Kristiansand kommune har lang tradisjon for at saksbehandlere kan bidra med faktaopplysninger til media, også etter at en sak er sendt til politisk behandling. I saker som er spesielt krevende eller politisk kontroversielle er det derimot viktig at ansatte viser særlig aktsomhet. Når man som saksbehandler hjelper media med opplysninger må det alltid utvises skjønn. Det er en praksis som følges i Kristiansand kommune. Etter min oppfatning er det en god måte å ivareta saksbehandlingen på, og jeg deler Eva Kvellands syn om at når ansatte uttaler seg basert på faglig innsikt så gir det et godt grunnlag for en opplyst samfunnsdebatt.

Personlige meningsytringer må det også normalt være noe rom for. Eksempler på dette i det siste er saksbehandleres syn på alt fra høyder i Markens, til alkoholservering i Dyreparken osv.

Når man ser på vårt eksisterende regelverk er det altså min oppfatning at det ivaretar de viktige prinsippene om ytringsfrihet og meroffentlighet, samtidig som det balanserer krav til åpenhet og lojalitet på en god måte.

Regelverket vårt er helt klart. I kommunens etiske retningslinjer, pkt 3, står det følgende om åpenhet i forvaltningen:

Det skal være åpenhet og innsyn i forvaltningen, slik at allmenheten kan gjøre seg kjent med kommunens virksomhet, og således få innsikt i hvordan kommunen skjøtter sine oppgaver. Kommunen har en aktiv opplysningsplikt. Ansatte og folkevalgte skal alltid gi korrekte og tilstrekkelige opplysninger.

I pkt 4 er det blant annet bestemmelser om ansattes rett til å varsle om kritikkverdige forhold.

Det generelle etiske regelverket må sees i sammenheng med kommunens kommunikasjonsstrategi, som er basert på noen prinsipper:

• For eksempel at kommunikasjonsansvaret følger linjen i organisasjonen. Det er sektoren/enheten som har ansvaret for å vurdere hvorvidt og evt hvordan det skal kommuniseres.
• Prinsippet om kommunikasjon som lederansvar betyr at dette ER et strategisk styringsredskap som kommunens øverste ledelse har det endelige ansvaret for (Rådmann, evt hans nærmeste direktører).
• Informasjonsansvaret følger også saksansvaret. I politisk sensitive saker, er det efter mitt syn naturlig at rådmann og ordfører koordinerer eksternkommunikasjon.

Slik jeg oppfatter det, handlet ikke «Jortveit-saken» om en saksbehandlers rett til å referere innholdet i en rapport han selv hadde ført i pennen, men det faktum at vedkommende saksbehandler valgte å gjøre sin egen tolkning av innholdet i forhold til et større sakskompleks hvor han ikke hadde oversikt over alle relevante juridiske forhold m.v. Han hadde tall, men rimeligvis ikke detaljkunnskap om det avtaleverket som knyttet disse tallstørrelsene til utbetaling av belønningsmidler fra staten. Hans tolkning var i direkte motstrid til hva den politiske og administrative ledelse anførte i sine forhandlinger med departementet. Dette skjedde i forhold til en forhandling hvor utfallet har stor betydning for finansiering av kollektivtrafikken i Kristiansand.

Like fullt har Kristiansand kommune lang tradisjon for at saksbehandlere kan bidra med faktaopplysninger til media, også efter at en sak er sendt til politisk behandling. I saker som er spesielt krevende eller politisk kontroversielle er det viktig at ansatte viser særlig aktsomhet. Når man som saksbehandler hjelper media med opplysninger må det alltid utøves skjønn.

Til sammen utgjør dette en god og balansert åpenhetslinje.

Jeg føler derfor ikke at kritikken fra Eva Kvelland er særlig treffsikker.

Det første viser en skremmende mangel på kunnskap om lovverket vårt. Det siste viser en urovekkende bevisst eller ubevisst holdning til ansattes ytringsfrihet. For også det uskrevne sender sterke signaler.

Les også Vox Publicas gjennomgang av saker hvor kommuneansatte er pålagt munnkurv.

Ubehagelig, men lovlig

Journalister i lokalaviser opplever at kommunalt ansatte ikke en gang tør stå frem og fortelle at de mangler barnehageplass, fordi det kan anses som kritikk av arbeidsgiver. Slik skal det ikke være, og «slik er det ikke hos oss», vil nok mange kommunale toppledere slå seg til ro med. Men så lenge ytringsretten ikke kommuniseres til de ansatte, er det lojalitetsplikten de sitter igjen med. Nedtegnet rommer denne plikten gjerne noe i retning av at «arbeidstakeren skal forholde seg lojalt til vedtak og avgjørelser…» Hva dette egentlig innebærer, rent lovmessig, har Sivilombudsmannen gjort klart (Sak 2006/530):

«Den ansattes lojalitetsplikt beskytter bare mot ytringer som på illojal måte skader arbeidsgivers legitime og saklige interesser. Arbeidsgivere kan derfor ikke slå ned på ytringer som oppfattes som uønskete, uheldige eller ubehagelige.»

Og videre:

«Dersom hensynene bak ytringsfriheten veier tyngre, vil en ytring fra en ansatt kunne være vernet også når arbeidsgivers legitime og saklige interesser kan bli skadelidende.»

Disse uttalelsene er ikke å finne i de kommunale regelverkene, og det er synd, for de viser med største tydelighet hvilke holdninger som bør ligge til grunn i offentlige organer.

Se til Lillesand

Om kommunestyrene ikke vil hente inspirasjon fra Sivilombudsmannen, kan de hente den i Lillesand. I denne kommunens regelverk står det:

«Alle ansatte i Lillesand kommune skal bidra til størst mulig åpenhet om vår virksomhet.
Lillesand ønsker dessuten at synspunkter på virksomheten vår fremmes i det offentlige rom.
Hver ansatt skal lojalt gjennomføre kommunale vedtak, men også når vedtak er fattet, kunne påtale kritikkverdige forhold eller utilsiktede virkninger.

Ansatte har full rett til å kunne kontakte og uttale seg til media også i omstridte spørsmål innad i kommunen, hele tiden innenfor grenser satt av lovbestemt taushetsplikt. Kommunen vil ikke etterforske eller anmelde ansattes kontakt med media gitt de samme grenser.»

Slik sender kommunen et tydelig signal som understreker det åpenbare: Offentlig ansatte har samme rett til å ytre seg som alle andre. Utgangspunktet for enhver kommune må være Grunnloven, så får andre hensyn tilpasses og kommuniseres deretter. Ytringsfrihet bør finne sted.

Vi forsvarer ofte andres rett til å mene noe annet enn oss selv — også når det grenser tett opp til ideologiske ytterpunkter. Når ekstreme standpunkter dukker opp i samfunnsdebatten, forsvarer vi deres åpne og frie eksistens med nettopp ytringsfrihetens fane. Men når offentlig ansattes ytringer ikke passer inn i det politiske spillet, så senker vi frihetsfana og løfter lojalitetsplakaten. Vi ber dem være lojale — langt utover det vi med loven i hånda kan kreve. Og også langt ut over det jeg mener bør være praksis i norske kommuner.

Som folkevalgt trenger jeg å vite at kommunalt ansatte gir fra seg den informasjonen og de faglige vurderingene vi trenger for å ta best mulig beslutninger. Men jeg trenger også å vite at informasjonen og vurderingene er tilgjengelig for media og for innbyggerne — både når den etterspørres og når den ikke etterspørres. Og ikke minst trenger jeg å vite at ingen vil hindre en offentlig ansatt i å uttale seg. Vi som arbeidsgivere må utvise en tillit til at våre ansatte kan balansere forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitet. Om så bare én person unnlater å uttale seg til offentligheten av frykt for represalier, så er det alene en begrensning av ytringsfriheten. En innskrenkning er intet mindre enn et angrep på selve demokratiet.

Vikarierende motiver

Slik beskrives kommunene i mitt fylke i Norsk Presseforbunds Åpenhetsindeks for 2011:

Det er funnet få klare retningslinjer om ansattes ytringsfrihet i kommunene i Vest-Agder. Flere kommuner påberoper seg det, men de fleste regler er innpakket i så mange forbehold om lojalitet til arbeidsgiver og pålegg om å gå tjenestevei, at de blir temmelig verdiløse.

Kristiansand er dessverre et godt eksempel på hvordan mange norske kommuner tar for lett på de viktige prinsippene om åpenhet og ytringsfrihet i forvaltningen, og klamrer seg til vikarierende motiver for hvorfor forvaltningen skal lukkes og de ansatte knebles.

Presseforbundets åpenhetsindeks plasserte Kristiansand klart under gjennomsnittet av Vest-Agder-kommunene, med en score på 7 av 18 mulige poeng, og dommen over manglende retningslinjer for ansattes ytringsfrihet er knallhard. Det i seg selv bør kvalifisere til en gjennomgang av både regelverk og praksis. Likevel gjentar ordføreren gang på gang at det ikke er noe i veien med verken regelverk eller praksis. Spesielt én sak har skapt debatt — uten at den øverste politiske ledelsen har latt seg affisere av den grunn.

Uakseptabel ytring? Oppslag i Fædrelandsvennen 20. jan. 2012.

Samferdselsrådgiver i Kristiansand kommune, Bjørne Jortveit, presenterte i Fædrelandsvennen 20. januar 2012 en rapport om hva Kristiansandsregionen har gjennomført av tiltak for å oppfylle kravene i belønningsavtalen med staten. Samferdselsdepartementet har varslet at regionen kan miste belønningsmidler som en følge av at det ikke er innført rushtidsavgift, og i presentasjonen av rapporten ytrer Jortveit blant annet følgende: “(…) For å oppfylle avtalen må vi ha en nedgang på fem prosent ved utgangen av 2012. Så vi ligger dårlig an der”.

Rådgiverens presentasjon falt i dårlig jord hos fylkesordfører Terje Damman (H) og gruppeleder for Høyre i Kristiansand, Hans Otto Lund, som mener regionen har oppfylt kravene i belønningsavtalen. I et møte i Areal- og transportutvalget i Kristiansandsregionen 26. januar, kritiserte de to Høyre-profilene åpent og i kraftige ordelag Jortveits opptreden i media. Blant annet kalte Lund det “uhørt at noen ansatte snakker ned en sak som er til behandling i departementet”. Og ordfører i Kristiansand, Arvid Grundekjøn (H), forsvarte sine partifellers angrep: “Er man ansatt i kommunen, er man på ett lag. Når dette laget kjemper for å oppnå noe, støtter man laget”. Responsen er en tydelig forventning om at alle skal gå i takt.

Selv om saken senere ble løftet inn for bystyret gjennom en interpellasjon, mente verken ordfører eller bystyrets flertall at det var grunn til å sette spørsmål rundt åpenhet og ytringsfrihet på dagsorden. Medio april står saken igjen på agendaen i lokalmedia. Dessverre ser det ut til å være en reprise fra januar. Ordføreren er fremdeles fornøyd med både regelverket og praksisen, og det er lite betryggende å se at de svarene han gir betyr at han ennå ikke har forstått spørsmålet.

Verdiløst regelverk?

“Kristiansands kommunikasjonsstrategi bygger på statens prinsipper for offentlig kommunikasjon”, påpeker ordfører Grundekjøn i en kronikk i Fædrelandsvennen, 21. april 2012.

Ordføreren følger opp med å beskrive hvordan helhetsprinsippet, linjeprinsippet og delegasjonsprinsippet forsvarer angrepet på Jortveits opptreden i media. Det er vanskelig å være uenig med ordføreren i at alle tre er viktige styringsverktøy i offentlig forvaltning. Likevel er det ingen av dem som trumfer ytringsfriheten og kravet i Grunnlovens § 100 om en “åpen og opplyst offentlig samtale”. At rådmannen har rutiner for hvem som uttaler seg på vegne av kommunen, er i seg selv bra og nødvendig. Likevel kan ikke ytringsfriheten innskrenkes gjennom interne kommunikasjonsstrategier, eller av prinsipper om verken helhet, linje eller delegasjon. Den er nedfelt i Grunnloven og er gjeldende for alle borgere. En intern kommunikasjonsstrategi er altså ikke svaret på spørsmålet. Hva så med de etiske retningslinjene?

Det er lite ved Kristiansand kommunes etiske retningslinjer (pdf) som sådan som begrenser ansattes ytringsfrihet. På den annen side er det lite som oppfordrer til det motsatte. I 2007 vant Lillesand kommune Norsk Presseforbunds første åpenhetspris, blant annet på grunn av et gjennomgående prinsipp om meroffentlighet; tydelighet på ansattes rett til å ytre seg; og en holdning om at også kritiske tilbakemeldinger fra ansatte ønskes velkommen. Også nabokommunen Grimstad har tydelige etiske retningslinjer, som blant annet slår fast at ytringsfriheten gir ansatte rett til å uttale seg kritisk til forhold som berører virksomheten de jobber i, og at det at ansatte uttaler seg, basert på faglig innsikt, gir et godt grunnlag for en opplyst samfunnsdebatt. Forskjellen på deres regelverk og på Kristiansand kommunes etiske regelverk fra 2008, er ikke de overordnede prinsippene, men den tydelige stadfesting av hva de betyr i praksis.

Gå lydig i takt

Debatten rundt Jortveit-saken i Kristiansand har blant annet synliggjort to forhold som vanskeliggjør diskursen:

• Vi forholder oss ikke til skillet som må gå mellom ytringer fra enkeltpersoner og ytringer på vegne av kommunen som institusjon.
• I praksis forholder vi oss dernest til ytringsfrihet som noe som kan velges vekk til fordel for andre hensyn.

I Kristiansand har dette medført at kommunens øverste politiske ledelse bruker en intern kommunikasjonsstrategi til å forsvare at åpenhet og ytringsfrihet velges vekk til fordel for politiske strategier. De overordnede prinsippene i Grunnlovens § 100 er anerkjent i kommunens etiske retningslinjer fra 2008, men viser seg å være tilnærmet verdiløse når de skal oversettes til praktisk politikk. Likevel er det ingen vilje til å sette regelverket på den politiske dagsorden.

Mens nabokommunene Lillesand og Grimstad har forstått spørsmålet og gitt de rette svarene, har Kristiansand problemer med å praktisere som man prediker. Som så mange andre norske kommuner har den behov for et tydeligere regelverk som slår fast hva vi mener med ytringsfrihet og åpenhet i forvaltningen – ikke bare i prinsippet, men også i praksis.

Men først må vi forstå at ytringsfrihet ikke er et forhandlingskort som kan veksles inn i et ønske om lydig å gå i takt. Til det er demokratiet for viktig.

***
Red.anm.: Les ordfører Arvid Grundekjøns tilsvar til Eva Kvellands kritikk.

Ville bytte konsulenttjenester med etterutdanning av lærere

Askøy kommune har kuttet i skolebudsjettene. Samtidig bruker kommunen millionbeløp på konsulenttjenester og studieturer til New Zealand. 30. desember 2011 kritiserte seks av lærerne ved Kleppestø ungdomsskole konsulentbruken i lokalavisen Askøyværingen. De mente pengene ville vært bedre utnyttet om de ble brukt på etterutdanning, bli-kjentturer for elevene eller mindre undervisningsgrupper.

Uttalelsene førte til at lærerne fikk munnkurv og varsel om refs. En av dem fikk også en såkalt merknad av rektor. Kommunen mente lærerne brøt kommunens pressereglement og skadet kommunens omdømme.

Kritiserte skolekutt

En tilsvarende sak dukket opp i Frogn kommune. 17. januar 2012 kunne rektor ved Drøbak skole, Kristin Granne, fortelle lokalavisen Akershus Amtstidende om konsekvensene av nylig vedtatte budsjettkutt. Blant annet fryktet hun færre stillinger og færre lærertimer på elevene.

— Jeg tror alle ser at et kutt på to millioner kroner er alvorlig, sa hun til avisen.

Grannes uttalelser fikk kommunepolitiker og formannskapsrepresentant, Sigbjørn Odden, til å reagere. Han mente ifølge Akershus Amtstidende at det er «uheldig når kommunens ansatte problematiserer politiske vedtak i media som i artikkelen 17/1»:
— Dette er med på å skape konflikt mellom det administrative og politiske nivået i kommunen og det blir fort en sammenblanding av roller. Vi hadde ønsket at de viste litt mer selvkritikk i forhold til sin uttalelse i Amta 17/1, slik at det ikke etterlates et inntrykk av at vedtatte budsjett har medført en alvorlig situasjon for skolene i Frogn.

Uttalte seg om rapport

Kristiansand kommune har inngått en avtale med staten som gir belønningsmidler hvis kommunen får færre til å kjøre bil. 20. januar 2012 fortalte samferdselsrådgiver i by — og samfunnsenheten, Bjørne Jortveit, at kommunen antakeligvis ikke ville klare å oppnå tilstrekkelig nedgang i rushtrafikken. Uten stor nok trafikknedgang i rushtiden vil kommunen kunne gå glipp av penger. Han viste til en rapport som avslørte at biltrafikken kun hadde gått ned med vel en prosent de siste årene.

Jortveits uttalelse fikk kommunens ordfører til å reagere.
— Alle saksbehandlere og ansatte bør være klar over og tenke over regelverket vi har, uttalte ordføreren til Fædrelandsvennen 27. januar. Han mente saken var så betent at ordfører og rådmann burde vært kontaktet på forhånd.

Denne saken har ført til debatt om Kristiansand kommunes pressereglement. Eva Kvelland (V) er kritisk til kommunens praksis. Les hennes kommentar i Vox Publica her.

Fikk munnkurv — 20 sa opp

Familiens hus har vært Øygarden kommunes prestisjeprosjekt. Institusjonen er en sammenslåing av flere kommunale helsetjenester som blant annet PPT-tjenesten, barnevernet, helsestasjonen og avdeling for psykisk helse. Daværende barneminister, Audun Lysbakken, skrøt i 2011 av tiltaket. Under overflaten har det imidlertid murret. NRK melder at faglig uenighet ikke har vært akseptert og det skal ha eksistert et helsefarlig arbeidsmiljø. Varslinger om kritikkverdige forhold skal ha blitt ignorert.

Problemene har ført til at til sammen 20 medarbeidere har sagt opp sine stillinger. De ansatte skal ha fått munnkurv. Det hele endte med at rådmannen sa opp sin stilling på grunn av håndteringen av saken.

Kultursjef uttalte seg om kulturpolitikk

I februar 2011 uttalte fylkeskultursjef i Hordaland, Anna Elisa Tryti, seg kritisk til planene om et litteraturhus i Bergen. Under en tale i biblioteket spurte Tryti om byen virkelig har bruk for et slikt hus. Selv ønsket hun en annen beliggenhet og en annen organisering. Dette fikk politikere i Bergen til å reagere.

— Ingen av mine byråkrater i Bergen kommune kunne kommet med slike politiske kommentarer. Og hvis de hadde gjort det, ville det fått konsekvenser, uttalte kulturbyråd Harald V. Hove til Bergens Tidende 20. februar.

Ifølge Bergens Tidende 22. mars 2011 skal Tryti ha blitt kalt inn på teppet etter uttalelsene.

Åpenhetsindeksen avslører

Norsk Presseforbund laget i 2011 en åpenhetsindeks. Alle landets kommuner ble målt og rangert etter hvor åpen de er for media, innbyggere og omverden. Undersøkelsen avdekket blant annet at nesten syv av ti norske kommuner ikke har presisert i sitt regelverk av de ansatte har full ytringsfrihet. Les hele undersøkelsen her.

Kjenner du til lignende saker? Tips Vox Publica om saken!

I et samarbeid med Ukebrevet Mandag Morgen og Nobels Fredssenter har Vox Publica spurt befolkningen følgende spørsmål: “Hvor stor frihet opplever du at du har til å kritisere forhold på din egen arbeidsplass?” Respondentene ble bedt om å rangere den opplevde friheten fra 1 (ingen) til 5 (full) frihet. Til sammen sier seks av ti at de har stor eller full frihet til å fremføre kritikk mot egen arbeidsplass (se figur). Men det er altså hele 15 prosent som sier at de har liten eller ingen frihet.

Ansatte i offentlig sektor burde i teorien kunne forventes å ha bedre eller minst like god mulighet til å ytre seg som ansatte i privat sektor. Offentlig ansatte forvalter fellesskapets verdier og har et særlig ansvar for å informere både internt og eksternt om forhold som ikke fungerer som de skal. Men i undersøkelsen er det de næringslivsansatte som sier de nyter størst frihet. Blant ansatte i privat sektor sier 68 prosent at de har stor eller full frihet, mot 63 prosent i offentlig sektor.

Ytringsfrihet ikke høyt verdsatt?
En av dem som har engasjert seg i debatten om ansattes ytringsfrihet og varsling er kommunikasjonsrådgiver og blogger Pål Hivand. På bloggen Ad:varsel som han startet for to år siden, kommenterer han nyheter på feltet og samler ressurser om varsling og ytringsfrihet.

– Også offentlige virksomheter blir stadig mer lukkede, mål- og bunnlinjefokuserte og strømlinjeformede i sin ledelse og i sin styring av kommunikasjonen. Min erfaring er at prinsippet om fri ytring og en informert offentlighet blir stadig mer avhengig av modige enkeltpersoner — varslere — som setter sine karrierer og faglige liv på spill, sier Hivand til Vox Publica. Åpenhet og ytringsfrihet synes ikke å være spesielt høyt verdsatt i dagens arbeidsliv, verken i privat eller offentlig sektor, mener han.

Behovet for godt ytringsklima
Den nye lovbestemmelsen om vern av varslere pålegger arbeidsgivere å legge til rette for varsling internt. I offentlig sektor har både KS og Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) laget veiledninger til hvordan varslingsrutinene bør være. Flere offentlige virksomheter er i ferd med å få på plass slike rutiner. Oslo kommune lanserte sitt varslingssystem i juni. Blant annet kan ansatte varsle anonymt via en webløsning. Bærum og Trondheim er blant kommunene som er på vei med nye systemer. Helse Bergen skal om kort tid ansette et eget varslingsombud.

FAD legger i sin veileder vekt på at virksomhetene bør evaluere sitt eget interne ytringsklima som første ledd i arbeidet med varslingsrutinene. Flere forskere og ledere i offentlig sektor som Mandag Morgen og Vox Publica har snakket med, peker på en klar sammenheng mellom et godt ytringsklima og varslingssaker. Virksomheter med mest mulig åpenhet internt og ansatte som er trygge på at de kan ta opp og diskutere problemer på arbeidsplassen uten at det straffer seg, vil også kunne unngå ubehagelige varslingssaker.

“I veldrevne virksomheter er rommet for ytringer og diskusjoner stort. På denne type arbeidsplasser vil det sjeldent oppstå behov for varsling, fordi problematiske forhold vil bli håndtert på en saklig måte, bli diskutert og løst,” skriver forskerne Sissel Trygstad og Marit Skivenes i et notat utgitt av Fafo. De mener også at dette beskriver normaltilstanden i arbeidslivet.

Problematisk varslingslov
Hvis en ansatt ikke når fram med kritiske synspunkter eller informasjon på vanlig måte, er varslingen en sikkerhetsventil. Det finnes ulike definisjoner på varsling. Trygstad og Skivenes legger vekt på at det først er snakk om varsling når en arbeidstaker først har prøvd å legge fram problemet på vanlig måte, uten at det er blitt løst eller drøftet. Så går vedkommende videre med saken til noen som kan gjøre noe med den — enten det er leder på høyere nivå, verneombud, tillitsvalgt eller i siste instans mediene.

Pål Hivand mener debatten om arbeidstakeres mulighet til å blande seg inn og fremføre kritikk er blitt vanskeligere som følge av varslingsvernet, ikke lettere. Tidligere var situasjonen krystallklar: Grunnloven og Sivilombudsmannen har slått fast at ytringsfriheten gjelder for alle borgere, enten de er ansatt i en virksomhet eller ikke.

– Det man gjorde med denne lovbestemmelsen var at man ikke bare vernet den ansatte mot gjengjeldelse, men man definerte også samtidig hvilke former for ytringer som har krav på vern. Dermed utelukker man jo en del ytringer, sier Hivand.

Pål Hivand: Den nye varslingsloven skaper nye hinderløyper for ansattes ytringsfrihet. (foto: Siri Anne Bjørnbakken)

Han sikter til et av leddene i lovbestemmelsen om varsling, som slår fast at “arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig”.

– Forsvarlig er minst tre ting. Det ene er at du som varsler skal finne ut om det er brudd på en lov eller regel, så skal det ha en viss offentlig interesse, og så skal metoden i seg selv være forsvarlig. Da vil man langt på vei definere hva som er kritikkverdige forhold og hva som er en lojal måte å varsle på, sier Hivand.

Dermed risikerer man å lage nye hinderløyper for dem som vil ytre seg.

– Man gjør varslingssituasjonen så komplisert at den i praksis blir innskrenkende, fremfor det som egentlig var målet, å åpne opp, sier Hivand.

– Den enkelte ansatte, sykepleieren eller sekretæren eller hvem det nå er som skal ytre seg, skal jo navigere innenfor noen rammer som krever kompetanse. Det kreves ytringskompetanse for å hevde sin rett til å ytre seg eller varsle om feilbehandling — en ytringskompetanse som jeg opplevde ikke var så påkrevd for kort tid siden, legger han til.

Løsning: nesten uinnskrenket ytringsfrihet
Det finnes imidlertid løsninger på dilemmaet. En vei videre som anbefales av mange, er å innføre et enkelt og klart reglement for ytringer i virksomheter. Ytringsfrihet for ansatte må slås fast som overordnet prinsipp. Her er Lillesand en foregangskommune. Et reglement vedtatt i 2005 gir de ansatte full rett til å kontakte og uttale seg til mediene, også i omstridte spørsmål innad i kommunen. Eneste begrensning er lovbestemt taushetsplikt. Dessuten skal kommunale ansatte presisere at ytringene er deres personlige mening og at de ikke representerer kommunens offisielle syn.

Siden har Steinkjer og Gausdal fulgt opp med lignende ytringsreglementer. Lillesand kommune vant i år den første Flavius-prisen, som utdeles av Norsk Presseforbund til aktører som fremmer og initierer arbeid for økt innsyn og åpenhet i det norske samfunnet. Lillesand går også inn for maksimal åpenhet om saksbehandling og møter i kommunen, blant annet via svært hurtig utlevering av offentlige dokumenter.

Med sin løsning hopper Lillesand elegant bukk over problemene den nye varslingsloven skaper, mener Pål Hivand. Kommunens egne ledere mener erfaringene tilsier at mange flere kan følge Lillesands eksempel.

– Når man først åpner opp, ser man at det meste er slik at det tåler sollys, og da er det ikke et så stort problem som man tror før man åpner opp, sier rådmann Halvard Aglen.