Det høres tilforlatelig ut å kunne outsource valgets kvaler til en automat. Dataen holder orden på dine holdninger og partienes programmer, og summerer til slutt opp det riktige svaret, ikke sant? Så enkelt er det ikke. Når de som lager valgomaten velger ut enkelte holdningsspørsmål, velger de samtidig bort flesteparten. Første filtrering av virkeligheten handler altså om hvilke saker som blir valgt ut, og hvilke som ikke blir det. Og når det foregår en siling, bør man alltid stille seg spørsmålet: Hvilken slagside har denne utsilingsprosessen? Hvor representativ er utvelgelsen av valgomatspørsmål for alle relevante politiske spørsmål i Norge?

Majoriteten av holdningsspørsmål er ikke inkludert i den automatiserte rådgivningstjenesten. Hva som oppfattes som viktige politiske saker varierer etter hvilken velger man spør, men de fleste velgerne vil ikke få dekket alle de sakene de bryr seg om i en valgomat. Mange valgomater spør hvor viktig velgeren synes sakene som er tatt med er, men de får ikke spurt hvor viktige sakene som ikke er tatt med i beregningen er for velgeren.

Antakeligvis velges spørsmål som evner å skille mellom partiene. En valgomat skal tross alt gi et tydelig råd. Slagsiden – eller biaset – er da i så fall at spørsmålene fort overdriver forskjellen mellom partiene. Valgomaten vil altså gi et mer bastant råd enn det er grunnlag for i den virkelige verdenen.

Det finnes en rekke andre mulige årsaker til at valget av valgomat-spørsmål har bias. For eksempel kan kommersielle interesser hos de som er vert for valgomaten spille inn, og politiske preferanser hos de personene som bestemmer spørsmålene kan spille inn. Man kan aldri helt fri seg fra dette problemet. Det som er viktig er derfor at beslutningsprosessen – måten man gikk fram for å velge ut spørsmål – er begrunnet og åpent tilgjengelig for velgerne. Hvilke personer var med å bestemme? Hadde de politiske partiene medbestemmelse? Ble noen partier utelatt? Hva var beslutningstakernes kriterier for å velge spørsmål?

Likeså må måten svarene behandles på være åpent tilgjengelig. Hvilken metode benyttes for å regne ut rådet? Er det en enkel summering av score, eller mer sofistikerte prediksjonsmodeller?

Et annet poeng: En valgomat tar ikke hensyn til et partis gjennomføringsevne av den politikken de står for. Én ting er å matche en velgers politiske holdninger med et parti, en annen ting er om dette partiet er det rette for velgerens ultimate mål. Det enkle, men ofte underkommuniserte argumentet i Orit Kedars glimrende bok “Voting for policy, not parties” er at velgerne stemmer for å bevege politikken i retning av deres egne preferanser. Partivalg er et middel på vei mot målet, og ikke et endelig mål i seg selv. Det er ikke alltid gitt at man skal stemme på det partiet som ligger nærmest ens egne preferanser hvis endemålet er politisk endring. Enkelte partier kan ha utfordringer knyttet til å få gjennomført politikken sin, kanskje fordi de har svake ledere, eller fordi de har lav sannsynlighet for å komme i regjering. Velgere som skal maksimere nytten av sin stemme behøver å ta slike hensyn,  men valgomater evner ikke å fange opp slike relevante betraktninger.

Nøkkelordene for valgomater for å oppnå legitimitet som politiske rådgivere er transparens, etterrettelighet, og bevissthet omkring deres bias. For at velgerne skal kunne ta valgomater på alvor, må de kunne få vite hvordan de kommer fram til sine svar. I motsetning til innbyggerne i Little Britain som aldri helt forstod hvorfor reisebyråets datamaskin avviste deres ferieønsker: https://www.youtube.com/watch?v=0n_Ty_72Qds

Lære!

At designet i år er meir tidsriktig og tilpassa mobiltelefon enn desktop, er avgjerande for å nå ut. Men ei grunnleggande endring er det ikkje, det er berre ein konsekvens av den tekniske utviklinga. Det som derimot var eit meir grunnleggande val, handla om konsekvensen av å legge meir vekt på læring.

Vi spurte oss sjølve: Skal ein valgomat vere eit orakel som spyr ut eit partisvar til slutt etter at du har fylt ut ei sjølvmelding med standpunkt? Eller skal du kunne forstå litt om norsk politikk undervegs?

Rett på sak i NRKs valgomat: Holdning til skatter og avgifter skiller mellom partiene.

Det er argument for begge delar. Ein kan tenke slik vi har gjort før; at det er ein verdi i at du ikkje skal vere påverka av at du ser din politiske skår og profil når du svarar. Då vil kanskje skåren din vere eit “ekte” resultat som følgjer av dine ubesudla standpunkt. Det andre alternativet var at du ser korleis partia ligg an i kampen om din stemme i eit slags hesteveddeløp undervegs. Eg var sjølv skeptisk, men snudde og vart sikrare jo meir vi jobba med dette. For no har vi laga eit produkt der brukarane får veldig godt innblikk i kva partia meiner undervegs. Partigrafane sprett opp og ned alt etter kva du svarar. Vi ser på brukardata at folk prøvar seg med ulike svar-profilar, går fram og tilbake i spørsmåla, vel litt ulike haldningar til dei politiske påstandane. Og kvifor ikkje eigentleg? Viss ein gjer det på den måten, så brukar ein jo valgomaten til å orientere seg om partia sine politiske standpunkt. Altså gir det potensielt sett meir læring.

Når vi ser at politisk engasjerte deler NRKs valgomat i Facebook med teksten “Jeg ble 100% …”, så mistenker vi nok at dei har prøvd nokre gongar. Og det er berre fint. Då har dei sikkert lært sitt eige partiprogram betre ved hjelp av oss.

Kva måler eigentleg valgomaten?

NRKs valgomat måler eigentleg politisk avstand mellom deg og dei politiske partia. Du markerer dine synspunkt på ei rekke påstandar.

I vår modell gjer vi om dette til tal. Er du “heilt einig” i ein påstand er talverdien din på dette spørsmålet +2. Dersom til dømes SV er “heilt ueinig” i påstanden har dei verdien ‑2 og avstanden mellom deg og SV er 4 poeng på dette spørsmålet. Dersom Høgre var markert med same ståstad som deg, så er avstanden mellom deg og Høgre 0 på det spørsmålet. Når du har svart på alle påstandar summerer vi avstanden din til alle parti. Så gjer vi om avstandsmålet til ein einigheitsprosent. Går du gjennom heile valgomaten med ein avstand til eit parti på 0 (som nokon altså har bevist i sosiale media at dei har klart), vil du vere 100 prosent einig med dette partiet. Å bli 0 prosent einig med eit parti er derimot umogleg.

Korleis har vi valgt ut påstandar?

Vi la ulike kriterium til grunn for utvalet av påstandar.

Det skal vere aktuelle politiske spørsmål som er oppe i debatten i 2017, og som vi hadde grunn til å tru kunne prege valkampen. Vi såg helst at det var politiske tema som var behandla på partia sine landsmøte, slik at partia sine standpunkt er å finne i partiprogramma for 2017–2021. Med andre ord: Valgomaten burde ta for seg politiske spørsmål der partia faktisk går til valg på eit dokumenterbart standpunkt. I dei tilfella der det ikkje var programfesta standpunkt å finne, gjekk vi til andre kjelder, det kunne vere prinsipprogram, stemmegjeving i Stortinget, forslag frå regjeringa, kronikkar, synspunkt som var fremja i samfunnsdebatten eller liknande.

Så må det jo helst vere vesentleg det vi spør om. Men kva som er eit vesentleg politisk spørsmål kan det vere mange svar på. Vi har nok i stor grad tenkt etter det journalistiske vesentleg-kriteriet: Noko som er viktig for mange.

Tematisk variasjon er eit openbert krav til ein valgomat som skal treffe breitt. Ein valgomat må ha noko om skule, noko om helse, noko om samferdsle, miljø og så vidare.

Vi var også opptekne av at valgomaten skal spegle landet.

Dei norske konfliktaksane

Men aller viktigast for utvalet av spørsmål, er kriteriet om at spørsmåla skal vise fram politiske skiljeliner. Eit politisk spørsmål kan vere så aktuelt, vesentleg og variert det berre vil. Dersom ikkje partia har ulike standpunkt til det politiske spørsmålet blir det meiningslaust å ta det med.

Då går vi til statsvitskapen. Dei veletablerte teoriane om skiljelinene i norsk politikk, som stammar frå Stein Rokkan, er med inn i NRKs valgomat. Den økonomiske høgre-venstre-aksen er den skiljelina som dominerer valgomaten. Vi ser på dette valet som eit styringsval. Det er to framtredande statsministerkandidatar, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Og sjølv om vi kan diskutere samarbeidskonstellasjonar i timesvis, så er kampa om regjeringsmakta grunnleggande sett ein kamp mellom to blokker. Difor er det riktig å spørre veljaren spørsmål langs den økonomiske aksen – der partia mellom anna skil seg i synet på bruken av offentlege og private løysingar. På desse spørsmåla – til dømes skattespørsmåla – grupperer partia i den borgarlege blokka seg stort sett på den eine sida av 0 og dei andre på den andre sida.

Sentrum-periferi-aksen har alltid vore sentral i norsk politikk. Då vi laga valgomaten i vår kjendest den meir relevant enn nokon gong. Senterpartiet var i meiningsmålings-rus, og det var teikn til distriktsopprør mange stader. Difor måtte mange spørsmål ta opp i seg denne aksen. Spørsmål om ulv, politireform og landbruk illustrerer dette. Her grupperer partia seg annleis enn på dei økonomiske spørsmåla.

Miljø – eller det som har blitt kalla vekst-vern-aksen – har nok styrka seg som ein politisk akse, og må med. Spør du MdG, er jo ikkje skiljet lengre mellom raudt og blått, men mellom grønt og grått. Om ein ikkje kjøper heile den analysen, så er det uansett riktig å spegle aksen med fleire spørsmål, og her grupperer partia seg annleis enn dei gjer på økonomi-spørsmåla og distriktsaksen.

Skilja langs den religiøs-sekulære dimensjonen er også sentral i analysen av det politiske Norge. Den lever i beste velgåande, og er med i valgomaten. Ikkje med mange spørsmål riktignok, men den er med. Den hjelper først og fremst til å skilje ut KrF som har sitt eksistensgrunnlag på grunn av denne politiske konfliktlinja, men den skil også andre parti frå kvarandre. Spørsmål om KRLE er det “reinaste” spørsmålet langs denne aksen, men skiljelina kjem også indirekte til uttrykk i spørsmål om kontantstøtte og surrogati til dømes.

Synet på innvandring blir analysert som ein eigen politisk konfliktakse. Vi har dette med i to spørsmål i valgomaten. Spørsmåla sorterer grovt sagt dei innvandringsliberale partia frå dei restriktive, mens FrP skiljer seg tydelegast ut i sum.

Ein global-nasjonal akse er også ein del av norsk politisk debatt. Den kan kome til uttrykk i synet på EU til dømes. Når vi spør om haldning til EØS og til dels når vi spør om Natos toprosentmål, så speglar vi dette.

I sum vil partia gruppere og plassere seg ulikt når vi spør spørsmål som speglar ulike aksar. At dei ulike konfliktaksane er representerte i valgomaten er dermed langt viktigare for fordelinga av parti enn at ulike politiske tema er dekt.

Gir valgomaten eit riktig råd?

Det er ei rekke dilemma med ein valgomat.

Ei avgrensing er sjølvsagt det valgomaten IKKJE måler. Val av politisk parti handlar om langt meir enn partipolitiske saks-standpunkt. Det dreier seg om tillit og identitet. Valgomaten kan ikkje måle kva for ein politikar du har tiltru til, kven du trur vil prioritere dei rette sakene i forhandlingar, kven du trur er flinkast til å styre. Den vil heller ikkje i særleg stor grad fange opp det som har å gjere med identitet. Kva du stemmer handlar jo også om kven du vil vere, korleis du ser på deg sjølv, og det kan henge saman med din familiebakgrunn eller kulturelle miljø.

Har vi spurt deg om det du er oppteken av? Nei, det er jo slett ikkje sikkert. Dersom di altoverskuggande kampsak er ei lokaliseringssak eller eit kulturpolitisk spørsmål vi ikkje har noko om, så gir jo ikkje valgomaten mykje meining. Men vi går ut frå at dei fleste gjer eit partival basert på forskjellige saker. For å gje brukaren litt meir av makta, har vi valt at du kan markere kva for nokre spørsmål som er viktigast for deg. Desse spørsmåla blir så tillagt meir vekt i utrekninga av resultatet.

Sidan valgomaten eigentleg summerer avstand, vil parti med mange ekstreme standpunkt (heilt einig eller ueinig) sannsynligvis vere dei som i snitt får størst avstand til gjennomsnittsbrukaren. Det vil gjere at til dømes SV, R og FrP får stor avstand til enkelte brukarar. Men det viser seg å ikkje vere noko stort problem, det kan nemlig vere heilt riktig at fløypartia har stor avstand til ein gjennomsnittsveljar. Avstands-summeringa gir også ein annan effekt. Ein del sentrumsparti vil – fordi dei har moderate standpunkt i mange saker, til dømes på venstre/høgre-aksen – i sum ikkje ha så stor avstand til gjennomsnittsbrukaren. Det gjer at ein typisk brukar som ikkje svarar veldig ekstremt, kan få høgare skår på nokre av sentrumspartia enn vedkomande hadde sett for seg.

Men på den andre sida: Akkurat det seier jo også noko riktig om norsk politikk. Og det ser også ut til at dei som høyrer heime hos dei store partia eller i sentrum i mindre grad markerer for dei ekstreme standpunkta. Når partia let sine eigne folk prøve ut valgomaten før lansering, traff dei sitt eige parti med overtydande stor presisjon.

Mange av våre konkurrenter har tradisjonelt hatt svært omfattende valgomater med mange spørsmål/påstander, vekting og så videre – så i år lå det i kortene at vi måtte prøve å lage noe kort og fyndig.

Den største utfordringen med å ha veldig mange påstander man skal si seg enig eller uenig i, er at leserens forventning om et presist resultat stiger i takt med antall påstander – uten at mengden nødvendigvis gjør resultatet noe riktigere.

En annen utfordring med mange påstander er at det blir vanskelig for utvikleren å ha oversikt over alle mulige utfall. Vi fniste for eksempel litt av en tidligere valgomat som anbefalte Venstre hvis man svarte «vet ikke» til samtlige påstander – vi tror det var utilsiktet.

I den andre enden av skalaen er det ingen grunn til å legge skjul på at vi var fascinert av Bergens Tidendes hurtig-valgomat fra forrige valg. Den fremstår som en spøk, men er samtidig – i teorien – 100 prosent treffsikker. Problemet er selvfølgelig at velgeren kan være uenig med sitt favorittparti i akkurat de problemstillingene utvikleren har valgt ut.

Vi endte opp med en mellomting. Dette valget står mellom to politiske blokker og to statsministerkandidater, så vi spanderer fire påstander for å plassere brukeren i riktig blokk. Hvis det står 2–2 etter de fire påstandene, spør vi brukeren rett ut om hun foretrekker Jonas eller Erna som statsminister. Vi vurderte lenge om også dette spørsmålet burde vært en politisk påstand, men vi valgte som vi gjorde fordi statsministerkandidaten for mange kan være vel så viktig som ideologi.

Deretter bruker vi fra én til fire påstander på å finne riktig parti innenfor sosialistisk- eller borgerlig-blokken. Disse påstandene vil variere etter hva brukeren har svart tidligere. (Hvis du allerede har uttrykt skepsis til statlig styring og økte skatter, er det liten vits i å spørre om du synes det er en god idé å gjennomføre en revolusjon for at staten skal overta produksjonsmidlene.) Miljøpartiet De Grønne er en slags joker som tviholder på sin blokkuavhengighet, og derfor kan velgere på begge sider få dem som resultat.

Målet var at valgomaten skulle være så treffsikker som mulig, selv om vi har færre spørsmål enn vanlig, skriver artikkelforfatterne.

Vi har lagt mye arbeid i å finne temaer som er viktige for hvert parti og deres velgere. Målet var at valgomaten skulle være så treffsikker som mulig, selv om vi har færre spørsmål enn vanlig. Hvis noen tror det er mindre jobb å lage en valgomat med få spørsmål enn en med mange, kan vi herved avkrefte det.

Målet er at alle skal finne valgomaten vår interessant, uansett hvilke kunnskaper de har på forhånd. Denne utfordringen har vi forsøkt å løse ved å gjøre selve påstanden så enkel som mulig, uten kompliserte ord, og at det heller følger en utdypende tekst til hver påstand.

Den grafiske utformingen av valgomaten er nokså enkel. Det skyldes at de fleste leserne våre leser oss på mobilskjermen.

Siden valgomaten handler om å finne en «match», har vi latt oss inspirere av sjekke-apper som Tinder. Det kulminerer med at et knippe røde hjerter farer over skjermen når man har funnet en «match». Først da hjertene kom på plass, følte vi at valgomaten begynte å finne formen. Vi er ikke noen fasit for hva folk bør stemme, og prøver heller ikke å fremstå som det.

Besøkstallene for valgomaten er gode, som forventet. Men vi har latt oss overraske over at Snapchat-versjonen av valgomaten alene er besøkt omtrent 100 000 ganger, med en snittlesetid på halvannet minutt. Halvparten av Snapchat-brukerne er under 18 år, og de bruker lengre tid enn gjennomsnittsleseren! Det er langt over hva vi forventet, og det kan tyde på at vi har lyktes i noe av det vi forsøkte.

Når valgomaten er fullført, ledes leseren videre til «Kampen om regjeringsmakten». Her mener vi selv at vi er forbilledlig pedagogiske i å fremstille en kompleks sak enkelt. En svakhet ved tradisjonelle valgomater er at graden av enighet med partiprogrammet ikke alltid avgjør hva folk stemmer; det kan være vel så avgjørende hvem partiet vil samarbeide med etter valget.

Når vi snakker om stortingsvalg-leketøy, vil vi også trekke frem «Slik kunne Stortinget blitt» – en valgordning-kalkulator der leseren kan se hvordan valgresultatet kunne blitt hvis valgordningen hadde vært litt annerledes. Her kan leseren nerde seg ganske langt ned i materien. Denne kalkulatoren har vi også brukt som verktøy for å lage egen journalistikk, for eksempel da Fremskrittspartiet foreslo høyere sperregrense (neimen, skulle du ha sett: Fremskrittspartiet ville faktisk tjene på høyere sperregrense!).

Allianse-oversikten og valgordning-kalkulatoren er ikke valgomater i klassisk forstand, men de er en del av VGs tilbud av interaktivt valgstoff, og må sees i sammenheng. Noen vil nok hevde at vår valgomat er i knappeste laget. Da kan vi kontre med at konkurrentenes valgomater i liten grad gir leseren informasjon om hvilke regjeringskonstellasjoner som egentlig er aktuelle for partiet de ender opp med. Og at konkurrentenes dekning av hvordan stortingsvalget i 1949 ville ha gått hvis D’Hondts mandatfordelingsmetode hadde blitt byttet ut med Sainte-Laguës modifiserte metode det året i stedet for fire år senere, også fremstår i overkant minimalistisk.

I Aftenposten har jeg stått for innholdet, mens svært dyktige datakyndige utviklere står for den grafiske utformingen og den matematiske kodingen som bidrar til at valgomaten blir så treffsikker som mulig.

Same procedure as every year?

Når vi i Aftenposten går i gang med valgomatjobbingen, drøfter vi først om vi skal legge den opp etter samme lest som forrige gang. I år vurderte vi å presentere alle spørsmålene først og deretter la velgerne plukke ut et knippe temaer som er viktig for dem. I så fall måtte vi ha gruppert alle spørsmålene ut i fra tema. Bakgrunnen for denne vurderingen var at vi vet det tar lang tid både å svare på spørsmålene og deretter vekte hvert eneste ut i fra hvor viktig det er for dem. Hvor seriøst tar folk da vektingen?

Aftenpostens utgangspunkt er at valgomaten skal fortelle velgerne hvilket parti de er mest enig med når de tar stilling til et knippe aktuelle problemstillinger, skriver artikkelforfatteren. Aftenpostens valgomat er plassert bak betalingsmur, altså forbeholdt avisens abonnenter.

Vi utarbeidet et nytt digitalt verktøy i 2015, og det gjorde det litt vanskelig å legge om. Dessuten fant vi en ny og raskere måte å få leserne til å vekte hvert spørsmål på. Derfor valgte vi å lage valgomaten etter samme lest som ved forrige valg.

Mange vil kanskje ikke tro det, men jeg kikket faktisk ikke på spørsmålene hverken fra 2013 eller fra 2015 da jeg skulle lage årets variant. Det er mange grunner til at det er lurt å begynne med blanke ark.

Stridsspørsmålene fra forrige stortingsvalg er andre enn dagens. Bruk av oljepenger, kutt i fedrekvote, fjerning av arveavgift og karakterer i barneskolen var aktuelle spørsmål før forrige stortingsvalg. Nå står både ulv, jernbanereform og arbeidsmiljølov høyere på dagsordenen.

Partier som blir stadig mer like

Det første jeg gjør når jeg skal lage en valgomat, er å lete etter særstandpunkter for hvert av partiene som skal med. Et særstandpunkt er for eksempel Frps forslag om å avvikle Vinmonopolet. Ingen andre partier er enig i det.

Utgangspunktet er altså ikke å lage noen meningsmåling om et bestemt antall saker fra flest mulig temaer. Det er å finne saker som skiller partier, og ikke minst standpunkter som splitter partier som er enig om mye. Og dem er det mange av.

Når ni partier skal med i en valgomat, og flere av dem har nærmet seg hverandre, kan det være vanskelig å plukke ut de rette spørsmålene. Etter forrige valg har SV og Rødt nærmet seg hverandre — og det samme faktisk kan sies om både SV og MDG, Ap og Høyre, KrF og Sp og Venstre og Høyre, Høyre og Frp og ikke minst Ap og Sp. Da blir det vanskelig å plukke ut de rette spørsmålene. De siste fire årene har f.eks. SV og til dels Venstre nærmest seg MDG i synet på utfasing av oljenæringen. «Alle» stortingspartiene vil skyte mer ulv – men unntak av MDG, SV og Venstre, og både Ap og KrF er nå blitt enig med Sp og SV om at de er imot å slå kommuner sammen med tvang.

Geografi og verdisyn forkludrer

Det gjør ikke arbeidet med valgomaten lettere at en del av de virkelig store stridsspørsmålene partiene imellom også preget av intern uenighet, både knyttet til verdisyn og til geografi. Det er delte meninger om eggdonasjon i Høyre, om ulv i Ap, og om politireformen og om differensiert barnetrygd i flere partier. Hvor treffsikre er da slike temaer i en valgomat? Det er det sikkert delte meninger om.

Etter å ha satt opp nok spørsmål til å skille partiene – og forsøkt å kode dem med hvor viktige de er for de ulike partiene, tar jeg en runde med godt informerte allroundere i alle partiene. Jeg sjekker om de mener min utfylling er korrekt for deres parti. Jeg lytter og endrer ofte noe etter en slik gjennomgang, men følger ikke det partiene sier i ett og alt, spesielt ikke om vekting. Det er ikke alle som vil innrømme at en sak er lite viktig.

Ønsker ikke å lede velgerne

Aftenpostens valgomat gjør ikke noe forsøk på å lede velgerne til «deres» parti. Det er bevisst ingen spørsmål hverken om hvilken statsminister man vil ha, eller hva man stemte sist.

Å se hvilke partier man står nærmest underveis, kan også være ledende. Derfor har vi valgt å la være å vise frem det. I tidligere år har vi noen ganger vist noen søyler som går opp og ned etter hvert som man svarer, men da uten å avdekke hvilket parti som representerer de ulike søylene. Men noen tok valgomaten så mange ganger at de oppdaget det.

En av påstandene Aftenpostens valgomat ber leseren ta stilling til.

Aftenpostens utgangspunkt er at valgomaten skal fortelle velgerne hvilket parti de er mest enig med når de tar stilling til et knippe aktuelle problemstillinger. De bør helst være lett å ta stilling til. For noen kan resultatet bli feil sammenlignet med hvem de trodde de var mest enig med – eller sammenlignet med hvem de kan tenke seg å stemme på.

En valgomat er et puslespill av påstander og kompliserte utregninger. Men partivalg er ofte et resultat av følelser, både for enkeltsaker og personer. Og sist, men ikke minst: Partivalg tas også med bakgrunn i aversjoner og antipatier som overskygger mye annet – enten de er mot bønder, fagforeningsmakt, kristendom og moral eller naturvernere.

Målgrupper og redaksjonelle mål

Bakgrunnen for at Aftenposten lager en valgomat, er selvsagt at vi tror den kan være til nytte for leserne i en valgkamp som kan være uoversiktlig og kaotisk. Valgomaten skal jo, sammen med resten av vår journalistikk, sette våre lesere i stand til å ta et best mulig informert valg i stemmelokalet. Siden vi ofte hører at resultatet i valgomaten har stor påvirkningskraft, påligger det oss derfor et stort ansvar for å gjøre den så reell og korrekt som mulig.

Hensikten er at de som har tatt den, skal bli litt mer opplyst om hva partiene står for. Derfor viser vi dem i år hva de har svart og hvordan det samsvarer med det alle de ni partiene mener.

Målgruppen er i utgangspunktet alle velgere. Men Aftenposten er et abonnementsprodukt, og våre betalende abonnenter skal få det mest omfattende tilbudet og alt vi produserer.

Å lage en kvalitetssikret og best mulig valgomat er også et veldig tid- og ressurskrevende arbeid. Det er også et argument for å legge valgomaten bak betalingsmuren. Et dilemma med å legge den bak mur, er at den vil nå ut til færre, ikke minst til færre unge velgere. Vårt ønske er at flere vil betale for kvalitetsjournalistikk. Kanskje valgomaten kan være en inngangsport for unge lesere. I tilfelle yngre eller eldre velgere lurer på om vi lagrer den enkeltes svar fra valgomaten og bruker det for å kartlegge abonnentene, kan jeg forsikre alle om at det gjør vi ikke.

Hovedtrekket i de norske kommunestyre- og fylkestingsvalgene er på nasjonalt nivå at Høyre går mye fram og Fremskrittspartiet tilsvarende tilbake. Det kan virke som at det også er disse to partiene som har vekslet velgerne seg i mellom. Tilbakegangen til Frp kan skyldes to momenter. For det første var partiet i svært lang tid ført av en karismatisk leder, men det er de ikke lenger. Lederskifter i slike typer organisasjoner er ofte kritiske, og dagens leder Siv Jensen har nok ikke klart å videreføre engasjementet rundt partiet i like stor grad. Det ville sannsynligvis ikke noen andre etterkommere av Hagen heller ha gjort, for det er fraværet av Hagen som partileder og ikke tilstedeværelsen av Jensen som er problemet. Partiet har de siste årene vært den nye vinen i norsk politikk, men engasjementet rundt dem har stilnet, og velgere som har håpet at partiet kan tilføre norsk politikk noe nytt har i det store og det hele blitt skuffet. Noen var skuffet fordi de ikke klarte å samle et slagkraftig alternativ til den rødgrønne regjeringen i 2009. Andre var skuffet fordi Frp har opphørt å være det protestpartiet som gjorde dem til favoritter blant anti-establissement-orienterte velgere.

For det andre har Frp ikke klart å få fram sitt innvandringskritiske budskap i et klima hvor denne debatten blei ekstra følsom i etterkant av terroraksjonene den 22. juli. Carl I. Hagen var i dette valget hverken på nett med velgerne eller sine partifeller, og partiet generelt fomlet med tanke på hvordan de skulle markere sin vinnersak i kjølvannet av den spesielle situasjonen valgkampen foregikk i. Høyre sin framgang skyldes til en viss grad at mange velgere har forlatt Frp og hoppet på det partiet som ligger deres tidligere parti nærmest. Samtidig har partiet klart å navigere seg tilbake til sin gamle posisjon som det bærende, ansvarlige partiet på høyresiden. De velgerne som ønsker borgerlig styre har sluttet å flørte med Frp fordi de innser at sjansene for gjennomslag for borgerlig politikk er størst med et stort og slagkraftig Høyre.

22/7

Indirekte led Frp som følge av terrorhendelsene, men den direkte terroreffekten på valget virker likevel å ha smuldret. Det ser vi når vi sammenlikner valgdeltakelsen i år med den for fire år siden. Oppslutningen om Kommunestyrevalget var på 63,5%; noe opp fra 61,2% som var deltakelsen ved forrige valg, men helt klart ingen “blow-out”. I Fylkestingsvalget økte valgdeltakelsen bare med 1,2 prosentpoeng, fra 57,5% til 58,7%. Det å stemme ved valget i år skulle være det partipolitiske nøytrale svaret som skulle vise terroren rødt kort. Men det norske folket markerte med kraft sin avsky mot Utøya og Oslo-bomben gjennom massemønstring i gatene i ukene etter hendelsen, og i mindre grad  gjennom sine handlinger i lokalvalget den 12. september.

Regjeringskoalisjonsslitasje

I utgangspunktet forventer man at partier som sitter i posisjon går tilbake som følge av regjeringsslitasje. På nasjonalt aggregert nivå går de rødgrønne littegrann tilbake. Ap går fram mens det er de to småpartiene i den rødgrønne regjeringen har måttet tåle tilbakegang. Denne utviklingen er resultatet av den blokkpolitikken som har preget dette årtusenet. Når en koalisjon samarbeider lenge nok blir det vanskelig for partiene å skille seg fra hverandre, og dette går spesielt ut over de små partiene. Det blir derfor spennende å se hvilke strategiske overveielser disse partiene gjør med tanke på neste stortingsvalg. I Senterpartiet virker Ola Borten Moe å stå for en politikk som ligger lengre til høyre enn den aktuelle politikken partiet har ført de siste årene, men det er usikkert hvor sterkt gjennomslag han vil få fi sitt eget parti for en politisk dreiing i retning høyre. I den leien er det trangt og svett, og det spørs om ikke Sp har bedre pusterom hvor de holder til i dag. For Sosialistisk venstreparti kan det nok være mer nyttig å revurdere sin politiske posisjon. Den nye partilederen vil bite seg merke i at Miljøpartiet de grønne har gjort et godt valg. Dette må SV se med bekymring på, for de grønne er et parti som kan være en reell trussel i et velgersegment som SV tradisjonelt har måttet jobbe lite for å holde på.

Valgomater

Et lite ps: Kan det hende at valgomatene gir bedre vilkår for minipartiene? Minipartier som De grønne, tverrpolitiske lister m.m. sliter ofte med å få oppmerksomhet i media og dermed blant velgerne. I de valgomatene hvor disse partiene har blitt inkludert har de derimot stilt på likefot med de andre etablerte partiene. Jeg kjenner flere som har blitt overrasket over at deres politiske preferanser best samsvarer med ett av minipartiene. Kanskje deres valgomat-resultat har fått dem til å vurdere disse som et reelt alternativ når de står i stemmeavlukket?

Selv når testene ved første øyekast tas seriøst som journalistiske produkter, som når ABCNyheter gjør en test av de ulike valgtestene, er det i bunn og grunn for “moro skyld”. For de som tester valgtestene, lurer ikke på hva de skal stemme. De tester om valgtesten klarer å “avsløre” hvilket parti de selv vil stemme på.

Å stille spørsmålet: «Hvilket parti mener du selv du ligger nærmest?» før testen i det hele tatt starter kan vel mildt sagt karakteriseres som valgtestfusk. Heldigvis er et av alternativene: «Usikker». Et alternativ som burde skifte navn til «Hadde jeg visst det hadde jeg ikke brukt tid på denne X&¤§#%& testen».

Hva er vitsen med å ta en valgtest hvis man ikke vet hva man skal stemme, er plutselig påstanden her? Helt motsatt fra overskriftene som går igjen overalt: “Usikker på hva du skal stemme?”

Men valgulatorene har et enormt potensial som journalistisk produkt og folkeopplysning.

PFU tar ikke valgtestene seriøst

PFU-sekretariatet konkluderte denne uka med at det ikke var noe brudd på god presseskikk at valgtestene kun inkluderte de partiene som var representert på Stortinget:

Slik sekretariatet ser det, kan det ikke være noen presseetisk forpliktelse for mediene til å inkludere samtlige partier som stiller liste til stortingsvalget i den uhøytidlige nettbaserte valgtesten. Verken trykt presse, nettmedier eller etermedier kan gi alle lister eller partier som stiller til valg, den dekning de selv ønsker seg

Er du nettavisredaktør og veldig fornøyd med denne avgjørelsen? Synes du er godt å få støtte i at dette er sutring fra småpartiene? Da får du lese igjennom en gang til. Man skal ikke ta for lett på at Pressens Faglige Utvalg omtaler valgtestene som “uhøytidelige” og poengterer at de er “nettbaserte”. Se for eksempel videoen som introduserer Aftenpostens valgtest.

Kan du med hånden på hjertet si at det er noe som helst ved den testen som slår deg som uhøytidelig?

Men hvordan kan noen forvente at noe “nettbasert” skal tas seriøst? Den nettbaserte, og ikke minst den programmeringsbaserte journalistikken, sliter med å bli anerkjent som seriøs journalistikk. (Dette har dels programmerer og dels journalist Adrian Holovaty forklart godt både i intervju med Vox Publica og i foredrag på Nordiske Mediedager.)

Hva gjør en valgomat mer uhøytidelig enn annen journalistisk dekning av stortingsvalget?

Det fleste sakene som publiseres i nettavisene i forbindelse med stortingsvalget, har blitt laget i løpet av en dag. Gjerne noen timer. Det ligger utallige timer med utvelgelse av problemstillinger, formulering av spørsmål, vekting av spørsmål og testing av valgtestene. (Så hva slags tester finnes da som ikke er uhøytidelige? Blodprøvene du får hos legen?)

Hva som er gode journalistiske produkter kan selvsagt ikke måles i timetall. Det egentlige problemet her er den sirkulære argumentasjonen til PFU. De Grønne klaget inn valgtestene til PFU fordi de mener at de ikke gir et godt nok bilde av hva den enkelte velger faktisk burde stemme.

Det er greit at valgtesten ikke gir et riktig svar, sier PFU, fordi den er uhøytidelig. At den er uhøytidelig har åpenbart ikke noe med formen og språkbruken å gjøre (den er nøktern), heller ikke arbeidsinnsatsen (flerfoldige timer) eller det journalistiske arbeidet som også ligger bak (det er aktuelle politiske spørsmål som er formulert og valgt ut). Jeg sitter ikke igjen med annen forklaring enn at valgtestene er “uhøytidelige” fordi de ikke gir riktige nok svar.

Svaret fra PFU kan parafraseres til at “det er greit at valgtesten ikke gir et godt nok svar, siden den ikke gir et godt nok svar”.

Det er ikke for dyrt å gi småpartiene det de vil ha

Argumentene mot er ofte at det vil være for dyrt (les: fullstendig gjennomførbart, men tar for mye tid i forhold til nettavisenes budsjetter og prioriteringer). Men De Grønnes minstekrav til valgtestene er ikke akkurat store sakene: (min utheving)

— Vi mener at man misleder velgerne når man sier at dette er en test man kan ta for å finne hvilket parti som er nærmest deg, men ikke sier at ikke alle partiene er inkludert i testene. Vi tenker at alle landsdekkende partier burde vært inkludert i testene, men et minstekrav må være at man opplyser om at de finnes

Det siste kravet koster ikke akkurat store summene. Men neste stortingsvalg er om fire år. Om fire år er det også billigere og lettere å lage ting. I diskusjonen om valgtestene bør man derfor legge bort argumenter om økonomi og gjennomførbarhet. Det er, utrolig nok, verdt å minne om hvor utrolig fort utviklingen går.

Hva kjennetegner en god valgtest?

I stedet bør man diskutere hvordan en ideell valgtest er. Hva skal man synes om at også LO har en valgtest? Bør det være et journalistisk produkt? Eller er det en interesseorganisasjon som bør ta det på seg? Bør det være mer åpent? Kanskje man kan gjøre utviklingen mer wiki-basert? Hva skjer hvis partiene selv får komme med sine synspunkter om hvilke saker som bør med?

Eller burde akademia involveres? Det gjøres så mye forskning på velgervandring og avgjørelsene om å stemme. Kunne ikke denne forskningen i større grad informert valgtestene?

Men viktigst av alt, en god valgtest lærer også brukeren noe. Jeg har en kamerat som ikke visste hva han skulle stemme, så jeg foreslo at han skulle ta en valgtest. Det tredje spørsmålet handlet om kontantstøtte, og kameraten stopper opp.

— Hva er det?

— Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

— Tja, hva synes du om kontantstøtten da?

— Jeg vet ikke hva det er.

— Hva?

— Nei. Ikke hørt om det en gang.

Her ligger partitestenes virkelige potensial, tror jeg. Hva om partitesten på et sted hadde hatt en tekst som forklarte hva kontantstøtten var, som jeg kunne få frem hvis jeg lurte? Journalistisk utformet, og ikke politisk farget? Kanskje som dette, delvis sakset fra Wikipedia:

Kontantstøtte er en kontantytelse som gis til foreldre til barn mellom ett år og tre år som ikke eller bare delvis benytter barnehage med statlig driftstilskudd. Kontantstøtten ble innført 1. august 1998. Full støtte er per 2007 kr 3303 pr mnd. Støtten graderes ned dersom barnet er delvis i barnehage med statlig driftstilskudd. For å få støtte må man søke til NAV-kontoret. I 2004 ble det utbetalt kontantstøtte for gjennomsnittlig 75 000 barn pr mnd.

Egentlig burde den vært enda kortere. Aftenpostens valgtest har lange utredninger om hvert av spørsmålene i testen (en knapp jeg forøvrig ikke oppdaget før tredje gjennomgang), men de som orker å lese de redegjørelsene er vel uansett rimelig oppdatert når det gjelder politiske og samfunnsmessige forhold.

Utfordringen tror jeg er disse som er som min kamerat: oppegående, men ikke så oppdatert.

Noen innfall jeg fikk til hva en partitest i 2013 kunne gjort:

• At alle partier som stiller liste i alle fylker er inkludert
• At jeg kan se hvorfor jeg fikk et parti — hvilke områder var jeg enig i, hvilke var jeg uenig i?
• At jeg kan se hvordan mitt svar på et spørsmål påvirker hvilket parti jeg burde stemme (mer dynamisk)
• At jeg kan lære mer om et spørsmål. Lenking til siste saker skrevet om problemstillingen, og en kort beskrivelse av de faktiske forhold (om jeg ønsket det).

Hva synes du?

Jeg svarer i kommentarfeltet, men enda raskere om du følger meg på Twitter! Her: @idaAa