Facebook lanserer datingtjeneste

Facebook blir ikke mettet på å kapre nye markeder, og nå er det datingmarkedet som står for tur. Facebook skal lansere en egen datingtjeneste. Da nyheten ble kjent, falt aksjene til Match Group, selskapet bak blant andre Tinder, med 20 prosent.

LES MER HOS E24 (02/05/2018)

Nordmenn føler de får mindre igjen for NRK-lisensen

I sin årlige profilundersøkelse spør NRK hvorvidt folk synes de får god valuta for lisensen. I 2018 pekte pilene nedover. Prosentandelen som mener at de i meget eller ganske stor grad får valuta for lisensen falt i alle aldersgrupper, og aller mest blant de mellom 15 og 29 år. Her mener 53 prosent at de får valuta for lisensen. Det skriver Dagens Næringsliv (betalt sak). Ifølge fungerende mediedirektør, Marius Lillelien, tar NRK resultatet på alvor. Han tror de planlagte kuttene i sendetiden til lokale nyhetssendinger, samt seernedgangen for de lineære TV-kanaler kan ha vært medvirkende.

LES MER HOS DN+ (02/05/2018)

Alexandra Beverfjord ny sjefredaktør i Dagbladet

Alexandra Beverfjord overtar stillingen som ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Dagbladet etter John Arne Markussen. Beverfjord kommer fra stillingen som nyhetsdirektør i NRK. Hun har fra tidligere lang erfaring fra Dagbladet, blant annet som nyhetsredaktør.

LES MER HOS MEDIER24 (02/05/2018)

Debatt etter VGs kritikk for merking av innholdsmarkedsføring

Etter at VG nylig fikk kritikk av PFU for merkingen av innholdsmarkedsføring, ønsker redaktør i Dagbladet, John Arne Markussen, at Norsk Presseforbund rydder opp i reglene. Artiklene i VG var merket med «Annonsørinnhold», annonsørenes logo og markert med doble skillelinjer i bunnen, men PFU ga avisen kritikk for ikke å ha ivaretatt punktet i Vær Varsom-plakaten som sier at man aldri skal svekke det klare skillet mellom journalistikk og reklame. Markussen hevder PFU skaper forvirring, og samtidig bryter med sine egne, tidligere signaler om merking av innholdsmarkedsføring.

LES MER HOS KAMPANJE (30/04/2018)

EU krever 30 prosent europeisk innhold på Netflix

Netflix, Amazon og andre strømmetjenester må ha minst 30 prosent europeisk innhold i sin portfolie, ifølge forslaget til en ny EU-lov som ble vedtatt i Brussel denne uken. Strømmetjenestene må også finansiere europeiske TV-serier og filmer, enten gjennom direkte støtte eller gjennom bidrag til nasjonale filmfond. De foreslåtte lovendringene vil også gjelde videoer på plattformer som Facebook og Youtube, i de tilfeller videoinnhold er en essensiell del av plattformens virksomhet. Lovforslaget skal behandles i juni, og må til slutt godkjennes av Europaparlamentet og EU-landene.

LES MER HOS THE GUARDIAN (27/04/2018)

Netflix må tilby minst 30 prosent europeisk innhold dersom lovforslaget godkjennes. (Skjermdump).

Stor økning i digitalabonnenter for Polaris

På ett år har antall rene digitalabonnenter i Polaris Media økt med 69 prosent. Antallet digitalabonnenter per 1. kvartal 2018 nærmer seg 50 000, som er en fjerdedel av det totale antallet abonnenter. Økte brukerinntekter har ført til at Polaris Media for tredje kvartal på rad hadde økning i inntektene. Annonseinntektene på papir har som forventet fortsatt å synke, men de digitale annonseinntektene har økt tilsvarende.

LES MER HOS MEDIER24 (27/04/2018)

Hver tredje pensjonist har Instagram

Ferske sosiale medier-tall fra Ipsos viser at Instagram-bruken blant nordmenn over 60 år har økt betydelig de siste årene. Nå har 30 prosent i denne aldersgruppen Instagram-profil. Facebook fremdeles er det største sosiale mediet i Norge. 3,5 millioner nordmenn har profil, og bruken er stabil. Én av to sjekker Facebook mens de ser på TV. På andreplass kommer Snapchat, med rundt 2,5 millioner brukere.

LES MER HOS IPSOS (27/04/2018)

Lydbok og e‑bok i vekst

Norske lesere blir stadig mer digitale. Bruk av både e‑bøker og lydbøker har økt de to siste årene, og flere handler nå bøker på nettet. Det viser Leserundersøkelsen, publisert av Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen. Bokhandelen er derimot fremdeles den klart foretrukne handelskanalen for bokkjøp. Nesten ni av ti nordmenn har lest minst én bok det siste året, og vi kjøper flere bøker enn for to år siden.

LES MER HOS BOK365
LES MER HOS BOKHANDLERFORENINGEN (25/04/2018)

Økt hat mot journalister og medier

Den seneste rapporten fra den internasjonale journalistorganisasjonen Reporters Without Borders viser at presidentene Donald Trump, Vladimir Putin og Xi Jinping bidrar til å skape et fiendtlig og hatefullt klima mot journalister, mens de samtidig forsøker å kontrollere mediene. Organisasjonen mener at hatet mot journalister er farlig og en trussel mot demokratiet. Også i land som Tsjekkia og Slovakia truer autoritære ledere og populistiske politikere pressefriheten.

LES MER HOS MEDIER24 (25/04/2018)

Foto: Peter Tkac cba

Den slovakiske journalisten Jan Kuciak og kjæresten ble drept i mars, og siden har det vært store demonstrasjoner mot regjeringen og myndighetene. Demonstrasjonene pågår fortsatt.

På vegne av redaktørene i avisen Pskovskaja Gubernija og med velvillig tillatelse fra våre kolleger vil jeg takke Fritt Ord og Zeit-Stiftung for æren vi er vist gjennom tildelingen av Fri Presse-prisen.

Deres anerkjennelse av arbeidet som utføres av russiske journalister, er viktig både for oss og våre lesere – flere millioner russere for hvem frihet er det mest verdifulle her i livet.

Så sent som ved slutten av det 20. århundret ventet vi ikke at frihetens mulighet eller umulighet skulle bli det viktigste diskusjonstemaet i Russland i begynnelsen av det 21. århundret. Vi følte vi hadde overvunnet truslene mot friheten. De politiske og økonomiske krisene så ut til å være en del av den politiske og økonomiske kampen. Alle deltagerne i denne striden kunne benytte seg av friheten, fremfor alt ytringsfriheten. Det lot til at ytringsfriheten var en nødvendighet for alle, og at ingen ville gå inn for å utrydde den.

Likevel er det i dag, i år 15 i det nye århundret, mindre ytringsfrihet og frihet som sådan i Russland enn i de siste 25 årene.

De første skrittene på veien mot frihet i et ufritt land ble tatt for 30 år siden, i særdeleshet ved hjelp av ytringsfriheten.

I begynnelsen var ordet, ytringen.

Og det kunne ikke være noen annen begynnelse.

Ytringsfriheten er den første og viktigste betingelsen for frihet.

Det er umulig å utslette friheten uten å utslette ytringsfriheten.

Oppgaven til frie massemedier overalt og til alle tider er å la ytringsfriheten komme hele samfunnet til gode.

Russlands politiske system i det 21. århundret beveger seg fra frihet til ufrihet.

Ytringsfriheten er blitt det første offeret på denne veien.

Redaksjonsmøte i ukeavisen Pskovskaja Gubernija (foto: Fritt Ord)

Det er ingen frie, riksdekkende medier av politisk betydning i vårt land i dag. Dette er forutsetningen for avviklingen av hele nasjonens frihet, en forutsetning for å etablere en tilstand av ufrihet.

Landet har beveget seg dit på bare litt over ti år, og denne utviklingen er høyst beklagelig ennå ikke stanset.

Frihetens verdier, inkludert ytringsfriheten, kan ikke innføres utenfra, de må være hardt tilkjempet, forstått og akseptert av både den enkelte og kollektivet.

Tid er ikke den eneste forutsetningen for at så skal skje. Politisk vilje er også nødvendig. Folkets frihet må fostres, og det trengs tålmodighet når folket skal utdannes.

Reformene i Sovjetunionen på 1980-tallet og de påfølgende reformene i 1990-tallets Russland ga ikke landet frihet. De lyktes ikke fordi makthaverne ofret menneskets frihet og ikke betraktet den som det aller mest verdifulle, hver gang de tok viktige beslutninger. De aksepterte ikke folkemeningen som et uttrykk for frihet. Hverken et land eller en stat kan bygges uten at dette er forstått.

Frihetens verdier ble ikke en nødvendighet for flertallet av befolkningen. I den kollektive bevisstheten ble de ingen forutsetning for å oppnå personlige mål og fremgang for landet. De tilførte ikke samfunnet en forståelse av det faktum at frihet, inkludert ytringsfrihet, er som luften mennesket puster i.

Behovet for frihet, og for ytringsfrihet og sannhet, er blant menneskets opprinnelige, naturlige behov.

Men disse behovene kommer særlig til uttrykk i frihetens betingelser.

I en tilstand av ufrihet blir disse behovene undertrykt og til og med fordreid.

Autoritære, totalitære og diktatoriske systemer tar frihetens plass. Ytringsfrihet og sannhet fortrenges av løgn.

Alle ufrie politiske regimer bygger på løgn og vold. Løgn og vold er uløselig forbundet med hverandre, de er hverandres forutsetning.

Ytringsfrihet utgjør hovedtrusselen mot et politisk regime som er basert på løgn og vold.

Et slikt regime er blitt realiteten i Russland i dag.

Vladimir Putin innledet sitt virke som Russlands president med en konsekvent kamp mot ytringsfriheten, mot alle den politiske frihetenes institutter.

Han oppnådde mye på denne veien og forvandlet Russland til et ufritt land.

Men han greide ikke å nøytralisere den delen av befolkningen for hvem frihet, inkludert ytringsfrihet, er en naturlig livsbetingelse.

Denne delen av dagens russiske samfunn fortsetter å lete etter, snakke om og bekjentgjøre sannheten.

Denne delen av dagens russiske samfunn er representert ved noen få massemedieinstitusjoner, de som forstår, husker og ivaretar sitt oppdrag, å fremme ytringsfriheten.

Frihet er den viktigste verdien i livet for dem som arbeider i disse medieinstitusjonene. De har et publikum i Russland også, de som har behov for den frie tale, for sannheten.

Frihetsverdiene forener millioner av mennesker i Russland og flere titalls uavhengige medier som har tatt vare på ytringsfrihetens idealer og prinsipper og deres ukrenkelighet og integritet.

Gjeninnføringen av frihet for millioner av mennesker avhenger av om journalistene i de frie mediene i Russland vil makte å stå imot og være tro mot oppdraget sitt.

For noen tusen som for noen titalls år siden: I begynnelsen var ordet, og vil fortsatt være det.

Ytringsfriheten kan gi samfunnet den tapte friheten tilbake, for før eller senere vil borgerne få høre det frie ord og forstå og erkjenne dets betydning.

Basert på dagens situasjon har ytringsfriheten en lang vei å gå i Russland. I det minste er våre 40 år ennå ikke forbi.

På denne veien må de russerne som sverger til ytringsfriheten, bevare roen og være tillitsfulle og tålmodige.

Ytringsfriheten er og blir frihetens første og viktigste forutsetning.

Takk til alle som snakker om, streber etter og støtter den frie tale.

Den russiske menneskerettsorganisasjonen Agora, bestående av 35 jurister, lar seg ikke stoppe tross vanskelige kår, og har derfor blitt tildelt årets Raftopris. “Tildelingen er en anerkjennelse av deres utrettelige og profesjonelle arbeid for å forsvare rettssikkerhet og andre menneskerettigheter i dagens Russland,” skriver Raftostiftelsen i sin begrunnelse (pdf). Raftoprisen tildeles freds- og menneskerettighetsforkjempere, og priskomiteen ønsker å sette søkelys på glemte konflikter som trenger verdens oppmerksomhet.

– Organisasjoner som jobber med menneskerettigheter i Russland har aldri vært så viktige som nå. Til tross for at Russland har skrevet under på Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra 1950, bryter de menneskerettighetene gang på gang, sier Brynjulf Risnes, advokat og ekspert på Russlands rettssystem.

Angrep på opposisjonelle

Putins fødselsdag 7. oktober ble markert av Amnesty International med en verdensomspennende protestaksjon mot begrensninger på ytringsfriheten i Russland. Også Amnesty Vest var med på dette, og holdt en demonstrasjon på Torgallmenningen i Bergen.

– Det ville ikke ha vært mulig i dagens Russland. I dag er det beintøft å drive aktivisme i landet, og mobiliseringen av sivilsamfunnet er kraftig svekket etter at det ble ulovlig å demonstrere uten godkjennelse fra staten. Uten denne godkjennelsen er det kun lov å demonstrere alene, sier Tanja Clifford, leder i Amnesty Vest.

Den siste tiden har presset mot sivilsamfunnets organisasjoner blitt demonstrert på nytt ved to anledninger: Det russiske justisdepartementet ønsker å oppløse den kjente menneskerettsorganisajonen Memorial, og har brakt en sak om dette inn for høyesterett. Og avisen Novaja Gazeta har mottatt en advarsel om at den kan bli ansett som “ekstrem”. Det kan føre til at avisens nettsted blir stengt.

Mangetydige lover

Særlig fire lover som er innført de siste årene skaper vanskeligheter for opposisjonen.

Loven om høyforræderi gjør det straffbart å informere om sensitive forhold i Russland til internasjonale organisasjoner dersom disse oppfattes å representere en fare for landet. Til Ny Tid uttalte lederen for Agora Pavel Tsjikov i 2013 at termen er svært omtrentlig, og derfor kan en overføring av data i forbindelse med en klage på valgfusk til FN tolkes som forræderi av Russlands sikkerhetspoliti FSB.

En annen lov har fått navnet Dima Yakovlev-loven, og er rettet mot USA spesielt. Loven forbyr politiske ikke-kommersielle organisasjoner i Russland å ta imot penger fra amerikanske statsborgere eller organisasjoner.

I tillegg har en forsamlingslov trådt i kraft som gjør det vanskeligere å få godkjenning til å gjennomføre demonstrasjoner.

Også loven om utenlandske agenter, som trådte i kraft i november 2012, har økt presset på menneskerettighetsorganisasjoner. Loven innebærer i korte trekk at organisasjoner som engasjerer seg i politisk virksomhet og får økonomisk støtte fra en aktør i et vestlig land, må rapportere dette nøye til staten, og opplyse til enhver tid om at de er “utenlandske agenter”. Ved mangel på rapportering risikerer de å bli tvangsoppløst eller å måtte betale en bot på 300.000 rubler (ca 50.000 norske kroner). Den vage betegnelsen “politisk virksomhet” kan bety så mangt, og legger tydelige begrensninger på organisasjonsarbeid.

– De mangetydige lovene anser jeg som en taktikk fra myndighetenes side, slik at organisasjoner holder seg på god avstand fra den imaginære grensen. Dette gjør at sivilsamfunnet opererer mye mer forsiktig enn de ville ha gjort hvis formuleringen hadde vært mer eksplisitt, sier Martin Paulsen, leder i Raftopris-komiteen.

Med loven i hånd

De siste to årene har konsekvensene av de nye lovene blitt synlige. Nesten tusen organisasjoner har blitt gjenstand for inspeksjoner som skulle avdekke “ekstremisme” eller om de burde ha vært registrert som “utenlandske agenter”, og flere titalls organisasjoner har fått opprettet saker mot seg i forvaltnings- og rettssystemet, skriver Raftostiftelsen.

Agoras leder Pavel Tsjikov (foto: Den norske Helsingforskomite)

Agora har siden 2005 jobbet for å sikre retten til rettferdig rettergang for borgerne, noe de har krav på i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon. Organisasjonen har blant annet hjulpet Pussy Riot-medlem Jekaterina Samutsevitsj til å få omgjort sin toårige fengselsstraff til betinget dom. Flere triumfer kan skrives på listen, og Agora tilbyr gratis rettshjelp til alle som utsettes for maktovergrep fra myndighetenes side. Juristene får betalt i form av donasjoner, men etter endret regelverk må de si nei til utenlandsk økonomisk støtte.

– I 2014 fikk Agora merkelappen “utenlandsk agent”, og i frykt for ytterligere stigmatisering ser de seg nødt til å avstå fra å ta imot prisbeløpet som følger med Raftoprisen, sier Paulsen.

– Stemplet er uheldig og vekker negative konnotasjoner. For mange russere er en utenlandsk agent det samme som en spion eller forræder som ønsker å fremme vestlige interesser på bekostning av russiske. Det har altså blitt satt et likhetstegn mellom menneskerettighetsorganisasjoner med internasjonal støtte og det å fremme vestlige interesser, legger han til.

Et graffitistunt som ble gjort på bygningen som huser tre prominente frivillige organisasjoner i Moskva noen få dager før loven trådte i kraft, illustrerer dette: Veggen ble tagget med utsagnet “Foreign agent!  USA”.

– Menneskerettighetsarbeid har ikke vært spesielt populært i Russland, verken blant folk flest eller myndighetene. Mange ser på menneskerettigheter som et fremmedelement, og myndighetene spiller i stor grad på denne skepsisen, sier Risnes.

Kan det tenkes at tildelingen av Raftoprisen til Agora kan føre til en bekreftelse på stemplet “utenlandsk agent”?

– Absolutt, men samtidig blir Agora mer kjent, noe som er en fordel. Det har vist seg at det er vanskelig å ramme de kjente, i og med at man da får verdenssamfunnets øyne rettet mot seg. Man setter ikke Pussy Riot i fengsel en gang til, for å si det slik. Dersom Agora får en styrket posisjon, kan det gi dem en viss beskyttelse, sier Risnes.

Raftoprisen deles ut til Agora ved Pavel Tsjikov ved en seremoni i Den Nationale Scene i Bergen 2. november.

Anklager om “ekstremisme”

Frem til 2012 fungerte internettet i Russland blant annet som plattform for kritiske tanker, mobilisering av grasroten og et sted der ytringsfriheten kunne bli praktisert, men også her strammes det inn.

– I Russland er det en bekymringsverdig utvikling når det gjelder ytringsfrihet på nettet. Nettsider blir stengt strategisk på viktige tidspunkt. Et eksempel er at den mest opposisjonelle avisen ble stengt ved valget på grunn av frykt for demonstrasjoner. I tillegg blir regimekritiske bloggere trakassert og hengt ut i offentligheten, slik at mange ser seg nødt til å forlate landet, sier Paulsen.

Regjeringen har også innført et strengere lovverk når det gjelder internettfrihet, og slår hardt ned på såkalte ekstreme ytringer.

– Hva som oppfattes som ekstremt, er noe regjeringen selv definerer, sier Paulsen.

Sensur av nettet har også konsekvenser for Agora, som rapporterer om menneskerettighetsbrudd rundt omkring i landet.

– De er i konstant fare for å bli rammet av det nye regelverket. Regimekritisk informasjon kan betegnes som injurier eller ekstremt, og risikoen for at nettsiden blir stengt er enorm. Dette gjør arbeidet veldig mye vanskeligere. Lovene er tydelig et forsøk fra myndighetenes side på å strupe deres aktivitet, sier Risnes.

Rettsstaten og Russland

– Det er ikke slik at Agora setter seg totalt imot myndighetene, men forsøker å påvirke der det er mulig for å skape en rettferdig rettergang, sier Paulsen.

Risnes skriver i en artikkel kalt “Russisk rulett”, publisert i Samtiden nr. 2, 2013, at rettsstatsideen ble ansett som borgerlig og dermed en motsetning til klassekonseptet i Sovjetunionen. Frem til Gorbatsjovs reformer på 1980-tallet var den dominerende innstillingen at retten skulle tjene statens – og “fellesskapets” – interesser. Etter Putins gjeninnsettelse er denne forestillingen igjen fremherskende.

– Russland er et gjennomkorrupt land, hvor domstolen er uavhengig så lenge det ikke er viktig for myndighetene hva utfallet av saken blir. Det er helt utenkelig at domstolen går imot myndighetene, sier Risnes.

(Red.anm.: Artikkelen er oppdatert 17. oktober med en rettelse: Agora fikk stemplet “utenlandsk agent” i 2014, ikke 2012 som vi først skrev.)

I juni var det 37 år siden jeg fikk diplom på at jeg hadde høyere embetseksamen, med historie hovedfag, fra Nygårdshøyden – eller Leninhøyden, som det het da vi* to var 30 kilo lettere og mindre grå i håret (*henvendt til konst. universitetsdirektør Kjell Bernstrøm, som introduserte Steinfeld, red.anm.).

I dag kom jeg tilbake etter 37 år for å fortelle dere hvor viktig Universitetet i Bergen var for mitt liv – 19 av dem tilbrakte jeg i Moskva. Refleksjonen min har jeg kalt «Universitet mot uniform». Det er nok en litt populistisk overskrift, med tanke på de tider vi lever i. Men vårt bysbarn – rett nok født i Kristiansund – Arnulf Øverland, hadde jo dette å si om uniformen: Det er idiotens mulighet til å bli gud. Jeg drev det, i likhet med Hitler, bare til korporal i Garden, bare for å ha nevnt det.

Hva ga mitt alma mater, Universitetet i Bergen, meg? Jeg ville aldri klart de utfordringene, analytisk, som jeg stod overfor på østfronten uten den bagasjen jeg fikk med meg fra Universitetet i Bergen. Jeg skal bare nevne ett veldig kort eksempel. Jeg var 30 år da russerne ruste sine panservogner i polakkenes bakgård i 1981, måneden var desember, og jeg var i hvert fall den eneste i norsk presse som hadde bagasje nok til å si: Sovjetunionen kommer ikke til å invadere Polen. Uten den historiske kunnskap som mine lærere ved Historisk institutt ved Universitetet i Bergen hadde utstyrt meg med, hadde jeg aldri turt å ta et slikt analytisk svalestup.

Jeg har én gang tidligere fått den æren å åpne studieåret her ved Universitetet i Bergen, og det var i 2000. Da stod vi midt i en krise om Kosovo; en veritabel menneskelig og humanitær krise midt i vårt eget kontinent. Fokus i dag er russisk tyranni mot ukrainske drømmer om et demokrati.

Det liberale universitetet vil alltid stenges av diktatur. Også norske universiteter levde med denne tunge skjebnen. Bolverket for den frie tanke var noe av det tyske okkupanter, mest grundig, forseglet under fem tunge år. Vi så det igjen i Paris i 1968. Igjen var det studentene som hadde den fribårne kraft å si det som H.C. Andersen skrev i et eventyr som ville fått Nobelprisen i litteratur, dersom den prisen hadde eksistert den gangen, nemlig eventyret om keiserens nye klær. Det er alltid studentene som sier at keiseren er naken, når alle andre holder kjeft om det! Dette så vi også under tumultene i USA, og vi så det på – for meg en uforglemmelig stund – Den himmelske freds plass i Peking i 1989. Igjen, i Midtens rike, var det studentene, for første gang i tusen års historie, som reiste hodet mot tyranniet.

Dagens krise mellom Russland og Ukraina er bare én av mange internasjonalt, men den angår oss mer fordi den er så nær. I hovedregelen er dette en deprimerende øvelse, fordi 24 år etter at den totalitære supermakt, Sovjetunionen, ble nedlagt og sendt til historiens søppeldynge, er det igjen maktutøvelse basert på hevede bajonetter, av menn med epåletter, som står som garantist for tyranni midt i Europa. Vi opplever i dag i dette dramaet i Sentral-Europa den siste dekolonialisering i Europa. For 50–55 år siden opplevde vi det samme i Nord-Afrika. Da var det Frankrike som var kjeltringen, nå er det så helt åpenbart Russland. Dét det dreier seg om, er grunnleggende at russerne ønsker å holde en nasjon – på Frankrikes størrelse og folketall – i sin interessesfære, mot normale menneskers vilje i Ukraina.

Det er mange ting å si om det som skjer i Ukraina nå, men de fleste vil nok i hvert fall huske et halvår tilbake, med en invasjon i nattens mulm og mørke, og en anneksjon av halvøyen Krim. Dette er den nye kalde krigen. Og på hvilken måte? Jo, det var motivet, mer enn målet, som var drivkraften i den russiske atferd – som er det alvorligste vi har sett i Europa siden den sovjetiske invasjonen av Ungarn i 1956, og den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Da Majdan-regimet tok over Kiev etter blodbadet med 70 drepte – 50 foran mitt TV-kamera – torsdag den 20. februar 2014, fikk panikken klangbunn i Kreml. Kreml var redd for at ukrainerne skulle melde seg inn i NATO. I NATO er det en praksis om ikke å ta inn stater som har territorielle stridigheter og utestående regninger med andre land. Derfor var invasjonen og anneksjonen som metode det viktigste i Putins tankegang, for derigjennom skapte han en territoriell konflikt som ville forhindre Ukraina å gå inn i NATO. Nøyaktig på samme måte gjorde Adolf Hitler det høsten 1938. Han brukte den tyske minoritet i Sudet-området i Tsjekkoslovakia som en femtekolonne før han demonterte staten. Det er harde ord – det er ikke et menneske i Kiev som tviler på at de er sanne.

Det vi også ser i dag er en farlig nasjonalisme i Russland. Det er et speilbilde av et raseri blant russere over at de ikke lengre er et herrefolk i en supermakt som het Sovjetunionen, og som hadde 300 millioner innbyggere. Ukrainas kamp er en logisk fortsettelse av Berlinmurens fall i 1989, og av Sovjetunionens oppløsning i 1991. Vi ser et opprør i sørøst-Ukraina – hvor sågar et passasjerfly fra Malaysia ble skutt ned – og det kan være en god leksjon for naiv norsk diskusjon, for vi nordmenn skal alltid helst holde med opprørerne. Separatisme betyr alltid borgerkrig, historisk hensettes det ikke til diskusjon. Det gjelder Nord-Irland, det gjelder Spania, det gjaldt Nord-Afrika og det gjelder så definitivt Ukraina.

Snart et kvart århundre etter den kalde krigens slutt, oppstår det nå en ny kald krig. Jeg nevnte Ungarn ’56, jeg nevnte Tsjekkoslovakia 1968. Den gangen var det et diktatur i Kreml. Et kommunistisk diktatur og tyranni. I dag er situasjonen mørkere. For Putin har med seg russerne. Han har klart å mobilisere en ny nasjonalisme ved å gi russerne noen å hate – og det er deres største slaviske brødre, ukrainerne, som ble tildelt den rollen. Derfor aktualiserte Arnulf Øverlands dikt mot diktaturet den tittelen jeg startet med:

Du skal ikke gå til ditt kjøpmannskap,
og se hva det bringer av vinning og tap.
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv.

Et annet bysbarn i Bergen, Nordahl Grieg, laget sitt dikt «Til ungdommen»: Ungdom, gå inn i din tid. Jeg er en gammel mann – jeg er 63 år – og er rolig i sjelen. I forlengelsen av rektors ord om at utdannelsen er sjelen mellom to generasjonsskifter: Vi trenger dere, som surstoff. Lykke til på Nygårdshøyden, på Leninhøyden, i auditoriene, og glem aldri den kritiske tanke!

Lykke til!

Kontekst og ytringskjede

Putins tale følges med intens interesse internasjonalt. Kreml blir både en nasjonal scene og en verdensscene. Putins mål er å legitimere en kontroversiell handling: Krim-halvøya og byen Sevastopol skulle bli russisk land.

En kan ikke forstå den skarpe retorikken til Putin uten å kjenne til den kulturelle, historiske og stormaktspolitiske konteksten som ligger bak ordene. Gufs fra den kalde krigen, den arabiske våren, tap av land etter Sovjetunionens kollaps, den russisk-ortodokse kirkes fødsel og den militære forankringen med svartehavsflåten utgjør viktige deler av bakteppet for Putins smått aggressive stil.

Putin iscenesetter seg som en ordensoppretter i en stat av kaos og uorden, samtidig som han nekter å la ukrainske nasjonalister få innflytelse over det han ser som russiske medborgere eller “brødre” i Ukraina.

Putins ytring må leses som et svar på en retorisk situasjon som har oppstått etter politisk uro i Ukraina, samt også som respons på en pågående ytringskjede. “Alle ytringer er ledd i ei svært komplekst organisert ytringskjede”, har språkfilosofen Mikhail Bakhtin en gang så klarsynt uttrykt det. Dette komplekse nettet av tidligere ytringer tar ikke Putin rett ut av løse lufta, men må leses som del av en aktuell politisk diskurs om Russland og Ukrainas rolle i verden anno 2014. Talen Putin holdt fremfor de to kamrene i statsdumaen kan leses som et innlegg i en diskusjon om omstridte regimer verden over. Denne dialogiske egenskapen ved alle ytringer er selvfølgelig sterkt til stede i Putins retorikk. Hvor er de dialogiske elementene hentet fra?

Folket er med

I innledningen av talen ønsker Putin å få etablert en felles forståelse av at Krim-spørsmålet er “av vital historisk betydning”. Putin refererer til folkeavstemningen på Krim. Det store flertallet for tilslutning til Russland bruker Putin til å legitimere at han har folkeviljen med seg. Dette er også et poeng han benytter gjennom talen for å vise at befolkningen allerede har orientert seg mot Russland.

For å bygge ut sin kongstanke om at Krim-halvøya allerede er russisk, nevner Putin flere viktige hendelser i “vår felles historie og stolthet”. Prins Vladimir (Vladimir den store) lot seg døpe på Krim, og dette sådde så frøet til “kulturen, sivilisasjonen og de menneskelige verdier som forener menneskene i Russland, Ukraina og i Hviterussland”. Samt at gravene til soldater som i sin tid kjempet for Krim på russisk side fortsatt ligger på Krim. Han nevner også den russiske svartehavsflåten i Sevastopol og flere steder som “er kjære i våre hjerter, og minner oss om det russiske forsvarets bragder og mot”.

Denne forhistorien utgjør i Putins historieskriving røttene til Krim-halvøya og binder landområdet tett til storebror i øst. Området er viktig militærhistorisk og av stor religiøs betydning.

Videre tegner Putin et bilde av Sovjet-lederen Nikita Khrusjtsjov som ettergivende da han “ga bort” Krim til Ukraina i 1954, og spekulerer i om det var for å bøte på grusomhetene som ble påført ukrainerne på 1930-tallet under forgjengeren Stalin. Dessverre ble det som ble ansett som “en umulighet en realitet”, sier Putin — Sovjetunionen gikk til grunne. Krim ble glemt i kollapsen.

Putin har vakt oppsikt med uttalelser tidligere, som da han betegnet Sovjetunionens fall som det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe.

Innbyggere på Krim kunne fortelle Putin at de “ble gitt bort som en sekk med poteter”, forteller han i talen. Så tarvelig og så enkelt ble det gjort. Som på bondens marked ble millioner av russeres skjebne bestemt. De skiftet eiere ved en enkelt urettmessig handling. Med store ord skisserer Putin feilskjæret og hvordan det påvirket livet til mange russere: “Den russiske nasjon ble dermed over natten en av de største, om ikke den største, etniske folkegruppe i verden som noen gang har blitt splittet fra hverandre av nytegnede statsgrenser”. Og det skjedde i en tid da moderlandet var så på randen av krise at det ikke kunne ivareta egne interesser.

Men innbyggerne har stadig kommet tilbake med prat om at Krim og Sevastopol egentlig er russisk. Avtalesigneringen er altså en historisk mulighet til å rette opp gårsdagens feil.

Ukrainsk politisk krise i 20 år

Et annet hovedpoeng i talen er den ugunstige politiske situasjonen i Ukraina etter president Viktor Janukovitsj sin avgang. Det har ifølge Putin vært en vedvarende politisk krise i 20 år i Ukraina, og dette har gått særlig ut over russiske minoriteter med en språklig assimilasjonspolitikk. Ukraina har blitt “vanstyrt” og statsmenn har “kjempet seg imellom om makt, goder og penger og brydd seg pent lite om vanlige mennesker”. Som bevis trekker Putin fram arbeidsinnvandringen fra Ukraina til Russland — 3 millioner ukrainske borgere arbeidet i Russland i 2013.

Tale i Kreml: Putin på talerstolen 18. mars 2014 (foto: kremlin.ru)

Putin sier han utmerket godt forstår de som protesterte på Majdanplassen. De betegnes som fredelige og frihetssøkende. Den andre delen av opprøret, derimot, hadde en annen agenda, sier Putin: “De forberedte enda et regimeskifte; de ønsket å ta makten for enhver pris. De henga seg til terror, mord og opprør. Nasjonalister, nynazister, russofober og anti-semitter utførte kuppet. Disse menneskene er ennå toneangivende i Ukraina”.

Det Putin sier om situasjonen i dagens Ukraina, er at et nytt regime kan bli innført av ekstremister og mennesker som helt klart ikke er på russisk side. De utgjør da en trussel for russere i Ukraina og situasjonen er såpass ustabil at noe må gjøres.

Hvilke grupperinger er dette? Det ene partiet Putin viser til er det ukrainsk-nasjonalistiske Svoboda. Det har tidligere blitt kalt et høyreekstremt parti, men forsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt mener det har moderert seg etter at det kom med i det ukrainske parlamentet. Svoboda er EU-vennlige. Den andre grupperingen er partiet Høyre sektor, hvis leder også var aktiv under opprøret på Majdanplassen. Best kjent i norske medier er kanskje Dmytro Jarosj som i kjølvannet av demonstrasjonene stilte til valg som presidentkandidat. Ifølge Bukkvoll har Putin et ørlite poeng, men dette er stemmer i den ukrainske offentligheten som vil være svake i ukrainsk politikk fremover. En skal dog ikke lete lenge på nettet for å finne ganske rystende uttalelser fra disse to partiene, men de utgjør til sammen en minoritet i ukrainsk politikk (i presidentvalget 25. mai fikk for øvrig Jarosj og Svobodas kandidat til sammen under 2 prosent av stemmene).

Putin kobler også disse partiene til en kontroversiell figur i ukrainsk historie, nasjonalisten Stepan Bandera. En mann som ønsket å samarbeide med nazistene under 2. verdenskrig for å frigjøre Ukraina fra Sovjetunionen. Han ble drept av KGB i et attentat i 1959. Putin ser Bandera som en ledestjerne og ideolog for antirussere som ønsker å bygge “et rent Ukraina” og undertrykke etniske minoriteter i landet. Disse menneskene utgjør en trussel mot russeres eksistens i Ukraina.

Kritikk av amerikansk innblanding

USAs rolle er et annet av Putins hovedpoenger. USA og Russland (Sovjetunionen) har en fortid som to supermakter og har gjennomgått en kald krig, der den høyspente situasjonen under Cuba-krisen i 1963 nesten utløste en atomkrig. Putin har ved flere anledninger uttrykt skepsis mot NATOs innblanding og også USAs rolle som verdenspoliti i suverene staters konflikter. Etter NATOs bombing i eks-Jugoslavia i 1999 skulle det ta lang tid før Putin skulle bli vennlig stemt ovenfor USA (Gessen 2012: 234).

Det er en klar frykt for at Ukraina skal bli meldt inn i EU og NATO som nærer retorikken til Putin. Det at tidligere Sovjet-republikker som Ukraina, Georgia og Moldova gradvis skal innlemmes i NATO og EU, og således bli langt mer vestlige og amerikanisert, er Putins bekymring.

For Putin er Ukraina-konflikten et slag om land og organisatorisk tilknytning. Det som skjer i de arabiske landene med legitimt valgte regimer som blir styrtet ved hjelp av USA og dets allierte kan potensielt skje i Ukraina hvis ikke handlingens mann handler.

Den russiske statsviteren Lilija Sjevtsova utdyper Putins bekymringer rundt vestlig innflytelse i konflikter: “Han har en frykt for at Vesten vil gjøre innblandingspraksisen til politisk prinsipp. Da kan de gripe inn i Ukraina, Sentral-Asia, Hviterussland og Moldova”.

En av mennene Putin har hatt som rådgiver er Aleksandr Dugin, en av de mest profilerte tilhengerne av Eurasia-tanken. Den går i korte trekk ut på å danne en strategisk allianse mellom Europa og Asia som motvekt til USA. Dugin har konkretisert denne tanken: “Det er på en måte to leire. Den multipolare leiren med Russland, Kina, Iran og Syria. Altså landene i Eurasia mot landene under USAs imperialistiske hegemoni”. Dette er helt klart et gufs fra den kalde krigen, men med nye nasjoner i frontdannelsen. Ser vi spor av denne tanken i Putins tale?

Våre vestlige partnere, ledet av USA, ønsker fritak fra å måtte rette seg etter internasjonal lov i sin egen politiske praksis, men ønsker heller å styre etter eget forgodtbefinnende med geværets lov. De har kommet til det skritt at de tror de nå er hevet over alle verdens lover, at de er bevilget en eksklusiv rett til å kunne bestemme hele verdens skjebne, og at bare de alene har rett i alle spørsmål. De oppfører seg helt tøylesløst, både her og der, de bruker makt mot suverene stater, bygger koalisjoner basert på prinsippet «Hvis du ikke er med oss, er du mot oss». For å få sin egen aggresjon til å virke legitim, henter de med pressmidler inn de nødvendige resolusjoner fra de internasjonale organisasjoner. Og om de ikke lykkes med å få viljen sin igjennom i disse fora, nøler de aldri med å ignorere både sikkerhetsrådet og FN generelt.

Her sikter Putin til tidligere president George W. Bush sitt oppgjør med terroraksjonene i New York og Washington, der Bush prøvde å tydelig markere hvem som var allierte og hvem som etter hvert skulle utgjøre den famøse “ondskapens akse”. Sitatet må leses som en problematisering av USAs rolle (og Vesten, da forstått som de store institusjonene EU og NATO) som supermakt og spillet for å utøve innflytelse der de mener det er gunstig. Dette er selvfølgelig et spill Putin også benytter seg av ved å legge ned veto mot ulike FN-resolusjoner.

Putin er også sterkt kritisk til USAs inngripen i den arabiske våren. Vesten utnyttet opprørene til å innføre vestlige standarder “som på ikke noen som helst måte er i tråd med disse menneskers levemønster, tradisjoner eller kultur”. Som et resultat kommer kaos. “Den arabiske våren blir til den arabiske vinteren”.

Putin bruker mye krefter i denne talen på å sverte motstanderne sine: Vesten, anti-russiske aksjonister i Ukraina og en gammel fiende som blir som ny: USA. Putin vanskeliggjør og problematiserer USAs rolle i verden.

Talen fungerer som en rettferdiggjøring av den kommende anneksjonen av Krim og av Putins store prosjekt. Internasjonal alliansebygging og et geopolitisk spill er midlene. Målet er drømmen om å utvide landegrensene til Russland der det røde jernteppet en gang spredte seg bredt.

Kilder

Bakhtin, Mikhail M. (1998) Spørsmålene om talegenrane, Ariadne Forlag, Bergen.
Benestad Hågvar, Yngve (2007) Å forstå avisa- innføring i praktisk presseanalayse, LNU/Fagbokforlaget, Bergen.
Gessen, Masha (2012) Mannen uten ansikt, Gyldendal, Oslo.
Kjeldsen, Jens E. (2004) Retorikk i vår tid, Spartacus, Fagernes.
Palmer, Colton og Kramer (2007) A history of the modern world, McGraw- Hill International edition, New York.
Politkovskaja, Anna (2008) Mitt russiske testament, Cappelen Damm, Nørhaven, Danmark.
Tønnesson, Johan L. (red.2002) Den flerstemmige sakprosaen, LNU/Fagbokforlaget, Bergen.

Den russiske konstitusjonen av 1993 er demokratisk, tross maktfordeling i presidentens favør. Landet har demokratiske institusjoner, gjennomfører regelmessige valg og har hatt økonomisk vekst, hvilket ansees som positivt i forhold til demokratisk utvikling. Det er imidlertid lite som fungerer i tråd med konstitusjonen. Presidenten har i praksis myndighet til å styre alene; valgene er i økende grad preget av valgfusk; sivilsamfunnet er passivt og rettsvesenet politisk styrt og korrupt.

Mangelen på en demokratisk politisk kultur i Russland er etter mitt syn en viktig del av forklaringen på hvorfor konstitusjonen ikke etterleves i praksis, og hvorfor landet beveger seg i autoritær retning. Denne forklaringsvariabelen utelates ofte når demokratisering, eller mangel på sådan, skal forklares.

Hva er politisk kultur?

Statsviteren Christian Welzel hevder i en artikkel fra 2006 at en demokratiseringsprosess må drives av et ønske om frihet og demokrati i befolkningen for å lykkes. Dette er et godt utgangspunkt for diskusjonen om politisk kultur; definert som befolkningens verdier, holdninger og adferd (se Almond and Verba, 1989). Dersom disse ikke er demokratiske, har heller ikke demokratiet et solid rotfeste i befolkningen. De mest tungtveiende komponentene i den russiske politiske kulturen er historiske tradisjoner og manglende nasjonal identitet.

Russland har ingen demokratisk historie eller tradisjon. En rød tråd gjennom historien er ”personifisert makt”, der en sterk leder har all makt og er overordnet resten av samfunnet. Lange tradisjoner med en sterkt kontrollerende og autoritær leder har bidratt til at folket verken er vant til å måtte mene noe eller å bli bedt om å ytre sine meninger. Etter et tiår preget av sosiale problemer, korrupsjon og økonomisk kollaps under innføringen av demokrati på 1990-tallet, var lettelsen stor da Vladimir Putin kom til makten i 2000. Han styrket og stabiliserte landet økonomisk og politisk, og befolkningen hadde fått tilbake en sterk leder som tok avgjørelsene for dem (se mer om dette hos Shevtsova, 2007, 2009; Sakwa, 2008, Linz og Stepan, 1996).

En dominerende historisk arv bidrar også til å forme landets nasjonale identitet, som kan anses som forholdet mellom stat, nasjon og demokrati. For å kunne samles om de samme demokratiske verdiene, bør befolkningen føle tilhørighet og fellesskap gjennom nettopp en nasjonal identitet. Denne bygges opp over tid, gjennom sosiale kontrakter i samfunnet samt folkets suverenitet (se Linz m.fl. 1996). Dette mangler i Russland, og landets nasjonale identitet anses i beste fall å være svak. En forklaring på dette kan være stadige grenseendringer som har bidratt til å gjøre landet ekstremt fragmentert og splittet, hvilket igjen kompliserer prosessen med dannelse av en nasjonal identitet (se Torbakov, 2007; Diuk, 2009).

Politisk kultur og demokratiseringsprosessen

Med tradisjon for sterke autoritære ledere og en svak nasjonal identitet, er utgangspunktet for den politiske kulturens demokratiske påvirkning dårlig. Ifølge Almond og Verba antas politisk kultur å påvirke demokratiseringsprosessen i landet gjennom legitimitet, holdning til autoritet, politisk deltakelse og sivilsamfunnet.

Undersøkelser viser at russere ikke har en felles oppfatning av hva demokratibegrepet innebærer, og at det ikke finnes noen dyptliggende oppfatning i befolkningen om at demokrati er det beste styresettet for Russland. Befolkningen har stor tillit til statsminister Putin og president Medvedev, hvilket kan tolkes som støtte til et trygt og stabilt samfunn, heller enn til regimet i seg selv. Slike lave forventninger til demokrati og demokratisk styresett kan åpne for at politiske ledere tillater seg udemokratisk spill ettersom befolkningens preferanser er orden i samfunnet fremfor demokrati. Disse faktorene er viktige ledd i forklaringen på den reverserte demokratiseringsprosessen, fordi de viser liten tro på demokratiets legitimitet og sosial aksept for regimet.

Den tradisjonelle autoritære styreformen kan i stor grad antas å ha bidratt til å forme befolkningens holdning til autoritet. Befolkningen har stor tillit til Putin (som person) og til presidentvervet, og lav tillit til øvrig autoritet som politi og rettsvesen. Det nylig fattede vedtaket om utvidelse av presidentperioden fra fire til seks år, har også bred støtte i befolkningen. Dette understreker stor tillit og oppslutning om presidenten (og/eller Putin), samt et ønske om mer makt til presidentembetet.

Den politiske deltakelsen i Russland kan oppsummeres som generelt høy, men synkende. Dette gjelder alle former for politisk deltakelse. Den lettest målbare er valgdeltakelse, som i utgangspunktet er et godt demokratisk tegn, men i Russland finnes flere tegn på at valget som helhet ikke er demokratisk selv om stemmegivningen er det. I praksis er det for eksempel få eller ingen kandidat- eller partialternativer, og nyhetsmediene manipuleres nøye av myndighetene. Den lave andelen av politisk interesserte og politiske diskusjoner, støtter opp om antydningen om at valgdeltakelsen ikke nødvendigvis er et resultat av politisk engasjement og interesse (se også Pintor og Gratschew, 2002 (pdf); Sakwa, 2008).

Valgdeltakelsen i Russland har sunket parallelt med tilliten til politikerne (foruten Putin) og politiske partier. I tillegg er interessen for og aktiviteten i organisasjoner nesten ikke-eksisterende. Dette tyder på liten vilje til politisk handling, og kan eksempelvis skyldes liten interesse for det politiske liv og for å benytte seg av press-virkemidler, eller bare for å mene noe. Det kan også skyldes frykt for represalier fra myndighetene, som under sovjettiden, eller manglende tro på at det nytter å være aktiv. Uavhengig av årsaken til den lave aktiviteten, er manglende politisk engasjement negativt for konsolideringsprosessen. Ettersom det er nettopp folkets meninger som ligger til grunn i demokratiet, er det et demokratisk problem at borgerne i stor grad velger å ikke fremme sine ønsker og meninger (se også flere meningsmålinger fra World Values Survey).

Demokratisk fundament mangler

Oppsummert har altså det russiske folket liten tillit til og ønske om et demokratisk regime. Tradisjonen med en sterk leder med mye makt er fremtredende, og underbygges av både eksplisitt og implisitt støtte til Putin og/eller presidentvervet, og av lavt politisk engasjement. Ettersom den russiske politiske kulturen ikke er demokratisk eller påvirker utviklingen av regimet i demokratisk retning, er det nærliggende å anta at den også påvirker regimets institusjoner, for ettersom det ikke finnes noe demokratisk fundament i befolkningen har dannelsen av institusjonene heller ikke et demokratisk utgangspunkt. Følgelig kan den politiske kulturen hevdes å være en viktig faktor i seg selv, men også en viktig bidragsyter til at de politiske institusjonene som er nedfelt i Russlands konstitusjon ikke fungerer slik de burde — nemlig demokratisk.

Med Russland som empirisk eksempel, underbygges Welzels påstand om et sterkt ønske om frihet og demokrati som forutsetning for å lykkes med demokratiseringsprosessen. Med utgangspunkt i undersøkelsene som er nevnt over, er det følgelig vanskelig å forestille seg et demokratisk Russland i nær fremtid. I så fall trengs en drastisk endring i den russiske mentaliteten, noe som tar lang tid – særlig ettersom de russiske mediene i stor grad er statsstyrt i et relativt lukket samfunn.

Om artikkelen, tallmateriale, litteraturliste

Artikkelen bygger på forfatterens masteroppgave i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

Last ned tallmaterialet bak figuren i artikkelen: ods-format | xls-format.

Noe av kildegrunnlaget for artikkelen er lenket til i teksten. Oversikt over øvrig litteratur:

Almond, Gabriel A., and Sidney Verba. 1989. The civic culture: political attitudes and democracy in five nations. Newbury Park, Calif.: Sage Publications.
Diuk, Nadia. 2009. “Is There a Key?” Journal of Democracy 20 (2):56–60.
Linz, Juan J., and Alfred Stepan. 1996. Problems of democratic transition and consolidation: southern Europe, South America, and post-communist Europe. Baltimore, Md.: Johns Hopkins University Press.
Sakwa, Richard. 2008. Russian Politics and Society. 4 ed. London, New York: Routledge.
Shevtsova, Lilia. 2007. Russia — Lost in Transition. The Yeltsin and Putin Legacies. Washington, D.C.: Carnegie Endowment for International Peace.
———. 2009. “The Return of Personalized Power.” Journal of Democracy 20 (2):61–5.
Welzel, Christian. 2006. “Democratization as an Emancipative Process: The Neglected Role of Mass Motivations.” European Journal of Political Research 45 (6):871–96.

Putins maktnettverk trenger man ikke reise langt fra St. Petersburg for å observere i kompakt versjon. I sameiet Ozero, som ble stiftet i 1996 og består av åtte hus, lå Putins landsted. Russlands nåværende statsminister, utdannings- og vitenskapsministeren, sjefen for de russiske statsbanene og både styrelederen og tidligere direktør i Russlands største bank: Alle har eller har hatt landsted i Ozero.

Ifølge avisen The St. Petersburg Times skaffet Viktor Zubkov Putin et landsted ved bredden av innsjøen Komsomolskoje på begynnelsen av 1990-tallet. Dette var mens Zubkov jobbet som offentlig tjenestemann i St. Petersburg og Putin som rådgiver hos daværende ordfører Anatolij Sobtsjak. Idéen om å danne et sameie skal ha blitt unnfanget i 1996 under et selskap hos Putin. Initiativtaker var forretningsmannen Vladimir Jakunin, og med hjelp fra tjenestemann Zubkov gikk sammenslåingen av de åtte eiendommene smertefritt. Det inngjerdede sameiet kalles Ozero, som betyr ”innsjøen”. Putin skal ha solgt sitt landsted for noen år siden, men ifølge Wall Street Journal tror naboer at Putin likevel fortsatt eier eiendommen (se interaktivt kart over området). Det er vanskelig å fastlegge eksakt hvem som eier eiendommene i sameiet nå, skrev avisen i en artikkel i høst.

Viktor Zubkov er i dag statsminister i Russland, Vladimir Jakunin er sjef for de russiske statsbanene. Begge utnevnt av president Vladimir Putin. Disse påstås å være del av en klan fra St. Petersburg, hvor president Putin deler makten med dem som står ham nær.

Agentene

Med sin bakgrunn fra den russiske etterretningstjenesten FSB og det tidligere KGB, hentet Putin inn nåværende og tidligere etterretningsoffiserer som stabssjefer og rådgivere. Disse går under kallenavnet siloviker, et navn som ifølge Geir Flikke, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), stammer fra det russiske ordet for tvangsmakt, silovoj (se artikkel, pdf-format). En silovik er en person med bakgrunn fra etterretningstjenesten, de væpnede styrkene eller innenriksstyrkene i Russland.

St. Petersburg, maktens arnested. Her fra museet Eremitasjen (foto: Haylstorm’s Head). Publisert under en Creative Commons-lisens.

Sergej Ivanov er tidligere forsvarsminister og nå visestatsminister. Ivanov er også en av Putins viktigste rådgivere og har fulgt ham som en skygge siden de arbeidet sammen i St. Petersburg. Sjefen for FSB, Nikolaj Patrusjev, er en annen av de mest innflytelsesrike silovikene. Han overtok sjefsstolen i FSB etter Putin i 1999.

Ivanov og Patrusjev har takket være Putin klart å plassere personer med agentbakgrunn i nøkkelposisjoner innen sektorene olje, gass, forsvar, samferdsel og kjernekraft. De har dermed ikke bare synlig makt innenfor regjeringen og departementene, men utøver stor innflytelse på lavere nivå i byråkratiet gjennom statlige og private selskaper. Silovikene er blitt grupperingen med mest makt etter Putin ble president. The Economist kaller Rusland enkelt og greit for neo-KGB-staten i en artikkel fra august 2007.

Venner og bekjente

Den andre delen av Putins klan består av personer fra hans tid som rådgiver hos tidligere ordfører i St. Petersburg Sobtsjak og bekjentskaper fra jusstudiet.

Noen av disse danner en politisk gruppering kalt teknokratene. En teknokrat anser høy fagmessig kompetanse for å være den viktigste egenskapen og teknokrati brukes i alminnelighet som en betegnelse på ekspertstyre. Det statseide energiselskapet Gazprom, verdens største gassprodusent, er ledet av Aleksej Miller. Styreformann i selskapet er visestatsminister og advokat — og trolig kommende president — Dmitrij Medvedev. Sammen står Miller og Medvedev fremst blant teknokratene og med deres store innflytelse over Gazprom kan de påvirke mange politiske avgjørelser. Medvedev omtales ifølge tidligere Moskva-korrespondent for NRK Jahn Otto Johansen som en økonomisk tsar med sin makt som styreformann i Gazprom.

Putins visestabssjef Igor Setsjin er også styreleder i Rosneft, et av verdens største oljeselskaper. Han arbeidet også for Putin i St. Petersburg på 1990-tallet.

German Gref, nylig avgått nærings- og handelsminister, leder i dag den liberale grupperingen rundt Putin, sammen med finans- og visestatsminister Aleksej Kudrin. Deres økonomiske politikk har blant annet vært mer markedsliberalistisk enn de fleste politikerne i Kreml ellers har stått inne for. Til tross for at Kudrin er en av Putins gamle allierte, så blir grupperingen antatt for å være den svakeste i kampen om innflytelse. Det ligger an til spenning i forholdet mellom Putin og Kudrin etter sistnevntes statssekretær nylig ble arrestert for bedrageri.

Naboer

Putins tidligere naboer i sameiet Ozero har kommet seg frem til innflytelsesrike stillinger i russisk politikk og næringsliv. Lederen av sameiet, Vladimir Smirnov, er en vellykket businessmann og tidligere sjef for Tenex, et firma som står for Russlands eksport av kjernekraftteknologi. Nikolaj Sjamalov, forretningsmann, er direktør i det ikke-statlige pensjonsfondet til gassgiganten Gazprom.

Vladimir Jakunin, initiativtaker til Ozero og viktig støttespiller for Putin, ble i 2005 administrerende direktør for de russiske statsbanene etter å ha være viseadministrerende siden 2001. Andrej Fursenko, utdannings- og forskningsminister, traff Putin på begynnelsen av 1990-tallet mens han jobbet hos ordfører Sobtsjak. Broren hans, Sergej Fursenko, er sjef for Lentransgaz som er et underselskap av gassgiganten Gazprom. Jurij Kovaltsjuk er styreleder og største aksjonær i Russia Bank. Viktor Myatsjin var tidligere direktør ved Russia Bank.

Fremtiden

I valget til dumaen 2. desember vant Putins parti Det forente Russland 315 av de 450 mandatene i Statsdumaen.

— Russland er i dag stabilt, politisk og økonomisk, men hva vil skje den dagen Putin er ute, spør Julie Wilhelmsen, forsker ved Russland-avdelingen til NUPI.
— I dag lykkes Putin med å fremstille alle som kritiserer eller motarbeider regimet i Kreml for å være lakeier for utenlandske interesser, sa hun til NTB før valget.

I tillegg til dem Putin har som sine utvalgte fra St. Petersburg-klanen, peker ukeavisen Kommersant-Vlast på 35 eksempler på slektskap blant makthaverne i en artikkel publisert oktober 2007. Datteren til Putins stabssjef Igor Setsjin er gift med Dmitrij Ustinov, som er sønnen til justisminister Vladimir Ustinov. Helse- og sosialminister Tatjana Golikova er konen til Viktor Khristenko, Russlands energiminister. Nepotismen virker å være utbredt i Putins regime.

Putin har selv sagt han vil betrakte en valgseier for sitt parti Det forente Russland som en moralsk fullmakt til fortsatt innflytelse når han går av i mars neste år. Så langt har han offentliggjort sitt kandidatur som statsminister når den tid kommer.

Den politiske analytikeren Andrej Piontkovskij kalte alt i 2003 Putins regime et “borgerlig-kriminelt-nepotistisk” politi-demokrati. Men det ser ikke ut til at regimet vil forsvinne selv når Putin går av. Nesten alle som i dag betyr noe i det russiske maktsystem er enten gamle bekjente av ham, i slekt, har en karriere fra KGB eller FSB eller var nabo ved landstedet hans.

Samtidig dro han til de lokale menneskerettighetsadvokatene, som jeg besøkte, fordi han ikke klarte å være taus. “Jeg har ett eneste ønske,” sa han.“Å få rettferdighet på lovlig måte. Får jeg ikke det, må jeg finne andre måter.”

Tryllet vekk krigen
Høsten 1999 sendte Vladimir Putin, som da var statsminister, tropper inn i den russiske delrepublikken Tsjetsjenia. Åtte år senere pågår konflikten fremdeles, men Putin seiret tidlig på den viktigste fronten i moderne konflikter, mediefronten. Ved å undertrykke russiske medier og sperre konfliktsonen for utenlandske vitner, klarte russiske myndigheter å trylle vekk en hel krig. Russiske medier gjenga Kremls versjon om “anti-terror-operasjonen”, vestlige medier skrev lite. Med få unntak har medienes nederlag i Tsjetsjenia vært totalt.

Khamzats vansker startet i 2001. Sønnen hans, “Adnan”, kjempet i den tsjetsjenske geriljaen. Myndighetene ble interessert i familien, og Khamzat flyktet til byen Rostov ved Don. Men Russland er stengt for tsjetsjenske internflyktninger. De lokale myndighetene ville ikke registrere familien, Khamzat fikk ikke jobb, politiet plaget dem. I 2003 måtte familien reise tilbake. I mellomtiden var Adnan fanget av tsjetsjenske sikkerhetsstyrker under ledelse av Ramzan Kadyrov.

“Tsjetsjenisering” av konflikten
I løpet av årene 2003 og 2004 ble ansvaret for anti-terror-operasjonen i Tsjetsjenia overlatt til pro-føderale tsjetsjenske styrker. Russland ønsket å “tsjetsjenisere” konflikten og bygget opp en lojal administrasjon i Groznyj basert på familien Kadyrov. Etter tsjetsjeniseringen har konflikten minnet om en tsjetsjensk borgerkrig, der forskjellige politiske grupperinger, krigsherrer og teip-er (klaner) står mot hverandre. Dette er nyttig for Putin: De lokale myndighetene er ansvarlige for brorparten av overgrepene og tar støyten i kampen mot opprørerne.

BILDET: Omslaget til artikkelforfatterens nye bok.

Våren 2003 tilbrakte Adnan tre måneder i Ramzan Kadyrovs hemmelige fengsler. Han ble torturert, og var vitne til at cellekameratene ble drept. Det var ikke bare Kadyrovs menn som banket ham opp. Kadyrov torturerte ham flere ganger personlig, blant annet med elektriske sjokk. Adnan ble hentet til treningsstudioet der torturen foregikk.

Der ventet Kadyrov med en maskin med et håndtak på. “Den er helt ny og nå skal jeg prøve den på deg,” forklarte han. Mennene dyttet Adnan ned på en pressbenk, og festet tråder til øret og lillefingeren hans. Kadyrov sveivet håndtaket og sendte elektriske sjokk gjennom Adnan.

Faren arrestert og torturert
Adnan regnet med å bli drept, men ble i stedet vervet inn i Kadyrovs sikkerhetsstyrker, som for en stor del består av tidligere geriljasoldater. Å tjenestegjøre under Kadyrov innebærer amnesti for å ha kjempet mot russiske styrker, men Adnan var ikke helt knekket av fengselsoppholdet og høsten 2004 benyttet han sjansen til å flykte fra Russland.

Resultatet var at Kadyrovs menn arresterte Khamzat, faren, som gjennomgikk det samme helvetet som sønnen. Mens Khamzat var Kadyrovs gissel, ble han banket opp, torturert med elektrosjokk og holdt incommunicado under elendige forhold. Han bevitnet hvordan Kadyrov torturerte en av medfangene med elektrosjokk. “Han likte det apparatet,” mente Khamzat.

Khamzat slapp ut et snaut år senere, i oktober 2005, men ulikt mange torturofre i konfliktsonen, har han stått frem med sin historie. Han og familien befinner seg nå i et vestlig land, forhåpentlig utenfor Kadyrovs rekkevidde. Khamzats og Adnans påstander er til behandling i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Slike anklager kan i dag ikke prøves i noen russisk rett eller fortelles i russiske medier. Den ene journalisten som gjenga slike påstander, het Anna Politkovskaja. Hun ble skutt og drept i heisen utenfor leiligheten sin i Moskva 7. oktober i fjor.

Noen uker senere ble en av Kadyrovs tsjetsjenske rivaler skutt på åpen gate i Moskva. Alt lå dermed til rette da Putin utnevnte Kadyrov til president i Tsjetsjenia i mars i år.

Byttet tortur med slips
Ramzan Kadyrov har byttet ut torturinstrumentene med slips, og forsøker å begynne en ny karrière som “vanlig” politisk leder. Men Tsjetsjenia er et forgiftet samfunn, og Kadyrov er ikke kuren, men årsaken. Denne sommeren har kampene i Tsjetsjenia vært hardere enn på mange år, og det har blusset opp i naborepublikkene.

Det som i 1999 var en separatistisk konflikt i en enkelt republikk, har utviklet seg til en regional konflikt med karakter av både mafiakrig og religiøst opprør. Volden vokser ut av den institusjonaliserte straffefriheten i konfliktsonen, og fortrengningen av Russlands og Sovjetunionens historiske rolle som erobrer, okkupant og overgriper.

Som den britiske historikeren John Baddeley skrev i 1908: “Gazavat (hellig krig) ville aldri blitt preket i Kaukasus om russerne hadde vært fredelige og vennligsinnede naboer.”

Putins vertikal
Tsjetsjenia er også historien om hvordan det russiske imperiet samler seg i Putins “vertikal”. Forandringer i sentrum synes best i periferien. For å ta kontroll over regionene har Putin avskaffet demokratiske valg, og utnevnt lokale bøller til lensherrer. Russland har vært gjennom et politisk eksperiment: Etableringen av Putinistan, et mektig demokratur, et autoritært regime pyntet med demokratisk garnityr.

Tsjetsjenia var springbrettet for Putins karrière, og selve grunnsteinen i det nye Russland som har reist seg fra 90-tallets kaos. Antiterror-operasjonen i Kaukasus har legitimert den uformelle unntakstilstanden som Putin har benyttet seg av for å ta kontrollen tilbake til Kreml.

I 2008 skal en ny president velges i Russland, men Putins autoritær-kapitalistiske hybridstat vil overleve sin skaper og prege internasjonale forhold de neste årene.

Politiet er myndighetene
Forfatteren Vladimir Nabokov skrev at Russlands historie kan betraktes som “politiets evolusjon”. Gjennom omveltningene har politiet bestått (uansett om det heter NKVD eller FSB) og gått som en ubrutt ryggrad fra Ivan den Grusommes tid til Putin.

I Putinistan har “evolusjonen” kommet til et stadium der politiet er myndighetene. I oktober er det ett år siden Anna Politkovskaja ble drept — som en makaber bekreftelse på alle hennes dystre spådommer om det nye Russland. Utenfor Russlands grenser fungerte drapet som en vekker.

De som ønsker å hedre hennes minne — og hjelpe Tsjetsjenias mange, usynlige ofre — bør støtte de russiske menneskerettighetsadvokatenes kamp for å belyse den usynlige krigen i Tsjetsjenia.

Artikkelforfatteren er rådgiver i Den norske Helsingforskomite og forfatter. Han har skrevet flere bøker om Russland og Øst-Europa. Borchgrevinks nyeste bok Den usynlige krigen kommer ut i disse dager og er basert på forfatterens reiser i Kaukasus. (Artikkelen har tidligere vært publisert som kronikk i Aftenposten).

Putins prosjekt om å “gjenreise vertikalen” i den russiske stat har ført til reelle forbedringer og økt økonomisk sikkerhet for store deler av den russiske befolkningen, men samtidig gått på bekostning av det politiske rommet, ytringsfrihet, menneskerettigheter og rettsstaten. Det er bygget opp en autoritær stat med demokratisk garnityr, og det er spørsmål om det er meningsfylt å håpe på at russiske myndigheter selv vil ta ansvar for å bedre den prekære menneskerettighetssituasjonen.

Blant innlederne er russiske Jelena Larionova og Yuri Vdovin.

Se hele invitasjonen (pdf-dokument).

Se også Vox Publicas artikkel om pressefrihet i Russland.

- Når Russlands mest kjente Putin-kritiker kan likvideres uten at styresmaktene i det hele tatt uttrykker beklagelse, er det et signal til andre journalister om at ingen kan føle seg trygg, sier Siri Lill Mannes, nyhetsanker i TV 2. Mannes har tidligere utgitt en bok om krigen i Tsjetsjenia.

Under president Vladimir Putins styre er minst 13 journalister blitt drept i Russland. Samtlige drap har skjedd i ren leiemorderstil, viser en oversikt laget av den amerikanske Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ). Fremdeles er ingen av drapene oppklart. Flere drap skjuler seg trolig også i statistikken over savnede. CPJ rangerer Russland som et av verdens farligste land for journalister. Siden 1992 er 42 journalister drept i landet. Bare i Irak og Algerie har flere satt livet til.

Foto: Teppo Moisio cbd

Fra en minnemarkering for Anna Politkovskaja i Helsingfors 8. oktober 2006.

President Putins regjering gis mye av ansvaret for at drapene fortsetter. Grove brudd på menneskerettighetene, som drap på journalister, blir ikke gransket bra nok, og de skyldige blir ikke dømt.

– Amnesty ser på journalister som menneskerettighetsforkjempere, og vi jobber for at de skal bli bedre beskyttet, sier Ane Bonde, Russland-koordinator i Amnesty International Norge.

Det er minst fire ulike måter kritiske journalister og medier tvinges til taushet på i Russland:

• Lovgivning: Anti-terrorlover vedtatt de siste årene har innskrenket rommet for ytringsfriheten.
• Økonomi: Staten har kontroll over det viktigste nyhetsmediet i Russland, fjernsynet. Uavhengige aviser utsettes for økonomisk press, blant annet ved at papirprisene økes.
• Trusler: Kritiske redaktører og journalister opplever trusler mot seg og sin familie.
• Vold og drap: Journalister forgiftes eller utsettes for vold. I de mest ekstreme tilfellene blir de drept.

Rettsstaten var mangelfullt utbygd også i Boris Jeltsins regjeringstid på 1990-tallet, men mediene kunne operere friere. Flere av de såkalte oligarkene som fikk overta kontrollen over mye av det russiske næringslivet på 1990-tallet, eide også viktige medieselskaper. Etter at Putin etterfulgte Jeltsin som president ved inngangen til år 2000 ble oligarkene presset ut, og myndighetene har på denne måten gradvis fått mer og mer kontroll over mediene.

- Putin strammet inn grepet og kontrollen i Russland. Noen hevder dette har gjort landet sterkere, men prisen er en ufri presse, sier Bonde.

Bruker antiterrorlover mot journalister

De siste årene er flere nye antiterrorlover vedtatt og endret. Her heter det blant annet at det ikke er tillatt å skrive saker som er i strid med nasjonale interesser – en svært åpen formulering.

- Myndigheter bruker terrorlovgivningen som et middel for å kneble de russiske journalistene, sier Bonde. Dette bidrar til at færre skriver om konflikten i Tsjetsjenia, og dekningen av dette området er derfor svært mangelfull. Lovene mot terror virker svært innskrenkende mot pressen.

Foto: MarkvG cbnd

Fra minnemarkering for Anna Politkovskaja i Tammerfors 8. oktober 2006.

Nettopp Tsjetsjenia-konflikten var Anna Politkovskajas spesialfelt, og det var for sitt arbeid der hun hadde mottatt flere internasjonale priser. Rett før hun ble drept arbeidet Politkovskaja på en reportasje om tortur i regi av myndighetene i Tsjetsjenia som skulle trykkes i avisen der hun var ansatt, Novaja Gazeta. Flere av hennes siste artikler ble publisert på norsk i ukeavisen Ny Tid.

Staten kontrollerer fjernsynet

I Russland er TV det klart viktigste nyhetsmediet. En undersøkelse publisert nylig viste at tre kanaler som alle er eid direkte eller indirekte av staten, er den viktigste nyhetskilden for 85 prosent av russerne.

Innholdet i de statskontrollerte kanalene er svært lite kritisk til myndighetene.

- Befolkningen i Russland får ikke vite hva som skjer innenlands. Myndighetene legger lokk på all informasjon som gjelder rettssystemet, korrupsjon eller annen kritikk av dem, sier Bonde. I intervjuer med for eksempel Putin skal man kun gjengi ham, ikke komme med kommentarer.

Få leser aviser

I Russland er det ifølge WAN bare 24 aviskjøpere per 1.000 innbyggere, langt færre enn andre land både i Øst- og Vest-Europa. Avislesningen har imidlertid tatt seg noe opp de siste årene, ifølge en oversikt fra BBC.

Avisene som blir utgitt er til dels sterkt kontrollert av myndighetene. Ett virkemiddel er å påvirke bedrifter til ikke å annonsere i aviser som bedriver kritisk journalistikk, ifølge Ane Bonde i Amnesty. Dette kan være avgjørende for ulike avisers økonomi, og de kan risikere å gå konkurs. Et annet eksempel på denne formen for skjult sensur kan være å mangedoble prisen på papir som en avis trenger for å komme ut.

- Russiske journalister risikerer å miste jobben dersom de er kritiske mot Putin eller Kreml. Presset er ofte utøvd ved at redaktør eller styreformann får en telefon fra styresmaktene med beskjed om hva en bør — eventuelt ikke bør – gjøre, sier Siri Lill Mannes.

Også lokale journalister blir holdt i stramme tøyler. Nære bånd mellom påtalemyndighetene, etterforskerne og myndighetene gjør dette lettere. — Myndighetene kan inndra løyve til å publisere dersom en avis har fått flere advarsler, sier Mannes.

Trusler en del av hverdagen

Trusler mot journalistene selv og deres familie er også et hyppig fenomen. Anonyme telefoner, brev og andre typer trusler fører til at mange journalister lever under et enormt press.

- Det er flere eksempler på fysiske angrep, innesperring i konsentrasjonsleir og forgiftning av kritiske journalister, sier Mannes. Hun opplevde selv russiske myndigheters strenge restriksjoner da hun var i grenseområdene ved Tsjetsjenia høsten 2001. Hun forteller at det var svært vanskelig å komme seg inn i Tsjetsjenia uten offisielt løyve.

Ikke et nytt fenomen

At Russland knebler journalister, er ikke et nytt fenomen. Bonde mener situasjonen har vært slik lenge uten at Vesten har sett det. — Nå vil kanskje Vesten få øynene opp, håper hun.

Vladimir Putin på talerstolen. Foto: www.kremlin.ru

- Russland har blitt viktigere i handel av energi med Vesten, og landet har hatt en voksende selvfølelse. De bøyer derfor ikke like mye av for kritikk fra dette hold som de gjorde før. De har også blitt mer aggressive og går til motangrep når de blir konfrontert med menneske-rettighetsbrudd, sier Bonde.

Drapet styrker pressefrihetens motstandere

President Putin har gitt statsadvokaten ansvaret for etterforskingen av drapet på Politkovskaja. Det er også et dårlig tegn, mener Siri Lill Mannes.

- Som en kjent Russland-ekspert kommenterte: “Dersom det er en sak en ikke vil ha oppklart her, så gir en den til statsadvokaten.” Drapet vil også, om det ikke blir oppklart, styrke de elementene i det russiske samfunnet som er villige til å gå over lik for å fjerne sine motstandere, sier Mannes.