Fra og med 2014 ble folkebibliotekene pålagt av Stortinget å være «en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Nasjonalbiblioteket har fått ansvar for en nasjonal tilskuddsordning til slike arrangementer. Hvorfor er satsingen viktig, og kan den bli en suksess?

Ericson har vært biblioteksjef i Vestby kommune, jobbet ved Statens bibliotektilsyn og var mangeårig journalist for papirutgaven og redaktør for nettutgaven av Bibliotekforum. I dag blogger han på «Se også» og «Biblioteket tar saka».

Bibliotekene må få en mer uavhengig og kritisk rolle, mener Anders Ericson (foto: Anita Bødtger).

Debattsatsingen har vært et løft, mener Ericson. Det skjer mest i de store byene, men også andre steder. Ett eksempel: Et bibliotek på Hadeland fikk politikere i tale om kommunesammenslåing, noe mediene der ikke hadde maktet, forteller han.

– Flere biblioteker satser imidlertid feil. Det er bedre å finne viktige lokale saker enn å bruke mange tusen kroner på en kjendis. Et sted startet man sesongen med et intervju med Geir Lippestad. Han sa ingenting vi ikke hadde hørt før. I stedet bør man prøve å supplere det demokratiske og kritiske arbeidet som lokalpressen gjør. Særlig når lokalpressen ikke gjør en helt patent jobb, mener Ericson.

Vil biblioteksjefene være uavhengige?

Ericsons synspunkter er på linje med uttalelser fra kulturminister Thorhild Widvey og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre. Alle ønsker at bibliotekene skal være uavhengige debattarenaer. Ericson trekker frem et idealeksempel fra noen år tilbake.

– Trond Minken var biblioteksjef i Lillehammer da det gikk en lokal debatt om hovedveiene rundt byen. Politikerne tok ikke diskusjonen utad. Kanskje ønsket de å holde den i kommunestyresalen. Men Minken tillyste rett og slett folkemøter. Det kom mange folk og saken ble belyst. Minken opplevde at enkelte politikere og byråkrater ble sure, mens folk flest satte stor pris på møtene, forteller Ericson.

Når folkebibliotekene skal ta en kritisk rolle, oppstår det noen problemstillinger. Før lanseringen av «debattbiblioteket» var mange biblioteksjefer ikke klare til å ta noen kritisk og kontroversiell rolle. I en spørreundersøkelse fra 2013 svarte 33 prosent av dem at de vil forhåndsklarere debattemaer med overordnede. Kun 9 prosent svarte at de ville gjennomført arrangementer uavhengig av reaksjonen fra overordnede.

– Det er ikke oppløftende tall, men jeg tror at samme undersøkelse i dag ville gi andre resultater. Temaet har vært mye diskutert, sier Ericson.

– Den gangen svarte 44 prosent av rådmennene at de vil be biblioteket om å endre arrangementer som «vil være skadelig for kommunens interesser». Da er det ikke mye armlengdes avstand?

– De tallene tror jeg også ville sett annerledes ut nå, svarer Ericson.

– Er det noen ferske eksempler på arrangementer som er gjennomført på tross av rådmenns eller politikeres mening?

– Det har jeg ikke hørt om. De aller fleste arrangementer er nok ikke kontroversielle.

Hvor åpne er kommunene for kontroversielle diskusjoner? I spørreundersøkelsen mente under 40 prosent av biblioteksjefene at kommunen hadde «reglementsbestemmelser som fastslår ansattes ytringsfrihet, også til å ytre seg om kommunale spørsmål». De fleste svarte vet ikke. Av rådmennene svarte bare 54 prosent ja. Hersker det en forventning om harmoni?

– Gjøres det et arbeid for å spre informasjon og bevissthet om behovet for ytringsfrihet?

– Temaet har vært tatt opp i artikler og konferanser. Men det er ikke utarbeidet noe mer systematisk informasjon fra sentralt bibliotekhold, sier Ericson.

Ukritiske bibliotekarer

For Ericson handler debattbiblioteket om store spørsmål. Blant annet i boken Videst mulig informasjon fra 2001 og en artikkel i tidsskriftet Bis (pdf) mener han at når bibliotekene formidler informasjon om myndighetene, gjør de det nesten utelukkende på myndighetenes premisser.

– Folkebibliotekene viser en «for ukritisk» og «underdanig holdning», og de videreformidler myndighetenes «propaganda», skriver du?

– Ja. Siden 60-tallet har mange biblioteker hatt en hylle som heter «offentlig informasjon». Her er det stort sett bare informasjon fra myndighetene. Det har ikke endret seg. Jeg foreslo at man skulle kalle hyllen for «samfunnsinformasjon», og få med informasjon fra grasrotbevegelser og andre. Den informasjonen ville være motinformasjon til det som kommer fra myndighetene.

– Er bibliotekarene bevisste på hva de gjør når de videreformidler «propagandaen»?

– Nei, det tror jeg i liten grad at de er. Men mange bibliotekarer har ikke kapasitet til å gjøre mer enn det som defineres som kjerneoppgavene. Det viktigste i dag er gjerne å få gode utslag i KOSTRA-tallene, altså høyt utlån og stort besøk. Å slå politikere i hodet med viktige diskusjoner, gir ikke utslag i statistikkene.

– I et ferskt blogginnlegg skriver du: «Det uavhengige biblioteket, der folk kan låne og gjøre hva de vil og slippe å føle myndigheters press og klamme hender, er dermed i fare.» Det er en krass kritikk?

– Jeg har faktisk snakket med innvandrere som kommer fra land hvor systemet betyr alt, og som reagerer når de ser ufiltrert informasjon fra myndighetene på biblioteket.

Tjener myndighetene og kapitalismen

– I en annen bloggartikkel tegner du opp en større himmel. Du skriver at bibliotekene er blitt «vehicles for securing a stable social and economic order in accordance with the needs of capitalism». Tjener bibliotekene ikke bare myndighetene, men også kapitalismen?

– Myndighetene går hånd i hånd med kapitalismen. Når bibliotekene tjener myndighetene, så tjener de også kapitalismen. I dag tjener man dessuten kommuner og en stat som går langt i å privatisere offentlige tjenester.

– Bør bibliotekene være motmakt?

– Ja, de må det når myndighetene og lokalavisene informerer for lite eller for ensidig.

– Du skriver pessimistisk om avisenes utvikling og antyder at den kritiske, opplysende journalistikken vil bli fordrevet fra de store mediene?

– Mange peker på at det bærer i den retningen. Sven Egil Omdal, Paul Bjerke og et par andre skrev i 2013 en rapport for Fritt Ord (pdf) om utviklingen i pressen. De viser at det finnes blindsoner i norsk presse, som EU og oljeleting i nordområdene, og de foreslår blant annet at lokalaviser og biblioteker samarbeider. Bibliotekene kan lage bakgrunnsstoff til journalistene. I dag er det mange aviser som kutter. Min lokalavis, Moss Avis, har vel halvert staben på ti år.

– I artiklene beskriver du en kritisk situasjon: I dag har vi enorme mengder informasjon, men den er sjelden upartisk og ofte kaotisk, og avstanden mellom velgere og politikere øker. Er det gode, gamle samfunnsprosjektet om folkeopplysning rett og slett dødt?

– Det er nok det. Men det begrepet lukter av 70-tallet. I dag arbeider jeg for en ny modell: «Biblioteket tar saka». I disse dager lanserer fylkesbiblioteket i Nord-Trøndelag en portal med informasjon om kommunesammenslåing, som jeg har vært med på å lage.

«Biblioteket tar saka»

Ericson tenker seg «Biblioteket tar saka» som en oppfølger til debattbiblioteket: Bibliotekene bør opprette internettportaler hvor de samler relevant kunnskap om aktuelle politiske spørsmål. De kan handle om alt fra kommunesammenslåing til veipolitikk. I stedet for bare å videreformidle politikernes informasjon, må bibliotekene mane til diskusjon om politikken, mener han. Og for at publikum skal ha tillit til informasjonen, er det viktig at de som redigerer sidene er nøytrale.

– Er det troverdig at de som jobber i bibliotekene i dag er helt nøytrale?

– De vil følge de samme prinsippene som bibliotekene har vært drevet etter i 160 år, og her er balansert utvalg av nettressurser like naturlig som av bøker. I 1850 ble det dannet et folkebibliotek i Boston. Til forskjell fra universitetsbiblioteket skulle det bringe informasjon ut til vanlige mennesker. «The selfmade man» og «The library man» hang sammen. Her dukket også de marxistiske klassikerne opp så raskt de var oversatt. I et kommunalt bibliotek i Øst-London støpte man inn veggrelieffer av Darwin og Marx på 1890-tallet. Meg bekjent var ikke dette noen sosialistisk republikk.

Biblioteket som kritisk aktør — er det realistisk?

Spørreundersøkelsen fra 2013 viste at bibliotekene ikke nødvendigvis opplever at de står fritt til å lage arrangementer eller portaler som kritiserer myndighetene eller andre makthavere.

– Er det realistisk at bibliotekene kan bli de kritiske aktørene du ønsker deg?

– Det har vært ytterst få tilfeller av konflikt mellom biblioteker og myndigheter. Når det skjer, vil kunnskapen spre seg, og bibliotekarene vil bli mer bevisste, mener Ericson.

– Det er ikke noen nye, konkrete eksempler på slike konflikter. Kan det rett og slett hende at bibliotekene ikke inntar noen utfordrerrolle?

– Det kan det, og de bør være mer offensive. For eksempel når det dukker opp folk som varsler om problemer i kommunen, bør bibliotekene ta saken. Og det finnes eksempler. I 1968 var det en stor streik i gruvene i Kiruna i Sverige. Sara Lidman skrev en bok om streiken, og biblioteket på Malmberget ved Kiruna stilte ut bildene fra boken. En dag fikk biblioteksjefen stukket til seg et ark. Han innlemmet det i utstillingen, og det viste seg å inneholde hemmeligholdte planer om rasjonalisering ved gruven. Dagen etter lekket han planene til avisene, og det ble debatt.

– Hva skal man gjøre hvis en ordfører eller rådmann ønsker et arrangement avlyst?

– Lage bråk. Vi må håpe at biblioteksjefene tør å være uavhengige.

Stiftelser med crowdfunding?

– Er det lettere for private aktører eller stiftelser hvor ikke all finansieringen kommer fra det offentlige, som for eksempel avisene, å være kritiske?

– Avisene har større frihet, men de er utsatte når de blant annet taper så mye inntekter til Facebook og Google. Dessuten foreslår politikere ofte å skjære ned i pressestøtten, noe som kan bety døden for aviser som Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen. Politikerne har makt over rammene for bibliotekene, men biblioteksjefen må få bestemme hvilke bøker som kjøpes inn, hvilke debatter som arrangeres og hvilke informasjonsportaler som lages.

– I Bis-artikkelen gjengir du forskeren Ole Berrefjord, som mener at bibliotekene bør «sammenlikne seg med kritisk journalistikk og kritisk forskning». Er det realistisk?

– Det er ikke realistisk i dag. Det må skje en kompetanseheving.

– Men bibliotekarene bør fortsatt være kommunalt ansatte og måtte svare for politikerne?

– Det er noen som har foreslått at bibliotekene burde skilles ut fra det offentlige. For flere år siden holdt Jan Myrdal et foredrag der han foreslo at bibliotekene skulle løsrive seg fra byråkratiet og bli stiftelser. Bibliotekene kunne ha noe finansiering fra kommunen, noe fra staten og en god del fra crowdfunding. Myrdals ideer høres ikke veldig realistiske ut, men de bør luftes fra tid til annen, avslutter Ericson.

Det er ingen liten ambisjon som signaliseres her. Offentlig meningsbrytning, bruk av ytringsfriheten i praksis, er en bærebjelke i et liberalt demokrati. Geir Vestheim, som har forsket på bibliotekpolitikkens historie, sier at endringen skal gjøre biblioteket til et sentrum for den åpne og kritiske offentlige samtalen i kommunene.

— Det er et signal i loven til bibliotekene om å være aktive og synlige, om ikke å være redde for å skape debatt og ta opp kontroversielle temaer. Poenget er at bibliotekene skal legge til rette for og gjøre det mulig å føre en kritisk og demokratisk samfunnsdebatt. De er en del av den institusjonelle strukturen for å få det til, sier Vestheim, som er professor ved Høgskolen i Telemark.

Foto: Tromsø kommune cb

Arena for debatt? Tromsø bibliotek.

Den nye blå regjeringen fulgte i sitt statsbudsjett for 2014 opp lovendringen med å bevilge 12 millioner kroner som skal gå til å utvikle folkebibliotekene som debattarena. Bibliotekene kan søke prosjekt- og utviklingsmidler fra denne potten.

Oppslutningen om lovendringen er stor blant dem som må gjennomføre den, biblioteksjefer og rådmenn (kommunens øverste administrative leder). Ni av ti biblioteksjefer og rådmenn ser den som svært eller litt positiv, viser en spørreundersøkelse gjennomført av tidsskriftet Bok og Bibliotek. Samtidig mener syv av ti biblioteksjefer og seks av ti rådmenn at kommunen som bibliotekets eier ikke er forberedt på bibliotekets nye rolle.

Det er biblioteksjefen som må fylle den nye rollen som debattarena med innhold. Hva skal debatteres og diskuteres, hvordan appellere til et bredt publikum? Spørsmålet om uavhengighet presser seg raskt på. Hvor fri kan en biblioteksjef være når hun samtidig er en kommunalt ansatt?

Norske biblioteksjefer er “trygghetsnarkomane som er livredde for å gjøre noe galt”, mener biblioteksjef Mariann Schjeide i Ålesund. Undersøkelsen tyder på at hun har et poeng, for et stort flertall av biblioteksjefene vil søke ryggdekning høyere opp i kommunen før de går i gang med et arrangement. En tredjedel vil generelt forhåndsklarere debattemaer med sin overordnede. 38 prosent vil nøye seg med å klarere kontroversielle temaer på forhånd, mens 29 prosent ikke vil forhåndsklarere temavalg. Det opplevde behovet for ryggdekning avtar med kommunestørrelsen.

Begrensningene ligger i biblioteksjefens eget hode, mener Schjeide.

— Jeg vil se den rådmann eller ordfører som nekter meg å ta opp noe på biblioteket. Så lenge vi har bøker i våre hyller fra ytterste venstre til ytterste høyre, med et innhold som ingen legger seg opp i når det gjelder vår innkjøpspolitikk, så er det vel ingen som kan reagere på at vi snakker om det som står i de bøkene, sier hun.

Engstelse og terskelhøyde

Har hun rett i at biblioteksjefene engster seg unødig? Et svar fra rådmennene indikerer det. I undersøkelsen bes de ta stilling til en tenkt situasjon der biblioteket planlegger et arrangement som rådmannen mener vil være skadelig for kommunens interesser. Hva gjør rådmannen? Ingenting, sier et flertall på 54 prosent — arrangementet må gå sin gang. 44 prosent vil be biblioteket endre innholdet i arrangementet, mens bare 3 prosent vil stoppe det. Rådmenn i mellomstore og store kommuner er tydeligst på at debatten må gå av stabelen uansett.

Så lenge biblioteket unngår debatter som kommer i konflikt med lovgivning om diskriminering og menneskerettigheter, bør det gå greit, mener rådmann Tone Larsen i Lødingen kommune. Hun regner med at kommunen lager en ordning hvor biblioteket forhåndsinformerer enhetsleder eller rådmann om arbeidstittel på et arrangement. Men slik informasjon gir uansett rådmannen begrenset styringsmulighet.

— Hva som er tittelen i et debattforum hvor biblioteket er arena, det er én ting, hva som diskuteres på møtet en helt annen. Vi kan aldri gå inn og styre en debatt på tema ved å godkjenne en tittel i forkant, det går ikke an, sier Larsen.

Rådmann Harald Danielsen i Arendal er også leder for det sentrale rådmannsutvalget, et rådgivende organ for kommunesektorens organisasjon KS. I Arendal kommune ville det ikke være aktuelt med en generell forhåndsklarering av debattemaer i biblioteket, slår han fast.

— Utgangspunktet vil være at biblioteksjefen kjører dette. Hvis han er i tvil, vil jeg gjerne være rådgiver. Men jeg ville ikke formalisere noen prosedyrer. Det har noe med den frie debatten å gjøre også, sier Danielsen.

Arendalsrådmannen tror de færreste biblioteksjefer vil oppleve noen begrensninger fra rådmannens side. Det eneste som hypotetisk sett kan bli utfordrende, er forholdet til bystyret og ordføreren. Dersom biblioteket lager et debattmøte med en vinkling som oppleves som et personrettet angrep på ordføreren, kan det være naturlig at biblioteksjefen lufter temaet med rådmannen på forhånd, framholder Danielsen. Men det vil være en veldig høy terskel for å stoppe et arrangement som er underveis, understreker han.

At biblioteket som debattarena er upløyd mark for mange, indikeres av en høy vet ikke-andel på flere av spørsmålene i undersøkelsen. Stilt overfor en påstand om at biblioteksjefens rolle vil ligne rollen sjefredaktøren har i mediene, var “verken enig eller uenig” det mest valgte svaralternativet (38 prosent). Geir Vestheim tror biblioteksjefene kan lære noe av redaktørene, men det er en ulikhet man ikke kommer forbi — biblioteksjefen har et direkte oppdrag fra et folkevalgt organ. Samfunnsborgerne — velgerne — er bibliotekets ytterste kilde til legimitet, og den forvaltes av de valgte representantene i kommunestyret. På det grunnleggende planet er derfor biblioteket ikke uavhengig.

— Et offentlig bibliotek kan aldri bli uavhengig så lenge det er en del av et demokratisk system, og de som representerer det demokratiske systemet har en legitim rett til å forvente at biblioteket handler i samsvar med de politiske vedtakene som er gjort. Men det betyr selvfølgelig ikke at lokalpolitikerne skal begynne å blande seg inn i detaljer og gripe inn i bibliotekenes virksomhet, sier Vestheim.

Synlighet og mot

Biblioteksjefen som helst driver det klassiske, nøytrale formidlingsarbeidet i det stille — i den grad hun ennå finnes — går utfordrende tider i møte. Skal biblioteket fylle rollen som debattarena, må både institusjonen og lederen synes i offentligheten, sier kilder både i og utenfor biblioteksektoren.

Harald Danielsen i Arendal peker på at du blir en offentlig person i kraft av det du gjør, ikke som følge av en beslutning andre har tatt. Som andre virksomheter får biblioteket den oppmerksomheten det fortjener, avhengig av hvor utadvendt det er, mener han.

Bibliotekene er en viktig premissleverandør i lokaldemokratiet og kunne hatt en mye mer offensiv og mindre blodfattig rolle, mener Mariann Schjeide i Ålesund. Mange steder har litteraturhusene kommet og fylt tomrommet, men det er ingen grunn til at bibliotekene ikke kan være en like god debattarena, mener hun.

Foto: Elena Pérez Melgarejo cbnd

Åpen mikrofon på biblioteket?

— Biblioteksjefer rundt omkring har vært altfor forsiktige, altfor servile, og på en måte undergravd sin egen rolle. Da får vi politikere som ikke vil noe med oss. Og de som ikke vil noe med oss, har også mye lettere for å kutte i budsjettene. Dette henger nøye sammen, sier Schjeide.

Ressursmangel nevnes av mange som et hinder i undersøkelsen, og naturligvis særlig av sjefer i de små kommunene: “Vi er et lite bibliotek, få ansatte. Kanskje vi får til samarbeid med organisasjoner eller andre hvor vi kan gjøre noe sammen. Alene vil vi ikke dra i gang debatter,” skriver én biblioteksjef. “Å hente prosjektmiddel utanfrå ser ut til å vere mest realistisk om vi skal fylgje opp lovens intensjon,” skriver en biblioteksjef i en mellomstor kommune.

Men spørsmålet om manglende midler kan altså snus. En tydeligere offentlig rolle styrker også biblioteket i kampen om ressursene.

— Hvis man er usynlig, blir man ikke lagt merke til, og jeg tror det helt sikkert har betydning for kampen om ressurser også. Den siste kulturutredningen legger nettopp vekt på at folkebiblioteket må få en mer framtredende plass. Det handler ikke bare om ressurser, men vil nok også dreie seg om at biblioteksjefer går inn i en rolle som er mer synlig. De konkurrerer jo med ledere for andre virksomheter i en kommune. Her har nok mange en del å gå på, sier Geir Vestheim.

Ytringsfrihet på spissen

Enkeltsaker som har tøyd ytringsfrihetens grenser i samfunnet, har også spilt seg ut i bibliotekene. Mykle-saken er et av de mest kjente eksemplene. I slutten av 1956 bestemte folkebiblioteket i Kristiansand at Agnar Mykles “Sangen om den røde rubin” var pornografisk og ikke hadde litterære kvaliteter som kunne rettferdiggjøre innkjøp. Det vakte også oppsikt at Bergen Offentlige Bibliotek ikke tok inn romanen, forteller Geir Vestheim, som har skrevet om Mykle-saken i sin avhandling om norsk folkebibliotekpolitikk. Flere folkebibliotek kjøpte inn boka, så bibliotekarer hadde ikke noe enhetlig syn på saken, framholder Vestheim.

På denne tiden laget fremdeles Statens bibliotektilsyn lister over bøker som var anbefalt til folkebibliotekene.

— I 1957 var “Sangen om den røde rubin” ikke med på den lista. Det skapte debatt at det fremste rådgivende organet for folkebiblioteksektoren hadde utøvd en slags sensur, sier Vestheim.

Agnar Mykle — nøtt for bibliotekene (foto: Nasjonalbiblioteket/Gyldendal).

Det er lett å tenke seg at bibliotekets prinsippfasthet på ytringsfrihetens vegne neste gang vil bli satt på prøve i forbindelse med en debatt eller foredrag istedenfor av en kontroversiell bok. Biblioteksjef Leikny Haga Indergaard i Bergen peker på at det er enklere å representere hele spekteret av synspunkter på en sak gjennom innkjøpene av bøker. Det er ikke like lett å klare med et enkelt arrangement, og det bør heller ikke være noe krav — det må være “lov” å ha et arrangement der et kontroversielt budskap lanseres.

— Offentlige ytringer som står mellom to permer er reflektert over og gjennomgått. Når innhold fra bøker presenteres i en åpen diskusjon, blir det kanskje mer truende for biblioteket. Da må biblioteket være mer selvsikkert og kunne tåle at man tar inn til debatt noe som er kontroversielt, sier hun.

Under fjorårets litteraturfestival på Lillehammer ble Mariann Schjeide spurt om hvordan hun så på en debatt om ideene til Anders Behring Breiviks inspirasjonskilde “Fjordman”, som kommer fra Ålesund. Svaret er fortsatt at hun ikke ville invitert ham selv, men hun ville sagt ja hvis hun fikk en direkte henvendelse.

— Jeg har ikke frontet hans bøker — jeg har ikke aktivt gått ut og laget en utstilling om dem. Det hadde jeg kanskje gjort hvis det var i nabobyen Molde, men jeg gjør det ikke her, fordi her er en familie som er så hardt rammet. Du kan av og til bruke hodet og la noen prinsipper bli satt til side, sier hun.

Hva slags arena?

Biblioteket som debattarena er en ny tanke for mange, men ikke for alle. Et flertall blant biblioteksjefene mener at biblioteket allerede i dag fungerer som en uavhengig møteplass og arena for debatt. Samtidig sier 42 prosent at deres bibliotek i løpet av det kommende året vil sette i verk nye tiltak for å bli en debattarena. Igjen er det bibliotekene i de store kommunene som er klarest — her vil nesten åtte av ti sette i verk tiltak. Jo mindre kommune, jo større vet ikke-andel.

Hva slags debattarena skal biblioteket så bli? Loven legger ikke føringer på om biblioteket skal være en fysisk eller digital møteplass, men så godt som alle biblioteksjefene vil konkretisere rollen ved hjelp av debattmøter og foredrag i bibliotekets lokaler.

“Vi er i ferd med å utvikle en modell for Litteraturhusbibliotek, og er midt oppe i den bevisstgjørings- og endringsprosessen dette innebærer”, skriver biblioteksjefen i en stor kommune i en kommentar til undersøkelsen.

Digital debatt avvises ikke. Så mange som 27 prosent ser også for seg å invitere til debatt i sosiale medier, mens 16 prosent kan bruke bibliotekets egne nettsider.

De aller fleste biblioteksjefene i undersøkelsen vil søke samarbeid med partnere i lokalmiljøet når debatter skal arrangeres. Lag, foreninger og organisasjoner er den klart foretrukne partneren (98 prosent). For politiske partier bør det være tankevekkende at bare 41 prosent av biblioteksjefene ser dem som mulige partnere.

I temavalg er bibliotekene tro mot sin historie: Så godt som alle vil sette litteratur og andre kulturspørsmål på dagsordenen, viser undersøkelsen. Innvandring og integrering (62 prosent) er nest mest populære tema. Det kan tyde på at bibliotekene likevel ikke er så redd for å ta i kontroversielle saker, men viser trolig også at dette er et tema bibliotekene føler seg komfortable med fordi minoriteter er storbrukere mange steder. Faktisk er biblioteksjefer og rådmenn samkjørte i spørsmålet om temavalg — svarene fordeler seg nesten helt likt på alternativene.

Forstyrre harmonien?

I Norge dominerer “det harmoniske imperativ”, ifølge forsker og skribent Nina Witoszek. Åpen konflikt bør helst unngås. Det er lett å tolke noen av biblioteksjefenes svar i undersøkelsen i den retning. Eksempelvis ble biblioteksjefene spurt om hva de vil gjøre dersom deres overordnede i kommunen vil stoppe et planlagt arrangement. 84 prosent vil drøfte saken og evt. gjøre endringer i programmet, mens kun 9 prosent vil gjennomføre arrangementet uansett (7 prosent vil avlyse).

Avisredaktører har lang erfaring med å forvalte en uavhengig rolle i offentligheten, og har trolig høstet erfaringer biblioteksjefene kan lære av. Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening mener at dersom kommunene mener alvor med målsettingen for biblioteket, så må biblioteksjefen få jobbe mest mulig fritt og uavhengig.

— La biblioteksjefene få lov til å styre dette på egen kjøl og for egen regning og risiko. Da må de stå opp og fronte de valgene som de gjør, og det kan være en ny opplevelse for enkelte biblioteksjefer. Du kan ikke få begge deler — hvis du som biblioteksjef velger å ta opp temaer du vet vil provosere og skape mye debatt, må du være forberedt på å svare for deg i det offentlige rom, sier Jensen.

Kristiansand kommune har lang tradisjon for at saksbehandlere kan bidra med faktaopplysninger til media, også etter at en sak er sendt til politisk behandling. I saker som er spesielt krevende eller politisk kontroversielle er det derimot viktig at ansatte viser særlig aktsomhet. Når man som saksbehandler hjelper media med opplysninger må det alltid utvises skjønn. Det er en praksis som følges i Kristiansand kommune. Etter min oppfatning er det en god måte å ivareta saksbehandlingen på, og jeg deler Eva Kvellands syn om at når ansatte uttaler seg basert på faglig innsikt så gir det et godt grunnlag for en opplyst samfunnsdebatt.

Personlige meningsytringer må det også normalt være noe rom for. Eksempler på dette i det siste er saksbehandleres syn på alt fra høyder i Markens, til alkoholservering i Dyreparken osv.

Når man ser på vårt eksisterende regelverk er det altså min oppfatning at det ivaretar de viktige prinsippene om ytringsfrihet og meroffentlighet, samtidig som det balanserer krav til åpenhet og lojalitet på en god måte.

Regelverket vårt er helt klart. I kommunens etiske retningslinjer, pkt 3, står det følgende om åpenhet i forvaltningen:

Det skal være åpenhet og innsyn i forvaltningen, slik at allmenheten kan gjøre seg kjent med kommunens virksomhet, og således få innsikt i hvordan kommunen skjøtter sine oppgaver. Kommunen har en aktiv opplysningsplikt. Ansatte og folkevalgte skal alltid gi korrekte og tilstrekkelige opplysninger.

I pkt 4 er det blant annet bestemmelser om ansattes rett til å varsle om kritikkverdige forhold.

Det generelle etiske regelverket må sees i sammenheng med kommunens kommunikasjonsstrategi, som er basert på noen prinsipper:

• For eksempel at kommunikasjonsansvaret følger linjen i organisasjonen. Det er sektoren/enheten som har ansvaret for å vurdere hvorvidt og evt hvordan det skal kommuniseres.
• Prinsippet om kommunikasjon som lederansvar betyr at dette ER et strategisk styringsredskap som kommunens øverste ledelse har det endelige ansvaret for (Rådmann, evt hans nærmeste direktører).
• Informasjonsansvaret følger også saksansvaret. I politisk sensitive saker, er det efter mitt syn naturlig at rådmann og ordfører koordinerer eksternkommunikasjon.

Slik jeg oppfatter det, handlet ikke «Jortveit-saken» om en saksbehandlers rett til å referere innholdet i en rapport han selv hadde ført i pennen, men det faktum at vedkommende saksbehandler valgte å gjøre sin egen tolkning av innholdet i forhold til et større sakskompleks hvor han ikke hadde oversikt over alle relevante juridiske forhold m.v. Han hadde tall, men rimeligvis ikke detaljkunnskap om det avtaleverket som knyttet disse tallstørrelsene til utbetaling av belønningsmidler fra staten. Hans tolkning var i direkte motstrid til hva den politiske og administrative ledelse anførte i sine forhandlinger med departementet. Dette skjedde i forhold til en forhandling hvor utfallet har stor betydning for finansiering av kollektivtrafikken i Kristiansand.

Like fullt har Kristiansand kommune lang tradisjon for at saksbehandlere kan bidra med faktaopplysninger til media, også efter at en sak er sendt til politisk behandling. I saker som er spesielt krevende eller politisk kontroversielle er det viktig at ansatte viser særlig aktsomhet. Når man som saksbehandler hjelper media med opplysninger må det alltid utøves skjønn.

Til sammen utgjør dette en god og balansert åpenhetslinje.

Jeg føler derfor ikke at kritikken fra Eva Kvelland er særlig treffsikker.

Det første viser en skremmende mangel på kunnskap om lovverket vårt. Det siste viser en urovekkende bevisst eller ubevisst holdning til ansattes ytringsfrihet. For også det uskrevne sender sterke signaler.

Les også Vox Publicas gjennomgang av saker hvor kommuneansatte er pålagt munnkurv.

Ubehagelig, men lovlig

Journalister i lokalaviser opplever at kommunalt ansatte ikke en gang tør stå frem og fortelle at de mangler barnehageplass, fordi det kan anses som kritikk av arbeidsgiver. Slik skal det ikke være, og «slik er det ikke hos oss», vil nok mange kommunale toppledere slå seg til ro med. Men så lenge ytringsretten ikke kommuniseres til de ansatte, er det lojalitetsplikten de sitter igjen med. Nedtegnet rommer denne plikten gjerne noe i retning av at «arbeidstakeren skal forholde seg lojalt til vedtak og avgjørelser…» Hva dette egentlig innebærer, rent lovmessig, har Sivilombudsmannen gjort klart (Sak 2006/530):

«Den ansattes lojalitetsplikt beskytter bare mot ytringer som på illojal måte skader arbeidsgivers legitime og saklige interesser. Arbeidsgivere kan derfor ikke slå ned på ytringer som oppfattes som uønskete, uheldige eller ubehagelige.»

Og videre:

«Dersom hensynene bak ytringsfriheten veier tyngre, vil en ytring fra en ansatt kunne være vernet også når arbeidsgivers legitime og saklige interesser kan bli skadelidende.»

Disse uttalelsene er ikke å finne i de kommunale regelverkene, og det er synd, for de viser med største tydelighet hvilke holdninger som bør ligge til grunn i offentlige organer.

Se til Lillesand

Om kommunestyrene ikke vil hente inspirasjon fra Sivilombudsmannen, kan de hente den i Lillesand. I denne kommunens regelverk står det:

«Alle ansatte i Lillesand kommune skal bidra til størst mulig åpenhet om vår virksomhet.
Lillesand ønsker dessuten at synspunkter på virksomheten vår fremmes i det offentlige rom.
Hver ansatt skal lojalt gjennomføre kommunale vedtak, men også når vedtak er fattet, kunne påtale kritikkverdige forhold eller utilsiktede virkninger.

Ansatte har full rett til å kunne kontakte og uttale seg til media også i omstridte spørsmål innad i kommunen, hele tiden innenfor grenser satt av lovbestemt taushetsplikt. Kommunen vil ikke etterforske eller anmelde ansattes kontakt med media gitt de samme grenser.»

Slik sender kommunen et tydelig signal som understreker det åpenbare: Offentlig ansatte har samme rett til å ytre seg som alle andre. Utgangspunktet for enhver kommune må være Grunnloven, så får andre hensyn tilpasses og kommuniseres deretter. Ytringsfrihet bør finne sted.

Vi forsvarer ofte andres rett til å mene noe annet enn oss selv — også når det grenser tett opp til ideologiske ytterpunkter. Når ekstreme standpunkter dukker opp i samfunnsdebatten, forsvarer vi deres åpne og frie eksistens med nettopp ytringsfrihetens fane. Men når offentlig ansattes ytringer ikke passer inn i det politiske spillet, så senker vi frihetsfana og løfter lojalitetsplakaten. Vi ber dem være lojale — langt utover det vi med loven i hånda kan kreve. Og også langt ut over det jeg mener bør være praksis i norske kommuner.

Som folkevalgt trenger jeg å vite at kommunalt ansatte gir fra seg den informasjonen og de faglige vurderingene vi trenger for å ta best mulig beslutninger. Men jeg trenger også å vite at informasjonen og vurderingene er tilgjengelig for media og for innbyggerne — både når den etterspørres og når den ikke etterspørres. Og ikke minst trenger jeg å vite at ingen vil hindre en offentlig ansatt i å uttale seg. Vi som arbeidsgivere må utvise en tillit til at våre ansatte kan balansere forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitet. Om så bare én person unnlater å uttale seg til offentligheten av frykt for represalier, så er det alene en begrensning av ytringsfriheten. En innskrenkning er intet mindre enn et angrep på selve demokratiet.

Vikarierende motiver

Slik beskrives kommunene i mitt fylke i Norsk Presseforbunds Åpenhetsindeks for 2011:

Det er funnet få klare retningslinjer om ansattes ytringsfrihet i kommunene i Vest-Agder. Flere kommuner påberoper seg det, men de fleste regler er innpakket i så mange forbehold om lojalitet til arbeidsgiver og pålegg om å gå tjenestevei, at de blir temmelig verdiløse.

Kristiansand er dessverre et godt eksempel på hvordan mange norske kommuner tar for lett på de viktige prinsippene om åpenhet og ytringsfrihet i forvaltningen, og klamrer seg til vikarierende motiver for hvorfor forvaltningen skal lukkes og de ansatte knebles.

Presseforbundets åpenhetsindeks plasserte Kristiansand klart under gjennomsnittet av Vest-Agder-kommunene, med en score på 7 av 18 mulige poeng, og dommen over manglende retningslinjer for ansattes ytringsfrihet er knallhard. Det i seg selv bør kvalifisere til en gjennomgang av både regelverk og praksis. Likevel gjentar ordføreren gang på gang at det ikke er noe i veien med verken regelverk eller praksis. Spesielt én sak har skapt debatt — uten at den øverste politiske ledelsen har latt seg affisere av den grunn.

Uakseptabel ytring? Oppslag i Fædrelandsvennen 20. jan. 2012.

Samferdselsrådgiver i Kristiansand kommune, Bjørne Jortveit, presenterte i Fædrelandsvennen 20. januar 2012 en rapport om hva Kristiansandsregionen har gjennomført av tiltak for å oppfylle kravene i belønningsavtalen med staten. Samferdselsdepartementet har varslet at regionen kan miste belønningsmidler som en følge av at det ikke er innført rushtidsavgift, og i presentasjonen av rapporten ytrer Jortveit blant annet følgende: “(…) For å oppfylle avtalen må vi ha en nedgang på fem prosent ved utgangen av 2012. Så vi ligger dårlig an der”.

Rådgiverens presentasjon falt i dårlig jord hos fylkesordfører Terje Damman (H) og gruppeleder for Høyre i Kristiansand, Hans Otto Lund, som mener regionen har oppfylt kravene i belønningsavtalen. I et møte i Areal- og transportutvalget i Kristiansandsregionen 26. januar, kritiserte de to Høyre-profilene åpent og i kraftige ordelag Jortveits opptreden i media. Blant annet kalte Lund det “uhørt at noen ansatte snakker ned en sak som er til behandling i departementet”. Og ordfører i Kristiansand, Arvid Grundekjøn (H), forsvarte sine partifellers angrep: “Er man ansatt i kommunen, er man på ett lag. Når dette laget kjemper for å oppnå noe, støtter man laget”. Responsen er en tydelig forventning om at alle skal gå i takt.

Selv om saken senere ble løftet inn for bystyret gjennom en interpellasjon, mente verken ordfører eller bystyrets flertall at det var grunn til å sette spørsmål rundt åpenhet og ytringsfrihet på dagsorden. Medio april står saken igjen på agendaen i lokalmedia. Dessverre ser det ut til å være en reprise fra januar. Ordføreren er fremdeles fornøyd med både regelverket og praksisen, og det er lite betryggende å se at de svarene han gir betyr at han ennå ikke har forstått spørsmålet.

Verdiløst regelverk?

“Kristiansands kommunikasjonsstrategi bygger på statens prinsipper for offentlig kommunikasjon”, påpeker ordfører Grundekjøn i en kronikk i Fædrelandsvennen, 21. april 2012.

Ordføreren følger opp med å beskrive hvordan helhetsprinsippet, linjeprinsippet og delegasjonsprinsippet forsvarer angrepet på Jortveits opptreden i media. Det er vanskelig å være uenig med ordføreren i at alle tre er viktige styringsverktøy i offentlig forvaltning. Likevel er det ingen av dem som trumfer ytringsfriheten og kravet i Grunnlovens § 100 om en “åpen og opplyst offentlig samtale”. At rådmannen har rutiner for hvem som uttaler seg på vegne av kommunen, er i seg selv bra og nødvendig. Likevel kan ikke ytringsfriheten innskrenkes gjennom interne kommunikasjonsstrategier, eller av prinsipper om verken helhet, linje eller delegasjon. Den er nedfelt i Grunnloven og er gjeldende for alle borgere. En intern kommunikasjonsstrategi er altså ikke svaret på spørsmålet. Hva så med de etiske retningslinjene?

Det er lite ved Kristiansand kommunes etiske retningslinjer (pdf) som sådan som begrenser ansattes ytringsfrihet. På den annen side er det lite som oppfordrer til det motsatte. I 2007 vant Lillesand kommune Norsk Presseforbunds første åpenhetspris, blant annet på grunn av et gjennomgående prinsipp om meroffentlighet; tydelighet på ansattes rett til å ytre seg; og en holdning om at også kritiske tilbakemeldinger fra ansatte ønskes velkommen. Også nabokommunen Grimstad har tydelige etiske retningslinjer, som blant annet slår fast at ytringsfriheten gir ansatte rett til å uttale seg kritisk til forhold som berører virksomheten de jobber i, og at det at ansatte uttaler seg, basert på faglig innsikt, gir et godt grunnlag for en opplyst samfunnsdebatt. Forskjellen på deres regelverk og på Kristiansand kommunes etiske regelverk fra 2008, er ikke de overordnede prinsippene, men den tydelige stadfesting av hva de betyr i praksis.

Gå lydig i takt

Debatten rundt Jortveit-saken i Kristiansand har blant annet synliggjort to forhold som vanskeliggjør diskursen:

• Vi forholder oss ikke til skillet som må gå mellom ytringer fra enkeltpersoner og ytringer på vegne av kommunen som institusjon.
• I praksis forholder vi oss dernest til ytringsfrihet som noe som kan velges vekk til fordel for andre hensyn.

I Kristiansand har dette medført at kommunens øverste politiske ledelse bruker en intern kommunikasjonsstrategi til å forsvare at åpenhet og ytringsfrihet velges vekk til fordel for politiske strategier. De overordnede prinsippene i Grunnlovens § 100 er anerkjent i kommunens etiske retningslinjer fra 2008, men viser seg å være tilnærmet verdiløse når de skal oversettes til praktisk politikk. Likevel er det ingen vilje til å sette regelverket på den politiske dagsorden.

Mens nabokommunene Lillesand og Grimstad har forstått spørsmålet og gitt de rette svarene, har Kristiansand problemer med å praktisere som man prediker. Som så mange andre norske kommuner har den behov for et tydeligere regelverk som slår fast hva vi mener med ytringsfrihet og åpenhet i forvaltningen – ikke bare i prinsippet, men også i praksis.

Men først må vi forstå at ytringsfrihet ikke er et forhandlingskort som kan veksles inn i et ønske om lydig å gå i takt. Til det er demokratiet for viktig.

***
Red.anm.: Les ordfører Arvid Grundekjøns tilsvar til Eva Kvellands kritikk.

Ville bytte konsulenttjenester med etterutdanning av lærere

Askøy kommune har kuttet i skolebudsjettene. Samtidig bruker kommunen millionbeløp på konsulenttjenester og studieturer til New Zealand. 30. desember 2011 kritiserte seks av lærerne ved Kleppestø ungdomsskole konsulentbruken i lokalavisen Askøyværingen. De mente pengene ville vært bedre utnyttet om de ble brukt på etterutdanning, bli-kjentturer for elevene eller mindre undervisningsgrupper.

Uttalelsene førte til at lærerne fikk munnkurv og varsel om refs. En av dem fikk også en såkalt merknad av rektor. Kommunen mente lærerne brøt kommunens pressereglement og skadet kommunens omdømme.

Kritiserte skolekutt

En tilsvarende sak dukket opp i Frogn kommune. 17. januar 2012 kunne rektor ved Drøbak skole, Kristin Granne, fortelle lokalavisen Akershus Amtstidende om konsekvensene av nylig vedtatte budsjettkutt. Blant annet fryktet hun færre stillinger og færre lærertimer på elevene.

— Jeg tror alle ser at et kutt på to millioner kroner er alvorlig, sa hun til avisen.

Grannes uttalelser fikk kommunepolitiker og formannskapsrepresentant, Sigbjørn Odden, til å reagere. Han mente ifølge Akershus Amtstidende at det er «uheldig når kommunens ansatte problematiserer politiske vedtak i media som i artikkelen 17/1»:
— Dette er med på å skape konflikt mellom det administrative og politiske nivået i kommunen og det blir fort en sammenblanding av roller. Vi hadde ønsket at de viste litt mer selvkritikk i forhold til sin uttalelse i Amta 17/1, slik at det ikke etterlates et inntrykk av at vedtatte budsjett har medført en alvorlig situasjon for skolene i Frogn.

Uttalte seg om rapport

Kristiansand kommune har inngått en avtale med staten som gir belønningsmidler hvis kommunen får færre til å kjøre bil. 20. januar 2012 fortalte samferdselsrådgiver i by — og samfunnsenheten, Bjørne Jortveit, at kommunen antakeligvis ikke ville klare å oppnå tilstrekkelig nedgang i rushtrafikken. Uten stor nok trafikknedgang i rushtiden vil kommunen kunne gå glipp av penger. Han viste til en rapport som avslørte at biltrafikken kun hadde gått ned med vel en prosent de siste årene.

Jortveits uttalelse fikk kommunens ordfører til å reagere.
— Alle saksbehandlere og ansatte bør være klar over og tenke over regelverket vi har, uttalte ordføreren til Fædrelandsvennen 27. januar. Han mente saken var så betent at ordfører og rådmann burde vært kontaktet på forhånd.

Denne saken har ført til debatt om Kristiansand kommunes pressereglement. Eva Kvelland (V) er kritisk til kommunens praksis. Les hennes kommentar i Vox Publica her.

Fikk munnkurv — 20 sa opp

Familiens hus har vært Øygarden kommunes prestisjeprosjekt. Institusjonen er en sammenslåing av flere kommunale helsetjenester som blant annet PPT-tjenesten, barnevernet, helsestasjonen og avdeling for psykisk helse. Daværende barneminister, Audun Lysbakken, skrøt i 2011 av tiltaket. Under overflaten har det imidlertid murret. NRK melder at faglig uenighet ikke har vært akseptert og det skal ha eksistert et helsefarlig arbeidsmiljø. Varslinger om kritikkverdige forhold skal ha blitt ignorert.

Problemene har ført til at til sammen 20 medarbeidere har sagt opp sine stillinger. De ansatte skal ha fått munnkurv. Det hele endte med at rådmannen sa opp sin stilling på grunn av håndteringen av saken.

Kultursjef uttalte seg om kulturpolitikk

I februar 2011 uttalte fylkeskultursjef i Hordaland, Anna Elisa Tryti, seg kritisk til planene om et litteraturhus i Bergen. Under en tale i biblioteket spurte Tryti om byen virkelig har bruk for et slikt hus. Selv ønsket hun en annen beliggenhet og en annen organisering. Dette fikk politikere i Bergen til å reagere.

— Ingen av mine byråkrater i Bergen kommune kunne kommet med slike politiske kommentarer. Og hvis de hadde gjort det, ville det fått konsekvenser, uttalte kulturbyråd Harald V. Hove til Bergens Tidende 20. februar.

Ifølge Bergens Tidende 22. mars 2011 skal Tryti ha blitt kalt inn på teppet etter uttalelsene.

Åpenhetsindeksen avslører

Norsk Presseforbund laget i 2011 en åpenhetsindeks. Alle landets kommuner ble målt og rangert etter hvor åpen de er for media, innbyggere og omverden. Undersøkelsen avdekket blant annet at nesten syv av ti norske kommuner ikke har presisert i sitt regelverk av de ansatte har full ytringsfrihet. Les hele undersøkelsen her.

Kjenner du til lignende saker? Tips Vox Publica om saken!

Informasjon nettavisen Brostein har fått tilgang til, viser at Bergen kommune er fem poeng fra toppscore.

— Jeg er skuffet over at Bergen ikke oppnår full pott i åpenhetsindeksen. Som Norges nest største kommune bør Bergen helt klart gå foran som et godt eksempel. En så stor kommune har de ressursene og den kompetansen som skal til. Da er det kun viljen det står på, sier Wien, som er leder i offentlighetsutvalget.

Lite opptatt av offentlighet

I undersøkelsen blir det sett på kommunenes postjournaler, nettsider og reglementer. Bergen kommune får trekk for blant annet mangel på klikkbare filer i journalen og lukkede møter i kontrollutvalget og kommunale foretak.

Mer demokrati, mer åpenhet: Kommunen får bl.a. trekk for manglende klikkbarhet i postjournalen.

— Resultatet gir et inntrykk av en kommune som ikke er opptatt av å gi offentligheten innsyn, sier Gripsrud til Brostein.

Han har offentlighetsteori blant sine forskningsfelt, og mener at alle punktene Bergen kommune scorer dårlig på, er viktige.

Kan skje endringer

Informasjonsrådgiver i Byrådsavdeling for finans, konkurranse og eierskap, Ola Henning Målsnes, sier at Bystyrets vedtak 19. september om å slutte seg til Kommunal- og regionaldepartementets forslag til endringer i kommuneloven kan forandre bildet noe.

— Departementet ønsker at møter i kontrollutvalget og kommunale foretak som hovedregel skal være åpne. Så her kan det komme endringer, sier Målsnes til Brostein.

Dersom dette skjer, kan det føre til høyere poengsum hos Presseforbundet. Wien mener imidlertid at det ikke er noen grunn til å vente.

— Det er flott at politikerne i Bergen slutter opp om forslaget om åpne kontrollutvalgsmøter og åpne møter i kommunale foretak. Men hvis politikerne i Bergen først er positive, ser jeg ingen grunn til at de venter til det kommer en regelendring ovenfra. De nyvalgte politikerne bør se det som sin oppgave å slå et slag for åpenhet allerede fra første stund, sier Wien.

Det vil ifølge Målsnes ikke bli aktuelt å gjøre dokumenter i postjournalen klikkbare. Personer som ønsker innsyn må fortsatt sende inn bestilling. Det kan ta alt fra få timer til en uke før dokumentene blir sendt over.

Uenige om noen punkter

Informasjonsdirektør i Bergen kommune, Eva Hille, mener at kommunen bør få flere poeng i åpenhetsindeksen.

“Bergen kommune har mye å gå på i arbeidet med å være mer åpne, men allerede nå mener vi at vi fortjener en høyere poengsum”, skriver Hille til Presseforbundet.

Det er blant annet et punkt om at ansattes rett til å uttale seg hun reagerer på, og skriver at kommunen har et reglement for meroffentlighet som fastslår at ansatte kan uttale seg om eget ansvarsområde.

Da debatten om byråkratenes ytringsfrihet ble tatt opp i vår, uttalte byrådsleder Monica Mæland at Bergen «er den kommunen som kanskje er kommet lengst i å praktisere åpenhet overfor våre innbyggere. Å predikere offentlighet og meroffentlighet har Bergen kommune gjort så lenge jeg har sittet i byråd.» (BT 25.03.11).

Mæland vil ikke kommentere poengsummen i Åpenhetsindeksen overfor Brostein.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.