imidlertid litt mer komplisert når de først får sjansen. Hanna tenker:
— Hmm, ja altså — alle må få oppmerksomheten og hjelpen som de trenger.
— Ja, også gratis buss til alle! Sier Vilde entusiastisk.

Alle 18-åringene er enig om at kollektivtrafikk er viktig. Hanna trekker frem de som bor utenfor byen som eksempel.

— Vi har egentlig et godt tilbud her i byen, men de som bor på landet sliter. Vi klager hvis vi må vente en halvtime, men vi må tenke litt på de andre.

Kim nikker bekreftende.
— No når klokka passerer 16, og eg skal tilbake til Osterøy, går det ikkje buss dit eg bor. Eg må bli henta.

Vilde drømmer seg bort til den perfekte kommune og tenker på flere saker.
— Miljø og skole skal være prioritert, og eldreomsorg. Man får høre så mye fra media om hvordan det er på sykehjem.

De andre nikker og er enig i at det er trist med eldreomsorgen i dag.

— Vi kunne hatt dyr, for eksempel. Er man 90 år så kan jo det være fint selskap med for eksempel en hund, foreslår Vilde.

Kims drømmekommune har struktur på økonomien, og alle skal føle nytteverdi i sitt arbeid.
— Folk med spesielle vanskar og som går på trygd må få betre designa arbeid, og meir løn enn trygd. Da vil dei kjenna seg som ressursar, og dei vil føla ei større samfunnsnytte i det dei gjer.

Skjenkepolitikk er et annet tema som opptar unge, også disse fire.
— Det er viktig å ikke ha lengre skjenketider enn vi har i dag, sier Ingvild.
— Ja, det har de vist nå, sier Vilde. — At det har blitt roligere i 13 av 17 kommuner etter at skjenketiden ble innskrenket.

Lekevalget forbereder

— Mange stemmer annerledes i skolevalget enn i det ordinære valget, fordi de setter seg mer inn i det etterpå, sier Hanna. — Det kan forberede oss.
— Ja, men det blir litt lekevalg, smiler Vilde.

Hanna tilføyer:
— Men førsteklassinger tar det sikkert mye mer seriøst, og tenker nok at skolevalget er mye større enn det er.

Ingvild er litt uenig.
— Jeg husker at jeg tenkte at det ikke betydde noen ting, men i de to årene siden første klasse har jeg funnet mer ut av det.
— Ja, forrige valg ville jeg gjøre som foreldrene mine, sier Hanna. — Tenkte sånn at de er sikkert lure, så da kan jeg stemme sånn som de gjør. Nå vet jeg at jeg har helt andre meninger, og ville nok ikke funnet på å stemme det samme som dem i dag.

Vil ikke ha stemmerett for 16-åringer

I 20 forsøkskommuner er stemmerettsalderen senket til 16 år ved kommunevalget. På spørsmålet om 16-åringer bør ha stemmerett, er alle de fire førstegangsvelgerne enige i et samstemt og tydelig nei.

— Da jeg var 16 år, hadde jeg ikke peiling, sier Hanna. — Også er det jo rart at foreldre kan bestemme alt fordi du ikke er myndig ennå når du er 16, men så skal du likevel få stemme ved valg.
— Ja, bare tenk på hvor lite peiling vi har nå, og tenk for to år siden da! Sukker Ingvild og himler med øynene.

Vilde presiserer:
— Det tar tid å finne ut hva du selv står for, man trenger de årene på å bli helt trygg.

Samtidig tenker de på at noen er mer engasjert enn andre.
— Det er jo nokre 16-åringar som er veldig engasjerte og flinke og kan mykje om politikk. Mange av dem som var på Utøya, for eksempel, sier Kim.

De har tenkt litt over at mange ungdommer faktisk er veldig interessert i politikk.
— Jeg reiser kanskje på sommerleir med kirken eller sånn, men de som reiser på sommerleirer i regi av ungdomspartiene, gjør det jo fordi de er interessert i politikk, sier Vilde ettertenksomt.

Føler større ansvar etter 22. juli

Ungdommene har snakket mye med venner, hjemme og på skolen om Utøya og hva som hendte der. Etter 22. juli har det blitt fokusert på sympatieffekten Arbeiderpartiet kan oppleve, og det er noe de fire førstegangsvelgerne har tenkt en del på.

— Jeg tenkte først at mange kom til å stemme Ap på grunn av sympati, men nå tror jeg kanskje folk er opptatt av at det ikke skal være en sympatistemme, og dermed velger annerledes. Flere har nok bestemt seg for å bruke stemmeretten sin, og blitt klar over hvilken mulighet de har til å være med å gjøre en forskjell gjennom valg, sier Hanna.

— Vi har snakket veldig mye om det, nesten snakket for mye, forteller Ingvild. — Ofte så er det jo sånn at mange unge tenker at de vil stemme Frp for de får det til å virke så enkelt med billig alkohol og sånn, men etter 22. juli så tror jeg det har endret seg. Alle kjenner noen som kjente noen, og jeg tror at flere vil bruke stemmeretten sin, og da kanskje på Arbeiderpartiet.

Vilde legger vekt på at det er viktig å stemme og å ta ansvar for demokratiet.
— Vi tenker på de unge var kjempeengasjerte, men nå er de ikke mer. Det er så mange dyktige unge politikere som er borte. Vi må ta ansvar. Hvis man ikke bruker stemmeretten, kan man heller ikke klage. Utøya rammet ungdom, og det gjør ungdom mer politisk aktive.

En dyrebar stemme

Tre av de fire førstegangsvelgerne har ikke helt bestemt seg ennå for hvilket parti de synes skal få stemmen deres ved mandagens valg. Ingvild, derimot, er sikker i sin sak:

— Ja, vi har pratet mye i vennegjengen og klassen. Jeg er helt sikker. Jeg føler at KrF og jeg er mest enige. De har en bra personlig politikk, for å si det sånn. De tenker på familie og vil for eksempel øke kontaktstøtten til 7000 kroner. Jeg synes ikke det er rett at barnehagen skal oppdra barna når de ikke kan gå en gang, at de er i barnehagen fra 08–16 og rett hjem foran barne-tv etterpå. Det blir litt ensomt, synes jeg. Et institusjonalisert samfunn. Det er det det heter, sant?, sier hun spørrende til de andre tre, som bekrefter bruken av fremmedordet.

— For to år siden ville eg nok ha sagt Frp, sier Kim og forklarer oppgitt at han er mer usikker på partivalg nå ettersom Frp har vært en stor skuffelse på Osterøy.
— Dei snudde på flisa, og endra meining i saka om tunnelen som no ser ut som ei sveitserost. Og dei snakker om at me aldri har penger te nokke i kommunen, det har eg høyrt i 18 år, men når ein trenger tunnel, jo då har ein pengane.

Skolevalget er hemmelig.
— Hvis jeg hadde vært helt sikker på valget jeg gjorde i dag, så ville jeg sagt hva jeg stemte på, sier Hanna.
— Ja, nå har vi en uke til å bli helt sikker, nikker Vilde. — En uke til å bli helt sikker på hva vi skal stemme på. Det er min stemme, og det er en dyrebar stemme.

Lav og synkende valgdeltagelse

Slik har valgdeltagelsen utviklet seg i perioden 1981–2009:

Kilde: Lokaldemokratiundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning/ Statistisk sentralbyrå

Tallene viser at unge i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere har det vært en nedgang i prosentandelen som stemte ved stortingsvalg, fra 72 prosent i 1981 til 57 prosent i 2009. Valgdeltagelsen er lavere for lokalvalg i hele befolkningen, men kun 33 prosent av førstegangstemmeberettigede stemte ved forrige komune- og fylkestingsvalg.

Kilde: Lokaldemokratiundersøkelsene ved Institutt for samfunnsforskning/ Statistisk sentralbyrå

Endringene i valgkampen har også preget skolen. Tradisjonelt sett har de fleste videregående skoler i Norge gjennomført prøvevalg foran hvert lokal- og stortingsvalg, der elevene kan få øve seg på demokrati i praksis. Målet med dette undervisningsopplegget er å legge til rette for at ungdom skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter, og skolevalgene har stått sentralt. Et panel av ungdomspolitikere, en fullsatt gymsal, og elevrådsrepresentanter med spørsmålskort i lommen om ”hva kan ditt parti gjøre for unge” kjennetegner debatten, og det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget. Hvordan foregår den politiske mobiliseringen blant unge i disse dager? På hvilken måte bidrar valgforberedelsene på skolen?

Den stille valgkampen på skolen

På et møte mellom alle partisekretærene 25. juli ble det klart at valgkampen skulle utsettes, og ungdomspartiene valgte i tråd med dette å avlyse de planlagte skoledebattene i forkant av skolevalget. Oppfordringen fra Utdanningsdirektoratet var imidlertid klar — det var viktig å gjennomføre skolevalgene selv om debattene ble avlyst.

For at de unge skal kunne gjøre seg kjent med de ulike partienes politikk, blir det derfor i stedet for skoledebatter gjennomført valgtorg der elevene kan snakke med ungdomspolitikerne og få utdelt informasjon. I sympati med AUF ønsker ikke partiene at det blir holdt appeller på skolene. Et planlagt foredrag av næringsminister Trond Giske på Årstad videregående skole i Bergen denne uken ble stanset av ungdomspolitikere. Andre skoler har hatt tilsvarende erfaringer der ungdomspolitikerne har sagt klart fra om hva som er akseptabel valgkamp.

Valgtorgene er en god anledning for partiene til å presentere seg og komme i kontakt med ungdommene. Flere av ungdomspolitikerne trekker frem at det er lavere terskel for å stille spørsmål når man møtes en til en, enn i den tradisjonelle skoledebatten. Mange av partiene har gjennom valgtorgene denne uken benyttet anledningen til å spørre de unge om hva de er interessert i, og saker som helse, bybane, skole, miljø og dyrepolitikk er flittig nevnt.

Ungdommelig valgkamp i 1936 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, CC: by-nc-nd)

Ungdomspolitikerne er også flinke til å fortelle om hvordan de kan nås på Facebook. Det er i tråd med konklusjonene i en ny rapport om ungdommens politiske bruk av sosiale medier, utarbeidet av Bernard Enjolras og Signe Bock Segaard fra Institutt for samfunnsforskning. De finner at sosiale medier er nødvendig for politiske partier som vil nå ut til unge.

En av de store utfordringene med skoledebattene er saklighetsnivået, og det er viktig å ha en erfaren ordstyrer. Mandag Morgen utfordret i mai i år partienes ungdomsorganisasjoner til å svare på hva som kan bidra til at flere unge blir interessert i politikk og bruker stemmeretten. Blant annet KrFU trakk da frem at man på sikt burde vurdere om skoledebattene er den rette måten å motivere ungdommer til å stemme på, ettersom debatten ofte kunne være useriøs og føles lite relevant.

Dette var også advarselen fra rådmann i Stavanger, Inger Østensjø, da politikerne for ett år siden skulle si ja eller nei til å delta i årets prøveprosjekt med stemmerett for 16-åringer. Østensjø advarte mot den form for presentasjoner som skjer gjennom skolevalg: «Erfaringene fra disse viser at det har lett for å bli mer show enn informasjon. Informasjonsarbeidet i grunnskolen må være preget av langt større saklighet enn det en ofte kan oppleve i debattene ved skolevalgene», skrev hun i sin innstilling den gang.

På aftenbladet.no 30. mai kunne vi lese om politikere på ”stemmejakt i ungdomsland” i forbindelse med informasjonsmøte for elever fra alle ungdomsskoler i Stavanger, den eneste av de store byene som deltar.

En omlegging av skolenes valgforberedelser til valgtorg fremfor debatt kan bidra til å senke terskelen for de unge til å ta kontakt med politikerne og gjøre politikk mer relevant, ved at det er lettere å lytte til ungdommene og hva de engasjerer seg i. Noen skoler har tidligere hatt gode erfaringer med en kombinasjon av de to, og årets valgtorg kan bidra til dette ved å gi varige endringer i skolens valgforberedelser gjennom å legge større vekt på at skolevalgdebatten skal være ryddig og saklig.

Økt oppmerksomhet om demokrati og liberaldemokratiske verdier etter 22. juli setter skolens rolle i den demokratiske oppdragelse på agendaen. Hvordan ungdommers politiske deltagelse blir, får vi en anledning til å se nærmere på gjennom forsøksprosjektet med stemmerett for 16- åringer og videre oppfølging av de unge som deltar i forsøket.

Politisk mobilisering blant unge

Ved lokalvalget 12. september skal 16- og 17-åringer i 20 kommuner i Norge få stemme for aller første gang. Forsøksordningen om stemmerettsalder på 16 år har sterk støtte fra blant annet Barneombudet, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Elevorganisasjonen som har vært aktive pådrivere for å få gjennomslag for prosjektet. I Stortingsmelding nr. 33 om lokaldemokratiet argumenteres det for at en senkning av stemmerettsalderen kan styrke demokratiet:

Regjeringa ønskjer å ta i bruk tiltak som kan gjera at nye grupper deltek meir aktivt i lokaldemokratiet. Å utvida veljargruppa er ein måte å få fleire unge inn i rolla som aktive innbyggjarar i lokalsamfunna sine. På den andre sida er det uvisst i kor stor grad 16- – 17-åringar vil nytta røysteretten sin. Det vil òg vera spørsmål om korleis ein best kan leggja til rette for informasjon til denne nye gruppa. Det kan til dømes skje i samarbeid med skuleverket.

Hvor høy valgdeltagelsen blant førstegangsvelgerne blir ved lokalvalgene blir således viktig å følge med på, men fra et valgforskningsperspektiv er det deltagelsesnivået ved senere valg som sier noe om varigheten av en eventuell mobilisering. En høy valgdeltagelse blant førstegangsvelgere nå, kan imidlertid også øke valgdeltagelsen senere. Forskning tyder på at jo tidligere de unge deltar i politikken, jo mer varig er deltagelsen. Dette forsterker viktigheten av å se nærmere på skolens rolle i den demokratiske oppdragelsen.

Vekkelse eller kortvarig markering?

I ukene etter terrorangrepene har det vært økt vektlegging av demokrati, åpenhet og inkludering i den politiske debatten, og en mobilisering for å beskytte de liberaldemokratiske verdier.

Ungdomspartier på både høyre- og venstresiden har opplevd økt innmelding etter tragedien på Utøya. Det har foregått en politisk vekkelse blant ungdom, mener forsker Frode Berglund. Hvis de nyrekrutterte blir tatt godt vare på kan man man potensielt skape et varig engasjement, tror han.

Forskere ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor finner at selv om partier melder om økte medlemstall, er ikke tallene høye nok til å gi utslag i en befolkningsundersøkelse. Mange har spekulert i hvilken effekt 22. juli vil ha for politisk engasjement og deltagelse, og særlig blant unge, men i denne undersøkelsen finner forskerne ingen store endringer. De argumenterer for at en eventuell økt stemmevilje kan være et uttrykk for en markering av demokratiets betydning, heller enn varig økt politisk engasjement.

Vi starter med å stille noen spørsmål til Frode Berglund. Han er forsker ved Statistisk sentralbyrå, og har tidligere vært tilknyttet Institutt for samfunnsforskning og Norsk institutt for by- og regionforskning. Hans akademiske arbeid finner du her.

VP: Er ungdom like engasjert i politikken i dag som for eksempel for en generasjon siden? Og på hvilken måte er ungdom annerledes interessert i politikk enn voksne?

FB: Det er vanskelig å svare på, men hvis du ser på valgdeltakelse, så har ungdom siden 70-tallet i mindre grad enn voksne brukt stemmeretten sin. Dette henger sammen med utdanningseksplosjonen: Ungdom bruker lengre tid på å utdanne seg, og det tar lengre tid før de etablerer seg. Sosialiseringshypotesen hevder at integrering i samfunnet øker valgdeltakelsen, det vil si at å ha en jobb og være gift teller øker sannsynligheten for at man bruker stemmeretten sin. Når tiden man ikke er etablert strekker ut, kan dette påvirke valgdeltakelsen for de unge.

Politikken var mer kategorisk før, knyttet til yrker eller sosiale grupper. Var man arbeider, så var det forventet at man stemte på Arbeiderpartiet. Var man aktiv i bedehuset, så var det forventet at man stemte på Kristelig Folkeparti. Mange fulgte da også disse føringene. I dag er ikke politiske preferanser knyttet til sosiale grupperinger i like stor grad, og derfor blir det lettere å engasjere seg i enkeltsaker. Man er lengre på leiting etter ”sitt” parti enn man var før.

Men generelt politisk engasjert er de fremdeles, også i dag. Ungdom er gjerne mer opptatt av ideologi og prinsipielle spørsmål enn andre aldersgrupper. De ønsker å diskutere de store spørsmålene, og engasjerer seg i debatter á la kapitalisme vs. sosialisme, miljø og klima, og andre overordnete spørsmål. Vi så i 1989 at valgdeltakelsen var ganske sterk blant unge, for da var miljø høyt oppe på agendaen. Detaljpolitikk som budsjettforhandlinger og liknende er ikke like interessant.

Ungdom er også i høyere grad engasjert i demonstrasjoner og andre aksjonspregede ytringsformer. Denne typen aktiviteter dabber av etter man har fylt 30.

VP: Hvordan skal partiene sikre rekruttering av fremtidens politikere?

FB: Det finnes et segment blant unge som er svært interessert i politikk, og som tidlig gjør seg bemerket i partiorganisasjonene. Dette segmentet er ganske stort, og det finnes mye talent der. Utfordringen kan være å få med seg de andre ungdommene, slik at det ikke blir for stort skille mellom de som er og ikke er interessert i politikk.

Lokalpolitikken er fremdeles den viktigste rekrutteringsarenaen, og det er også der ungdom kommer inn. Andelen ungdom i kommunestyrene er egentlig akseptabel. De kommer dit enten ved å markere seg i partiet, eller de blir lagt merke til i nærmiljøet og rekruttert av et politisk parti. De voksne kan av og til ha en nedlatende holdning til de unge, fordi de kan oppfattes som broilere uten livserfaring utenfor politikken. Det kan virke som at noen er mer interessert i å vise dem frem enn å høre på hva de sier. Men hvor mye livserfaring kan man forvente at ungdom skal ha?

VP: Tror du terrorhendelsene i Norge i år påvirker ungdommens politiske engasjement på lang sikt? I så fall, hvordan?

FB:Det er vanskelig å si noe om den langsiktige effekten, men grunnen til at mange melder seg inn nå er at demokratiet oppleves som truet. Dette er en ideologisk konflikt som ungdom kan engasjere seg i, og som er verdt å kjempe for. Det har nok foregått en vekkelse blant ungdom, og hvis de nyrekrutterte blir tatt godt vare på kan man potensielt skape et vedvarende engasjement.

VP: Bør 16-åringer ha stemmerett?

FB: Tja. Ett argument for å ha 16 år som nedre grense er at førstegangsvelgerne da har en fellesarena hvor man kan diskutere og lære om politikk og politisk engasjement, nemlig skolen. Man kommer tidligere i gang med politiseringen. Når man er 18 år har man ikke samme arenaen, og en del stemmer faller kanskje fra på grunn av det.

Et annet argument for stemmerett til 16-åringer er at valgdeltakelsen øker for hvert valg man har hatt mulighet til å stemme. Det er altså ikke nødvendigvis alderen i seg selv som påvirker valgdeltakelsen, men hvor lenge man har hatt rett til å delta i politiske prosesser. Gir man dette ansvaret tidligere, så modnes også borgerne tidligere.

I en hektisk hverdag kan det være vanskelig å få unna alle gjøremålene. Dette mener Kommunal- og regionaldepartementet at de har forstått når de nå går inn for å prøve ut elektronisk stemmegivning i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2011 (pdf). Fyndord som effektivitet, tilgjengelighet og kostnadskutt er dandert ut i passende porsjoner i departementets prosjektdirektiv. Det kan ved første tanke virke besnærende å kunne stemme hjemmefra i sofakroken. Man slipper å sette av tid til å gå til stemmelokalet, og kan heller benytte denne tiden til noe mer nyttig. Som å se fotball eller Skal vi danse. Men er det for mye å forvente av oss at vi bruker et par timer annethvert år for å utøve vår rett og plikt til å stemme? Er ikke dette et rituale vi bør bevare som symbol på bindeleddet mellom velgere og de folkevalgte?

Det hevdes videre at vi skal stemme elektronisk fordi nye generasjoner forventer det. Jeg tror også nye generasjoner forventer at det hersker full tillit til at valgsystemet fungerer slik at hver stemme blir telt korrekt, og at man slipper å ha sjuende far i huset hengende over seg når man utøver sin stemmerett. Hvordan dette skal kunne kontrolleres i de tusen hjem er et stort spørsmål, og svaret så langt er for dårlig. Det sies nemlig at family voting skal motvirkes ved at man kan gjøre om sin stemme flere ganger under valgkampen, og at bare den siste innsendte stemmen teller. La oss ta et scenario: Storfamilien samles kvelden før dagen og leverer sine stemmer, for så å reise på piknik på valgdagen. Er dette en så avansert strategi at vi ikke tror noen kommer på den eller gidder å gjennomføre den?

På institutt for sammenliknende politikk undervises det i valgobservasjon. Her lærer man prosedyrer for å avdekke utro tjenere i valglokalene. I et e‑valg er det ingen lokaler å inspisere, og i motsetning til i papirvalg vil én enkelt utro tjener kunne forårsake vesentlig større skade i et e‑valg. Hvem og hvordan skal vi observere binærtall som flyr gjennom cyberspace?

Og en ting til: Hvor mange av dere vet hvor pinkodene deres til MinID ligger? Rotet dem vekk, sier du?

En mindre ambisiøs plan som også er nevnt er å bytte ut papirsedler med valgmaskiner i valglokalene. Dette kan ha noe for seg. Vi vet at tellekorpset kan gjøre menneskelige feil når millioner av stemmesedler skal telles opp, og det tar naturligvis lengre tid enn det gjør for en datamaskin å telle opp ”sine” stemmer. Man skal imidlertid også her være svært påpasselig med at systemet er ordnet på en slik måte at alle føler seg hundre prosent trygg på at ingen datakyndige har muligheter for å tukle med resultatet. Jeg gjentar: Alle skal føle seg trygg. Det er ikke nok at man objektivt sett mener det er trygt, det skal også kommuniseres til skeptikere og paranoide at ingen vil kunne spore opp dine elektroniske fingeravtrykk og finne ut av hva du stemte. Klarer vi ikke det, ja så må vi holde oss til papirversjonen. Den har fungert lenge og godt.

Det er bra å prøve ut nye ting, og jeg hilser forsøket i 2011 velkommen. Men jeg ser fram til å høre hvordan man har tenkt å løse blant annet de problemene som er nevnt i dette innlegget.