Vox Publica har diskutert disse spørsmålene med Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), en markant stemme i den norske ytringsfrihetsdebatten.

De aller fleste ytringer er lovlige i Norge. En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring som rammes av straffeloven. Men ytringsfriheten er ikke absolutt, og paragraf 185 i straffeloven skal beskytte bestemte minoritetsgrupper mot diskriminerende ytringer.

Det har vært en sterk økning i anmeldelser etter paragraf 185 de siste årene. Det finnes ikke en samlet oversikt over hvor mange som er anmeldt eller dømt for hatefulle ytringer i Norge, men tall fra Oslo politidistrikt kan gi en pekepinn. I 2014 var det 15 anmeldelser etter paragraf 185, i 2017 var det 71 anmeldelser.

Hvor går grensen?

Så hva skiller en skarp meningsytring fra en straffbar hatefull ytring? Anine Kierulf forklarer det slik:

– Da må en ta utgangspunkt i lovteksten, der det står at «med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring». Men lovteksten hjelper deg bare et stykke på vei, for den gjelder ikke for alle. Bakgrunnen for paragraf 185 i straffeloven var nemlig å verne utsatte minoriteter mot spredning av hets mot dem. Og det er bare de som faller inn under disse gruppene – og som trues eller forhånes, som det heter i lovteksten – som skal vernes.

– Det betyr altså at det i lovens forstand er misvisende å snakke om hatefulle ytringer hvis ytringen ikke er rettet mot en utsatt minoritet. Hva hvis ytringen er rettet mot alle kvinner, for eksempel, eller alle trøndere?

– Ytringer mot disse kan også være hatefulle, og forhåne gruppen som sådan. Men fordi kvinner ikke er blant minoritetene i paragraf 185, vernes de ikke av denne bestemmelsen. Dersom ytringene er formet som trusler, privatlivs- eller ærekrenkelser eller sjikane, kan de rammes av bestemmelsene som verner mot dette.

Hva er intensjonen?

Det er også et annet men her: Det er visse typer hets som rammes av paragraf 185.

– En må over en viss terskel for at utsagn skal være straffbare. For eksempel hvis en dehumaniserer en gruppe, og for eksempel sier at «buddhister er en kreftsvulst på samfunnets kropp».

Det er også utsagn som kan være egnet til å fremme hat overfor en gruppe, men som ikke er straffbare.

– For eksempel kan en si at innvandrere fra et bestemt land er overrepresentert på kriminalstatistikken. Det rammer en hel gruppe, men er også et reelt faktum og ikke noe jeg sa med intensjon om å spre hat. Denne type saklige faktaopplysninger rammes ikke av bestemmelsen, sier Kierulf.

Men, legger hun til – dette viser hvor vanskelig det kan være å avgjøre hva som faller innenfor og utenfor.

– For hvordan tolker man ytringer, og hvordan sier man noe? Sier man det med humor, for eksempel? Eller sier man det for å forklare noe annet?

– Hvis jeg sier «pinsevenner er kakerlakker som må utryddes» er ikke det straffbart når jeg bruker det som et eksempel i en privat samtale med deg for å tydeliggjøre hva som kan falle innenfor bestemmelsen. Mine ytringer er ikke ment for offentligheten, og ikke for å hetse en bestemt gruppe, men for å forklare deg hvordan en lovparagraf skal forstås. Hadde jeg sagt dette offentlig, ville det vært straffbart. Konteksten er viktig for vår forståelse av meningsinnhold – og avgjørende for de rettslige vurderingene også, sier Kierulf.

Mange vegrer seg mot å delta

Det finnes ikke offisiell, sammenlignbar statistikk på hvor mange som er dømt for hatefulle ytringer i Norge. Politidirektoratet har det ikke, og praksisen for registrering er ulik fra politidistrikt til politidistrikt.

– Denne mangelen på oversikt og statistikk er noe som er blitt kritisert av oss i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og av ulike FN-organ, sier Kierulf.

I 2015 lanserte regjeringen en politisk erklæring mot hatefulle ytringer. Utgangspunktet var en bekymring for omfanget, og målet med erklæringen var å forplikte til en innsats mot hatefulle ytringer.

Undersøkelser av nordmenns mediebruk viser at sosiale medier er blitt en viktig kanal for nyhetsformidling. Men mange vegrer seg for å delta i debatt, spesielt på sosiale medier (se rapporten Mediebruk og offentlig tilknytning, 2017).

Følelsesladet og usaklig debatt og en aggressiv tone blir fremhevet som viktige grunner til dette.

Nesten en av tre som utsettes for hatefulle ytringer i sosiale medier sier de vil bli mer forsiktige med å dele meningene sine. Det var et av funnene i den første norske undersøkelsen om hatefulle ytringer fra i fjor.

Å bli utsatt for hatefulle ytringer fikk størst konsekvenser for kvinner og personer med innvandrerbakgrunn. 1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer her ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffelovens paragraf 185. 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn forteller om slike hatefulle ytringer.

Trenger trening i saklig uenighet

En ytring som oppleves som sårende eller krenkende trenger ikke være en hatefull ytring. Det er viktig hvordan vi snakker til andre, men det er også viktig hvordan vi som mottakere reagerer på utsagn, mener Anine Kierulf.

– Det å bli krenket eller ikke er også i noen grad et valg man har eller noe man kan trene seg på. Jeg tror det kan ha stor betydning hva vi trenes opp til å forholde oss til av ulike ytringer. At man trener opp den oppvoksende generasjon i saklig uenighet snarere enn i å lete i seg selv etter følelsen av krenkelse.

– Selv om det er fint at man tar hensyn til hverandre, har jeg stor tro på opptrening i å forstå at andres ytringer er andres ansvar og at min reaksjon er mitt ansvar. Hvis alle prøver å uttrykke seg så saklig som man kan, og tolke hverandre i beste mening, er en langt på vei. Men når det er sagt: reell hets skal en ikke tåle, sier Anine Kierulf.

Barn og ungdommer forteller at hets florerer på sosiale medier. Kierulf mener at mange ikke får nødvendig opplæring i ytringsfrihet.

– Det kan være vanskelig å forstå paragrafer i loven hvis en ikke vet begrunnelsene for dem. Ytringsfrihet og personvern er grunnleggende rettigheter av gode grunner. Ytringsfriheten for at vi skal kunne danne oss selv som selvstendige individer, og fordi samfunnet blir bedre av at ulike meninger brytes mot hverandre. Personvernet fordi man trenger en «indre frisone» der man kan bedrive den samme egendannelsen. Men hvis samfunnet har best av at flest mulig meninger brytes, må flest mulig stemmer orke å delta i offentligheten. Hvis du hetser og hater så mye at grupper forsvinner, går det ikke bare ut over dem. Det går også ut over deg. Jeg savner en større grad av refleksjon rundt disse spørsmålene, og det er påtrengende i skolen, den største læringsarenaen vår, sier Kierulf.

– Det er viktig å verne elever i en sårbar situasjon. Samtidig er dette en generasjon som er veldig opptatt av krenkelser, vi er et samfunn som er opptatt av det – det er greit, men det er ikke alltid greit å rettsliggjøre slike tendenser.

– Fokus på offer har noen nedsider

Forholdet mellom ytringsfrihet og vern mot mobbing i skolen er blitt aktualisert gjennom den såkalte Malkenes-saken. Lærer Simon Malkenes pekte på det han mente var negative følger av inntaksordningen i den videregående skolen i Oslo ved å bruke eksempler fra sin skolehverdag. Elevene mente de ble identifisert og uthengt av Malkenes, og det ble vurdert personalsak mot ham. Nylig fikk Malkenes Fritt Ords Honnørpris for å ha satt søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen.

Kierulf peker på utfordringen med å ivareta elevers psykososiale miljø og verne dem mot mobbing, samtidig som ytringsfriheten ivaretas. Hun mener utredningen «Å høre til» (NOU 2015:2) fra det såkalte Djupedal-utvalget er et skritt i feil retning. Her kommer utvalget med sine forslag til virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.

– Det er en NOU på 450 sider og en proposisjon på nesten 100 sider. Ytringsfrihet er ikke nevnt eller problematisert én eneste gang. Det er problematisk. Å ta vare på folk som føler seg mobbet, er viktig. Men dette fokuset på offerdefinisjon har noen nedsider også. Mobbing er her definert som en opplevelse av å være mobbet: Hvis du opplever deg mobbet, er du mobbet. Det er viktig – for da må skolen ta vare på deg. Men betyr det nødvendigvis at den som sa noe du følte deg krenket av, da er en mobber? Jeg kan jo bli kjempekrenket av at du lærer meg om hvor fæle kattedyr kan være mot hunder i dag, når katten min ble drept av en hund i går. Eller om Darwin, når min religiøse familie anser apeforklaringen som en hån mot Guds skaperverk.

– Det kan lett bli absurditeter av dette. Det blir vanskelig for lærerne å manøvrere i et landskap av krenkelsesfokus, i alle fall uten god forståelse for avveininger mellom personvern og ytringsfrihet, sier Anine Kierulf.

Begrepet som samler begge dimensjonene, demokratiet både som styrings- og livsform, er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for såvel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter. En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstidsidealer – ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å “tenke sjæl og mene”, som Trond-Viggo i sin tid sa det i tråd med Immanuel Kant.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond-Viggo. Dette er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet. Det kanskje viktigste apparatet her, er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, “personlighetene” og “profilene” i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for “nasjonalistisk skjevhet” av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: Strukturwandel der Öffentlichkeit – “Offentlighetens strukturforvandling” (norsk utgave i 1971, oversatt av Helge Høibraaten: Borgerlig offentlighet). Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU.

Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet — og dannelsen av en “verdensopinion” er i ferd med å bli stadig viktigere. Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det – enten en liker det eller ikke – stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til UiB, har prøvd å fortelle i boka Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, som Universitetsforlaget lanserte like før jul. Det er oss bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk og amerikansk inspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre i åtte kapitler: Fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene (burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen?), via “assosiasjonsånden” og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret. I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring “massene”, kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for såvel kommersiell som politisk propaganda i det store utland. Et eget kapittel om landets avgjørende erfaring med totalitært styre i fem år følges av fire kapitler om tidene derfra fram til i går.

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet ble lansert like før jul.

Samlet sett viser boka hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet – i begge betydninger jeg introduserte innledningsvis. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten. Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram. Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra en sakprosabok en gjerne kan plassere i den kulturelle offentligheten – Rachel Carsons Den tause våren – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen Lilja 4ever fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noen sinne og til så å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med en svekkelse forskere har konstatert av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt – partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er “i forvitring”, at det har skjedd en “politikkens retrett”, og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: “å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”; et ansvar som gjerne omtales som “infrastrukturansvaret”. For når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, så er det stort sett bare offentligheten som kan by på kompensasjon. Den er med andre ord sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid.

Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk. Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen — og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en “balkanisering” av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller. Den som har lest historien om den norske offentligheten vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne “leiroffentligheter” som isolerte seg og ville være som “en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern”. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for en demokratisk medie- og kulturpolitikk.

Norsk ytringsklima

9. juni ble boken Boundary Struggles. Contestations of Free Speech in the Norwegian Public Sphere lansert. Den springer ut av prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge 2015–2017». Boken er fritt tilgjengelig for lesing på nett og nedlasting. Prosjektet har vært ledet av ISF, initiert og finansiert av Fritt Ord.

Tema for boken er hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet. I ulike kapitler belyses blant annet utviklingen av diskusjoner om religion, innvandring og ytringsfrihet i Norge og hvordan rommet for ytringsfrihet og meningsmangfold oppleves (les hovedkonklusjoner på norsk fra boken).

Audun Fladmoe er en av forskerne bak studien av hatefulle ytringer i norsk offentlighet (foto: Institutt for samfunnsforskning)

Audun Fladmoe og forskerkollega Marjan Nadim har skrevet et kapittel om omfang og konsekvenser av hatefulle ytringer i sosiale medier. I fjor gjennomførte de to prosjekter i samarbeid med den private stiftelsen KUN og advokat Jon Wessel-Aas, på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet og Barne‑, ungdoms- og familiedirektoratet, som kunnskapsgrunnlag for regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020.

Disse prosjektene hadde blant annet som mål å vurdere forskning som belyser omfanget av hatefulle ytringer på nettet, hvem som er spesielt utsatt, hvem som produserer hatefulle ytringer og hva som driver dem. I tillegg ble det analysert data fra ulike undersøkelser som kan belyse omfanget av hatefulle og andre ubehagelige ytringer i Norge.

– Det er et tema med økt fokus de siste årene, men fremdeles er det forsket lite på hatefulle ytringer både nasjonalt og internasjonalt, sier Fladmoe.

Vern mot krenkelse?

En utfordring er at definisjonene av hatefulle ytringer ikke er ens. Arbeidet mot hatefulle ytringer har også blitt kritisert. Ved lansering av regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer i november 2015 sa statsminister Erna Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

Det ble kritisert blant annet av Anine Kierulf, forsker ved Senter for Menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. – Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sa Anine Kierulf den gang til Vox Publica. Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening nektet å skrive under erklæringen. – Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sa Kjelling Nybø.

I tidligere undersøkelser fra «Status for ytringsfriheten» har over 20 prosent sagt at de har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer på nett. I Fladmoe og Nadims nye forskning tas det utgangspunkt i en undersøkelse som i større grad prøver å fange opp hatefulle ytringer slik de er definert i straffelovens paragraf 185 (se faktaboks). Det vil si nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer på grunn av hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, religion, seksuell orientering eller funksjonsevne.

Kan bli mer forsiktige i sosiale medier

1,6 prosent av majoritetsbefolkningen svarer ja på spørsmålet om de har opplevd hatefulle ytringer i sosiale medier rettet mot de grunnlagene som er vernet i straffeloven, mot 7 prosent av personer med innvandrerbakgrunn. Spørsmålet er besvart av 5054 respondenter, uavhengig av mediebruk.

– Er 1,6 prosent et lavt antall?
– Om noe er lite eller mye, er alltid et vanskelig spørsmål og vil sikkert vurderes ulikt avhengig av ståsted. Vi kan imidlertid ikke forvente et stort tall når vi avgrenser til de vernede grunnlagene, som jo er ment å verne minoritetsgrupper. Hadde vi spurt enkeltgrupper ville tallet vært høyere, sier Fladmoe.

Ifølge Fladmoe finnes ikke sammenlignbare undersøkelser utenlands.

– Flere menn enn kvinner svarer ja på spørsmålet, og flere unge enn gamle, sier Fladmoe.

Og det er en risiko forbundet med å være aktiv på sosiale medier: Blant de som ofte deler egne meninger på internett er det en overrepresentasjon av folk som har opplevd hatefulle ytringer.

På oppfølgingsspørsmål om denne opplevelsen gjør at de kommer til å bli mer forsiktige med å dele sin mening offentlig, svarer 66 prosent nei. 27 prosent svarer ja.

– Det kan se ut som om hatefulle ytringer får størst konsekvenser for kvinner og dem med innvandrerbakgrunn. De svarer i større grad enn menn og majoritetsbefolkningen ellers at de kommer til å være mer forsiktige, sier Fladmoe.

Han tror en konsekvens av dette er at noen ikke ønsker å engasjere seg, eller trekker seg tilbake og ikke ytrer seg i samme grad som før.

– Dette kan føre til at viktige stemmer forsvinner fra debatter på internett, eller grupper blir underrepresentert, mener Fladmoe.

Avsendere: Voksne menn overrepresentert

Fladmoe mener det trengs flere studier av omfanget av hatefulle ytringer, studier blant minoritetsgrupper og studier av avsenderne av hatefulle ytringer.

– Hvem er avsenderne? Hva motiverer dem? Fra andre studier som har forsøkt å fange opp motivasjonen bak hatytringer, vet vi at hat ikke nødvendigvis er det viktigste. Kjedsomhet og at avsender ikke reflekterer sterkt over hva han/hun gjør er ofte viktigere, sier Fladmoe.

Netthets er et tema i skolen, men ifølge tidligere undersøkelser fra USA er voksne menn overrepresentert blant netthetsere.

– Det er viktig å bevisstgjøre ungdom. Men forskningen viser at godt voksne menn står bak mye netthets og virker å ha en høyere aksept for netthets. Her er det gjerne vanskeligere å treffe med tiltak, sier ISF-forsker Audun Fladmoe.

Sentralt i mandatet var vurderingen av hvordan statens økonomiske virkemiddelapparat bør innrettes, som det heter. Utvalget foreslår en rekke justeringer av eksisterende virkemidler, og en rekke nye. Av de som berører nyhetsmedier generelt er de viktigste:

• Utvidelse av momsfritaket til å gjelde også såkalte smale nyhetsmedier, og enkeltartikler
• Endring av produksjonstilskuddet, særlig for å styrke lokale medier
• Tidsbegrenset fritak for arbeidsgiveravgift for nyhetsbaserte norske medieselskap
• Forsøk med tilskudd til nyhetsmedier som er gratis for brukerne
• Egne ordninger for støtte til innovasjon og til samfunnsviktig journalistikk

I tillegg kommer justeringer av flere mindre ordninger, samt forslag som angår andre politikkområder – fra bibliotek og næring til forskning og utdanning.

Disse forslagene baserer seg på en analyse av en mediesituasjon preget av gjennomgripende digitalisering, forretningsmodeller under press, og informasjonsoverflod. Men bak der igjen ligger en vurdering av hva statens mål for mediemangfoldet bør være.

Hva er mediemangfold?

Det er mulig å argumentere for at mediemangfold er et gode i seg selv, men i norsk og europeisk mediepolitisk sammenheng er tanken at mangfoldet er en forutsetning for ytringsfrihet. Mediemangfold bidrar til å gjøre det mulig for oss å forme våre meninger basert på varierte informasjonskilder. Og det trenger vi for å ha et velfungerende demokrati. En slik forståelse ligger til grunn for arbeidet med Grunnlovens §100 om ytringsfrihet. Forståelsen rimer også godt med formuleringen av de faktiske mediepolitiske målene i dag. Mediemangfold er altså ikke egentlig et mål i seg selv, men et middel eller et steg på veien for å sikre reell ytringsfrihet.

Hvis en blar i tidligere offentlige utredninger om mediemangfold vil en se at de handler om to ting: eierskap og medieinnhold. NOU-en “Mangfold i media” fra 1995 har undertittel Om eierkonsentrasjon i massemedia, og ble levert av Eierskapsutvalget. Et ferskere eksempel er “Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte”, som inntil nå var den ferskeste gjennomgangen av pressestøtten i Norge. Der heter det at “mangfoldsbegrepet er tosidig og gjelder både mangfold i innhold (innholdsmangfold) og mangfold i eierskap (eiermangfold)” (NOU 2010: 14, kapittel 3.4).

Foto: Olav A. Øvrebøcb

Hvordan sikre at vi har mangfoldig medieinnhold — og at det når fram til brukerne?

Diskusjonene handler derfor om typer eiere og finansieringsformene mediene deres har, og om ulike faktorer som kan påvirke det disse mediene produserer og formidler. Tanken har vært at mangfold i begge disse to leddene er av det gode. Samtidig er det ikke gitt at det ene fører til det andre – altså at eiermangfold fører til innholdsmangfold. Likevel er det her debatten har befunnet seg. Satt på spissen ville en vært fornøyd med tingenes tilstand hvis det var mangfold på plass blant medieeierne, og i det som ble laget av nyhets- og aktualitetsstoff.

Borgerne, eller brukerne, har altså vært fraværende fra mediemangfoldsdiskusjoner. Vi som faktisk skal bruke informasjonsfriheten til å gjøre oss opp meninger, slik at vi kan delta i styringen av samfunnet, er ikke med. Om mangfoldet ble mottatt eller ikke, det har diskusjonene rett og slett ikke forholdt seg til.

Det er mange grunner til det. En åpenbar grunn er at det er vanskelig å se for seg en regulering i mottakerleddet som ikke griper langt inn i privatsfæren. I A Clockwork Orange, tvinges hovedkarakteren Alex til å se ekstreme voldsfilmer som et ledd i en eksperimentell behandling. Det er ikke slike bilder en ønsker at lesere av norske offentlige utredninger skal se for seg.

Borgerne inn i mediemangfoldsdiskusjonen

Men det er mulig å være opptatt av hvordan innholdsmangfoldet brukes, uten å underskrive på illegitim regulering. Det har Mediemangfoldsutvalget forsøkt på. I svaret på hva staten bør satse på som mål for mediemangfold, foreslås følgende formulering:

“Med sikte på å fremme en felles, åpen og opplyst offentlig samtale, bør staten legge til rette for at alle borgere kan bruke et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier.”

En slik tilnærming til mediemangfold krever stadig regulering på innholdsnivå, men det avgjørende er om dette innholdet blir brukt.

Tanken om å gi oppmerksomhet til den faktiske effekten av mangfold på denne måten er ikke noe utvalget har tatt ut av løse luften. Medieforskere har siden omkring årtusenskiftet vært opptatt av det som på engelsk kalles exposure diversity, som et tredje ledd av mangfold – etter avsender- og innholdsmangfold.

Amerikanske Philip Napoli og nederlandske Natali Helberger er to av akademikerne som har arbeidet mest med dette. I det siste er tanken også plukket opp av medieregulatorer, for eksempel av britiske Ofcom, som legger bruksmålinger til grunn for sine vurderinger av mediemangfold. På et mer generelt plan har også den ferske svenske offentlige medieutredningen et uttalt borgerperspektiv.

Det finnes ingen etablert norsk oversettelse av exposure diversity, men utvalget foreslår bruksmangfold. Bruksmangfoldet skal altså fange opp skillet mellom mangfold i innholdet som formidles, og mangfold i innholdet som faktisk mottas. Utvalget argumenterer for at denne dimensjonen av mangfold er særlig viktig i en tid med informasjonsoverflod:

“Tradisjonelt har mediepolitiske virkemidler hatt som mål å korrigere for en begrensning i antall medieaktører i ethvert marked, eller i antall medieaktører som når enhver borger. Det klassiske eksempelet er at tv-tilbudet fysisk har vært begrenset av knapphet på kapasitet i distribusjonsleddet. I et digitalt mediesystem er derimot knapphet erstattet med overflod. Med ny teknologi og forenkling av transnasjonal kommunikasjon, er i dag både avsender- og innholdsmangfoldet for norske borgere i utgangspunktet enormt.” (NOU 2017: 17, s. 21)

Utfordringene er dermed tydeligere plassert i brukerleddet. Det handler om hindre for tilgang (enten det er økonomi eller funksjonsnedsettelser), å kunne nyttiggjøre seg overfloden, og sortere mellom innhold av høy og lav kvalitet. Det er også i bruksleddet en kan vurdere graden av fragmentering av offentligheten. På overordnet nivå kan en for eksempel undersøke distribusjon av brukere mellom ulike avsendere eller innholdskategorier, og på individnivå kan en studere bredden i mediebruk over tid.

Denne treleddede forståelsen av mediemangfold, og vektleggingen av brukerne, får konsekvenser for utvalgets arbeid. Kunnskap om faktisk bruk blir sentralt. Helt konkret ledet behovet for slik kunnskap til at utvalget bestilte en større undersøkelse for å få ny innsikt i variasjoner i nyhetskonsum, og i ulike gruppers kunnskap om nyheter. Undersøkelsen ble gjennomført av en gruppe tilknyttet Trøndelag forskning & utvikling, og resulterte i en fyldig rapport sommeren 2016. Forskerne beskriver ulike typer nyhetskonsum (noen er nyhetssøkere, andre er såkalte unnvikere – og noen har lokal, mens andre har mer internasjonal orientering), og de beskriver det de kaller ulike mediedietter, altså hvilke ulike medier folk bruker (noen er pluralister og storkonsumenter av mange mediekilder, noen er tv-orienterte, og noen kalles de marginale). Rapporten framhever unge, minoritetsgrupper og nyhetsunnvikere som grupper der mange “befinner seg i en ‘demokratisk faresone’ som følge av begrenset konsum av harde nyheter, lav kunnskap og dermed lite deltakelse i dialog relatert til slike nyheter.”

Konsekvenser av brukerperspektivet

Utvalget bygger på denne rapporten, men også flere andre bestilte forskningsoppdrag, samt oppdatert statistikk og annen forskning (se oversikt). Til sammen danner dette grunnlaget for drøftelsene. Og brukerperspektivet får også, sammen med en oppmerksomhet rettet mot tematiske og geografiske områder som dekkes dårlig, konsekvenser for de konkrete forslagene:

• NRK bidrar til mediemangfold gjennom redaksjonell tilstedeværelse i hele landet, og gjennom en unik genrebredde. Men utvalget understreker også verdien av at den offentlig finansierte allmennkringkasteren forlenger sine funksjoner også i utformingen av nye tjenester, for eksempel ved at institusjonens personaliserte tilbud og øvrige tjenester på nye plattformer bidrar til at mediebrukerne blir eksponert for et bredt innholdsmangfold
• Relevansen av å fortsatt ha en gammeldags kringkastet tv-kanal som ligner på TV2s hovedkanal ligger særlig i at en slik kanal fremdeles er en viktig kilde for en stor gruppe mennesker – en gruppe som ikke aktivt konsumerer nyheter for eksempel gjennom avisabonnement
• Forsøk med støtte til gratis nyhetsmedier – for eksempel nettaviser – baserer seg på at slike kanaler har betydelig dekning blant de som i lavere grad aktivt oppsøker nyheter
• Spesiell støtte til medier som retter seg mot minoriteter er på lignende vis motivert av behovet for å nå slike grupper med innhold som omhandler norske forhold

Både enkeltforslag og helheten kommer til å bli gjenstand for kritisk offentlig debatt framover. Deretter skal regjering og storting ta over. Hva som blir gjennomført politikk gjenstår selvsagt å se, men brukerne har i hvert fall kommet i fokus i denne diskusjonen.

Hvor går grensene for ytringsfriheten? Hvordan kan de økte tekniske mulighetene folk har fått til å ytre seg forenes med en mest mulig fri debatt, med minst mulig etiske overtramp, e‑galle og hets? Dette er stadig spørsmål det demokratiske samfunnet strir med, over 20 år etter internettets gjennombrudd.

Hva bør politikere gjøre og ikke gjøre? Risikerer de å innskrenke ytringsrommet? Vår nest mest leste sak var en kritisk analyse av Høyre-Frp-regjeringens initiativ mot hatefulle ytringer.

Blant de øvrige temaene vi har tatt opp i en viss bredde i 2016: Frankrikes svar på islamistisk terror var gjenstand for flere grundige artikler – om unntakstilstand, statsborgerskap, burkiniforbud. Aspekter ved terrorisme og medier var også tema i en analyse av IS-magasinet Dabiq og en drøfting av virkningen av omfattende terrordekning. Og selvsagt har også vi grublet over fenomenet Donald Trump.

Medienes krise og omstilling pågår fortsatt for fullt og var viktig også i vår dekning i 2016. Omstillingen byr ikke bare på negative nyheter. Helt på tampen av året beskrev vi en av årets mer vellykkede medienyskapinger — NRKs serie Skam.

De fem mest leste artiklene i 2016

Kristian Meisingset: «Jeg tåler ikke dritt fra noen». Intervju med Nancy Herz.
Kristian Meisingset: Rett til ikke å bli krenket?
Kristian A. Bjørkelo: Fascismens nye drakt
Magni Olaug Fuglerud: Hatet mot rosabloggerne
Erik Bolstad: Tekst-TV – massemediet som alle gløymde

Takk til alle som har abonnert på vårt nyhetsbrev og bidratt til å spre og diskutere artiklene våre på Twitter og Facebook i 2016.

Med dette subjektive utvalget ønsker jeg å fremheve ti av mine favorittartikler. Jeg har lagt vekt på saker som av ulike grunner er aktuelle også i 2016. Alt vi har publisert fra dag én finner du i arkivet).

2006: Objektivitet mot terror

Et intervju med den franske medieforskeren Daniel Dayan om hvordan demokratier kan vinne over terrorismen.

2007: Opprøret mot elitene

En kommentar fra Mina Hauge Nærland om nettdebattenes demokratiske potensial – basert på erfaringer fra Dagbladet.no.

2008: Akademikerne må ta ansvar på Wikipedia

Vi brakte i 2008 en serie intervjuer med forskere om deres forhold til Wikipedia. Denne artikkelen oppsummerer funnene.

Vox Publica jubilerer. (illustrasjon: Håvard Legreid)

2009: Islamistfrykt i redaksjonslokalene?

Tre år etter striden om Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer laget vi en undersøkelse blant norske redaktører. Et stort flertall mente at det etter karikaturstriden var blitt vanskeligere å kritisere religion i Norge.

2010: Charta 08 i norsk oversettelse

Tildelingen av Nobels fredspris til Lia Xiaobo i 2010 satte søkelyset på forholdene for opposisjonelle i Kina. Vi publiserte demokratimanifestet Charta 08, som Liu Xiaobo var en av forfatterne av, oversatt til norsk av Michael Kuliani. Lia Xiaobo sitter fortsatt i fengsel i Kina, og har ennå ikke kunnet motta fredsprisen.

2011: Demokrati må læres: om politisk oppdragelse i skolen

I månedene etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya fokuserte vi bl.a. på ungdom og demokrati. Forsker Julie Ane Ødegaard skrev flere artikler om emnet, blant dem denne bakgrunnsartikkelen om demokratisk medborgerskap og politisk oppdragelse i skolen.

2012: Presseetikk i terrorens tid

“Hvilke grenser bør pressen sette for sin beskrivelse av virkeligheten når denne er skremmende og belastende for mange? Hvor mye kan pressen fortie før dekningen blir falsk og løgnaktig og pressen dermed svikter sin forpliktelse til å bedrive sannferdig formidling?” I en analytisk kommentarartikkel stilte Terje Angelshaug noen av de vanskelige spørsmålene om terrordekning, medier og demokrati etter 22. juli.

2013: Når databaserte nyheter blir partiske

I dag kan man knapt lese om medienes fremtid uten at bruken av algoritmer tas opp. Medieforsker Nick Diakopoulos var i denne artikkelen tidlig ute med å advare mot hvordan algoritmebaserte nyheter skaper nye skjevheter i dekningen som kan være minst like problematiske som ved “manuelt” produserte nyheter.

2014: Er det håp for personvernet i IT-alderen?

Digitaliseringen har ført med seg uante muligheter til overvåkning, der overvåkerne kan være både små og store “brødre”. Forfatter Eirik Newth ga i denne analytiske kommentaren en statusrapport post-Snowden.

2015: Mediene og Facebook: “It’s complicated”

Facebook har på et tiår avansert fra plattform for kommunikasjon med venner (og “venner”) til global mediegigant som knabber annonseinntektene fra de gamle mediene. I tre grundige artikler tok Amedia-direktør Pål Nedregotten for seg myter og virkelighet i forholdet mellom Facebook og mediene.

Mediene og Facebook. En av Håvard Legreids illustrasjoner til artikkelserien.

2016: “Jeg tåler ikke dritt fra noen”

I år har “skamløse jenter” blitt et begrep – unge kvinner med minoritetsbakgrunn som trosser press og kritikk og markerer seg i offentligheten. Nancy Herz skrev først om de skamløse jentene, og Kristian Meisingset intervjuet henne for Vox Publica.

Nancy Herz (20) ble katapultert inn i den store norske offentligheten i april i år etter en kronikk i Aftenposten: «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev hun. Etter kronikken har hun vært masse i avisene og på radio og TV.

Herz har hatt forbilder. Men hva er det som gjør at hun selv har tatt til orde? Og hvordan opplever hun, som ung kvinne med innvandrerbakgrunn, ytringsfriheten i Norge? Heies hun fram? Hvor mye plages hun av hatefulle ytringer, rasisme og sexistisk hets?

Betydningen av Amnesty

Engasjementet til Herz begynte for fem år siden i Amnesty i Haugesund, hvor hun vokste opp etter at foreldrene hennes flyttet fra Libanon til Norge da hun var seks måneder gammel. Hun ble raskt gruppeleder i Amnesty lokalt, begynte å skrive i Haugesunds Avis og ble fast spaltist der i 2014.

Kronikken om skam var første gang Herz skrev noe som virkelig ble lagt merke til nasjonalt. Forrige måned møtte hun Hadia Tajik, og dagen etter at dette intervjuet fant sted, skulle hun møte Audun Lysbakken på Stortinget sammen med Sofia Srour og Amina Bile.

Srour fulgte opp kronikken til Herz med et innlegg, og Bile skrev følgende i Aftenposten etter innleggene til Herz og Srour: «Det er en viss risiko i å skrive om dette, men det er en risiko jeg er villig til å ta. For om Sofia og Nancy kan, hvorfor kan ikke jeg?»

For Herz var engasjementet i Amnesty viktig. Det viste henne at det nyttet, at hun kunne gjøre en forskjell.

– Før Amnesty visste jeg ikke at man kunne engasjere seg på denne måten, at man kunne gjøre en konstruktiv forskjell og se resultater. Og før jeg skrev mitt første leserinnlegg i Haugesunds Avis, som handlet om Vest-Sahara, visste jeg ikke at man kunne være med på å påvirke samfunnsdebatten.

Plagsom og frekk i kjeften

– I kronikken skriver du om at jentene «står opp og trosser våre ‘egne’». Hvem er «våre egne»?

– «Våre egne» er foreldregenerasjonen vår og andre i miljøet. Folk som ser ut som oss, men som ikke har de samme verdiene som oss, og som prøver å holde oss nede.

Herz understreker at hun selv har vært privilegert. Foreldrene hennes har blitt presset av øvrig familie og venner og kjente. De andre kan for eksempel si at de ikke lar døtrene sine reise alene, og at foreldrene hennes heller ikke bør tillate det. Andre har kritisert hvordan Herz går kledd. Men så har hun også hatt lærere og foreldre av venner som har sagt til foreldrene at det ikke er farlig å være en del av det norske samfunnet. Det er noe mange foreldre trenger å høre, mener hun, for det å være norsk betyr ikke at man mister sin egen kultur.

– For meg handler ikke ytringsfrihet om å være frekk eller å motarbeide familien min, men om å øke takhøyden i mitt eget liv, sier Herz.

Hun er imidlertid sikker på at hvis hun hadde vokst opp i Oslo, om det var i et irakisk, pakistansk eller libanesisk miljø, så ville mange flere ha ment at de skulle ha noe å si i livet hennes.

– Jeg kjenner mange arabiske jenter som er redde for hva andre arabiske jenter vil si. Det er en skummel tendens. Vi er redde for hverandre, når vi alle bare vil leve i fred, forteller hun.

– I Aftenposten-kronikken skriver du at det finnes en idé om en «perfekt, arabisk jente». Hvordan er den perfekte arabiske jenta?

– Hun er religiøs, dydig, og hun blir sett, men ikke hørt. Og hun gjør det som foreldrene synes er riktig. Når jeg møter folk i Libanon, hender det at de spør meg: «Hvorfor må du diskutere alt?» De synes jeg er plagsom og frekk i kjeften.

– Bor flere i familien din i Norge?

– Nei, kun mor, far og søsken. Takk og pris for det, legger hun spøkefullt til.

Gud er en «douchebag»

– Har foreldrene dine forsøkt å presse deg til å være en perfekt arabisk jente?

– Nei og ja. Den første gangen jeg skrev om at jeg har sluttet å tro på islam og meldt meg inn i Human-Etisk Forbund, spurte pappa meg om jeg egentlig trengte å fortelle det til alle. Han syntes ikke det var noe problem at jeg var blitt ateist, men at jeg sa det helt åpent, og han ville gjerne at jeg ikke skulle si det til familien min i Libanon, særlig ikke til besteforeldrene mine.

Ut i offentligheten: Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour i intervju på TV 2. (skjermbilde fra tv2.no).

– Srour sa, i en samtale med deg på TV 2, at mange mener hun er for vestlig når hun har på seg hijaben på feil måte eller ytrer feil ting. Har du opplevd at noen sier at du er «for vestlig»?

– Ja. Jeg har hørt at jeg er PR-kåt fordi jeg vil ha en klapp på skulderen fra hvite folk og kjendiser, og jeg har blitt anklaget for å synes synd på meg selv fordi jeg er en ateist.

– Hvorfor brøt du med islam?

– Da jeg var yngre, var jeg veldig religiøs. Jeg husker en sommer i Libanon da jeg ville gå med hijab, men ikke fikk lov av foreldrene mine. Da sommeren var over, var jeg ferdig med hijaben. Etter hvert syntes jeg ikke at troen var logisk, og jeg syntes ikke at gud var en grei fyr. Jeg hadde ikke lyst til å tro på en gud som dømmer homofile og hater kvinner. Hvis noen kunne vist meg gud, slik gud er beskrevet i de religiøse skriftene, ville jeg tatt en alvorsprat med ham. Han er en «douchebag». Han må ta seg sammen. Tro fungerer uansett ikke for meg. Jeg hater moralske regler, og jeg vil helst ikke å bli fortalt hva jeg kan gjøre eller ikke gjøre. Man trenger ikke religion for å være et godt menneske.

– Hvilke reaksjoner har du fått på at du har sluttet å tro?

– Foreldrene og søsknene mine tar det fint, men de er bekymret for at jeg skal bli truet eller hatet fordi jeg sier det offentlig, og de vil gjerne at jeg ikke skal si det til folk i Libanon. Jeg deler likevel ting jeg skriver på Facebook. En libanesisk fyr jeg kjenner, skrev faktisk til meg at han var stolt av meg. Da ble jeg overrasket. Jeg trodde han ville si at jeg kom til å havne i helvete. Ellers har jeg fått kommentarer fra folk som tror at jeg er imot religion. Men folk må få ha troen sin i fred. Jeg synes bare at gud er en drittsekk, men ikke at religiøse er drittsekker.

Tåler ikke dritt fra noen

– Etter Aftenposten-artikkelen skrev en til deg på Facebook at du er en «hore», at artikkelen din var «kvalmende» og at du «lar menn sikle» etter deg. Hvordan er det å få slike tilbakemeldinger?

– Jeg får også høre at jeg er Satan, og jeg har vurdert å ta Satan til mellomnavn, ler Herz.

– Blir du berørt?

– Jeg synes den seksualiserte tilbakemeldingen er verst, og den som angriper familien min for ikke å ha oppdratt meg skikkelig. Når dritten bare går ut over meg, er det lettere, den tar jeg ikke på alvor. Men uansett hva folk skriver, så legger jeg meg ikke ned og gråter.

– Du blir ikke deprimert?

– Når jeg har en dårlig dag, leser jeg ikke kommentarfeltene. Da går det inn på meg.

– Når man først begyn­ner å begrense ytrings­fri­he­ten, blir mange av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nancy Herz. (Foto: Vincent Hansen)

– Har du opplevd trusler?

– Heldigvis ikke. Men jeg orker ikke å høre på hat. Når det er et fremmed nummer som ringer, tar jeg ikke telefonen. I stedet sender jeg en SMS og spør hva det gjelder. En periode opplevde jeg dessuten ukentlige anonyme oppringninger klokken to om natten hver natt til mandag. Så når jeg legger meg, skrur jeg av lyden på telefonen.

– Du er veldig aktiv på sosiale medier, både Twitter og Facebook. Hvordan opplever du det?

– Det er slitsomt noen ganger. Når jeg må skrive på «to-do-listen» min at jeg skal svare på kommentarer på Twitter og Facebook, så er det ikke noe sunnhetstegn. Men sosiale medier er ikke bare en boble. Fordelen med å skrive der, er at man blir hørt av flere, og at ting jeg skriver gjerne blir plukket opp av andre og større medier. Man får større påvirkningskraft ved å bruke sosiale medier fornuftig.

– Kan du ikke bare ignorere folk som skriver negative kommentarer?

– Hvis de bare skriver dritt, så ignorerer jeg dem. Det var en religiøst konservativ jente som skrev til meg at ateister egentlig ikke finnes og at jeg bare var PR-kåt. Da svarte jeg ikke. Men en annen jente lurte på hvorfor jeg trodde jeg kunne skrive på vegne av alle jenter. Selv gikk hun med hijab og var stolt av det. Da fortalte jeg at jeg er tilhenger av friheten til å bruke hijab, og at jeg skrev i kronikken at vi er skamløse jenter «enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne.»

– Er det i sum mest positivt eller negativt å ytre seg på sosiale medier?

– Det er mest positivt. Det er en grunn til at jeg blir beskyldt for å være avhengig av Facebook.

– Alle disse forsøkene på å kontrollere deg: Kuer de deg, eller gjør de deg mer ivrig?

– Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir forbannet, smeller hånden i bordet og snakker enda høyere. Jeg tåler ikke dritt fra noen lenger.

Større manko på gutter

– Hvordan opplever du å bli tatt imot av den bredere offentligheten i Norge, altså redaktører, journalister, politikere og andre debattanter?

– Jeg har blitt overraskende godt tatt imot. Jeg blir hørt, og folk bryr seg om det jeg snakker om. «Skamløshetens tid» fungerer også veldig bra som begrep. Folk kjenner seg igjen i det.

– Er det vanskelig å komme på trykk eller til orde i mediene?

– Nei. Jeg har skrevet ganske mye, er fast spaltist i Haugesunds Avis og når jeg har sendt ting til Aftenpostens Si;D‑spalte, har det kommet på trykk. Da jeg skrev om skamløshetens tid, måtte jeg vente en uke før det kom i avisen. Det syntes jeg var litt lenge, ler Herz.

– Er det en fordel eller ulempe å være en ung kvinne med libanesisk bakgrunn?

– Fordelen er at man blir hørt, og det er mange jenter som deltar i debatten i dag, selv om jeg håper at jeg blir hørt fordi jeg kommer med et budskap, ikke fordi jeg har mørkt hår og kan arabisk. Ulempen er at det er mange unge jenter med innvandrerbakgrunn som ikke tør å ytre seg. Likevel er det andre grupper man også må tenke på: I dag er det heller manko på gutter. Og en av de konservative religiøse jentene som skrev til meg på Facebook, opplevde at hun selv aldri kom på trykk. Idealet i skamløshetens tid kan ikke være at alle skal bli enige, men at de skal bli hørt.

Venstresiden har dullet

– Hva betyr det for deg når stemmer som Shazia Sarwar skryter av deg på Twitter, eller når vanlige arabiske jenter forteller deg på Facebook at det du skriver er «helt rått»?

– Sistnevnte betyr mest av alt. Svar fra vanlige arabiske jenter som har opplevd de tingene jeg skriver om, viser at dette ikke bare er min kamp. Det er vår felles kamp både som individer og som samfunn.

Igjen understreker Herz hvor heldig hun selv er.

– Halvparten av det problemet jeg selv kunne ha hatt, ligger igjen i Libanon fordi slekten min er der, og jeg vokste opp i Haugesund, hvor det ikke er noen innvandrerklikk slik som i Oslo. Det er mange jenter i Norge som opplever problemene med sosial kontroll mye mer alvorlig enn meg.

– Hva med at folk som Sarwar skryter?

– Det er veldig viktig å få støtte fra majoriteten, enten det er Sarwar, Tajik, Khan, Namra Saleem eller den «hvite» majoriteten, som Sigrid Bonde Tusvik, som også delte kronikken min. Det gir moralsk støtte og sprer budskapet til en stor målgruppe. Men den aller beste tilbakemeldingen jeg kan få, er at noen tør å heve stemmen fordi jeg gjør det, slik som Amina Bile skrev om.

– Politikere som Hadia Tajik og Audun Lysbakken inviterer deg og de andre skamløse jentene til møter. Hva betyr det?

– Møter med politikere er en mulighet til å sørge for at engasjementet blir til konkret politikk. Jeg vet at også Abid Raja fra Venstre og Oslo Høyres Kvinneforum har engasjert seg.

– Du opplever altså at politikerne er oppmerksomme på problematikken?

– Absolutt. Men venstresiden har i en periode dullet litt for mye med folks følelser og vært redde for ikke å krenke folk. Selvfølgelig skal vi ikke krenke for å krenke, men når noe er galt i en kultur, så må vi si fra. Ellers blir vi selv en del av problemet og en del av den tause majoriteten.

– Har venstresiden i større grad enn høyresiden vært en del av den tause majoriteten?

– Nei. De som står langt ute på høyresiden og bedriver rasisme, er like ille som de som står langt ute på venstresiden og ikke tør å si noe. Nå er det enkeltpersoner i ulike partier, som Audun Lysbakken, Hadia Tajik og Abid Raja, som tar tak i temaet. Det er bra, for vi trenger en felles kamp.

Vi må støtte hverandre offentlig

– Får du i sum flest positive eller negative tilbakemeldinger?

– Jeg får flest positive tilbakemeldinger. Men jeg pleier å spøke med at de tilbakemeldingene som veier tyngst, ikke er dritten, men konstruktiv kritikk. Da må jeg jo gå i meg selv og tenke.

– Er det en fare for at du blir så lei av negative tilbakemeldinger at du slutter å engasjere deg?

– Nei. Når jeg har hatt en dårlig dag, tenker jeg at jeg ikke gidder mer. Men det kommer aldri til å skje. Jeg gir meg ikke.

– Du sa på TV 2 at negative tilbakemeldinger «gjør at mange ikke tør å ta del i samfunnsdebatten». Hva vil du si til dem som ikke tør?

– At det ikke er så farlig. De negative tilbakemeldingene viser at du gjør noe riktig. Hvis de konservative blir sure fordi du skriver om frihet, så gjør du noe bra. Men det viktigste er ikke å si noe til de som ikke tør, men til samfunnet: Det nytter ikke å være tause og bare tenke på at dere støtter de som våger seg utpå. Dere må si det offentlig. Vi må støtte hverandre som samfunn, og folk må støtte hverandre privat. Av og til blir jeg lei meg, da er det viktig å ha noen å ringe til.

– Får du mest dritt fra «dine egne» eller fra for eksempel høyreekstreme?

– Det er en fin balanse, men kanskje litt mer fra konservative muslimer. En gang jeg kritiserte en konservativ kristen jente som var imot homofilt ekteskap, fikk jeg faktisk mest hat fra konservative kristne som mente at jeg var intolerant og krenket jentas ytringsfrihet.

Grense ved trusler eller oppfordring til vold

– Regjeringen har lansert en erklæring mot hatefulle ytringer. Har du selv opplevd hatefulle ytringer?

– Nei, det har jeg ikke. Da jeg var liten, kalte medelever meg på skolen utlending og «brunt blod». Da kjente jeg meg som en ekskludert utlending. Men som eldre har jeg ikke opplevd hatefulle ytringer.

– Hvordan bør samfunnet håndtere hatefulle ytringer?

– Hvis ytringene er trusler eller oppfordrer til vold, er jeg tilhenger av lovregulering. Men jeg mener at man ikke skal bruke lover til å dømme hatefulle ytringer. Det betyr ikke at man aksepterer ytringene. Det bør være lov til å si at man hater utlendinger, men det er selvfølgelig ikke greit. Det viktigste vi kan gjøre er å drive på med holdningsarbeid.

– I mai ble en mann dømt for å kalle Haddy N’jie for en «halvape» og «jævla nigger». Er det bra?

– Jeg kjenner ikke detaljene i saken, men selv om ytringen er rasistisk, er jeg veldig usikker på om jeg synes han burde bli straffet for den. Uansett må han konfronteres, og han bør få beskjed om hvorfor det ikke er innenfor å skrive slikt. Rommet for ytringsfrihet må være stort, det har jeg vært opptatt av lenge. Når man først begynner å begrense ytringsfriheten, blir mange av vurderingene vanskelige og skjønnsmessige, og da er det vanskelig å vite hvor man til slutt setter grensene for hva som er lov. Selv mener jeg at ytringsfriheten må strekke seg til det punktet hvor man truer med eller oppfordrer til vold.

– Er alt snakket om hatefulle ytringer overdrevet?

– Nei, det er veldig mange som blir utsatt for hatkriminalitet og truet og banket opp, og det er bra at regjeringen arbeider mot hatefulle ytringer. Men det må være lov til å si forkastelige ting. Det er forskjell på å si at «jeg hater alle ateister» og at «fordi du er ateist, skal jeg drepe deg», og det er viktigere med holdningsarbeid enn straffereaksjoner.

Mange, deriblant PST, Oslo politidistrikt, som har opprettet en egen hatkrimgruppe, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og flere grupper i sivilsamfunnet hadde etterlyst en sterkere satsing mot hatefulle ytringer fra myndighetene, og endelig fikk de det.

Erklæringen demonstrerer imidlertid hvilke fallgruver myndighetene kan snuble ned i når de skal engasjere seg i arbeidet for et godt debattklima.

Foto: Monica Strømdahl/BLD cbd

Statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne presenterer erklæring mot hatefulle ytringer 26. november 2015.

I erklæringen står det at man skal «bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse», man skiller mellom lovlige og ulovlige hatefulle ytringer, og da statsminister Erna Solberg og statsråd Solveig Horne lanserte erklæringen, sa Solberg at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende [skal] beskyttes».

– Man har ingen rett til ikke å bli krenket eller såret, sier Anine Kierulf, forsker ved Senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo, til Vox Publica.

– Ordbruken i erklæringen og lanseringen er uheldig. Den viser kanskje hvor dårlig utviklet ryggmargsrefleks vi har når det kommer til å beskytte ytringsfriheten, sier Kierulf.

Hvordan havnet regjeringen i dette uføret?

Ytringers negative konsekvenser

I Norge har det over flere år blitt stadig mer oppmerksomhet rundt hatefulle ytringer. Det skyldes flere omstendigheter: Norge har fått en høyere andel innvandrere, og med fremveksten av internett har en lang rekke digitale ytringskanaler supplert den norske offentligheten.

Hatefulle ytringer handler ikke bare om ytringer om hudfarge, etnisitet eller religion, men også om kjønn, seksualitet og funksjonsevne. Likevel er det spesielt de første som er havnet i brennpunktet.

Årsaken er at nyere forskning har vist ytringenes negative effekter, slik LDO viser til i rapporten Hatytringer og hatkriminalitet. Ytringer som på nedvurderende vis kritiserer folk med utgangspunkt i gruppetilhørighet, har mange skadevirkninger. Blant annet utfordrer de demokratiet fordi de sprer stigmatisering og fordommer og ekskluderer folk fra å delta i demokratiet.

Forbudt siden 1970

I Norge løste vi i utgangspunktet utfordringen ved å forby hatefulle ytringer i straffelovens §135a i 1970. Forbudet kom som en del av en internasjonal utvikling koordinert gjennom FN, og bestemmelsen har i hovedsak vært uendret frem til vår tid.

Reidun Kjelling Nybø i Redaktørforeningen: Vil ikke skrive under på regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer. (Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix).

I den nye straffelovens §185 står det blant annet at den som setter frem en «diskriminerende eller hatefull ytring», kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Lovverket ligner på bestemmelser i Danmark og Sverige, og alle europeiske land har regler mot hatefulle ytringer.

§185 har naturligvis ikke løst problemet, og loven har vært praktisert strengt. Siden 1977 var det, ifølge rapporten fra LDO, om lag ti saker i Høyesterett som handlet om saker dømt etter den gamle straffelovens §135a.

Det er vanskelig å få en full oversikt, men etter at den nye loven ble implementert 1. oktober i fjor, har det i hvert fall vært én dom. Den kom i november 2015 i Oslo tingrett, gjaldt ytringer på en blogg, og er et eksempel på utviklingen: I tiden fremover vil vi se et økende antall dommer mot digitale ytringer.

Høyere terskel i Norge

Det er også grunn til å tro at det har vært en høyere terskel for å bli dømt etter forbudet mot hatytringer i Norge enn i andre land.

Et eksempel er en fersk dom i Danmark. Mens den norske dommen fra november 2015 blant annet rammet en ytring om at jødene er skadedyr og parasitter som importerer afrikanere som ledd i en rasekrig mot de hvite, skrev den dømte mannen i Danmark følgende på Facebook:

«Ideologien Islam er fuldt ud lige så afskyvækkende, modbydelig, undertrykkende og menneskefjendsk som Nazismen. Den massive indvandring af Islamister her til Danmark, er det mest ødelæggende, det danske samfund har været udsat for i nyere historisk tid.»

– Den danske ytringen ville nok ikke blitt dømt etter §185 i Norge, sier Anine Kierulf.

Kierulf påpeker at den danske ytringen isolert sett nesten rammes av den norske §185, som definerer «diskriminerende og hatefulle ytringer» som det «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av blant annet religion.

– Imidlertid er den danske ytringen en politisk meningsytring som handler om den islamske ideologiens innflytelse over mennesker. I Norge har ikke slike ytringer blitt dømt fordi man har avveid §185 i straffeloven mot Grunnlovens §100 om ytringsfrihet, sier Kierulf.

Ingen enhetlig europeisk praksis

Et annet eksempel er dommene mot komikeren Dieudonné M’bala M’bala i Frankrike. Han har flere ganger blitt dømt for fornærmelser mot jøder, og i 2015 avviste Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en sak fra Dieudonné og slo fast at ytringene hans ikke var omfattet av ytringsfriheten.

– EMD er ingen garantist for ytringsfriheten når det kommer til ytringer om rase og etnisitet. Det skyldes at den europeiske rettspraksisen rundt ytringsfrihet er utviklet med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig, forklarer Kierulf.

– EMD ønsker at landene selv skal ha stor skjønnsmargin til å regulere slike ytringer, og i Frankrike har man flere saker mot ytringer som retter seg mot jøder. I Norge ville det være vanskeligere enn i Frankrike å dømme tilsvarende ytringer mot jøder, sier Kierulf.

Definisjoner av hatefull

At det skal såpass mye til for å bli dømt for hatefulle ytringer i Norge, fører til at en lang rekke ytringer som mange opplever som diskriminerende, hånende og egnet til å fremme ringeakt, ikke blir dømt. I et stadig mer multikulturelt samfunn oppleves dette særlig problematisk.

Det pågår en rekke harde debatter i offentligheten. Fiendtlige og stigmatiserende karakteristikker hagler frem og tilbake. Mange mener at ytringene sementerer og radikaliserer frontene, og flere skygger unna offentligheten fordi de ikke orker mer.

Spesielt ille er det at unge jenter med innvandrerbakgrunn ikke orker å heve stemmene sine fordi de føler at de drukner i dritt. Kvinner som Amal Aden, Mina Adampour og Bushra Ishaq har fortalt om dette presset. Andre, som Hadia Tajik, som var Norges første muslimske statsråd, har vært nødt til å lære seg å leve med hets.

Erna Solberg har vært opptatt av dette problemet. I 2011 uttalte hun at: «Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig». I senere tid har Solberg visstnok hatt flere personlige møter med jenter som er blitt truet etter at de har deltatt i offentlige debatter.

Den nevnte rapporten til LDO kritiserer situasjonen. Ombudet foreslår en ny definisjon av hatytringer som er videre enn lovens definisjon, og som gir rom for å snakke om lovlige hatytringer:

«Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn, som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.»

LDOs definisjon koker ned til at negative ytringer mot personers eller gruppers faktiske eller tillagte egenskaper, ikke meninger, er hatytringer.

De fleste slike ytringer vil ikke bli dømt etter §185 fordi de ifølge rettspraksisen har vern etter §100 i Grunnloven, men de har likevel mange negative konsekvenser.

Regjeringens erklæring mot hatytringer synes å være utviklet på bakgrunn av arbeidet til LDO.

Innskrenker ytringsrommet

Medie-Norge var raskt ute med kritikk av regjeringens erklæring. Reidun Kjelling Nybø, konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening, takket nei til å signere og skrev i januar en kronikk i Aftenposten hvor hun begrunnet avslaget.

– Hvis vi skal bekjempe alle ytringer som oppleves krenkende og sårende, blir det ikke noe ytringsrom igjen, sier Kjelling Nybø til Vox Publica. Hun får støtte fra flere.

– Jeg er redd for en innskrenkning av ytringsrommet. Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?, sier Erik Tornes, debattredaktør i Aftenposten, til Vox Publica.

Debattredaktør Erik Tornes i Aftenposten: Hvem skal bestemme hva som er en hatytring?

Tornes skrev heller ikke under på erklæringen, og han mener at det er problematisk at regjeringen definerer «hatefulle ytringer» videre enn hva loven gjør.

Begrepstrøbbel

Skal man ta LDOs egen definisjon på alvor, er alle ytringene som de kaller hatefulle, egnet til å diskriminere, håne eller fremme ringeakt, som er de ordene som står i §185 og som skal avgrense hatefulle ytringer. Både regjeringens og LDOs ønske blir derfor uklart: Mener man egentlig at domstolene burde håndhevet §185 strengere?

– Håndhevingen av §185 er komplisert. Vi ønsker ikke å endre straffeloven, men er opptatt av andre virkemidler, svarer seniorrådgiver Ronald Craig i LDO.

– Vi i LDO er opptatt av skadevirkningene av hatefulle ytringer og hvordan det kan forebygges, uavhengig av om de omfattes av loven eller ikke, sier Craig.

Vox Publicas intervjuer og analyse peker mot en klar konklusjon: Regjeringen har rotet seg opp i begrepstrøbbel. «Hatefulle ytringer», «krenkelser», «sårede følelser» og «intoleranse» settes sammen med en svakt begrunnet grenseoppgang mellom hva som bør være lovlig og ulovlig.

– Enten er en ytring hatefull og kan straffes, eller så er den uspiselig av en annen grunn. Regjeringen burde i stedet ha sagt at det er et reelt problem at folk plager hverandre med ord, sier Kierulf.

For å unngå uklarheten, kunne regjeringen med fordel ha brukt andre begreper til å beskrive det som både er fælt og lovlig. Mobbekampanjer er gode eksempler: Ingen snakker om mobbing som «hatefulle» eller «ærekrenkende» ytringer.

Utdefinere debattanter

Den uklare begrepsbruken kan ha flere negative konsekvenser. Blant annet kan det bli lettere å utdefinere deltakere i offentligheten ved å kalle det de sier for «hat».

Et ferskt eksempel er oppropet fra en rekke profilerte samfunnsdebattanter på Journalisten.no. Folk som Mina Adampour, Mohamed Abdi, Thomas Hylland Eriksen, Usman Rana og Yousef Assidiq krever en skjerpelse av begrepsbruken i avisene. De mener at debattanter som driver med hat eller fiendtlighet mot islam, ikke bør kalles for «islamkritikere». Et av de eksemplene de trekker frem, er Hege Storhaug og hennes uttalelser i Aftenposten 22. februar. Underskriverne mener at Storhaug driver med «hat/fiendtlighet», ikke kritikk.

Journalisten intervjuet flere medieledere, og de avviste i hovedsak kritikken. Nyhetsredaktør Håkon Borud i Aftenposten svarte at «selv om Storhaug er svært kritisk, har ikke vi grunnlag for å si at hun hater muslimer». Kjelling Nybø er fornøyd med hvordan avisfolket svarte.

– Etter mitt syn bør begrepet «kritikk» brukes veldig vidt. Når man tar i bruk ordet «hat», går man langt i sin karakteristikk av ytreren, sier hun til Vox Publica.

Hege Storhaug svarte på kritikken i en podkast i regi av Aftenposten og Bergens Tidende. Å bli kalt hater eller fiende av islam var «under beltestedet», sa hun, og begrunnet det blant annet med at hun «har muslimer helt inn i nærmeste krets inn i mitt private liv». Det er ikke religionen islam, men «den totalitære ideologien», som er problemet, understreket hun.

Statssekretær Kai-Morten Terning, Frp: Følg god folkeskikk. (Foto: Moment Studio).

Underskriverne ville nok uansett ha brukt ordet hat, men når regjeringen også bruker ordet om lovlige ytringer, oppstår det fort et helt misforstått spørsmål: Skal avisene godta hat, når loven ikke gjør det? Bør Storhaugs ytringer i det hele tatt være lovlige?

Prinsippene om ytringsfriheten

Med uklar begrepsbruk risikerer regjeringen også å svekke det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten. I boken Ytringsfrihet (Civita, 2012) skrev Siv Jensen artikkelen «Med rett til å krenke». Den gangen mente hun at samfunnet måtte tåle ytringer som oppleves krenkende, ytringer som helt sikkert faller innenfor LDOs definisjon av hatytringer.

Tre år senere forsvarer Erna Solberg «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende». Har de borgerlige partiene oppgitt å forsvare ytringsfriheten prinsipielt?

– Vi vil ikke innskrenke ytringsfriheten. Men vi må kunne si fra om at vi ikke ønsker mobbing og trakassering i offentligheten. Man bør følge god folkeskikk, sier Kai-Morten Terning, statssekretær for Frp i Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, til Vox Publica.

– Ønsker regjeringen et samfunn uten ytringer som oppleves som krenkende eller sårende?

– Hvis andre debattanter sier fra om at de opplever ytringer som krenkende eller sårende, kan avsenderen godt tenke seg om og formulere seg annerledes i neste omgang, sier Terning. Han forsvarer at regjeringen snakker om lovlige hatefulle ytringer, men poengterer at regjeringen vil lytte til kritikerne i arbeidet med den kommende strategien.

Samtidig reiste rapporten og debatten i etterkant også mange nye spørsmål: Avhenger for eksempel takhøyden for kritikk av religion av hvilken form den har og hvilken religion kritikken rettes mot? Og er det forskjell på kritikk av religion og kritikk av konkrete grupper av troende, som muslimer eller kristne?

Dette er noen av spørsmålene vi stilte da vi høsten 2015 gjennomførte en ny befolkningsundersøkelse om hvor grensene går for hva som kan ytres og ikke ytres i norsk offentlighet.

Aksept for krenkelser

I debatter om ytringsfrihet fremheves det frie ord som avgjørende for å kunne rette kritikk mot statsmakt og religiøse autoriteter, mens bildet gjerne blir mer komplisert når det er snakk om kritikk eller krenkelse av enkeltindivider og grupper.

Vår undersøkelse viser at dette gjenspeiles i befolkningens holdninger. Mens 46 prosent svarer at de aksepterer ytringer som kritiserer etniske minoriteter i offentligheten, svarer 70 prosent at de aksepterer kritikk av religion.

Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Figur 1 viser også at befolkningen gjør forskjellige vurderinger når ytringsfriheten settes opp mot beskyttelse av henholdsvis religiøse minoriteters sikkerhet, og religiøse menneskers følelser. I sistnevnte tilfelle veier ytringsfriheten tyngst hos et klart flertall. Vi merker oss også den tydelige forskjellen i aksept for ytringer som håner og som kritiserer religion.

Selv om rommet for kritikk av systemer og institusjoner er større enn for tilsvarende kritikk av personer og grupper, er det likevel ikke slik at negative ytringer om religiøse grupper og minoriteter gjennomgående oppfattes som uakseptable. Men vi finner at det er av stor betydning om slike ytringer kan virke «krenkende» eller «nedsettende». Figur 2 viser aksepten for henholdsvis krenkende og nedsettende ytringer på ulike arenaer på tvers av hvilke grupper det spørres om. Vi ser at det er betydelig større aksept for krenkende enn for nedsettende ytringer uansett arena, og at når det gjelder krenkende ytringer ligger aksepten på over 60 prosent på tvers av grupper.

Når det gjelder krenkende ytringer er aksepten høyere når ytringer fremsettes i nyhetsmediene enn i sosiale medier og i kommentarfelt. For øvrig er et interessant funn at det ikke er veldig store forskjeller i aksept for krenkende ytringer om ulike grupper. For eksempel aksepterer et flertall av befolkningen at ytringer som kan oppleves krenkende på muslimer (54 prosent), innvandrere (60 prosent) eller kristne (60 prosent) fremsettes i nyhetsmediene (ikke vist i figuren).

Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Funnene er interessante i lys av det siste årets debatt om «krenkelsestyranniet», der det å fremstå som krenket har blitt omtalt som en måte å begrense andres ytringer på. Mange ser ut til å mene at krenkelser er noe ulike grupper må tåle. Over 70 prosent mener enten at krenkende ytringer er akseptable eller de svarer på oppfølgingsspørsmål at det å ytre dem ikke bør få noen konsekvenser. Blant de som svarer at det bør få konsekvenser, er sosiale reaksjoner det mest fremtredende, men et mindretall ønsker også mer formelle reaksjoner, som fellelse i Pressens Faglige Utvalg for redigerte medier, samt utestengelse fra sosiale medier hvis ytringen er fremsatt der. Støtten til å gi bøter eller fengselsstraff er marginal.

Betinget aksept for krenkende karikaturer

Et metodisk problem i studier av holdninger til ytringsfrihet er at spørsmålsstillingene gjerne forblir på et abstrakt nivå, noe som øker faren for målefeil. I studien stilte vi derfor også konkrete spørsmål om hvorvidt media bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende på henholdsvis jøder, kristne og muslimer. Tabell 1 viser fordelingen når det gjelder karikaturer som kan virke krenkende på jøder, kristne og muslimer hver for seg.

[table id=3 /]

Vi ser av figuren at om lag 15 prosent mener at media overhodet ikke bør publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende av noen av gruppene. Dette betyr imidlertid ikke at befolkningen gir en uforbeholden aksept til publisering, og graden av aksept varierer etter hvem karikaturen kan tenkes å krenke. Karikaturer som kan virke krenkende på kristne skilte seg ut som den typen karikaturtegninger det var mest aksept for å publisere uforbeholdent. 48 prosent valgte dette alternativet. Når det gjelder muslimer og jøder var befolkningen noe mer varsomme: 39 prosent mente at karikaturer som kan oppleves krenkende av muslimer bør publiseres uforbeholdent, mens 43 prosent sa det samme om karikaturer som kan virke krenkende på jøder.

At det generelt er en større aksept for krenkelse av kristne enn av muslimer og jøder, henger antakelig sammen med at kristne i hovedsak er del av majoritetsbefolkningen og har en tilknytning til det som inntil nylig var statsreligionen i Norge. Muslimer og jøder utgjør religiøse minoritetsgrupper i Norge og at folk utviser større varsomhet overfor krenkelse av disse gruppene, er kanskje ikke så overraskende. At mange uttrykker en viss varsomhet, synes i hvert fall klart.

Hvorfor varsomhet?

Det kan være mange grunner til at folk uttrykker en varsomhet i spørsmålet om publisering av potensielt krenkende karikaturtegninger. I undersøkelsen stilte vi derfor et åpent spørsmål om begrunnelsen for at mediene burde publisere krenkende karikaturer eller være restriktive. Resultatene fremgår av figur 3.

Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». OBS: Se note om metode nederst i artikkelen.

Blant de som svarer at mediene bør være restriktive med å publisere, eller at de ikke bør publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende overhodet, er de viktigste grunnene at noen kan føle seg krenket, såret, fornærmet eller lignende (42 prosent), og at publiseringen kan føre til vold og represalier (27 prosent). Både hensynet til religiøse minoritetsgruppers følelser og en frykt for konsekvensene av publisering, er med andre ord til stede i mange folks vurdering av om krenkende karikaturtegninger bør trykkes.

Spørsmålet ble også stilt til et utvalg journalister. Her mente nesten ingen at mediene ikke burde publisere karikaturtegninger i det hele tatt. Blant de av journalistene som mente man måtte være restriktive, ser vi at “mening og nyhetsverdi” er den klart viktigste grunnen og at begrunnelsene “unngå å støte” og “fare for vold og represalier” tillegges mindre vekt. Dette skiller seg klart fra synspunktene til befolkningen i dette spørsmålet, og skyldes antakelig at journalister og redaktører er tettere på denne problemstillingen i sitt daglige virke.

Studiens bidrag

Hvordan man vil oppfatte disse funnene vil avhenge av normativt ståsted i ytringsfrihetsdebatten. Noen vil hevde at enhver (selv)begrensning er et sykdomstegn for ytringsfriheten, mens andre vil hevde at de grensedragningene vi finner snarere handler om en nødvendig vekting av prinsipper og verdier. Dette underbygges av at de vurderingene befolkningen gjør i stor grad henger sammen med politisk ståsted, innvandringssyn og grad av religiøsitet. Religiøse personer og personer med positivt innvandringssyn uttrykker for eksempel en mer utstrakt varsomhet enn det andre gjør, mens personer som er kritiske til innvandrere og innvandring oftere enn andre uttrykker større aksept for hånende og nedsettende ytringer om minoritetsgrupper.

Foto: Adolfo Lujan cbnd

Støttemarkering for Charlie Hebdo i Madrid 7. januar 2015, dagen da redaksjonen i bladet ble angrepet av islamistiske terrorister. 12 mennesker ble drept og 11 skadet.

Styrken ved en undersøkelse av den typen vi har gjennomført her, er at vi får innsikt i hvor den norske befolkningen oppfatter at grensene bør gå for utvalgte ytringer. Dette kan gi viktige innspill i debatter som for øvrig domineres av personer i eliteposisjoner. Gjentatt over tid gir slike studier et bilde på hvorvidt folks holdninger til ytringsfriheten endres i takt med en tiltagende polarisering av ytringsfrihetsdebatten, eller om vi snarere vil se et voksende skille mellom folk og elite i synet på hva som kan og bør ytres i norsk offentlighet.

Mer informasjon om metodebruk i undersøkelsen

Figur 1: Alle forskjeller er statistisk signifikante p≤0,01 (kjikvadrat). Spørsmålsformulering: «Nedenfor følger noen påstander om ytringsfriheten. For hver påstand ber vi deg markere hvor enig eller uenig du er». a) Utval­get ble delt til­fel­dig i to, respon­den­tene tok bare stil­ling til én av påstan­dene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning (oppgitt n er uvektet).

Figur 2: Alle forskjeller mellom krenkende og nedsettende ytringer er statistisk signifikante, p≤0,01 (t‑tester). Utvalget ble delt tilfeldig i to, respondentene tok bare stilling til enten krenkende eller nedsettende ytringer. Spørsmålsformulering: «Her er en liste over ulike typer nedsettende ytringer. På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» / «På hvilke arenaer mener du følgende typer ytringer bør aksepteres, selv om noen opplever dem som krenkende?». Respondentene ble bedt om å vurdere ytringer rettet mot henholdsvis religioner, innvandrere, kristne som gruppe/muslimer som gruppe (split sample), lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) og politikere. Figuren viser gjennomsnitt for disse gruppene. Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 1000 per for hver type ytring.

Tabell 1: Respondentene ble tilfeldig delt inn i seks grupper, som fikk spørsmål om aksept for karikaturtegninger som kan virke krenkende (generelt), krenkende på kristne, krenkende på muslimer, krenkende på jøder, krenkende på kristne, muslimer og jøder, i tillegg til en kontrollgruppe som kun ble bedt om å ta stilling til svaralternativene. Forskjellen i uforbeholden og betinget aksept for publisering mellom de som fikk spørsmål om kristne og de som fikk spørsmål om muslimer er statistisk signifikant, p≤0,05 (t‑tester). Spørsmålsformulering: «De siste årene har det vært mye diskusjon om publisering av karikaturtegninger i pressen. Gitt at en karikatur kan virke krenkende på (…), hvilken av påstandene under er mest i tråd med din mening?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er ca 330 per gruppe.

Figur 3: Respondentene ble bedt om å begrunne åpent hvorfor de svarte at mediene bør være restriktive med å publisere- / ikke publisere karikaturtegninger som kan virke krenkende. De åpne svarene har blitt kodet i samlekategorier. Spørsmålsformulering: «Du svarte at pressen ikke bør publisere eller at de bør være varsom med å publisere. Hva mener du er den viktigste grunnen til at pressen ikke bør publisere slike karikaturtegninger?». Prosenttallene er vektet etter kjønn, alder og utdanning. Uvektet antall (n) er 770 (befolkning) og 387 (journalister).

Fra og med 2014 ble folkebibliotekene pålagt av Stortinget å være «en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Nasjonalbiblioteket har fått ansvar for en nasjonal tilskuddsordning til slike arrangementer. Hvorfor er satsingen viktig, og kan den bli en suksess?

Ericson har vært biblioteksjef i Vestby kommune, jobbet ved Statens bibliotektilsyn og var mangeårig journalist for papirutgaven og redaktør for nettutgaven av Bibliotekforum. I dag blogger han på «Se også» og «Biblioteket tar saka».

Bibliotekene må få en mer uavhengig og kritisk rolle, mener Anders Ericson (foto: Anita Bødtger).

Debattsatsingen har vært et løft, mener Ericson. Det skjer mest i de store byene, men også andre steder. Ett eksempel: Et bibliotek på Hadeland fikk politikere i tale om kommunesammenslåing, noe mediene der ikke hadde maktet, forteller han.

– Flere biblioteker satser imidlertid feil. Det er bedre å finne viktige lokale saker enn å bruke mange tusen kroner på en kjendis. Et sted startet man sesongen med et intervju med Geir Lippestad. Han sa ingenting vi ikke hadde hørt før. I stedet bør man prøve å supplere det demokratiske og kritiske arbeidet som lokalpressen gjør. Særlig når lokalpressen ikke gjør en helt patent jobb, mener Ericson.

Vil biblioteksjefene være uavhengige?

Ericsons synspunkter er på linje med uttalelser fra kulturminister Thorhild Widvey og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre. Alle ønsker at bibliotekene skal være uavhengige debattarenaer. Ericson trekker frem et idealeksempel fra noen år tilbake.

– Trond Minken var biblioteksjef i Lillehammer da det gikk en lokal debatt om hovedveiene rundt byen. Politikerne tok ikke diskusjonen utad. Kanskje ønsket de å holde den i kommunestyresalen. Men Minken tillyste rett og slett folkemøter. Det kom mange folk og saken ble belyst. Minken opplevde at enkelte politikere og byråkrater ble sure, mens folk flest satte stor pris på møtene, forteller Ericson.

Når folkebibliotekene skal ta en kritisk rolle, oppstår det noen problemstillinger. Før lanseringen av «debattbiblioteket» var mange biblioteksjefer ikke klare til å ta noen kritisk og kontroversiell rolle. I en spørreundersøkelse fra 2013 svarte 33 prosent av dem at de vil forhåndsklarere debattemaer med overordnede. Kun 9 prosent svarte at de ville gjennomført arrangementer uavhengig av reaksjonen fra overordnede.

– Det er ikke oppløftende tall, men jeg tror at samme undersøkelse i dag ville gi andre resultater. Temaet har vært mye diskutert, sier Ericson.

– Den gangen svarte 44 prosent av rådmennene at de vil be biblioteket om å endre arrangementer som «vil være skadelig for kommunens interesser». Da er det ikke mye armlengdes avstand?

– De tallene tror jeg også ville sett annerledes ut nå, svarer Ericson.

– Er det noen ferske eksempler på arrangementer som er gjennomført på tross av rådmenns eller politikeres mening?

– Det har jeg ikke hørt om. De aller fleste arrangementer er nok ikke kontroversielle.

Hvor åpne er kommunene for kontroversielle diskusjoner? I spørreundersøkelsen mente under 40 prosent av biblioteksjefene at kommunen hadde «reglementsbestemmelser som fastslår ansattes ytringsfrihet, også til å ytre seg om kommunale spørsmål». De fleste svarte vet ikke. Av rådmennene svarte bare 54 prosent ja. Hersker det en forventning om harmoni?

– Gjøres det et arbeid for å spre informasjon og bevissthet om behovet for ytringsfrihet?

– Temaet har vært tatt opp i artikler og konferanser. Men det er ikke utarbeidet noe mer systematisk informasjon fra sentralt bibliotekhold, sier Ericson.

Ukritiske bibliotekarer

For Ericson handler debattbiblioteket om store spørsmål. Blant annet i boken Videst mulig informasjon fra 2001 og en artikkel i tidsskriftet Bis (pdf) mener han at når bibliotekene formidler informasjon om myndighetene, gjør de det nesten utelukkende på myndighetenes premisser.

– Folkebibliotekene viser en «for ukritisk» og «underdanig holdning», og de videreformidler myndighetenes «propaganda», skriver du?

– Ja. Siden 60-tallet har mange biblioteker hatt en hylle som heter «offentlig informasjon». Her er det stort sett bare informasjon fra myndighetene. Det har ikke endret seg. Jeg foreslo at man skulle kalle hyllen for «samfunnsinformasjon», og få med informasjon fra grasrotbevegelser og andre. Den informasjonen ville være motinformasjon til det som kommer fra myndighetene.

– Er bibliotekarene bevisste på hva de gjør når de videreformidler «propagandaen»?

– Nei, det tror jeg i liten grad at de er. Men mange bibliotekarer har ikke kapasitet til å gjøre mer enn det som defineres som kjerneoppgavene. Det viktigste i dag er gjerne å få gode utslag i KOSTRA-tallene, altså høyt utlån og stort besøk. Å slå politikere i hodet med viktige diskusjoner, gir ikke utslag i statistikkene.

– I et ferskt blogginnlegg skriver du: «Det uavhengige biblioteket, der folk kan låne og gjøre hva de vil og slippe å føle myndigheters press og klamme hender, er dermed i fare.» Det er en krass kritikk?

– Jeg har faktisk snakket med innvandrere som kommer fra land hvor systemet betyr alt, og som reagerer når de ser ufiltrert informasjon fra myndighetene på biblioteket.

Tjener myndighetene og kapitalismen

– I en annen bloggartikkel tegner du opp en større himmel. Du skriver at bibliotekene er blitt «vehicles for securing a stable social and economic order in accordance with the needs of capitalism». Tjener bibliotekene ikke bare myndighetene, men også kapitalismen?

– Myndighetene går hånd i hånd med kapitalismen. Når bibliotekene tjener myndighetene, så tjener de også kapitalismen. I dag tjener man dessuten kommuner og en stat som går langt i å privatisere offentlige tjenester.

– Bør bibliotekene være motmakt?

– Ja, de må det når myndighetene og lokalavisene informerer for lite eller for ensidig.

– Du skriver pessimistisk om avisenes utvikling og antyder at den kritiske, opplysende journalistikken vil bli fordrevet fra de store mediene?

– Mange peker på at det bærer i den retningen. Sven Egil Omdal, Paul Bjerke og et par andre skrev i 2013 en rapport for Fritt Ord (pdf) om utviklingen i pressen. De viser at det finnes blindsoner i norsk presse, som EU og oljeleting i nordområdene, og de foreslår blant annet at lokalaviser og biblioteker samarbeider. Bibliotekene kan lage bakgrunnsstoff til journalistene. I dag er det mange aviser som kutter. Min lokalavis, Moss Avis, har vel halvert staben på ti år.

– I artiklene beskriver du en kritisk situasjon: I dag har vi enorme mengder informasjon, men den er sjelden upartisk og ofte kaotisk, og avstanden mellom velgere og politikere øker. Er det gode, gamle samfunnsprosjektet om folkeopplysning rett og slett dødt?

– Det er nok det. Men det begrepet lukter av 70-tallet. I dag arbeider jeg for en ny modell: «Biblioteket tar saka». I disse dager lanserer fylkesbiblioteket i Nord-Trøndelag en portal med informasjon om kommunesammenslåing, som jeg har vært med på å lage.

«Biblioteket tar saka»

Ericson tenker seg «Biblioteket tar saka» som en oppfølger til debattbiblioteket: Bibliotekene bør opprette internettportaler hvor de samler relevant kunnskap om aktuelle politiske spørsmål. De kan handle om alt fra kommunesammenslåing til veipolitikk. I stedet for bare å videreformidle politikernes informasjon, må bibliotekene mane til diskusjon om politikken, mener han. Og for at publikum skal ha tillit til informasjonen, er det viktig at de som redigerer sidene er nøytrale.

– Er det troverdig at de som jobber i bibliotekene i dag er helt nøytrale?

– De vil følge de samme prinsippene som bibliotekene har vært drevet etter i 160 år, og her er balansert utvalg av nettressurser like naturlig som av bøker. I 1850 ble det dannet et folkebibliotek i Boston. Til forskjell fra universitetsbiblioteket skulle det bringe informasjon ut til vanlige mennesker. «The selfmade man» og «The library man» hang sammen. Her dukket også de marxistiske klassikerne opp så raskt de var oversatt. I et kommunalt bibliotek i Øst-London støpte man inn veggrelieffer av Darwin og Marx på 1890-tallet. Meg bekjent var ikke dette noen sosialistisk republikk.

Biblioteket som kritisk aktør — er det realistisk?

Spørreundersøkelsen fra 2013 viste at bibliotekene ikke nødvendigvis opplever at de står fritt til å lage arrangementer eller portaler som kritiserer myndighetene eller andre makthavere.

– Er det realistisk at bibliotekene kan bli de kritiske aktørene du ønsker deg?

– Det har vært ytterst få tilfeller av konflikt mellom biblioteker og myndigheter. Når det skjer, vil kunnskapen spre seg, og bibliotekarene vil bli mer bevisste, mener Ericson.

– Det er ikke noen nye, konkrete eksempler på slike konflikter. Kan det rett og slett hende at bibliotekene ikke inntar noen utfordrerrolle?

– Det kan det, og de bør være mer offensive. For eksempel når det dukker opp folk som varsler om problemer i kommunen, bør bibliotekene ta saken. Og det finnes eksempler. I 1968 var det en stor streik i gruvene i Kiruna i Sverige. Sara Lidman skrev en bok om streiken, og biblioteket på Malmberget ved Kiruna stilte ut bildene fra boken. En dag fikk biblioteksjefen stukket til seg et ark. Han innlemmet det i utstillingen, og det viste seg å inneholde hemmeligholdte planer om rasjonalisering ved gruven. Dagen etter lekket han planene til avisene, og det ble debatt.

– Hva skal man gjøre hvis en ordfører eller rådmann ønsker et arrangement avlyst?

– Lage bråk. Vi må håpe at biblioteksjefene tør å være uavhengige.

Stiftelser med crowdfunding?

– Er det lettere for private aktører eller stiftelser hvor ikke all finansieringen kommer fra det offentlige, som for eksempel avisene, å være kritiske?

– Avisene har større frihet, men de er utsatte når de blant annet taper så mye inntekter til Facebook og Google. Dessuten foreslår politikere ofte å skjære ned i pressestøtten, noe som kan bety døden for aviser som Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen. Politikerne har makt over rammene for bibliotekene, men biblioteksjefen må få bestemme hvilke bøker som kjøpes inn, hvilke debatter som arrangeres og hvilke informasjonsportaler som lages.

– I Bis-artikkelen gjengir du forskeren Ole Berrefjord, som mener at bibliotekene bør «sammenlikne seg med kritisk journalistikk og kritisk forskning». Er det realistisk?

– Det er ikke realistisk i dag. Det må skje en kompetanseheving.

– Men bibliotekarene bør fortsatt være kommunalt ansatte og måtte svare for politikerne?

– Det er noen som har foreslått at bibliotekene burde skilles ut fra det offentlige. For flere år siden holdt Jan Myrdal et foredrag der han foreslo at bibliotekene skulle løsrive seg fra byråkratiet og bli stiftelser. Bibliotekene kunne ha noe finansiering fra kommunen, noe fra staten og en god del fra crowdfunding. Myrdals ideer høres ikke veldig realistiske ut, men de bør luftes fra tid til annen, avslutter Ericson.