Cameron Beccario står bak det han ganske enkelt kaller “Earth”, en visualisering av vindstrømmer og øvrige globale værforhold basert på data levert i nær sanntid fra amerikanske National Weather Service.

Øyeblikksbildet under yter ikke originalen rettferdighet, så gå inn på earth.nullschool.net og lek deg med verket — eller bare len deg tilbake og se.

Kloden kan lett snurres og tiltes ved å klikke og dra. Klikk på “Earth” nede til venstre for å velge ulike innstillinger. Beccario utvider stadig med ny funksjonalitet — man kan f.eks. legge på et temperaturlag eller vise skyer. Eller velge ulike visninger av jordkloden.

Beccario har publisert koden på Github.

Basert på et datamateriale fra Heritage Foundation har Karl Sluis laget en fin interaktiv visualisering av det globale nærværet av amerikanske soldater i perioden 1950–2005. Visualiseringen fungerer best på visualizing.org, så klikk deg dit. Jeg likte bruken av piltaster for å bevege seg fra år til år, det gjør det lett å studere utviklingen i ro og mak. Merk omfanget av soldater i Europa under hele den kalde krigen.

Fordi dataene ikke er oppdatert etter 2005, får man ikke med den nylige uttrekningen av tropper fra Irak.

Datasettet kan lastes ned fra Heritage Foundations sider.

Ingen ved med sikkerhed hvad der egentlig er sket, eller hvorfor det er sket. Man forstår at flyene er styrtet bevidst og intentionelt mod landets militære, politiske og økonomiske centrer. Men man ved ikke om der vil komme mere, eller hvad der i så fald vil komme. Chokket, sorgen og uforståeligheden er overvældende.

Situationen er retorisk fordi den indeholder det man inden for retorikforskningen kalder for påtrængende problemer (exigence). Den udviser visse mangler eller udfordringer og inviterer til forandring eller behandling. Sådan opstår retorisk kommunikation på samme måde som et svar opstår som respons på et spørgsmål. Der er så at sige noget i situationen som kræver at nogen reagerer og tager ordet eller på anden måde forsøger at ændre situationen til det bedre. Når vi tager ordet, eller rejser os for at holde tale, gør vi det nemlig aldrig helt på eget initiativ. Vore retoriske ytringer fremkommer lige så meget fordi situationer inviterer til at nogen tager noget op, ytrer sig på den ene eller anden måde. Situationens påtrængende retoriske problemer inviterer både til at en taler skal tale, og antyder hvad han bør sige og hvordan han skal sige det.

Dette gælder også for situationen 11. september 2001 – og det gælder for billeder. I det følgende vil jeg vise at billederne som blev trykt i dagene efter 11. september 2001 ikke bare dokumenterede en historisk situation, men bidrog til at behandle konkrete udfordringer som befolkningen i New York og i hele USA stod overfor. Og jeg vil argumentere for at vi bruger billeder til at forstå og håndtere verden og vore liv.

Efter angrebet på World Trade Center står mennesker i New York og USA overfor flere udfordringer. De befinder sig i en situation med påtrængende retoriske problemer, som kan imødekommes ved hjælp af kommunikation. Blandt disse problemer er: (1) Følelsen af sorg og ulykke og uoverstigeligt tap, (2) Følelsen af magtesløshed og handlingslammelse.

Disse påtrængende problemer findes som følelser og tanker hos de amerikanske borgere. Menneskene som også er den retoriske situations publikum. På denne måde bliver den amerikanske befolkning både afsender og modtager af al den kommunikation som skal imødegå den retoriske situations påtrængende problemer. Brugen af tale og billeder bliver til en kollektiv, national retorisk respons USA retter mod sig selv. En strøm af ord og billeder henvender sig til nationens borgere for at bearbejde deres følelser og tanker.

Al denne kommunikation er retorisk, fordi den dikteres af situationen som et middel til at afhjælpe de påtrængende problemer. Situationen kræver eller inviterer til at vi viser bestemte former for billeder som behandler udfordringerne på bestemte måder: Følelsen af sorg og ulykke og tabet af de omkomne, kræver trøst til de efterladte, samt etablering af fællesskab og lovprisning af dem som er gået bort. Følelsen af magtesløshed og handlingslammelse kræver at der etableres en følelse af fælles handlekraft, vilje og aktivitet. I dagene umiddelbart efter angrebet blev disse påtrængende problemer først og fremmest imødekommet gennem retorisk billedbrug.

“Victim 00001 ”

Det sker for eksempel i det berømte billede: “Victim 00001” (Se billede 1). Uforstyrret af baggrunden som er sløret af støv og røg, fremtræder seks mænd tydeligt for vore øjne. Vi kan se på mændenes støvdækkede klæder at de har været i nærkontakt med katastrofen. En af dem med dødelig konsekvens. De fem andre bærer den døde ældre mand væk fra ulykkesstedet. Han ligger slap på en stol, men det ser ikke ud til at han har lidt. Han virker nærmest fredfyldt – som om han sover.

Billede 1. Shannon Stapleton: Father Michael F. Judge, første offer for angrepet på World Trade Center, 2001, også kendt som “Victim 00001”. Reuters/Scanpix

Billedet præsenterer en hændelse sanseligt foran øjnene på os og giver os et visuelt selvsyn. Vi kan se at mændene handler aktivt. Armene er strakte og spændte under vægten af den døde på stolen.

De anspændte og anstrengte ansigtsudtryk afslører både at de fysisk bærer på noget tungt og at hele situationen er psykisk tung at bære. Ingen taler sammen, alle er optaget af handlingen de udfører i fællesskab. Billedet udtrykker mærkværdigvis ikke det kaos og den forvirring, som situationen kunne tilsige. Selvom det fortæller om noget stærkt foruroligende; synes det at have en sær beroligende effekt. Denne ro findes ikke bare i den døde mands ansigtsudtryk, men i hele billedets komposition.

Billedet er i nærmest perfekt balance. De to mænd som er placeret yderst i hver side har næsten samme holdning. Begge ser ned mod jorden, og begge holder armene ud for at balancere vægten de holder med den anden hånd. Derved af balancerer de også billedets komposition over central-aksen, som etableres af manden med hjelmen.

Ikke bare er kompositionen i billedet bygget over central-aksen. Det er meget stærkt centeret. For det første er den døde mands ansigt placeret præcis i centrum af billedet, og vinklerne som dannes af mændenes skuldre og kropsstillinger peger ind mod den døde i billedets midtpunkt. Han er både i centrum af billedet og i centrum for mændenes handlinger. For det andet udgør de seks mænd en samlet enhed som også er placeret i billedets midte.

Et balanceret centrum giver som regel en fornemmelse af ro og permanens – en nærmest religiøs evigtvarendehed. Sådanne dominerende centralkompositioner kender vi mest fra religiøse og ikoniske afbildninger. Billedet har da også en særegen, ikonisk og religiøs æstetik som rammer næsten instinktivt. Denne ikonografiske karakter støttes af at den dødes positur minder om både Kristus på korset og Michelangelos Pietá, hvor Jesus ligger slap i armene på Jomfru Maria. Specielt stærk og fremtrædende bliver den religiøse ikonografi når vi får at vide at den døde er brandmændenes højt elskede præst “Father Mychal Judge”. Judge var efter sigende det første offer som blev fundet, og den kendte præst blev omtalt som “Victim 00001”.

Billedet av “Victim 00001”, begynder vi at forstå, er mere end bare et kort dokumentarisk glimt fra en katastrofe. Billedet udfører en funktion. Det har en retorisk opgave. Denne opgave løses blandt andet gennem fremstillingen af de seks mænd som en samlet og uadskillelig enhed. De bevæger sig fremover i helt samme hastighed, samlet om den døde præst i midten. Ingen kan gå hurtige eller langsommere end de andre. Alle er nødt til at gå i samme retning. Mændene er forenet i opgaven. De er samlet om den døde. Og i deres samarbejde udtrykker de ikke uro eller forvirring, men fælles, styret handling.

Billedets imødekommer derved flere af situationens påtrængende problemer, men især forholder det sig til følelsen af sorg, ulykke og tap og til følelse af magtesløshed og handlingslammelse. Den retoriske respons som tilbydes er for det første lovprisning. Dels lovprisning af de døde; og dels af brandmændene, som ikke blot repræsenterer heltemodige handlinger, men også amerikansk fællesskabsånd og samarbejdsevne. For det andet tilbyder billedet en fælles følelse af handlekraft og vilje. Billedet siger: “Se her. Dette er hvem vi er! Sådan handler vi!”

Mændene repræsenterer én sjæl, én nation, fokuseret på det samme. Som sådan er de et billede af et samlet og handlekraftigt USA – en Guds nation, forenet i handling. I sin visuelle hyldest af amerikansk heltemod, sammenhold og samarbejde er billedet en fortælling, et udsagn, ja et argument om den 11. september og om USA. Som for de fleste billeders vedkommende er retorikken hovedsageligt til internt brug. Med religiøse overtoner taler billedet først og fremmest til amerikanerne gennem samlende, fastholdende og lovprisende retorik.

Denne fællesskabssamlende og fastholdende retorik var typisk for den overvejende del af magasin- og pressefotografierne fra 11. september. Det var ikke først og fremmest en politisk retorik som eksplicit søger at tilråde eller fraråde bestemte handlinger. Det er heller ikke først og fremmest en juridisk retorik som søger at anklage eller at forsvare. Det er en retorik vi bedst kender fra mindetaler, hyldesttaler, lovtaler og lignende lejlighedstaler. Det man i retorikken kalder for epideiktiske taler. Her er det netop et hovedformål at lovprise. Det gør vi ved at fremvise og hylde eksempler, personificeringer eller andre konkretiseringer på de værdier som vi deler og ønsker at fremme.

Det er ikke en retorik skal skabe umiddelbar handling. I stedet søger den at bevæge og mobilisere følelser som det retoriske publikum allerede besidder, samt at styrke bestemte og allerede tilstedeværende holdninger, synspunkter eller værdier. Sådan samles tilhørerne. Jorden gødes for en senere brug af mere rendyrket politisk retorik og handling. Denne fremvisende og samlende visuelle retorik skabes altså gennem billeder som på samme tid vækker og mobilisere visse følelser og sanselige oplevelser og formidler et budskab eller et argument.

Ved hjælp af den æstetiske udformning opsamler, dirigerer og udløser sådanne billeder de følelser og de synspunkter som amerikaneren allerede bærer på. Således er billedets æstetik og dets karakter af drama og fortælling uadskillelig og uundværlig del af argumentet.

Billederne appellerer til generelle og fremherskende værdier i det amerikanske samfund. Værdier som efter angrebet med nødvendighed må få en helt fremtrædende plads. Frem for alt kræver situationen nemlig at man holder sammen, støtter hinanden og samarbejder. Og det er vigtigt at man fremviser og bekræfter disse værdier for hinanden. Dette gør vi særligt effektivt med billeder. Derfor bliver den fællesskabssamlende og mobiliserende retorik i fotografiet af “Father Judge” et passende svar på den retoriske situation. Fotografiet er et godt eksempel på billeders retoriske værdi i konkrete situationer: Sådanne billeder viser ikke bare noget; de behandler retoriske problemer, de hjælper os med at forstå det uforståelige, de fortæller os hvem vi er og hvad vi bør gøre, og de anerkender og fremviser vore fælles følelser. Derved bidrager de til at vi forstår hændelserne – og os selv – og hjælper os til at leve videre.

Grebet af den gode fortælling

Men alt dette er jo tænkt ud fra situationen i USA. Og kan vi uden videre antage at billeder som “Victim 00001” har samme funktion i Skandinavien? Havde billeders æstetik samme effekt her? Brugte vi fotografierne på samme måde?

Det er ikke sandsynligt. De fleste af os havde jo hverken den samme situation eller de samme påtrængende problemer. Derfor er det nærliggende at antage at vi som læsere og beskuere opfattede den retorisk situation anderledes. For os var potentialet til at se på billederne som fortællinger og æstetik større. Sådan opfattede og iscenesatte vore medier da også hændelserne fra den skæbnesvangre dag. Et år efter beskrev en journalist fra den norske avis Bergens Tidende hvordan han oplevede at formidle katastrofen sammen med andre journalister:

Det er på sådanne aftener vi mærker sammenholdet. Den fælles erfaring som består i at lægge ubehaget over det som har sket til side – så længe opgaven kræver det. At mærke klumpen i maven, men ikke lade den lamme os. At vide at mange synes vi er modbydelige, os som indrømmer at det er fascinerende at arbejde med katastroferne. Os som elsker at slås mod tiden, os som har en ærlig glæde i at skabe en begribelig helhed ud av kaoset af død, sorg og skræk. (Bergens Tidende 8/11–2002)

Hvordan skabes da “en begribelig helhed”? Det afsløres blandt andet af journalistens egen levende beskrivelse af hændelserne forud for billedet af “Father Mychal”:

I buldrende mørke famler fem brandmænd sig hen i mod udgangen. De holder hinanden i hænderne for ikke at miste kontakten. Luften er forpestet af kvælende røg, sementstøv og brannslukningspulver. Pludselig snubler en af dem over en livløs krop (Bergens Tidende 8/11–2002).

I skandinaviske medier var denne tendens til at gøre hændelserne til en fortælling tydelig allerede 12. september 2001. Tag for eksempel Nordens største avis, norske VG, som på forsiden annoncerer første akt af dramaet. Her erklæres at mindst 10.000 er døde, og som i filmreklamen sættes historien i gang: “Nå venter hevnen” (VG 12/9–2001).

Billede 2. Forsiden af den norske avis VG, 12. september 2001

Avisen Dagbladet benytter samme billede og skriver på forsiden: “Med hele verden som sjokkerte tilskuere ble USA rammet av et ufattelig og voldsomt terrorangreb i går”.

Billede 3. Forsiden af den norske avis Dagbladet, 12. September, 2001.

Teksten gør os til tilskuere til terrorangrebet, ikke en del af hændelserne. Tekst og billede placerer os i samme fortolkningsposition som når vi overværer et rystende drama fra teatersædet, bliver fortalt en forfærdelig historie, eller ser en god film. Som redaktør John Arne Markussen skrev på side 2 i samme avis (Dagbladet 12/9–2001):

Terrorangrebene mod New York og Washington, mod verdens eneste tilbageværende supermagt er Armageddon, Independence Day, Bruce Willis og Tom Clancy på en og samme tid.

Både i journalisternes erkendelse af hændelserne og i deres formidling af dem er forståelsesrammen fiktionens verden.

Billede 4. Forsiden af Berlingske Tidende 12. September, 2001

En svensk undersøgelse af Terrorkriget i kvälspressen bekræfter disse antagelser om at pressedækningen behandlet 11. september som æstetik og fortælling. Undersøgelsen viser at Aftonbladet og Expressen næsten udelukkende iscenesatte hændelserne fra 11. september episk, dramatisk og lyrisk. Den informerende eller didaktiske formidling var stort set fraværende eller var udformet som en god historie. På samme måde viser et dansk studie (Qvortrup 2002) at billeder fra mange ikke-amerikanske aviser gengav terrorangrebet som en form for naturkatastrofe vi betragtet udefra. I Danmark blev denne iscenesættelse for eksempel brugt af både Information (billede 5) og af Berlingske Tidende (billede 4) som viste katastrofen set langt væk, i et imponerende oversigtsbillede af røgen dækker New York og stiger mod himmelen.

Billede 5. Forsiden af Information, 12. September, 2001.

Billeder hjælper os til at forstå og håndtere verden

Fra et retorisk situationelt synspunkt er en denne form for visuelle fremstillinger af hændelsen som æstetik og fortælling ikke nogen overraskelse. Specielt ikke i betragtning af den distance der er mellem USA og Skandinavien. Selvfølgelig den geografiske, men især den som har at gøre med direkte konsekvens af det viste. Konsekvensdistance kan vi kalde det. Jo mindre sandsynligt det er at de viste hændelser får konsekvenser for vor egen hverdag, desto større er sandsynligheden for at vi ledes mod billedernes æstetiske og narrative dimensioner. Betydningen af en sådan konsekvensdistance kender vi fra Neil Postmans bog Fagre ny TV-verden. Her beskrives hvordan fjernsynet giver os en “peek-a-boo-world”, en tittitt-verden, hvor alt bliver til underholdning.

Postman er altså meget kritisk til værdien af billeder. Vi ser på fjernsyn, skriver han, men de informationer vi får påvirker os reelt set ikke. De betyder ikke at vi “ændrer vore planer for dagen, at vi tager beslutninger vi ellers ikke ville have taget, eller giver os indsigt i nogle af de problemer, vi ønsker at løse”. I stedet gør fjernsynet og billederne os til passive beskuere. Nyhederne giver os oplevelser og noget at snakke om, “men de fører ikke til meningsfulde handlinger”.

Dette kan Postman have ret i, men det kan også gælde for tale og tekst. Og, selvom det er rigtigt at billeder kan risikere at gøre os til måbende tilskuere frem for til aktive aktører som handler, så udfører billeder også, som jeg har illustreret ovenfor, vigtige retoriske og samfundsmæssige opgaver. Det gør billeder for eksempel i situationer som 11. september i USA eller 22/7 i Norge, når de hjælper os med at forstå hvordan noget er gået til (se billede 6), når de viser at vi står sammen og oprejst; når de giver en selvsyn for vort fællesskab og vore delte værdier (se billede 1 og 7).

Billede 6. Grafisk repræsentation af hændelserne I Norge 22/7 på den norske nettavis vg.no

Billede 7. Fotografi af omkring 250.000 mennesker som samlede i Oslo for at mindes ofrene efter terrorangrebet 22/7. Foto: Scanpix

I bogen The Philosophy of Literary Form argumenterer retorikeren Kenneth Burke (1971: 293–304) for at litteratur og retorik er en form for udstyr eller udrustning vi anvender for at forstå, navigere og leve vore liv. Han kalder det “equipment for living”. På samme måde som ordsprog giver os retningslinjer for valg og værdier (f.eks. “hellere en fugl i hånden, end ti på taget”) bidrager litteratur og drama med mulige forståelser og fortolkninger af vore liv, og på denne måde udstyrer litteratur, æstetik og fortællinger os med valgmuligheder og strategier for tænkning, vurdering og beslutning. Billeder, vil jeg hævde, kan på samme måde fungere som en form for “equipment for living”, de hjælper os med at se, forstå og håndtere verden.

Det så vi tydeligt i eksemplet med billedet af Father Judge som bæres væk. Billederne fra 22/7 viser det samme: Der er opstået en situation som kræver en retorisk respons og behandling, og det bidrager billeder med at give. De hjælper med at begribe det ubegribelige, giver os styrke og viser vejen videre ved at fortælle hvordan vi bør forstå og forholde os til de katastrofale hændelser. Dette kan vi naturligvis også gøre med ord, men få andre udtryksformer kan som billeder i et øje-bliks emotionelt nu, opsummere og udfolde for vore øjne vore fælles værdier, og derved vise os for os selv hvem vi er og bør være.

Data må være siterbare

Toby Green leder OECDs publiseringsvirksomhet og har lenge arbeidet med utvikling av vitenskapelig publisering. Her har visualisering alltid spilt en rolle, påpekte han, og mimret om gamle dager i Oxford der forlaget han jobbet i hadde et eget rom med designere som tegnet om forskernes visualiseringer til presentabel standard. I dag tilbyr et forlag som Springer 1,3 millioner illustrasjoner fra vitenskapelige tidsskrifter. Forskningslitteraturen kan navigeres gjennom bilder istedenfor tekst, og bildene er koblet til tekstene fra de vitenskapelige tidsskriftene.

Etter hvert som mer forskningsdata blir tilgjengelig, må det utvikles gode løsninger for å publisere data på måter som er siterbare, framhevet Green. Hvis det ikke gjøres, blir det vanskelig å lenke til datakildene og dataene kan lettere forsvinne igjen (her er det lett å tenke på en av nettets svøper, lenkeråten som oppstår når websider fjernes eller skifter adresse).

I OECDs “Bedre liv”-indeks er visualiseringen knyttet til all OECDs research og data, poengterte Green. Slik dokumentasjon er viktig for å bygge tillit hos brukerne. Som kjent kan man finne all slags løse påstander på nettet.

Urbane operativsystemer

Assaf Biderman presenterte flere prosjekter fra MITs Senseable city lab. Med forskjellige tilnærminger forsøker man her å avdekke det Biderman kalte urbane operativsystemer, og i partnerskap med byer (Roma, Seattle, København, Singapore ble nevnt) bruke kunnskapen til å forbedre byplanlegging og ‑organisering, for eksempel av samferdsel. Tankegangen er at noen av vår tids største utfordringer er knyttet til byene (de står for størsteparten av energiforbruk og klimaendrende utslipp).

Blant metodene er å samle inn (anonymiserte) data fra mobiltelefontrafikk, for blant annet å se hvordan folk beveger seg gjenom byen. Visualisering er her naturligvis sentralt i analysen av dataene.

Søppel på reisefot (ill: MIT)

Prosjektet i Seattle gikk ut på å kartlegge avfallets vandringer, og til dette ble sensorer plassert på ulike avfallstyper. Visualiseringen forteller om at noe av søppelet er ganske kortreist, mens det elektroniske avfallet la ut på tur over hele kontinentet.

I København ble en egen duppeditt til å feste på sykkelens bakhjul utviklet. Den lades opp når man trår og bremser, og kan gi ekstra skyv i motbakker. Samtidig er den en sensor som samler inn data som syklisten så kan hente inn til sin smarttelefon. Dataene kan deles med andre, kommenteres osv.

Visualiseringer er ikke (bare) pynt

Forskeren Enrico Bertinis budskap var at visualisering er uunnværlig som erkjennelsesmetode, i hvert fall innen visse typer kunnskapsproduksjon. Med det ville han imøtegå en for snever debatt om visualiseringers nytteverdi.

Et av eksemplene var hentet fra Vast Challenge, en årlig konkurranse innen datavisualisering. I år er en av utfordringene å analysere en epidemi som sprer seg i en by. Deltakerne får utlevert datasett, og skal løse to oppgaver: Hva var epidemiens kilde? Og hvordan blir smitten overført?

Denne typen problemer lar seg lett og slett ikke løse uten å ta i bruk visualisering, hevdet Bertini (han utdyper her på bloggen sin). Nå er det helst innen forskning på noen fagfelt og kunnskapsintensive bransjer hvor visualisering er uunnværlig på denne måten. Men dette er ikke å kimse av, mener Bertini — tross alt arbeider disse relativt små gruppene med viktige ting som å kurere sykdommer eller redusere fattigdom.

Åpne data, åpne verktøy, åpne fellesskap

Programmerer og designer Gregor Aisch står bak mange fine interaktive visualiseringer. Han har også laget en ny versjon av verktøyet Where does my money go, som brukes til å visualisere budsjettdata. Plattformen Open Spending har vokst ut av dette prosjektet, og her separereres data og visualisering gjennom et API.

Aisch gikk inn for åpenhet i alle ledd i kjeden datakilder-programmering-visualisering, og i utviklingen av fellesskap rundt datavisualisering. Eksisterende verktøy har gjerne gode sider, men svikter på noen av områdene, framholdt Aisch. Eksemplene hans var ManyEyes (lar folk visualisere, men verktøyet er ikke åpent, brukerfellesskapet har dødd hen), Gapminder (flott verktøy, men lar ikke folk bruke sine egne datasett), Wordle (har stort potensial, er ikke oppdatert på flere år, prosjektet synes nedlagt).

Impure — eksperimentelt visualiseringsverktøy

Santiago Ortiz fra spanske Bestiario viste fram Impure, det kanskje mest fascinerende prosjektet (grunnen til at jeg har plassert det sist og ikke først i oppsummeringen, er at jeg ikke har hatt tid til å teste det! Hvis du har prøvd Impure, del gjerne erfaringene dine her). Det ambisiøse målet er å lage et program som folk uten ekspertkunnskap kan ta i bruk for å lage avanserte visualiseringer med “live” tilgang til datakilder (han brukte materiale fra Twitter under presentasjonen sin). Ortiz viste hvordan datakilder analyseres og visualiseres direkte på en stor skjermflate, som ved å tegne på en elektronisk tavle.

Byenes historie, laget med Impure. (ill: Bestiario)

Et eksempel på visualisering som er laget med Impure er denne presentasjon av den historiske utviklingen av befolkninger i byer.

Jeg vil tippe at McCandless er mer kjent blant designere og kunstnere enn blant journalister. Derfor var det slående at han tok utgangspunkt i sin egen bakgrunn som journalist da han i går presenterte ideene sine på seminaret Visualizing Europe i Brussel.

Datavisualisering er en ny form for fotojournalistikk, sa McCandless. Med det mener han at man med visuell presentasjon kan forandre perspektivet på datakilder og informasjon. Man kan ta “satellittbilder” av data, for eksempel ved å sammenstille datasett og plotte dem inn på et kart (her er et bilde med eksemplet han brukte på dette).

For McCandless dreier datavisualisering seg om å “åpne sinnene og øke den generelle bakgrunnsforståelsen”. Her synes jeg han leverer en veldig presis beskrivelse av sitt eget prosjekt. Ofte dreier visualiseringene hans seg rett og slett om enkel og effektiv presentasjon av rene faktaopplysninger. En gjenganger er grafikk som viser forholdet mellom enorme pengebeløp. Billioner og milliarder blafrer gjennom nyhetsbildet hver dag, men McCandless gjør forskjellen forståelig.

Denne måten å “øke bakgrunnsforståelsen” på vil mange nyhetsjournalister oppfatte som et steg bort fra det journalistikken egentlig skal dreie seg om — jakten på den siste utviklingen i en sak. Men McCandless’ suksess gir en pekepinn på noe flere har vært inne på: Hva om publikum kan ha vel så stor nytte av å få presentert fakta og kontekst som er helt sentrale for den som vil forholde seg til politikk og samfunn? Opplysninger som i tradisjonell journalistikk forutsettes kjent og — nettopp — gjemmes i den usynlige bakgrunnen.

Et eksempel kan være visualisering av budsjetter. Tradisjonell journalistikk dreier seg om de politisk spennende kranglene om endringer i forhold til fjorårets budsjett. Viktig nok, men endringene er nødvendigvis små, og i blant er det særdeles nyttig å bli minnet om hva som er de store postene i budsjettene. Det hører også med til informasjonen man må kjenne til for å være en politisk opplyst borger.

McCandless har blitt populær også fordi han lager morsomme ting, bare ta en titt på animasjonen “Debtris”. Du blir fortalt at du “egentlig ikke har lov til å leke med dataene”, sa McCandless i Brussel, men hvorfor ikke?

For datajournalistikk-interesserte varmer det å se at McCandless og hans medarbeidere publiserer dataene bak visualiseringene, slik at andre kan sjekke kildene og vurdere om arbeidet holder mål (og det gjør de visst, McCandless fortalte om ramsalte, men konstruktive tilbakemeldinger). McCandless har også grep om gjenbruk av egne data, som i det store arbeidet med å oppsummere forskningsresultater om effekten av kosttilskudd. Her kan han hurtig lage nye versjoner når det kommer ny forskning.

Se også:

• Livet er mer enn bare BNP, om OECDs Bedre liv-indeks.
• Jan Willem Tulps oppsummering av Visualizing Europe
• Twitter-meldinger om #vizeurope-seminaret

Indeksen er samtidig et godt eksempel på interaktiv visualisering av et komplekst materiale. Designeren som står bak, Moritz Stefaner, var i dag en av innlederne på seminaret Visualizing Europe i Brussel. Jeg benyttet sjansen til å be ham fortelle mer om prosjektet, både om forarbeidet og om hva som skjer videre med det.

Et bedre liv med OECD?

Etter prøving og feiling valgte Stefaner å la en blomst med et kronblad for hver variabel bære visualiseringen. Brukerne kan lage sin egen versjon av indeksen ved å vektlegge enkelte variabler mer enn andre. Når man gjør dette, endrer landene posisjon og det aktuelle kronbladet/variabelen framheves.

Folk ser ut til å like konseptet, i hvert fall har OECD hatt 400.000 unike brukere innom på de tre ukene nettstedet har vært ute. Brukere som deler “sin” indeks med andre via web, e‑post, Twitter eller Facebook, får spørsmål om å oppgi alder, kjønn og land. Dette er informasjon som OECD vil bruke i videreutviklingen av indeksen. Twitter-kommentarer har dreid seg mye om ens eget lands plassering, men varianten “OECD mener at jeg bør bo i Australia” går også runden, forteller Stefaner. OECD, som tradisjonelt leverer sine anbefalinger til medlemslandenes regjeringer, har neppe kommet i slik direkte kontakt med den enkelte borger før, mener han.

Som i andre indekser er utvalget av indikatorer begrenset. Dette er som regel fordi det er vanskelig å få komplette datasett for alle land. Kommende versjoner av Bedre liv-indeksen bør inneholde blant annet bærekraftig utvikling og likhet/ulikhet som variabler, mener Stefaner (blant data folk etterlyser er for øvrig regionale data, ikke bare data på nasjonalt nivå).

Notabilia mash (ill: Benjamin Rabe CC: by-sa)

Hva som skjer med interaktive visualiseringer etter at de er lansert var et av de generelle temaene på Visualizing Europe-seminaret. Mønstre i brukeratferd og kommentarer er én ting, mer radikalt blir det når brukere remikser hele visualiseringen. Stefaner har opplevd dette med et annet prosjekt der han visualiserte slettedebatter på Wikipedia. Hans bruk av tre og grener for å vise slettedebattenes pro et contra kom i retur i form av et maleri. En bruker likte trærne hans og brukte et som element i et landskap finger-“malt” på en Ipad.

Jeg kommer tilbake med flere blogginnlegg fra Visualizing Europe.

Lenker:

• Stefaners presentasjon (pdf)
• Twitter-meldinger om #vizeurope-seminaret
• Kritikk av OECDs datautvalg fra bloggeren Indregard.

Deltakerne kan melde på ideer, fungerende applikasjoner, visualiseringer og datasett man har gravd fram og bearbeidet. Man konkurrerer om til sammen 20.000 euro i prispenger. Fristen for å melde på forslag er 5. juni, og vinnerne offentliggjøres i Brussel i midten av juni.

Via Twitter-stikkordet #opendatachallenge kan du hekte deg på diskusjonen. Danske Buhl Rasmussen har laget et eget API (programmeringsgrensesnitt) for EU-lovgivning som de har meldt på konkurransen. De har også laget noen eksempler på hva man kan ut av disse dataene.

Et annet fascinerende eksempel fra det samme danske miljøet er denne visualiseringen av hvordan EU-lovgivningen har utviklet seg over tid, kvantitativt og fordelt på sektorer.

Løsningen ble et internasjonalt, selvorganiserende samarbeid mellom frivillige fra flere land, deriblant Tyskland og Norge. Etter hvert har også japanske myndigheter frigitt mer data. Resultatet er blitt nær “live” tilgang til måledata visualisert i et interaktivt Japan-kart. Men la oss ta historien kronologisk.

Den tyske brukervennlighetseksperten Marian Steinbach var en av dem som bekymret seg over at det var vanskelig å finne eksakte tall som kunne si noe om alvorlighetsgraden av strålingen. Han fant etter hvert ut at det japanske departementet for utdanning, kultur, sport, vitenskap og teknologi (MEXT) jevnlig publiserer målinger av radioaktivitet fra målestasjoner rundt om i Japan. Problemet var bare at disse rapportene kun var tilgjengelige på japansk og i et lukket dokumentformat, PDF. Dermed var det vanskelig å bare klippe ut og lime inn verdiene i et regneark for å se utviklingen over tid.

Steinbach opprettet et regneark i Google Docs som han ga alle fri tilgang til å redigere. Via Twitter rekrutterte han språkkyndige frivillige som hjalp til med å oversette rapportene fra MEXT. Der fant han også hjelp til å konvertere PDF-filene. For å hente ut dataene fra PDF-dokumentene ble det brukt to metoder: Skriftgjenkjenning (OCR) og programmer for å konvertere PDF-tekst til vanlige tekstdokument.

Steinbach legger ut oppdaterte tall hvert tiende minutt på hjemmesiden sin. De japanske myndighetene har etter hvert gjort målingene tilgjengelige på flere språk, inkludert engelsk, kinesisk og koreansk.

En av dem som har brukt Marian sine data til å visualisere de radioaktive målingene, er den norske matematikeren og programmereren Geir K. Engdahl. På sin hjemmeside har Engdahl laget et kart som viser de siste målingene for hver enkelt målestasjon.

Datagrunnlaget og resultatet etter frivillig, global innsats (ill. H. Ferstad)

“Marian Steinbach laget scraping-systemet og publiserer en csv-fil med dataene. Deretter laget jeg et system som leser denne filen med jevne mellomrom og genererer kartet. Til slutt har enda en frivillig tatt siden jeg lagde og oversatt den til japansk. I tillegg har flere hjulpet til med å finne GPS-koordinatene til målestasjonene, kommet med innspill til fargeskalaen og teksten på siden osv,” forteller Engdahl i et epost-intervju.

“Det hele startet med at jeg var nysgjerrig på hvor stor strålefaren var i Japan. Jeg fant mye snakk i media, men få faktiske tall, helt til jeg fant Marians csv-fil. Denne filen hadde dataene jeg var interessert i, men jeg fikk ikke noe overblikk over den geografiske spredningen ved å se på et regneark. Derfor laget jeg kartet, og det viste seg fort at mange andre var interessert også.”

Hvilke utfordringer møtte du/dere på veien (f.eks. skraping av data, språkvansker)?
“Første utfordring var å finne GPS-koordinatene til stasjonene. Jeg begynte med å ta de stasjonene som viste høyest verdier og lete etter stedsnavnene på Google Maps. Noen fant jeg, men mange var usikre. Dessuten er det over 200 stasjoner, så jeg fant ut at det var bedre å spørre om frivillige til å finne koordinatene, noe som ga godt resultat: Etter bare 24 timer hadde folk fylt inn de fleste stasjonskoordinatene. Google spreadsheets are en god måte å organisere slikt arbeid på. Oversettelsen ble også gjort på denne måten: Jeg la ut et Google spreadsheet med alle de forskjellige setningene jeg måtte oversette, deretter ble cellene oversatt en etter en. En annen utfordring var høy belastning på serveren pga mye trafikk. Her hadde jeg en periode med febrilsk optimering av databasesystemet. Det ble helt krise da webhotellet sperret kontoen min pga. for høy load. Jeg måtte ringe dem og forklare situasjonen for å få tilgang til serveren igjen… Neste gang skal jeg lage slike webapplikasjoner på Google App Engine, så de kan takle mye mer trafikk. Det hadde f.eks ikke vært noe problem for meg å programmere et kart med en tidslinje som gjør at brukeren kan se hvordan strålingen utvikler seg i tid, men noe slikt ville fullstendig tatt knekken på min nåværende web-server.”

Kan du si noe generelt om framtiden for offentlige data og visualiseringer?
“Fremtiden for offentlige data ser lys ut i mine øyne. Det er kommet veldig mye data på nett, tildels også i formater som er lett å arbeide med. Det har utrolig mye å si hvordan slike data presenteres (f.eks valg av fargeskala i tilfellet med strålingen i Japan). Et annet kart la seg opprinnelig på en fargeskala der de markerte alt over 80 nano-Gray per time som illrødt. De endret det da vi gjorde dem oppmerksom på at bakgrunnsnivået allerede før jordskjelvet var over dette nivået i enkelte fylker (prefectures). Om man ønsker å skape panikk eller bagatellisere problemet, kan man alltids velge en skala som passer ens agenda. Det ligger mye makt i visualisering og presentasjon av data, og derfor vil det nok tvinge seg fram en form for “rykte” for de som driver med dette. Typisk “denne gruppen kan vi stole på” eller “han her representerer en spesiell næringsinteresse” osv. Men jeg er optimistisk for fremtiden.”

Situasjonen i Japan har fortsatt ikke stabilisert seg helt, men innsatsen til frivillige nettentusiaster gjør at befolkningen i Japan og ellers i verden er løpende orientert om utviklingen ved kjernekraftverket.

Startsiden visualiserer størrelsesforholdet mellom de ulike føderale departementenes budsjetter. Man kan klikke seg videre og se de enkelte budsjettposter. Dataene kan eksporteres i ulike formater, noe som gjør at andre igjen kan arbeide videre med materialet. Hver side har kommentarmulighet, og brukerne kan legge inn lenker til andre relevante nettsider. Interessant nok presenterte NRK i går det norske statsbudsjettet på en måte som ligner visuelt, men er laget annerledes rent teknisk.

Vox Publica møtte Friedrich Lindenberg og Daniel Dietrich, to av de tre som står bak prosjektet, til en samtale i Berlin.

Visualisering av det tyske føderale budsjettet.

Ble dere overrasket av at reaksjonene på Offener Haushalt har vært så positive?
For arbeidet for åpne data i Tyskland er det enormt viktig å lage applikasjoner som viser med konkrete eksempler hva man kan få til med offentlig sektors data. Vi håper at flere og flere vil spørre seg om hvorfor informasjon fra myndighetene ikke er så tilgjengelig som den burde være, og om de selv kan gjøre noe med dette.

Hvor mye tid har dere brukt på prosjektet?
Vi var tre stykker som satte i gang, to programmerere og en konseptutvikler. Vi arbeidet tre til fire dager med konsept og research, tre dager med å bearbeide dataene og rundt fire dager med presentasjonen. Et slikt prosjekt kan man altså gjennomføre på et par helger. Alt hadde naturligvis vært vesentlig enklere hvis finansdepartementet hadde stilt dataene til disposisjon i et maskinlesbart format. Frigivelse av dataene ble avslått med henvisning til faren for at de kunne misforstås, men medarbeiderne i departementet ser også ut til å like vår prototype — nå har de begynt å sende oss data likevel.

Dere måtte altså “skrape” dataene — hvordan gjorde dere dette?
Vi lastet ned html-sider og pdf-dokumenter fra finansdepartementets nettsted. Så parset (analyserte) vi dem og la dem inn i en database. Fra denne databasen eksporterte vi dataene i JSON- og RDF-format, noe som gjorde den videre bearbeidingen enklere.

Dere har brukt JavaScript-verktøy i presentasjonen, ikke Flash. Hvilke vurderinger ligger bak dette valget?
Vi har mye erfaring med webteknologier som JavaScript, men ikke så mye med Flash. Samtidig er visualiseringene man kan lage med JavaScript-verktøy som Protovis, Raphaël og TheJit like tiltalende som Flash-animasjoner. Senest fra og med den neste generasjonen nettlesere med maskinvareakselerasjon for html-grafikk vil Flash antakelig spille en beskjeden rolle innen informasjonsvisualisering.

Kan man egentlig gjøre noe slikt som Offener Haushalt relativt hurtig, når man først har kjennskap til verktøyene? Jeg tenker f.eks. på redaksjoner, hvor man ofte må arbeide svært raskt.
De nevnte JavaScript-bibliotekene og Googles visualiserings-API er verdifulle verktøy for journalister. Dessverre befinner mange av verktøyene seg fortsatt i en utviklingsfase, så det er ikke alt som fungerer slik man gjerne hadde ønsket. De er likevel relativt enkle å bruke og litt JavaScript eller Processing kan man lett lære seg. Slik kan man raskt bygge interaktive applikasjoner som inviterer leseren til å utforske et tema.

Har dere allerede tenkt på hvordan dere vil videreutvikle Offener Haushalt? Hva kan forbedres?
Offener Haushalt er en prototyp og et verktøy. Det er viktig at hver enkelt budsjettpost har sin egen URL, slik at borgere og journalister kan henvise til enkeltpunkter i artikler og debatter. Offener Haushalt forteller i seg selv ingen historie; for å lage slike må man gjøre videre undersøkelser og lage en fortelling ut av det.

Applikasjonen kan videreutvikles på mange måter. Vi har allerede data om statens inntekter i tillegg til utgiftene, men presenterer ikke disse ennå. Det hadde også vært nyttig å presentere statsregnskapet ved siden av budsjettet. Videre ville det vært interessant å kjenne til og analysere statens faktiske utbetalinger, slik man gjør i England med COINS-databasen.

Det ville også vært spennende å sammenligne det tyske budsjettet med andere nasjoners. Slik kunne man sammenligne utgifter til sosial og helse, utdanning og forsvar — justert for innbyggertall eller BNP. Særlig innenfor Europa kunne man på denne måten sikkert utløse noen spennende diskusjoner.

Dere har allerede planer om å bruke dette verktøyet til å presentere også delstats- og kommunebudsjetter?
Vi blir nå kontaktet av en del kommuner som gjerne skulle ha presentert sitt eget budsjett i et slikt system. Det er vi veldig glade for og vil gjerne bidra, men akkurat nå har vi ikke tid til å følge opp alle henvendelser. Vi vurderer å tilby en slik tjeneste i framtiden.

Bergen Open samlet aktører fra private bedrifter (medier, IKT, design), stat, kommune, fylke, forskning og høyere utdanning — akkurat den miksen av folk og tilnærmingsmåter som gjør dette til et av de mest spennende nye feltene innen kunnskapsbasert innovasjon og næringsutvikling akkurat nå.

Arrangøren MediArena har lagt ut presentasjoner; få også med deg Informations Johannes Wehners lysbilder.

Jon Hoem har laget en kronologisk oppsummering av hvert innlegg. Og MediaArena-folkene har fulgt opp med kronikk i Bergens Tidende om Vestlandets digitale fremtid.

Mine subjektive inntrykk, farget av en spesialinteresse for de journalistiske sidene av viderebruk av data, er kort oppsummert disse:

• Arbeidskrevende formatkaos: Det begynner å bli en del gode eksempler på journalistiske datakildeprosjekter. Tor Olav Mørseth fra Bergens Tidende (BT) presenterte avisens trafikkofferserie. Hovedkilde er Statens vegvesens datasett om trafikkulykker. Mørseth fortalte om tidkrevende arbeid for å få ut tall og mye jobb med å rette opp feil i datagrunnlaget. Generelt etterlyste han kompetanseheving blant dem som jobber med datakilder i de offentlige virksomhetene, og ikke minst mer standardiserte dataformater. I dag må en gjøre samme jobb med å lage systemer hver gang en har et nytt prosjekt, sa Mørseth.
• Fra statiske til dynamiske datasett: Hvis datagrunnlaget oppdateres dynamisk, vil tjenestene man lager få lengre levetid, sa Erik Bugge fra Essens i forlengelsen av Mørseths poeng. Dynamiske data er en viktig forutsetning for å få nok igjen for investeringen i nye tjenester. Data må kunne gjenbrukes internt i for eksempel en redaksjon, eller gjennom deling med andre aktører.
• Visualisering er analyse: Visualisering av datakilder er ikke “bare” en designoppgave — det er også en analysemetode i seg selv, fordi man i arbeidsprosessen filtrerer vekk støy og styrer brukeren til det interessante i et datamateriale, sa Jostein Ryssevik fra Ideas2evidence. Mediene er ikke kommet så langt med dette, mente han — fortsatt formidler de kvantitativ informasjon i hovedsak som “døde” tabeller eller grafikk. Til god datavisualisering kreves det både IT-kompetanse, metodekunnskap og evner til historiefortelling. (Ryssevik vartet opp med Charles Joseph Minards fantastiske Napoleon-grafikk fra 1869 — alene verdt hele seminardagen!)

For min del styrket seminaret meg i troen på at deling av kunnskap er en avgjørende forutsetning for at vyene om åpne data som innovasjonsråstoff kan virkeliggjøres. Og med “deling” mener jeg:

• Del rådata, konkurrer om ideer: Vi forlanger av offentlige virksomheter at de frigir sine datakilder. Redaksjoner og andre miljøer som får innsyn i offentlig sektors datasett, bør også dele rådataene med hverandre. Det er ulogisk å sitte på datakilder som vi ellers betrakter som fellesskapets eiendom. Konkurransen skal ikke dreie seg om råstofftilgangen, men om hvem som kommer opp med de beste foredlingsideene.
• Del kompetanse: Det er neppe realistisk at en redaksjon — eller et annet enkeltmiljø — bygger opp all kompetanse som trengs til datadrevet journalistikk eller tjenesteutvikling. Derimot kan det oppstå økosystemer av spesialkompetanse rundt større aktører som redaksjoner, kunnskapsbedrifter og universiteter. Håvard Ferstad fra BT var inne på dette: Medier vil samarbeide med hverandre, og de vil hente spesialkompetanse utenfra til feks. å grave i datakilder.
• Del… visittkort: Konseptet åpne data skaper et felles rom for folk som gjør så ulike ting som visualisering for oljebransjen, analyse av klimadata og programmering av applikasjoner for mobiltelefoner. Alle disse miljøene igjen kan være ressurser for redaksjoner, på en kvalitativt annen måte enn som tradisjonelle intervjuobjekter. Men nettopp fordi aktørene som graviterer mot temaet åpne data er så forskjellige, er faren ekstra stor for at man jobber på samme felt, i samme by, uten en gang å vite om hverandre. Praktisk rettede samarbeidsfora er derfor den første, banale brikken som må på plass.