Til vanlig jobber Sandvik som teknisk rådgiver for organisasjonen Freedom of the Press Foundation (FPF) i USA – en organisasjon grunnlagt av blant andre varsleren Daniel Ellsberg, med styremedlemmer som Snowden-journalistene Glenn Greenwald og Laura Poitras, Edward Snowden selv og filmstjernen John Cusack. Sandvik er norsk, har bakgrunn fra NTNU og har jobbet med anonymitetsnettverket TOR.

Runa Sandvik arbeider med sikkerhet for Freedom of the Press Foundation (foto: FPF)

Nylig var hun i Norge for å holde kurs for journalister om digital sikkerhet. Vox Publica møtte henne i Bergen etter et av disse foredragene.

– Hvor flinke er journalister til å ta inn over seg den verden vi lever i nå?

– Det er noen som har veldig god kontroll på dette. De norske journalistene som jeg har mailet med denne uken har alle sendt kryptert mail, som er mer enn det jeg vanligvis får i USA. Men jeg tror også at veldig mange journalister har en godtroende holdning, om at det ikke er så farlig, at vi er i trygge Norge med personvern og lover og regler. Kanskje tenker de ikke helt over konsekvensene av det arbeidet de gjør og den informasjonen de ber andre om å gi dem, sier Sandvik.

Både gode og dårlige

Sandvik er imponert over at blant annet NRKbeta har tatt i bruk verktøyet SecureDrop for at tipsere skal kunne ta kontakt med NRK anonymt og kryptert.

– Jeg synes det er veldig spennende å se at det er en organisasjon i Norge som har gjort det. Jeg skulle gjerne hørt fra dem om hvorvidt de faktisk har mottatt dokumenter som har resultert i artikler eller liknende, sier Sandvik.

Sandvik trekker samtidig frem et eksempel fra norske medier der kildevern loves, men lovnaden ikke holder mål. For kort tid siden skrev TV 2 en nettsak om norske Syria-krigere. I bunnen av saken lovet TV 2 fullt kildevern dersom noen sendte dem en e‑post.

Skjermbilde fra tv2.no 23. september 2014.

– Det kunne være for å fortelle at de enten er i Syria selv, eller kjenner folk som har reist dit. Hvis jeg var i Syria og sendte TV 2 en mail og sa “her er jeg”, er det flere vurderinger man må foreta, sier Sandvik.

Hun forklarer at nettverket kan være overvåket og at uvedkommende, enten det er i Syria eller Norge, kan få tilgang til e‑posten dersom den er sendt fra dårlig sikrede e‑post-kontoer. – Da kan det stå om liv og død, sier Sandvik, og legger til:

– Det kan også være sensitivt hvis noen finner ut at jeg er interessert i saken journalisten driver med. Da kan man tenke seg at kontoen til journalisten kan bli hacket, og da kan også sensitiv informasjon om alt annet journalisten jobber med komme på avveie.

Risikovurderinger

Sandvik sammenligner det å gjøre risikovurderinger på nett med dagligdagse situasjoner.

– Før man går hjemmefra om morgenen, er det vanlig å sjekke værmeldingen for å finne ut om man skal ta med seg en paraply eller ikke. Et annet eksempel er at når man skal krysse veien, er det vanlig å se til begge sider før man går over. Hvis du ikke sjekker om det er trygt, så kan du bli påkjørt. Og det er litt sånn jeg snakker om på kursene jeg holder; hvordan man gjør risikovurderinger på nett.

– Hvordan kan journalister beskytte kildevernet digitalt?
– Det kan være å sikre egne kontoer, ha trygge passord, bruke tofaktor-autentisering (se faktaramme) på alle kontoer, ha forskjellige e‑postadresser avhengig av hvem du kommuniserer med, ha muligheten til å sende og motta kryptert mail. I noen tilfeller kan kanskje SecureDrop være greit, sier Sandvik.

Vox Publicas kartlegging viser at norske journalistutdanninger stort sett begrenser opplæringen i digitalt kildevern til enkelt- eller dobbelttimer. Noen av journalistutdanningene, blant annet i Bergen og Stavanger, har ikke noe planlagt undervisning i emnet.

Sandvik mener journalistutdanningene bør ta til seg at de kan være med på å forme journalister som er gode på digital sikkerhet.

– Mange av disse verktøyene har åpen kildekode, de er gratis, men i enkelte tilfeller vanskelige å bruke. Det er for eksempel vanskelig å komme i gang med å sende kryptert e‑post – det er noe jeg har brukt i seks-syv-åtte år, og selv jeg kan gjøre feil med det. Jeg tror det er veldig viktig at når man diskuterer kildevern og digital sikkerhet, så må man også diskutere hvilke tekniske verktøy journalistene bruker i disse sammenhengene.

– Hva tenker du om mengden av undervisning på utdanningene?
– Det høres ikke veldig mye ut. Jeg tror det hadde vært greiere om man kunne delt opp i flere bolker. Man kan snakke om nettskyer og hvordan uvedkommende kan få tak i informasjon via dem i én, kildevern spesielt i en annen, og også ha en del om hvilke verktøy man kan bruke. Men igjen – disse verktøyene må man jo bruke over tid, og da er det ikke nok med en dobbelttime om det. Men så er det kanskje litt som det er på andre studier – man får en introduksjon om et tema, og så er det opp til studentene selv å gå litt videre og plukke opp det som er spennende, sier Sandvik. Hun gir følgende råd til utdanningene:

– Gravejournalister er den gruppen journalister som disse problemstillingene er klart mest relevante for. Om man kan få til et fag eller kurs der man kombinerer det å grave etter informasjon og stille de riktige spørsmålene med å ta i bruk verktøyene som kan gi mer digital sikkerhet, tror jeg dette vil være veldig bra, sier Sandvik.

At arbeidsgivere og arbeidstakere er organisert gir i seg selv et bedre varslingsvern. Syv av ti saker ble løst når tillitsvalgte ble koblet inn. Det er interessant å se at de mest kjente varslerne i Norge har ikke vært fagorganisert.

Tangens lesning og tolkning av Fafos undersøkelse “Med rett til å varsle” fra 2010 er svært betenkelig og svært upresis. 7 av 10 varslere rapporterer riktignok at forholdet man varslet om opphørte eller ble forbedret med bistand. Men varslere som får bistand, får den bare delvis fra nettopp tillitsvalgte. Og en stor andel arbeidstakere opplever at lovbestemmelsene om varsling fra 2007 har gjort det lettere og tryggere å varsle. Interessant nok konkluderer FAFO:

Samtidig synes verken toppledere eller de med tillitsverv at det i praksis ikke har hatt særlig betydning.

Og med et slikt bakteppe blir varslervernet i beste fall redusert til en medlemsfordel for fagorganiserte. Eller for å gjenta LO-sekretæren:

Det er interessant å se at de mest kjente varslerne i Norge har ikke vært fagorganisert.

Skjønt, det er jo ikke sikkert at tidligere LO-ansatt Ingunn Yssen og den oppsagte Fellesforbund-varsleren Jarle Kirketeig deler Tangens virkelighetsbeskrivelse av at fagorganisering er en garanti for anstendig behandling.

Mens Kirketeig har mottatt støtte fra andre i fagbevegelsen i og utenfor fagbevegelsen, blant andre Ingunn Yssen (kjent fra Valla-saken), reagerer fylkeslederen i LO, Arvid Langeland med forbannelse over saken:

Eg meinar dette her er eit uverdig spel det som foregår. Det er uverdig i forhold til fagrørsla. Eg tykkjer det vitnar om ei offentleg avretting. Kor mykje skal ein tillitsvald tole frå sine eigne. Dei kan varsle internt.

Men Kirketeig er ikke alene i sin kritikk. En rekke nåværende og tidligere ansatte og tillitsvalgte kan fortelle om rystende forhold under den kritiserte fylkeslederen.  Sånn sett er dette ikke et enkelttilfelle som enkelt kan avfeies. LO og resten av fagbevegelsen har et særskilt ansvar for å opptre anstendig i ansettelsesforhold og i forhold til vern av varslere. Men på tross av det, har denne lederatferden fått fortsette i mange år.

Og paradoksalt nok er Fellesforbundets forhold til egne ansatte åpenbart så komplisert organisert, at Kirketeig selv ikke fra forbundsstyret kan forvente en endelig løsning på saken. Forbundsstyret kan eventuelt krevet et ekstraordinært årsmøte i Fellesforbundets avdeling 19 (Sogn og Fjordane) — og bare årsmøtet kan oppheve oppsigelsen.

Vern gjennom hånsopprekning?
Arbeidsmiljøloven fastsetter et klart juridisk forbud mot represalier overfor arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold. Men i Fellesforbundet later dette vernet å være redusert til simpelt flertall i styrets votering ved håndsopprekning. Er dette fagbevegelsen verdig? Det tar i alle fall ikke hensyn til varslerens og arbeidstakerens verdighet. Da kan da være på sin plass å minne om at nettopp fagbevegelsen har lovet å arbeide for å styrke varslervernet i arbeidslivet.

Anmeld saken til politiet, kun hvis du tåler å anmelde din arbeidsgiver. Det er betydelig risiko for at din karriere i det firmaet er over. Anmelder du, vil du sannsynligvis ikke sitte med nok dokumentasjon og saken blir henlagt. Det er en vanskelig situasjon. Det er varsleren som ofte blir taperen.

Sivertsen var leder i Oslo fengsel da han sa i fra om økonomiske misforhold i fengselet. Anklagene var harde og dreide seg om utbetaling av lønn uten hjemmel, privatbruk av tjenestebil og fabrikkering av bevis, skriver VG. Pål Stenstad varslet om kritikkverdige forhold til Norweld, og deler Sivertsens syn på varslervernet i Arbeidsmiljøloven:

Lovverket har ikke rot i virkeligheten i det hele tatt. Det er kun fint på papiret. Uten et varslertilsyn blir det umulig å si fra. Det er kun én taper i disse sakene og det er varsleren.

Stenstad og Sivertsen deltok med sine erfaringer på Norsk Presseforbunds Åpenhetstinget.

Sykepleierne Gjertrud Hannasvik og Oline Lothe Hesselberg mottar i morgen ytrings- og varslingsprisen Stockmanns hammer for årene 2010 og 2011. Gjertrud Hannasvik var den som i 2009 og 2010 varslet om omfattende juks med håndteringen av ventelister ved Sykehuset Asker og Bærum. Oline Hesselberg varslet om lovstridige forhold ved Ammerudlunden sykehjem i Oslo i den såkalte Adecco saken. Overrekkelsen finner sted i Sykepleiernes Hus (Tollbugaten 22 i Oslo) på selveste sykepleierdagen 12. mai klokken 1300. Juryens formann, advokat Rune Berg, uttaler i en pressemelding:

Begge er verdige vinnere av prisen Stockmanns hammer. Vi har derfor valgt å dele ut prisen både for 2010 og 2011 i år.

Tingretten mener overfaktureringen skyldtes en annen kontraktsforståelse enn det Økokrim har lagt til grunn i rettssaken, og at det feilfakturerte beløpet er lite i forhold til kontraktens totale størrelse. Dessuten har retten lagt vekt på at Siemens allerede har tilbakebetalt Forsvaret 75 millioner kroner.

Ifølge Per-Yngve Monsen viser dommen at å varsle mot selskaper om alvorlige, kritikkverdige forhold, og i saker som berører selskapenes ledelse, skal man være ytterst varsom med. Til Ringsaker Blad uttalte Monsen 12. mars at han frarådet alle potensielle varslere om å varsle:

Du er uten beskyttelse. Uansett venner og støttespillere står du alene og naken mot en overmakt som har alle ressurser – økonomi, dyktige advokater, revisorer og andre med kompetanse til å hjelpe. Samfunnet har intet apparat til å hjelpe deg, intet lovverk som beskytter deg, ingen institusjoner som ivaretar varslerens interesser eller bistår han når motparten har kjørt han på felgen. Dermed står man igjen uten jobb og uten normale framtidsmuligheter i yrkeslivet, ofte stigmatisert gjennom slurvete og kunnskapsløs medieomtale. Å være varsler er rett og slett for mye for et enkeltmenneske.

Relaterte artikler

Siemens-topper i rettssak

Fritt Ord pris til Siemens-varsler Per-Yngve Monsen

Muldvarpen i Siemens forteller sin historie

Zola-prisen til Siemens-varsler

Ad:varsel har skrevet en rekke artikler om Siemens-saken, fra 2005 til i dag. Noen av dem finner du her.

Administrerende direktør i NHO Service, Petter Furulund, videresendte en e‑post som inneholdt identifiserende opplysninger om den ansatte som hadde varslet om uverdige arbeidsforhold ved sykehjemmet. E‑posten ble videresendt til ledelsen ved det aktuelle sykehjemmet. Furulund fastholder at han gjorde en korrekt vurdering da han videresendte e‑posten.

Det var arbeidstakerens ektefelle som varslet NHO-lederen om de kritikkverdige arbeidsforholdene på konas arbeidsplass. Hun valgte etter konfrontasjon med sykehjemledelsen å si opp stillingen sin:

Jeg tenkte med en gang at her kan jeg ikke jobbe.

Fafo-forsker Sissel Trygstad kritiserer NHO for slett håndtering av saken. Hør hele intervjuet med Sissel Trygstad på NRK Østlandsendingen:

Det er ikke bra å avsløre identiteten når han eller hun ikke ønsker det selv. Dette er ingen god håndtering.

NHO og varsling

I NHOs policy for varsling i næringslivet presiseres det at det skal legges til rette for varsling av kritikkverdige forhold, og at varslere ikke skal møtes med negative reaksjoner:

“Det er ikke akseptabelt å reagere negativt mot ansatte som tar opp kritikkverdige forhold på en forsvarlig måte. Eksempler på negative reaksjoner er:

• Forbigåelse i forhold til arbeidsoppgaver eller lønnsutvikling.
• Bruk av ulike hersketeknikker for å holde varsleren utenfor det sosiale miljø.
• Mobbing eller utfrysing.

Bedriftsledelsen har ansvar for at negative reaksjoner ikke forekommer, verken fra ledere eller fra kolleger.”

Furulund har kanskje ikke lest sine egne retningslinjer?

Tirsdag 15. mars møter han i lagmannsretten med krav om å få jobben og arbeidsoppgavene tilbake. Han hevder bortfallet av stilling og arbeidsoppgaver hører sammen med at han varslet om de kritikkverdige forholdene, og krever beskyttelse mot represalier og sanksjoner etter bestemmelsene om vern av varslere i Arbeidsmiljøloven.

Kilde: TV2 Nyhetene

Nettsiden Radioleaks inneholder gode tips og råd til personer som vurderer å varsle eller overlevere dokumenter , blant annet om kildevern og meddelarskydd og

Når du laster opp dokumenter eller oversender tipsene så kommer dette direkte til redaksjonen i Sveriges Radio, og bearbeides og sjekkes av journalister og redaktører og brukes som grunnlag for allmennkringkasterens journalistikk lokalt og nasjonalt.

Programerklæring for varslere

Sveriges Radio är ett public service företag, det innebär att vi är oberoende och att vi jobbar för er, vi jobbar i allmänhetens tjänst. Att ta beslut om att överlämna material, att bli en källa, att vara en whistleblower, det är inte ett lätt beslut, det är också förenat med risker och det har vi stor respekt för. Med skapandet av Radioleaks vill vi dock säga att Sveriges Radio är redo att ta emot materialet.

Sveriges Radios Radioleaks

Andre varsler-nettsteder

Ryktene forteller også at The New York Times og der Spiegel arbeider med tilsvarende løsninger som Al Jazeera Transparency Unit. Mye kan dermed tyde på at tradisjonelle mediehus er i ferd med å oppdage at sikker overlevering av elektronisk informasjon fra i dag og fremover vil danne grunnlaget for kritisk journalistikk. Og da må man altså ha et system for reelt kildevern bygget for en digital tidsalder.

Tips gjerne om andre “leaks”-nettsteder, dersom du kjenner til andre enn de som er nevnt her.

For: Hvordan kan et selskap som har som idé å tilby arbeid til mennesker og arbeidskraft til et regulert og krevende arbeidsliv overleve med å behandle sine ansatte som kjøtere og sine kunder som idioter? Forklaringen på holdningene som har ledet selskapet ut i skandalen fikk vi fra Adeccos informasjonsjef Anne-Stine Talseth i Adecco til Dagbladet 26.februar 2011:

Hvis vi skulle fulgt det tariffbeløpet (for de ansatte, red.anm.) ville det i dette tilfellet innebære at vi videreformidler arbeidskraft til kostpris, altså uten fortjeneste for Adecco. Samtidig erkjenner vi at vi svært gjerne skulle tilbudt bedre vilkår for mange av våre lavest lønnede vikarer, og vi vil intensivere vårt arbeid for å sikre dette.

“Intensivere vårt arbeid” for å sikre ansatte tarifflønn, altså. Oversatt: Absolutte lovlige minstelønn. Grådighet, altså. Men konsernsjef i Adecco, Anders Øwre-Johnsen, valgte i forrige uke å omtale Adecco-kulturen som “preget av entreprenørskap og gründermentalitet”. Han avviste at det var snakk om grådighet:

Vi vil påpeke at dette ikke har gitt noen økonomiske fordeler for Adecco. Kostnaden er lik om en person går to vakter eller om to personer går én vakt hver.

Siden konsernsjefens bortforklaring har stadig nye avsløringer om selskapet juks og utbytting eksplodert i samtlige medier. Adecco betaler sine ansatte knapper og glansbilder, lar dem arbeide doble og tredoble skift, 100 timers uker og nekter dem overtidsbetaling av hensyn til selskapets lønnsomhet. Jeg er ikke alene om å undre hvordan dette har vært mulig å holde skjult i så lang tid. Svaret er antakelig redsel.

For, i skyggen av den formidable arbeidslivsskandalen som nå rulles opp i stadig større dimensjoner hver eneste dag, sitter det noen engstelige varslere. Noen modige få som har fortalt, overlevert timelister og som har sluppet journalister og Arbeidstilsynets kontrollører inn i de aller mørkeste hemmelighetene. De få som til slutt fikk nok og sa ifra om forholdene og omsider fikk medienes, og nå også myndighetenes og regjeringens, søkelys på de ulovlige og uverdige arbeidsforholdene. Det eneste vi vet med sikkerhet, i tillegg til at Adeccos halter av gårde mot selskapsoppbud og navneendring, er at varslerne neppe har det lett. Det er sjelden noen ære, trygghet eller anerkjennelse for de som velger å varsle. Og vi kan mer enn anta at Adecco-ledelsen ikke akkurat fremhever disse varslerne som eksempel til etterfølgelse. Mest trolig møter de hele virksomhetens arsenal og kultur i form av motbør, isolasjon, trakassering og sanksjoner.

Er dette eksemplet vi i framtiden skal kalle Adeccoligaen? I mellomtiden foreslår jeg at de som kan slår ring om varslerne!

Relaterte artikler
Arbeidstilsynet avhengig av varslere
Stockmanns Hammer utdelt
Adecco Airport Security mobbet ut verneombud