Aftenposten og ICIJ i nytt graveprosjekt

Det internasjonale journalistnettverket ICIJ har fått tilgang til en rekke lekkede dokumenter om storbanker, som bl. a. avslører over to billioner mistenkelige transaksjoner i årene 1999 til 2017. Aftenposten har som eneste norske avis fått tilgang til dokumentene. Journalistnettverket har som mål å få journalister fra ulike land til å samarbeide, ofte om grenseoverskridende prosjekter, og sto blant annet bak prosjektet Panama Papers i 2016 (21.09.2020).

Les mer hos Journalisten.

Den digitale valgkampen forsterker splittelsen i USA

Nyhetsbildet på sosiale medier, og spesifikt Facebook, ser helt annerledes ut avhengig om du støtter Trump eller Biden, på grunn av algoritmene. NRK-journalist Heidi Taksdal Skjeseth har intervjuet to damer fra hver sin fløy som begge er aktive på Faceook. Manerene er annerledes på Facebook enn i videochatten med journalisten. På Facebook latterliggjør de meningsmotstandere sine og kommer ellers med skarpe kommentarer. 43 prosent av amerikanere bruker Facebook som nyhetskilde, og den politiske reklamen er med på å splitte USA i to. Ifølge Gunn Enli ved UiO fører negative politiske reklamer til at man får en forenklet og forvridd framstilling av motstanderen (21.09.2020).

Les mer hos NRK.

Facebooks ytringsfrihetspanel klar for start

Facebooks ytringsfrihetspanel, som får i oppgave å bestemme hva slags innhold som kan publiseres på det sosiale mediet, starter arbeidet sitt neste måned. Gruppen holder nå på å teste tekniske systemer, slik at de kan komme i gang før presidentvalget i USA. Ekspertgruppen omtales som Facebooks «høyesterett», og får myndighet til å overstyre avgjørelser tatt av Facebooks ledelse. Den tidligere statsministeren i Danmark, Helle Thorning-Schmidt, er blant medlemmene (25.09.2020).

Les mer hos Kampanje.

Besøk Medienorge for å lese enda flere medienyheter.

Falske nyheter om koronaviruset spres på sosiale medier

Ved verdensomfattende nyhetshendelser tar det som regel ikke land tid før nettet fylles av rykter, spekulasjoner og misinformasjon. Slik er det også nå. På sosiale medier som bl. a. TikTok og Twitter florerer det av falske nyheter knyttet til koronaviruset. Enkelte av disse falske nyhetene er plukket opp av aviser. De store teknologiselskapene tar nå grep for å stanse spredningen av feilinformasjon. Både Google og Facebook viser nå til informasjon fra Verdens helseorganisasjon (WHO) på toppen av sine sider for å sikre brukerne tilgang til oppdatert og korrekt informasjon.

LES MER PÅ NRKBETA (13/03/2020)

Avslaget om pressestøtte til Dagbladet Pluss holdes ved like

I fjor avslo Medietilsynet Dagbladet Pluss’ søknad om produksjonstilskudd, og begrunnet avgjørelsen med at Dagbladet Pluss ikke oppfyller kravene til formål og innhold for å motta pressestøtte. Medietilsynet baserte seg blant annet på en innholdsanalyse fra Høgskulen i Volda. Den konkluderte med at Dagbladet ikke har stor nok andel samfunnsrelevante og dagsaktuelle nyheter i Pluss-tilbudet sitt. I desember sendte Dagbladet inn en klage på avgjørelsen, og det er nå klart at klagen er avvist. Medietilsynet holder fast ved avslaget om pressestøtte. Saken går nå videre til Medieklagenemnda. Dagbladet uttaler at de vil søke om pressestøtte også i år. 

LES MER HOS MEDIETILSYNET (12/03/2020)

VG tar grep for å hanskes med kommentarfelt

På VG og VGs Facebook-side skrives det rundt 4500 kommentarer hver dag, og arbeidet med å moderere ytringene krever mye ressurser. VGs kommentarfelt er per i dag etterhåndsmoderert, og stengt om natten. Kommentarer fra nye brukere forhåndsmodereres for å utelukke roboter. En del VG-saker publiseres i dag med stengt kommentarfelt, for å unngå at debattreglene brytes. Det gjelder særlig krimsaker. Fremover vil flere saker ha lukkede kommentarfelt, slik at man kan beholde debatten i de sakene som egner seg best til kommentarer. Ifølge utviklingsdirektør Øyvind Brenne vil det forhåpentligvis føre til bedre kvalitet i kommentarfeltet.

LES MER HOS JOURNALISTEN (11/03/2020)

Saksøker også CNN

Trumps valgkamporganisasjon saksøker nå også CNN for omtale av Russlands bidrag til å få Trump valgt i 2016. Fra før er både New York Times og Washington Post saksøkt for lignende innhold. De tre nyhetsmediene har ofte vært i fokus for Trumps beskyldninger om at «mainstream media» sprer falske nyheter.

LES MER HOS JOURNALISTEN (09.03.2020)

Klokken er litt over 18.30 når hovedansvarlig for “la Grande marche” i Bouches-du-Rhône og de fem frivillige fra Macrons parti tar fatt på dør-til-dør-aksjonen, i grupper på to. Det er en varm aprilkveld og app’en “Cinquante Plus Un”, som Macrons parti bruker, har fortalt dem hvor de skal stille sine åtte spørsmål om EU: to husklynger i hjertet av 5. valgkrets i fylket Bouches-du-Rhône.

“Det burde være en skattejustering i Europa,” sier Moudjir Nekissa til LREM-aktivistene. Han viser til det lave skattenivået i Irland og europeiske skatteparadiser. (Foto: Simon Fontvieille).

Velgerne stemte riktignok for en lokal LREM-kandidat i fjorårets valg til den franske nasjonalforsamlingen, men kandidaten tilknyttet venstreradikale Jean-Luc Mélenchon – som selv ble valgt fra Marseille – fikk mer enn 47 prosent av stemmene i andre valgrunde. For ikke å snakke om andelen hjemmesittere som utgjorde nesten 61 prosent av velgerne.

Kanskje ikke det beste stedet å begynne kampen for EU-valget i Frankrikes neste største by?

“Målet med denne marsjen er å nå ut til de som befinner seg lengst borte fra politikken. De harde politiske debattene tar vi når den ordentlige valgkampen begynner,” forsikrer Gaël Le Roux. “For å peile ut områdene der disse befinner seg, kryssanalyserer programmet offentlige opplysninger, som valgdeltakelse og aldersgrupper,” legger han til.

“Jeg har ikke peiling”

Selv om et dataprogram kan finne frem til hvem man skal spørre ut, handler det nå om å få dem i tale. Og det er en helt annen sak… Det er fortvilende stille der Gaël og Christine ringer på den ene ringeklokken etter den andre. En truende mann med solbrillene på nesen kommer ut av bygningen. “Nei, takk! Jeg er ikke interessert!”, kommer det bryskt til svar når Marche-aktivistene henvender seg til ham. Gulp…

Ved femtende forsøk åpner en av beboerne endelig døren uten å bry seg med å spørre hvem det er. De to “marcheurs” kommer seg inn i heisen og opp i åttende etasje. Første dør, nok en gang uten hell: “At det går an! Nei, jeg har ikke fem minutter, hverken til Europa eller politikk!”

“Det er alltid litt stress i begynnelsen, men så løsner det og skapes tillit”, sier Christine betryggende.

I 7. etasje er man mer samtalevillig. “Ok, det er greit med fem minutter, men først må jeg hente datteren min”, sier Esther, 28 år, fra trappeavsatsen. Imidlertid er ikke Europa et tema den unge kvinnen er særlig opptatt av. Selv om hun synes at innvandring er noe som “ikke fungerer” i Europa og at man heller burde prioritere økonomi, sosialpolitikk og bærekraftig jordbruk, er det flust av “trolig”, “jeg har ikke peiling” og andre “vet ikke”. Det kan bli vanskelig å koke i hop et politisk program til EU-valget basert på dette…

Men det spiller ingen rolle. Svar, dører som er banket på, åpnet, utfylte spørreskjema… Alt blir nøyaktig registrert i app’en og sendt til partiets hovedkvarter.

Politisk enetale

Tre avslag og like mange stengte dører senere, er netthandelselger Saoudi Samar i 5. villig til å svare. Selv om han er algerisk, har han like fullt gjort seg opp en mening om EU. “For meg er Europa friheten til å reise, å utveksle, å drive forretning”. Og så et lite hjertesukk: “Men det som ikke fungerer, er alle de forskjellige lovene…”

Flere ringeklokker skal prøves. Yanis Roussel og Fabien de Montillet er for veteraner å regne blant Macron-aktivistene. De har vært med i henholdsvis to og fem år. (Foto: Simon Fontvieille).

I 2. etasje er det ren lykke med to utfylte spørreskjema! Skolekantinekokken Hélène svarer raskt at EU kan være mer effektiv enn Frankrike på noen områder uten at hun kan si akkurat hva det er som “fungerer”, mens Patrick er mye vagere. Funksjonæren iført t‑skjorte og med svart skjegg, begynner en tilnærmet politisk enetale…

“Jeg interesserer meg ikke for Europa, jeg reiser ikke, jeg er redd for å fly! Det hadde vært bedre om dere spurte meg ut om Frankrike… Forresten så tror jeg ikke at Frankrike er mindre effektiv enn Europa i å håndtere saker. Og så tar man hånd om problemene der oppe, i Brussel, men Europa, hva er nå det? Tre, fire sterke land, og de andre… Se hvilken forfatning Hellas er i! Euro’en var ikke bra… Livet var ikke særlig billig før, men nå…! Prioriteringene på europeisk nivå burde være økonomi og innvandring. Jeg er ikke rasist, men nå står det heller dårlig til med oss selv, og vi bør hjelpe våre egne før vi hjelper andre… Og et annet område Europa burde ta tak i, er kjøpekraften. Fordi, altså, Macron er grei og senker boligskatten, men så øker han samtidig prisen for en pakke røyk med en euro og en liter bensin med 20 cent!”

Kritikken av den sittende regjeringen er aldri langt unna. “Jeg klandrer Macron for å ikke inkludere de eldre i planene om å investere i etterutdanning,” kommer det fra Moudjir i 1., som selv var LREM-aktivist i den store marsjen i løpet av den tidligere økonomiministerens presidentvalgkamp. “Jeg er 55 år og får kun midlertidige stillinger!”

Det handler om nyanser

Klokken 19.31 er det tid for debrifing med de andre tospannene. Ved et bord på kaféen Le Comptoir moderne, går aktivistene gjennom resultatene. Fem utfylte spørreskjema fra Gaël og Christine, fire fra det andre teamet og kun ett fra det siste. Av de noen og 75 dørene som har blitt banket på til sammen av alle seks, er det et heller magert resultat…

“Målet er å få utfylt 100 000 spørreskjema i hele landet. Med en vanlig spørreundersøkelse får man svar fra bare 1000 personer! Det hadde vært bra å nå 1000 i Marseille, og 2000 for hele fylket”, forklarer Gaël.

For å nå målet, er de et hundretalls aktivister som går dør-til-dør i Marseilles gater, ti ganger mer – ifølge LREMs fylkesstyre – enn under marsjen i løpet av presidentvalgkampen. Men selv om de er flere og hevder å bli stort sett godt mottatt, støter “les marcheurs” likevel på noen problemer.

Debrief mellom to søppelkasser før du går for å ta en drink … (Foto: Simon Fontvieille)

“Det gikk bedre i aksjonen under presidentvalgkampen, og så har jo ikke franskmenn vært utelukkende fornøyde siden den gang!”, sier Fabien de Montillet som bidro aktivt i forrige aksjon. “På mandag var det en som sa “jeg bør nok ikke svare, for da kommer det til å gå for altfor langt…””.

Men hva med gjennomgangen av svarene fra de som ikke ønsket å skalpere Emmanuel Macrons utsendte? “Det man som oftest er opptatt av, er sikkerhet, innvandring og økonomisk utvikling”, oppsummerer Yanis Roussel, stipendiat innen evaluering av medisinsk forskning og “marcheur” i fritiden. Med folks personlige meninger som ikke alltid er like gjennomtenkte og en president som forfekter en “vertikal” maktfordeling, gjenstår det nå å se hvorvidt de innhentete opplysningene virkelig kan utgjøre et grunnlag for LREMs politiske program til det forestående valget til EU-parlamentet.

“Målet er å få vite hvilke tema folk ønsker at man skal ha fokus på”, sier Yanis Roussel.

Med andre ord, det blir en hel del nyanseringer…

Marsjens resultater på landsbasis vil offentliggjøres i begynnelsen av sommeren. Men vi må avvente EU-valget i mai 2019 for å se om Emmanuel Macrons gigantiske dør-til-dør-aksjon har båret frukter. Fortsettelse følger…

Demokratiske innspillsmøter om EU og Europa

“Den store marsjen for Europa” er ikke det eneste offensive politiske virkemiddelet i forsøket på å utbedre forholdet mellom franske borgere og EU. Torsdag 19. april deltok den franske europaministeren Nathalie Loiseau i det første demokratiske innspillsmøtet som ble avholdt i foreningssenteret Cité des associations på Canebière, Marseilles svar på Champs-Elysées. To dager tidligere hadde Emmanuel Macron innviet aksjonen i forbindelse med et tilsvarende møte i Epinal i Les Vosges, nord-øst i landet. Målet: Å la franske borgere, fra hele det politiske spekteret, si sin mening om EU-systemet.

“Det er et lite paradoks. I møte med mange utfordringer, det være seg terrorisme, global oppvarming eller innvandring, er det ikke nok bare å snakke om nasjonale grenser. Imidlertid er det europeiske prosjektet og de europeiske folkene ikke helt på nett,” sa ministeren foran mer enn 60 marseillere. Og rett nok. Med Maastricht-avtalen i 1992 som ble vedtatt med et lite flertall, folkets nei ved folkeavstemmingen om en EU-grunnlov i 2005, og deretter Lisboa-traktaten i 2007 som tok utgangspunkt i den forrige og ble vedtatt parlamentarisk, har unionen gitt Frankrike noen senskader.

Nathalie Loiseau (nr to fra venstre) lyttet til synspunktene fra over 60 deltakere på innspillsmøtet i Marseille (foto: Simon Fontvieille).

I mer enn en time ble alle slags temaer tatt opp. Alt fra grunnlaget for et europeisk identitetskort til forenklingen av økonomisk støtte fra EU-kommisjonen, via skatteparadiser, skatteutjevning mellom medlemsland, kravet om overholdelse av demokratiske standarder for EU-støtte til østeuropeiske medlemsland, og også GAFA-beskatning (Google, Apple, Facebook og Amazon) og utsendte arbeidere. Alt var lov…

Seansen i Marseille var første i en lang rekke møter. Fra april til oktober skal et hundretalls møter av denne typen arrangeres i 26 EU-land (dvs. alle bortsett fra Storbritannia). Oppsummeringen av kampanjen, som Emmanuel Macron tok initiativ til og som siden har blitt tatt opp av de europeiske partnerne, vil legges frem for Det europeiske råd i desember. Nå gjenstår det å se hva dette helt konkret skal brukes til.

Det får ikkje Jonas Gahr Støre til å gå i seg sjølv. Tvert om analyserer han saka som at proteststemmer har kome til Noreg, ei analyse han kroner ved å seie: “Dette er situasjonen fem dager før valget, men jeg tror mange på vei inn i valglokalet tenker litt mer på helheten”.

Me treng hjelp av tekst og kontekst for å tolke bilete. Her kjenner vi umiddelbart igjen dei tre toppkandidatane (i alle fall Moxnes), og raudfargen har sin klare og kjente symbolikk. Samstundes er det noko forstyrrande i måten denne gjengen blir avbilda på, i kontrast til måten dei blir omtalt i artikkelen. Her handlar det mest om kor dårleg det ser ut for Arbeiderpartiet — og Gahr Støre gjev desse partia skulda. Dei er ein raud fare. Men dei tre topp-kandidatane ser ikkje akkurat ut som rovdyr. Dei smiler, til trass for regnet, og verker som om dei er venner og vel forlikte, klare for både ein øl og for konstruktivt samarbeid etter valet. Slik me vil at ein politiker skal vere.

Om me les bildeteksten, finn me dessutan ut dei blei fotografert på eit fagforenings-arrangement. Arbeiderpartiets heimearena. Val av foto for denne saka fortel ei anna historie enn det AP prøver å gjere i sitt tilsvar, nemleg at desse småpartia ikkje er proteststemmer, men den nye venstresida. Og å gje tilsvar til eit fotografi er mykje vanskelegare.

Ikke alle så bildet slik. Hans Rustad fra document.no, for eksempel, ble opprørt over bildet. Han mener at VG med bildet latterliggjør og mobber statsministeren:
«Ha! Ha!» kunne vært teksten. – Se hvordan hun ser ut! VG har tatt et bilde i dress for besøk på oljeplattform. VG vet selvsagt at Erna har et omfangsrikt korpus, hun har selv spøkt med det i Stortinget.»

VG tråkker på Erna Solbergs følelse av å være kvinne, hevder Rustad. Men hva er det Rustad ser i bildet? Ikke det samme som de som ser en stabil kaptein. Rustad ser en måte en kvinne ikke bør fremstilles. Men hvordan bør en kvinne fremstilles? Det vet vi alle, for det ser vi hver dag. Reklamen, sportsidene, bildene på sosiale medier, fjernsynets programmer og programledere lærer oss uten stopp hvordan kvinner bør se ut: De må være slanke, veltrente og sensuelle; de må ha høye kinnben, små neser og fyldige lepper.

Vi kan ikke av-se alle de slanke, veltrente kvinner vi allerede har sett. Vi kan ikke fjerne dem for vårt indre blikk, og vi kan ikke unngå å se gjennom dem. Når Rustad, og vi andre, ser Erna Solberg i VG, så kan vi ikke unngå å se henne gjennom alle de kvinnebilder vi tidligere har sett. Selv om vi vil ønske vi kunne.

Men Erna Solberg er ikke kroppsangst. Hun skjuler seg ikke — hun er ikke flau. Det er forbilledlig. Kanskje flere bilder av statsministeren vår kan hjelpe oss med å få nye kvinnebilder å se med.

Bildet er tatt 25. juni, som del av et pressestunt under Ekstremsportveko på Voss, men brukes først to måneder senere.

Metaforen er påfallende. Arbeiderpartiet, og Støre, er i fritt fall på meningsmålingene. I bildeteksten forklares nedturen med at partilederen har for stor avstand til folket. Mangler han bakkekontakt?

Meningen med stuntet var nok å fremstå som sporty og handlekraftig. Men når avisen bruker bildet på denne måten, gir det en annen effekt. Støre blir som en tegneseriefigur.

Dette forsterkes av ingressen: «Jonas Gahr Støre må nedkjempe mange fiender på vei til regjeringsmakt. Den største er ham selv».

Reportasjen følger en klassisk oppbygging. Den åpner med fremgang for den usannsynlige helten, som med sin overklassebakgrunn skal bli arbeiderbevegelsens redning.

Statsministertittelen er så godt som hans, men så blir det turbulent. Arbeiderpartiet daler på meningsmålingene.

Bildet fanger noe av spenningen og nervøsiteten som nok finnes både hos partiapparat og leder før valget.

Nå er Støre avhengig av oppdrift for å lande seieren.

Meningen er å knytte Høyre og KrFs kurs sammen mot valget foran mediene. Det er nesten flere kameraer og mikrofoner enn lapper og jordbær.

Like før ankomst la Solberg ut et skjermbilde av en SMS-utveksling med Hareide på sin Facebook-profil:

Skjermdump fra Erna Solbergs Facebook-side.

Noe senere i valgkampen, da det ble klart at KrF ikke ønsket å drive valgkamp med de tre andre partiene på borgerlig side, fikk offentligheten se en annen SMS-seanse.

Overgangen fra lappe-glede til brannslukking er skarp.

Der den første utvekslingen fremstår som trivelig og impulsiv, bærer den andre en velkjent eim av planlagt spontanitet. Hareide har til og med byttet målform.

Foto: Skjermdump fra Erna Solbergs Facebook-side.

SMS-skjermbilder er en ny sjanger i norsk politisk kommunikasjon.

Bildene gir følelsen av å lese over skulderen til politikeren selv. Et direkte innblikk i topp-politikernes private kommunikasjonsform mellom hverandre. Skjermbildene kommer med egne, visuelle påstander om ekthet.

Meldingene mellom to mennesker må da være en sannere representasjon enn medienes fremstilling av hva partilederne tenker og gjør?

Første gang fungerer det. Andre gang kommer det personlige preget på kant med politikernes strategiske ønske om å dempe mediestøy.

Eksempelet Hareide og Solberg viser at grepet egner seg bedre til kosebeskjeder enn politisk brannslukking. Brukes det til sistnevnte, klarer ikke SMS-ens formspråk å dekke over en velkjent sjanger: pressemeldingen.

Med den potente steinformasjonen som bakgrunnsmotiv, kom Tajik med sin egen definisjon av norske verdier, i form av en liste over tradisjonelle sosialdemokratiske verdier. Hun benyttet også muligheten til å komme med vittige stikk mot «størrelsen» på Helleland og Moes advarsler, kritisere regjeringens valgkamp for å «mangle sprut» og til å minne om hvor viktig det var å «stå oppreist» for de norske verdiene.

VG-desken frydet seg nok over både foto og ordspill. Bildebruken tjente også andre funksjoner. Til tross for at Tajik ikke går med på at debatten om norske verdier skal handle om vafler og brunost — trolig heller ikke om fjell — tyr også hun til «typisk norske» symboler for å fremme budskapet. Dette kan tolkes som en latterliggjøring av andre politikeres uoriginale bruk av slike symboler. Satt opp mot Helleland og Moes bruk av tradisjonell norsk kaffemat som rekvisitter, fremstår Tajik med sitt valg av bakgrunnsmotiv og underbuksehumor som frisinnet og moderne.

Kledd i turtøy og omgitt av norsk natur signaliserer hun samtidig at også hun setter pris på — og vil verne om — tradisjoner mange regner som norske.

Artikkelen gjev lesaren litt informasjon om politikken til dei ulike partia, men først og fremst får vi vite at Siv Jensen gjekk til åtak på Vedum, at Vedum slo tilbake, at Gahr Støre retta harde åtak mot Jensen. Partileiardebatten har blitt innramma, eller frama, som ein duell, politikken har blitt definert som ein kamp.

Politikarar sjølv driv med slik innramming heile tida for å skape ei forståing av røyndommen som tener deira eigen sak, men mediene sjølv driv også slik innramming. Nationen sin artikkel er eit flott døme på politikk innramma som ein kamp, der målet først og fremst er å vinne. Dette er ganske vanleg, men tenker vi oss litt om, er det vel få av oss som ynskjer oss ein politikk der siger er endemålet.

Korleis bidreg så biletet til denne innramminga? Eit bilete er noko vi oppfattar umiddelbart, men samstundes er det mangetydig og treng hjelp frå teksten og konteksten for å bli retorisk effektivt. Når me ser ordet “drakamp” i overskrifta, og Jonas og Erna i heftig diskusjon, forstår me straks kva artikkelen handlar om og innramminga av politikk som kamp blir straks etablert. Biletet forsterkar altså innramminga ved å introdusere den før lesaren rekk å byrje på artikkelen.

Dessutan er dette eit bilete som innsnevrar og spesifiserar den ganske vide “politikk er ein kamp”-innramminga. For kven er det vi ser her? Jonas og Erna i duell, med Vedum og Jensen som sekundantar. Dersom vi rekner med kameraet, er fire av fem blikk-retningar i biletet retta mot dei — det er desse to alt eigentleg handlar om. Dette er informasjon me ikkje finn i artikkelen, der får andre partileiarar like mykje plass. Fotografiet kan altså skape ei forståing av partileiardebatten som først og fremst ei styrkeprøve om kven som bør bli statsminister. I blant blir det hevda at norske valkampar blir meir presidentaktige, altså meir fokuserte på statsministerkandidatane, og dette biletet er i alle fall eit døme på det.

Spørsmålet er kva me mister når valkampen i eit fleirpartisystem handlar meir og meir om statsministerkandidatane, og når debatt blir framstilt som noko ein skal vinne heller enn som eit høve til å opplyse veljarane.

Fylt med førstehånds vitnesbyrd, skildrer disse bøkene den lynraske fremgangen til François Hollandes tidligere rådgiver, som 14. mai 2017 ble Frankrikes yngste president noensinne.

I intervju med Vox Publica ser Nicolas Prissette tilbake på omstendighetene rundt Emmanuel Macrons valgseier og på endringene i Frankrikes politiske landskap.

Vox Publica: Da du begynte på den første boken, trodde du at Emmanuel Macron ville vinne presidentvalget?

Nicolas Prissette: Nei, det var helt umulig å forutse! Det var ingen, kanskje med unntak av ham selv, som trodde at han ville vinne. Da Macrons eventyr begynte i april 2016 med lanseringen av bevegelsen En Marche!, var det første spørsmålet man stilte seg om han hadde opprettet partiet for seg selv eller for François Hollande. For Hollande var i en svært vanskelig politisk situasjon (red.anm.: I april 2016 var det kun 13 prosent av det franske folk som mente Hollande gjorde en god jobb). Emmanuel Macrons initiativ (red.anm.: Macron var assisterende regjeringsråd i Elysée-palasset fra 2012 til 2014 og økonomiminister fra 2014 til 2016), kunne få en til å tro at han skulle sanke stemmer for François Hollande fra det politiske sentrum og høyre, som kjennetegner Macrons politiske ståsted. Det var ingen som i begynnelsen forstod at En Marche! ville bli et springbrett, et utgangspunkt for økonomiministerens politiske bevegelse og valgkamp. Dette ble gradvis tydeligere etter hvert som ukene gikk. Macrons plan om å stille som presidentkandidat ble stadig klarere, helt til han trakk seg fra regjeringen 30. august 2016.

VP: Men før hans avgang, var det ingenting som tilsa at Macron ville stille som presidentkandidat?

Prissette: Ikke egentlig. Det var dessuten nettopp dette som gjorde at jeg gav meg i kast med å skrive disse bøkene. Noen dager etter lanseringen av bevegelsen, snakket jeg med Emmanuel Macron. Jeg spurte ham om En Marche! ville støtte François Hollande eller ikke. Da svarte han at når han først hadde startet bevegelsen, var det for å fremme idéer og at spørsmål om aktuelle personer ville komme senere… Dermed sa han ikke helt formelt at han kom til å støtte Hollandes kandidatur. Og når han unnlot å si dette, når han ikke uttalte sin støtte til François Hollande, fortalte dette meg at han hadde noe annet i tankene og at han tenkte selv å ta del i kampen. Hvis dette stemte, ville det i mine øyne være et helt nytt kapittel i fransk politikk.

VP: Emmanuel Macrons valgseier var kanskje umulig å forutse, men det skjedde likevel… Hvordan forklarer du det?

Prissette: Jeg tror han vant først og fremst fordi han er en mye bedre analytiker og fordi han har politisk teft. For det første så han raskt, og ganske så presist, hvor utslitt partiene var. Men han la også merke til at mange franskmenn hadde sett seg lei på de politiske skiftene. Siden 1980-tallet har det ikke vært noe politisk skifte som har bidratt til å løse Frankrikes økonomiske og sosiale problemer. Han så også at det i meningsmålingene, særlig de fra Cevipof (red.anm.: senter for politisk forskning ved det franske instituttet for samfunnsvitenskap kalt Science-Po i Paris), ble ytret et ønske fra franskmenn om å få en slutt på de politiske uenighetene og komme til en slags konsensus, en nasjonal oppslutning, for å kunne løse landets problemer. Med dette som utgangspunkt, hadde han utvilsomt det mest dyptgripende tankegrunnlaget sammenlignet med sine motstandere. Det var teorien. I praksis, ettersom ingen andre partier klarte å få til dette, opprettet han sitt eget parti og lanserte sitt kandidatur. Og i tillegg var det selvsagt en del flaks…

VP: Det vil si? Det at François Hollande ikke stilte som presidentkandidat i desember 2016, valgkampens overraskelser i forbindelse med François Fillon-skandalen?

Prissette: Det var selvfølgelig Fillon-affæren, ja, men ikke bare den. Lenge før denne saken eksploderte i media, hadde Republikanernes kandidat, den selvsamme François Fillon, skrevet seg inn i en mer høyredreiet politisk retning, noe som ikke hadde en særlig samlende effekt. Og man kan si akkurat det samme om sosialistenes kandidat, Benoît Hamon. Dette har å gjøre med ordningen med primærvalgene. Den som går seirende ut av primærvalgene låser seg i en viss diskurs og ståsted for å overbevise sin politiske familie og for å vinne. Men fokuserer du kun på din egen politiske leir, vil du ikke sikre deg finaleplassen i presidentvalget mot Marine Le Pen fordi du ikke favner politisk bredt nok. Siden det var nesten helt sikkert at Marine Le Pen ville komme til andre valgrunde, betydde dette at den andre finaleplassen ville gå til den som klarte å samle flest stemmer utover sitt eget politiske ståsted. Noe som de andre kandidatene, med unntak av Emmanuel Macron, nok ikke klarte å analysere seg frem til. Eller så klarte de ikke å gjøre noe med det…

VP: Du snakket om “et helt nytt kapittel i fransk politikk”. På hvilken måte er Emmanuel Macrons vei til makten ny?

Nicolas Prissette — forfatter av to bøker om Macrons valgkamp. (foto: Eric Dessons)

Prissette: Det nye her, er at vi for første gang har en president som når landets øverste myndighet uten å ha vært folkevalgt tidligere. Emmanuel Macron har aldri ønsket å være et politisk aktivt medlem innad i et politisk parti (red.anm.: han var kun i en kort periode medlem i Sosialistpartiet, fra 2006 til 2009), og han har aldri ønsket å stille til valg. Man har omtalt ham som en mulig kandidat til parlamentsvalget, men han kvittet seg nokså raskt med den slags tanker, og valgte heller å prøve å nå Elysée-palasset uten annen politisk erfaring enn som økonomiminister og rådgiver til François Hollande.

I Frankrikes politiske liv er det en tilnærmet uunngåelig vei som man må gå. Man begynner som politisk aktiv og blir så medlem i et politisk parti. Deretter stiller man til valg, først i kommunevalg eller som vararepresentant til nasjonalforsamlingen. Alle tidligere franske presidenter har hatt erfaring som folkevalgt. Alle, unntatt general de Gaulle og, hvis vi går enda lenger tilbake i tid, Napoleon!

VP: Fortalte han deg hvorfor han ikke ville følge dette tilsynelatende uunngåelige politiske løpet?

Prissette: Det er flere grunner. Den første, og dette sier han selv, er at han anser løpet som folkevalgt som en “cursus honorum, en embetskarriere, fra en annen tid”. For ham hang det ikke sammen å være for politisk fornyelse og samtidig stille som kandidat, som alle andre, i lokalvalg. På den annen side er han en som ikke har særlig sans for politikerdebattene, partispillet og maktkampen som man må drive innad i partiet for å beholde sin posisjon eller for å ta plassen fra en annen. Han ønsker å befeste seg på egen hånd. Og så har han også et voldsomt ønske om å være uavhengig. Dette er en som hegner om sin tanke- og handlingsfrihet. Hadde han viet seg helt til et politisk parti, ville han ha blitt nødt til å følge partidisiplinen. Men hvilket parti skulle nå det ha vært? Ingen av de eksisterende partiene passet med hans egne tanker om reformer, metoder eller om Europa. Det politiske landskapet inkluderte ikke Macrons politiske idéer.

VP: Og hva går disse politiske idéene ut på helt konkret? Hvilken ideologisk retning heller Emmanuel Macron mot? En kritikk som ofte gikk igjen i løpet av valgkampen var jo at valgprogrammet ikke hang helt sammen…

Prissette: Når det gjelder Emmanuel Macron, kan man ikke resonnere ut ifra en høyre-venstreakse. Han forklarte helt fra starten av at han ønsker å se forbi de politiske forskjellene, at bevegelsen hans skal representere “hverken høyre- eller venstresiden”. Man kan likevel se dens intellektuelle opprinnelse i det man kaller politisk liberalisme, som ikke er det samme som økonomisk liberalisme slik det vanligvis forstås i Frankrike. I Frankrike peker “liberal” på deregulering, jungelens lov, færre sosiale rettigheter, usikkerhet og en allmektig finansverden. Det er selvfølgelig ikke denne definisjonen som ligger til grunn for Emmanuel Macrons liberalisme. Denne skriver seg inn i opplysningstidens tenkning om å forsvare tanke- og handlingsfriheten. Man kan også trekke linjer mot tankene til den katolske intellektuelle Emmanuel Mounier. Macron har faktisk fått publisert flere artikler i tidsskriftet Esprit som Mounier stiftet (red.anm.: I 1930-årene talte Emmanuel Mounier for personalismen, en mellomting mellom ren individualisme og marxisme).

Foto: French Embassy in the US cbn

Emmanuel Macron holder seierstale foran Louvre 7. mai 2017.

VP: Noe som ofte kommer igjen i Frankrike, er idéen om skjebnens mann, l’homme providentiel, som kommer for å få landet tilbake på rett spor. Skal man tro Emmanuel Macrons uttalelser i bøkene dine, avviser han at denne idéen har noen betydning. Men så, når han fremfører sin seierstale om kvelden etter andre valgrunde, skjer det i Louvre, palasset som har huset Frankrikes tidligere konger… Og noen mente dessuten å høre noen Kristus-lignende toner i talen, som når han sier “je vous servirai avec amour…” (jeg skal tjene dere i kjærlighet…). Så, er Emmanuel Macron en skjebnens mann?

Prissette: Man kan si at han er arketypen av en homme providentiel hvis denne defineres som en person som dukker opp blant politiske ruiner, i en tid med total krise og når ingen ser ut til å være i stand til å løse de aktuelle problemene. I den betydningen, ja, da kan man kalle ham en skjebnens mann. Men jeg synes at dette begrepet er litt utdatert. Skjebnens mann kommer når borgeren ikke lenger har noen særlige midler til å handle på egen hånd, noe som kunne være tilfelle for lenge siden, men ikke i så stor grad i dag. Derfor må man se ting i perspektiv. Og i tillegg må man ikke glemme at i andre valgrunde var det en stor andel velgere som stemte på ham i mangel av et bedre alternativ.

VP: Han har likevel flere ganger forsvart en vertikal maktfordeling, noe som passer godt med den femte republikken, og som er basert på tanken om at statsoverhodet har en viss overordnet rolle.

Prissette: Det er sant at han alltid har sagt at han vil gå tilbake til den femte republikks opprinnelige styreform. Derfor er det ikke så veldig overraskende å se bildene fra Louvre der han holdt sin første tale som Frankrikes president. Han ønsker å gjenopprette statsoverhodets funksjon, noe som er veldig viktig for ham. Et godt eksempel på dette er hans forhold til pressen. Han ønsker ikke å ha et personlig forhold til journalister. Mange andre politikere gjør det, men han foretrekker å markere en viss avstand til dem. Han ble veldig preget av måten François Hollande oppførte seg med journalister. Det har på en måte blitt hans antimodell… Han mente at å uttale seg såpass ofte og lettvint med pressen, var ikke passende for et statsoverhode.

VP: Med sine 39 år, er Emmanuel Macron den yngste presidenten i den franske republikk noensinne. Han har lovet en omfattende fornyelse av det franske politiske liv… Hva er de viktigste utfordringene han vil møte?

Prissette: Oj! Ok, jeg skal begrense meg til å nevne et par. Jeg vil si at det som gjelder akkurat nå, er å vise resultater. I løpet av valgkampen, snakket han mye om prinsipper, hensikter og visjoner. Nå vil han komme til saken. Han vil bli vurdert ut ifra resultatene og særlig på to hovedområder. Det første gjelder situasjonen i arbeidsmarkedet, særlig fordi han har satt dette som et av sine første punkter i sin agenda med presidentordre som snart må foretas for å reformere den franske arbeidsloven. Han vil altså bli vurdert ut ifra hvor mye arbeidsledigheten går ned, det er helt sikkert. Den andre store utfordringen er sikkerhet, som han også vil bli vurdert ut ifra.

“Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar”: Utdrag fra boken «Emmanuel Macron, den uventede presidenten»

Uttalelser fra Emmanuel Macron, hentet fra boken “Emmanuel Macron, le président inattendu” (utgitt på forlaget First, mai 2017).

Omslaget til boken om den uventede presidenten. (foto: editionsfirst.fr)

I juni 2016 spør journalister i Club Bourbon (en politisk klubb bestående av parlamentsmedlemmer og politiske journalister) om han stiller som kandidat for å sanke stemmer til François Hollande:

“Nei, da hadde jeg vært valgkampsjefen hans. De som følger meg kjenner seg ofte ikke lenger igjen i presidentens handlinger […]. Vi vil se om tre, fire måneder om mitt politiske budskap slår an og om det blir en mobilisering. Hvis det slår an og hvis det stemmer overens med det landet trenger, kan ting skje.”

7. juli 2016 i løpet av et møte med Nicolas Prissette om hva som fikk han til å stille som presidentkandidat:

“Det å stille til lokalvalg eller parlamentsvalg har slått meg. Jeg har tenkt på det. Men jeg bega meg ikke inn på den veien fordi jeg ville fortsette å jobbe i det intellektuelle liv og i det sivile samfunnet. Nå gjør jeg det fullt og helt fordi det er et historisk øyeblikk, fordi jeg tror på ansvarsfølelsen, i verdien av å forplikte seg, fordi jeg hadde hatt følelsen av å svikte hvis jeg ikke gjorde det. Jeg gjør det ikke som en del av en personlig ambisjon. Da hadde jeg i så fall startet mye før. Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar, jeg undervurderer heller ikke de voldsomme reaksjonene som jeg vekker fra det politiske systemet. Det hadde ikke skjedd hvis jeg fulgte reglene til det systemet som beskytter dem, som ikke tillater nye aktører, eller å erstatte noen.”

Sommeren 2016, til sine nærmeste, om den franske politiske klasse:

“Det er et gammelmannsvelde der man bare snakker om egne interesser. De har et eierskapsforhold med politikken der de gjeninnsetter seg selv hvert tiende år, og slik fortsetter systemet å fortære seg selv. Det er et system som kun tjener seg selv.”