Til vanlig jobber Sandvik som teknisk rådgiver for organisasjonen Freedom of the Press Foundation (FPF) i USA – en organisasjon grunnlagt av blant andre varsleren Daniel Ellsberg, med styremedlemmer som Snowden-journalistene Glenn Greenwald og Laura Poitras, Edward Snowden selv og filmstjernen John Cusack. Sandvik er norsk, har bakgrunn fra NTNU og har jobbet med anonymitetsnettverket TOR.

Runa Sandvik arbeider med sikkerhet for Freedom of the Press Foundation (foto: FPF)

Nylig var hun i Norge for å holde kurs for journalister om digital sikkerhet. Vox Publica møtte henne i Bergen etter et av disse foredragene.

– Hvor flinke er journalister til å ta inn over seg den verden vi lever i nå?

– Det er noen som har veldig god kontroll på dette. De norske journalistene som jeg har mailet med denne uken har alle sendt kryptert mail, som er mer enn det jeg vanligvis får i USA. Men jeg tror også at veldig mange journalister har en godtroende holdning, om at det ikke er så farlig, at vi er i trygge Norge med personvern og lover og regler. Kanskje tenker de ikke helt over konsekvensene av det arbeidet de gjør og den informasjonen de ber andre om å gi dem, sier Sandvik.

Både gode og dårlige

Sandvik er imponert over at blant annet NRKbeta har tatt i bruk verktøyet SecureDrop for at tipsere skal kunne ta kontakt med NRK anonymt og kryptert.

– Jeg synes det er veldig spennende å se at det er en organisasjon i Norge som har gjort det. Jeg skulle gjerne hørt fra dem om hvorvidt de faktisk har mottatt dokumenter som har resultert i artikler eller liknende, sier Sandvik.

Sandvik trekker samtidig frem et eksempel fra norske medier der kildevern loves, men lovnaden ikke holder mål. For kort tid siden skrev TV 2 en nettsak om norske Syria-krigere. I bunnen av saken lovet TV 2 fullt kildevern dersom noen sendte dem en e‑post.

Skjermbilde fra tv2.no 23. september 2014.

– Det kunne være for å fortelle at de enten er i Syria selv, eller kjenner folk som har reist dit. Hvis jeg var i Syria og sendte TV 2 en mail og sa “her er jeg”, er det flere vurderinger man må foreta, sier Sandvik.

Hun forklarer at nettverket kan være overvåket og at uvedkommende, enten det er i Syria eller Norge, kan få tilgang til e‑posten dersom den er sendt fra dårlig sikrede e‑post-kontoer. – Da kan det stå om liv og død, sier Sandvik, og legger til:

– Det kan også være sensitivt hvis noen finner ut at jeg er interessert i saken journalisten driver med. Da kan man tenke seg at kontoen til journalisten kan bli hacket, og da kan også sensitiv informasjon om alt annet journalisten jobber med komme på avveie.

Risikovurderinger

Sandvik sammenligner det å gjøre risikovurderinger på nett med dagligdagse situasjoner.

– Før man går hjemmefra om morgenen, er det vanlig å sjekke værmeldingen for å finne ut om man skal ta med seg en paraply eller ikke. Et annet eksempel er at når man skal krysse veien, er det vanlig å se til begge sider før man går over. Hvis du ikke sjekker om det er trygt, så kan du bli påkjørt. Og det er litt sånn jeg snakker om på kursene jeg holder; hvordan man gjør risikovurderinger på nett.

– Hvordan kan journalister beskytte kildevernet digitalt?
– Det kan være å sikre egne kontoer, ha trygge passord, bruke tofaktor-autentisering (se faktaramme) på alle kontoer, ha forskjellige e‑postadresser avhengig av hvem du kommuniserer med, ha muligheten til å sende og motta kryptert mail. I noen tilfeller kan kanskje SecureDrop være greit, sier Sandvik.

Vox Publicas kartlegging viser at norske journalistutdanninger stort sett begrenser opplæringen i digitalt kildevern til enkelt- eller dobbelttimer. Noen av journalistutdanningene, blant annet i Bergen og Stavanger, har ikke noe planlagt undervisning i emnet.

Sandvik mener journalistutdanningene bør ta til seg at de kan være med på å forme journalister som er gode på digital sikkerhet.

– Mange av disse verktøyene har åpen kildekode, de er gratis, men i enkelte tilfeller vanskelige å bruke. Det er for eksempel vanskelig å komme i gang med å sende kryptert e‑post – det er noe jeg har brukt i seks-syv-åtte år, og selv jeg kan gjøre feil med det. Jeg tror det er veldig viktig at når man diskuterer kildevern og digital sikkerhet, så må man også diskutere hvilke tekniske verktøy journalistene bruker i disse sammenhengene.

– Hva tenker du om mengden av undervisning på utdanningene?
– Det høres ikke veldig mye ut. Jeg tror det hadde vært greiere om man kunne delt opp i flere bolker. Man kan snakke om nettskyer og hvordan uvedkommende kan få tak i informasjon via dem i én, kildevern spesielt i en annen, og også ha en del om hvilke verktøy man kan bruke. Men igjen – disse verktøyene må man jo bruke over tid, og da er det ikke nok med en dobbelttime om det. Men så er det kanskje litt som det er på andre studier – man får en introduksjon om et tema, og så er det opp til studentene selv å gå litt videre og plukke opp det som er spennende, sier Sandvik. Hun gir følgende råd til utdanningene:

– Gravejournalister er den gruppen journalister som disse problemstillingene er klart mest relevante for. Om man kan få til et fag eller kurs der man kombinerer det å grave etter informasjon og stille de riktige spørsmålene med å ta i bruk verktøyene som kan gi mer digital sikkerhet, tror jeg dette vil være veldig bra, sier Sandvik.

Ytringsfriheten kan grovt sett deles inn i fem elementer. Den består av retten til å søke, motta, lagre, bearbeide og publisere informasjon. Hva kan regjeringen gjøre for å bedre ytringsfriheten på de ulike punktene?

1. Retten til å søke informasjon

Sørg for at alle offentlige organer publiserer offentlig postjournal på nett (ikke bare statlige). Offentlig elektronisk postjournal (OEP) har vært en stor suksess – følg dette eksemplet.

Fjern adgangen til ikke å journalføre organinterne dokumenter. Muligheten for å unnlate å journalføre slike dokumenter gjør det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å følge mange saker i forvaltningen. Det som må endres, er arkivforskriftens paragraf 2–6.

Stans Kulturdepartementets eget forslag om at SMS-meldinger ikke lenger skal regnes som journalføringspliktige dokumenter.

Sett en stopper for praksisen med å forhåndsklassifisere dokumenter ved journalføring. Det gir flere og ofte feilaktige og unødvendige unntak.

Få fortgang i arbeidet med fulltekstpublisering av dokumenter som uansett ikke skal unntas fra offentlighet. Det vil spare både publikum og forvaltningen for mye unødig arbeid.

Sørg for at alle offentlige data som ikke er sikkerhetsgradert, taushetsbelagt eller unntatt offentlighet av andre grunner, blir gjort tilgjengelige i den form publikum ønsker. Rådata skal normalt utleveres, til priser som speiler det offentliges kostnader knyttet til tilgjengeliggjøringen.

Gjennomgå reglene for offentlighet i rettspleien, med sikte på å innføre et system hvor bevismateriale som skal presenteres i rettssalen, er offentlig fra det øyeblikk tiltale er tatt ut (i straffesaker), eller et visst tidsrom før rettssaken starter, f.eks. berammingstidspunktet i sivile saker.

Endre reglene om adgang til dokumentasjon fra norske straffesaker slik at alt i utgangspunktet kan dokumenteres – også ved foto, billedopptak eller lydopptak. Regelendringen bør også føre til at det kan gjøres unntak, for eksempel for tiltaltes, fornærmedes og enkelte vitners forklaringer.

2. Retten til å motta informasjon

Styrk kildevernet gjennom å innføre et reelt kildevern, hvor journalister og redaktører nektes å vitne om kilder de har lovet anonymitet. Vernet bør endres fra å være en rettighet for redaktører og journalister til å bli en rettighet for kilden.

Parallelt med dette:

Innfør etterforskningsforbud av medienes kilder.

Styrk medienes kildevern gjennom begrensninger i politiets metodebruk.

Styrk varslervernet ved å endre arbeidsmiljølovens varslerparagraf (§2–4). En samlet arbeids- og sosialkomité sier i en innstilling til Stortinget (Innst. 71 S 2010–2011) om varslerparagrafen og virkningen av den at “det må gjennomføres en evaluering av reglene i løpet av denne stortingsperioden”.

3. Retten til å lagre informasjon

Sørg for at det i det kommende EU-direktivet om personvern tas inn en regel som tilsvarer den norske personopplysningslovens bestemmelse om at personvernloven ikke begrenser retten til innsyn etter offentlighetsloven.

I tilknytning til det samme direktivet, sørg for å få presisert at “retten til å bli glemt” ikke kan gjelde synspunkter og betraktninger man har gitt til kjenne i kommentarfelter, på blogger osv. i voksen alder. En ubetinget eller omfattende rett til sletting av denne typen opplysninger vil kunne medføre at viktige deler av den historiske dokumentasjonen av for eksempel offentlige ordskifter går tapt.

4. Retten til å bearbeide informasjon

Sørg for at offentlige dokumenter og data gis ut i de formater som den som ber om innsyn ønsker, så sant de foreligger i dette formatet.

5. Retten til å publisere informasjon

Sørg for å innføre en samlet medieansvarslov som tydeliggjør ansvarssubjekter og ansvarsforhold i redigerte medier.

Styrk det strafferettslige redaktøransvaret, ikke opphev det, slik flertallet i det såkalte medieansvarsutvalget foreslo.

Innfør eneansvar for ansvarlig redaktør – etter den svenske modellen.

Krever mye

Vi har lett for å tro at ytringsfrihet og informasjonsfrihet er enkelt. Det er det ikke – det er svært krevende demokratiske størrelser. De krever mye av dem som skal utøve rettighetene, mye av dem som kan oppleve ubehag på grunn av dem og mye av dem som skal utforme reglene og prinsippene. Det siste lar seg imidlertid gjøre som en fruktbar, politisk øvelse, med demokratiets beste kjennetegn som rettesnor. Det er å håpe at den nye regjeringen griper sjansen.

Foreningens mål er at de prinsipielle spørsmålene som implementeringen av datalagringsdirektivet reiser i en demokratisk rettsstat, får en ordentlig og uavhengig behandling i uavhengige domstoler. Om nødvendig, med Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMK) som siste instans.

Direktivet er prøvet for domstolene i en rekke europeiske land og funnet i strid enten med landets grunnlov og/eller med I alle de europeiske stater hvor den nasjonale implementeringen har blitt prøvd for nasjonale domstoler, har den blitt ansett som stridende mot grunnlov og Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Viktig for varslere

Muligheten og rettigheten til fritt å kommunisere digitalt uten overvåking og lagring er spesielt viktig for varslere og medier. Kildevern og anonymitet er avgjørende for at varslere skal kunne avlevere informasjon og opplysninger om kritikkverdige forhold uten å frykte for egen sikkerhet. Nettopp derfor er denne kampen mot direktivet helt grunnleggende sett fra en varslers ståsted. Det er grunn til å frykte at når slike data er lagret, vil muligheten for å utvide bruken av tilgjengelige opplysninger og informasjon kunne utvides til å jakte på varslere, slik vi har sett det i forhold til WikiLeaks og Bradley Manning.

DP trenger penger for å kjøre saken for domstolene, og du kan bidra.

At arbeidsgivere og arbeidstakere er organisert gir i seg selv et bedre varslingsvern. Syv av ti saker ble løst når tillitsvalgte ble koblet inn. Det er interessant å se at de mest kjente varslerne i Norge har ikke vært fagorganisert.

Tangens lesning og tolkning av Fafos undersøkelse “Med rett til å varsle” fra 2010 er svært betenkelig og svært upresis. 7 av 10 varslere rapporterer riktignok at forholdet man varslet om opphørte eller ble forbedret med bistand. Men varslere som får bistand, får den bare delvis fra nettopp tillitsvalgte. Og en stor andel arbeidstakere opplever at lovbestemmelsene om varsling fra 2007 har gjort det lettere og tryggere å varsle. Interessant nok konkluderer FAFO:

Samtidig synes verken toppledere eller de med tillitsverv at det i praksis ikke har hatt særlig betydning.

Og med et slikt bakteppe blir varslervernet i beste fall redusert til en medlemsfordel for fagorganiserte. Eller for å gjenta LO-sekretæren:

Det er interessant å se at de mest kjente varslerne i Norge har ikke vært fagorganisert.

Skjønt, det er jo ikke sikkert at tidligere LO-ansatt Ingunn Yssen og den oppsagte Fellesforbund-varsleren Jarle Kirketeig deler Tangens virkelighetsbeskrivelse av at fagorganisering er en garanti for anstendig behandling.

Mens Kirketeig har mottatt støtte fra andre i fagbevegelsen i og utenfor fagbevegelsen, blant andre Ingunn Yssen (kjent fra Valla-saken), reagerer fylkeslederen i LO, Arvid Langeland med forbannelse over saken:

Eg meinar dette her er eit uverdig spel det som foregår. Det er uverdig i forhold til fagrørsla. Eg tykkjer det vitnar om ei offentleg avretting. Kor mykje skal ein tillitsvald tole frå sine eigne. Dei kan varsle internt.

Men Kirketeig er ikke alene i sin kritikk. En rekke nåværende og tidligere ansatte og tillitsvalgte kan fortelle om rystende forhold under den kritiserte fylkeslederen.  Sånn sett er dette ikke et enkelttilfelle som enkelt kan avfeies. LO og resten av fagbevegelsen har et særskilt ansvar for å opptre anstendig i ansettelsesforhold og i forhold til vern av varslere. Men på tross av det, har denne lederatferden fått fortsette i mange år.

Og paradoksalt nok er Fellesforbundets forhold til egne ansatte åpenbart så komplisert organisert, at Kirketeig selv ikke fra forbundsstyret kan forvente en endelig løsning på saken. Forbundsstyret kan eventuelt krevet et ekstraordinært årsmøte i Fellesforbundets avdeling 19 (Sogn og Fjordane) — og bare årsmøtet kan oppheve oppsigelsen.

Vern gjennom hånsopprekning?
Arbeidsmiljøloven fastsetter et klart juridisk forbud mot represalier overfor arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold. Men i Fellesforbundet later dette vernet å være redusert til simpelt flertall i styrets votering ved håndsopprekning. Er dette fagbevegelsen verdig? Det tar i alle fall ikke hensyn til varslerens og arbeidstakerens verdighet. Da kan da være på sin plass å minne om at nettopp fagbevegelsen har lovet å arbeide for å styrke varslervernet i arbeidslivet.

Anmeld saken til politiet, kun hvis du tåler å anmelde din arbeidsgiver. Det er betydelig risiko for at din karriere i det firmaet er over. Anmelder du, vil du sannsynligvis ikke sitte med nok dokumentasjon og saken blir henlagt. Det er en vanskelig situasjon. Det er varsleren som ofte blir taperen.

Sivertsen var leder i Oslo fengsel da han sa i fra om økonomiske misforhold i fengselet. Anklagene var harde og dreide seg om utbetaling av lønn uten hjemmel, privatbruk av tjenestebil og fabrikkering av bevis, skriver VG. Pål Stenstad varslet om kritikkverdige forhold til Norweld, og deler Sivertsens syn på varslervernet i Arbeidsmiljøloven:

Lovverket har ikke rot i virkeligheten i det hele tatt. Det er kun fint på papiret. Uten et varslertilsyn blir det umulig å si fra. Det er kun én taper i disse sakene og det er varsleren.

Stenstad og Sivertsen deltok med sine erfaringer på Norsk Presseforbunds Åpenhetstinget.

Tirsdag 15. mars møter han i lagmannsretten med krav om å få jobben og arbeidsoppgavene tilbake. Han hevder bortfallet av stilling og arbeidsoppgaver hører sammen med at han varslet om de kritikkverdige forholdene, og krever beskyttelse mot represalier og sanksjoner etter bestemmelsene om vern av varslere i Arbeidsmiljøloven.

Kilde: TV2 Nyhetene

For: Hvordan kan et selskap som har som idé å tilby arbeid til mennesker og arbeidskraft til et regulert og krevende arbeidsliv overleve med å behandle sine ansatte som kjøtere og sine kunder som idioter? Forklaringen på holdningene som har ledet selskapet ut i skandalen fikk vi fra Adeccos informasjonsjef Anne-Stine Talseth i Adecco til Dagbladet 26.februar 2011:

Hvis vi skulle fulgt det tariffbeløpet (for de ansatte, red.anm.) ville det i dette tilfellet innebære at vi videreformidler arbeidskraft til kostpris, altså uten fortjeneste for Adecco. Samtidig erkjenner vi at vi svært gjerne skulle tilbudt bedre vilkår for mange av våre lavest lønnede vikarer, og vi vil intensivere vårt arbeid for å sikre dette.

“Intensivere vårt arbeid” for å sikre ansatte tarifflønn, altså. Oversatt: Absolutte lovlige minstelønn. Grådighet, altså. Men konsernsjef i Adecco, Anders Øwre-Johnsen, valgte i forrige uke å omtale Adecco-kulturen som “preget av entreprenørskap og gründermentalitet”. Han avviste at det var snakk om grådighet:

Vi vil påpeke at dette ikke har gitt noen økonomiske fordeler for Adecco. Kostnaden er lik om en person går to vakter eller om to personer går én vakt hver.

Siden konsernsjefens bortforklaring har stadig nye avsløringer om selskapet juks og utbytting eksplodert i samtlige medier. Adecco betaler sine ansatte knapper og glansbilder, lar dem arbeide doble og tredoble skift, 100 timers uker og nekter dem overtidsbetaling av hensyn til selskapets lønnsomhet. Jeg er ikke alene om å undre hvordan dette har vært mulig å holde skjult i så lang tid. Svaret er antakelig redsel.

For, i skyggen av den formidable arbeidslivsskandalen som nå rulles opp i stadig større dimensjoner hver eneste dag, sitter det noen engstelige varslere. Noen modige få som har fortalt, overlevert timelister og som har sluppet journalister og Arbeidstilsynets kontrollører inn i de aller mørkeste hemmelighetene. De få som til slutt fikk nok og sa ifra om forholdene og omsider fikk medienes, og nå også myndighetenes og regjeringens, søkelys på de ulovlige og uverdige arbeidsforholdene. Det eneste vi vet med sikkerhet, i tillegg til at Adeccos halter av gårde mot selskapsoppbud og navneendring, er at varslerne neppe har det lett. Det er sjelden noen ære, trygghet eller anerkjennelse for de som velger å varsle. Og vi kan mer enn anta at Adecco-ledelsen ikke akkurat fremhever disse varslerne som eksempel til etterfølgelse. Mest trolig møter de hele virksomhetens arsenal og kultur i form av motbør, isolasjon, trakassering og sanksjoner.

Er dette eksemplet vi i framtiden skal kalle Adeccoligaen? I mellomtiden foreslår jeg at de som kan slår ring om varslerne!

Relaterte artikler
Arbeidstilsynet avhengig av varslere
Stockmanns Hammer utdelt
Adecco Airport Security mobbet ut verneombud

Lovbestemmelsene om varsling kan fungere som et ris bak speilet, men gir ingen beskyttelse i forkant. Varsleren er ofte usikker på hvordan varsle forsvarlig, om forholdet er kritikkverdig. Først ved en etterfølgende rettssak får man svar.

Breirem viser til at storsamfunnet gjerne oppfordrer til varsling i kjølvannet av saker der varslere har vært involvert i å avdekke ulovligheter og kritikkverdige forhold — som den siste tidens Adecco-sak. Hun understreker at verken samfunnet eller domstolene tilstrekkelig har forstått belastningene mange varslere står overfor, særlig i saker som gjelder maktpersoner og i saker hvor viktige samfunnsinteresser og økonomiske verdier står på spill.

Siden 2004 har jeg i ulike fora tatt til orde for behovet for en «varslingsenhet». Et lite sekretariat i offentlig regi, der man kan henvende seg for å få råd og bistand. Dette vil bidra til å verne om sentrale verdier i det norske samfunn og samtidig ivareta rettssikkerheten for alle parter, både den virksomhet/personen det varsles mot og varsleren.

Relaterte artikler

Varslere trenger bedre beskyttelse

Breirem: Bedre vern av varslere

Breirems varslerhistorie mellom permer

Kari Breirem slakter regjeringens varslervern

Vi ser idag allt fler exempel på hur en tystnadens och rädslans kultur breder ut sig på svenska arbetsplatser. En orsak till detta är de många otrygga anställningarna och den höga arbetslösheten. (…) Det får aldrig vara en företagshemlighet hur våra gamla tas om hand på äldreboenden och hur våra barn har det i förskolor och skolor. Därför måste meddelarfrihet gälla även i skattefinansierad privat verksamhet.

Ifølge Lundby-Wedin er mange ansatte redde for å miste jobben dersom de varsler om eller kritiserer kritikkverdige forhold i virksomheten. En privatansatt mangler det varslervernet offentlig ansatte har, og risikerer å bli betraktet som illojal og miste jobben dersom man uttaler seg til mediene om forholdene. Det svenske meddelarskyddet er grunnlovsfestet, og gir enhver offentlig ansatt rett til å uttale seg kritisk og om kritikkverdige forhold som vedrører arbeidsplassen i offentligheten. Det er straffbart å undersøke eller sanksjonere mot offentlig ansattes ytringer.

I oktober 2010 la Yttrandefrihetskomittéen fram ulike forslag og modeller til endringer i den svenske grunnloven, hvor blant annet styrking av meddelarfriheten er ett av forslagene. Det er i forbindelse med høring om disse forslagene LO har foreslått å styrke varslervernet. Forslaget denne gangen begrenser seg til ansatte i privat virksomhet som produserer tjenester finansiert av offentlige midler.

Les tidligere saker

Kamp mot et tausere arbeidsliv

Nei til “meddelarskydd” for privatansatte

Foreslår “meddelarskydd” for privat sektor

Svensk varslervern trues av privatisering